I dag var jeg hos frisøren min Kristina, og det fikk meg til å tenke på den sommeren jeg satt i stolen hennes, mens jeg grublet på om jeg skulle starte min egen blogg.

Kristina var en av dem som lenge hadde sagt at jeg bare skulle hoppe i det, og hun var veldig glad for å høre om planene mine.

Men ett hjertesukk hadde hun.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

– “Du”, sa hun bestemt, “Hvis du begynner å blogge… Så må du faktisk komme litt oftere å ordne den etterveksten.”

Jeg husker jeg brølte av latter, for frisørbesøk stod langt nede på prioriteringslista. Kristina og jeg har vært venninner siden barneskolen, og hun var ikke videre imponert over meg som kom ramlende inn i salongen én gang i året, med en ettervekst som var lang som et vondt år, og lyse striper som hadde blitt så gule at de konket ut sola på en fin sommerdag.

Så jeg lovet. Jeg lovet å bli flinkere til å prioritere håret mitt. Og det går faktisk ikke så verst – jeg har nå jobbet meg opp til et nivå der jeg har med hårkuren min når jeg drar på ferie! Og det må da være et gigantisk fremskritt.

Det skal sies at selve hårklippen blir mer og mer praktisk for hvert år som går – for håret må være kort, men akkurat langt nok til å kunne samles i en hestehale. Jeg orker nemlig ikke bruke så mye tid på det sånn i hverdagen, og blir det dessuten for langt sånn at det begynner å vippe ved skuldra, får jeg nesten fnatt.

Derfor går jeg nå jevnlig til frisøren. Jeg vil nok aldri lære meg hvordan jeg lager myke krøller med en krølltang, men jeg er i hvert fall ferdig med årelange ettervekster og solgule striper 😉

/ 💇🏼

Tenk at et lite, kamuflert kyllingbein i salaten kunne skape så mye moro.

😂 (Fra Peters Instagram)
 

/ God torsdag ☀️

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I helgen var jeg en smule uheldig med matlagingen. Det vil si, alt begynte jo så bra! På grunn av varmen er ikke familiens middags-appetitt på topp om dagen, så på lørdag svinset jeg rundt i matbutikken uten å vite hva jeg skulle lage.

Helt tilfeldig kom jeg i snakk med en dame som også stod og klødde seg i hodet, så vi ble til slutt enige om å lage kyllingsalat begge to. Jeg fylte kurven med en nygrillet kylling, pastaskruer, pesto, fetaost, oliven, cherrytomater, salat, og bacon. 

Følte meg ganske flink som hadde funnet på noe nytt, som attpåtil var ganske sommervarme-vennlig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men som du kanskje har fått med deg via Peters blogg de siste dagene, gikk det jo ikke så bra akkurat. Jeg, som pleier å være svært nøye når jeg renser kylling, hadde tydeligvis klart å overse en benbit.

For midt i et av Peters gigantiske jafs, hørte vi plutselig “KNEKK” – og vipps var Peters instagram oppdatert:

Haha! Fortanna knakk tvers av, det er stygt å le, men nå har det altså gått tre dager og jeg skvetter like mye hver gang Peter åpner munnen. Det er som om jeg har fått meg en ny mann!

Han ser jo ut som seg selv, men det er helt til han blotter den knekte tanna. Og så fort den kommer til syne, blir hjernen min såpass forvirret at jeg i et nanosekund tar meg i å tenke: “Hvem i all verden er du, og hva gjør du her”?

Han ble jo litt søt også, han fikk liksom litt attitude – jeg syns mellomrom mellom fortennene er fint. Også hvisler det litt hver gang han sier “f”. 

Men akkurat det minner meg bare om kyllingsalaten.
 

/ シ

Det er rart hvor mange tanker som flyr gjennom hodet når man har kjøpt seg hus. Ikke bare har man tatt et gigantisk valg basert på en 30 minutters visning rundt i huset, men man må jo også bare krysse fingrene for at valget man tar, faktisk er det riktige.

Og kall meg gjerne teit, men for min del har det faktisk litt å si hva slags personer det er som selger. Ikke at det har noe å si rent praktisk, men det er liksom litt fint å vite likevel.

Jeg husker for eksempel da vi kjøpte huset vårt for fem år siden, da var det kjempehyggelig å høre i kontraktsmøtet at selgerne hadde kjøpt tomt to hus på bortsiden, der de skulle bygge nytt. Ingen dramatikk, huset var fint, de ønsket bare å bygge sitt eget i det samme området.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg var om mulig enda mer spent før kontraktsmøtet vårt denne gangen. Dette eldre huset, hva slags mennesker var det som hadde bodd der i så mange år? Ville jeg komme til å merke hva slags hus det hadde vært for dem, ville jeg kjenne hvordan stemningen hadde vært?

Peter og jeg var både spente og nysgjerrige da vi gikk opp trappen til meglerkontoret. Helt på toppen fikk vi øye på et stort smil. Vi skjønte med en gang at det var husselgeren, og foran seg holdt hun en stor bukett med de flotteste rosa peonene jeg har sett i hele mitt liv. Min yndlingsblomst.

– “Disse er til dere”, smilte damen, “Det er blomster fra hagen deres”.

Jeg kjente at tårene var i ferd med å presse på, blomster fra hagen – det som nå skal bli vår hage! Var ikke det en fantastisk ting å gjøre? For en nydelig gest, for en nydelig dame! Peter gikk for klemmen, jeg gikk for klemmen – og det som skulle bli et skikkelig koselig kontraktsmøte var i gang.

Og nå vet jeg at vi har kjøpt et hus som har rommet så mye glede. Som har huset to små jenter som med tiden har blitt to store jenter, og som akkurat har forlatt redet. Et sted som har hatt halloween-fester og russetreff og jentekvelder med mammas hjemmelagde pizza.

Jeg vet jeg ikke har noe med det, men det er bare så ufattelig koselig å tenke på. At det som har vært to jenters barndomshjem, nå skal bli våre to barns barndomshjem.

Og det skal bli så fint, det ❤️

/ Smelt ❤️

Shit. Den siste uken har vært en følelsesmessig berg- og dalbane. Jeg har vært helt tom, jeg har ikke oppdatert verken Snapchat eller instagram. Det har vært hovne gråte-øyne og smil om hverandre.

For det å kjøpe hus er ikke så vanskelig. Det å forelske seg i en herlig planløsning eller se for seg hvordan stua kommer til å bli med våre kjente og kjære møbler, det er trivelig, det!

Men så raknet plutselig alt for meg, da det gikk opp for meg at vi har et hus vi må selge. Et hus jeg er så innmari glad i, som vi har storkost oss i helt siden vi kom med flyttelasset fra hovedstaden for fem år siden. Ikke lenge i det lange løp kanskje, men fem år føles som en hel evighet for oss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Huset med de store rommene, det gigantiske kjøkkenet og alle de fine fargene på veggene. Som jeg attpåtil har plukket ut med fargevalg-hjelp fra dere 🙂

Så mange følelser! Er det normalt? Er det ikke vanlig at gleden over å ha kjøpt et nytt sted å bo, overskygger alt annet? Eller er det helt normalt å få litt noia?

Jeg er vel bare redd. Jeg har aldri bodd i et hus fra 60-tallet før, jeg aner ikke hvordan det kommer til å bli. Jeg er ekspert på vårt hus, huset vi nå skal selge, der alt er forutsigbart og veldig, veldig lettstelt.

Og tenk om vi kommer til å angre? Tenk om barna ikke kommer til å trives like godt dit vi flytter? Er det ikke bare galskap å flytte fra verdens beste naboer, fra boligfeltet der folk heller flytter innad på feltet enn å forlate området?

Forhåpentligvis skyldes alt kaoset at store valg ikke er min sterkeste side, og at jeg må ut av komfortsonen min. Noe som er fryktelig ubehagelig.

Men jeg får vel bare minne meg selv på at jeg var redd for å angre da vi flyttet fra Oslo også, men at jeg neimen ikke har sett meg tilbake en eneste dag シ
 

/ Krysser fingrene 🌸

Ålreit, skal innrømme at månedens siste dag kom som et sjokk her jeg sitter, jeg trodde av en eller annen grunn det var i starten av neste uke. Men juni har vært fantastisk for en sommer-elsker som meg, og det er vel derfor det har gått litt surr i dagene 🙂

Nå er det flere måneder siden jeg hadde en oppsummering sist, og det passer jo perfekt å starte igjen på en lørdag. Her er litt av det som skjedde i måneden som straks er forbi ♡

JUNI

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Beste kjøp

Det må jo ha vært mine nye hvite sko! Etter en særdeles dårlig runde i vaskemaskinen for de forrige, trodde jeg alt håp var ute. Men så fikk jeg tips fra en herlig leser om at skoene fortsatt selges i butikk. Sommeren var reddet! (Jeg har forøvrig ikke gitt opp å få de gamle hvite igjen, det kommer snart en oppdatering)

Beste bomkjøp

Et ola-skjørt som ikke sitter der det skal, og som kryper oppover lårene og blir litt-for-kort-for-en-36-åring. Ye ye.

Fullførte prosjekt

Budrunda! Vanvittig nervepirrende, og en utrolig følelse.

Prosjekt som videreføres til neste måned

Ja, hva er det som ikke videreføres til neste måned..? Moroa har såvidt begynt, og akkurat nå er det skikkelig stille før stormen. Et godt sted å starte, er vel med prosjekt pakking og prepping av hus som skal selges.

Peter-øyeblikk

Forrige mandag skulle jeg på vel-møte, og Peter skulle passe barna + datteren til naboen som også skulle på det samme møtet. Møtet varte litt lenger enn forventet, så jeg sendte en melding for å høre om alt gikk bra hjemme. Jeg fikk til svar at alt gikk supert, og at de faktisk feiret lillesnuppas første “strike”. Han hadde tatt med de tre barna på bowling! Jeg fikk helt sjokk, for jeg hadde satt frem både perler og malepensler før jeg dro.. Kule-pappa 1 – Mamma 0 😉

Christina-øyeblikk

Teknisk sett var dette i slutten av mai, men et mer treffende Christina-øyeblikk kommer jeg nok aldri til å oppleve.. Da jeg møtte meg selv i Malaga 😂

Herligste øyeblikk

Det skjer jo herlige ting hver dag med barn i hus, men å komme ned på hytta igjen, og se hvor store barna har blitt siden vi var her i fjor – det var gøy! Gleden over å rekke opp til ting som var utenfor rekkevidde i fjor, herlig syn 🙂

Tristeste øyeblikk

Det har blitt mange tårer denne måneden, sykdom i familien, og vi blir nok en gang minnet på hvor skjørt livet er.

Bilde som aldri havnet på bloggen
 

Vet ikke hva som er verst, den søvnige mannen, eller den provisoriske solhatten
 

Friskus

Jeg har nesten trent hver dag! I dag trente jeg også.. nesten. 🙈

Daffus

Man blir litt daff av å ha en hund som er dårlig i magen.. Stakkars Teo’n vår.

Månedens seier

Budrunda. For noen nervepirrende og grusomme timer.

Yndlingssanger

Denne måneden er det så mange sanger jeg har trallet på, at jeg ikke klarer å velge ut noen. Alle sangene ligger på lista mi på spotify 🙂

/ Takk for nå juni – og velkommen juli, håper du blir like fin!

Dere oppi nord, dere ler av oss søringer hver eneste vinter. Når vi får fem centimeter med snø, og hele samfunnet vårt stopper opp. Når vi sklir rundt på sommerdekkene våre og tror vi vet hva vi driver med, når snøkaoset gjør at vi nærmest snør inne og ikke lenger skjønner hvordan livet skal gå videre.

Da ler dere da, og vi kan jo ikke annet enn å le med dere. For dere har jo rett i at det er latterlig, vi er ikke en gjeng med hardbarka nordmenn som dere – som har bosatt dere lengst oppe i nord, og som sørger for at samfunnet går rundt der det er kaldest og mørkest om vinteren.

For dere forløper livet seg helt normalt når det kommer to meter med snø, dere forventer at det er sånn det skal være – og gjør det beste ut av situasjonen. Aldri har jeg hørt dere klage på været. Aldri. Nye kulderekorder, ingen klaging. Ikke dagslys på flere måneder, ingen klaging.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Får vel bare innrømme at vi har noe å lære.

Men nå syns jeg virkelig synd på dere. I dag kunne jeg nemlig lese at Tromsø “endelig” har slått den gamle nedbørsrekorden fra 1961 i juni måned. Den nye rekorden er på 126,7 millimeter regn. Og dét er mye regn i årets første sommermåned!

(Faksimile: itromso.no)
 

Men klager dere? Neida! Nå er det mulig det bare er mine følgere på Snapchat som er eksepsjonelle, men til dags dato har jeg kun fått snapper fra regnværet i nord med humoristisk undertone. Ingen klaging, bare humor: Det er nok regn nå, men pytt sann, hva får man vel gjort med det.

Regn er både fint og nødvendig i små doser, men 126,7 millimeter på en måned, and still counting, er ikke fint. Så nå syns jeg det er på tide å sende dere noen klemmer og tonnevis av klapp på skuldra, for dere fortjener bedre.

Så kjære dere der nordpå, vit at vi tenker på dere og unner dere fint vær nå. Nedbørsrekord i juni fortjener ingen. Selv ikke dere hardbarka tøffinger. 

Men for å se det positive (slik dere pleier å gjøre), skal det sies at det kunne vært verre. Tenk for et ramaskrik det ville blitt dersom det var oss i sør som måtte slite med dette regnværet. Huttetu シ

/ Til uka kommer heldigvis finværet oppover! ☀️😍

Det er ikke ofte jeg blir så satt ut som jeg er nå. Jeg som hater forandringer.. Faktisk har jeg trengt noen dager å summe meg på.

For hjelp, vi skal flytte!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva skjedde? Jeg er i grunnen litt usikker, for dette gikk fort! Plutselig gikk vi fra å være storfornøyde her vi bor, til å falle pladask for et annet hus som ble lagt ut for salg ikke så langt unna her vi bor.

Det var én spesiell ting som gjorde utslaget. For vi er jo en rar liten familie der både herr og fru jobber hjemmefra, og da Peter og jeg nylig signerte nye bloggkontrakter med AdLINK, ble det liksom veldig avklart at vi faktisk har behov for hjemmekontor en god stund til.

Så da vi fikk se salgsoppgaven til det sjarmerende huset, som hadde et stort, isolert rom over garasjen som kunne bli det perfekte hjemmekontoret, fikk vi stjerner i øyene.

Så dro vi på visning. Og deretter gikk det bare slag i slag.

Og nå sitter vi her da, vi har kjøpt oss et hus fra 60-tallet, et sjarmerende lite hus med herlige løsninger og stor hage med frukttrær. Det er jo helt spinnvilt!

Det føles litt galskap å flytte fra et forholdsvis nytt hus, og over i et som er femti år gammelt – når man verken er handy selv, eller har funnet seg en handy mann. Men det får vi ta som det kommer 😉

Om ikke annet kommer det til å bli ufattelig mye moro på bloggen framover! Jeg gleder meg i alle fall stort til å dele både oppturer og nedturer i hele flytteprosessen.

For dem tror jeg det kommer til å bli mange av 🙂

I helgene pleier jeg å vente med å dusje til jeg har spist frokost. Tasser helst rundt i tøflene så lenge jeg kan, sammen med bustete bakhoder i bedagelig helgetempo.

Så pleier jeg å spørre Peter om det passer at jeg går og dusjer, sånn at familie-maskineriet flyter best mulig. Du vet, ingenting er verre enn om mor plutselig blir borte noen minutter uten å si fra.

Men i dag gjorde jeg nettopp det. Det lå an til å bli en nydelig sommerdag i Larvik, barna var travelt opptatt på verandaen med å fylle vann i hver sin vannpistol. Far hadde full kontroll, gradestokken var på stadig klatretur, livet var fint.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så snek mor seg opp på badet uten å si noe.

Jeg kledde av meg og hoppet inn i dusjen. Du verden så herlig det er å vaske håret når man egentlig skulle vært et annet sted. Er det egentid? Å vaske håret når man egentlig skulle ryddet kjøkkenet etter frokosten. Ja. Egentid. Stjålet egentid.

– “Mamma?”, hørte jeg i det fjerne.

Jeg latet som ingenting.

– “Maaaaammaaaa?”

Latet fortsatt som ingenting. Pappa tar det.

– “Mamma er det du som er i dusjen?”

Ingen grunn til å bekrefte noe som helst, fortsatte bare vaske håret.

Så gikk døra opp.

– “Mamma, kan du sette på denne?”

To spørrende øyne – en vannpistol i den ene hånda og vann-beholderen i den andre.

– “Kan du ikke spørre pappa?”, svarte jeg mens jeg fordelte balsam i håret, “Han er jo nede”.

Døren lukket seg og det var stille i noen sekunder.

– “Maaaammaaa?”

Mer vann i håret. Vann i ansiktet. Vann over ørene, sånn for sikkerhets skyld. Døren gikk opp igjen:

– “Mamma, hvor er såpeboblene?”

– “Eh, ja. Nå har det seg sånn at mamma står i dusjen”, svarte jeg “Kan du ikke spørre pappa?”

Døren lukket seg igjen.

– “Mamma?”

Døren åpnet seg igjen:

– “Jeg vil også ha såpebobler! Hvor er såpeboblene mine, Mamma?”

– “Kan du spørre pappa?”, prøvde jeg på ny, “Pappa er nemlig nede! Og mamma prøver å dusje!”

Stille først. Så:

– “Kan jeg også dusje?”

– “Nei. Du kan dusje i kveld, nå er det Mamma som dusjer. Jeg er straks ferdig, du kan gå ned til Pappa imens.”

Jeg snudde meg for å vaske ansiktet, og da jeg kikket ut i rommet igjen, stod to små føtter og trippet foran skuffen min under vasken. Den ene hånda var langt nede i sminkesakene mine, og jeg visste at det ikke var noen vits i å prøve å få rommet for meg selv igjen.

Et halvt minutt etter gikk døra opp igjen.

– “Eh mamma, vet du hvor capsen min er?”

Jeg sukket høyt, før jeg skulle til å be alle som ikke tituleres som “Mamma” om å karre seg ut av badet i en fei.

Men så gikk døren opp på ny. Inn tittet hodet til Peter.

– “Jøss, er det her du er? Jeg tenkte også å ta en dusj. Er du ferdig snart?”

/ Lås. Døra.

– “Søvn ja”, sa jeg, “Jeg har ikke sovet en hel natt på fire år”.

Jeg husker godt samtalen jeg hadde med kompisen min for et par år siden. Han hadde ingen barn, jeg hadde akkurat fått nummer to.

Kameraten min fulgte opp med et massivt latterutbrudd, før han etter få sekunder forstod av mitt alvorlige ansikt, at jeg faktisk mente det. Da stilnet latteren, og ansiktet hans skiftet farge. Han er glad i søvnen sin, kompisen min, og kunne ikke forstå hvordan det var mulig å få det til å gå rundt uten uavbrutt søvn.

Vi er jo for lengst over babykneika her i huset, og nettene har fått et voldsomt løft det siste året. Det er riktignok alltid en eller annen som kommer tassende i løpet av natten og ender opp med å sove på tvers mellom Peter og meg, men en gang i blant skjer det faktisk at både Peter og jeg våkner og føler oss uthvilt.

Og kanskje er det derfor Peter og jeg går rundt som to zombier akkurat nå. For denne uka har det vært tilbake til scratch.

For er det ikke det ene, så er det det andre, og nå er det bikkja som er dårlig i magen. Heldigvis kunne dyrlegen tidlig utelukke at det var noe alvorlig, men de siste fire nettene har Teo altså vekket oss to ganger hver natt, av at han må ut. Med en gang.

Peter og jeg har blitt enige om at arbeidsfordelingen må bli slik at personen som sovner raskest igjen etterpå, må til pers. Derfor er det Peter som trasker gatelangs i sumarnatta. 

Og selv om det jo er bikkja det er mest synd på, er dette opplegget altså i ferd med å ta knekken på både herr og fru. For mens de to gutta er ute, ligger jeg halvvåken og venter på rapport. Så sovner vi, så våkner vi av et bjeff og så er det på´n igjen.

Men det er først nå det slår meg: Nettene våre, når alle er friske og raske og ingen er dårlige i magen, er jo ganske ålreite, de! For jeg kan faktisk ikke lenger si at jeg ikke har sovet en hel natt på fire år. Og hvor fantastisk er ikke det..?

Da er det verre med kompisen min. For han skal bli pappa til høsten 😉