Nå tror jeg det skal bli fint å komme hjem til Norge igjen! Ikke at vi har lyst til å forlate Spania, men det er liksom begrenset hvor lenge man orker å lese en blogg som bare skriver om det herlige sydenlivet.. Eller hva? 😉
Det har gått litt trått på både blogg og snap for min del her nede, men jeg må nesten legge skylden på Peter. Føler han har kapret de beste historiene og de beste snappene, den sniken!
Om få strakser setter vi oss altså på flyet hjem, og mine ben er like hvite som da vi kom for ti dager siden. Ikke at jeg er så opptatt av brunfarge, men du vet.. Jeg hadde kanskje håpet å se forskjell på meg og min lille datter på 1,5 år.
Vi har i alle fall smurt oss godt med solfaktor, og ferien har vært tipp topp! Svigers har tatt hensyn til at jeg må spise mat hver tredje time for ikke å klikke, og svigermor har trålet skobutikker med meg for å finne sandaler i størrelse 35.
Tro det eller ei fant jeg ikke et nytt par – men jeg valgte likevel å la de slitte, jordbærduftende tyggis-sandalene mine finne veien til søppelbøtta her nede 🙂
Snufs 🙁
Jeg er som vanlig livredd for å fly, men hvis alt går etter planen og vi lander trygt i kveld – så oppdateres denne bloggen fra norsk jord om en liten stund 🙂 (Vi må bare se siste episode av Skam først)
Før hver ferie tenker jeg det samme: Jepp, nå skal vi kose oss, men det er viktig at det ikke tar helt av. Eksotisk iskrem og spennende godteri er magisk for små tasser, men det er tross alt viktig å få i seg næring også – selv om man er på ferie. Det sier seg selv at når små mager er fylt med dessert, så er det lite plass igjen til ordentlig mat.
Men selvfølgelig er det jo helt umulig å være så streng når man endelig er på plass i ferieparadis. Iskalde fristelser finnes på hvert gatehjørne, og plutselig har en helado gått fra å være bare is – til å bli en daglig belønning hvis man er flink og spiser opp lunsjen sin..
Det toppet seg i går da vi var ute for å spise middag, og den trivelige kelneren stod ved bordet vårt for å ta bestillingen. Jeg spurte lillesnupp om hun ville ha spaghetti akkurat som broren sin, men hun protesterte høylydt.
– “Hva med hamburger da?“, prøvde jeg. “Eller kanskje bare en toast?” Men den lille jenta ristet iherdig på hodet, før hun sprellet seg ned av fanget mitt. Deretter strenet hun ut av lokalet, og rett bort til et lite bygg på utsiden av retauranten:
/ Det er kanskje godt denne ferien snart er ved veis ende 🙂
Nå føler jeg meg rimelig sikker på at jeg har nådd toppen av skrotnisse-skalaen..
Akkurat i det jeg hoppet ut av bilen i parkeringshuset i Malaga, kjente jeg det. Vi hadde kjørt i en time, og var klare for å traske rundt i storbyen. Se på de flotte bygningene, spise lunsj, traske litt til, knipse bilder, kjøpe en is, traske enda litt til.
Men så hoppet jeg ut av bilen, og oppdaget at sålen på den ene sandalen min hadde gått fra å sprike forsiktig foran – til nesten å falle helt av.
Great.
– “Å nei!“, sukket jeg fortvilet til Peter, “skoen min er ødelagt!“
Han kastet et raskt blikk på meg, før han mumlet: – “Gå barbeint, da.“
Jeg kjente panikken bre seg, skulle jeg gå uten sko en hel dag i en storby som Malaga? Å kjøpe seg nye sandaler er ikke superlett når man har bittesmå str 35-føtter, dessuten hadde jeg en følelse av at svigerfar ikke ville hoppe i taket av glede over tanken på å dra på skoshopping..
Men så kom jeg på en fantastisk idé. Billig, enkel, rask og tilgjengelig. Og sånn hadde det seg at hele familien plutselig stod og tygde tyggis for harde livet.
“Tygge tygge tygge”, tygde svigerfar
For planen var selvsagt like enkel som den var genial: Tyggis = lim, og vips så burde sålen og sandalen være limt sammen igjen. Perfekt!
Ikke klar for å kaste deg i søpla helt enda – gode, gamle sandal!
Men da vi sto der og drøvtygde tyggis for å få nok byggemateriale og deretter samlet oss rundt sandalen for å dytte den full av ihjeltygde klatter, føltes planen plutselig ikke like god. Og da jeg tråkket ned og det tøyt tyggis ut på alle kanter, som deretter la seg som en skjørtekant rundt sålen, kjente jeg fort at planen hadde nådd toppen av skrotnisse-skalaen.
Men hey: Det fungerte! Jeg kunne gå resten av dagen med en sandal som plutselig var så god som ny.
Dessuten luktet den friskt av jordbær 😉
/ Og jeg tror jeg fikk en stjerne i boka til svigerfar 🙂
Jeg er jo et skikkelig frokostmenneske, og noe av det beste med å være på ferie i varmere strøk, er det freshe og smakfulle utvalget av frukt og grønt i butikkene. Det er liksom ingen sak å dekke frokostbordet når man er på ferie!
Agurkene smaker nesten som vannmelon, avokadoene er perfekt modne – og tomatene er så søte at de kan snaskes alene. Og heldigvis vet Peter akkurat når det passer seg å knipse stemningsbilder:
Etter frokost begynner det alltid å krible i føttene til svigerfar. Da må det skje noe, og i går lå alt til rette for en sykkeltur. – “Ta bilde av oss da, Christina!“, ropte Peter. Han er jo søt da, som må dokumentere at han er aktiv her nede i varmen 🙂
Men jeg er jo såpass rettferdig at når alt skal dokumenteres, så skalalt dokumenteres. Så da jeg oppdaget dette da de kom tilbake en time etter – var jeg kjapt oppe med snapmaskinen:
Etter lunsj tok vi turen til en liten by for å se på en kirke. For meg er utflukter som dette ganske nytt og spennende, for jeg kommer fra en familie som stort sett befinner oss på stranda når det er varmt.
Ikke at jeg vet det med sikkerhet, men Peter mener det er ganske enkelt å se at jeg er en turist når jeg er på tur:
Kritthvite bein, og med familiens pass i sekken fortsatt..
På toppen oppdaget vi en fantastisk lekeplass, så fin at vi glemte hele kirken. Jeg tror ikke det finnes mange lekeplasser i verden med like fin utsikt!
Og en ting med Peter, er at han alltid skal ta sånne søte parbilder i merkelige situasjoner. Jeg blir liksom aldri helt vant til det, men det kommer seg.
Tydelig hvem som fikk plass til hele rumpa si på det behagelige setet..
Nå er det langt på dag, og jeg må løpe – for det kribler i beina til svigerfar! Spent på hvor vi ender opp i dag, solkrem og solstol ligger fremme – så jeg tipper det blir en slags utflukt til et sted jeg er litt mer kjent med fra min egen familie 🙂
/ Husk å følge meg på snap (umulius82) hvis du ikke kan få nok av meg! Neida 😉 Joda.
Endelig er vi på plass i Malaga! Jeg trodde faktisk ikke vi skulle komme fram noen gang.. For vi kaller oss jo ikke familien Klonk for ingenting, og da jeg rett før helgen skulle dobbeltsjekke at passene våre var i orden, oppdaget jeg selvfølgelig at fireåringens hadde gått ut for tre måneder siden..
Og med bare én virkedag igjen før avreise, tenkte pessimisten Christina at vi bare fikk avlyse hele turen – men optimisten Peter kastet seg rundt i en fei og fikk ordnet et nødpass på hengende håret.
Følte jeg måtte pynte med et snapfilter da jeg sendte bilde til Pappa om at det hadde ordnet seg.. 😛
En time før avreise, da hus- og hundepasserne var på vei inn døra, nådde stressnivået mitt uante høyder. For mens min koffert var ferdigpakket og stappet med klær til meg selv og de to små – oppdaget jeg at gubbens koffert fortsatt så slik ut:
“Neeeeeii.. Er det på tide å begynne å pakke litt snart, da?“
Utrolig nok kom vi oss av sted til avtalt tid, og jeg som var overbevist om at jeg kom til å få sammenbrudd i flysetet fordi jeg hadde en flystyrt friskt i minne – innså kjapt at det var god medisin å ha to små som holdt den nervøse mammaen opptatt mens vi var i luften 🙂
Og nå er vi altså endelig på plass i svigers sin herlige leilighet. Endelig begynner kroppen å fungere igjen, i går var jeg helt utslitt etter reisen samt altfor lite søvn – selv om Peter bestemt mener det skyldtes solsjokk, siden jeg har oppholdt meg i skyggen i fire år, haha..
Er ikke naken altså, har bare tatt ned singlet-stroppene siden jeg er livredd for å få skulder-skille den første dagen..
Som dere skjønner er det Peter som knipser bildene her nede, og dermed har førsteretten på å bruke de fineste på sin blogg. Derfor er det alltid spennende å se hvilke bilder som gjenstår til meg.
Gårsdagens høydepunkt var forresten denne hatten, som jeg seriøst trodde var en kjempe-kondom:
Men nå må jeg få på meg solkremen, og komme meg ut og lage fregnefest på nassatippen!
De siste årene har jeg vært ekstremt lite i sola om sommeren. Enten har jeg vært gravid, svett og lyssky, eller så har jeg sittet i skyggen med en unge på fanget. Dette har ikke bare resultert i D-vitaminmangel, men naturligvis også en skikkelig bleik kropp.. Bena mine har faktisk aldri vært så hvite før – det gjør rett og slett vondt å se på dem!
På bildet over var jeg 9 uker på vei med førstemann, og det er vel sånn cirka den siste gangen kroppen min så sol. Resten av den ferien tilbragte jeg forøvrig med svangerskapskvalme, sånn her:
I år føler jeg med andre ord det er på høy tid å tilbringe litt tid i solen igjen! Det er bare ett lite problem.. For da jeg fant fram den 5 år gamle svarte bikinien min tidligere denne uka, innså jeg kjapt at.. Vel.. At det har skjedd ting i løpet av de siste fem årene, da.. Ikke bare var overdelen altfor stor, underdelen var også blitt et par hakk for liten..
Og siden vi snart reiser på ferie til Spania, måtte jeg denne uka ut på bikini-jakt. Med smil om munnen og glede i kroppen dro jeg til Larvik sentrum for å finne ut hva som har skjedd på bikinimote-fronten de siste fem årene. Til min store glede bugner butikkene nå over av bikinier i alle farger og fasonger, så jeg røsket med meg litt forskjellig før jeg entret prøverommet.
Men der inne gikk stemningen fra “glad” til “forferdet” på under to minutter. Jeg hadde åpenbart glemt at det ikke finnes noe mer fornedrende enn å prøve bikini i et prøverom! Huttetu, hva skjer med det lyset?! Og hva er greia med alle de speilene? Er det for at rumpa skal henge enda litt mer når man ser den i alle mulige vinkler? Er det for at magen skal strutte enda litt mer fra alle kanter..?
Det skulle ikke vært mulig å føle seg så forferdelig avkledd med bikini på. Og for ikke å snakke om det grusomme øyeblikket når du møter ditt eget triste blikk i speilet.. Blikket som lyser: “Off.. Jaja.. Neste år..”
Denne blomstrete herligheten var den eneste som satt sånn nogenlunde, og etter at jeg hadde betalt, subbet jeg slukøret ut.
Jeg bestemte meg for å stikke innom en annen klesbutikk på vei til bilen, for å få tankene mine bort fra den bleik-dvaske kroppen min i prøverommet. Jeg tittet litt rundt før jeg fant en shorts som jeg bestemte meg for å prøve, og inne i prøverommet oppdaget jeg at det hang en lapp på veggen. Først tenkte jeg at det sikkert stod noe praktisk info, men så leste jeg teksten..
Hahaha! Noe så fantastisk! Det var akkurat det jeg trengte for å få tilbake smilet igjen. Tanken på at så mange andre har stått akkurat som meg og tenkt nøyaktig det samme om egen kropp, for så å gå slukøret ut til betjeningen..
Og det kan jo ikke bety annet enn at det er flere enn meg som synes det er kjipt å dra på seg bikinien om sommeren. Jeg vet ikke om det er mest trist eller bra, men den tanken hjelper faktisk litt 😉
Det er enkelte ting som er lette å se for seg når man skal bli mor for første gang. Som for eksempel at det vil bli mer klesvask, at matbudsjettet på et eller annet tidspunkt kommer til å skyte i været, at man muligens får et behov for en bil med større bagasjerom – og ikke minst at man vil oppleve et visst underskudd på søvn.
Og akkurat det med søvnen hadde jeg et veldig avslappet forhold til mens jeg gikk gravid.. Jeg skulle nemlig bare legge meg nedpå litt så fort jeg fikk muligheten! Og dessuten måtte det jo gå an å legge seg tidlig om kvelden..?
Men det viste seg at det var én ting jeg ikke var forberedt på. En spesiell tilstand som ingen har fortalt meg om. En hemmelighet som har blitt bevart blant småbarnsmødre gjennom generasjoner.
Du kan si hva du vil, men uten korpsene kunne vi avlyst hele 17. mai. Fra sjarmerende sure barnetog til proffe taktfaste trommekorps – jeg får lykkelig gåsehud av dem alle sammen! Men hver 17. mai blir jeg også minnet på hvorfor jeg sluttet i korpset etter bare tre uker..
Ei lita frøken som er like glad i korps som mora si 🙂
For da jeg gikk på barneskolen fikk vi plutselig én dag høre at skolekorpset manglet klarinettister. Det var krise, for det nærmet seg mai med stormskritt og samtlige som spilte klarinett hadde sluttet. Jeg kunne ikke tro min flaks – det var jo klarinett jeg alltid hadde drømt om å spille!
Så etter klarsignal hjemmefra, ble det satt opp intensivkurs for meg og mine to beste venninner – vi skulle lære oss å spille på rekordtid slik at vi ble klare til 17. mai.
Det er jo sånn at klarinetten består av flere deler, og helt ytterst der man blåser inn i munnstykket, sitter en flis som vibrerer når luften passerer. Mens man spiller, hviler flisen hele tiden mot underleppa. Denne flisen må fuktes i forkant av hver gang man skal spille – og det gjør man gjerne ved å ha den i munnen mens man monterer resten av klarinetten.
De første to ukene gikk klarinett-timene kjempebra. Det syns i alle fall venninnene mine og jeg, for vi var strålende fornøyde med i det hele tatt å få lyd i det flotte instrumentet. Verre var det med musikklæreren..
Da vi kom på øving den tredje uka, fortalte han at han ikke var spesielt fornøyd med utviklingen vår. Det nærmet seg 17. mai, og det var fortsatt “svært dårlig klang”. Derfor hadde han tenkt litt, og kommet fram til at vi kanskje ikke fuktet flisene godt nok. Og siden nasjonaldagen nærmet seg med stormskritt, hadde han kommet opp med en slags nødløsning. Han gjorde det for oss. Og da tenker jeg ikke på å montere klarinetten, men å sutte på flisa…
Og la meg bare si det sånn: Den læreren burde godtatt litt “dårlig klang”, for etter å ha spilt en hel time på klarinetter med forhåndsfuktede fliser som musikklæreren selv hadde smattet og suttet på, sluttet vi på dagen.
/ Heller litt dårlig klang, enn spyttet til en mann 😛
I morgen er det 17. mai – og jeg er så glad for at jeg er et ordentlig husmoremne som har evnen til å planlegge i fred og ro uka før, og som ikke lar meg stresse. Jeg har full kontroll på hva som må ordnes i forkant av den store is-spisedagen, og nå sitter jeg med bena på bordet og nyter en kopp te mens jeg lar nasjonalfølelsen spre seg i kroppen.
På kjøkkenet står den obligatoriske maiblomsten på bordet:
Og etter at vi har gått i barnetoget i morgen, tenkte jeg å servere litt enkel tapas til gjestene. Så tidligere i dag, smalt jeg sammen en enkel kjøttbolle-oppskrift med bare ni forskjellige ingredienser. Alt handler om forberedelser.
Ja, og ikke for å skryte eller noe, men det er viktig å huske å steke et par kjøttboller først, sånn at man kan smake til med krydder. Dette husket jeg faktisk å dokumentere på min Snapchat:
Det store balkongflagget står klart i gangen, og de små flaggene til ungene ligger klare på kjøkkenbenken.
Vel.
Jeg har riktignok full kontroll på hva som må gjøres i forkant av morgendagen.. Men hvor langt kommer jeg egentlig med en bukett liljekonvaler, ferdigstekte kjøttboller og et par flagg..? Nå kryper klokka mot 22.30, og det begynner å bli på høy tid å finne fram bunad, bunadsskjorte, strykejern, sølvpuss, pentøy til begge barna, tørke støv, støsuge, vaske over gulvene, klippe bikkja, mase på at gubben finner fram dressen, innse at vi ikke rakk å klippe plenen, sørge for å ha nok is i fryseren (å søren), sende en takkemelding til mamma som lager resten av maten, og ikke minst: puste med magen.
Det er bare en nasjonaldag.
Også må jeg huske å si til Peter at han skal bære fanen i barnetoget.
/ Ha en fin 17. mai! Skal prøve å snappe litt, så følg oss der: umulius82 og pappahjerte 🙂
Jeg merket det allerede i går morges. Vi satt rundt frokostbordet, og det var et eller annet som ikke stemte. Jeg ble sittende å gruble på hva i all verden det kunne være, mens jeg nippet til den varme kaffen.
Først lurte jeg på om det skyldtes at Peter hadde byttet briller. Men det var definitivt ikke en liten filleting som det.. Var det noe med hunden, da? Hadde jeg glemt å gi ham mat? Nei.. Hva med barna..?
Jeg ble sittende å fundere gjennom hele frokosten, hele tiden med en uggen følelse av at noe var annerledes. Ordentlig annerledes! Men hva?
Det var ikke før i idag at jeg endelig fant ut hva det var. For da vi satt og spiste lunsj, pekte Peter plutselig mot kjøleskapet før han utbrøt overrasket:
– “Jøss.. Er det du som har tegnet, eller?”
Jeg kikket rart på ham, forstod først ikke hva han mente. Men så kastet jeg et blikk på kjøleskapsdøren, og da oppdaget jeg det..
Dere som har fulgt meg en stund, vet jo at det henger et bilde av en veldig kjekk kar på kjøleskapet vårt. Han har hengt der helt siden den gangen Peter jaktet bonuspoeng og kom hjem med en nydelig rosebukett i tillegg til dette bladet:
Og siden jeg mener at Jacob Oftebro er noe av det beste som har hendt verden på denne siden av steinalderen, har han siden den gang hatt hedersplass på kjøleskapsdøren. Der har han hengt og spredd glede i over 7 måneder med sitt forførende blikk, men nå…
HYL!
Noen har ødelagt øynene hans! Gått løs på en forsvarsløs pappfigur med en hensynsløs penn! Hvorfor?! Hva har skjedd?
Dette er hærverk – og jeg akter å komme til bunns i saken!
