I kveld går tankene mine nøyaktig to år tilbake i tid, til da jeg satt i sofaen og pustet og peste som en hvalross. Da Peter kom hjem fra håndballtrening og forstod hva som var på ferde. Da han ringte fødeavdelingen og fikk beskjed om at det var fullt, og om vi vennligst kunne vente noen timer. Joda, klart det – popper meg litt popcorn og setter på en film i mellomtida, jeg!
Det er nesten ikke til å tro at jeg i morgen er mamma til en 2 åring! Den lille frøkna er kanskje ikke så veldig opptatt av bursdager enda, men det er klart vi skal feire 🙂
Nå har jeg nettopp smelt sammen en muffinsrøre, sånn at de er klare for pynting i morgen tidlig:
Kjøpte 2 liter melk til muffinsrøra. Viste seg at jeg trengte 2 dl..
Kjørte halvparten med revet gulrot og halvparten med hakket sjokolade – regner med de blir superfine i morgen etter pynteverksted med to ivrige småtroll 🙂 Geleen er ferdig stivnet, i sta kom min gode Mormor innom med en himmelsk sjokoladekake, og i morgen kommer Mamma med “Noe marengsgreier som så helt sjukt godt ut som jeg bare må bake“, haha 🙂
Jeg er så heldig som har mange hjelpere rundt meg! Og det kommer ekstra godt med nå, for her er status fra stua akkurat nå:
En knust lampe, og vips var storrengjøringen et faktum 🙂
Men nå skal jeg ta meg ti minutter i sofaen mens jeg tenker litt på alle dem som puster som hvalrosser akkurat nå.. Og som angrer på hele den forbannahelvetessatans mirakuløse graviditeten. Om ikke mange timer er det over, damer! Og da vil alt være glemt. Jeg lover 🙂
Snaue to uker ut i “Meatless October”-utfordringen, er det på høy tid med en liten statusoppdatering! Både Peter og jeg har fått veldig mange spørsmål fra ivrige lesere som lurer på hvordan det går. Og sannheten er at utfordringen har vært både enkel og litt vanskelig på samme tid 🙂
Kan kjøttfrie burgere med ovnsbakte rotgrønnsaker og tzatziki danke ut Taco-freda’n..?!
Det sies jo at det tar tre uker å få på plass en ny rutine. Og det er jo ikke sånn at det er vanskelig å ikke spise kjøtt – det er bare fryktelig uvant! Vi fikk blant annet sjokk da det viste seg at vegetarianere ikke spiser fisk, så vi tar det ikke helt på rutinen enda. Vi må fortsatt tenke oss om to ganger når vi skriver handleliste.. Men det kommer seg, og jeg regner med det går enda smidigere innen neste uke er omme 🙂
Spørsmålet vi har fått flest ganger, er om barna våre også følger utfordringen i oktober. Til det er svaret ja, men for å få det til å gå så smidig som mulig i hverdagen, valgte vi å la dem beholde salamien. Den er et fast innslag på barnas brødskive hver morgen, og er det altså fortsatt. Men bortsett fra det, har det vært bortimot kjøttfritt så langt!
Det betyr at de spiser det samme som oss til middag. På forhånd var vi veldig spente på hvordan dette kom til å bli mottatt, vi var ikke veldig bekymret for minstesnuppa, for hun spiser stort sett alltid det samme som mamma og pappa. Men fireåringen derimot, har sine preferanser..
Hadde vi skullet leve på linser og tofu og bønner og erter, som jeg trodde var det vegetarianere spiste døgnet rundt, hadde det nok gått ganske dårlig.. Men i 2016 viser det seg jo at det finnes fantastiske erstatninger for alt mulig! Soya-pølser, schnitzler, og ikke minst smakfull soyafarse som erstatter en hvilken som helst kjøttdeig-oppskrift. Dette har gjort overgangen mye enklere.
I dag var vi faktisk så ville og gærne at vi utfordret sjølvaste Taco-freda’n! Vi klasket til med burgere fra Hälsans Kök, og jeg må innrømme at jeg hadde ganske høye forventninger, siden mange av dere hadde anbefalt oss dem på forhånd. Ikke bare innfridde de, jeg kan fortsatt ikke tro at det var kjøttfrie burgere vi spiste! Ingen rundt bordet la merke til at noe var annerledes – aller minst barna. Og det må være et gigantisk pluss i boka til Hälsans Kök.
Det er definitivt ikke for sent å slenge seg på utfordringen om 10 kjøttfrie måltider i oktober, og på nettsidene til Hälsans Kök finner du inspirasjon og masser av fristende oppskrifter 🙂
/ Linser og tofu og bønner og erter, du lissom.. 😉
I går kveld var det rett og slett umulig å få den lille tuppelura vår til å sove, og da jeg endelig deiset ned i sofaen for å ta fatt på kveldens bloggøkt, var det egentlig altfor sent. Jeg var stresset, svett og grinete, og kunne ikke tro mine egne ører da Peter smilte til meg og sa:
Først fikk jeg selvfølgelig helt panikk, for jeg tenkte jo at han hadde postet et eller annet tullete fjas. Men så leste jeg innlegget og ble varm langt inn i hjerterota 🙂 Jeg visste jo at sjokolade bestandig har en fantastisk effekt, men jeg hadde ikke trodd at han ble så glad!
Men det tok ikke lang tid før gleden gikk over i skikkelig dårlig samvittighet.
For innlegget jeg postet i går formiddag, om pakkene Peter hadde hentet på butikken (Les Peters Monkey Brain her) – satte jo ikke akkurat gubben i et strålende lys.. Selv om det var sant 😉
Så bare for å pynte litt på den historien, kommer nå en liten pakkeoppklaring. For jeg så nemlig ikke snurten av pakkene på parkeringsplassen utenfor butikken..
Men da jeg åpnet bagasjerommet, kunne jeg puste lettet ut:
Han hadde altså plassert dem pent og pyntelig i bagasjerommet.. Så Peter er kanskje verdens største surrehue, men om ikke annet så hadde han i hvert fall klart å få med seg pakkene hjem.
Og han har rett i én ting. Det ordner seg alltid 🙂
Akkurat nå sitter jeg nede i sofaen og hører hvordan leggingen av lilletuppa oppe går rett i vasken. Men fremfor å gå opp og avbryte leggerutinen nå, vil jeg heller bruke anledningen til å ta over bloggen hennes for en kveld (stalltips: på tide å bytte passord) 😉
Jeg vet nemlig at hun har ørten ting på tapetet og store planer om å blogge i kveld, men aldri i verden om hun rekker det, og derfor tenkte jeg heller at jeg kan ta over bloggen hennes for en kveld.
Til vanlig har jeg jo ingen kontroll over hva hun skriver her inne og hvordan hun fremstiller seg, og derfor vil jeg bruke anledningen til å fortelle dere en historie om noe som skjedde tidligere i dag, for å vise hvordan Christina egentlig er bak all bloggfasaden.
For i dag har vært en sånn dag for meg. Du vet, en sånn dag der alt bare raser sammen. Når lite søvn og mye stress tar overhånd, og man egentlig bare føler for å legge seg ned og gråte. Men jeg er jo mann tross alt, og prøver som best jeg kan å holde på fasaden. Gråter ikke selv i begravelser og later alltid som at alt er greit. Men i hele dag har Christina lest meg som en åpen pekebok for 1-åringer.
Det innså jeg først da vi dro for å hente barna i barnehagen. På veien bort måtte vi en rask tur innom butikken for å kjøpe melk til pannekaker. Hun skulle løpe raskt innom, mens jeg skulle bli i bilen.
– “Kjøp med noe til meg, da” sa jeg halvhjertet til henne mens hun var på vei ut av bilen.
Hun lurte på hva, men jeg svarte at jeg ikke visste. Bare noe. Eller ingenting, egentlig. Bare gå.
Jeg rullet stolryggen ned i liggestilling og dro capsen godt nedover øynene. Mens jeg lå der og halvsov innså jeg at jeg bare burde holdt meg hjemme. Ikke en dag for å være ute blant folk, men en dag for å bli hjemme i joggebuksa.
Noen minutter passerte og akkurat i det jeg holdt på å sovne, gikk døren opp. Inn kom Christina med melk og tomater som avtalt. Men så, ut av det blå, fisker hun frem en iskald Pepsi Max med kirsebærsmak og en gigantisk plate med melkesjokolade.
Så ser hun på meg med et hjertelig smil og sier:
– “Jeg vet at du egentlig ikke vil spise så mye sjokolade og sånt for tiden, men jeg vet også hvordan du har det gutten min, og noen dager så må man liksom bare.”
Så la hun hånden sin på låret mitt og mer var det liksom ikke å si om den saken. Og sånn ble det at vi hele veien til barnehagen småpratet og lyttet til musikk, mens far satt og gnagde på en sjokolade, i en bil som sakte men sikkert fylte seg med god stemning og kjærlighet.
For sånn er Christina. Jeg vet at vi skriver mye tull og liker å drite ut hverandre på blogg og Snapchat, men sannheten er at Christina er en helt fantastisk person som har en eller annen merkelig evne til å si og gjøre de rette tingene akkurat når man trenger det som mest.
Og det er vel bare én av mange ting som gjør at jeg elsker henne 🙂
Men nå får jeg avslutte før det blir for mye kliss her. Dessuten er det mer sjokolade igjen 😉
Det må ha vært karma. Men i går, rett etter at jeg hadde postet innlegget om “Monkey Mind” og den avhengighetsskapende videoen, skjedde noe som bekreftet innlegget til fulle. Peters hjerne.. Den bare.. Nei.
For å begynne med starten: I går morges kom jeg på at jeg hadde fått to hentelapper på posten. Og siden vi har post-i-butikk, fant jeg ut at jeg fikk sende en melding til Peter mens han leverte ungene i barnehagen – det hender nemlig at han kjører innom butikken på vei hjem. Jeg skrev at jeg hadde fått to hente-sms’er – hvorpå han svarte: “Shoot”.
Da videresendte jeg de to hentekodene til ham, og lurte på om han kunne kjøpe et par middagsingredienser i samme slengen. Men da kom det kjapt svar: “Har ikke med lommebok”.
Jeg skrev tilbake at det gikk greit, og at han kunne droppe posten siden jeg uansett måtte handle litt senere.
Gubben kom hjem like etterpå, så fulgte noen timer med jobbing – før jeg fant ut at jeg fikk hente pakkene og handle litt i lunsjen. Peter stod ved kjøkkenbenken og smurte et par brødskiver, da jeg fant fram jakka mi i gangen:
– “Du, jeg stikker på posten og henter de to pakkene mine nå, jeg!”
– “Jøss, det var lurt, å ta det nå i lunsjen!”, svarte han.
– “Ja ikke sant? Jeg tenkte å handle det vi trenger til middag i samme slengen, så er vi ferdige med det. Er det noe du trenger?”
– “Hmm.. Nei, tror ikke det. Eller, ta med noen bananer, det er snart tomt.”
– “Ok. Posten og bananer! Det skal jeg huske.”
– “Ja, det er kanskje ikke nødvendig med huskelapp i dag, hehe”, lo Peter idet jeg forsvant ut døra.
Noen minutter senere stod jeg ved skranken på posten:
– “Hei hei, jeg har to hentekoder”, sa jeg før damen plottet inn den første på dataskjermen. Det tok ikke mer enn et par sekunder før hun rynket på nesa:
– “Hmm.. Det står at denne pakken er hentet ut..”, mumlet hun.
Jeg kjente at jeg holdt pusten. Hentet ut..? Det var riktignok noen dager siden pakken hadde ankommet postkontoret, men likevel.. Kunne noen ha bløffet til seg pakken min?
– “Ja”, fortsatte damen, “Den ligger ikke i systemet lenger.”
– “Okei..?”, svarte jeg, “Kan du sjekke om du finner den andre pakka da?”
– “Selvfølgelig”, svarte damen, og plottet inn det andre nummeret:
– “Hentet den også. Et øyeblikk, så kan jeg sjekke tidspunktene.. Her ja. Begge pakkene ble kvittert ut på samme tidspunkt. Skal vi se. I dag morges, står det.”
Jeg må ha sett ut som et stort spørsmålstegn, for hjernen min tenkte så den knakte. Dette måtte jo bety at det var Peter som hadde hentet pakkene, men hvorfor hadde han ikke sagt noe? Og hvor hadde han gjort av dem?
– “Ehm..”, sa damen, “Det var jeg som var på jobb i dag morges, og.. Det kan ikke ha vært mannen din som hentet pakkene for deg, da?”
Jeg kjente jeg rødmet fra topp til tå, for selvfølgelig måtte det være Peter som bare hadde glemt å si fra til meg. Jeg smilte flau før jeg takket for hjelpen og sa at jeg fikk handle litt middag mens jeg ringte min kjære mann og hørte hva som hadde skjedd.
Peter svarte på tredje ring, og jeg buste rett på sak:
– “Har du vært på posten for meg? Hvorfor i alle dager fortalte du ikke det da jeg sa jeg skulle på posten nå i lunsjen?!”
Det ble stille et par sekunder.
– “Oi! Det glemte jeg å si! Ja, jeg dro på posten for deg i sta og hentet pakkene dine, selv om jeg ikke fikk handlet fordi jeg hadde glemt lommeboka hjemme. Haha, sorry!”
Men så.. Så kom det som liksom satte prikken over i’en:
– “Okei, det går greit”, sa jeg litt oppgitt, “Men hvor i all verden har du gjort av pakkene mine? Jeg så ingenting i bilen, verken i baksetet eller forsetet?”
Stillhet.
– “Å herregud. Faen. Jeg tror kanskje jeg la dem på taket mens jeg låste opp bilen. Kan du sjekke litt rundt på parkeringsplassen?”
Det er ingen hemmelighet at min kjære mann har levd med fiskefrykt nesten hele sitt liv. Han har fortsatt traumer fra den gangen moren og faren glemte bursdagen hans, og serverte kokt torsk som luktet i hele huset, haha 🙂 Jeg ler fortsatt av den historien, for Peter klarer til dags dato ikke å snakke om det uten å få antydning til skjelving i stemmen.
Heldigvis har han kommet seg forbi fiskefrykten for lengst, men hvis han kunne velge fritt, ville han helst spist panert fisk flere ganger i uka. Og derfor gledet det litt ekstra da jeg fikk høre at Findus denne høsten har kommet med panert fisk som inneholder hele 70% torsk og som atpåtil er nøkkelhullsmerket!
Denne uken testet vi varianten “Sitron og pepper”, og la meg bare si det sånn.. Når fisken lukter frisk sitron allerede i stekeprosessen, er det mye som tyder på at måltidet kommer til å falle i smak hos både store og små 🙂
Med fire sultne mager er det ekstra kjekt med mat som bare skal rett inn i stekeovnen, og dermed gjør hverdagen hakket enklere. Da kan man lage tilbehøret i mellomtiden, og denne gangen gikk jeg rett og slett for oppskriften som stod bak på pakka! “Salat med søt mangosalsa” viste seg å smake utrolig godt til den panerte fisken – oppskriften samt litt mer nyttig info, finner du her 🙂
Lettpanert torsk er et sunnere alternativ i hverdagen – og selv om det ikke er et slankeprodukt, liker jeg at det kan være enkelt å servere et smakfullt, fullverdig fiskemåltid. Og gubben? Han elsket det!
Konkurranse – Del tips, vinn premier!
Nå kan du vinne timer med personlig trener til deg og vennene dine, til en verdi av 9000 kroner!
Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekningen, er å dele ditt beste sunnhetstips på Findus sin Facebookside. 10 stykker får dessuten en eske hver med lettpanert-produkter.
Jeg anser meg selv for å være sånn passe kreativ – i motsetning til min mann som er ekstremt kreativ. Jeg vil nok aldri slutte å la meg fascinere av hvordan hjernen hans funker, for den tror jeg lever sitt eget liv. En gang sovnet han med øynene åpne mens han så på Drømmehagen. Det hadde jeg aldri klart.
Peter er også en sånn fyr som tok en Mensa-test “sånn for moro skyld, for å finne ut hvordan ting lå an” – og seilte inn til soleklart medlemskap.
Jeg kommer ikke til å ta en Mensa-test sånn for moro skyld.
Det er mange fordeler med å være intelligent og veldig kreativ, men det er noen ulemper også! Et av Peters største problemer i hverdagen, er at han til stadighet faller ut. Ikke sånn “faller ut” som vi vanlige folk gjør, altså at vi kan lese en halv side i en bok, og må lese den på nytt fordi vi begynte å tenke på andre ting.
Neida, for Peter stikker det veldig mye dypere. Selv om han har kniven på strupen og deadlines herfra og til månen, kan han for eksempel la seg fange av Youtube. Det er som om hjernen hans krever påfyll av noe, som bare må stimuleres. Og da må deadlines bare vike, fram til hjernen har fått det den vil ha.
Jeg har aldri skjønt hvordan dette er mulig.. Inntil nå. For i går lurte en kompis på om jeg hadde hørt sangen om pennen og ananasen, så jeg googlet helt uvitende om hva jeg kunne forvente.. Men jeg fant sangen og ramlet inn på youtube – og nå er jeg hektet!!
Haha! Nå vet jeg i alle fall litt mer hvordan hjernen til Peter funker. Eller ikke funker.. For har man først blitt hektet på en asiatisk mann som synger om epler og ananas, ja da får deadlines bare vike.. 😉
Hadde noen sagt til Peter og meg da vi var nybakte foreldre for 4 år siden, at vi snart kom til flytte til Larvik og bo i enebolig med hage og thujahekk, stakittgjerde, garasje og stasjonsvogn – da ville vi ledd høyt og sagt at det var en tilværelse som lå milevis unna!
For vi var i ferd med å bli sånne byfolk som likte at alt var så “nært”. Matbutikken i underetasjen. Kaffesjappa borti svingen. Innvandrerbutikkene med spennende krydder i hyllene. Den asiatiske favoritt-restauranten rundt hjørnet, og busstoppet rett på utsiden av døra. Akerselva rett borti høgget og nærmeste kino bare en rask spasertur unna. Herregud som vi trivdes i Oslo!
Sykt chill med konsert i parken rett på utsiden av døra, liksom. Urban living ftw <3
Da vi ble foreldre i 2012 ble naturligvis livet snudd helt på hodet. Men vi var fast bestemt på at vi skulle bli boende i leiligheten noen år til, det var fortsatt mange år til sønnen vår skulle begynne på skolen, og vi trengte ikke ta et standpunkt før den tid. Vi hadde heis, vi hadde bil og garasjeplass i kjelleren, vi hadde to soverom og som sagt; nærhet til alt.
Men så skulle vi søke om barnehageplass. Herregud for en jungel. Det var 10-12 barnehager bare i umiddelbar nærhet, og vi var ikke sånne folk som bare tok en tur på besøk for å sjekke ut forholdene. Så vi endte opp med å søke litt etter magefølelsen, og gikk til slutt for de som lå nærmest leiligheten.
Etter noen måneder fikk vi svar om at gutten vår hadde fått plass, og den kvelden tok vi turen bort til det som skulle bli vår sønns barnehage. Akkurat da vi stod utenfor bygget og kikket over porten, tror jeg alt snudde. For det var bare et eller annet som ikke stemte. Verken Peter eller jeg klarte å se for oss at vi skulle levere og hente den lille tassen vår der, fem morgener og fem ettermiddager i uka.
Plutselig fikk vi panikk. Det var som om vi ikke fikk puste i storbyen lenger. Vi måtte bort, det var folk overalt, det var trengsel, det var kø, det var tett trafikk og aldri stillhet. Nærheten til alt ble plutselig for nært. Det hadde fungert utmerket mens vi bare var to, men nå.. Nå var vi tre – og alt var annerledes!
Og derfra gikk alt slag i slag. For å illustrere tempoet i taktskiftet, her er favorittbildet mitt fra den tida: da spisestuestolene ble solgt og hentet midt i middagen, haha 🙂
Og plutselig hadde vi kjøpt oss hus på det samme stedet som vi bare uker tidligere hadde kjørt forbi og sagt: “Herregud, tenk så uaktuelt å bo på et sånt sted!”
Nå har vi nærhet til ingenting. Og vi elsker det 🙂
/ Hvem trenger festivaler når man har piggsvin i hagen 🙂
Noe av det mest spennende med å blottlegge sjela si på en blogg, er at man får høre det de gangene man skriver noe feil. Stort sett er det bare morsomt å få korrigeringer, som for eksempel den gangen jeg skrev “velassosierte butikker” – da jeg egentlig mente å si “velassorterte” 😉
Men i går tikket det inn en rimelig hissig melding fra en dame som hadde oppdaget at jeg rett og slett drev med vranglære.
Og gjett hva? Hun hadde rett.
Meldingen startet ganske hyggelig, der hun skrev at hun syns det var skikkelig moro at Peter og jeg hadde takket ja til utfordringen om å delta på “Meatless October”. Hun hadde selv vært vegetarianer i over femten år, og kom aldri til å spise kjøtt noensinne igjen. Men så ble tonen mer og mer krass, etterhvert som hun penset over på hvilket ansvar bloggerne i dagens samfunn har. Og at det er “alvorlig når en blogger som deg fronter en sak du åpenbart ikke har satt deg godt nok inn i”..
På dette tidspunktet forstod jeg hva som kom til å komme, for en annen leser hadde allerede gjort meg oppmerksom på min lille blemme. Og ganske riktig, den hissige damen hintet til et innlegg jeg skrev for noen dager siden, som jeg hadde valgt å kalle “To ferske vegetarianere”.
For det har seg altså sånn at “Veggiser spiser for faen ikke fisk”!
Og her blir jeg altså nødt til å legge meg lang-paddeflat. Jeg har, i hele mitt fireogtredve-årige liv, gått rundt og trodd at vegetarianere spiser fisk. Hva gir’u meg? Da jeg først ble gjort oppmerksom på dette av en annen leser, kastet jeg meg over google sporenstreks. Og helt riktig, på sidene til “Norsk Vegetarforening” fant jeg svar:
“Nei, vegetarianere spiser ikke fisk. Dette er det fullstendig enighet om blant alle som er, fremmer eller arbeider med vegetarisme. Det at mange ikke er sikre på hva som er egnet for vegetarianere og hva som ikke er vegetarisk skaper problemer både for oss vegetarianere og de som omgås oss. Dersom vi bestiller vegetarmat på restaurant, men får noe med fisk, stiller det oss i en uønsket situasjon. Og motsatt: om noen tror de kan servere fisk til vegetarianere, og derfor lager slik mat til oss, kan de føle seg forlegne og dumme. Det er derfor viktig at man er tydelig på hva som er vegetarisk.“
Jeg må innrømme at jeg ble rimelig flau da jeg leste dette – for ikke bare har jeg gått rundt og kalt meg selv vegetarianer i oktober til tross for at jeg har spist både panert torsk og sushi.. Jeg kan helt sikkert også, i god tro, ha servert sushi eller fiskegryte til en eller annen veggis-venninne for femten år siden.
Jeg aner ikke. Men enten så må de ha spist opp middagen for å unngå dårlig stemning – eller så må de ha vært sabla gode på å spytte ut maten i servietten mens jeg kikket en annen vei.. 😉
Så beklager til alle ekte vegetarianere der ute, jeg håper vi fortsatt kan være venner. Og jeg lover å ikke by dere på fisk igjen 😉
Med vennlig hilsen, Vegetarianer Pescetarianer Christina
