10 bursdagstegn for oss voksne

I går skulle jeg sende bursdagsmelding til en venninne som ble 36, og det var først da jeg hadde skrevet den første setningen i meldingen, at jeg innså at vi ikke er ungdom lenger: “Hipp hurra – gratulerer så mye med 29-års dagen!”

Og akkurat dét skriver man ikke før man har rundet en viss alder, det skal jeg love deg 😉

Jeg måtte humre litt mens jeg begynte å tenke, for det er faktisk flere ting rundt det å fylle år som tyder på at klokka tikker og at livet som ungdom er over… Derfor samlet jeg de 10 viktigste punktene jeg mener indikerer at det er fare på ferde 🙂

Birthday candles on blue background
 

1. Uriktige bursdagshilsener
Som jeg skrev over: Når man har begynt å juge på alderen, som for eksempel å skrive “Gratulerer med 29-års dagen” til en 36-åring.
 

2. Usikker på hvor gammel man blir
Når man i fullt alvor må regne ut hvor gammel man blir ved å sjekke årstallet man ble født
 

3. Ingen feiring
Når man fint kan hoppe over feiringen, fordi man av ulike årsaker ikke lenger ser poenget.
 

4. Ingen gaver
Man får ikke lenger bursdagsgaver av tanter og onkler som man gjorde da man var liten.
 

5. Flaxlodd
Man blir oppriktig glad for å få Flaxlodd, som for øvrig er den samme gaven man selv pleier å gi familiemedlemmer som aldri ønsker seg noe.
 

6. Opplevelser og spiselige gaver
Man ønsker seg opplevelser og spiselige gaver (og Flaxlodd) istedenfor harde pakker og kan finne på å bli hoppende glad for en kurv med sjokolade eller en pose med kaffebønner.
 

7. Gelé
Bursdag er ikke lenger synonymt med gelé.
 

8. Takknemlighet på Facebook
Dagen etter den store dagen skriver man en melding på Facebook der man takker for alle bursdagshilsener, oppsummerer hvor mange man fikk og konkluderer med at det ikke er så ille å bli et år eldre likevel.
 

9. Trøstegave
Man kan fort komme til å kjøpe en gave til seg selv, bare fordi “man tross alt har bursdag”.
 

10. Quotes
Når man skriver, sier eller tenker setningen: “Liker ikke å bli eldre, men alternativet hadde tross alt vært verre”.
 


 

/ Er det punkter jeg har glemt – legg gjerne igjen et pip i kommentarfeltet  🎉🎁

Skitt la gå

For 6 år siden i dag, var jeg ute og trillet tur i Oslos gater. Jeg husker hvordan jeg så smått begynte å komme meg etter keisersnittet, og at sola skinte kjærkomment rett i fleisen – med en skikkelig bekreftelse på at våren var på vei.

Jeg tasset fra Sagene og nedover Uelandsgate mot Alexander Kiellands plass. og plutselig fikk jeg øye på en eldre dame i en campingstol. Hun satt på gresset ved den veldig trafikkerte veien, som om det var den naturligste tingen i verden.

Synet av den gamle damen gjorde meg litt gladtrist, trist fordi Peter og jeg på den tiden drømte om å flytte fra Oslo og få oss eget hus med hage. Jeg fikk helt klaustrofobi av tanken på å bo i en leilighet i Oslo, uten mulighet for å sitte på en solfylt balkong og nyte sola.

Men så ble jeg litt glad også, av å se denne løsningsorienterte damen. Skitt la gå om plasseringen var rett ved et av Oslos mest trafikkerte veikryss. Skitt la gå om omgivelsene var grå av eksos, eller at blikkene fra bilistene og forbipasserende var mange.

For når vårsola titter frem i mars, må man gjøre det beste ut av situasjonen. For vårsola trumfer alt ❤️

/ ☀️🌱

Hvem er han?

Det har gått 19 dager siden jeg oppdaget ham, og jeg venter fortsatt i spenning 😉


 

Jeg har en app på telefonen der jeg kan sjekke bloggen min, om det har kommet nye kommentarer, hvilke innlegg som er postet eller ikke postet. Og i den appen kommer det også automatisk opp de siste 20 blogginnleggene som har blitt publisert på blogg.no.

Og for 19 dager siden poppet det opp en helt nyoppstartet blogg, med et litt spesielt navn. Jeg humret da jeg så det, for jeg fikk jo umiddelbart noen assosiasjoner..

Inspirert av “Kona til” eller ei – jeg har så mange spørsmål! Det har gått 19 dager siden bloggen ble opprettet – når kommer det første innlegget? Hva slags blogg kommer dette til å bli?

Er det en mann med store ambisjoner, er det en mann med store eller små ting på hjertet – er det en familiefar, en pensjonist, en godt gift mann eller en dårlig gift mann – hva slags tanker kommer denne personen til å dele med sine lesere?

Og kanskje har han ikke hørt om “Kona til” i det hele tatt. Kanskje kom han på ideen helt selv. Kanskje vil han en vakker dag høre om “Kona til” og tenke – hey, har jeg startet en trend her, er det en kone der ute som har blitt inspirert av meg?

Men kanskje, kanskje kan det være “Kona til” som har gitt en person ideen om å starte en egen blogg. Og den tanken får meg til å smile. Kanskje er “Mannen til” en ny toppblogger, en mann alle har hørt om i 2020, som har viktige ting på hjertet – ting som allerede nå bare venter på å skrives og publiseres.

Tenk om han er littebitt inspirert av meg. Det er en fin liten tanke på en søndag 
 

/ Mannentil – hvem du enn er: Jeg gleder meg til ditt første innlegg! No pressure 😉

Svigerfars huskeliste

Hvordan i all verden kan disse to være far og sønn..?! 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra venstre: Susehuet, og faren hans
 

Det tok noen uker før jeg fant jeg ut at jeg hadde blitt kjæreste med et surrehue. Peter er konstant ute i siste liten og ting er liksom bestandig litt på halv tolv. Og det kan være ordentlig frustrerende, spesielt siden jeg selv er glad i å være ute i god tid og at ting generelt er på stell.

Peter og jeg har for eksempel prestert å reise på ferie uten reiseforsikring, fordi Peter trodde han hadde forsikring via jobben. Det tror jeg forøvrig aldri jeg kommer til å glemme, for den følelsen man får når man står på et tyrkisk sykehus og prøver å forklare at man dessverre ikke har gyldig reiseforsikring mens mannen ligger på operasjonsbordet med en skadet hånd, nei den følelsen unner jeg ingen.

Men det gikk jo bra. Og det er jo det som er det fine med susehuer, de lander som oftest på bena uansett. Men derfor lærer de heller aldri 😉

I går ettermiddag pakket vi bilen for et par netter hos svigers, siden Peter og jeg skulle være i et møte i Oslo i dag tidlig. Og da vi kom fram, stakk Svigerfar til meg denne lappen. En lapp, som får meg til å tvile på om Peter i det hele tatt har arvet noe som helst fra sin far. For dette er jo bare vakkert!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Svigerfar har laget en nydelig huskeliste til vi skal på vår årlige spaniatur om noen måneder! Her er alt, flygning ned og flygning hjem, boardingcards og kofferter. “Gydlig reiseforsikring sjekket”, haha – og “PC’er og stæschj”.

En ting er i alle fall sikkert: Peter har litt å lære av sin far!

Og til Svigerfar: Jeg kan informere om at det er jeg som har hatt ansvaret for reiseforsikringen helt siden den Tyrkia-turen vår. Så alt er på stell. Men jeg hadde faktisk glemt at jeg har byttet navn siden sist jeg var utenlands, så takk for påminnelsen om at jeg må bestille nytt pass!
 

/ Litt susehue jeg også si, enda godt man har svigerfar 😉

Dagens lille: Null-innboksen

Fra tid til annen føler jeg at jeg lever i en rotete drøm som aldri ser ut til å ta slutt. For jeg elsker jo egentlig å ha det ryddig rundt meg, det er bare det at det altfor ofte tårner seg opp med ting som gjør at jeg må utsette ryddingen. Bare litt.

Og faller man “bare litt” bakpå, så blir det ofte veldig mye verre i løpet av veldig kort tid. Derfor har jeg innført et prinsipp i heimen, der jeg har pålagt Peter og meg selv å rydde litt hver dag. På den måten skal vi unngå å havne bakpå.

Og bakpå, der er jeg med kontorpulten min. De siste ukene har jeg nemlig sittet i stua og jobbet, for kontorpulten min i 2. etasje har fungert som et slags lager for alle mulige slags småting som ikke har funnet sin plass.

Jeg vet faktisk ikke hvordan det ble kaos på kontorpulten, men jeg tror det begynte med at jeg måtte tømme veska mi – og alle vet jo at en typisk dame-veske inneholder absolutt alt man kanskje kan komme til å trenge i løpet av en dag.

Derfor har jeg altså sittet i stua en stund nå, og der har jeg lenge hatt noe helt annet hengende over meg, som jeg vet har vært med på å lage hjernestress hver eneste dag. Nemlig en innboks full av ubesvarte mailer!

Helt siden jeg startet bloggen i 2015, har jeg fått masse mailer hver uke. Og jeg mener jo at hver og en mail fortjener et godt svar. Problemet er jo bare at dette tar litt tid, og det er fort gjort å havne bakpå.

Men i dag har jeg tatt grep. Den eldste mailen var tre måneder gammel, og jeg var helt flau da jeg måtte beklage at jeg dessverre ikke hadde rukket å svare før jul… Men nå er jeg altså i mål. Se på dette, da! Eye candy ❤️

Jeg kan ikke huske sist det så slik ut! Ingen uleste mailer, ingenting som er satt på vent, alle har fått svar og jeg kjenner at hodet mitt er uendelig mye lettere. Så det anbefales – og fra og med nå skal mailer svares på fortløpende. Ikke utsette noe som helst, berre gjera da! (Fritt oversatt etter han treningsduden på NRK)

Jeg skal i alle fall ikke motta mailer denne uka, som ikke blir besvart før i sommerferien 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Nå gjenstår bare å rydde plass til seg selv på kontoret 🙈

Mamma med puppen, og jeg

I går gikk nesten hele dagen med til et møte, om spennende greier, og nå er det like før jeg blir en sånn en som skriver “Aaaah, dette er egentlig superhemmelig, jeg kan ikke si noe, men jeg gleder meg så innmari til å fortelle det til dere, for det kommer til å bli sååå bra…”

Men det kommer jeg ikke til å skrive (selv om det er akkurat det jeg mener) – det er bare så utrolig godt med litt artige ting på planen nå som våren lar vente på seg! For vinteren har visst ingen planer om å slippe taket med det første, men sammenlignet med 21 desember, er dagen i dag 5 timer og 39 minutter lengre! Hvis ikke det gjør deg littebitt glad, så vet ikke jeg 😉

Anyways, i dag var jeg hos legen for å ta mine halvårlige blodprøver, og på vei hjem stakk jeg innom Mamma og Pappa siden de bor rett i nærheten.

Og da jeg satt der i sofaen innså jeg noe: Jeg ser faktisk aldri Mamma og Pappa uten at det er barn tilstede… For barnebarna er jo bestandig med, og uten dem la jeg plutselig merke til hvor innmari stille det var! I dag snakket alle etter tur, og ikke minst fikk vi fullført alle temaene vi snakket om. Ingen historier ble hengende igjen i lufta som de pleier å gjøre, siden en eller annen småttis bestandig tar oppmerksomheten.

Jeg tok meg til og med tid til å kikke i et album fra jeg var liten, og der fant jeg et av mine yndlingsbilder, av mutter’n og nyfødte meg på sykehuset:


 

Jeg elsker dette fine bildet av Mamma med puppen, og meg! Mamma med permanent i håret og et hode som garantert var stappfullt av spørsmål som nybakt mor. Og dette bildet minnet meg på at jeg skal skrive et innlegg om amming. Om den fantastiske ammepuppen!

For jeg heier faktisk sånn på ammepuppen at jeg ikke vet hvilket ben jeg skal stå på. Det skyldes nok at jeg to ganger i mitt liv har gått fra å være en helt fersk mor som hadde gitt opp hele den helvetes forbanna ammingen fordi jeg ikke fikk det til – til å bli en skikkelig morsmelk-maskin fordi jeg bestemte meg for å be om hjelp, og fikk den hjelpen jeg trengte.

Også tenker jeg på at det var så ufattelig mye jeg ikke visste om ammepuppen, før jeg ble mor selv. Jeg måtte google meg ihjel – og derfor tenker jeg at man kanskje rett og slett må snakke mer om amming!

Men først må det soves. Jeg er trøtt som en dupp, ikke vet jeg hvorfor barn ønsker å ligge på tvers mellom foreldrene sine i dobbeltsenga, men det er en greie. Ganske koselig, men søvnkvaliteten blir ikke akkurat noe å skryte av 
 

/ God natt 🌙

Kvelden da smokken tok farvel

Jeg husker Peter og jeg hadde gruet oss i en liten evighet. Smokken liksom, det føltes jo helt hjerterått. Den hadde jo bestandig ligget der, på nattbordet – klar for kvelden, klar for å roe ned etter en lang dag, klar for å dysse i søvn.

Baby Pacifiers
(Licensed from: delta_art / yayimages.com)

Men man kan jo ikke bruke smokk for alltid heller, selv om den aldri hadde vært noe problem. Bare i bruk om kvelden, ingen skjev tannstilling, ingen avhengighet.

Jeg husker Peter og jeg googlet tips for en enklere avvenning. Hvordan skulle vi motivere, burde det skje gradvis eller brått? Hvilken metode skulle vi bruke – sende smokkene til julenissen, klippe hull i dem, henge dem i et smokketre, gi dem til en baby eller kaste dem i søpla?

Vi leste at det var veldig viktig med gode forberedelser, så vi begynte så smått å forklare at det kanskje var på tide å slutte med smokken. Hver kveld snakket vi litt om det, rolig og med godt humør.

Så kom endelig kvelden. Det var min tur til å ta leggingen denne dagen, og vi krøp under dyna begge to. Så leste vi en bok som vi lo litt av – stemningen var fin. Klar for å sove nå, men for første gang uten smokken.

Jeg mannet meg opp, jeg hadde gruet meg i flere dager. Kanskje mest fordi jeg selv hadde hatt tommelen og kosekluten da jeg var liten, og husket hvor forferdelig det var å skulle slutte. Jeg slet i flere uker, for tommelen var jo alltid der – og viljestyrken fikk kjørt seg.

Men nå var det altså dags. Jeg tok smokken i hånda og sa: “Jeg tror faktisk ikke du trenger denne mer, så stor som du har blitt! Er du ikke enig?”

To øyne kikket på meg. Jeg klarte ikke lese hva som foregikk der inne, men jeg antok at det var mye følelser. Så kikket de to øynene opp i taket, og jeg gjentok ordene mine: “Du som har blitt så stor, trenger ikke smokken mer, vel?”

Så stirret den lille på meg, før det kom, klart og tydelig: “Nei. Natta, Mamma.”

Så snudde den lille kroppen seg rundt, og dett var dett.

Og der lå jeg på senga og tenkte: Jammen.. skal du ikke klage? Skal du ikke gråte? Jeg hadde satt av kvelden, jeg nå. Skal vi ikke gå frem og tilbake med det her i 10 dager, minst?

Tydeligvis ikke. Den lille kroppen hadde sovnet. Uten smokken for første gang. Og det føltes nesten litt urettferdig, for her hadde jeg gått og gruet meg i ukesvis.

Ikke vet jeg hva som skjedde, men den lille var vel bare klar, da? Eller kanskje det er med smokkeslutt som det er med tilvenning i barnehagen; noen ganger er det aller verst for foreldrene 
 

/ 🙈✌🏼

Hvem savner denne?

I fem uker har jeg grublet! For hvem i all verden var det som hadde mistet denne?


 

For fem uker siden var det Vixen Influencer Awards, og Peter og jeg hadde bedt inn til en liten samling på hotellrommet før alt startet. Det ble en koselig gjeng med bloggere som var klare for fest – og så gøy hadde vi det faktisk, at vi klarte å glemme at vi hadde meldt oss på pre-party i regi av Vixen.

Men, det var ikke før dagen etter, at Peter oppdaget noe som lå og glinset under bordet. Først skjønte vi ikke hva det var…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

.. Men så fant vi det ut: Det var jo en knekt stiletthæl! Noen hadde altså klart å knekke av hælen sin på vorspillet vårt, uten å merke det på vei ut døra. Det vil med andre ord si, at noen har haltet rundt hele kvelden med bare én hæl! Haha, det må jo ha vært grusomt!

Det har ikke gitt resultater å prøve å finne eieren heller – så jeg vet faktisk ikke hvem som hadde skoproblemer den kvelden.

Men jeg må innrømme at jeg lurer litt, hver eneste dag 😉


 

/ God mandag – god ny uke! 👊🏼☀️

Hytteturen og babymagen

Jeg har tenkt mye på den første gangen jeg skulle være med Peter og foreldrene hans på hytta. Peter og jeg hadde bare vært kjærester i noen få måneder, og jeg kunne fortsatt telle på to hender hvor mange ganger jeg hadde møtt mine nye svigerforeldre.

Vi begynte riktignok å bli ganske godt kjent, men selv om de hadde tatt meg godt imot helt fra dag én, var jeg så nervøs for denne hytteturen som jeg aldri hadde vært før.

For Peter og jeg hadde akkurat funnet ut at vi ventet barn. Og let’s face it: Det er et ganske langt stykke mellom å dra på hytta for å “bli kjent med en ny svigerdatter” til “få beskjed om at vi venter et nytt barnebarn”.

Jeg husker at middagen var servert, og at svigerfar var i gang med å helle vin i glassene, da han nikket spørrende til meg da mitt glass stod for tur. Han visste jo ikke om jeg drakk vin engang, og ventet høflig med flasken i hånda.

Plutselig fikk jeg panikk, og det eneste jeg klarte å si var: “Nei, takk” – før jeg kikket desperat på Peter.

Peter kremtet før han mumlet: “Eh, ja. Apropos vin.. Det kan se ut som Christina ikke kan drikke alkohol på en stund.. Nærmere bestemt minst ni måneder, faktisk..”

Stillheten som fulgte kan ikke beskrives med ord. Der satt altså den yngste sønnen deres, selvutnevnt barnehater, og indikerte at han skulle bli far. Ved siden av ham satt ei jente de knapt visste etternavnet til.

Den stillheten husker jeg som om det var i går. Men jeg husker også hva som skjedde bare sekunder etterpå. For da reiste både svigermor og svigerfar seg på likt, med tidenes bredeste smil, mens de etter tur kastet seg rundt halsen vår.

Det er jo ingen tvil om at de må ha fått tidenes sjokk der de satt – klare for å spise middag på familiehytta, med senkede skuldre og litt vin i glassene. Også serverte vi årets nyhet, sånn helt uten videre.

Men uansett hvor sjokkerte de altså må ha blitt, så viste de det ikke. Selv Peter og jeg var jo fortsatt forvirret av at vi plutselig skulle bli foreldre – og det før nyforelskelsen hadde begynt å roe seg bare en smule.

Men sånn er altså disse folka! Ikke et snev av annet enn ren glede på våre vegne. Og den egenskapen der setter jeg enormt pris på.

Til dags dato tenker jeg fortsatt på hva de må ha hvisket seg imellom på den hytteturen, når Peter og jeg ikke hørte. Var de fortvilet? Bekymret? Redde? Dersom det var min sønn som hadde fortalt at han ventet barn med ei jente vi bare hadde hilst på noen få ganger, er jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde klart å skjule sjokket 😉

Men denne hytteturen er lenge siden nå  – og det må jo faktisk ha vært greit, for aldri har det blitt noe mer snakk om det, og jeg kunne ikke hatt et bedre forhold til svigermor og svigerfar. Langt bedre enn man kanskje kunne forvente når man overrasker noen med en baby sånn midt i forretten x-)


(Foto: Roger Neumann, VG)
 


(Foto: Roger Neumann, VG)
 

Lesehesten – det er meg!

Lesehesten ja, det er meg, det! For jeg har lest ut en bok! Sa jeg at jeg har lest ut en bok..? En helt vanlig bok med flere hundre sider!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Oh yes, det er korrekt, siste kapittel er forbi. Utlest. Gjennomført. Passé. Det så ganske så håpløst ut underveis, men jommen kom jeg ikke i mål til slutt.

Så hvordan klarte jeg egentlig å fullføre en hel bok på bare tre år? Jo, det skal jeg fortelle deg.

Hemmeligheten er nemlig å lese litt og litt. En halvside her, og en halvside der. Noen ganger må man kanskje lese den samme halvsiden om igjen og om igjen, men sånn er det jo når man har fått barn. Hjernen er ikke det den engang var.

Dessuten kan det være såpass lenge siden den siste halvsiden ble lest, at man ikke kan huske å ha lest den før. Og da må man gjerne hoppe fire-fem tjue-tjuefem, sider tilbake, til man finner et par setninger man vagt erindrer å ha vært borti før. Også starter man bare der.

Et av mine knalltips, er å lese littebitt hver kveld på senga før man sovner. Noen kvelder sovner man før man legger hodet på puta, men stort sett klarer man et par setninger.

Også kan det være smart å la boka ligge på do. Om man lager seg en regel om å la mobilen ligge når man først sitter der og dingler, frigjøres det overraskende nok litt tid til lesing. Og det må man benytte seg av.

Et annet godt tips, er alltid å ta med boka i veska. Plutselig skal man kanskje vente på en buss, eller slå ihjel litt tid på et venteværelse – og som jeg liker å si: Man vet aldri hvor den neste halvsiden kan leses!


Hos frisøren kan man fort rekke over 5 halvsider.
 

Nå som jeg er ferdig og har blitt minnet på hvor fantastisk lesing er for hodet, er jeg klar for mer. Men hva skal jeg lese nå? Jeg er kjempeklar for anbefalinger! (Krim er fortsatt uaktuelt, forresten..)

Siden jeg fikk så innmari mange tips om å gå over til lydbok forrige gang jeg skrev om bøker, vurderer jeg å teste ut det denne gangen. Det skulle visst være tidsbesparende – så tenk om jeg kan frese gjennom en roman på halve tiden!

I såfall er jeg ferdig med neste bok allerede høsten 2019 😉
 

/ Tips tas imot med takk ❤️