Mer om det senere, for i dag tidlig fikk jeg melding fra Pappa om at Konatil troner på toppen av blogglista i dag! Den mest leste bloggen i Norge i går, etter innlegget der jeg heiet på bøndene våre. Og det gjør meg skikkelig stolt! 🙂
Svigermor sier at bloggen min er litt som et ukeblad, man vet liksom aldri hva man får. Og jeg føler vel at innlegget om å la bonden få jobbe i fred, er et bevis på at svigermor har et poeng 🙂
Men det som varmet mest i går, var selvfølgelig å lese alle de flotte kommentarene. Jeg vil bare få si hvor ufattelig glad jeg er for å se engasjementet og støtten til den norske bonden.
Det er faktisk ingenting som gleder meg mer enn å se at fornuften seirer over surpompene som hytter med neven på verandaen sin 😉
Jeg har vokst opp ganske landlig. Midt mellom Sandefjord og Larvik, i et boligfelt med et jorde som nærmeste nabo på den ene siden av huset. Ganske idyllisk, herlig stille, og skikkelig barnevennlig.
Et godt barndomsminne var hver vår da bonden kjørte traktor på jordene. Det betydde at det var “våronn”, at bonden skulle gjødsle, pløye, harve og så. Alt dette var for oss ensbetydende med at sommeren var like om hjørnet.
Selve jobben på jordene varte bare noen dager – og de fleste av oss syns synd på bonden som måtte jobbe mens vi gikk og la oss for kvelden. Det var i alle fall ingen som irritere seg over bråket traktoren lagde.
Men i dag leste jeg en sak som rett og slett gjorde meg flau. For nå er det tid for våronna, og bøndene kan melde om at flere og flere klager på bondebråk. Folk står faktisk og hytter med neven på verandaene sine, til bonden som jobber på jordet. Eller enda verre, de kommer bort til bonden for å klage.
Og jeg kjenner jeg blir flau langt inn i benmargen. Bøndene jobber på jordene to ganger i året: Det er våronna, også er det innhøsting etter sommeren. To ganger i året – her i Vestfold har bøndene til og med fått dispensasjon fra politiet med tanke på reglene om nattes- og helligdagsfri!
Også står det sure naboer og gestikulerer på verandaene sine – eller enda verre, stopper traktoren for å skjelle ut den stakkars bonden. Hva går det av folk? Tror de at bonden har 9-16-jobb med helgefri? Har de glemt at jordbruk må til for å sikre oss norsk mat? Forstår de ikke at dette faktisk er en nødvendig næringsvirksomhet?
Den sene våren har resultert i flere lange arbeidsdager for at bøndene skal komme i mål med vårens arbeid på jordene. Og flere og flere naboer klager. Hvis ikke dette er toppen av ukledelig egoisme, så vet ikke jeg.
La nå bøndene få jobbe i fred! De gjør faktisk bare jobben sin, for at du og jeg skal få mat på bordet.
I går fikk jeg melding fra en som lurte på hvorfor jeg velger å måtte forhåndsgodkjenne alle kommentarer i kommentarfeltet. Denne innstillingen har jeg jo aldri hatt før – alt av kommentarer har blitt postet umiddelbart helt siden jeg startet bloggen for snart tre år siden.
Og det har gått fint til nå. Det har vært veldig lite dårlig stemning, og selv om det har kommet noe drøyt fra tid til annen, har jeg stort sett valgt å svare istedenfor å slette. Så lenge ting har gått på meg som person, har jeg ikke hatt noe behov for å fjerne det.
Men da jeg postet videoen av Anne Brith og meg for en måned siden, var det mange som ønsket å gjøre meg oppmerksom på at det er jeg som sitter med redaktøransvaret i mitt kommentarfelt.
Det var jeg klar over, men det har bare vært tre, fire anledninger tidligere der jeg har blogget om noe som har rettet diskusjonen mot andre enn meg selv. Og da må jeg innrømme at det har vært vanskelig å vite hvor listen skal legges.
For hvor går grensa for hva som er ytringsfrihet og hva som bryter med det norske lovverket? Det er for eksempel mye i kommentarfeltene til norske mediehus på Facebook, som jeg mener er klare overtramp – men som av en eller annen grunn ikke blir slettet.
Jeg ser jo også IP-adressene til samtlige som legger igjen en kommentar på min blogg, og den siste tiden har det vært et par adresser som har gått igjen som mildt sagt ikke har så mye positivt å si. Det er selvsagt helt i orden ikke å like meg, men jeg tolererer ikke hets – verken mot meg selv, eller min familie.
Det har skjedd at kommentarer jeg burde ha slettet med én gang, har fått ligge i timesvis fordi jeg rett og slett ikke har sett dem. Jeg har mange lesere som er innom i løpet av natta, og derfor syns jeg det er bedre å ta en kjapp godkjenningsrunde på kommentarer som det første jeg gjør om morgenen, enn å oppdage noe ufint som burde vært slettet – men som har fått ligge over natten.
Når det er sagt, kommer jeg til å fortsette med å slippe så godt som alt gjennom – og målet mitt er fortsatt å svare så mange jeg klarer 🙂
Tenk det, da: Til helgen er det nøyaktig ett år siden jeg ble “kona til” på ordentlig! 🙂
På søndag feirer altså Peter og jeg vår aller første bryllupsdag. Av en eller annen grunn føltes det ikke så rart å gifte seg, men å feire papirbryllup – det føles etablert, det!
Planen er at Peter og jeg skal på en aldri så liten kjærestetur denne uka, og jeg tenkte jo at dét var en gave i seg selv… Men den lille haken er jo at jeg også har bursdag denne dagen, og jeg ser for meg at Peter fort kan ha trommet sammen en litt ekstra fin bursdagsgave.
Så nå sitter jeg her og lurer på hva i all verden jeg skal finne på i retur, hvor legger man lista på en sånn dag? Ikke for stort – ikke for smått? Jeg innser jo at jeg kommer til å ha dette dilemmaet hver eneste bursdag og bryllupsdag for resten av livet!
Peter elsker å kjøpe gaver, mens jeg klør meg i hodet hver eneste gang. Mannen ønsker seg jo ingen verdens ting! Jeg har da i alle fall vett til å komme med små hint en gang i ny og ne, som seg hør og bør 😉
Kortet til morgengaven i fjor 😄
Med tanke på skilsmissestatistikken, er det jo en gave i seg selv at vi fortsatt er godt gift og at vi går for bomullsbryllup neste år, men det blir vel litt stusselig å ramme inn det 😉
I veldig mange år har jeg irritert meg over noe som dukker opp hvert eneste sommerhalvår, nemlig foreldre som sykler sammen med barna sine, der barna er utstyrt med hjelm – mens foreldrene sykler uten.
Da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet, var det skikkelig lite kult å bruke hjelm. Hjelm – det var teit, det! Jeg husker jeg snek meg unna hver gang jeg visste at mamma og pappa ikke så meg, og syklet gjerne med hjelmen dinglende på styret.
Selv om vi til stadighet ble fortalt hvor viktig det var å ha på sykkelhjelm, var det ekstremt sjeldent vi så voksne beskytte sine hoder, der de syklet avsted. Og det sendte jo ut ganske spesielle signaler – for hvis voksne ikke trengte å bruke hjelm, hvorfor skulle vi gjøre det da?
Men i helgen var vi på sykkeltur, og da innså jeg noe. Det må jo ha skjedd noe de siste årene? Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg så en voksen på sykkel uten hjelm! Og det gjør meg både glad og stolt – endelig har vi foreldre begynt å bruke huet 🙂
Sykkeltur? Hjelmen må på!
I helgen viste vårværet seg fra sin beste side, vi tok oss en tur på syklene, og det var altså så trivelig å møte andre syklende familier, der samtlige hadde på hjelm. Ikke én eneste nøtt var ubeskyttet!
Er den teite anti-hjelm-holdningen som regjerte før i tida, i ferd med å ta slutt? Det er i såfall bra, for i følge Trygg Trafikk, reduserer bruk av sykkelhjelm risikoen for hodeskader med hele 60 – 80%.
Pappas hjelm henger klar 🙂
Mor på tur med mormors gamle sykkel <3
Det er imidlertid viktig å huske at hjelm ikke gjør at vi blir usårbare i trafikken, og at det er en farlig tankegang å tro at hjelmen uansett tar støyten dersom man sykler som en villmann.
For hjelmen gjør deg tross alt ikke udødelig, bare mye bedre beskyttet dersom uhellet skulle være ute.
Da jeg gikk på ungdomsskolen husker jeg lærer Jorunn snakket om at mai var kaos-måneden. Ikke bare kom helligdagene på rad og rekke, men det var tentamener, eksamener og lesedager – og vips så var det juni og sommerferie.
Og så langt har mai faktisk vært rimelig kaotisk. Ingen tentamener og lesedager, men det er mye som skjer i blogg-kulissene om dagen som krever en del tankevirksomhet. Det har gjort at jeg de siste dagene har tenkt mye på det første møtet mitt med Gaute i Nettavisen i 2015, der jeg kom svinsende inn på kontoret hans og sa at jeg hadde bestemt meg for å starte en blogg om hemoroider.
Haha! Gaute er en fin fyr, han smilte og hørte interessert på hva jeg hadde å si. Han lurte på hva jeg hadde tenkt, og jeg sa det kom til å bli litt hemoroider, og ganske mye smilefjes. Det er ingen hemmelighet at jeg til dags dato er veldig takknemlig for at Gaute trodde på meg og ga meg sjansen 🙂
Og her sitter jeg nå, tre år etter med en blogg som ruller og går og gir meg masse glede hver eneste dag. Jeg stortrives med å skrive, og er kjempetakknemlig for hver og en som stikker innom i løpet av dagen <3
Det rareste er kanskje at jeg tenker at du som leser er akkurat som meg. At du også misliker forandringer like mye som meg, at du også trenger å forberedes litt før noe skal skje. Så derfor ønsket jeg bare raskt å si ifra.
“Kona til” skal rulle videre, men det blir noen endringer snart. Jeg gleder meg stort til fortsettelsen og håper du blir med 🙂
Jeg har også bestemt meg for å bytte bilde i headeren i løpet av sommeren, for å få litt forandring. Fint med noe nytt, selv om det er litt skummelt også 😉
Så nå er du liksom forberedt. Jeg er forberedt. For jeg tenker jo at du er litt som meg – vi liker å være litt forberedt 🙂
Jeg har skrevet om frustrasjonen min før – nemlig det å ha Peter som fotograf.
De fleste husker vel gamle dager, da man tok ett bilde med kameraet, også måtte man vente en måned eller to til rullen var full og bildene kunne fremkalles. Så måtte man bare krysse fingrene for at alle man hadde tatt bilde av faktisk kom med – eller at man i det hele tatt hadde klart å ta bilde av det man faktisk ønsket.
Peter jobber litt på samme måten fortsatt.
Han tar ett bilde, også er han fornøyd. Dette har jo gjort at hver gang han skal knipse bilder for meg, må jeg presisere ti, femten ganger at han må huske å ta mange.
For jeg er en blunker. Jeg har alltid vært det, og dette kommer så klart ekstra godt frem foran kameraet.
Men i går var Peter flink – han knipset 30 bilder av meg!
I fjor skjedde det noe. Det var bildene av hvalen. Den stakkars hvalen som strandet utenfor Bergen, som bar preg av å være syk, og som viste seg å ha en mage fullstappet av plast.
Også viste det seg at hvalen ikke var alene. Halvparten av storfe som slaktes hos Nortura, har plast i magen. Ni av ti sjøfugler har plast i magen. Forskere fra “Norsk institutt for vannforskning” har funnet mikroplast i 4 av 5 blåskjell langs norskekysten.
Stikkprøver av springvann fra 11 kommuner i Norge – det samme instituttet fant plast i 9 av dem. Plast i drikkevannet vårt! Rett i vannglasset på kjøkkenet – nei, men så deilig da! Nanoplast som går inn i blodomløpet og lagres i kroppen på samme måte som andre miljøgifter.
Er det bare meg, eller er det på høy tid å snu denne galskapen?
For plast er jo bare én ting, og jeg har selv en lang vei igjen å gå og må innrømme at jeg kan bli flinkere på veldig mye. Jeg kan la bilen stå litt oftere, jeg kan sørge for at mindre mat må kastes fordi den plutselig har gått ut på dato, jeg kan bli mye mer bevisst på hva slags produkter jeg velger å kjøpe.
Men jeg har i alle fall gjort noe veldig viktig, jeg har for lengst kvittet meg med tanken: “Jeg er jo bare lille meg, jeg kan vel uansett ikke utrette noen forskjell for miljøet?”
For nå gjelder ordene “Ingen kan ta alt, men alle kan ta litt” mer enn noensinne. Nå gjelder det å bli bevisst, og innse at man kan ta bedre valg – det gjelder å prøve så godt man kan!
Jeg har vært fanatisk opptatt av kildesortering i heimen i flere år, og har selvfølgelig lært barna mine å sortere. Jeg har ikke begynt å hekle nett til å ha frukten som jeg kjøper på butikken i, men jeg bruker gjenbruks-handlenett istedenfor bæreposer når jeg frakter varene hjem. Jeg har alltid med den store veska mi når jeg skal på shopping – sånn at jeg kan takke nei til poser så langt det går.
Alle vet jo nå at plast er et enormt miljøproblem – men jeg visste ikke at vi hver eneste dag fyller verdenshavene med 22.000 tonn plast. Plast havner som nevnt over i næringskjeden vår, fordi søppelet brytes sakte ned og omdannes til mikroplast som spises av fisk og skalldyr.
Plast er altså en reell trussel – er det ikke på høy tid at vi innser alvoret nå? Det anslås at det vil være mer plast enn fisk i verdenshavene om 30 år. Tenk det, da? Mer plast enn fisk – hvis ikke det er forferdelig, så vet ikke jeg.
Kan vi ikke bare bli enige om å legge om vanene våre litt da, folkens? Nå tenker jeg ikke på å selge bilen eller droppe flyturer til utlandet – for da er det mange som faller av før vi har begynt. Vi trenger nemlig ikke nødvendigvis å tenke så stort!
Vi kan jo bare begynne med å sortere søppel? Vi kan jo lære barna våre at matavfall skal i én beholder, og at plasten skal i en annen?
Vi kan begrense bruken av plastposer. Hva med en egen straffe-kasse, der man må betale et valgfritt beløp hver gang man må kjøpe plastpose i butikken?
Vi kan bli enige om å droppe engangsartikler, som kopper, bestikk og tallerkner i plast, og vi kan ta med kopp hjemmefra når vi skal kjøpe kaffe på farten.
Vi kan begynne å bli litt bevisste på hva slags klær vi kjøper, og hva de inneholder. Fleece og mange type treningstøy inneholder plastfibre, som skylles ut i vask og fører til mikroplast i havene.
Dessuten er det en grei huskeregel å vaske kun fulle vaskemaskiner. (Akkurat det går vel av seg selv for mange av oss.. 😉)
Vi kan ha i bakhodet at svanemerkede produkter ikke inneholder mikroplast, og dermed er snillere med miljøet.
Vi hundeeiere kan kjøpe nedbrytbare hundeposer.
Vi kan sette av en lørdag eller søndag til naturen med jevne mellomrom, for å rydde en strand eller noe annet i nærområdet for søppel – vi kan få med barna og lære dem gode vaner!
For nå må det skje noe. Sammen kan vi utgjøre en forskjell – og denne uka er det ryddedugnad i hele Norge. Jeg håper så mange som mulig blir med å brette opp ermene for å bidra til mindre søppel og plast i naturen!
Og at vi alle kan prøve å takke nei til plastpose i kassa på butikken 🙂
Her om dagen bestemte jeg meg for å rydde litt i parfymene mine. Jeg har en liten samling med forskjellige dufter, men jeg er fortsatt på leting etter en favoritt jeg ikke blir lei av.
Den siste uka har jeg testet en parfyme på hvert håndledd, slik at jeg lettere har kunnet gi tommel opp eller tommel ned etter et par timer. Føles den ikke riktig, så er den ikke riktig. Og det er vel med parfymer som det er med klær: Det man aldri bruker kan med fordel gis bort.
I dag hadde turen kommet til en parfyme jeg kjøpte for flere år siden. En jeg egentlig liker veldig godt, men som jeg har brukt lite. Jeg sprayet et par ganger i nakken før jeg gikk ned trappa i dag morges.
Det er jo liksom ikke gitt at det skulle gå bra med Peter og meg. Vi hadde jo faktisk oddsene mot oss, med positiv graviditetstest omtrent før jeg lærte meg å stave etternavnet hans.
Men heldigvis gikk det veldig bra, og etter 7 år, går det fortsatt ikke en dag uten at jeg føler meg glad for å være jenta hans. Faktisk blir jeg ekstra takknemlig de gangene jeg tenker over hva den mannen må finne seg i 🙂
… blitt ganske irritert over at jeg aldri hjelper til med å vaske dusjen. Det begynte egentlig med at han måtte rense sluket da jeg var gravid og svangerskapskvalm, fordi jeg kastet opp bare av tanken. Men denne arbeidsoppgaven har liksom bare fortsatt å være Peters, og han har aldri klaget. Selv ikke de gangene jeg må minne ham på at det er på tide å få vasket den dusjen.
… irritert meg grønn over mitt lille nomadeliv. Det at jeg ikke klarer å slå meg ned ved kontorpulten, men flytter rundt i huset fra dag til dag. Litt kontorting her, litt kontorting der. Det ville gjort meg gal.
… blitt grinete over at jeg, da vi ble kjent, solgte meg inn som en “pjusker”. Jeg sa jeg elsket å pjuske på ryggen, og at jeg gjerne kunne ligge å pjuske ham på ryggen helt til han sovnet hver eneste kveld. La meg bare si det sånn: Jeg løy. Det har blitt veldig lite pjusking.
… blitt gal av at jeg nekter å bruke krakk, og at jeg bestandig roper etter hjelp når jeg ikke rekker opp til de øverste skaphyllene i huset.
… mislikt å ha meg i passasjersetet i bilen, fordi jeg har panikk for bremselysene til bilene foran. Etter den vanvittige bråbremsen på E-18 den gangen vi måtte kaste oss ut i grøfta for å unngå å smelle inn i bilen foran, er jeg ekstra på vakt hver gang bilen foran bremser. Og da kommer gjerne et høyt gisp, som må være både stressende og irriterende.
… blitt gal av at jeg utsetter i det lengste å gå ut med søpla. Søppelbøtta er ikke full før den nesten renner over, så det ender bestandig opp med at Peter går ut med den først. Peter har aldri klaget (Det ville nok jeg gjort).
…dratt meg i håret over at han alltid må kjøre når vi skal på langtur, siden jeg ikke liker å kjøre bil i storbyer. Jeg elsker å kjøre bil når jeg vet hvor jeg skal, men utenom det setter jeg meg ikke bak rattet. Også kan jeg jo ikke lukeparkere, og det er litt kjipt de gangene det ikke passer å kjøre rundt og rundt til ledig parkeringsplass dukker opp.
… hatet den sterke luktesansen min. At jeg er spesielt var på hvitløk for eksempel, og må påpeke det hver gang jeg får et kyss. Fryktelig irriterende. Men jeg klarer bare ikke la være.
… vært litt trist over at vi ikke kan se filmer lenger. For det første liker jeg ikke lenger skrekkfilmer eller thrillere, og nye filmer har jo en tendens til å være så kompliserte at jeg må spørre hva som skjer, annet hvert minutt. Om jeg da ikke allerede har sovnet fra hele filmen.
… irritert meg over dekoderen vår, som hele tiden er litt for full. Jeg kan jo ikke slette ting før jeg får sett det, er for eksempel halvveis gjennom fjorårets sesong av Thomas Giertsen – kommer liksom ikke videre heller. Men Peter lar det ligge, selv om han klager litt i blant. Jeg skjønner ham godt.
Men sånn bortsett fra det, ville jeg vært ganske fornøyd. Jeg er jo dritgod i Super Mario 3, jeg elsker å være mamma, og jeg snorker ikke.
