For i går sparket arbeidsdagen i gang da en journalist ringte og sa hun hadde fått snusen i at Peter og jeg har signert kontrakt med nytt mediebyrå. Og det har vi jaggu gjort!
Flere har spekulert i om Peter og jeg skal stå på egne ben nå som vi ikke lenger tilhører Egmont og Side2, men det skal vi altså ikke. Fra nå av er Peter og jeg en del av AdLINK og Aller Media – og jeg er både veldig glad og utrolig stolt!
AdLINK jobber med forholdsvis få profiler, noe som gjør det ekstra stort å bli en del av gjengen deres. Fra før kan de skilte med flinke influencere i stallen, Trines Matblogg, Kristin Gjelsvik, Desiree Andersen (Fitfocuse), Supporterfrue – for å nevne noen. Og nå også Pappahjerte og Konatil!
Det er jo kanskje ikke så lett å forstå hva det innebærer å inngå samarbeid med et mediebyrå, men kort fortalt vil det si at Peter og jeg nå har fått en gjeng med engasjerte, profesjonelle, dedikerte og helt utrolig trivelige folk i ryggen til enhver tid.
Og i denne rare bransjen, føler jeg at akkurat dét blir viktigere og viktigere for hver dag som går. Bare tanken på å ha noen som står bak og heier, hjelper, backer og støtter – er helt fantastisk!
For deg som leser vil det jo ikke utgjøre store forskjellen, men jeg regner med det vil merkes at jeg har landet nå. Ikke mer rot i kulissene, bare blogging om ting som gjør meg (og forhåpentligvis deg) glad 🙂
Det har gått et par uker siden jeg fikk fjernet Side2-oppsettet på bloggen min, og jeg syns overgangen har gått overraskende bra! Nå er jo riktignok det nye designet ganske likt det forrige, selv om jeg plutselig over natta ble “Kona til” “Kona til” 😉
Jeg er veldig, veldig lite teknisk, og var sikker på at jeg måtte legge inn nytt toppbilde uten “Kona til” for å få fikset det. Men etter to uker med kløning og knoting fant jeg plutselig ut at jeg enkelt kunne fjerne den øverste “Kona til” ved å trykke “skjul” i design-malen…
Så ja, kjenner jeg er glad jeg aldri rakk å sende mail til support-avdelingen for å spørre om hjelp til akkurat det… X-)
Men, det er et par andre ting som går igjen fra flere lesere, og det er at bloggen ikke lenger kan leses i Internet Explorer. Dette har jeg spurt support-avdelingen om, og svaret er rett og slett at Microsoft har sluttet å oppdatere Explorer, fordi de ønsker at folk skal begynne å bruke “Edge” isteden. Dermed ligger feilen i Explorer, og ikke i blogg.no – så dere som fortsatt sverger til Internet Explorer bør laste ned Edge først som sist 🙂
Så er det dette med skriftstørrelsen, jeg har helt siden overgangen klaget til Peter om at skriften på mobilvisning har vært for liten. Peter har ikke skjønt hva jeg har snakket om, for han mente tvert imot at skriften var altfor stor!
Da oppdaget vi at bloggen min vises på to helt forskjellige måter på våre telefoner:
Min Samsung til venstre – Peters Huawei til høyre
Dette er derimot noe support-avdelingen må hjelpe meg med, for jeg aner ikke hvorfor det er så stor forskjell fra telefon til telefon. Ikke bare skriftstørrelse heller, men til og med font og store/små bokstaver i overskriften.
En liten oppfordring til slutt: Skulle det være andre ting som skurrer, blir jeg veldig glad hvis dere fortsetter å melde fra til meg! Da kan jeg prøve å få det fikset (Les: sendt det videre, heh..)
Mens jeg er såpass gammeldags at jeg foretrekker parkeringslapper i bilruta, er Peter fan av teknologi og sverger til parkerings-apper på telefonen. Man legger bare inn registreringsnummeret på bilen, samt betalingsinformasjon, så betaler man direkte og kontinuerlig slik at man slipper å følge med på klokkeslettet på parkeringslappen.
Akkurat da Peter stod og fiklet med telefonen for å registrere parkeringen, kom en kar han kjente forbi, og de slo av en prat før Peter og jeg forlot parkeringshuset. Jeg spurte Peter om han hadde registrert parkeringen i appen, og det kunne han bekrefte.
Men da vi kom tilbake til bilen etter et par timer, så vi på lang avstand at det lå en gul og skinnende parkeringsbot og ventet på oss under den ene vindusviskeren.
Vi kikket på hverandre, rimelig fortvilet – før han forfjamset dro telefonen opp av lomma. Da han åpnet appen kunne jeg tydelig se at parkeringen tikket og gikk – ingen tvil om at parkeringen var registrert.
Det var bare ett problem: Peter hadde klart å velge feil registreringsnummer og dermed feil bil – vi betalte altså parkering for bil nummer 2 som stod parkert i gården hjemme.
Veldig klønete av Peter så klart, og en parkeringsbot var helt korrekt.
Men på veien hjem fikk vi summet oss litt, og ble enige om å forhøre oss med parkeringsselskapet om det var mulig å trekke tilbake boten, ettersom vi hadde svart på hvitt skjerm at vi jo faktisk hadde betalt for parkering i riktig parkeringshus, men for feil bil.
Det burde jo dessuten være en enkel sak for parkeringsselskapet å finne ut at brukeren til Peter har to biler registrert i samme app, både den bilen han hadde betalt for – og den bilen boten ble skrevet ut på, siden han ved flere anledninger tidligere har betalt for henholdsvis bil 1 og bil 2.
Klagen ble sendt inn, og tidligere denne uka kom svaret i retur: “Klagen tas ikke til følge”.
Jeg må innrømme at jeg fikk litt sjokk, for ikke bare kunne vi bevise at vi faktisk hadde betalt for parkering i nøyaktig det samme tidspunktet boten ble skrevet ut, men brukeren til Peter har jo som nevnt også betalt for både bil 1 og bil 2 flere ganger før.
Når man i tillegg sender inn en klage med all dokumentasjon, er det da ikke mulig å ha forståelse for at det var gjort en menneskelig susehue-feil her – som selvfølgelig ikke var meningen?
Vi hadde jo betalt!
..bare for feil bil.
Joda, jeg forstår at boten allerede var skrevet ut – og jeg hadde mer enn gjerne betalt de eventuelle omkostningene parkeringsselskapet har for å skrive ut en bot. Men å la hele boten stå i sin helhet?
Bare for å ha det klart: Boten er nå betalt. Så egentlig burde jeg jo bare gått videre i livet, men av en eller annen grunn har jeg et aldri så lite behov for å få bekreftet (eller avkreftet) at det bare er jeg som er smålig her… For det kan det jo fort være 😉
Jeg har jo skrevet om det på bloggen før, at det er på høy tid at vi alle legger om vanene våre litt, for å prøve å hjelpe den stakkars planeten vår.
Og ett av rådene som går igjen, er å bruke handlenett istedenfor plastposer på butikken. Men her om dagen fikk jeg et tips om noe som kommer til å løse en annen ting jeg har irritert meg over i evigheter.
Jeg har i lang tid fulgt “Spisoppmaten” på Instagram, en konto som drives av Mette Nygård Havre – som er hjernen bak folkebevegelsen “Spis opp maten”. Det var blant annet hun som fikk Q-meieriene til å endre datostemplingen på melk til “Best før, men ikke dårlig etter” – fantastisk, eller hva?
Mette jobber for å motivere deg og meg til å redusere matsvinn i heimen, men er også opptatt av grønne verdier. Så da hun delte dette bildet på Instagram, fikk jeg stjerner i øynene:
Jeg har nemlig i veldig lang tid, irritert meg over at man må putte frukten man kjøper på butikken i tynne plastposer, disse posene går jo rett i plastavfall etter at posen er revet opp og frukten tatt ut.
Så hvor gøy er det ikke å lage sine egne hjemmelagde fruktnett i alle regnbuens farger?! Altså nett man tar med når man skal på butikken, som man putter for eksempel eplene oppi – og dermed slipper enda mer unødvendig plast!
Fruktnettene er enkle å hekle, jeg er ikke spesielt dreven, (må vel innrømme at jeg heklet litt feil tok meg noen friheter i oppskriften underveis). Men for en fantastisk måte å bruke opp restegarn på!
Kan du ikke hekle, er det veldig lett å lære seg ved hjelp av videoer på Youtube. Det gjorde jeg for mange herrans år siden, og på den tida var alle videoene på engelsk. Det er faktisk grunnen til at jeg ikke er så god til å lese norske hekleoppskrifter, og stadig hekler litt feil må ta meg visse friheter.
Oppskriften på fruktnett fant jeg på Facebook-siden til “Spis opp maten” – som jeg forøvrig anbefaler å følge. På Instagram også, så klart <3
/ Værsågod: Gavetips til en du er glad i, er herved servert 😍
Det er så gøy å se at innlegget med oppskriften på den fantastiske brokkoli-salaten har hatt mange treff hver eneste dag de siste ukene, et sikkert tegn på at sommeren er på plass! For jeg tør påstå at dette er sommerens viktigste tilbehør 🙂
Så god er faktisk den magiske brokkolisalaten, at jeg herved dediserer et helt nytt innlegg til den, kun for å minne deg på at det er på tide å prøve denne som tilbehør til en middag eller to denne uka.
Salaten passer inntil alt, men er også helt nydelig alene. Serverte den til pizza en gang, og stod igjen med pizzarester og en skrapet brokkolisalat-bolle. Slå den, a.
For noen uker siden, viste jeg frem de fine, hvite skoene mine på Snapchat. Rettelse: Skoene mine som en gang var hvite, men som nå var både skitne og stygge, og veldig klare for en tur i vaskemaskinen.
Det var forøvrig her de fine hvite fikk kjørt seg, på en trasketur i fjellet i Spania i fjor:
Det må ha vært noe helt spesielt med jordsmonnet i dette området, for jorden som satt fast på skoene var nesten litt rust-aktig i fargen, og jeg mistenker at det var derfor møkka satt så godt.
Poenget med Snapstoryen, var at jeg hadde lagt skoene på vaskerommet etter at vi kom hjem fra ferie, der tanken var å vaske dem med en gang. Men så kom plutselig vinteren, og da hastet det jo plutselig ikke å vaske noe som tross alt tilhørte sommersesongen.
Men for noen uker siden kom jo sommeren snikende, og jeg slang skoene i vaskemaskinen.
Så kom de ut slik:
Fra ille til enda verre, sa du..?
Ikke vet jeg hva som skjedde inni den maskinen, men resultatet ble jo helt forferdelig! Nå var de plutselig flekkete over det hele, og håpet om å få brukt de stakkars skoene igjen, var i ferd med å svinne hen.
Jeg var rimelig fortvilet, for jeg har små føtter og sliter med å finne sko som passer, og disse var i tillegg helt nydelige å gå i. (Det var jo en grunn til at jeg faktisk hadde dem på meg i den spanske fjellheimen..)
Men så skjedde det noe. Her om dagen tikket det plutselig inn en melding fra en leser som hadde knipset dette bildet til meg:
Yey! Ikke bare kunne hun fortelle meg at skoene mine fortsatt er å finne i butikk, hun hadde attpåtil funnet dem i en skobutikk i sentrum i min kjære hjemby!
Hva gir du meg? Jeg deler sko og fortvilelse på Snapchat, og min personlige google “Snoogle”, hjelper i retur! Hurra!
Så da gikk det som det måtte gå, da.
Og denne gangen skal jeg passe godt på dem. De skal i alle fall ikke være med på trasketur i fjellene i Spania 😉
I går fant jeg en etikett du hadde skrevet “rognebærgele” på, med verdens vakreste, skjeve bokstaver.
Jeg begynte å grine.
Mammahjertet bare rant over, for julegaven du laget i barnehagen i fjor, er jo spist opp for lengst, og det tomme glasset står i kjøkkenskapet. Men etiketten lå der, og jeg vet ikke, den bare minnet meg på hvor glad jeg er for å være mammaen din.
Også ble jeg så usikker på hva jeg skulle gjøre med den etiketten, for jeg kan jo ikke kaste den, bare tanken føles vond langt inn i hjerterota – men samtidig vet jeg jo at jeg ikke kan fortsette å ta vare på alt heller.
Hvorfor var det ingen som forberedte meg på det, forresten – alle tegningene, alle skattene, alle de fine tingene som blir laget av små barnehender som gjør sitt beste, med et resultat som hver eneste gang ender opp med å bli mye bedre enn perfekt – hvorfor var det ingen som sa noe om at man ikke kan ta vare på absolutt alt, fordi det blir fullt?
Og ikke har man tid til å se gjennom alle tingene heller, for tiden flyr jo, og hele tiden glemmer man at tida her og nå, når man får smellkyss på kinnet før hanen galer, når man må bite tennene sammen fordi ingen hører etter og alle har blitt overtrøtte og syns det er en god idé å leke spøkelse med pysj-trøya over hodet når tennene skal pusses, eller når man sitter rundt middagsbordet og har en så utrolig fin prat om alt det fine som har skjedd i løpet av dagen at man nesten må klype seg litt i armen for å innse at man er en del av en liten familie – hele tiden glemmer man at tida her og nå, er selve livet.
Og hva vet jeg, kanskje esken der man har samlet alle tegningene, alle skattene og alle de fine tingene blir ufattelig koselig å se gjennom en vakker dag – men hva om det kommer til å gjøre litt vondt også, fordi man innser at man ikke visste at den mest fantastiske tida var akkurat da, når alle tegningene, skattene og tingene kom som perler på en snor, og man husker at man syntes at livet med småbarn av og til var ganske slitsomt.
Hva da?
Jeg vet ikke.
Men jeg puttet i alle fall etiketten med ROGNEBÆRGELE på, oppi esken.
I dag hadde vi heldigvis kalkulert med en ekstra-søndag, og det var jaggu fint. For familien Klonk var ikke i seng før klokken 23 i går kveld, og det kan jeg fortelle er rimelig sent for to småttiser som pleier å legge seg adskillig tidligere.
Men det hadde seg sånn at da vi endelig kom oss gjennom sikkerhetssjekken på flyplassen i Malaga, det vil si etter at spanjolen ved gjennomlysnings-skjermen hadde stoppet meg, spurt om vi hadde med noe flytende i bagasjen, og jeg bare:
– “Nååååååå, nooooo, nåååååå” med så spansk aksent jeg klarte.
– “That bag? It belongs to my son. No liquid. Nooooooo”.
Og han bare:
– “Please open it”.
Og jeg bare: “We know about the rules. No liquid in there, I promise”.
Og spanjolen bare:
– “Please.”
Så jeg snøftet litt da jeg åpnet sekken, før jeg fikk øye på en oransje flaske med vann som lyste mot meg.. Spanjolen kikket på meg og hevet øyenbryna.
Jeg tenkte et millisekund på om jeg skulle prøve å forklare at det ikke var min feil, det måtte være svigermor som hadde puttet den oppi sekken til sønnen min da vi holdt på å pakke, men jeg sa bare “Hupps” på skikkelig norsk og skulle ønske jeg kunne synke gjennom gulvet.
Men altså, da vi endelig kom oss gjennom sikkerhetssjekken var det 10 minutter til gaten stengte, så vi løp som gale, for gaten pleier å være helt i andre enden av terminalbygget – og da vi endelig kom fram var vi totalt gjennomsvette.
..før vi oppdaget at flyet vårt ikke hadde landet enda. Så da stod vi der og svettet da, mens vi innså at det kom til å bli store forsinkelser.
Men men, vi kom oss hjem til norsk jord til slutt, og som alltid applauderte jeg høyt (inni meg) da vi landet. Jeg er altså så lite glad i å fly at jeg blir svett i håndflatene bare jeg tenker på det. Og det hjelper jo ikke når det man sitter rett over venstre vinge og ser hvordan det rister og røsker når turbulensen setter inn heller. Eller for å snu litt på det: Det er da man kjenner at man lever.
Men nå er vi altså hjemme. Det var veldig trist å si hadet til svigers på flyplassen i går, men så var det også ufattelig godt å si hei til vår firbente lille tass som har vært på ferie hos mamma og pappa i 17 dager.
I dag måtte vi for øvrig finne fram bukser hele gjengen, samt børste støv av paraplyene. Vet ikke hva slags hetebølge dere søringer har snakket om, for i mine øyne minner dette mer om en helt typisk norsk sommer 😉
På tirsdag inviterte barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland og folkehelseminister Åse Michaelsen til et “rundbordsmøte om kroppspress på sosiale medier“. Målet med møtet var rett og slett å finne tiltak som begrenser norske influenceres negative kroppspress på norske tenåringer.
Den nye rapporten fra Ungdatasenteret (NOVA) viser at stadig flere unge sliter psykisk, og at det er en tydelig sammenheng mellom psykiske problemer og kroppspress. Spesielt blant jenter har det oppstått en ny trend: Jo mer tid de tilbringer på sosiale medier, jo verre har de det.
Jeg støtter det etterlengtede fokuset som nå rettes mot norske influencere. Hele kroppspress-debatten er selvsagt et komplisert problem, men det er på høy tid at det kommer retningslinjer og andre virkemidler på banen, som kan motvirke kroppspress og uheldig påvirkning av unge.
Vi som blogger, og andre med stor påvirkningskraft i sosiale medier, må bli vårt ansvar bevisst, og ta et samfunnsansvar for påvirkningen vi har. Det må bli en slutt på at influencere med flerfoldige tusen følgere på instagram, ikke anerkjenner at de er forbilder.
Men vi må ikke glemme at det finnes enda viktigere forbilder! Nemlig oss foreldre.
For hva tror du barna våre tenker når vi står foran speilet og måler oss selv med øynene? Hva tror du barna våre tenker når vi sukker oppgitt, holder inn magen, himler med øynene og er åpenbart misfornøyde med oss selv?
Hva tenker barna når vi voksne kommenterer andre menneskers utseende? Hva tenker de når vi snakker om at vi slanker oss, når vi har et mer eller mindre anstrengt forhold til mat, når vi ikke tør vise oss uten klær, og har et anstrengt forhold til egen kropp?
Tale Maria Krohn Engvik, også kjent som “Helsesista”, ønsker nå at vi foreldre også må ta ansvar. Hun mener barn som er trygge på seg selv, står godt rustet til å takle alle former for press – enten det er ruspress, sexpress, prestasjonspress eller kroppspress.
I denne artikkelen, sier “Helsesista” at ungdommene som sliter mest, er de som ikke har blitt sett og bekreftet som barn. De som har følt seg utrygge. Mens de som har hatt en god og trygg oppvekst der man har blitt bekreftet for hele seg selv, ser ut til å lettere stå imot alle typer press.
Krohn Engviks viktigste tips for et tryggere barn, er å snakke med barnet om alt. Å fokusere på egenskaper og personlighet, ikke utseende. Å lære dem om følelser, grenser og kropp – og begynne med dette mens barna er små. Å fortelle dem at alle tanker og følelser er lov.
For kroppspresset vil alltid være der. Ungdom vil fortsette å scrolle. Og for oss foreldre, må fokuset være hvordan vi på best mulig måte kan ruste opp barna våre til å takle presset.
Vi må gi barna våre et sunt og godt forhold til mat. Vi må fokusere på hvordan vår fantastiske kropp faktisk fungerer og hva den kan gjøre, framfor hvordan den ser ut. Og i stedet for å kommentere andre menneskers utseende, bør vi fokusere på positive ting som handler om personlige egenskaper.
Vi må jobbe for at barna våre skal forstå at det er mer enn bra nok å være som man er! Vi må jobbe for at jenter ned i 10-12 års alderen slutter å ta kontakt med influencere for å spørre hvor mye det er normalt å veie, hvordan man kan få flatere mage, hvor man kan operere nesa, og hvor mye det koster.
Vi må få unge som leser blogger daglig, ser bilder på Instagram og leser artikler i media, til å forstå at det de ser ikke nødvendigvis er normalen. Vi må sørge for at de forstår at det å fikse på utseendet sitt aldri kommer til å bli normalen!
Som Morten Hegseth Rieber så fint skrev det i denne kronikken:
“Konsekvensene av å ha en generasjon med psykisk syke tenåringer kan ha enorme og brutale økonomiske og sosiale konsekvenser på sikt.”
Så la det komme et regelverk for influencere.
Men la oss ikke glemme at vi foreldre også har en jobb å gjøre. La oss jobbe sammen for å skape trygge barn! Og da må vi starte med å gå i oss selv.
For det hjelper nemlig ikke å snakke om at kropp er topp, om vi ikke mener det sjæl.
For første gang har ferien vår vart lenger enn 10 dager, og for første gang har vi virkelig klart å finne roen. Jeg vet ikke helt om det skyldes innstillingen før avreise, eller om vi bare har hatt nok av tid til å gjøre alt vi hadde lyst til.
Nå skal det sies at jeg liker å reise bort uten forventninger, for det minsker fallhøyden enormt. Alt blir liksom en bonus, og det føler jeg denne ferien har vært fra ende til annen.
For nå som ferien vår nærmer seg slutten, føler jeg virkelig at jeg har vært på ferie! De siste dagene har vi til og med våknet om morgenen uten en plan for dagen, og det har vært overraskende avslappende.
Ikke minst har hodet mitt fått hvilt seg litt, det har resultert i færre bloggoppdateringer enn ønskelig, men det har vært ekstremt godt for nøtta etter de kaotiske månedene i blogglandia jeg har lagt bak meg 🙂
Før vi dro, hadde jeg sett for meg at det kom til å bli plenty av historier å blogge om her nede, kanskje først og fremst ulike utfordringer med å sette ny rekord i ferielengde med svigers 😉
Det sies jo at gjester pleier å begynne å lukte etter noen dager, men jeg tror faktisk det går greit fortsatt! Vi storkoser oss, og det er sånn at jeg faktisk må klype meg i armen fordi vi er så heldige som har denne muligheten til å feriere sammen.
Men nå er det bare et par dager igjen, så venter turen tilbake til Norge. Hører rykter om at sommervarmen er i ferd med å gi seg der hjemme, men det går helt fint.
For hodet er fylt av gode Spaniaminner, og de lever vi lenge på 🙂
