Jeg legger så godt som aldri ut statusoppdateringer på min private Facebook. Men etter at Facebook lanserte minner-funksjonen, der man stadig vekk blir minnet på hva som skjedde på akkurat denne dagen for X antall år siden, har jeg ofte tenkt på hvor mye som har endret seg siden jeg logget på Facebook for første gang.

Jeg fikk Facebook-profil i 2007, og jeg kan bare vagt minnes hvordan vi brukte Facebook den første tiden. Jeg mener den fungerte som en slags dagbok, med daglige oppdateringer om stort og smått.

I dag hadde jeg planer om å scrolle meg tilbake til 2007, for å se hva slags ting jeg delte med vennene mine det første året på Facebook. Men jeg kom ikke lenger enn til 2010, før jeg følte jeg hadde funnet så mye representativt at jeg ikke orket scrolle mer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bare se på dette:

Javel… (Husker en kompis svarte at jeg burde ha kastet en kongle inn vinduet 😂)
 

Denne var jo litt dyp, da…
 

Det var jul 😅
 

Tar du’n? Postet i mars? Fjær på engelsk..? Rundt hjørnet? 😉
 

Hadde fått meg lugg, da 😂🙈
 

Store og små ting opptok meg på denne tida 🎉
 

Akkurat møtt Peter og veldig forelska 😆❤️
 

Dette husker jeg 😂
 

Neida, såå…
 

Jeg lurer fortsatt, for å si det sånn..
 

Okei, det var jo ganske imponerende faktisk 😋
 

…Og enkelte ting har ikke endret seg på 7 år 🙈
 

“fml” 😅
 

Gravid og irritert 👍🏼
 

Dette er altså et lite utvalg fra min profil etter tre år på Facebook! Jeg tør rett og slett ikke tenke på alt jeg må ha postet det første året, da Facebook var nytt og spennende og veldig rart. Jeg tror det er best å bare la det ligge X-)
 

/ Ikke alt var bedre før 😉

Det er rart hvordan ting går i etapper. Mamma og Pappa solgte barndomshjemmet for flere år siden, og stortrives nå med å bo i leilighet uten å tenke på verken måking på vinterstid eller hagearbeid i sommerhalvåret.

Jeg derimot – har for alvor fått opp øynene for hvilken glede det er å ha hage!

“Arbeidshansker”
 

“Om alle mennesker hadde en hage å stelle med, ville verden endelig få leve i fred.”, lyder et kjent ordtak. Men hadde du spurt meg for noen år siden, ville jeg nok svart at jeg ikke er en sånn hage-person. Jeg har ikke grønne fingre, og jeg glemmer lett å vanne plantene mine.

Men nå har jeg endelig innsett hva ordtaket betyr – for det er jo både skikkelig beroligende og avkoblende å pusle i hagen!

Vi har riktignok ikke store hageflekken her vi bor, og i tillegg er den veldig lettstelt. Men den er akkurat passe stor, med masse thuja-hekk og plen på alle kanter. Jeg planter blomster i krukker hvert år, og akkurat det føler jeg er en grei blanding av både voksenpoeng og trivelighetspoeng 😉

Årets første!
 

Farger <3
 

Denne uka så vi tilfeldigvis at det var innsamling av hageavfall, så vi kastet oss rundt for å klippe thuja-hekken. Vi er jo ikke mindre amatører enn at vi måtte google om det var riktig tid på året å klippe hekken, og det var det, gitt 😉

La meg bare si det sånn at jeg er glad jeg har en mann med sterke armer.

Sterke armer – og caps, headset og briller 😀
 

Strøkent!
 

Peter klipper, mens jeg samler alt rasket i søppelposer. Og er det en annen ting jeg har lært meg, så er det at naturen har ting å by på. Som fuglelopper. Derfor samler jeg alltid rasket med de lengste “arbeidshanskene” jeg vet om – nemlig oppvaskhansker. Med håp om å gi loppene litt større motstand.

Og hanskene gjorde susen de, ingen stikk – men for alt jeg vet, kan det jo hende fugleloppene ligger i vinterdvale enda. Jeg skal google det 😉
 

/ God søndag ☀️

Fem år siden forrige tannlegebesøk. Fem år! Rimelig dumt når man har fire begynnende hull på 18. året. Ikke bare dumt, men teit også. Og flaut. Og uansvarlig.

Men i går var det altså dags, dagen jeg hadde gruet meg til i flere uker var omsider her. Ingen vei utenom, ingen mulighet for utsettelse. Det eneste lille lyspunktet jeg hadde å klamre meg til, var rådet til venninnen min: “Kjøp deg noe fint når det er overstått.”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg var altså ikke veldig høy i hatten da jeg kjørte til byen i går, og enda verre ble det da jeg parkerte bilen og oppdaget på mobilen at noen hadde prøvd å få tak i meg. Jeg ringte tilbake, og hoppet i bilsetet da det var tannlegekontoret som svarte i andre enden.

Hadde tannlegen blitt syk? Måtte timen avlyses? Trengte jeg ikke komme likevel..?!

Men neida, det hadde seg sånn at tannlegen var ferdig litt før tiden, så jeg kunne få gleden av å komme så fort jeg var klar. Jippi.

Plutselig satt jeg på venteværelset og prøvde å fylle ut et helseskjema med skjelven hånd:

“Munnpuster”? Er jeg en sånn..? 
 

Det var heldigvis ingen anmerkninger, og plutselig var det min tur. Jeg hadde bestilt time hos tannlegen som resten av familien bruker, og han viste seg å være verdens triveligste fyr. Og siden han kjenner hele familien hadde vi jo litt å prate om – så da jeg omsider tok plass i den beryktede stolen, var jeg ikke lenger nervøs.

Nå måtte det jo bare gå på et vis, ingen vei tilbake, stor klapp på skuldra til meg selv som endelig satt i tannlegestolen!

To kjappe røntgenbilder på hver side, og tannsjekken kunne starte. Jeg satt og gapte mens jeg hørte ord som “rent og pent”, og “dette ser bra ut, det” – før røntgenbildene var klare og tannlegen gikk for å ta en titt. Nervøsiteten var tilbake på et blunk, nå skulle det avgjøres.

Hvor uansvarlig hadde det vært av meg å ikke sjekke tennene mine på fem år? Hvor mye ville jeg se til den hyggelige tannlegen framover?

Jeg forklarte kjapt om mine fire begynnende hull, og at jeg takket være dem, har blitt helt fanatisk opptatt av å bruke tanntråd hver eneste kveld. (Det er sant, det var altså ikke smisk)

Tannlegen kikket på skjermen i noen sekunder, før han sa ordene jeg kommer til å huske for alltid:

“Veldig bra, de små hullene holder du i sjakk med tanntråden! Dette ser fint ut, jeg bare pusser og fjerner litt tannstein, så holder det at du kommer tilbake annethvert år.”

At. Det. Var? Jeg måtte klype meg så hardt i armen at det gjorde vondt. Fy flate, alle kveldene når jeg har vært så trøtt at jeg helst har ønsket å stupe i seng etter å ha pusset tennene, men tatt meg i det, og funnet fram den forbanna, kjedelige, trauste, kjipe tanntråden.. Alle de kveldene har søren meg vært verdt det! Halleluja!

Jeg skal altså ikke til tannlegen igjen før om to år.

To år!

Klok av skade takket jeg ja til automatisk innkalling, så nå slipper jeg å tenke på det i 2020. Men fram til da skal jeg fortsette med tanntråden. Jeg har faktisk ikke ord for hvor takknemlig jeg er for den tanntråden.

Men selv om jeg svevde på en rosa sky ut av tannlegekontoret, hadde jeg selvfølgelig ikke glemt rådet til venninnen min 😉

Kjøpte meg noe fint da det var overstått 😉

/ Tanntråd ❤️

Hvordan kunne jeg være så dum?
Jeg er til og med glad i honning som Ole Brumm.

Jeg trodde vel ikke det var så nøye,
om jeg et lite besøk klarte å drøye.

Men nå sitter jeg altså her,
med en nervøsmage til besvær.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For det har gått fem år siden sist,
Og det tenner absolutt ingen gnist.

Jeg skulle jo bare flytte,
og planen var jo å bytte!

Men så gikk det i glemmeboka,
Helt til det begynte å murre i tannrota.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si,
jeg håper bare på et lite tvi-tvi.

Så kryss dine fingre og kryss dine tær,
Be en stille bønn for meg når du sitter på dine knær.

For i morgen skal mine tenner sjekkes,
og lommeboka sannsynligvis svekkes.

/ Fortsettelse følger.. 😬

Du vet hva de sier: “Hvis du ser ut som du gjør på passbildet, er du for syk til å reise.”

For passbilder er triste greier! Og for en snau uke siden måtte jeg på politistasjonen og bestille meg nytt pass. Jeg har jo byttet etternavn siden sist jeg var på tur, og i dag kom mitt nye pass i posten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og la meg bare få si det først som sist; Jeg er ikke veldig forfengelig av meg, men jeg må innrømme at jeg ikke har spesielt mye til overs for passbilder. Så triste, så avkledde – det er virkelig ikke mye å juble for.

Men det jeg var aller mest spent på med tanke på mitt nye pass, var hvordan ansiktet mitt hadde forandret seg siden forrige passbilde for 6 år siden! Ville jeg være mørkere under øynene?  Ville jeg ha større poser? Mer rynker? Se mer sliten ut?

Her kunne det nemlig slå alle veier, for da jeg tok passbilde sist, var jeg rimelig fersk førstegangsmor. Bildet mitt i 2012 så slik ut:

Mugshot eller passbilde, sa du? 😆
 

Her hadde jeg vært mor i fire måneder, og helt ærlig: Jeg følte meg ikke spesielt fresh. Jeg husker jeg var sliten. Og stressa. Og trøtt.

Men hvor mye har jeg forandret meg på seks år?

2012 vs 2018
 

Haha! Først: Hårsveisen! Den er jo helt lik? Til og med fargen er identisk, og jeg som har vært innom både mørkt og lyst og mørkt og lyst utallige ganger de siste seks årene. Det var ganske uventet.

Jeg syns naturlig nok jeg ser eldre ut nå, men samtidig syns jeg også jeg ser hakket mer sliten ut på 2012-bildet. Men på 2018-bildet er det helt tydelig at mitt høyre øye er i ferd med å kaste inn årene. Det venstre øyet er jo faktisk ganske våkent, men det høyre..? Her snakker vi seks år med svært få sammenhengende netter med søvn. (Og jeg innser jo nå hvorfor jeg nesten ikke ser noe når jeg smiler.)

Men puh. Da var det i alle fall gjort. Nå er det forhåpentligvis 10 år til neste passbilde 😉
 

/ Kryss fingrene for det høyre øyet X-)

Jeg har vært hønemor i seks år. Ikke sånn hysterisk hønemor, men kanskje en smule overbeskyttende 🙂

La oss gå noen år tilbake i tid, til da Peter og jeg bodde i andre etasje i en bygård i Oslo. En helg skulle Peter på tur med jobben, og jeg var alene hjemme med vår lille sønn og vår firbente Teo.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde akkurat pusset tennene mine for kvelden, da jeg hørte Teo klynke. Han satt på dørmatten og kikket på meg, noe jeg aldri hadde opplevd før, så jeg forstod kjapt at han hadde spist et eller annet som gjorde at han måtte ut.

Hva skulle jeg gjøre? Snike meg ut med hunden mens jeg lot sønnen min ligge igjen alene i leiligheten?

Jeg bestemte meg for å ringe på hos naboen og høre om de kunne hjelpe meg, men der var det slukket og mørkt for kvelden. Etter litt hysterisk og stresset grubling mens Teo pep, endte jeg opp med å ringe Mamma hjemme i Larvik, og hadde henne på tråden mens jeg luftet Teo alene rett utenfor. En tom sikkerhet så klart, men det føltes i alle fall tryggere å ha henne på linja helt til jeg hadde kommet meg inn døra igjen.

Dette scenarioet har jeg hatt utallige mareritt om i ettertid. Det gikk jo bra, sønnen min sov fortsatt søtt da jeg kom tilbake etter noen minutter, men bare tanken på at noe kunne skjedd i leiligheten mens jeg var rett utenfor…

Eller at jeg av en eller annen grunn ikke klarte å låse meg inn igjen ved hoveddøra nede. At noen overfalt meg, at jeg snublet og slo hodet og ble liggende bevisstløs mens sønnen min lå inne og sov. Fantasien kan være rimelig brutal når den først setter i gang.

Forrige helg var Peter i Oslo, og jeg priset meg lykkelig over at vi har hus med hage. Teo lufter seg i hagen om kvelden, jeg kommer aldri til å gå en kveldstur mens ungene ligger inne og sover.

Men alt dette fikk meg til å tenke: Er det jeg som er litt for mye hønemor? Er det greit å stikke en kjapp tur på butikken for å kjøpe melk etter at barna er i seng for kvelden? Eller stikke ned og ut med søpla, om man bor i blokk? Eller bare ta heisen ned i første for å hente posten?

Eller nå som vi er på vei inn i årets fineste årstid: Er det greit å tusle over til naboen med babycall’en under armen en fin sommerkveld? Er det greit å legge igjen den ene mobiltelefonen hjemme, og ha barnerommet “på linja” mens man stikker en tur ned i gata til noen venner?

Har ting endret seg de siste ti – tjue – tretti årene? Jeg kan aldri tenke meg at Mamma eller Pappa var redde for å hente posten femti meter opp i gata, mens denne lille apekatten lå i sengen sin og sov?

Christina, 1983 ツ
 

Hvor går egentlig grensa? Når er ting greit og når er man uansvarlig?
 

🐔Følg Hønemor på Facebook 🐔

Reklame | HOFF

Denne uka har vi ventet på – endelig er grillsesongen i gang!

Hver vinter skjer det samme i vår familie. Vi bli så matlei hele gjengen at vi nesten ikke orker tanken på middag. Ikke vet jeg hvorfor det blir sånn år etter år, men kanskje er det nettopp derfor det føles som om våren og sommeren kommer og redder oss gang på gang.

For varme dager gir perfekte grillmuligheter! Enten hjemme på verandaen, eller på tur med engangsgrillen i sekken. Og grilling gir liksom uante muligheter. Fram med kreativiteten, og for å sitere min kjære mor: Alt gjør seg jo på grillen!

Spør du meg er tilbehøret vel så viktig, og er det en ting vi nordmenn elsker – så er det når produsentene tar oss på alvor. For eksempel når vi etterspør en potetsalat med ordentlig store potetbiter. Da blir vi ekstra glade når de hører på oss og gir oss det vi ønsker 🙂

Her har HOFF, potetspesialisten på Gjøvik, tatt oss på ordet for å ta måltidene våre til nye høyder. For det er jo ingen hemmelighet at vi nordmenn elsker poteter, men som sagt har vi ment at potetsalatene på markedet har inneholdt for få og for små potetbiter.

Fram til nå, da. For ventetiden er over! 🙂

HOFF Potetsalat inneholder store biter av norskproduserte poteter, og fete meieriprodukter er byttet ut med næringsrik kefir. Dette kjennes på smaken; lett, frisk, rund og litt syrlig – passer til nærmest alt man kan slenge på grillen!

Med lavere fettinnhold og hele 70% potet, er jeg overbevist om at de to nyhetene fra HOFF kommer til å få fast plass i kjøleskapet resten av året også 😉

Potetsalatene kommer i to varianter: “HOFF Potetsalat med kefir, vårløk og urter“, som er en smakfull og god variant med lite salt. Kefir gjør smaken lett og syrlig, og vårløk og urter står for den friske og gode smaken. Denne passer perfekt til kylling, laks og svinekjøtt, men også til pølser eller hamburgere.

Den andre varianten er “HOFF Potetsalat med Cheddar og Chipotle“, som er en fyldig variant for de som liker mye smak. Her kommer chilien godt frem! Chipotle er røkt chili, og denne varianten passer særlig godt til grillmat og alle typer rødt kjøtt. Men kan med fordel også prøves til favorittmiddagen.

Peter og jeg testet begge nyhetene tidligere denne uka, men for å kvalitetssikre, ba vi like godt naboene våre over på grilling i helgen. Fire voksne og fire barn kunne konkludere med at potetspesialisten på Gjøvik har levert varene – og at HOFF Potetsalat kommer til å bli en trofast følgesvenn framover 🙂

Varianten med kefir, vårløk og urter falt i smak hos alle, mens den med cheddar og chipotle ble litt for sterk for barna. Den var til gjengjeld perfekt for de av oss som liker mye smak.

HOFF Potetsalat finner du i de fleste butikker der potetsalat selges 🙂
 

* Følg HOFF på Facebook *

Dagen startet presis. For en lykke. Jeg lever jo med en mann som er kronisk forsinket, så for en gangs skyld var det helt herlig å rulle bilen inn i veikrysset nedenfor Mormors hus på slaget 10.45 som avtalt.

– “Jeg henter deg oppe i gården”, sa jeg dagen før.

– “Nei vet du hva. Jeg går ned til veien!”, svarte Mormor i kjent stil.

– “Nei hallo, jeg henter deg ved døra!”

– “Å blåss. Krysset, 10.45”.

Så da ble det sånn.

Det viste seg at det var buss for tog fra Larvik, så vi fikk oss en liten luftetur på fire hjul før vi kunne hoppe på toget i Stokke. I Tønsberg kom resten av reisefølget på – og jenteturen kunne for alvor starte!

Vel fremme i Oslo oppdaget vi ganske kjapt at det var dagen for det store Sentrumsløpet. Arrangørene må jo ha frydet seg, makan til fantastisk vårvær har vi ikke sett siden i fjor! Strålende sol og vanvittig god stemning, det var rett og slett magisk.

Vi rakk både en kaffe og en matbit før vi ruslet ned på Aker Brygge for en liten omvisning på jobben til lillesøster. Så kikket vi litt i noen butikker, før vi satte kursen mot Karl Johan igjen, der vi hadde bestilt bord for å spise middag.

Og det var vel da det gikk opp for oss for alvor, hvor takknemlige vi er for å ha en så sprek mormor som takker ja til å bli med når vi spør. Som trasker gatelangs i Oslo i et mylder av mennesker, uten å klage – selv om det til tider føltes litt overveldende for oss alle.

Klokken 18 åpnet Else Kåss Furuseth scenen på Nationaltheateret, og loset oss gjennom en hel time med forestillingen “Gratulerer”.

Jeg elsker den dama. Så morsom, så sår, så trist, så alvorlig, så ekte. Ikke mange hadde klart å lage en hyllest til livet etter å ha mistet en mor og en bror i selvmord. Ikke alle kan klare å fortelle fra scenekanten at det faktisk ikke er farlig å ha det vanskelig. At det er mulig å være god nok akkurat som du er, selv om du er ganske ræva.

Da sola var i ferd med å gå ned for kvelden, tuslet vi til toget fulle av inntrykk. Alle ordene til Else danset rundt i hodene våre, og det hadde vært en lang dag med sol og ivrige sentrumsløpere på alle kanter.

Da vi planla turen i januar, hadde vi egentlig lyst til å sove en natt på hotell når vi først var på tur. Men da vi spurte mormor, kom det ganske kjapt:

– “Nei, det er vel godt å komme seg hjem, vel.”

Så da ble det sånn 🙂
 

/ Og ja, lillesøster hadde garnet godt gjemt i veska helt til hun skulle av toget i Tønsberg 😉

Fy søren, nå sitter jeg her med sommerfugler i magen. For i morgen er det en stor dag, i morgen skal nemlig tre generasjoner på jentetur!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da mutter’n fylte år i januar, trommet vi sammen en liten bursdagspakke, med togtur og middag og forestilling på sjølvaste Nationaltheateret. Og i morgen er altså dagen vi har gledet oss til så lenge.

Og det er jo litt som skal ordnes før en sånn tur. Først ringte jeg lillesøster for å spørre hvilket tog vi skulle ta. Så fant vi ut at det må jo Mormor bestemme, det er jo hun som er eldst. Så ringte jeg Mormor, men hun mente at det var det vi yngre som fikk avgjøre akkurat det.

Så sa Mormor at hun ikke håpet lillesøster kom til å ha med garnet som Mormor skal strikke genser av. For det gadd ikke Mormor drasse rundt på en hel dag i storbyen. Jeg lovet å si fra til lillesøster, før vi ble enige om å ta et tog som er framme i Oslo to timer før vi skal spise middag. 

Så ringte jeg lillesøster opp igjen for å fortelle det, og sa samtidig fra om det med garnet. Men garnet hadde hun allerede lagt ned i veska, for det var jo bare snakk om tre nøster – så det kunne få bli med på Oslotur i hennes veske.

Så måtte jeg ringe Mamma og fortelle når hun skulle møte på togstasjonen, og presisere at hun ikke måtte kjøpe togbilletten. Den var jo en del av bursdagsgaven, og det hadde hun helt glemt.

Så måtte jeg sende melding til lillesøster for å spørre om hun hadde snakket med tante. Det hadde hun ikke, men hun skulle sende melding til henne og si fra om hvilket tog vi skulle ta, sånn at alle var informerte.

Også skrev hun at jeg måtte sjekke værmeldingen.

Skjermbilde: pent.no
 

Nå snakker vi vær!

Vi har aldri vært på tur sammen før, så dette blir kjempegøy. Så lenge vi klarer å finne ut av det der med garnnøstene da x-)
 

/ God helg ☀️

Det er vel et par år siden nå, at jeg leste en nyhetssak om et lite barn som hadde sneket seg ut av huset om morgenen mens foreldrene lå og sov. Jeg husker jeg tenkte at sånt kan jo skje, men at jeg samtidig priset meg lykkelig over at jeg heldigvis sover så lett at noe sånt aldri kunne skjedd i mitt hus.

Jeg tror kanskje jeg tok feil.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Peter stod på badet i dag morges da jeg kom tassende. Et trøtt god-morgen og et enda trøttere smil, før jeg hoppet inn i dusjen og skrudde på vannet. Fortsatt stille i huset, en av de veldig, veldig sjeldne morgenene der de voksne faktisk rekker å våkne av alarmen før barna starter dagen.

Jeg var akkurat ferdig med å vaske håret, da døren åpnet seg og to tassende føtter kom inn. Så var vi tre stykker på badet.

– “Nei, nå er det på tide å vekke sistemann!”, smilte Peter, før han tok de to tassende føttene på armen, og svinset inn på soverommet der døra fortsatt stod på gløtt som den hadde gjort siden i går kveld.

Ikke lenge etter hørte jeg skrittene til Peter gå halvveis ned trappen, før han straks etter var tilbake på badet igjen. Med et forvirret ansiktsutrykk kikket han på meg før han mumlet:

– “Eh ja.. Det lå ingen i senga og sov som jeg trodde.. Men det sitter noen i sofaen nede med iPaden i fanget…”

Vi kikket på hverandre. Litt iPad eller barne-TV før frokost er jo ikke noe unormalt – men hvor lenge hadde den lille sittet der? Når hadde to små føtter sneket seg ut av sengen sin, listet seg ned trappen – uten at Peter eller jeg hadde fått det med oss?

Hadde han våknet av Peters alarm for et kvarter siden? Hadde han våknet av seg selv før hanen gol? Eller hadde han våknet midt på natten mens det fortsatt var mørkt..?

Aner ikke.

Og det er jo ikke sånn at det er lett å få noe svar heller.

– “Har du vært våken lenge?”

– “Ja.”

– “Hvor lenge da, sånn cirka?”

– “Vet ikke helt? Lenge.”

– “Var det mørkt ute da du stod opp?”

– “Tror ikke det. Det var litt lyst.”

– “Har du sittet på iPaden hele tida?”

Lurt smil.

Så nå skjønner jeg hvordan det er mulig at barn kan snike seg ut av huset mens foreldrene ligger og sover. Spør du meg, er det nesten rart det ikke skjer oftere.

Spesielt tidlige morgener, når man er lys våken før hanen galer.

Eller midt på natten. Hvem vet.

/ Vedder en liten slant på at det blir tidlig kvelden i dag 😅