Med unntak av de barnehagebarna som på mirakuløst vis slipper unna de fleste virusrunder hver høst, vinter og vår – så har jeg inntrykk av at resten av oss er heldige utvalgte som gjerne får med oss det som går.

Et hostevirus som nekter å slippe taket, en kronisk snørrete nese, feber som kommer og går – og en allmenntilstand som svinger i takt med den norske vinteren. Med andre ord litt opp og litt ned fra start til slutt.

Egentlig kan jeg ikke klage, for fram til i vinter hadde vi ni (9!) hele, fantastiske, vanvittige måneder uten sykdom. Med to barnehagebarn i hus, er jo det et kunststykke i seg selv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men siden slutten av november har det til gjengjeld gått slag i slag. Og i sånne perioder er det så innmari godt å vite at vi ikke er alene. Snapchat’en min er overfylt av foreldre som er minst like fortvilet som meg – som har vært syke siden førjulen og som har mistet troen på at friske barn er innen rekkevidde.

(Licensed from: tomwang / yayimages.com)
Klassisk småbarnsfar på jobb
 

Denne uka har feberen vært på besøk hos oss igjen, heldigvis ikke noe alvorlig, men nok til at barnehagen har vært uaktuell. Og det har seg jo sånn at verden tvinges til å stoppe litt opp når barna blir syke.

Ikke bare må tempoet skrus ned betraktelig, men for de av oss som er så heldige å ha en partner å dele ansvaret med, må arbeidsoppgaver fordeles. Rettere sagt: det må avgjøres hvem som skal ta seg av sjuklingen.

Og dette er en typisk ting jeg aldri tenkte på før jeg fikk barn selv – nemlig det faktum at hver eneste dag er det en hel gjeng med mødre og fedre der ute som har klart å karre seg på jobb, men som ikke akkurat har de beste forutsetningene for å være der.

Elektrikeren som kommer for å legge opp en ny stikkontakt, jenta i ferskvaredisken som smiler blidt, sykepleieren som hilser hei hei. Hvor mange av de du møter i løpet av en dag har sovet dårlig natten før på grunn av et småtroll som hadde feber, vedvarende hosting som ikke ga seg – eller oppkast som måtte vaskes bort?

Hvis ikke det er verdt å tenke litt over, så vet ikke jeg 🙂

Hele denne uka har jeg vært en gusten zombie, men jeg er utrolig priviligert som jobber hjemmefra og dermed til dels klarer å sjonglere jobb og hverdag når barna blir syke. Og det gjør meg jo ekstra ydmyk.

For akkurat nå fatter jeg ikke hvordan jeg skulle fått det til, å stille i viktige møter etter 3 timers søvn, holde foredrag, operere bort en blindtarm, eller bare komme smilende på jobb når man er så trøtt og sliten at det føles som man har tapt en krig.

Så hatten av til alle som står på og sliter. Som får sykdomskabalen til å gå opp og som holder ut virussesongen. Fatt mot, kjære medforeldre, den verste sykdomssesongen er akkurat nå. I mars blir det bedre 😉
 

/ God bedring til alle som trenger det – og god fredag!

I dag sorterte jeg noen gamle bilder jeg hadde liggende på Mac’en, da jeg plutselig kom over et bilde jeg hadde glemt – og som ga meg umiddelbar latterkrampe.

For jeg hadde helt glemt det lille mysteriet vi opplevde for ett års tid siden. Det var en helt vanlig kveld, ungene skulle ha kveldsmat, og jeg hadde akkurat tatt opp to rundstykker av typen “Mormors hjemmebakte” som jeg hadde liggende i fryseren.

Denne kvelden hadde eldstemann bestilt én halvdel med leverpostei og én med prim, mens lillesøster som vanlig insisterte på å få rundstykket like helt. Ikke bare udelt og uten pålegg, hun ville atpåtil ha det frossent.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ingen grunn til å ta den diskusjonen, derfor svinset hun ut av kjøkkenet mens hun gnagde i vei på det iskalde rundstykket.

De neste minuttene var det stille, jeg hørte bare lyden av barne-tv mens jeg ryddet litt på kjøkkenet. Men så lød et lite rop fra lillesøster i stua, og jeg hastet inn for å se hva som hadde skjedd. Og der satt hun i sofaen med store øyne: Det frosne rundstykket hennes hadde forsvunnet mens hun så på Charlie og Lola!

Jeg humret mens jeg så på den sjokkerte lille jenta, før jeg bøyde meg ned for å ta en titt under stuebordet. Der var det tomt, så jeg flyttet blikket til under sofaen. Intet rundstykke der heller. Ingen smulerester på bordet, med andre ord hadde rundstykket helt sikkert blitt lagt et eller annet sted i sofaen.

Men etter å ha endevendt alle putene i hele sofaen, begynte jeg å lure litt.

– “Du har ikke spist det opp, da?”, spurte jeg.

Lillesøster ristet på hodet med triste øyne, og jeg innså at hun ikke kunne ha rukket det heller.

Når mat plutselig forsvinner her i huset, er det bestandig én hovedmistenkt: Vår firbente “Teo Matvrak”. Alltid på vakt, og selv om han utrolig nok aldri stjeler mat fra bordet, lever både smuler på gulvet og matrester i sofaen farlig.

Det var bare det at nå lå Teo i kurven sin i gangen, og jeg kunne heller ikke huske å ha hørt slafselyder, noe jeg antok vi ville hørt dersom han hadde slått kloa i fristende hjemmebakst…

Jeg tok en ekstra leterunde i sofaen, og klødde meg i hodet mens jeg grublet over hvor i all verden det frosne rundstykket kunne ha tatt veien. Jeg kikket i vinduskarmene. På tv-benken. I lekekroken. På do. Alle tenkelige steder lillesnuppa kunne vært innom på vei til sofaen.

Men rundstykket var og ble borte, så jeg sa at jeg fikk hente et nytt et i fryseren. På veien ut til kjøkkenet, kastet jeg et blikk på Teo i hundekurven.

Hmm… Så han ikke litt rar ut der han lå og kikket på meg som gikk forbi? Jeg snudde, og gikk bort til ham.

Og ganske riktig..

Ikke godt å si hvor lenge han hadde ligget sånn, eller hva slags tanker som må ha gått gjennom hodet hans idet han satte tennene i en gjennomfrossen godbit og innså at den ble sittende litt fast.

Men det blikket.. 😂

/ 🐶

Jeg er som kjent ganske sikker på at jeg har Norgesrekord i beslutningsvegring, selv det å få hengt opp ting på veggene er en utfordring. Kanskje er det nettopp derfor det føles så innmari godt når det endelig løsner 😉

For det er et helt år siden jeg malte TV-veggen i stua blå, noe som forøvrig er det smarteste jeg har gjort i dette huset siden vi flyttet inn. Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det hadde seg at jeg gikk for nettopp den blåfargen, for jeg hadde aldri hørt om den før – kun sett et tilfeldig bilde på Instagram.

Men da jeg så den, var jeg skråsikker på at jeg hadde funnet den riktige fargen, og det viste seg å være rett. Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tenker på at den blå veggen bare blir finere og finere! Den endrer farge flere ganger om dagen og er like fin i dagslys som på kveldstid.

Før jeg malte, var jeg litt skeptisk til om det var “nok” å male bare én vegg, men det har jeg ikke tenkt over siden. Dessuten er det overraskende behagelig for øynene å se på TV med en mørk bakgrunn – det anbefales på det sterkeste!

Men tross den behagelige fargen, har veggen liksom manglet noe. Den har føltes litt tom, og spørsmålet har vært hva jeg skulle henge opp når jeg har en tendens til å føle at det fort kan bli litt “mye greier rundt TV´en”, med hyller og bilder og stæsj. Det må liksom være en “rolig” vegg uten for mye støy.

Og nettopp derfor har det blitt med grublingen, og veggen har stått tom i ett år. Helt til nå.

For i helgen ramlet jeg over disse hyllene i en møbelbutikk. Og det sa bare “Pling!” og “Plong!” og “Bingo!” – for disse hyllene var akkurat det jeg var på utkikk etter, og som skapt for veggen min!

Endelig fikk forlovergaven jeg fikk av lillesøster en skikkelig hedersplass ♥
 

Så skulle du om mulig ha like mye beslutningsvegring som meg, så er mitt tips å hoppe i det! Mal den veggen, heng opp de bildene, eller skru opp de hyllene – og skulle det bli helt krise, finnes det både sparkel og andre malingsfarger å få tak i 🙂
 

/ God mandag!

Akkurat nå sitter jeg og lurer på om jeg allerede har brukt opp flaksen min for 2018..

(Licensed from: galdzer / yayimages.com)
 

Fjoråret avsluttet jeg også ganske greit, jeg gjorde det nemlig relativt stort i årets Flax-julekalender – om jeg skal få si det selv. Jeg dro inn femhundrede kroner! Denne gevinsten har jeg forøvrig planer om å cashe ut, det er ikke snakk om at jeg skal skrape meg tilbake til null ved å kjøpe nye Flaxlodd. Å neidu.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så over til flaksen i 2018. Det hadde seg nemlig sånn at bilen vår på et eller annet tidspunkt mellom julaften og 4. juledag, fikk det jeg på “ikke-interessert-i-bil”-språket kaller “en liten trøkk”. Ingen bulk eller lignende, det var var plutselig “et eller annet feil på høyre side foran”.

Jeg tok en telefon til Pappa, som jeg alltid gjør når bilen skranter, og han sa at han selvsagt kunne ta en titt, men at det kanskje var like greit å ringe verkstedet som tross alt hadde EU-godkjent bilen for to uker siden.

Som sagt, så gjort – og heldigvis fikk vi time kjapt. Der ble det rimelig raskt konstatert at bilen måtte repareres, og at deler måtte bestilles. Peter måtte ta bussen hjem, og jeg havnet rett i grublemodus over hvor høy regninga kom til å bli. Er det noe jeg lærte i 2017, så er det at faghjelp fra fagfolk koster. Så med regninga fra rørleggeren friskt i minne, så jeg for meg hvordan tusenlappene kom til å flakse ut av kontoen når bilen var ferdig.

Neste morgen ringte telefonen, bilen var reparert og kunne hentes. Jeg holdt pusten mens Peter gikk inn for å betale. Et par minutter etter var han ute igjen:

– “Vil du vite hvor mye det kostet?”, sa han.

– “Eh ja?!”, nærmest ropte jeg til svar.

– “Treogfemti kroner!”

– “At det var? Femtitre kroner? Femtitretusen kroner? Hva snakker du om?!”

Det viste seg at de hadde byttet batteri i bilnøkkelen. Det kostet femtitre kroner. Og selve reparasjonen? Nei den gikk på garantien..

Jeg, med mitt “ikke-interessert-i-bil”-språk, visste ikke at bilen hadde noen garanti i det hele tatt. Så det var jaggu en såpass gledelig overraskelse at jeg seriøst vurderer å bli litt mer bilinteressert i 2018, hehe.

På vei hjem feiret jeg med to buketter lyserosa tullipaner og fire primula. Så svingte jeg innom en butikk for å se om jeg fant “SK-K” fra Peters julegave-liste – altså kurver jeg kan ha på kontoret mitt, der planen var å ha to like: En til papirsøppel og en til vanlig søppel.

Og der, midt på en pall blant skittentøyskurver på salg, fikk jeg øye på to filtkurver. Helt perfekte og akkurat det jeg var på utikk etter!

Og ikke bare det, men tror du ikke de to rakkerne var på salg? 2 for 1! Samme dagen som vi fikk bilen reparert gratis!

Så du skjønner sikkert hvorfor jeg allerede nå regner med at flakskvoten min er brukt opp for 2018. I det store og det hele høres det kanskje ikke ut som mye, det var bare så utrolig mye å fordøye på én gang. Også i løpet av den første uka av året, da.

Kanskje jeg skulle byttet inn den Flax-kalenderen i nye lodd likevel..? For enten fortsetter denne galskapen rett inn i en milliongevinst eller så tar det mest sannsynlig slutt, og hverdagen kan gå tilbake til normalen. Blir jo nesten litt stresset av å leve som Fetter Anton og vente på at flaksen skal snu 😉
 

/ God ny uke!

Jeg har aldri vært flink med blomster – eller rettelse: blomster trives rett og slett ikke hos meg. For ett år siden, døde min ti år gamle kaktus. Jeg trodde ikke det var mulig å ta livet av takknemlige kaktuser, but I did.

Og jeg skjønner ikke helt hva det er heller, men jeg antar at plantene mine enten får for mye sol, eller for lite sol, for mye vann, eller for lite vann. Den der evige runddansen.

Men det siste året har jeg faktisk sporet en fremgang! Ikke bare har jeg fått på plass en liten samling med avokadoplanter som trives i vinduskarmen på kjøkkenet, men i stua har jeg lagt min elsk på “Vindusblad” – en plante som betegnes som ekstremt hardfør og med lite behov for vann. Akkurat det føles litt som juks, og jeg kan vel ikke akkurat være stolt over å holde liv i dem…

Men selve beviset på at det er fremgang å spore, er denne! Den vakre “Sløraspargesen”, som jeg har hatt i ett år, og som jeg syns holder seg veldig bra uten særlige brune områder:

At den har holdt seg bra, er i alle fall det jeg har tenkt fram til i dag. For i morges lurte “minner”-funksjonen på mobilen på om vi skulle ta en liten tur ned Memory Lane og sjekke hva som skjedde på kamerarullen for ett år siden. Mobilen hadde vært så elskverdig at den hadde satt sammen en kollasj med bilder, og på ett av bildene syns jeg at jeg skimtet en gammel kjenning…

Og jada, der var den – et bilde av en viss Slørasparges samme dag som den var kjøpt inn. Den samme planten jeg mener har holdt seg veldig bra det siste året, og som står i stuen min som et bevis på at jeg er i ferd med å få grønne fingre.

Vel. La oss si det sånn at det er lenge siden jeg så et tristere før- og etterbilde:

Den er vel ikke akkurat på vei steder, den planten der…
 

/ Grønne fingre ønskes kjøpt 😬

Mens Peter blir melankolsk når han tenker tilbake på ungdomstida, er jeg derimot sjeleglad for at den for lengst er forbi. Ikke at det var en kjip tid, det er såklart veldig mye av det jeg savner også – jeg syns bare det var så ufattelig slitsomt å være tenåring med alt det innebar.

En tenåring med alt det innebar.. X-)
 

Alt fra å være usikker på seg selv, til å skulle finne ut hvem man egentlig var. Noe av det jeg husker best, er at jeg var så misunnelig på alle andre hele tida! Ikke bare var det ganske slitsomt i seg selv, men det er jo en kjent sak at misunnelse sjeldent fører noe godt med seg.

Jeg sier ikke at jeg er et fantastisk menneske i dag – men helt ærlig, misunnelse kjenner jeg ekstremt sjeldent på. Og det er ikke fordi livet mitt er så perfekt, men jeg har vel bare blitt eldre samtidig som fokuset mitt enkelt og greit er helt andre steder.

Det begynner å bli ganske mange år siden jeg ble tvunget til å snu synet mitt på verden opp ned. Fra å skulle erobre den, til å måtte finne glede i de virkelig små tingene isteden. Jeg opplevde en motgang som tok pusten fra meg, men jeg lærte samtidig noe helt essensielt, nemlig å samle på små “lykkepiller”. Jeg samlet på ting som gjorde meg glad, og det var så effektivt for livsgleden at jeg har fortsatt med det siden 🙂

I dag formiddag stod radioen på på kjøkkenet, og det kom et innslag med en reporter som intervjuet en tilfeldig person på gata. Reporteren ville vite hvordan livshistorien til denne personen hadde fortonet seg så langt i livet, og det minnet meg på en veldig viktig ting: Vi har alle vårt.

Du har en livshistorie, jeg har en livshistorie – vi har alle vårt. Og akkurat som Kong Harald så fint sa det i sin nyttårstale: “Den sterke viljen som bærer oss kan også brukes til dette: Å bestemme seg for å slutte å mobbe. Å oppføre oss ordentlig mot hverandre.”

(Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com)
 

Rett før jul hoppet jeg inn midt i en Snapchat-story om noe jeg antar var en slags liste med leveregler. Jeg husker dessverre ikke hvem som snappet om disse reglene, men de var i alle fall skrevet av en forfatter ved navn Caroline Myss.

Av en eller annen grunn skrev jeg ned noen stikkord i min lille notatbok som jeg har med meg overalt, og kanskje er disse punktene noe flere enn meg kan ha bruk for å ta med seg inn i det nye året 🙂
 

1. Bestem deg for å leve med integritet. Fortell alltid sannheten, til deg selv og andre.

2. Del visdom, ikke smerte. Vi opplever alle motgang i livet, men det er opp til deg selv om du velger å akseptere tingenes tilstand. Livet er ikke rettferdig, og har aldri vært det. Ikke la din smerte bli din følgesvenn.

3. Bestem deg for å ta sjanser. Ikke vent til det er trygt å hoppe eller la deg styre av frykten for hva som kan skje. Nekt deg selv å leve et angrende liv med nesa vendt bakover mot alt du ikke fikk gjort.

4. Ord er mektige – velg deg nye ord. Begynn å legge merke til hva du sier til andre og ikke minst deg selv. Er dine tanker om andre mest positive eller negative?

5. Velg å stå opp hver dag og vær takknemlig. Vær glad for at du er i live. Nekt å la din takknemlighet være basert på hva du har eller hvordan du føler deg. Hver dag er et unikt øyeblikk som aldri vil komme igjen.
 

/ ツ

Selv om det såklart er noe trivelig med den gode gammeldagse tradisjonen, kommer jeg aldri til å klare å vente til 13 6. januar med å rydde bort julen. Etter 1. nyttårsdag er jeg ferdig.

Julepynten er med andre ord vekk, men selv om det er en befrielse å få stuet nisser og julekuler tilbake på loftet – skal jeg ikke nekte for at det føles litt tomt og mørkt også. For juletreet lyste jo så fint opp borti hjørnet, for ikke å snakke om stjernene i vinduene.

Uansett, nå er det 11 måneder til neste gang, og spillelista mi på Spotify er tømt for julens svisker og har endret navn til “januarfavoritter” ❤️

Det gjenstår bare ett lite problem..

Jeg har havnet på sukkerkjøret.

Baaaaaah! Hver eneste januar! Hvorfor lærer jeg aldri..?

Og det er jo ikke sånn at det kommer som et sjokk på meg selv heller, for dette er en kjent og ikke-kjær ting som skjer hvert eneste år. Og det til tross for at jeg i starten av desember alltid sier: “Nei i år skal jeg bare lage ÉN porsjon av Rocky Road. That´s it.”

Men så mumser man litt her, og litt der – og før jeg vet ordet av det sitter jeg og spiser middag med én eneste tanke i hodet: Hva skal jeg spise til dessert? Og det pleier liksom å være det endelige tegnet på at det har bikket over..

Så nå er det stopp! Igjen. Jeg måtte sjekke om jeg hadde skrevet noe om dette på bloggen i januar i fjor, og joda, der fant jeg “10 tips mot søtsug” postet 7. januar, haha 😉

Så da er det bare å tråle mine egne punkter og ta grep. Om jeg så skal bruke en månedslønn på tyggegummi, så skal jeg komme meg ut av sukkerets hule hånd.

PS! Nå er det bare 12 dager igjen før slusene til Vixen stenger – husk å stemme på dine favoritter! Jeg blir fortsatt kvalm-svimmel av å se navnet mitt under “Folkets Favoritt”, så tusen takk til dere som tok dere tid til å nominere meg. Jeg kan fortsatt ikke tro det når jeg tenker på at navnet mitt står der, skvist mellom herlige Malin Nesvoll og Kristin Gjelsvik. Lille meg! ツ

Spør du meg, er 1. januar ganske befriende. Litt den samme følelsen som når man åpner en splitter ny bok og gir seg i kast med første kapittel. Det føles litt magisk, gjør det ikke?

For uansett hvordan fjoråret fortonet seg, så ligger det bak oss nå. Med alle de gode minnene man gjemmer i hjertet, og de vonde minnene som man ubevisst fortsetter å vokse seg sterkere på.

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd med meg, for i alle år har jeg vært motstander av nyttårsforsetter. Å sette seg hårete mål for det nye året, som likevel går i dass innen februar er i gang – det har liksom virket så teit. Bedre å sette seg mål etterhvert som man går, har vært min filosofi.

Men i år har jeg snudd tvert om. Og i kveld har jeg planer om å sette meg ned med en liten notatbok og skrive ned noen tanker for 2018. Kanskje ikke nyttårsforsetter, men i alle fall noen mål – og hvordan jeg forhåpentligvis kan klare å nå dem.

Det trenger ikke være de store tingene, det kan helt enkelt være noen punkter om hva man ønsker å prioritere i året som kommer. Jeg savner for eksempel å lese bøker. Den siste boken jeg fullførte, leste jeg mens jeg ammet min nyfødte datter høsten 2014. Det er tre år siden, det!

Men et mål uten en plan, er bare en drøm – og for å få lest bøker i 2018, må jeg legge meg tidligere om kvelden. Jeg elsker å lese på sengekanten, men i 2017 har jeg stort sett brukt tiden på sengekanten til å svare på meldinger på Snapchat. Jeg kommer selvfølgelig til å fortsette å svare på meldinger, men jeg innser at det ikke akkurat avler god søvn å legge seg hver kveld å tenke på alle dem jeg ikke rakk å svare. Så her må det gjøres noen grep 🙂

Men uansett om du har nyttårsforsetter, mål, planer – eller ingen av disse tingene: Godt nytt år! Jeg håper 2018 blir bra, og husk at man kommer langt med riktige forventninger.

Forventer du å vinne i lotto blir du nok veldig sannsynlig skuffet, forventer du derimot å vinne 25 kroner på et Flax-lodd – kommer du nok til å smile fra øre til øre, kanskje flere ganger til og med 😉

Tusen takk for følget i 2017 – jeg gleder meg til å oppleve 2018 sammen med dere ツ

Lover å fortsette i samme stil i 2018 – med den samme fotografen 😛
 

/ New year – bring it on 🌟

Helt siden det året lillesøster og jeg fikk Tante Tones grusomme solbrille-kolleksjon fra 90-tallet til jul, har vi hvert år hatt en konkurranse om å gi bort den styggeste julegaven.

Til nå har det vært alt fra grusomme lysestaker til heklede dorullholdere – jo mer grusom, jo bedre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette innebærer at jeg hvert eneste år holder pusten når gaven “Til Christina, fra Tante Purre” plukkes frem fra under treet. Man vet aldri hva som venter – og ikke minst hvor langt tante har strukket strikken denne gangen…

I år feiret vi jo sammen med Peters søster og hennes familie, så da Tante-Purre-gaven dukket opp, var jeg veldig i tvil om hvor mye jeg skulle forklare mens jeg pakket opp. Jeg gikk for kortversjonen og mumlet noe om at jeg var spent, fordi vi pleier å finne på noe tull hvert eneste år.

Men da jeg pakket opp årets gave, skjønte jeg absolutt ingenting. Inni papiret gjemte det seg en liten bok med hjemmesydd stoffomslag! Hva i all verden kunne det være?

Men da jeg bladde opp på første side, begynte jeg nesten å grine. For det viste seg at årets styggeste gave hadde byttet plass med årets desidert fineste, julen 2017.

På første side i boka, stod det omhyggelig forklart: Da Tante leste innlegget “Lille frøken detektiv” på bloggen min i slutten av august, der jeg skrev at jeg elsker å finne andres sammenkrøllede handlelapper i handlekurven, begynte hun å samle.

I fire måneder har hun samlet på andres handlelapper, som hun så limte inn i en bok. Som til slutt ble til årets fineste julegave. Til meg.

Se på dette, da:

En fullstappet liten bok – og ikke bare har hun limt inn lappene, hun har også skrevet ned tanker underveis. Jeg smelter!

… At det var..?
 

Frukt spørsmålstegn 😂
 

Men som Tante også fant ut etterhvert, er det svært sjeldent man faktisk finner andres handlelapper i butikken. Så for å komme i mål til jul, måtte hun til Onkels store fortvilelse snoke litt ekstra rundt søppelbøttene ved kassene hver eneste gang de handlet, haha..

Hvis ikke dette er tidenes gave laget med omtanke og kjærlighet, så vet ikke jeg. Tante Purre asså ♥
 

/ Lurer på hvordan jeg skal toppe dette til jul i 2018 ツ

For en rar jul det har vært. For mens ungene og jeg gjorde unna sykdomsrunda i god tid før jul, gikk maskineriet til Peter ned for telling akkurat tidsnok til at julaften ble totalt spolert av feber og en meget skranten allmenntilstand.

Også for stakkars Peter, da – som elsker julen over alt annet. Jeg har aldri før sett en mann på nesten 100 kilo ligge under dyna og hakke tenner så det hørtes ut som om kjeven hvert øyeblikk kunne hoppe ut av ledd, men det satte i alle fall en demper på julestemningen.

På mirakuløst vis orket han å være med å pakke opp gaver utpå kvelden, og da kom jeg jo også til bunns i det store mysteriet: Hva som gjemte seg bak Peters koder!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For rett før jul fant jeg julegave-handlelista hans, og oppdaget at han hadde vært så smart at han hadde skrevet gaveinnkjøpene mine i koder:

Jeg hadde rett og slett ikke peiling på hva kodene stod for, men sånn i ettertid ser jeg jo at jeg burde forstått “JP”. “JP” var nemlig en av de få konkrete tingene jeg ønsket meg i år: Jernpanne!

Disse bokstavene er strøket ut, for etter at Peter hadde kjøpt en JP, fant han tilfeldigvis ut at Mormor hadde kjøpt det samme. Så da ble det dessverre retur av Peters nyinnkjøpte JP, til stor frustrasjon såklart.

“SK-K” var derimot totalt umulig å gjette seg til. Jeg ønsket meg to like kurver til å ha på kontoret, og sist vi var på Skeidar hadde jeg pekt på et par som kunne funke. “SK-K” stod altså for Skeidar-kurver, men denne gaven ble aldri noe av. (Nå vet jeg hva jeg får til bursdagen min, heh)

“GH'” var også like håpløs, for her stod G’en for gavekort. H’en hadde jeg neppe funnet ut av, men dette er også et sånt tilfelle der Peter har snappet opp en kommentar jeg har sagt i forbifarten. Det er nemlig et lokale i Larvik jeg syns ser så trivelig ut, og hver gang jeg går forbi der mumler jeg alltid noe om hvor skikkelig ålreit det hadde vært å unne seg litt luksus for føttene. Akkurat i tide rakk Peter riktignok å finne ut at Mamma og Tante allerede hadde ordnet et gavekort derfra, så det punktet forsvant også fra lista – men jeg gleder meg i alle fall til å bestille time hos “H”. Eller “Hildes Fotklinikk”, da 😉

“GXS” burde jeg skjønt, for i år ønsket jeg meg strikkede gensere, og siden disse har en tendens til å være litt romslige nå til dags, sa jeg til Peter at han fikk sjekke om størrelse XS så stor ut. Og genser hadde han jaggu kjøpt!

Jeg i min nye GXS 🙂
 

Siden JP og GH’ allerede var kjøpt inn, hadde han lagt hodet i bløt og gått til innkjøp av noe annet istedet. Jeg fikk enda en GXS, årets bilde fra “Hegeprosjekt“, en hårkur og en rettebørste! Den siste der aner jeg ikke hvordan han har fått med seg at jeg ønsket meg, så nå har han i alle fall bevist at han er oppmerksom 🙂

Jeg fikk utrolig mye fint til jul i år, og er virkelig glad for hver og en av gavene, men alle var faktisk enige om at Tante Tone stakk av med seieren i år. Gaven jeg fikk fra henne… Smelt. Jeg gleder meg til å vise frem i morgen 😍
 

/ Husk å stemme på dine Vixen-favoritter her! For eksempel “Kihlman” som “Folkets Favoritt”. Valgfritt fornavn 😉