Som dere vet er jeg stor tilhenger av oppskrifter som gjør seg selv på 1-2-3, og denne er så enkel at jeg er sikker på at den kan lages i blinde. Det beste av alt er at pannekakene faller i smak hos liten og stor, samt at de funker utmerket i nistepakka – gjerne dagen etter! De kan enkelt gjøres glutenfrie dersom det er ønskelig, og du trenger bare tre ingredienser. Sannsynligheten er faktisk stor for at du har det du trenger stående i skapet 🙂
Til 8-10 små bananpannekaker trenger du:
– 2 bananer – 2 dl kokosmelk – 3 dl havregryn (Bruk de glutenfrie dersom du ønsker en glutenfri oppskrift!)
Jeg varierer ved å ha oppi litt kanel i blant. Både lettkokte eller store havregryn kan brukes – for alt skal oppi en bolle og kjøres sammen med en stavmikser. Konsistensen blir en tjukk grøt. Stek i smør (jeg bruker alltid ekte smør) eller olje på middels varme. Ikke prøv å snu dem før de har “satt seg” ordentlig!
Pannekakene er gode å mumse som de er, men kan godt serveres med litt nøttesmør.. Eller syltetøy.. Eller smør og brunost – hva enn som måtte friste 🙂
Denne kyllingretten er latterlig enkel å lage, og den er perfekt å servere hvis du skal ha gjester i helgen. Jeg har fått oppskriften av min mor, og da jeg spurte hva retten het, så var hun ikke helt sikker. Men etter litt betenkningstid, kom hun endelig fram til det passende navnet: “Mutterns fugl i fløte” Heldigvis er det ikke navnet som teller! Haha 🙂
MUTTERNS FUGL I FLØTE (4 personer)
– 1 grillet kylling – 1/2 – 1 pakke bacon (avhengig av hvor glad du er i det) – 5-6 sjampinjonger – 1 beger rømme (jeg brukte seterrømme) – 3 dl kremfløte – Litt kyllingkrydder
Først renser du kyllingen, og setter den til side.
Deretter kutter du opp baconstrimlene i små biter, og sjampinjongene i skiver.
Stek bacon og sopp på middels/høy varme i stekepanna i noen minutter, før du tar den av varmen og setter til side.
Fordel de ferdigrensede kyllingbitene i en stor ildfast form (både muttern og jeg foretrekker å bruke en ren langpanne isteden).
Dryss litt kyllingkrydder over, før du fordeler den ferdigstekte bacon- og soppblandingen over kyllingen.
Ha rømme og fløte i en bolle, visp lett sammen, og hell blandingen over formen/langpanna.
Stek i ovnen på ca. 200 grader til det bobler, omtrent tjue minutter.
Serveres med ris og en enkel salat.
Himmelsk!
Og tro meg, selv om bildene kanskje ikke er så flotte – så smaker dette vanvittig godt. Bare spør min svigerfar 😉
Helt fra jeg var liten, har jeg alltid synes at det er forfriskende å starte på et nytt år. En følelse av blanke ark og alt det der, men jeg har aldri vært noen fan av nyttårsforsetter. Bortsett fra den gangen jeg bestemte meg for å stå på hodet én gang daglig (ikke spør hvorfor) – kan jeg faktisk ikke huske å ha hatt noen. Men jeg husker alle jentene på barne- og ungdomsskolen som pleide å kjøre i gang godtefrie år, og hvis de klarte å overholde det fikk de tusen kroner av foreldrene. Dette var jo utrolig mye penger, men for min del var ett år veldig lang tid – samtidig som godteri var litt for godt..
Men nå har jeg blitt ganske voksen, og jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner meg ganske seig etter julens mange utskeielser. Jeg har ikke spist mye mer mat enn jeg pleier, men jeg har nok fått i meg ganske mye mer sukker enn normalt. Og si hva du vil om sukker, men kroppen min har rett og slett ikke godt av det. Ikke bare legger jeg på meg, men jeg blir daff, trøtt og sliten. Og det er ting som går svært dårlig overens med å ha to barn å ta seg av!
Her om dagen leste jeg et blogginnlegg som gjorde meg mye klokere. Det var et innlegg som Fitfocuse hadde skrevet (les hele innlegget her), og det handlet om hvorfor hun ikke ønsket å delta på nyttårsutfordringer som for eksempel “100 sukkerfrie dager”. Og det hun skrev var så oppklarende! Kort fortalt mener hun at det er mye bedre å “legge til” enn å “trekke fra” når det kommer til livsstilsendringer. Hvis du bestemmer deg for å ikke spise sukker på hundre dager, så er sannsynligheten vanvittig stor for at du går på en skikkelig smell enten underveis – eller etter de hundre dagene. (Been there..)
Hvis man heller bestemmer seg for at i året som kommer skal man spise mer frukt, eksperimentere mer med alternativer til sukker på kjøkkenet, så ligger fokuset et helt annet sted! Man mister ikke energi av tanken på å holde seg unna sukker, man får istedet en positiv energi av å legge til ting i livet sitt. Og når man spiser mer frukt – og lager sukkerfrie alternativer til kveldskosen – så spiser man jo også automatisk mindre sukker.
Ahh, jeg elsker tankegangen!
Nettopp derfor skal jeg i år ha et hårete nyttårsforsett for denne bloggen; hver uke skal jeg teste, og legge ut oppskrifter på sunnere varianter av snasketing!
For er det noe jeg vet, så er det at jeg trenger snasketing i livet mitt for å ha det bra. Dét syns jeg er et fint mål for 2016!
Det var vel idet jeg oppdaget at hunden vår stod på verandaen og slafset i seg desserten som svigermor hadde satt ut til kjøling, at jeg innså at julaften var godt i gang. Det blir naturlig nok litt småkaotisk når 17 mennesker skal feire jul sammen, men heldigvis hadde svigermor mer dessert på lur. Svigerfar var stolt over at langbordet fikk plass ved siden av det store juletreet han hadde felt i sin egen hage – dessuten hadde han byttet ut de berømte gaffa-sokkene sine i anledning dagen. (Les mer om svigerfars sokke-tøfler) 🙂
Men det viktigste av alt: det ble ribbe med svor på meg i år! Klok etter to tidligere julefeiringer med denne familien, så jeg meg nødt til å ta noen grep. Gubbens familie har jo som tradisjon å samles på kjøkkenet idet ribba tas ut av ovnen, for å plukke av svoren! Ikke bare er dette kjempeteit, men det er bestandig helt ribbet (knis) når jeg endelig finner veien til kjøkkenet. I år var jeg altså forberedt, og fikk sikret meg en bit før resten gikk til gribbene.
Noen har faktisk karret av et hjørne på biten min!!
Ettermiddagen gikk over i kveld, og ble til en salig miks av unger i sukkerrus og et stort gavebonanza. Misforstå meg rett, jeg syns det er veldig moro å feire jul med mange barn altså, men det må være lov å si at huset ble fylt av en ekstra behagelig julefred da barna endelig var i seng for kvelden.. Bonusen med masse deilig julesukker og herjing med fettere og kusiner, er jo at leggingen også tar litt ekstra tid. Så da jeg endelig kom ned i stua igjen med to sovende barn i etasjen over, hadde jeg vært borte i tre timer. Jeg gikk glipp av desserten, men etter den store middagstallerkenen tror jeg det var like greit..
De voksnes julegaver ventet vi med til barna hadde lagt seg, og det ble mye latter og glede til langt over midnatt. Og da minnekortet begynte å fylle seg opp med bilder som dette, fant vi ut at det var på tide å ta kvelden:
“Julegjøn” – med familiens tre bloggere, fra venstre: Pappahjerte, Konatil og TeamChrisa
Peter kuppet forøvrig kvelden min, med en meget spesiell og gjennomtenkt gave. Men mer om det i morgen 🙂
/ Og ja, Peter måtte ut og lufte bikkja midt på natta.. #dessertmage
Julefreden har senket seg, og om bare få minutter fylles huset av spente familiemedlemmer. Det lukter juleskinke, medisterkaker og ribbe på svigermors kjøkken, og vi hører lyden av små barneføtter som tasser utålmodige rundt haugen med gaver som er i ferd med å fylle seg opp under treet. Barna har fått på seg finstasen, og gubben har sett Askepott fra start til slutt – i fred, med julekake, på sofaen, i joggebuksa.
Planen var å ta et fint julebilde, men siden Askepott måtte prioriteres – ble mannen aldri ferdig til å kle på seg.. Og det er i grunnen familien Klonk i et nøtteskall 🙂
Endelig! Jeg hadde faktisk gitt opp et par ganger underveis, men i dag skimter jeg lyset i tunnelen! Etter flere uker med den ene sykdomsrunda etter den andre, har jeg i dag hatt en oppegående dag. Det er bare litt småtterier som fortsatt henger igjen – men det spiller ingen rolle så lenge kreftene er i ferd med å komme tilbake. Snart er det jul, og selv om jeg for lengst har innsett at julekortene ikke blir noe av i år, så får jeg si som de over seksti: helsa kommer tross alt først!
Og når jeg begynner å bli frisk, da må jeg få sykdommen ut av huset. Så i dag har jeg skiftet på alle sengene, hu hei for en herlig følelse! Helst skulle jeg vasket alle dyner og puter også, men det ble litt i meste laget. Nå må jeg bare bli kvitt siste rest av basilusker, så skal jeg bytte ut tannbørstene.. Vet ikke om det stemmer, men har hørt at man kan bli smittet på ny av gamle tannbørster. Virusene muterer, og dét kommer hvertfall ikke på tale. I morgen står julevasken for tur, og jeg må si jeg gleder meg! Når man gleder seg til å vaske gulv, da har man vært syk altfor lenge.
Midt i dagens sengetøy-skift ble både mannen og jeg tagget av VG Helg på Instagram, og det viste seg at vi var på trykk i helgens utgave – over seks sider! For oss var det ganske komisk, for det ingen vet, er at da VG dukket opp på døra for noen uker siden, hadde Peter fortalt meg at de kom for å snakke med ham om “noe julegreier”. Som vanlig hadde han overhode ingen oversikt, så da journalisten og fotografen kom, lå jeg oppe og sov sammen med lillesnuppa. Vi var pjuske begge to, og da vi kom tuslende ned på kjøkkenet etter en god stund, viste det seg at journalisten skulle lage en sak om oss som familie.. Og hun buste på; Hva var mine tanker rundt julen? Hvordan så desemberkalenderen vår ut? Når hadde jeg alenetid sist?
Jeg stirret hardt på Peter som ga meg sorry-blikket i retur, og så begynte fotografen å ta bilder. Jeg hadde akkurat stått opp, og stod der med håret til alle kanter ikledd en daff genser og en skitten olabukse..
“Ehh, må jeg være med på bildet? Kan jeg i såfall få lov til å skifte først, tror du?”, mumlet jeg. Fotografen nikket, før han svarte at det passet fint, for de ønsket jo “et bilde av familien ferdig pyntet på vei til juletrefest eller noe sånt.”
Det er vel unødvendig å fortelle at Peter måtte sove på gjesterommet den natta. Jeg røsket en svart kjole ut av skapet, og fikk rotet fram noe ungene kunne ha på. Peter på sin side hadde julegenseren sin lett tilgjengelig, gitt! Pussige greier?
Men som Peter alltid sier; det ordner seg. Og det gjorde det jo 🙂 Snart er det jul, vi er straks friske igjen hele gjengen, og det er tross alt det viktigste 🙂
Peter og jeg har faktisk ikke kjent hverandre så innmari lenge, hvertfall ikke til å ha to barn sammen.. Vi ble nemlig både kjent og kjærester på en gang – for snart fem år siden. Først sa det bare pang, og så sa det bare vips, og julen det samme året var jeg åtte måneder på vei med vår lille pluttelutt. Noen vil kanskje si det gikk litt fort i svingene, og det har de helt rett i 😉
“Åsså var ikke fort-i-svingen det samme som av-i-svingen, vettu!” – julaften 2011
Denne julen blir altså vår femte julefeiring sammen, og som i mange andre familier, feirer vi jul annethvert år hos hans og min familie. Jeg husker fortsatt hvor spent jeg var før den første julen vår sammen. Vi skulle feire med svigers, og jeg tvilte sterkt på om jeg kom til å få skikkelig julefølelse.. Hvordan skulle jeg klare det når jeg ikke satt hjemme i Larvik i den kjære julestua til Mormor og Este? Jeg kommer fra en liten familie, og før mine to småttiser kom til verden, var det ingen små barn. Jeg er med andre ord vant til stille og rolige feiringer.
I Peters familie derimot.. Ohlala! Da jeg var liten drømte jeg i blant om å vokse opp i en stor familie med mange mennesker – og den drømmen har definitivt blitt oppfylt! Peter har tre søsken, og med våre to barn er antall barnebarn nå oppe i ti stykker. Og for ei lita jente som meg føles det som å ha kommet med i et sirkus! Innimellom må jeg klype meg i armen, for det er et konstant og yrende liv, det er latter, skravling, barnelek og hæla i taket fra morgen til kveld.
Og jeg elsker det!
Akkurat sånn som dette er det 🙂
Heldigvis har jeg blitt tatt godt i mot fra dag én, men det er også helt utrolig at samtlige i Peters familie er så ålreite mennesker. Både søsken og inngifte er utrolig flotte folk, og dermed blir det jo en skikkelig fin gjeng som samles til jul. Og det at vi ikke ses så ofte resten av året, gjør det såklart enda mer spesielt.
Jeg føler meg helt klart som en del av storfamilien, og gleder meg veldig til å feire jul i år. Det er bare en liten ting jeg har å utsette på tradisjonene til min svigerfamilie. Og det er det som skjer når ribba tas ut av ovnen like før julemiddagen..
Da stimler nemlig alle til på kjøkkenet, også står de der og plukker og mumser i seg den sprø svoren! Hørt noe så teit?! Når maten endelig kommer på bordet, så er det altså ribbe uten svor som lyser mot oss.. Dette har selvfølgelig gått meg hus forbi de to julaftenene jeg har vært der, for hvem er det som husker å kretse rundt ribba i det den tas ut..? Så i år skal jeg søren meg stå klar og sikre meg en ribbebit med svor før det er for sent 🙂
Resten av året kan vi være så sunne vi bare vil, men til jul kjører vi et skikkelig unntak! Det har blitt en tradisjon, så hvert år må jeg lage en runde med julesnopet over alle julesnop, nemlig “Rocky Road”. Jeg aner ikke hvem som har laget den opprinnelige oppskriften, og det finnes mange varianter. Den er stappfull av deilige kalorier og får tennene til å løpe i vann bare av tanken. Så hvis du ønsker å lage noe veldig lettvint til julekosen, eller bare gi bort noe skikkelig snask i gave – så får du herved vårt hotteste tips 🙂
– 500 gram sjokolade (Velg en du syns er god! Jeg regner med de fleste typer sjokolade fungerer, mørk også dersom du foretrekker det. I år brukte jeg vanlig melkesjokolade)
– 2 poser Dumle
– 3,5 dl peanøtter
– 2 gode håndfuller mini marshmallows (Jeg fikk bare tak i vanlige, så jeg delte hver marshmallow i seks biter)
Fremgangsmåten er som følger:
– Del alle dumle-karamellene i tre biter. (I en oppskrift stod det at man først måtte fjerne papiret..Haha)
– Miks disse sammen med nøttene og marshmallowsene.
– Smelt sjokoladen i vannbad og bland alt godt sammen før du heller massen over i en bakepapirkledd form. (Jeg brukte 30 x 20)
– Sett herligheten i kjøleskapet. Så er det bare å vente!
Det er den farlig gode miksen av salt og søtt og sjokolade og karamell som bare… Aaaah! Nei, det er ikke mer å si om den saken. Har du ikke testet den ut så må du bare gjøre det. Men ikke klag til meg dersom du spiser opp rubbel og bit 🙂
Det ikke mange vet om meg, er at jeg elsker å feste. Man skulle kanskje ikke tro det sånn ved første øyekast, for stort sett har jeg jo både en og to unger rundt meg til enhver tid. Men en skikkelig fest tar jeg meg altså tid til en gang i blant. Det skjer jo ikke sånn veldig ofte, men ofte nok til at mannen har innsett at jeg har et festebehov. Jeg syns faktisk også det er mest moro å gjøre det uten gubben, for vi trenger det lille pusterommet fra hverandre i blant.
Han er heldigvis ikke særlig sjalu av seg – og selv om jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, så er jo ikke akkurat dét formålet. Men det aller beste er jo at det passer nesten alle aldersgrupper! Blir man egentlig noengang for gammel? Jeg ser i alle fall ikke for meg at jeg kommer til å gi opp festingen på veldig mange år. Jeg mener, tenk den dagen man sitter der, når barna har flyttet ut for lengst – kanskje er man pensjonist og kan styre sin egen døgnrytme. Jeg kan lett se for meg festing til langt på natt!
I tillegg får det deg til å koble av, det fjerner stress og bekymringer, får deg til å slappe av og tenke klart. Og nå har jeg til og med fått en t-skjorte der det står hvitt på svart!
Tusen takk til Jannicke for verdens herligste førjulsgave <3
Det har jo blitt så trendy å få tre barn, at jeg innimellom føler det store spørsmålet er om to er nok. Men heldigvis føler både gubben og jeg at familien vår nå er komplett, og at det er en deilig tanke å bestandig kunne være 1:1. Men mens jeg bare har en lillesøster, er gubben på sin side oppvokst med tre søsken. Jeg vet at han i barndommen grublet en del over at han ikke hadde vært her dersom foreldrene hadde sagt seg fornøyde med tre barn.. De siste dagene har vi imidlertid fått teste hvordan det hadde vært med en liten en til i hus!
På søndag fikk jeg en sms fra en av mine beste venninner som skrev at hun hadde fått vannlekkasje i leiligheten sin. Hun lurte på om vi visste om et sted hun og sønnen på 2,5 år kunne leie på kort varsel. Og det gjorde jeg jo! Gjesterommet vårt står tomt, og dessuten er det helt gratis å bo der. Så på søndag kom de kjørende med bagasjerommet fullt, og vips så hadde vi laget et herlig lite førjulskollektiv!
Og at ting som dette er helt i orden for Peter, er noe av det jeg elsker mest ved ham. Han er så herlig løsningsorientert, og det kommer bestandig godt med. Et par ekstra folk på besøk på ubestemt tid? Null stress. Så plutselig satt vi altså her, tre voksne og tre barn under samme tak. Hver morgen har vi laget en hel rad med frokosttallerkner, før treåringens luke i sjokoladekalenderen møysommelig har blitt delt i to for at den lille gjesten også skulle få en bit.
Det har vært veldig koselig å dekke på middagsbordet til seks personer, og ikke minst det at vi har vært en ekstra voksen som kan rydde av bordet etterpå. Det var moro når tre voksne pusset tennene på tre barn samtidig, og spesielt når vi var ferdige og alle skulle få nattaklem.
Jeg bodde i kollektiv på Majorstua på midten av 2000-tallet, og det var en helt fantastisk tid i mitt liv. Det er riktignok littebitt annerledes å bo i kollektiv når man har fått barn, det er i alle fall definitivt mer livat og høylydt! Men til tross for litt sykdom har ungene kost seg glugg ihjel, de to gutta har lekt helt strålende sammen, og lillesnuppa har diltet etter dem som en litt nysgjerrig mygg.
Gutta krutt og den lille myggen <3
Det toppet seg da Peter, barna og jeg kom hjem etter et familiebesøk i går ettermiddag, og oppdaget at gjestene våre hadde ryddet, vasket gulvene og støvsugd den støvete trappa vår. For en sliten småbarnsmor som har hatt sykdom i hus siden oktober, var det en ubeskrivelig herlig følelse! Tror faktisk den slitne småbarnsfaren også ble blank i øynene 😉
Det var altså med blandede følelser vi i dag måtte gi slipp på gjestene våre, for lekkasjen var ordnet opp i på rekordtid. Det ble bare tre dager med utlån av gjesterom, men skal si det føles tomt og rart her nå.
.. Og når det gjelder spørsmålet om man skal gå for et barn til, så er konklusjonen vår rimelig klar: Å ha tre barn i hus er lett som en plett, så lenge det følger med en voksen ansvarsperson på kjøpet 🙂
