Puh! Tenk om jeg hadde visst da jeg begynte på julegaveinnkjøpene i november, at jeg kom til å pese rundt som en stressa liten hamster dagen før lillejulaften..
Etter tre dager med pjusk form, var endelig lillesnuppa friskmeldt og klar for barnehagen i dag. Mor rakk såvidt å få i seg frokosten før det bar avsted for å ordne det som stod igjen på julelista – og det var tydeligvis flere som hadde litt igjen på listene sine! Du vet det straks er jul når det er fulle parkeringshus, kø i kassene og antydning til rushtrafikk i lille Larvik klokka 10 😉
Men så lenge man vet hva man skal ha og puster med magen, så går det jo ganske greit! Så nå erendelig alle gaver i hus, og i kveld har jeg planer om å få pakket inn samtlige – sånn at jeg slipper å styre med det i morgen kveld. Jeg angrer bittelitt på at jeg svarte “Neida, du trenger ikke pakke den inn, det er kø her, så jeg kan gjøre det hjemme” i alle butikkene – men hva gjør man ikke for å beholde den gode stemningen i køen 😉
Jeg mistet forresten huet én gang i dag, og det var da jeg plutselig kom på at jeg trengte nye sokker. Så på vei til kassa grabbet jeg til meg to pakker, og innser nå at jeg har kjøpt meg åtte par nye sokker to dager før julaften. Smart.
/ Si takk og si ja, og bli med oss og pakk.. Nei vi hakke tid, for vi må finne skjegget 🙂
For fem år siden i dag, fridde Peter – midt i en herlig julefrokost, en tirsdag like før jul i 2011. Også på forsiden av en avis, av alle ting 🙂
Jeg har tårer i øynene her jeg sitter, for det ble en veldig spesiell dag. De fleste husker vel frieriet sitt som noe fint, men jeg var i tillegg høygravid og skrubbsulten og lettrørt og fortsatt ganske nyforelsket (fordelen med at ting går unna i et visst tempo!). Alt om den herlige frokosten har jeg skrevet om her, men denne dagen ble spesiell på flere måter for meg.
For med bare fire dager igjen til julaften, hadde Peter tatt seg fri fra jobben for at vi skulle kjøre fra Oslo til Larvik med julegaver til familien min. Jeg skulle nemlig feire min første jul med Peters familie, og denne tirsdagen hadde vi satt av til å dra på julebesøk til min side av slekta. Og nå skulle vi plutselig ikke bare dele ut julegaver, vi skulle fortelle den store nyheten også!
Et av stoppene var hos Mammas tante og onkel, som i lang tid hadde gledet seg stort over min voksende mage. Vi er ikke store familien, og disse to i midten av sekstiårene hadde for lengst spurt om de kunne bli ekstra-oldeforeldre for den kommende lille babyen. Derfor gledet Peter og jeg oss litt ekstra til å fortelle om forlovelsen, og til å vise fram hånden med en skinnende diamantring.
Og dette besøket er det eneste jeg husker fra denne Larviksturen. Det var som om livet fikk en helt annen mening der jeg satt i sofaen til disse to menneskene som gledet seg så på våre vegne. Som lo så de knegget da de mimret førti år tilbake i tid, til da tante hadde gått opp 30 kilo under den ene graviditeten, og blitt så tjukk at onkel måtte hjelpe henne ut av sengen hver morgen. Og når ansiktene deres ble til store smil mens de snakket om hvor fint det ville bli med en baby i familien igjen.
.. Og at vi måtte krysse fingrene for at tante ville rekke å få oppleve det.
Stråling, cellegift og dårlige utsikter. Og der satt jeg i en myk sofa, med julekaker på bordet foran meg, med et nytt liv i magen – og i stolen ved siden av meg satt tante, i ferd med å måtte slippe tak på sitt eget. Men likevel så glad på våre vegne. For kjærligheten, og den store kulemagen min.
Og derfor er denne datoen ekstra spesiell for meg. For den minner meg ikke bare om det fine, men også det triste – om livet som kommer og går, og om alt vi har å være takknemlige for.
Også er jeg så ufattelig glad for at den stolte ekstra-oldemoren rakk å hilse på den lille babyen som kom i februar <3
Hvert eneste år går planen min ut på å være tidlig ute med julegavene. I år startet jeg faktisk i slutten av november, men så begynte jeg å slakke litt på tempoet, siden jeg følte at jeg var så godt i gang, hehe 😉
Men i går kveld sa jeg til Peter, at i morgen skjer det! I morgen, mandag den dag, kommer jeg faktisk til å bli fiks ferdig med alle gaver for i år. Inkludert gavene til Mamma og Pappa og Mormor og Este “som har alt de trenger, og som ikke behøver gaver i år”. Spør du meg, så er det ekstra moro å finne gaver til de som tror de ikke ønsker seg noe 😉
Men klokka hadde vel passert 22.05 i går kveld, da det begynte å sprake i babycallen. Så fulgte tre nys på rad. Nysing i søvne i mørket er aldri et godt tegn. Jeg kikket på Peter, Peter kikket på meg, så nikket vi til hverandre mens vi i det stille tenkte at jepp, det skulle jo bare mangle, for nå er det snart jul!
Det ble en urolig natt, og en veldig snørrete morgen med en liten sjukling som helst ville ligge på fanget i sofaen. Men etter et par timers lading var formen mye bedre, så da fikk vi på litt julemusikk og hentet fram den flatpakkede skrivepulten som jeg kjøpte i forrige uke. Perfekt med en liten hjelper og skrueansvarlig når man må holde tunga rett i munnen mens man leser bruksanvisning!
Skrueansvarlig er klar for sorteringsjobben! Sjekk skrutrekkeren i bakgrunnen 😉
Joggebukse-jentene 🙂
Ålreit, så kom vi ikke helt i mål i dag, for det ble jo ganske kjedelig med alle skruene etterhvert. Men siden det lukter sykedag i morgen også, så er planen å få på plass både bordben og skrivebordsskuffer innen dagen er omme.
Og hva gjelder de resterende julegavene, så er det enda noen dager igjen til julaften.. Jaggu godt jeg startet allerede siste uka i november 😉
I går skulle Peter på guttas julebord i Oslo, og hadde booket en natt på hotell. Så da pakket jeg like godt sekken for hunden, barna og meg selv – og satte kursen hjem til promperommet hos mor og far 🙂
Etter at de solgte barndomshjemmet mitt for snart åtte år siden, er det jo litt annerledes å komme “hjem” på besøk. Det gamle promperommet mitt finnes jo ikke lenger, dessuten overnatter vi aldri, siden vi tross alt bor 15 minutter unna med bil. Men desto koseligere er det jo når anledningen først byr seg!
Jeg følte meg en smule bortskjemt i går kveld da jeg satt i sofaen og fikk middagen servert på en tallerken av min mor – og når pappa luftet hunden både sent og tidlig. Man blir vel aldri for voksen til å sette pris på sånn oppvartning, spesielt ferdig middag og nykokte egg til frokost <3
Også sover jeg altså så godt om natten når jeg føler at jeg slipper å sove med et halvt øye åpent! Vanligvis føler jeg det er min oppgave å passe på resten av flokken, men i natt var det jo plutselig ikke jeg som var eldst lenger.
Hele den lille miniferien var egentlig tipp topp og stod til sekser på terningen, sånn bortsett fra én ting..
Mommo låste nemlig døra da hun skulle på do. Og det var det noen som ikke likte 😉
Det er nesten litt flaut, men jeg føler meg altså så fisefin om dagen.. Det er nemlig ikke bare barna som har adventskalender her i huset 😉
Mor har nemlig også fått sin egen kalender i år! Og jeg føler meg litt bortskjemt, for den ble kjøpt med stor omtanke og en god dose kjærlighet. Til meg selv..
.. Fra meg selv 😉
For når man er fireogtredve, dukker ikke adventskalenderen opp på mirakuløst vis som den gjorde i barndommen. Så i år ordnet jeg opp selv, og byttet ut den legendariske sjokoladekalenderen med noe langt mer ekstravagant; en hudpleiekalender, haha!
Ikke bare innser jeg at dette gir en haug med voksenpoeng, men 24 luker med pleiende stoffer og vitamin-overdose for ansiktet gir vel også en grei antydning om at rynkene er i ferd med å ta plass..
Jeg blir nødt til å innrømme at jeg ble tatt litt på senga av hvor mye jeg gleder meg til å åpne dagens luke, for hver dag føler jeg meg nesten som på spa der jeg står med datteren min sitt hårbånd rundt huet.
Rense huden, åpne dagens luke, smøre på. Skikkelig deilig, om enn litt fisefint. Men det har jaggu det trøtte trynet mitt fortjent.
Alle småbarnsmødre fortjener forresten en sånn kalender. Hvis Norge en dag kaster monarkiet på dør og velger meg som stedfortreder – blir det adventskalender til alle småbarnsmødre på blå resept helt gratis. Jeg lover 🙂
/ God fredagskveld ønskes fra hun som ønsker seg hårbånd til jul, i størrelse voksen 😉
På det jeg trodde var en helt vanlig torsdag.. Sånn cirka rett etter at søppelbilen hadde tømt papirdunken vår i formiddag, så scrollet jeg helt tilfeldig innom en sak som gjorde at denne torsdagen ble ganske spesiell likevel..
Det viser seg nemlig at semifinalistene i årets VIXEN Blog Awards er klare – og sjekk lista for de nominerte i kategorien “Årets Stjerneskudd“!
Harru sett? Haha! You guys! Dere som skrev at dere nominerte meg.. Tusen takk! Dere må jo ha snakket sant, haha! Jeg er så skikkelig glad, for dette varmet så innmari. Det er jo selvsagt langt igjen til en eventuell finale, men.. YEY!
Gubben er nominert i hele tre kategorier, kan 2016 blir året Pappahjerte endelig stikker av med Gullpennen, da? Jeg har trua! Men det er selvfølgelig nå den harde konkurransen starter, for det er jo nå det skal stemmes. Helt fram til 31. desember kan man avgi stemme 1 gang hver 12. time, og etter en rask titt på konkurrentene mine ser jeg jo at dette blir skikkelig tøft.
Men uansett hvordan det går, så er jeg skikkelig stolt av en semifinaleplass! En usminket, ærlig og alltid trøtt tobarnsmor fra Larvik, er med i kampen om tittelen Årets Stjerneskudd.. Fy flate 🙂
Sånn, da var det gjort! Årets viktigste julegodteri er på plass – og i år lagde jeg faktisk halvparten med en liten vri, etter tips fra dere 😉
Jeg sikter selvsagt til “Rocky Road”, som har seilt inn og blitt et fast innslag hos oss til jul. Den egner seg dessuten ypperlig som gave, og det er jo så moro å gi bort hjemmelaget snop!
Peter kjørte på med sin egen variant for noen dager siden, han utvidet oppskriften med rosa skumnisser, kjeks, rosiner, seigmenn og 1 vitaminbjørn, haha.. Det ble jo ikke vondt såklart, men de seige skumnissene gjorde tyggejobben i overkant slitsom..
Det var aldri noe alternativ for meg å tulle med oppskriften, men som sagt prøvde jeg meg på en liten vri på halvparten 😉
Min bestevenn er aldri langt unna når det er noe spisbart i nærheten 😉
Og vips, så fikk jeg sett den siste Snøfall-episoden som jeg ikke fikk sett i går 😉
Årets vri: bytte ut Dumle med Fudge..
Du trenger følgende:
– 500 gram sjokolade (Velg en du syns er god! Jeg regner med de fleste typer sjokolade fungerer, mørk også dersom du foretrekker det. Jeg bruker vanlig melkesjokolade, og gikk for to plater – altså ble det totalt 400 gram) – 2 poser Dumle (Siden jeg hadde litt for lite sjokolade, tok jeg bort 8 Dumler) – 3,5 dl peanøtter (Rundet ned til 3 dl) – 2 gode håndfuller mini marshmallows (Jeg fikk bare tak i vanlige, så jeg delte hver marshmallow i seks biter)
Siden jeg skulle ha halve porsjonen med Fudge i steden for Dumle, byttet jeg ut den ene Dumleposen med ca 170 gram Fudge.
Fremgangsmåten er som følger:
– Del alle dumle-karamellene i tre biter. (I en oppskrift stod det at man først måtte fjerne papiret.. Haha. Bruker du fudge, deler du i fire)
– Hvis du bruker “vanlige” marshmallows, deler du dem i seks biter.
– Miks sammen Dumle/fudge og peanøtter og marshmallows.
– Smelt sjokoladen i vannbad og bland alt godt sammen før du heller massen over i en bakepapirkledd form. (Jeg brukte 30 x 20)
– Sett herligheten i kjøleskapet. Så er det bare å vente!
Yummi..
Inn i kjølen med seg!
Etter en liten stund er det viktig med en testbit eller to. Jeg har ikke regnet hvor mange “kosemerker” Rocky Road utgjør, men det er nok en del. Hver bit må nytes <3
Har du planer om å gi bort litt snask til jul – eller kanskje ha med som en ypperlig vertinnegave når du skal i juleselskap, funker små cellofan-poser kjempebra. Jeg kjøpte mine på Nille, og glasset med rødt bånd fant jeg på Europris:
Som jeg skrev i fjor, så er det den farlig gode miksen av salt og søtt og sjokolade og karamell som gjør susen.. Har du ikke testet den ut så må du bare gjøre det!
.. Men ikke klag til meg dersom du spiser opp rubbel og bit 🙂
For en stund siden skrev jeg at jeg har fått et verktøy på bloggen som gjør at jeg kan følge litt med på trafikken. Det var jo blant annet sånn jeg fant ut at jeg hver dag har rundt 200 lesere fra Russland. Jeg må forresten beklage den russiske overskriften jeg skrev i innlegget til mine russiske venner – jeg trodde jeg skrev “Hei borti Russland!”, mens det i virkeligheten stod “Hei, gå vekk Russland!”.. Haha 🙂
Men altså, takket være dette verktøyet, ser jeg nå at det er veldig mange som er innom for å finne oppskriften på det ultimate julegodteriet “Rocky Road”, som jeg la ut i fjor! Det er med andre ord flere enn meg som har gledet seg i et helt år til å lage denne kaloribomba, som i mine øyne sprenger “Om-nom-nom”-skalaen 😉
Den siste uka har fornuften min prøvd å overbevise meg om at det kanskje er best å droppe å lage Rocky Road i år.. For ikke vet jeg hva som har skjedd med forbrenningen min med årene, men jeg legger ekstremt fort på meg. Og julen for meg, kan fort bli som den uka på All Inclusive i Bulgaria i 2008 – da jeg måtte sette meg på flyet hjem med både bukseknapp og glidelås på vidt gap.
Men i går skjedde noe som gjorde at jeg bestemte meg for å lage Rocky Road i år også. For jeg ramlet nemlig over et produkt i butikkhylla, som så sånn ut:
Kokosboller. Det var bare det, at disse kokosbollene var ganske spesielle. Utenpå pakken stod det nemlig at 1 kokosbolle var det samme som 2 kosemerker:
Og jeg som aldri har hørt om “kosemerker” før, syns jo dette begrepet hørtes ganske koselig ut. Ja takk til kosemerker!
Og i går klarte jeg 11 kosemerker! Yey! <3
Og dette fikk meg til å tenke. I Rocky-Road-verdenen opererer vi ikke med kosemerker. Men hvis vi først skal fordele kosemerker i jula, må det jo være mye bedre å bruke dem på noe som sprenger Om-nom-nom-skalaen 😉
Jeg har mange gode venninner – noen har jeg kjent siden barneskolen, andre fra videregående, og noen har kommet til etterhvert som jeg har blitt eldre. De aller fleste ser jeg faktisk ganske sjeldent, men felles for alle vennskapene er at uansett hvor lenge det er siden vi så hverandre sist, tar vi opp tråden nøyaktig der vi slapp den forrige gang.. Som om det var den naturligste ting i verden 🙂
En av venninnene mine ble jeg kjent med da vi havnet i samme barselgruppe i Oslo for snart fem år siden. I blant møter man mennesker som man er på bølgelengde med fra første stund – og sånn følte jeg det med Jenny. Hun er av den typen som bestandig sier de riktige tingene, og som er så full av godhet at det liksom bobler over 🙂
Jenny har flyttet til Sverige, derfor ses vi så godt som aldri – men hun er der! Og i dag ble jeg så hoppende glad da jeg åpnet postkassa og oppdaget en liten pakke.. Til meg.. Med svensk frimerke <3
En av de morsomste tingene med å få seg kjæreste, må jo være at man kan tråkke rett inn i en ny verden full av nye, spennende tradisjoner! Det skjedde i alle fall meg da jeg møtte Peter 🙂
For brått har man ikke bare en ny person i livet, men med seg på lasset drar de jo også inn nye skikker og tradisjoner. En av dem går av stabelen i morgen, nemlig Luciamorgen!
Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte stort av det den første julen vi feiret sammen, for mitt eneste forhold til Luciadagen er at vi sang Lucia-sangen på barneskolen, og at det var om å gjøre å bli valgt ut til å være “Lucia” som fikk gå forrest i toget.. (Det ble aldri meg, haha)
Men nå er våre to barn og jeg i ferd med å adoptere denne fine lille svenske tradisjonen, som Peter har fått fra sin halvt svenske mor: Lussekatter og kakao foran Lucia-sendingen på SVT 2 klokka 07.00 sharp!
“Luciamorgon” i 2014, gutta feiret alene mens mor og datter lå og sov 😉
Så i dag har både Peter og jeg bakt lussekatter, med hver vår oppskrift. Det er jo selvsagt helt krise at jeg ikke kan spise de fantastiske lussekattene med ekte safran, som Peter baker etter Svigermors oppskrift.. Men jeg har heldigvis funnet en super alternativ oppskrift som vi med kranglete mel-mager kan spise 🙂 (Den finner du her)
Det er forresten nesten umulig å se forskjell på god gammeldags gjærbakst og alternativ variant:
Men samma det: Nå lukter det deilig nybakt i huset, Lussekatter for enhver smak ligger klare – og snart er det dags for å krype under dyna og sette alarmen til å ringe akkurat tidsnok til at vi rekker å koke kakao og gi lussekattene litt lunk i stekeovnen 😉 (Nei, jeg vet at vi allerede er oppe og hopper når den alarmen ringer, men jeg gir aldri opp håpet, haha 😉
/ Peter hilser og sier at det ikke er lov å bytte ut safran med gurkemeie 😛
