Det er mange som hevder at det ikke er mulig å skrive om noe som helst i 2017 uten at folk blir fornærmet. Og jeg må jo innrømme at jeg har fått mange snodige tilbakemeldinger i løpet av de to årene jeg har blogget.
For eksempel den lørdagen jeg la ut en Snap om at været var trist og grått. Da ble faktisk flere mektig irriterte fordi det ikke er noe som heter dårlig vær. Men det må da være lov å si at været er trist og grått uten at det oppfattes som provosering?
Jeg prøver å ikke fyre meg opp når det dukker opp sure tilbakemeldinger – jeg svarer på massevis av kommentarer, mailer, meldinger og snapper hver eneste dag. Og uansett tone, så liker jeg å svare konstruktivt og ganske hyggelig tilbake, såpass forventer jeg egentlig av meg selv.
Men innimellom renner det over for meg også – og det var akkurat det det gjorde for en liten stund tilbake.
Dagen var såvidt i gang, og jeg visste jeg hadde et sted mellom 20 og 30 ubesvarte mailer som ventet i innboksen. Jeg blir fort stresset når det tårner seg opp med ting på vent, og denne dagen hadde jeg atpåtil bestemt meg for å blogge om ufrivillig barnløshet. Jeg var livredd for å tråkke noen på tærne, og sånne innlegg tar ekstra lang tid å skrive.
Uansett. Dagen var i gang, men så trengte plutselig Macen en oppdatering. Og det var ikke gjort på et blunk, så mens minuttene tikket avsted, åpnet jeg Snapchat. Foran meg hadde jeg funnet to hårstrikk, og kom på noe jeg diskuterte med en venninne for mange år siden, nemlig at det går en aldersgrense for hvor lenge man kler å gå med musefletter.
For det første, dere som følger meg på Snap, vet at jeg legger ut litt av hvert. Noe er kanskje gjennomtenkt – mens andre ting definitivt ikke er det. For min del er det det som er gøy med Snap: Her og nå, this is me.
Umiddelbart etter posting av museflettene, begynte det å tikke inn snapper fra flere av følgerne mine. De fleste skrev at aldersgrensa går ved barneskolealder. Så kom det overraskende mange tilbakemeldinger fra flere som hadde mødre som fortsatt går med fletter – og som påpekte at de var mer eller mindre uenige i det valget. Så fulgte noen bilder av jenter på min alder med musefletter og store glis – med påskriften: “Vi er da ikke for gamle, vel!”.
Men så åpner jeg en Snap som gjør at jeg fyrer meg opp. Den var fra ei som startet meldingen med å skrive at hun var stor fan. Så fulgte en liten tirade om at aldersgrenser for hva kvinner kan og ikke kan ha, var helt uakseptabelt. At hun åpenbart hadde tatt feil av meg, og at det siste vi faktisk trenger er en allmenn aldersgrense for hårfrisyrer.
Og jeg ble altså så oppgitt. Glemt var ønsket mitt om å svare konstruktivt og hyggelig tilbake – for det er jo ikke sånn at jeg aktivt går inn for å provosere på Snapchat, selv om alt kan vris og vendes på i 2017.
Jeg ble rett og slett skikkelig irritert over at noe som kun hadde som hensikt å være en litt artig pausesnap for å holde stresset mitt under kontroll, ble oppfattet som en politisk agenda mot musefletter på voksne.
Så for første gang i min blogghistorie fyret jeg meg opp og svarte, med samme mynt. Jeg skrev at det siste jeg trenger, er å bli fortalt hva jeg skal mene om en sak. Jeg er 35 år gammel og klarer å tenke selv. At jeg vel må ha lov til å si hva jeg mener – selv om ikke alle nødvendigvis er enige?
På en måte føltes det litt godt å svare tilbake, men samtidig følte jeg meg utrolig barnslig. Og littebitt bitchy. Men den dårlige samvittigheten varte ikke lenge, for plutselig dukket det opp svar fra min provoserte følger.
Og hun fortsatte med å beklage seg over at hun åpenbart hadde tatt feil av meg. For hun hadde heiet på meg som en stemme for det motsatte av mer eller mindre skjulte normer i dagens samfunn. At hun hadde begynt å følge meg etter at jeg hadde skrevet om mammakroppen etter fødsel. Men hun hadde altså tatt feil av meg. Beklager. Hun skulle aldri sagt noe.
Så prøvde jeg å forklare at joda, jeg heier på mammakroppen – men jeg syns fortsatt jeg er for gammel til å gå med fletter. At datteren min kler det mye mer enn meg. At dette sikkert ikke er den gjengse oppfatning, men at det nå en gang er min personlige mening.
Så fortsatte vi å sende små stikk fram og tilbake en liten stund – helt til jeg plutselig innså at jeg måtte trekke pusten. Jeg begynte rett og slett å føle meg uggen. Herregud, her satt jeg og kranglet som en umoden fjortis! Jeg var jo ikke ute etter å provosere noen med mine struttende musefletter, jeg var bare ute etter å lage litt god stemning på Snapstoryen min.
Så jeg skrev neste melding i en litt vennligere tone. Og da svaret kom tilbake, tror jeg det var flere enn meg som hadde trukket pusten.. For plutselig hadde samtalen endret retning totalt.
Ut av ingenting, påpekte jenta i den andre enden at grunnen til at man reagerer på ting, er at man føler seg truffet på en eller annen måte. Og at når man føler seg truffet, så føles det bedre å lange ut mot triggeren enn å endre seg selv. Jeg hadde trigget henne – og hun hadde respondert. Neste gang skulle hun heller fokusere på å jobbe med seg selv, slik at det ikke trigget henne når noen mente noe om henne og hennes hår. I dag hadde hun fått en øvelse i dette – så tusen takk.
Og der satt jeg. På grensa til sjokkskadet over å ha gått fra å være eitrende forbanna – til å bli litt misunnelig. Snakk om innsikt!
Plutselig innså jeg at også jeg hadde lært noe denne dagen: Man skal ikke være så rask med å dømme folk, som oftest ligger det noe mer bak det de sier.
Så da takket jeg for at jeg hadde fått en skikkelig øvelse selv, før jeg spurte om vi fortsatt var venner. Og det var vi 🙂
/ Man skal kanskje ikke kimse av en catfight på Snapchat 😉
