I dag morges hadde jeg sett for meg at jeg skulle våkne til lukten av nytraktet kaffe. Til lyden av nynning fra kjøkkenet og knitring fra peisen.. Men isteden ble jeg vekket av den smørblide lille 2-åringen, som vanlig.

I resten av huset var det stille. Ikke så mye som et hint av kaffe i lufta, og ikke en lyd fra andre enn den lille frøkna som iherdig prøvde å dra meg ut av sengen. På tide å komme seg opp, hun hadde jo rett i det.

– “Skal vi stå opp?”, gryntet den trøtte mammastemmen – etterfulgt av iherdig nikking og enda bredere smil fra den lille. Dette skjer hver eneste morgen, og hver gang smelter mammahjertet sånn at jeg på mirakuløst vis straks føler meg litt mer våken enn jeg egentlig er 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Også må vi leke litt Bjørnen sover i pysjen <3

Jeg var altså helt sikker på at Peter hadde stått opp for lengst i dag morges, ettersom han la seg likt som barna i går kveld. Men tror du ikke vi fant det bustete hodet hans på puta på naborommet, da? Haha, der lå han og gryntet sammen med fireåringen.

Og det skulle jo vise seg at han faktisk hadde sovet skikkelig mye i natt! Fitbiten hans hadde registrert følgende:

Ni timer og femtitre minutter med søvn! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne, et sånt tall har jeg aldri sett før.. Innerst inne tenkte jeg at én natt ikke ville hjelpe på et søvnunderskudd som har bygd seg opp over tid, men det kan se ut til at jeg tok feil. For Peter mener at det var som å våkne opp med et batteri i rumpa i dag – humøret hans har vært helt strålende! Han dro til og med i møte med regnskapsføreren med et smil om munnen.. Haha 🙂

Jeg hadde jo også planer om å legge meg tidlig i går, men jeg var ikke ferdig med kveldens gjøremål før nærmere halv elleve. Da jeg hadde pusset tenner og gjort meg klar for senga, var den 22.45. Så kom jeg på at jeg hadde glemt å sette ut plastsøppel som skulle samles inn i dag tidlig, så da måtte jeg ned på kjøkkenet og ordne det. Så kom jeg på at jeg hadde glemt å betale en regning, som jeg av en eller annen grunn hadde skrevet ned i kalenderen at hadde frist i går. Så da måtte jeg opp med Macen igjen, også var det noe feil med koden – så jeg kom ikke inn i nettbanken. Og minuttene tikket avsted som bare minuttene om kvelden kan gjøre..

Så jeg følte meg ikke fullt så kvikk som gubben i dag morges, for å si det sånn. Og da jeg sjekket min egen fitbit og søvnregistreringen fra i natt, innså jeg at det muligens er rom for noen små forbedringer..

Haha! Selv om jeg sovnet sent, var 181 minutter våken/urolig litt mer enn jeg hadde regnet med.. Jeg er mye våken i løpet av en natt, siden mammaørene får med seg den minste lyd. I tillegg hadde jeg lillesnuppa i sengen halve natten, men 4 timer og 19 minutter med søvn er sannsynligvis ikke særlig bra for helsa. Så i dag har jeg i grunnen bare vært glad for at kroppen min faktisk fungerer på så lite søvn.. Og nå er jeg virkelig motivert for å legge meg litt tidligere framover!

Jeg er bare litt usikker på om jeg har lyst til å våkne med et batteri i rumpa.. Men det overskuddet takker jeg selvfølgelig ja til 😉

/ Nattis!

* Følg Mammahjerte på Facebook *

Jeg jobbet som ekstrahjelp på et sykehjem for en del år siden, og der bodde en gammel dame som alltid var i godt humør. Hun smilte bestandig, også var hun veldig glad i å pynte seg. Hverdag eller fest, hver morgen måtte hun ha hjelp til å ta på mascara og ordne øyenbrynene sine. Dama hadde sakene i orden, og etter endt sminke-session sa hun det samme: – “Nei og nei, i dag har jeg flotta meg!”

Hun var god som gull, og jeg sender henne rett som det er noen tanker når jeg står foran speilet om morgenen og får på meg mascaraen 🙂 Men i dag ble jeg i alle fall minnet på henne – for i dag har jeg vært og flotta meg hos en hudpleier! Herreminhatt så deilig. Bortsett fra et frisørbesøk med jevne mellomrom, er det svært sjeldent jeg gjør stas på meg selv på den måten.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Til Kjerringa, Fra Gubben 🙂

Men jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å unne meg dette litt oftere enn annenhvert år.. Og Peter er jo såpass omtenksom at han har fått med seg denne planen min, så før sommeren fikk jeg et gavekort til bursdagen min! Jeg hadde egentlig tenkt til å bruke det med en gang, men så rakk jeg det ikke før vi dro på ferie. Da bestemte jeg meg for å spare det til høsten isteden – og i dag var det endelig dags.

Og for en luksus å ligge på en benk i over en time – og bare nyte at ansiktet ble peelet og skrubbet og smurt og massert og jeg vet ikke hva. Alt mens jeg prøvde å tenke på ingenting og bare være! Det skjer jo så godt som aldri..

Lookin’ sharp there, Miss.. Haha..

Og sånn for å toppe en dag med bare velvære, har Peter lagt seg samtidig som barna i kveld. Det har aldri skjedd før, og jeg må si jeg er rimelig nysgjerrig på om han får sove helt til i morgen tidlig.. To ganger tidligere har jeg prøvd å legge meg skikkelig tidlig, og begge gangene ble et av barna syke i løpet av natta. Så jeg er altfor redd for å jinxe det..

Derfor har jeg tenkt til å sitte oppe litt til, drikke en kopp te, lytte til stillheten i huset og jobbe litt i fred og ro. Men så skal jeg ta kvelden, med silkemyk hud i ansiktet og glede meg til å stå opp med en super-duper-trooper-uthvilt mann i morgen tidlig 😉

Dette er bare et illustrasjonsbilde, gubben har allerede sovnet i senga til fireåringen.. 😉

/ God natt, ses i morgen 🙂

* Følg Fru Silkemyk på Facebook *

Ok, det er offisielt: Hodet er fullt!

De siste ti årene har jeg nemlig slitt med teflonhue. Eller, egentlig går det vel enda lenger tilbake, jeg tror hodet mitt var fullt allerede på ungdomsskolen. Ny informasjon bare prellet av, uansett hvor mye jeg pugget.

Siden har det bare fortsatt, og i dag gikk det opp for meg hvorfor: Det er fullt! Jeg har rett og slett ikke plass til mer i topplokket, for jeg går rundt og husker på en hel drøss med uviktige ting!

Når jentegjengen fra barndommen møtes, er det ikke en ting jeg ikke kan gjenfortelle og du vil ikke tro hva jeg kan dra frem fra innerst i hjernen. Jeg husker alt!

Problemet er jo bare at alle disse tingene som jeg ikke har bruk for, ligger og tar opp altfor mye plass på harddisken min. Så her kommer noen rare minner som ligger lagret fra barndommen, i håp om at jeg kanskje får frigjort litt plass hvis jeg får dem ut av hodet og ned på papiret 🙂

Mormors bestikkelser

Da jeg var tre år fikk jeg femti kroner av Mormor for å klippe meg kort hos frisøren. Jeg ville ikke klippe meg, men jeg likte å få penger – og siden det var snakk om en femtilapp og ikke sånne ekle mynter som tross alt stinker, takket jeg ja. Det ble guttekort, og det ble bolleklipp.

Tante og bolleklippen, 1985

Do-mysteriet

En tidlig morgen venninnene mine og jeg ankom skolen, skulle den ene venninnen min på do. Der viste det seg at det var noen som hadde glemt å trekke ned etter seg, for oppi doen lå en tampong. Venninnegjengen ble tilkalt, og istedenfor å trekke ned og gå videre i livet, tilkalte vi hjelp fra lærerværelset. Jeg husker at å rapportere det videre føltes som det eneste riktige, for dette måtte jo selvfølgelig dreie seg om hærverk. (Haha, skulle likt å være flue på veggen på lærerværelset den dagen)
 

En lillesøster

Dette var jo naturligvis en stor og minnerik dag for meg, men jeg husker jeg ble kjørt til Farmor og Farfar i hui og hast den natta Mamma plutselig skulle føde. Jeg var seks år gammel, og dagen etter ringte Pappa for å fortelle at jeg hadde fått en lillesøster.. Jeg klarte ikke få fram et ord, jeg bare lo og lo av lykke. Jeg husker nemlig jeg tenkte at jeg hadde fått en ekte baby jeg kunne putte i dukkevogna 😉

Ny dukkevogn – check! Ny baby – check 😉

Badedrakta til mutter’n

En sommer hadde Mamma kjøpt seg en fancy badedrakt som man kunne bli brun gjennom. Oh yes, den var laget i et stoff som solstrålene kunne trenge gjennom – samtidig som den beskyttet mot farlige uv-stråler. Brun på hele kroppen uten å få skille, denne gikk hun med i flere uker. Helt til den første filmrullen fra fotoapparatet ble fremkalt, og det viste seg at et fotoapparat på sett og vis hadde den samme evnen som solstrålene.. Alle bildene av muttern den sommeren, sitter hun i en 100% gjennomsiktig badedrakt og smiler 😀
 

Hos presten

Jeg aner ikke hvor gamle vi kan ha vært, men bestemoren til den ene venninnen min ville ha oss med på søndagsskole. Vi hadde hørt at man fikk en halv banan og én bamsemums hvis man ble med, så vi takket selvfølgelig ja. Men vi hadde ikke før kommet inn i gangen hjemme hos presten, da den ene venninnen min påpekte at det luktet veldig rart i huset. Så gikk det et halvt minutt, så kastet hun opp. Da dro vi hjem.
 

Mannen som bajsa

Okei, dette er det kanskje ikke så rart at jeg husker – for når man er fem år gammel og på vei til barnehagen får øye på en voksen mann som drar ned buksa for å gjøre sitt fornødne i et portrom, da fester det seg. Jeg husker det var midt på vinteren, jeg husker jeg gikk og holdt Mamma i hånda, jeg husker vi hadde dårlig tid fordi Mamma måtte rekke jobben, og jeg husker jeg ba Mamma love at vi måtte gå den samme veien hjem fra barnehagen for å sjekke om mannen fikk til å bajse når det var så kaldt. Haha 🙂

Være julenisse på julaften – check! Sett en mann bajse – check..

Sånn. Da håper jeg det er plass til noe nytt oppi der 🙂

/ Ja, forresten. Mamma holdt løftet sitt: mannen hadde fått til å bajse X-)

* Følg Teflonkona på Facebook *

Du vet de dagene som begynner sånn her?

.. Der man tenker at det ikke er håp..

.. Men man innser at man får gi det et forsøk..

.. Før man konkluderer med at det kommer til å bli en laaaang dag..

Der var jeg i dag tidlig. Nærmere bestemt klokka 05.09.

Det har seg nemlig sånn, at vi har nådd den irriterende problemalderen her i huset, der lillesnuppa fortsatt må sove på dagtid, samtidig som hun egentlig ikke må det. Det høres kanskje merkelig ut for deg som ikke har barn, men kjapt forklart, så er dette med unger og søvn et finurlig lite puslespill.

Det finnes for eksempel et begrep som lyder: “Søvn avler søvn”. I mitt hode er dette like uforståelig som fenomenet om at jo senere unger sovner om kvelden, jo tidligere våkner de neste morgen. Det henger liksom ikke på greip.

Når barna er små, har dette med at søvn avler søvn, merkelig nok en tendens til å stemme ganske godt. Hvis de sover godt på dagtid, sovner de ofte lettere om kvelden, og det følger gjerne en rolig natt. (Rolig er jo såklart relativt og individuelt fra baby til baby, da..)

Men nå har vi altså nådd det stadiet der vår lille toåring er pæretrøtt når det nærmer seg sovetid i barnehagen, men ikke fullt så trøtt når det nærmer seg sovetid hjemme om kvelden. Det betyr sannsynligvis at vi er i ferd med å innta siste fase før soving på dagtid opphører helt. Men fram til det skjer, befinner vi oss nå i en helt pyton periode, om jeg skal være helt ærlig.

For når hun sover på dagtid (det spiller ingen rolle om det er 30 minutter eller én time) tar leggingen om kvelden veldig lang tid. Når hun ikke sover på dagtid, sovner hun på null komma svisj når kvelden kommer – men den påfølgende natten består uten unntak av ørten pørten oppvåkninger, og morgenen etter starter gjerne i femdraget. (Uavhengig av om mors morgen helst ikke skulle startet i femdraget..)

Du har kanskje klart å gjette deg til at min lille datter ikke sov på dagtid i går – derav mine tidlige kaffekopper i morges. Så den fella gikk jeg ikke i i dag, for å si det sånn! I dag fikk hun snorket fra seg på dagtid, leggingen tok riktignok litt tid i kveld – men i morgen skal det definitivt ikke drikkes kaffe klokka fem 🙂

Så nå skal jeg straks krype under dyna, innfinne meg med at jeg nok aldri kommer til å bli klok på denne sovingen – og heller glede meg over at det mest uforståelige sovepuslespillet snart er over 😉

.. Og tanken på kaffe klokka sju istedenfor fem.. 😉

/ Snork snork!

* Følg Kaffikona på Facebook *

Jeg husker den dagen Peter hørte “Hverdag” for første gang. Vi hadde nettopp kjøpt hus i Vestfold sammen – og han hadde flyttet fra Oslo, fra stedet han hadde bodd hele sitt liv. Så ble denne sangen spilt på radioen.

Nyforelska og nyinnflytta <3

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Peter ble helt satt ut av både teksten og melodien, mens jeg tenkte: “Hæ, det er jo bare den sangen?”

For jeg hadde hørt den mange ganger før. Jeg hadde gått i samme klasse som datteren til han som skrev den, så sangen var liksom bare en del av oppveksten min. Men på grunn av Peters reaksjon, lyttet jeg til teksten med nye ører.. Og da traff den meg rett i hjertet.

For først som mamma til en ettåring innså jeg at jeg aldri hadde fått med meg verken ord eller budskap, jeg hadde rett og slett ikke forstått hvor fantastisk denne lille visa er. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er noe som bare treffer rett i sjela. En sånn sang som etterlater deg glad, trist, ettertenksom og lykkelig.

Og i dag fikk jeg plutselig en følelse av at jeg må dele den. Kanskje er det du som er den mammaen eller pappaen som trenger å høre den akkurat nå? Ikke vet jeg – men ta deg et par minutter og la teksten og den joviale stemmen få synke inn. Sangen er forøvrig kåret til en av Norges nasjonalviser, og jeg er selvfølgelig stolt av at hjernen bak visa, Louis Jacoby, er fra Larvik 🙂

/ Sponset utfordring

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For å være ærlig har jeg ventet litt på det. Jeg trodde riktignok det var jeg som skulle ta Peter på fersken med salamiskiva i buet svev mot munnen, helt blottet for tanken om at vi var med på Meatless October.. Men.. Så skulle det altså bli han som fersket meg.

Jeg kan si mye til mitt forsvar: Jeg var skrubbsulten, jeg var stressa, hjernen min hadde koblet ut for lengst, ungene hylte og det eneste jeg tenkte på var at de måtte få i seg mat, og det litt brennkvikt.

Peter hadde nemlig smelt sammen en indisk suppe, og som vanlig valgt å ikke spare på kruttet. Da jeg prøvesmakte like før servering, var det bare å få på stekeovnen og hente den frosne nødpizzaen – for med de chilimengdene Peter hadde slumpet oppi, kunne vi bare glemme å servere barna suppe til middag.

Da pizzaen var ferdig, delte jeg den i biter, som jeg la over på barnas tallerkner. Så ble det en bit til overs. I et nanosekund rakk jeg å tenke at suppa til Peter sannsynligvis var for sterk for min gane også – så jeg kastet hele pizzabiten i gapet som en glupsk hund.

Og sånn fant Peter meg ved kjøkkenbenken.. Med munnen full av pizza med skinkebiter – halvveis ut i Meatless October… Hupps!

Men bortsett fra denne bittelille glippen går det så det suser! 🙂 Vi prøver ut nye retter hver eneste dag, og jeg vet ikke om det er fordi familien Klonk er i høstmodus eller om det skyldes denne kjøttfrie utfordringen, men nå har vi til og med åpnet fredagsdøren på gløtt for andre ting enn taco!

I dag hadde jeg egentlig planer om å lage Club Schnitzel-oppskriften fra Hälsans Kök med rotgrønnsaker til, men byttet ut Vegetarschnitzelen med Soya Nuggets for å gjøre det enda litt mer barnevennlig. Det viste seg at det å stikke pinner i maten og kalle det for “miniburger på pinne” var en genial måte å få i ungene mat – at jeg ikke har tenkt på det før! Litt som et fristende fruktspyd, bare med nuggets og diverse grønnsaker isteden 😉

Maten gikk ned på høykant, og et ekstra pluss med nuggets er at far i huset ikke klarer å ødelegge dem med for mye chili 😉

Så hvis du er klar for et kjøttfritt og utsøkt alternativ til helgekosen, anbefaler jeg å sjekke ut nettsidene til Hälsans Kök, for inspirasjon og masser av fristende oppskrifter 🙂

/ God helg!

* Følg Hälsans Kök Norge på Facebook *

Helt siden jeg var liten, har jeg lurt på når man egentlig begynner å bli gammel. Er det noe som kommer litt gradvis, eller innser man plutselig en dag at nå, NÅ er jeg gammel, nå!

Når besteforeldrene mine satte på dansband-musikk da jeg var liten, lurte jeg bestandig på om dette var noe de hadde likt hele livet, eller noe de hadde begynt å få sansen for når de nådde en viss alder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Er så kjekt vettu, nå kan vi se Ole Ivars på Youtube, de synger live når som helst!”

Peter og jeg hører ikke på dansband enda, selv om vi stadig ler av at vi føler oss litt gæmlis. Men jeg klarer fortsatt ikke å la være å lure på om dansband-fascinasjon er noe som kommer snikende uten at man merker det – eller om vi plutselig en dag bare liker det.

Men i går skjedde noe som gjør at jeg er ganske sikker på at alderdommen kommer snikende uten at man merker det. Nå er jeg rett og slett overbevist om at det kommer noen småting her, og noen småting der – og plutselig sitter man der med sukkerbit til kaffen og kamferdrops i veska.

For da vi satt ved middagsbordet i går, hørte jeg meg selv si noe skikkelig alarmerende. Jeg har de siste ukene lagt merke til at Peter og jeg er i ferd med å skli fra hverandre når det kommer til mengden krydder i mat. For hans del må det gjerne være så mye krydder at det tar helt av, for min del skal det helst være akkurat passe. Ikke for salt, ikke for sterkt – men akkurat passe.

Jeg hadde nettopp tatt en jafs av middagsmaten, da jeg hørte min egen stemme si:

– “Oi. Dette var for salt for meg.”

Så fulgte en liten pause, før det kom:

– “Jeg begynner å bli så vár på saltet..”

Peter stoppet å tygge. Jeg kjente jeg rødmet fra topp til tå.. Vár på saltet?! Hvem er det som sier sånt? Jeg begynner å bli så vár på saltet! Finnes det noen under 70 som er vár på saltet..?

Peter mener jeg kanskje kunne kommet unna med det, hadde det ikke vært for at jeg liker strikking, kryssord og noe godt til kaffen.

Så nå er jeg altså litt bekymret. Straks er det helg, og jeg skal i alle fall ikke sjekke om jeg finner Ole Ivars på Spotify. Tenk om jeg plutselig har blitt fan.

/ Jupp, it’s happening.. :-/

* Følg Kona getting older på Facebook *

I dag gikk det vel egentlig opp for meg at jeg har trengt litt tid på å fordøye nesten-påkjørselen tidligere denne uka. Samtidig var det så fantastisk å lese alle tilbakemeldingene som tikket inn på innlegget!

I en av kommentarene fikk jeg et tips fra “Mads” som jeg MÅ dele videre. Jeg elsker kampanjer som får meg til å føle noe, og både Peter og jeg ble helt satt ut av denne!

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Det viser seg at Gjensidige og Trygg Trafikk har laget en helt genial greie som heter “Hold Fokus”, som du faktisk bare blir nødt til å sjekke ut. Jeg LOVER deg at du kommer til å bli overrasket og få en opplevelse du ikke kommer til å glemme med det første, for dette er faktisk helt genialt.

Du legger inn mobilnummeret ditt og trykker “Koble til med Facebook”. (Hverken mobilnummeret eller Facebook-infoen blir lagret, publisert eller delt noe sted. Dette er kun for å gjøre opplevelsen mer personlig. Trust me, jeg har dobbeltsjekket 😉

Bare trykk deg inn og ha mobilen i nærheten. Etterpå kan du spre budskapet til vennene dine eller legg igjen en kommentar her 😉

Hold fokus –> Klikk her

/ I dag er det faktisk Refleksdagen også – så husk refleksen i høstmørket!

* Følg Mobilpoliti-kona på Facebook *

Vanligvis skriver jeg blogginnlegg med hvilepuls, men denne gangen er jeg altså så eitrende forbanna! For nå får det for faen være nok! Har vi blitt en gjeng hjerneløse idioter som føler oss helt uovervinnelige, eller hva er egentlig greia?

I går var min lille datter og jeg bare centimeter fra å bli meid ned av en bil mens vi gikk på fortauet. Og det var ingen unnskyldning for det som skjedde. Det var ikke tett trafikk, det var ikke glatte kjøreforhold, personen bak rattet fikk ikke et illebefinnende.

Neida, bak rattet i bilen satt ei jente og fiklet med mobilen.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Og jeg kan tenke meg hva hun gjorde. Bare kjapt sjekke hva som stod i den meldingen som nettopp tikket inn. Bare se hvem som akkurat sendte en mail. Bare sette på en sang på Spotify, eller finne fram et telefonnummer for å ta en kjapp telefon.

Hun hadde øynene litt for lenge festet til skjermen, så lenge at bilen rakk å skjene til siden, og det ene forhjulet kjørte opp på fortauskanten. Jeg møtte blikket til jenta og så hvordan hun brutalt ble ristet ut av mobilrusen da hjulet traff fortauet – før hun forskrekket kastet seg over rattet for å rette opp bilen igjen.

Hadde jeg ikke rukket å røske med meg min datter og hoppet til siden, ville bilen truffet oss. Hadde vi gått i motsatt retning eller vært et skritt nærmere fortauskanten, vet jeg faktisk ikke hvordan det hadde gått.

Så kan noen vennligst forklare meg logikken i at boten man får dersom man ikke blinker ut av en rundkjøring er på 2000 kroner – mens mobilbruk bak rattet er på stusselige 1300?

Manglende blinklys er sjukt irriterende – men mobilbruk er jo direkte livsfarlig! Forsikringsselskapet mener det å bruke mobilen mens man kjører bil, kan sammenlignes med å ha 0,8 i promille. Og hvis du kjører bil i påvirket tilstand, mister du lappen, du kan få ubetinget fengsel og minst halvannen månedslønn i bot..

Så, stusselige 1300 kroner for å fikle litt med telefonen, altså? Er det bare meg – eller henger det ikke helt på grep? Selv om sannsynligheten for å bli tatt på fersken er forsvinnende liten, så er det noe med signaleffekten en sånn puslete bot sender ut.

Og mobilbruk bak rattet øker og øker, i USA er det nå rangert som dødsårsak nummer én for unge sjåfører. Nummer én! Skremselspropaganda hjelper åpenbart ikke, det er fortsatt viktigere å sjekke den siste snappen eller sende en liten melding, framfor å konsentrere seg om å kjøre bil.

Burde mobil bak rattet inngå som en del av kjøreopplæringen? Som en egen obligatorisk post på glattkjøringsbanen for eksempel, der sjåføren blir bedt om å lese innholdet i en sms underveis i hinderløypa? Så får man virkelig inn med teskje hvor få blikk på en mobilskjerm som skal til før man på 1-2-3 har meid ned en pappfigur.

Høyere bøter eller ikke – kan vi ikke bare bli enige en gang for alle, om å la mobilen ligge mens vi kjører bil? Det er faktisk ikke så forbanna vanskelig. Dessuten er det livsfarlig.. Og jævlig harry.

/ Unnskyld banneordene, men mor er forbanna!

* Følg Konatil på Facebook *

I kveld banket det på døra. Peter hadde akkurat fått ungene opp på badet for en liten tur i badekaret før kveldsmaten – og jeg var såvidt i gang med prosjekt rydding av stuegulvet, da hunden vår begynte å bjeffe.

Først tenkte jeg at det sikkert var nabojenta som kom over for å leke litt før leggetid, men da jeg åpnet døra, kikket jeg rett inn i dette:

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Bak de flotte blomstene tittet to smilende ansikter fram, nærmere bestemt to fjes som jeg kjenner veldig godt fra før – men som jeg aldri har sett sammen! Husker dere historien jeg skrev for noen uker siden, om barndomsvenninnen min Janne og min gode kompis Pål, som jeg har prøvd å få til å møte hverandre i to år? (Les hele innlegget her)

I kveld kom de altså på besøk, med flotte blomster som takk til den bittelille hjelperen (meg), som ga dem dytten de trengte for endelig å dra på blind-date før sommeren 🙂

Og det var altså så moro å se dem sammen! Nyforelska, rødmende, glade og gira – tenk at de sannsynligvis aldri hadde møtt hverandre, hadde det ikke vært for meg. Det er rimelig koko..!

Denne uka solgte Janne leiligheten sin, og i april begynner et nytt og spennende kapittel når de flytter inn i nytt hus på nykjøpt tomt. Haha, det er nesten så jeg må klype meg i armen 🙂

/ Lenge leve kjærligheten!

* Følg Den lille hjelpekona på Facebook *