Noen ganger er det så ufattelig deilig å bare være en liten koseblogger. For det er det jeg er, og denne bloggen er mitt lille fristed hvor jeg kan sitte og skrive og drømme meg bort i ordene. Men jeg elsker også å lese andres blogger, og noe av det jeg liker aller best, er å scrolle blogglistene og trykke meg inn på helt tilfeldige blogger. Innimellom ramler jeg over noen skatter, andre ganger tenker jeg at det blir litt mye å lese en hel blogg om steiner. Eller pinnedyr.
Men i går havnet jeg tilfeldigvis inne på bloggen til en av Norges største motebloggere. Hun hadde tydeligvis blitt syk, og til stor forargelse for leserne hadde hun ikke oppdatert bloggen sin på over to døgn. To døgn! Kommentarfeltet kokte, hvorfor i huleste hadde hun ikke blogget? Hvorfor hadde hun ikke gitt fra seg noe livstegn? Eide hun ikke samvittighet..?
“Greit nok at du er syk. Men du orker å lese kommentarer. Og blogging er jo en jobb sant? Og man sier fra til jobben at man er syk.“
De anonyme kommentatorene var selvsagt på plass, og akkurat da gikk det opp for meg hvor heldig jeg er. Som slipper sånt mas. Jeg koseblogger, og selv om jeg helst skulle postet noe hver dag, så er det ingen som klikker i vinkel hvis jeg en kveld blir liggende under dyna på sofaen med tette bihuler, øreverk og snørr i hele systemet. Sånn som i går.
Og i går formiddag kom også gutta mine hjem fra guttetur. Papsen og treåringen hadde vært en natt på hotell i Oslo, og lillesnuppa og jeg stod på bussholdeplassen for å ta dem i mot. Jeg har jo vært ganske syk de siste ukene, så da jeg stikk i strid med all bedringslogikk i går morges våknet med vondt i bihulene, øreverk og rennende øyne, så følte jeg liksom ikke for å fortelle det til Peter. Han har vært veldig oppgitt over at minst én person i husstanden har vært konstant syk siden oktober, så jeg tenkte heller å late som at jeg var på bedringens vei.
Da bussen kom kjørende, snøt jeg meg, tørket de rennende øynene og priset meg lykkelig over at de smertestillende tablettene hadde begynt å virke. Jeg latet som ingenting da jeg fikk se de to gutta hoppe fornøyde av bussen, smilte bare stort og ga dem noen gode velkomstklemmer før vi tok fatt på hjemturen. Men vi hadde ikke gått mange meterne før Peter snudde seg mot meg.
– “Men du.. Hvordan går det, forresten?“
Jeg kikket ned, turte ikke møte blikket hans.
– “Eh tjo..“, mumlet jeg, “det går framover nå, altså!”
– “Det er ikke meningen å være frekk altså..”, fortsatte Peter, “Men du ser seriøst ut som en brukt kondom..“
/ .. Og derfor ble det ingen blogging i går 🙂
