En viktig gjest til middag ❤️

I morgen er det en stor dag. Da får vi nemlig en viktig gjest til middag ❤️

Spørsmålet har dukket opp mange ganger i det siste, om hun ikke kan bli med hjem etter skolen. Men så har det har aldri passet helt.

Men i morgen klaffet det endelig, både for oss og hennes foreldre.

 

I morges stod en spent liten tass og jeg på badet og pusset tenner.

“Du?”, spurte jeg, “Vi må jo lage noe godt til middag når hun kommer, syns du ikke?”

“Jo..”

“Endelig skal hun være med deg hjem, så da må vi jo ha noe godt til middag!”

“Mhm..”, ble det mumlet med munnen full av tannbørste.

“Jeg kan handle i ettermiddag, vet du hva hun liker? Skal vi lage pizza, kanskje?”

“Hæ?”

“Ja, sånn hjemmelaget som du liker så godt vettu.”

“Men..”

“Okei, hva med hamburger?”

“Nei, mamma. Egentlig… Vi tenkte oss pannekaker, vi.”

/ Mamma skygger banen.. Pannekaker skal bli 😂❤️

Babykos og bleieskift

Det er mandag – helgen er over, og den herligste baby-lukta i verden har reist hjem. Tenk at det skulle gå så fort å venne seg til å ha en ekstra liten tass i hus!

For i helgen passet vi altså vår lille nevø på tre måneder, og både Peter og jeg var innmari spente på hvordan det skulle gå. Vi hadde gledet oss veldig, men samtidig lurte vi på hvor mye vi hadde glemt siden vi hadde baby i hus for fire år siden.

Og vet du hva som skulle overraske meg mest? Hvor utrolig koselig det var å skifte bleier igjen! Jeg hadde helt glemt hvor spesiell den lille skiftestunden på stellematten med pludring og gurgling og smiling er. Og ikke minst hvor fornøyd en liten tass kan bli av å få ny bleie! Dette tok meg litt på senga, for jeg har ikke tenkt et sekund på bleieskift etter at vi feiret vår siste bleieslutt for to år siden.

Jeg hadde også glemt hvor deilig det var å trille tur. Og ikke minst det herlige synet av to små øyne som etter en stund begynte å glippe, og som etterhvert falt igjen og tok imot søvnen. De dyrebare stundene med soving, der man må velge aktivitetene sine med omhu og være effektiv fordi man aldri kan vite hvor lenge de varer.

Men det skal også sies at det raskt ble tydelig at Peter og jeg begynner å få ganske store barn selv, som mer eller mindre klarer seg selv. Det gjorde selvfølgelig jobben mye enklere for oss, vi fikk hjelp til alt mulig – og ikke minst var det utrolig kjekt med gratis underholdning! Det var jo overraskende moro å ligge og se på en fetter eller kusine som lekte rundt i stua 😍

Men en ting jeg må si, er at jeg har fått en helt egen respekt for alle dere flaskematere. Fy søren for en timing og planleggingsevne dere må ha for å tilrettelegge alle måltider!

Først nå innser jeg hvor ufattelig heldig jeg har vært med begge mine to små, hvor jeg har hatt mulighet til å slenge ut ammepuppen i tide og utide. Flaskematingen i helgen var like koselig og bød på like mye nærhet og omsorg som puppen gjorde i sin tid – men det krevde litt mer planlegging i forkant 😅

For jeg kan ikke huske sist jeg følte minuttene snegle seg like sakte avgårde, som de gjorde da lille mini akkurat hadde våknet fra ettermiddagshvilen sin, og var mer enn klar for litt påfyll. Er du klar over hvor lang tid det tar å varme en flaske med morsmelk?! De minuttene der føles seriøst som timer!

Akkurat den timingen kjente jeg var vanskelig, for det var jo umulig for Peter og meg å vite når minsten plutselig ble sulten. Vi hadde jo sånn cirka peiling selvfølgelig, men samtidig ville vi ikke sløse bort dyrebare morsmelkdråper heller – så vi turte ikke varme for tidlig.

Men alt i alt gikk helgen helt strålende. Det skal sies at min lille nevø er en utrolig takknemlig liten tass som ikke klager, så tante og onkels jobb ble ganske så enkel. Soving, bleieskift, mating og underholdning i rullerende tempo – så var dagen forbi!

Vi hadde jo også vært såpass smarte at vi ikke hadde lagt andre planer for helgen enn å sette opp en trampoline, og det tror jeg var lurt.

For det var mer enn nok for oss å bare pludre hjemme, dessuten oppdaget vi ikke før søndag morgen at vi helt hadde glemt å handle mat. Ikke hadde vi frokost til gjestene som sov i kjelleren – og ikke hadde vi husket å tenke på middag.

Men vi hadde storkost oss hele helgen. Og det er tross alt det viktigste ❤️

/ Tantehjerte ❤️😍❤️

Trebarnsforeldre for en dag ❤️

Denne helgen har jeg gledet meg til veldig lenge! For Peter og jeg skal være trebarnsforeldre det neste døgnet ❤️

Min lille nevø har rukket å bli tre måneder, og i dag skal mor og far i bryllup. Kjøleskapet er fullt av morsmelk, stellematten ligger klar med en stabel bleier – barnevogna står parat, og jeg gleder meg helt vilt til pludring og babykos!

Akkurat nå er jeg litt i sjokk over alt jeg har glemt, det er jo tross alt bare fire år siden vi hadde en baby i hus selv – men alt jeg var drillet på den gang, sitter ikke akkurat i fingerspissene lenger..

Den største utfordringen blir nok å ikke kunne dra frem ammepuppen hver gang det er nødvendig, men heldigvis har mor pumpet de nødvendige mengdene, så flaskene står klare til oppvarming.

Og så må jeg innrømme at jeg er veldig spent på hvilken konklusjon Peter og jeg kommer fram til i morgen kveld når gjestene har reist, og våre egne barn er i seng for kvelden.

Kommer vi til å puste lettet ut fordi vi er ferdige med babytida – eller kommer det til å rasle noe helt helt ekstremt i eggstokkene? Dette blir spennende 😂


/ To be continued 😍

Trappeti trapp!

Hvis noen av håndverkerne som har jobbet hos oss det siste halve året leser dette innlegget, vil de nok rive seg i håret 😂

For det har seg sånn, at vi har en skummel trapp. Du vet, en sånn trapp som bærer preg av (muligens) å være hjemmesnekret, med ujevne og altfor korte trinn, avrundet på endene slik at faren for å skli er enorm – altfor, altfor bratt, og ikke minst: Ingenting å holde seg i.

Alt dette gjorde den svært lite barnevennlig – og også eneste årsak til at familiens medlemmer som har passert 80, enda ikke har sett kjelleretasjen.

Denne trappen var noe av det første Peter og jeg la merke til da vi var på visning, og det ble kjapt bestemt at ny trapp måtte bli en del av oppussingsbudsjettet.

Men da den hyggelige trappemannen var på befaring i fjor, anbefalte han sterkt å vente med å montere ny trapp til det meste av oppussingen i kjelleren var ferdig, sånn at den gamle (grusomme) trappen fikk ta slitasje-støyten.

På grunn av dette, har Peter og jeg gått med konstant dårlig samvittighet for de stakkars håndverkerne som har måttet gå utallige turer opp og ned den trappen – dag ut og dag inn.

Det er et under at det har gått bra, spesielt på dager med ruskete snøvær og glatte håndverker-sko.

Men fra nå av er det en glede å sende håndverkere ned i kjelleren – for nå er den livsfarlige trappens dager forbi!

Peter og jeg trenger ikke lenger rope setninger som:

“Vær forsiktig ned trappen, da!”
“Ja, beklager denne trappen..”
“Ja, den trappen skal byttes ut etter hvert..”
“Unger, gå VELDIG forsiktig!”

Look at this beauty! 😍

Hadde jeg visst hvor glad man blir av å kjøpe en ny trapp, ville jeg gjort det for mange år siden..! 😂 Det er ren lykke å gå opp og ned i kjelleren nå, og mest av alt er jeg overlykkelig for at trappemannen foreslo å vinkle trappen i stedenfor å la den gå rett ned slik den gjorde. Det hadde jo ikke Peter og jeg tenkt på!

Det medførte riktignok en god del ekstra snekker-arbeid, men resultatet ble virkelig bra. Trappen er ikke lenger like bratt, ungene går trygt, hunden går trygt, og det er herlig å ha noe å holde seg i på både ned- og opptur 😉

/ En kjempestor takk til alle håndverkerne som risikerte livet sitt i den gamle trappa ❤️😅

Når det plinger i PMS’en

De siste årene har jeg vært som ei klokke. Regelmessig mens omtrent på dagen – ingen forsinkelser, ikke noe tull. Jevn og fin syklus, med alt det (dessverre) innebærer av smerter og humørsvingninger.

For med i hele denne syklus-pakka, kommer jo selvfølgelig PMS’en.

😬😳

Jeg har vært plaget av premenstruelt syndrom helt siden jeg fikk min første mens som 14-åring, og jeg er rimelig sikker på at både mamma og pappa har revet seg i håret mang en gang.

Nå er det jo stort sett “bare” Peter som får gjennomgå hver måned, men utrolig nok er det først nå – på niende året som kjærester, at problemet skulle toppe seg såpass at vi ble tvunget til å ta en prat, og komme fram til en løsning.

For selv om PMS’en kommer jevnlig hver måned, har vi aldri, ikke en eneste gang – tatt med det i betraktningen når vi har gjennomgått litt trasige perioder i forholdet.

For hver måned krangler vi litt ekstra. Hver måned blir vi litt ekstra irriterte på hverandre, henger oss litt mer opp i småting, blir litt mer bjeffete og (salty) bitch’ete. Jeg sier vi, selv om det jo er PMS’en og jeg som starter ballet.

Vendepunktet skjedde en kveld for noen uker siden, da Peter og jeg satt i sofaen, og jeg plutselig fikk en skikkelig aha-opplevelse. Jeg opplevde nemlig et lite øyeblikk, hvor jeg umiddelbart følte en veldig ro i kroppen. Jeg følte meg rolig, så veldig positivt på livet – det var som om alle problemene jeg hadde bare forduftet, og jeg så løsninger i stedenfor utfordringer.

Og jeg skjønte med en gang hva det var: Det var jo PMS’en som hadde forlatt kroppen min!

Dette bestemte jeg meg for å prate med Peter om for et par uker sider, i en av våre podcast-episoder (Episode 14 av Gjesterommet, for spesielt interesserte 🙋🏻🔊).

Og underveis i denne praten, innså vi jo hvor problemet ligger. For mitt småkjipe humør en periode i måneden, går akkurat under radaren til Peter – sånn at han ikke gjenkjenner det som PMS. Underbevisstheten hans merker at noe er galt, men bevisstheten hans merker det ikke.

Dermed blir han surere fordi jeg er sur, men tenker ikke at det er mitt sure humør som er årsaken – og plutselig føler han seg bare sur selv og tror det er han som er problemet. Og så har vi det gående.

Jeg tuller ikke når jeg sier at PMS’en min stort sett er såpass heavy at jeg hver måned toucher innom skilsmisse-tanken. Peter blir så sykt irriterende at bare halvparten av rotet hans gir meg lyst til å flytte ut. Og det sier litt om hvor crazy banana hodet kan bli når hormonene herjer.

En rask titt på NHI sine nettsider, bekrefter at PMS ikke er til å tulle med:

“De vanligste psykiske symptomene er irritabilitet, humørsvingninger, nedsatt stemningsleie, angst, spenninger, aggressivitet, konsentrasjonsproblemer, rastløshet, søvnproblemer, følelse av å miste kontrollen.

“De hyppigste kroppslige symptomene er magesmerter, ømme bryster, følelse av oppblåsthet, eventuelt vektøkning og hevelse i føttene, hodepine, økt bukomfang, hudforandringer (akne), endret matlyst, tap av energi.

Er det rart det tørner litt for oss damer hver måned?! Jeg sier ikke at det ikke er tøft å være partnerne våre – jeg sier bare at det kanskje ikke er så rart at en samling av noen eller flere av disse symptomene gjør noe med oss damer.

Så hva ble løsningen på hele PMS-problemet? Jo, Peter har lastet ned en PMS-alarm på mobilen 😂

Rett og slett en app som varsler når det er fare på ferde. På denne måten unngår vi at mine humørsvingninger såvidt streifer under radaren til Peter, og at han blir sur fordi jeg blir sur.

Nå får han beskjed når det er på tide å begynne og liste seg litt på tå, når han bør stryke meg med hårene istedenfor å ta igjen med samme mynt – og når han bør la småting jeg irriterer meg over, gli forbi.

Nå vet han at det er PMS’en som snakker, og han vet også at det bare er midlertidig og at det kommer til å gå over om en stund.

Og det verste er at det funker! Dette er riktignok den første måneden med varsling, men krangle-nivået vårt ligger langt under gjennomsnittet til nå. Peter er mye roligere, og jeg antar at siden underbevisstheten min til enhver tid vet at han vet – blir jeg mer oppmerksom på utbruddene mine når de kommer.

MEN! Det er et men her, og det er at det er ekstremt viktig at partneren som har PMS-varsling, IKKE under noen omstendighet, aldri ALDRI, bruker fraser som “Å heisann, nå er det PMS’en som snakker”, eller “Nå vet jeg at du reagerer sånn fordi du har PMS”  og så videre. Da er det bare å slette hele varslingen først som sist, for den vil definitivt virke mot sin hensikt.

Eller vent, la oss bare bli oppmerksomme på denne regelen en gang for alle: En partner som lever med en kvinne med PMS bør aldri nevne PMS’en overhodet. Det vil bestandig gjøre vondt verre. Det er mye bedre å konkludere inni eget hode at PMS’en er på topp, og heller bite motstanden i seg og glede seg til syndromet logger av for denne gang. Trust me 😉

 

/ Happy PMS, folks ❤️😂