For noen uker siden, viste jeg frem de fine, hvite skoene mine på Snapchat. Rettelse: Skoene mine som en gang var hvite, men som nå var både skitne og stygge, og veldig klare for en tur i vaskemaskinen.
Det var forøvrig her de fine hvite fikk kjørt seg, på en trasketur i fjellet i Spania i fjor:
Det må ha vært noe helt spesielt med jordsmonnet i dette området, for jorden som satt fast på skoene var nesten litt rust-aktig i fargen, og jeg mistenker at det var derfor møkka satt så godt.
Poenget med Snapstoryen, var at jeg hadde lagt skoene på vaskerommet etter at vi kom hjem fra ferie, der tanken var å vaske dem med en gang. Men så kom plutselig vinteren, og da hastet det jo plutselig ikke å vaske noe som tross alt tilhørte sommersesongen.
Men for noen uker siden kom jo sommeren snikende, og jeg slang skoene i vaskemaskinen.
Så kom de ut slik:
Fra ille til enda verre, sa du..?
Ikke vet jeg hva som skjedde inni den maskinen, men resultatet ble jo helt forferdelig! Nå var de plutselig flekkete over det hele, og håpet om å få brukt de stakkars skoene igjen, var i ferd med å svinne hen.
Jeg var rimelig fortvilet, for jeg har små føtter og sliter med å finne sko som passer, og disse var i tillegg helt nydelige å gå i. (Det var jo en grunn til at jeg faktisk hadde dem på meg i den spanske fjellheimen..)
Men så skjedde det noe. Her om dagen tikket det plutselig inn en melding fra en leser som hadde knipset dette bildet til meg:
Yey! Ikke bare kunne hun fortelle meg at skoene mine fortsatt er å finne i butikk, hun hadde attpåtil funnet dem i en skobutikk i sentrum i min kjære hjemby!
Hva gir du meg? Jeg deler sko og fortvilelse på Snapchat, og min personlige google “Snoogle”, hjelper i retur! Hurra!
Så da gikk det som det måtte gå, da.
Og denne gangen skal jeg passe godt på dem. De skal i alle fall ikke være med på trasketur i fjellene i Spania 😉
I går fant jeg en etikett du hadde skrevet “rognebærgele” på, med verdens vakreste, skjeve bokstaver.
Jeg begynte å grine.
Mammahjertet bare rant over, for julegaven du laget i barnehagen i fjor, er jo spist opp for lengst, og det tomme glasset står i kjøkkenskapet. Men etiketten lå der, og jeg vet ikke, den bare minnet meg på hvor glad jeg er for å være mammaen din.
Også ble jeg så usikker på hva jeg skulle gjøre med den etiketten, for jeg kan jo ikke kaste den, bare tanken føles vond langt inn i hjerterota – men samtidig vet jeg jo at jeg ikke kan fortsette å ta vare på alt heller.
Hvorfor var det ingen som forberedte meg på det, forresten – alle tegningene, alle skattene, alle de fine tingene som blir laget av små barnehender som gjør sitt beste, med et resultat som hver eneste gang ender opp med å bli mye bedre enn perfekt – hvorfor var det ingen som sa noe om at man ikke kan ta vare på absolutt alt, fordi det blir fullt?
Og ikke har man tid til å se gjennom alle tingene heller, for tiden flyr jo, og hele tiden glemmer man at tida her og nå, når man får smellkyss på kinnet før hanen galer, når man må bite tennene sammen fordi ingen hører etter og alle har blitt overtrøtte og syns det er en god idé å leke spøkelse med pysj-trøya over hodet når tennene skal pusses, eller når man sitter rundt middagsbordet og har en så utrolig fin prat om alt det fine som har skjedd i løpet av dagen at man nesten må klype seg litt i armen for å innse at man er en del av en liten familie – hele tiden glemmer man at tida her og nå, er selve livet.
Og hva vet jeg, kanskje esken der man har samlet alle tegningene, alle skattene og alle de fine tingene blir ufattelig koselig å se gjennom en vakker dag – men hva om det kommer til å gjøre litt vondt også, fordi man innser at man ikke visste at den mest fantastiske tida var akkurat da, når alle tegningene, skattene og tingene kom som perler på en snor, og man husker at man syntes at livet med småbarn av og til var ganske slitsomt.
Hva da?
Jeg vet ikke.
Men jeg puttet i alle fall etiketten med ROGNEBÆRGELE på, oppi esken.
I dag hadde vi heldigvis kalkulert med en ekstra-søndag, og det var jaggu fint. For familien Klonk var ikke i seng før klokken 23 i går kveld, og det kan jeg fortelle er rimelig sent for to småttiser som pleier å legge seg adskillig tidligere.
Men det hadde seg sånn at da vi endelig kom oss gjennom sikkerhetssjekken på flyplassen i Malaga, det vil si etter at spanjolen ved gjennomlysnings-skjermen hadde stoppet meg, spurt om vi hadde med noe flytende i bagasjen, og jeg bare:
– “Nååååååå, nooooo, nåååååå” med så spansk aksent jeg klarte.
– “That bag? It belongs to my son. No liquid. Nooooooo”.
Og han bare:
– “Please open it”.
Og jeg bare: “We know about the rules. No liquid in there, I promise”.
Og spanjolen bare:
– “Please.”
Så jeg snøftet litt da jeg åpnet sekken, før jeg fikk øye på en oransje flaske med vann som lyste mot meg.. Spanjolen kikket på meg og hevet øyenbryna.
Jeg tenkte et millisekund på om jeg skulle prøve å forklare at det ikke var min feil, det måtte være svigermor som hadde puttet den oppi sekken til sønnen min da vi holdt på å pakke, men jeg sa bare “Hupps” på skikkelig norsk og skulle ønske jeg kunne synke gjennom gulvet.
Men altså, da vi endelig kom oss gjennom sikkerhetssjekken var det 10 minutter til gaten stengte, så vi løp som gale, for gaten pleier å være helt i andre enden av terminalbygget – og da vi endelig kom fram var vi totalt gjennomsvette.
..før vi oppdaget at flyet vårt ikke hadde landet enda. Så da stod vi der og svettet da, mens vi innså at det kom til å bli store forsinkelser.
Men men, vi kom oss hjem til norsk jord til slutt, og som alltid applauderte jeg høyt (inni meg) da vi landet. Jeg er altså så lite glad i å fly at jeg blir svett i håndflatene bare jeg tenker på det. Og det hjelper jo ikke når det man sitter rett over venstre vinge og ser hvordan det rister og røsker når turbulensen setter inn heller. Eller for å snu litt på det: Det er da man kjenner at man lever.
Men nå er vi altså hjemme. Det var veldig trist å si hadet til svigers på flyplassen i går, men så var det også ufattelig godt å si hei til vår firbente lille tass som har vært på ferie hos mamma og pappa i 17 dager.
I dag måtte vi for øvrig finne fram bukser hele gjengen, samt børste støv av paraplyene. Vet ikke hva slags hetebølge dere søringer har snakket om, for i mine øyne minner dette mer om en helt typisk norsk sommer 😉
På tirsdag inviterte barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland og folkehelseminister Åse Michaelsen til et “rundbordsmøte om kroppspress på sosiale medier“. Målet med møtet var rett og slett å finne tiltak som begrenser norske influenceres negative kroppspress på norske tenåringer.
Den nye rapporten fra Ungdatasenteret (NOVA) viser at stadig flere unge sliter psykisk, og at det er en tydelig sammenheng mellom psykiske problemer og kroppspress. Spesielt blant jenter har det oppstått en ny trend: Jo mer tid de tilbringer på sosiale medier, jo verre har de det.
Jeg støtter det etterlengtede fokuset som nå rettes mot norske influencere. Hele kroppspress-debatten er selvsagt et komplisert problem, men det er på høy tid at det kommer retningslinjer og andre virkemidler på banen, som kan motvirke kroppspress og uheldig påvirkning av unge.
Vi som blogger, og andre med stor påvirkningskraft i sosiale medier, må bli vårt ansvar bevisst, og ta et samfunnsansvar for påvirkningen vi har. Det må bli en slutt på at influencere med flerfoldige tusen følgere på instagram, ikke anerkjenner at de er forbilder.
Men vi må ikke glemme at det finnes enda viktigere forbilder! Nemlig oss foreldre.
For hva tror du barna våre tenker når vi står foran speilet og måler oss selv med øynene? Hva tror du barna våre tenker når vi sukker oppgitt, holder inn magen, himler med øynene og er åpenbart misfornøyde med oss selv?
Hva tenker barna når vi voksne kommenterer andre menneskers utseende? Hva tenker de når vi snakker om at vi slanker oss, når vi har et mer eller mindre anstrengt forhold til mat, når vi ikke tør vise oss uten klær, og har et anstrengt forhold til egen kropp?
Tale Maria Krohn Engvik, også kjent som “Helsesista”, ønsker nå at vi foreldre også må ta ansvar. Hun mener barn som er trygge på seg selv, står godt rustet til å takle alle former for press – enten det er ruspress, sexpress, prestasjonspress eller kroppspress.
I denne artikkelen, sier “Helsesista” at ungdommene som sliter mest, er de som ikke har blitt sett og bekreftet som barn. De som har følt seg utrygge. Mens de som har hatt en god og trygg oppvekst der man har blitt bekreftet for hele seg selv, ser ut til å lettere stå imot alle typer press.
Krohn Engviks viktigste tips for et tryggere barn, er å snakke med barnet om alt. Å fokusere på egenskaper og personlighet, ikke utseende. Å lære dem om følelser, grenser og kropp – og begynne med dette mens barna er små. Å fortelle dem at alle tanker og følelser er lov.
For kroppspresset vil alltid være der. Ungdom vil fortsette å scrolle. Og for oss foreldre, må fokuset være hvordan vi på best mulig måte kan ruste opp barna våre til å takle presset.
Vi må gi barna våre et sunt og godt forhold til mat. Vi må fokusere på hvordan vår fantastiske kropp faktisk fungerer og hva den kan gjøre, framfor hvordan den ser ut. Og i stedet for å kommentere andre menneskers utseende, bør vi fokusere på positive ting som handler om personlige egenskaper.
Vi må jobbe for at barna våre skal forstå at det er mer enn bra nok å være som man er! Vi må jobbe for at jenter ned i 10-12 års alderen slutter å ta kontakt med influencere for å spørre hvor mye det er normalt å veie, hvordan man kan få flatere mage, hvor man kan operere nesa, og hvor mye det koster.
Vi må få unge som leser blogger daglig, ser bilder på Instagram og leser artikler i media, til å forstå at det de ser ikke nødvendigvis er normalen. Vi må sørge for at de forstår at det å fikse på utseendet sitt aldri kommer til å bli normalen!
Som Morten Hegseth Rieber så fint skrev det i denne kronikken:
“Konsekvensene av å ha en generasjon med psykisk syke tenåringer kan ha enorme og brutale økonomiske og sosiale konsekvenser på sikt.”
Så la det komme et regelverk for influencere.
Men la oss ikke glemme at vi foreldre også har en jobb å gjøre. La oss jobbe sammen for å skape trygge barn! Og da må vi starte med å gå i oss selv.
For det hjelper nemlig ikke å snakke om at kropp er topp, om vi ikke mener det sjæl.
For første gang har ferien vår vart lenger enn 10 dager, og for første gang har vi virkelig klart å finne roen. Jeg vet ikke helt om det skyldes innstillingen før avreise, eller om vi bare har hatt nok av tid til å gjøre alt vi hadde lyst til.
Nå skal det sies at jeg liker å reise bort uten forventninger, for det minsker fallhøyden enormt. Alt blir liksom en bonus, og det føler jeg denne ferien har vært fra ende til annen.
For nå som ferien vår nærmer seg slutten, føler jeg virkelig at jeg har vært på ferie! De siste dagene har vi til og med våknet om morgenen uten en plan for dagen, og det har vært overraskende avslappende.
Ikke minst har hodet mitt fått hvilt seg litt, det har resultert i færre bloggoppdateringer enn ønskelig, men det har vært ekstremt godt for nøtta etter de kaotiske månedene i blogglandia jeg har lagt bak meg 🙂
Før vi dro, hadde jeg sett for meg at det kom til å bli plenty av historier å blogge om her nede, kanskje først og fremst ulike utfordringer med å sette ny rekord i ferielengde med svigers 😉
Det sies jo at gjester pleier å begynne å lukte etter noen dager, men jeg tror faktisk det går greit fortsatt! Vi storkoser oss, og det er sånn at jeg faktisk må klype meg i armen fordi vi er så heldige som har denne muligheten til å feriere sammen.
Men nå er det bare et par dager igjen, så venter turen tilbake til Norge. Hører rykter om at sommervarmen er i ferd med å gi seg der hjemme, men det går helt fint.
For hodet er fylt av gode Spaniaminner, og de lever vi lenge på 🙂
Noe av det aller beste med å være meg, er ting som dette. Å kunne åpne mail-innboksen sin på en helt vanlig onsdag, og oppdage at det ligger noe skikkelig koselig på vent.
Noe skikkelig koselig sendt av en leser som hadde tenkt så mye på blogginnlegget jeg postet på mandag (Ingen stol, ingen hola), at hun ble nødt til å lage en liten hyllest.
Det er jo helt magisk! Jeg vet ikke hva som traff meg mest, at Kristine har brukt sin dyrebare tid på å tegne innlegget mitt om den gamle mannen – eller at det går an å formidle så mye ved hjelp av bare streker og farger.
Så nå skal jeg bare sette ekstra stor pris på hvor fint det er å være meg. Med så supre lesere ❤️
Ikke så pratsom som andre spanjoler. Bare et smil og et vennlig “hola” når vi gikk forbi. Alltid et lite vink til ungene.
Men i fjor var han borte.
Ingen stol.
Ingen mann.
Ingen “hola”.
Jeg håpet han var på ferie. Selv om vi ikke kjente ham, var det bare best å tenke sånn. En liten svipptur på ferie. Det kan jo fort være, det?
Men da vi kom ned igjen for en uke siden, var stolen fortsatt borte. Ingen mann. Ingen hola.
Så rart, tenkte jeg, at livet bare ruller og går for alle. Noen kommer til, noen faller fra. Det er sånn det bestandig har vært, det er sånn det bestandig kommer til å være. Utenkelig og naturlig, på samme tid.
I går kveld stod jeg på takterrassen og kikket mot havet. Hørte på fuglene, så sola som hadde sneket seg ned i horisonten. Utsikten, så fin at den nesten tok pusten fra meg.
Peter la merke til at jeg snudde meg og kikket oppover gata, og han måtte ha tenkt det samme som meg.
– “Fatter´n?”, sa han til svigerfar som akkurat kom opp trappen, “Han gamle mannen som pleide å sitte i toppen av bakken der..”
– “Ja, nei..”, svarte svigerfar momentant, “Han er ikke her lenger”.
Peter stilte seg ved siden av meg, armen hans tett inntil min. Ingen sa noe, vi bare stod der og snuste inn alle inntrykkene. Lyset, brisen, lukten, utsikten, himmelen, livet.
Det var stille noen sekunder til, før stemmen til Svigerfar fortsatte:
– “Nei, han er ikke her lenger. Han har flyttet på gamlehjem, han.”
Hvert år skjer det samme. Svigerfar er på tråden, han sitter og bestiller flybilletter til vår årlige Spaniatur, og det samme spørsmålet lyder hver eneste gang:
– “Det går greit med bare håndbagasje, ikke sant?”
Og jeg ler like høyt hvert eneste år. To voksne og to barn med bare håndbagasje på ferie i to uker! Det er ikke mulig, det.
I alle fall ikke for meg. For jeg er håpløs. Kofferten min sprenges, jeg pakker alt. En mellomting mellom Svigerfar og meg ville vært perfekt.
Det er bare det at alle fire skal jo ha med sandaler. Og hva når vi skal klatre i fjellene i Torcal? Sandaler blir jo stusselig da. Gode sko må vi ha. Og så skal alle ha med toalettsaker, og alle trenger nok klær til at man ikke går tom. Dobbelt sett med badetøy, så det ene kan tørke mens man skifter til nytt.
Og hva med babycall i tilfelle vi skal sitte på takterrassen, og hva med aloevera-kremen dersom vi blir solbrente, og hva med pent tøy dersom vi skal på den fine restauranten, og hva med rettetangen til håret, for håret blir brusete i det fuktige klimaet.
Og hva med bukse og strikkejakke dersom det blir kjølig om kvelden, bukse og jakke til alle egentlig, det kan jo bli kjølig på dagtid også. Solkremer da, selger de favorittmerket i Spania? Nei, tror ikke det, så det må vi ha med i kofferten.
Og alt dette får man definitivt ikke plass til i håndbagasjen. Svigers derimot, suser gjennom sikkerhetskontrollen med én håndbagasje på deling. Ser jo unektelig litt behagelig ut. Billigere blir det også.
Og nå, etter én uke på tur, innser jeg jo at jeg nok en gang har pakket med meg for mye. Altfor mye! Halvparten av klærne ligger fortsatt urørt, og svigermor vasker kontinuerlig det vi bruker. Et par timer på tørkesnora, så er det tørt.
Så i går fikk Peter en idé. Vi drar på shopping! Klær koster ikke så mye her nede, så hva om vi legger igjen litt klær når vi drar? Et par sandaler, litt undertøy, noen sommerkjoler, skjørt og t-skjorter, en bukse og en jakke. Da trenger vi jo ikke å ha med så mye neste gang – kanskje såpass lite at vi klarer oss med bare håndbagasje..?
Jeg blir selvfølgelig svett av tanken… For normalt sett liker jeg jo å fullstappe kofferten med klær for et år eller to, men da vet jeg i hvert fall om en som kommer til å bli både stolt og glad.
