På samme tidspunkt som julen sparkes inn i boden hvert år, flytter den fargerike Primulaaaaa inn!

Denne blomsten blir jeg altså så glad for å få i hus, selv om jeg hvert år svir av altfor lang tid i butikken når jeg prøver å bestemme meg for hvilke farger jeg skal gå for 😉

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag hadde jeg akkurat kjøpt fire stykker i forskjellige rosafarger, da jeg snublet over en gammel klassekompis jeg ikke har sett siden barneskolen. Jeg hilste såvidt på ham i begravelsen jeg var i rett før jul, men bortsett fra det har jeg ikke sett ham siden 1996.

Å støte på gamle kjente er bestandig hyggelig, men det har blitt mer.. Ehm.. Interessant etter at jeg begynte å blogge.. For det er selvfølgelig helt naturlig at en samtale penser innom hva man driver med til daglig, og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er rimelig unikt og spesielt å ha blogg som jobb.

Så når jeg møter gamle kjente, så skjer enten 1 eller 2:

1. – “Ja, og du da? Du blogger, var det ikke så? Jeg leser ikke blogger jeg altså, men har jo fått det med meg.”
2. – “Hva jobber du med, da?”

Den trivelige kompisen i dag var en nr 2. Og da blir det bestandig enda artigere 😉

– “Du, hva-for-no? Blogger..? Ja, altså.. Hva heter bloggen din, da?”

– “Konatil..”

– “Konatil? Som i kona – til, liksom? Hva i all verden skriver du om der?”

Og det siste der vipper meg bestandig av pinnen, for hva skal jeg egentlig svare..? “Eh jo, altså i starten skrev jeg om alt fra smilefjes til hemoroider, men nå er det mer om sånne ting som faller meg inn, da.. Litt hverdag og litt kjærsteforhold, noe barn og kanskje litt mat også i blant? Ikke så mye hemoroider kanskje, men nja, du vet..”

Eh, nei. Folk vet jo absolutt ikke sånt.

– “Okei, men det er jobben din liksom? Akkurat som hun Sophie Elise?”

Og da kan jeg velge å svare bare “ja”, eller gå for den litt mer forklarende varianten om at det er en pitteliten forskjell på Sophie Elise og meg 😉 I dag gikk jeg for den lange varianten, og selv om kompisen ristet uforstående på hodet et par ganger, tror jeg til slutt han forstod litt mer enn hva han visste fra før.

Vi ble stående å prate en stund til, om de trivielle tingene som hvor vi har bosatt oss, hvor mange barn vi har fått, hvor gamle de er, hvordan årene flyr og hvor rart det er at vi ikke er like unge lenger.

Det var ikke før helt mot slutten at han spurte om jeg hadde samboer som var herfra. Jeg forklarte at jeg hadde funnet ham i Oslo, men at jeg heldigvis hadde fått ham med på flyttelasset tilbake til Larvik.

Jeg kjente jeg begynte å holde pusten, for jeg forstod hva som kom til å komme. Og helt riktig, akkurat i det jeg dro på meg lua og knøt skjerfet i halsen:

– “Og han gubben din da, hva driver han med?”

/ 😉

Er det bare Peter og meg som fikk nyttårssmellen i dag..? Vanligvis kan mandager være ganske forfriskende hvis man tenker ordentlig godt etter – men i dag har vi vært helt kaputte. Vi hadde egentlig tenkt til å handle, men orket ikke engang å skrive handleliste og kom oss ikke av flekken.

Satser på at det bare er litt rusk i startmaskineriet, og at 2017 kan sparke skikkelig i gang fra i morgen tidlig av 😉

I ettermiddag forsvant i alle fall julen ned i eskene sine for denne gang, og det føles litt stusselig i stua akkurat nå. Juletreet spredde så fint lys i hjørnet, det samme med stjernene i vinduene. Og noe av julepynten var det faktisk vemodig å pakke bort..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For eksempel den store glassbollen jeg kjøpte før jul, som jeg egentlig hadde planlagt å fylle med hvit dekorstein og et par juleting. Men det var jo ikke bare jeg som syns den bollen var litt fin..

Haha, og sånn har bollen sett ut hele julen! Legoklossene har skiftet farger og byttet plass flere ganger om dagen, og fremkalt mangt et smil hos alle som har vært innom på besøk 😉

En ting jeg forresten ikke har skrevet noe om på bloggen, er at da jeg bestemte meg for å droppe Snapchat for en stund siden, fant jeg ut at jeg skulle bli flinkere til å ta litt finere bilder til bloggen. Jeg er ikke spesielt fotogen av natur, og jeg syns det er forferdelig kleint å posere.

Men herregud, jeg blogger, jeg burde kommet meg over den kneika for lengst! Så sjekker jeg kamerarullen..

Og innser rimelig raskt: Det kommer ikke til å bli det spøtt bedre i 2017.

/ What you see, is what you get 🙂

Puh! I kveld hadde jeg planer om å ta kvelden tidlig, det ble jo sent i går – og når man har nådd en viss alder, trenger man tydeligvis ikke drikke alkohol for å føle seg litt i ørska dagen derpå 😉

Dere som følger meg på Instagram, vet at jeg elsker @trygveskaug 😉

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I dag hadde vi planer om å forlate svigers midt i beste tupplur-tid cirka klokka 12, og forhåpentligvis klinke inn én times soving i baksetet på hjemveien. Men når man våkner opp første nyttårsdag til lyden av to fettere og en kusine som tasser rundt nede i stua, er det jo ikke noe alternativ å dra hjem rett etter frokost. Og når tante og onkel i tillegg frister med utflukt til lekeplass og varmende kakao etterpå – glemte vi både tid og sted og koste oss utendørs i sola i flere timer.

Og sånn hadde det seg at tuppluren i baksetet ble forskjøvet, og isteden ble klinket inn mellom 16.00 og 17.15. Hvis du ikke har barn, så kan jeg fortelle deg at soving så sent på dagen kan forstyrre kveldsleggingen en smule. Det gjorde det – straks er det midnatt, men lillesnuppa sover i alle fall søtt nå 😉

Vi hadde en kjempetrivelig feiring i går, først og fremst var det 70-årsdagen til svigerfar, men vi husket da på å ønske hverandre godt nyttår når rakettene lyste opp himmelen 😉 Jeg måtte kaste inn håndkledet først av de voksne, og stupte i seng litt før ett. Og i morges fant jeg ut at de hadde klasket til med Mannequin Challenge mens jeg lå og snorket uvitende i 2.etasje.. (Se videoen til svoger’n her – legg merke til lillesnuppas stol i hjørnet mot slutten, hun tok kvelden midt i pakkeleken, haha)

Tre fettere som ikke kommer til å glemme fyrverkeri med det første 🙂

I år som i fjor, syns jeg det er forfriskende å starte på et nytt år. En følelse av blanke ark og alt det der, men jeg har aldri vært noen fan av nyttårsforsetter! Jeg liker heller å få i gang det nye året før jeg i stedet setter meg noen mål underveis.

Det eneste jeg kjenner litt på akkurat nå, er at buksene strammer i overkant mye etter lange uker med julekos.. Derfor kommer jeg til å følge tankegangen til Desirée “FitFocus” i år også: Jeg driter i utfordringer om sukkerstopp, for da vet jeg at jeg kommer til å gå på en skikkelig smell før eller siden.

Desirée sin teori, er at det er bedre å legge til noe, enn å trekke fra noe når det kommer til livstilsendringer. Hvis man heller bestemmer seg for å spise mer frukt, eksperimentere mer med alternativer til sukker på kjøkkenet, så ligger fokuset et helt annet sted. Man mister ikke energi av tanken på å holde seg unna sukker, man får istedet en positiv energi av å legge til noe annet!

Og når man spiser mer frukt – og lager sukkerfrie alternativer til kveldskosen – så spiser man jo også automatisk mindre sukker. Jeg elsker tankegangen, og satser på at det funker like bra i år som i fjor. Frem til desember.. 😉

/ Godt nyttår – og lykke til med pangstart i morgen tidlig!

For å være helt ærlig har nyttårsaften gått litt i glemmeboka i år, for i dag fyller svigerfar 70 år! Det skal selvsagt feires, og om ikke lenge fylles huset av barn og barnebarn som skal gjøre stas på sprekingen 😉

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag morges, etter bursdagsklemmene på kjøkkenet, sa Peter at siden 40 er det nye 30, hvordan føltes det å ha forlatt sekstiårene? Da smilte svigerfar mens han svarte:

– “Nei, det er ikke noe problem, for 70 er jo det nye 69!”

Og der har du svigerfattern i et nøtteskall. Alltid et smil på lur, uhorvelige mengder kunnskap i toppen, og en kondis man bare kan drømme om.

Men siden det tross alt er årets siste dag i dag, må jeg såklart få ønske dere alle et riktig godt nytt år! Håper det blir et fint år, med eller uten nyttårsforsetter. Jeg syns @Nattteravn sa det så fint på Instagram:

/ Godt nytt, og hipp hurra for verdens beste svigerfar!

Jeg har for lengst gitt opp å få gubben til å bidra med pakking når vi skal på tur. Før irriterte det meg grønn, men etter at vi fikk barn nummer to har jeg innsett at det går mye fortere når jeg gjør det selv. Han pakker til seg selv, jeg tar meg av resten – og sånn unngår vi også å ha glemt halvparten når vi kommer frem 😉

Men før vi dro til svigers denne gangen, måtte jeg spørre Peter om vi skulle gidde å ha med masse utetøy eller ikke. De siste gangene har både vogna og utedresser ligget ubrukt i bilen, for vi har rett og slett ikke hatt tid til de store utfluktene innimellom besøkene til tanter, onkler, fettere og kusiner.

– “Mjaaa”, svarte Peter, “Kanskje ta med dressene til ungene?”

– “Hva med oss, da”, grublet jeg høyt, “Skal vi også ta med noe varmt i tilfelle vi skal ut på tur?”

Det blikket Peter sendte meg da, gjorde at jeg forstod at han tenkte på det samme som meg. Og det var vel ingen tvil om at han mente at vårt varme tøy fikk bli igjen hjemme..

Så jeg røsket med meg utedressene til barna, men droppet å ta med noe til oss voksne. Selv om jeg er en frysepinne, fikk jeg heller bare smelle på en strømpebukse og dra på meg ei lue hvis vi skulle være ute.

I dag tidlig våknet vi til grått vær og en vind som ulte langs veggene. Jeg tenkte umiddelbart på en tegnefilm i sofaen, men gubben hadde andre planer. Det viste seg nemlig at skiklubben i Oppegård har ordnet kunstsnø og akebakke!

Jeg takket meg selv for å ha pakket dresser og votter til barna, og oppdaget i samme slengen at jeg hadde glemt strømpebukse til meg selv. Så da måtte jeg dra sokkene langt oppover pysjbuksa, før jeg tredde på meg en olabukse som i grunnen sitter trangt nok som det er etter denne julehøytiden :-/

En trøttfis som definitivt var klar for en dag med tegnefilm i sofaen i akebakken!

Til tross for litt vind var det heldigvis fem varmegrader og god stemning i bakken, og ungene storkoste seg! Det tok riktignok noen timer å få tint opp mine iskalde føtter etterpå, men det var det verdt.

Uansett blir det siste gang vi drar på tur uten de herlige termodressene våre – for si hva du vil altså.. Dressene er kanskje ikke særlig lekre å se på, og det er kanskje litt halvveis at de matcher i tillegg – men det funker bare sånn halvveis å henge i akebakken i olabukse også 🙂

Peter i fritt sig, med kald stump og kalde lår 😉

/ Note to self: Termodressene skal med. Alltid 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Akkurat nå sitter jeg i godstolen til svigerfar på Kolbotn, med utsikt til årets flotte juletre som er bundet fast i en krok i taket. Her i huset har man åpenbart lært seg et par triks for hvordan et stort juletre skal overleve ti barnebarn som kommer på besøk 😉

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I går stappet vi altså bilen full og satte snuta mot Akershus og Peters gamle hjemtrakter. Og selv om jeg ikke har vært en del av denne familien i mer enn seks år, så føles det som å komme hjem hver gang vi drar hit. Ganske merkelig, men mest av alt veldig koselig 🙂

Årets juletre fikk meg til å tenke tilbake til i fjor, da svigerfar satt og kikket ut vinduet en dag like før jul. Plutselig spratt han opp, han hadde nemlig oppdaget et tre i hagen som ville passe ypperlig som juletre. Svigermor var ikke helt enig, men ti minutter senere stod treet på fot i stua – svigerfar hadde spart både tid og penger! Men frua hans var ikke like fornøyd, for treet var jo litt stort, og hvordan skulle de nå få plass til langbordet på julaften? Men det var heldigvis ikke noe problem for svigerfar, for han kunne bare kutte av de nederste grenene på den ene sida. Haha, er det rart jeg elsker denne familien?

Årets julegran har også sin egen historie, for da svigerfar skulle dumpe hageavfall på gjenbruksstasjonen noen dager før jul, oppdaget han at noen hadde hogd ned et stort tre og kvittet seg med toppen.. Og vipps, så var årets tre i boks 🙂

I dag er planen å dra på julebesøk til øvrig familie, samt rydde litt i Peters skrot fra gamle dager. I går fant vi denne parykken, mon tro hvor mange damer han har sjekket opp med denne på huet, haha..

Mange har forresten etterlyst direktelink til å stemme på Peter foran årets Vixen, her kommer de – stem stem stem! 🙂

• Årets Gullpenn
• Årets Livsstilsblogg
• Folkets Favoritt

/ Fortsatt god romjul!

* Følg Konatil på Facebook *

For snart to uker siden fikk jeg vite at Konatil er en av semifinalistene i årets VIXEN Blog Awards – og jeg ble altså så glad! Det er rett og slett en ære å være nominert i kategorien Årets Stjerneskudd, og jeg føler meg skikkelig heldig 🙂

Vel..

Skikkelig heldig – og skikkelig pissredd.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For dere som begynner å kjenne meg litt nå, vet jo at jeg har helt noia for oppstuss. Jeg skjønner ikke hva det kommer av, for jeg er jo verken sjenert eller flau for å prate med folk – men jeg blir altså så nervøs i store forsamlinger. Ikke bare store forsamlinger heller forresten, jeg har måttet takke pent nei til både radio og direktesendt TV, for nervøsiteten min lever sitt eget liv – og hvis den syns noe høres skummelt ut, så er det skummelt.

For moro skyld sjekket jeg hva jeg skrev om Vixen i fjor, da jeg skulle være med Peter som var finalist i flere kategorier – og fant følgende:

“Samtidig må jeg bare få si.. At jeg er så sjeleglad for at det ikke er meg! Huff, det er sikkert stas med sånne priser og sånt, men bare tanken på å sitte i salen og vite at man har en ørliten sjanse for å måtte opp på den scenen..? Herregud, jeg er så pingle på sånt at jeg faktisk blir helt satt ut bare av tanken.”

Haha! Og i det samme innlegget lå dette bildet:

Hahaha, jeg klarer seriøst ikke se på det bildet uten å knekke sammen i latter.. I fjor hadde vi kameraer på slep som skulle filme til Bloggerne i tillegg, og det gjorde jo ikke akkurat saken noe bedre. Peter kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å bli så nervøs for noe som bare skal være gøy. Han er nominert i tre kategorier, og gleder seg selvfølgelig helt vilt..

Så her sitter jeg, da. Nervøs allerede før det er avgjort hvem som kommer til finalen.. Mens jeg innimellom tenker at det hadde vært kult å si “Til helsikke med nervøsiteten! STEM PÅ MEG! Hvis jeg blir en av finalistene skal jeg dra på Vixen og kose meg glugg ihjel, selv om jeg er finalist!”

Herregud, jeg er faktisk firogtredve år. Er det på tide å komme seg ut av komfort-bobla? Hva er det verste som kan skje? At jeg besvimer av nervøsitet?

Det hadde i såfall blitt et sjukt bra blogginnlegg 😉

/ Stem eller ikke stem på Konatil her –> Årets Stjerneskudd 😉

/ Sponset innlegg

Jeg elsker romjulen! Da jeg var liten syns jeg dagene før julaften var de beste. Alle pakkene som lå og fristet under treet, all mystikken, alle hemmelighetene og den spennende opptakten til selve høydepunktet; julaften.

Men så ble jeg eldre, og etterhvert begynte jeg å innse at romjulen var vel så fin! Fridager med familien, julefilmer på TV, fyr i peisen og julemarsipan på bordet. Og siden jeg alltid fikk en bok til jul, pleide jeg å krype under pleddet, bla opp på første side og ta fatt på en ny historie 1.juledag.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men etter at jeg ble mamma, sluttet jeg å ønske meg bøker.. Si hva du vil om en god roman, men det er rett og slett ikke tiden for det akkurat nå. Blader derimot! Noe av det beste jeg vet, er å synke ned i sofaen med en kopp te og et favorittblad i fanget – men med et hint av beslutningsvegring og mange favoritter å velge mellom, kan jeg ofte bruke lang tid foran bladhylla 😉

Derfor er det så befriende at mine dager med valgets kval er over, for jeg har lastet ned Flipp! Med denne appen har jeg nå tilgang på over 50 av Norges største blader, og trenger altså ikke lenger velge mellom Bonytt, Det Nye, Elle eller Kamille i butikkhylla. Jeg kan lese samtlige på mobilen eller nettbrettet, og for Peter som irriterer seg grønn over at jeg ikke klarer å kaste gamle blader – kom Flipp dansende inn som et reddende Orakel denne julen 🙂

Flipp prøver du gratis de første 30 dagene, og alle mine lesere får deretter en spesialpris på 99,-/mnd (ordinær pris 129,-). Abonnerer du allerede på et av bladene fra Egmont Publishing, får du en ytterligere rabattert spesialpris til kun 49 ,-/mnd! For meg som allerede får Rom123 i postkassa hver måned, er dette ekstra kjekt 😉 Abonnementet kan selvfølgelig sies opp når som helst.

Slik gjør du:

1. Registrer deg på Flipp.no
2. Last ned appen
3. Logg deg inn og les i vei!

Ekstra fint er det at Flipp kan brukes av hele familien, man kan nemlig være logget på fem enheter (mobil eller nettbrett) samtidig på ett abonnement. Alle de forskjellige bladene finner du en oversikt over her, og jeg er rimelig sikker på at de fleste finner en favoritt eller tre 🙂

Og du.. Helt til slutt skal du få et lite tips:

For det er jo ingen av oss som leser kjendisblader andre steder enn på venteværelset, er det vel..? 😉

Prøv Flipp gratis i 30 dager og se om du liker det like godt som meg! Og følg meg på Instagram (@umulius82) hvor du kan vinne ett års abonnement 🙂

/ God romjul!

– “Peter, vi må dra senest 14.30, kan du huske på at vi bare kjapt må ta et bilde av oss foran juletreet først?”

Jeg hadde blogg-planene klare i går morges, teksten var ferdig, jeg manglet bare et bilde sånn at jeg kunne ønske dere alle en god jul. Men så gikk det jo litt i ball for oss, som vanlig 😉

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

4-åringen har vært tekstansvarlig i desember 🙂

Dagen begynte med en lang frokost foran TV’n, og da siste episode av “Snøfall” rullet i gang kvart over ti, ble det straks både snørr og tårer i sofaen.. Hatten av for Nrk – for en herlig adventstid det har vært!

Deretter var det duket for “3 nøtter til Askepott”, og selv om far i huset hadde glemt å kjøpe inn den nødvendige julekaka, tror jeg han koste seg likevel. Jeg benyttet anledningen til å stryke noen skjorter, og pakke inn en siste gave som jeg hadde glemt at jeg hadde gjemt på vaskerommet..

Det var ikke før klokka nærmet seg ett, at det begynte å knote seg litt til for familien Klonk. Da begynte nemlig toåringen å gni seg i øynene mens hun mumlet “sove”.. Hun tar seg en tupplur en gang i blant, men ikke hver dag – og jeg hadde regnet med at det kom til å bli umulig å få henne til å sovne på en dag med så mye spenning i lufta. Men dette var jo virkelig gode nyheter i forkant av en kveld som sannsynligvis kom til å passere leggetid med god margin!

Men.. Det tok litt tid før hun sovnet, og det var et ørlite problem i tillegg.. Hun hadde sovnet oppå meg i sengen. Og hver gang jeg prøvde å lirke meg unna, våknet hun. Til slutt fant jeg ut at jeg fikk bli liggende, og heller takle litt stress før avreise til Mormor og Este og julemiddag, enn en overtrøtt unge som må kaste inn håndkledet kl. 18 på sjølvaste julaften 🙂

Så der lå jeg, da. Mens jeg tenkte på hvor jeg hadde lagt klar den sorte strømpebuksa mi, om hunden ville ha det bedre alene hjemme enn sammen med den ivrige valpen til tante og onkel, og om Peter husket å gi fireåringen lunsj.

Et kvarter før planlagt avreise vekte jeg lillesnuppa, og da gikk det slag i slag. Sløyfa di ligger her, kjolen din henger her, en ren bleie er lurt, hvor er jakka di da – hvem har tatt den? Vi må huske den hvite posen som ligger i trappa, Peter, har du luftet Teo?

Og sånn hadde det seg at Konatil ikke rakk å ønske god jul i år..

Men vel fremme hos besteforeldre, bare fem minutter forsinket – fikk vi i alle fall tatt bilde foran treet til slutt 😉

/ God jul a, dere! 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Jeg har et litt snålt forhold til julekort, og det skyldes nok at jeg syns det var så moro å hente posten da jeg var liten. Det kom jo aldri noe spennende ellers i året, så julekortene ble noen skikkelige lyspunkt for den lille jenta som måtte klatre for å rekke opp til postkassa 🙂

Så lenge det stod “m/fam” på konvolutten var det fritt fram – og det morsomste var de lange, personlige julebrevene med bilder, som var skrevet for hånd. De leste jeg om igjen og om igjen til jeg ble lei.

Men min fascinasjon for julebrev er også grunnen til at julekort-produksjonen hos familien Klonk dessverre har blitt satt på midlertidig vent de siste tre årene.. For jeg har ikke tid til å skrive julebrev, så derfor blir det ikke noe enkelt julekort heller! Og det er jo bare teit, jeg vet..

Men heldigvis blir jeg fortsatt hoppende glad for å få julekort i postkassa – til tross for at vi ikke har sendt ut noen selv. I år har vi fått rekordmange kort, og det er altså så koselig!

De fleste avsenderne kjenner vi jo godt fra før, men i år dukket det atpåtil opp en pakke med smågaver fra “Nissen” (Julius?), samt flere julekort fra folk vi aldri har møtt. Ett av dem var dette:

Det som ser ut som et helt vanlig julekort, viste seg å være fra en trofast bloggleser vi aldri har møtt – men som både Peter og jeg føler at vi kjenner litt likevel 😉

Jeg har jo innsett for lenge siden at det er veldig koselig med kommentarer og meldinger fra leserne mine, og en av dem som har sendt smilefjes jevnlig til både gubben og meg, er en bestemor som heter Liv!

Jeg husker jeg tenkte at Liv bare var en vanlig bestemor som fulgte bloggen til Peter, ettersom Pappahjerte bestandig har hatt noen trofaste bestemødre som har fulgt ham fra starten. Men et par måneder etter at jeg startet min egen blogg, fikk jeg en lang og hyggelig melding fra Liv som skrev at hun syns det var så moro å lese bloggene våre samtidig som hun fikk ta del i livene til sine barn og barnebarn. Hun var både Farmor og Mormor, og forresten likte hun podcastene våre godt! Hehe, det var vel da jeg forstod at denne bestemoren var over gjennomsnittet oppdatert 😉

Det er morsomt hvordan vi som blogger, kan føle at man etter hvert “kjenner noen” bare ved å lese kommentarene i kommentarfeltet. Men etter å ha tenkt over det lille jeg vet om Liv sålangt, så har jeg innsett én ting: Jeg vil bli som henne!

1. Hun forguder sine tre barnebarn og føler seg som verdens heldigste
2. Hun strikker og syr de fleste julegavene
3. Hun har problemer med å få tiden til å strekke til i pensjonisttilværelsen, men anser det som et luksusproblem
4. Hun følger med i tiden! Da hun var uten telefon for en stund siden, kunne man fortsatt nå henne på Viber, Skype, Facetime, eller Messenger. Haha, alt dette i tillegg til at hun leser blogger og hører på Podcasts!
5. Og sist, men ikke minst: Liv mener enhver god barnevakt tilbyr seg å overnatte, slik at det å stå opp med barna neste morgen inngår i pakka

Så tusen takk Liv, ikke bare for at du følger bloggene våre, legger igjen kommentarer og sender julekort i posten – men fordi du har gitt meg håp om at livet slett ikke er over når barna flytter ut.

Nå lurer jeg nesten på om det er da det begynner 😉

/ Lik hvis du også vil være som Liv! ❤