Gårsdagens innlegg “Oppussing med puppene ute” skapte massevis av reaksjoner. Først og fremst latter, men det var også noen som trakk fram mobbekortet.

Og akkurat dét mener jeg er såpass alvorlig, at jeg ser meg nødt til å komme med en kommentar.

For jeg er faktisk ikke en mobber. Heldigvis forstod de aller fleste at innlegget mitt var humoristisk ment – men til dere resterende, så er jeg altså en tobarnsmor på 35 som tar sterk avstand fra mobbing. Men like viktig, mener jeg mobbeordet er noe man skal være ekstremt forsiktig med å slenge om seg i alle sammenhenger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som nå.

La oss ta det først som sist, “Store Norske Leksikon” definerer mobbing slik: “Mobbing blir definert som aggressiv adferd som blir gjentatt over tid og er karakterisert ved et ujevnt styrkeforhold. Det er vanlig å si at det er mobbing når plagingen skjer hver uke eller oftere.”

Ærlig talt, folkens. Da jeg postet innlegget i går kveld, var det ikke i mine tanker at noen skulle anklage meg for mobbing. Mobbing! Er dere egentlig klar over hvilken alvorlig anklage det er..?

Jeg har stor respekt for Anna Rasmussen som blogger. Hun har 3 nydelige barn og klarer å sjonglere Norges største blogg med flere innlegg hver eneste dag i tillegg. Jeg har intet annet enn respekt for den dama, men når man legger ut et sånt bilde må man forvente reaksjoner.

Og jeg er faktisk overbevist om at Anna Rasmussen har nok selvironi til å se det selv, også.

Man kan like eller hate innlegget mitt, men å kalle det mobbing er rett og slett for drøyt. Hvis innlegget mitt kan betegnes som mobbing, kan man jo like gjerne påstå at jeg har startet krig mot Anna, da. En medblogger jeg møter fra tid til annen fordi vi blogger under Nettavisen begge to – hvorfor i all verden skulle jeg ønske å skape dårlig stemning?

Det er jo heller ikke første gang trebarnsmoren poster lettkledde bilder av seg selv, og jeg er 100% sikker på at hun vet hva hun gjør. Hun har tronet på bloggtoppen i årevis, jeg har stor respekt for arbeidet hun legger ned hver bidige dag – og hun er fantastisk god til å legge opp til både diskusjon og debatt.

Og hadde ikke det vært ønsket hennes i går, hadde hun valgt et annet toppbilde på eget blogginnlegg – hun hadde heller ikke trengt å dele det på Instagram. Men akkurat det bildet, i akkurat den settingen, syns jeg det var lov å tulle litt med.

Og bildet mitt var kun ment som en humoristisk parodi der jeg først og fremst gjør narr av meg selv. Hadde jeg visst at det kom til å bli sett av så mange og laget så mye oppstyr, hadde jeg nok sugd inn magen og tatt på litt mascara 😉

Selv har jeg aldri pusset opp med puppene dinglende ute, og jeg kommer nok heller aldri til å gjøre det. Og hvis det ikke er mulig å se humoren i dette, så blir jeg faktisk både oppgitt og trist.

Legger man ut et sånt bilde som Anna gjorde, på alle fire med puppene flagrende i vinden, må det være lov å tulle litt med det uten at folk spiller mobbekortet.

For hvis dette er mobbing, da er det faen ikke håp igjen for noen av oss.

/ Peace out.

I mine to år som blogger har jeg tenkt at Anna Rasmussen og jeg har lite til felles. Ja, foruten selve bloggingen, da.

Men det var helt til i dag, da dette bildet tilfeldigvis dukket opp i newsfeeden min på Instagram:

(Faksimile: Instagram – @mammatilmichelle)
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bildet viser til et blogginnlegg der Anna skriver “Er det kun meg som legger vegg til vegg teppe på gulvet i bar overkropp?”

Hun ble overrasket av sin kjære Jan, som plutselig tok frem kameraet for å dokumentere oppussingen, og hun var ikke akkurat helt forberedt der hun satt med puppene ute.

Og der har vi det: Vi har jo noe til felles! For det der skjer jo meg også hele tida. Ingenting er som å pusse opp litt, med puppene dinglende i det fri.

Og plutselig står Peter der med kameraet for å dokumentere det hele.

 Å søren, glemte jeg å kle på meg igjen? Hater når det skjer.
 

/ Anna og jeg, asså ❤

Bare den siste uka er det (uvisst hvorfor) fem stykker som har sendt meg snap og lurt på om jeg ikke kan ha spørsmålsrunde igjen snart. Enten betyr det at de har noen saftige spørsmål på lur, eller så elsker de bare å lese andres 😉

Og siden vi fortsatt er på ferie og ferielivet går sin vante gang her nede i Spania – så kan det jo passe bra med et lite avbrekk fra sol og strand her på bloggen også!

Sist gang ble det litt i overkant da flere kom med 6-7 spørsmål hver, så begrens det veldig gjerne til ett eller to. Men så kan det jo såklart være at det ikke er så mange spørsmål å stille – men hvis du lurer på noe, så husk en ting, da.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Pappa leser bloggen.

/ Fyr løs! 😉

I dag har vi snakket om bøker, og jeg kom plutselig på den dagen jeg sto i bokbutikken og leste bakpå boka “Stalker” av Lars Kepler. Jeg ble så redd at jeg la fra meg boka og småløp ut av butikken.

Hva hadde skjedd med meg? Jeg som bestandig hadde elsket å lese skumle bøker, se på krimserier på TV, kjenne at det røsket litt i hjertepumpa mens jeg heiet på helten.

Men i dét øyeblikket i bokbutikken, innså jeg at noe helt spesielt hadde skjedd. Min forkjærlighet for krimbøker var definitivt forbi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har grublet mye på hva det kan skyldes, og jeg har kokt det ned til to ting:

Nummer 1: Jeg har rundet tretti. (Det skjer ting når man forlater tjueåra)

Nummer 2: Jeg har blitt mamma. (Det skjer ting når man blir mamma)

Ikke har jeg lest en eneste krimbok etter at jeg ble mor, og jeg har i tillegg blitt så skvetten at jeg må slå av lyden på TV’n hvis noe blir for spennende. Som oftest bytter jeg kanal, det blir rett og slett for mye for meg.

Boklesing har ikke blitt prioritert på mange år, faktisk har jeg kun lest én bok i løpet av de siste tre årene. Den leste jeg de første to ukene etter at jeg kom hjem fra sykehuset med lillesnuppa, jeg lå i sengen og ammet henne mens jeg leste bok.

Det var “Stoner” av John Williams, en bok jeg elsket! Den passet perfekt til det stille og rolige livet jeg levde i barselbobla mi – og du skjønner kanskje tegninga når VG skrev i sin bokanmeldelse: “«Stoner», er i all sin stillferdige langsomhet et mektig epos om et liv.”

Haha! En bok jeg neppe hadde kastet meg over før i tida, men nå passer det perfekt med så lite action at jeg kan lese i mørket med et lite leselys uten å måtte kikke under sengen før jeg tar kvelden 😉

Jeg var ganske optimist i forkant av denne ferien, så jeg pakket faktisk med meg en bok. Jeg har riktignok ikke lest mer enn 47 sider på fem dager, men det er vel ikke så verst.

Så langt kan den virkelig anbefales til andre som er i samme situasjon som meg – med et litt anstrengt forhold til historier med nervepirrende innhold 🙂

Carson McCullers – Hertet er en ensom jeger
 

Så nå koser jeg meg med “Romanen du må lese før du dør” (i følge Dagbladet) og er spent på om jeg klarer å runde side 100 før vi er klare for hjemreise 😉

/ En side her, og en side der ツ

I dag morges våknet vi til solbrente skuldre, og fant derfor ut at det var et smart trekk å bruke dagen på noe annet enn strand og bading.

Jeg så med en gang for meg noe innendørs, for eksempel i kategorien “kjøpesenter” eller “shopping” – og da svigers foreslo en tur til “El Torcal”, syns jeg det hørtes ut som en glitrende idé.

Ikke at jeg ante hva El Torcal var for noe, men det hørtes jo unektelig ganske spennende ut!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men da svigermor sa vi måtte ha på noe annet enn sandaler på bena, begynte jeg å mistenke at jeg kunne la lommeboka mi ligge igjen hjemme… Og ganske riktig, El Torcal innebar alt annet enn shopping:

Sjekk fjellgeita med sekken på tur!
 

Det viste seg at “El Torcal” er en kjent nasjonalpark med steingamle (fnis) fjellformasjoner av kalkstein. Kort fortalt snakker vi stein som har fått sitt karakterisitiske utseende etter en prosess som har vart i nærmere 200 millioner år.

Stedet lå omtrent 1 og 1/2 time unna med bil – et prosjekt jeg garantert ville tenkt var ganske uaktuelt med to småttiser, i over 30 varmegrader. Men dette er altså mine svigerforeldre i et nøtteskall. Vi tar en tur, også ordner det seg. Og det var nøyaktig det som skjedde 🙂

Man trenger ikke være over 35 for å bli fascinert av utsikten 🙂
 

… Og man trenger ikke være under 35 for å få lov til å klatre 😉
 

Svigermor nyter utsikten
 

Å legge ut på en rundløype i 30 varmegrader oppi fjellheimen, var kanskje det siste jeg hadde på lista over ting jeg trodde jeg skulle få oppleve denne ferien… Men det var altså overraskende artig å traske rundt blant steinformasjoner og geitebæsj, mens fire ørner svevde over hodene våre på jakt etter turister mat.

Og ungene trasket og gikk, med svette lugger og blide fjes – vel vitende om at det ventet en is når vi kom fram til parkeringsplassen 🙂

Femåringen tok bilde, rakk ikke helt over info-tavla 😉
 

Så nå har jeg altså fått oppleve kalkstein i underlige varianter. Jeg har trasket rundt 1200 meter over havet i El Torcal, noe jeg aldri hadde fått oppleve dersom det ikke var for svigers og deres optimisme.

Alt ordner seg. Selv om jeg tror fjellgeitas hvite sko må få seg en vask før hjemreise 😉

/ Kjøpesenter, hvem trenger sånt 😉

Jeg har skrevet om den før. Du vet, den superpraktiske greia til å ha på ryggen, som rommer alt som kan tenkes at en mor får bruk for når store og små er på tur 🙂

Turist, moi..?
 

For jeg er jo ikke mor for ingenting. Når vi skal på utflukt her nerrafor, er det ikke bare et par småting som skal med. Jeg pakker gjerne med litt niste i tilfelle barna plutselig blir sultne, vann til å slukke tørsten, våtservietter, ekstra klesskift, solkrem, pastiller, tyggis, solbriller til meg selv og ungene, mobil og lommebok.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og Peter syns det er så unødvendig. Selv på femte året som far, skjønner Peter fortsatt ikke hvorfor vi trenger å ha med noe annet enn oss selv.

Det var i alle fall fram til i dag. For i dag hadde vi planer om å dra inn til byen og spise middag på restaurant. Men etter å ha tilbragt halve dagen på stranda, måtte vi først hjemom for å ta oss en dusj. Også måtte ungene ha en yoghurt, før de også måtte skylle av seg saltvannet og få på noen rene klær.

Så skulle svigerfar ta seg en kjapp sykkeltur, og innen vi var klare til å dra, var klokka allerede begynt å tikke såpass fort at Peter stresset sidelengs. Ville vi rekke å bestille mat, spise mat – for så å komme oss hjem igjen innen det var langt, langt over leggetid for lillesnuppa?

Jeg tenkte at her gjelder det å være kjapp, så jeg bestemte meg for å legge igjen sekken hjemme. For aller første gang i historien gjorde jeg som Peter, jeg tok rett og slett ikke med meg en dritt.

Og hu hei så bra det gikk! Helt til vi hadde gått et stykke, og bestemte oss for å slå oss ned på “El Horno”, som fristet med både pizza og pasta og salat og burger. Fire meter unna bordet vårt var det små vannfontener som barna fikk sjekke ut mens vi bestilte mat.

Null stress, joggedress!
 

Men bare minutter etterpå kom lillesnuppa tilbake med en gjennomvåt kjole. Greit det er varmt her, men sola var på vei ned og med tanke på alle timene hun hadde ligget og plasket i havet tidligere på dagen, konstaterte vi at det hadde vært kjekt med litt skiftetøy.

Men sekken lå jo igjen hjemme, så vi bestilte mat i en fei, og fant ut at vi fikk se om vi fant en butikk med barneklær i nærheten – mens vi likevel ventet på maten. Peter og jeg trasket avsted med ungene på slep mens svigers satt og ventet ved bordet, og etter en liten stund fant vi en butikk som bugnet av fine sommerkjoler til små frøkner 🙂

Mens vi sto i kassen og betalte, fikk vi melding fra svigerfar om at maten hadde kommet. Som om ikke Peter var stresset fra før.. Vi småløp tilbake til restauranten, lillesnuppa var superfornøyd i sin nye, tørre kjole – og selv om det bare tok tretti sekunder fra vi hadde satt oss ved bordet før den første ketchupflekken spredte seg utover den nye kjolen, så gikk det sånn passe greit å fikse med en hard papir-serviett. Jeg skal innrømme at jeg savnet pakka med våtservietter, men jeg sa ingenting.

Da vi var ferdige med å spise, regningen var betalt og vi tasset mot parkeringsplassen for å finne bilen, husket begge barna at vi hadde lovet dem en is etter middagen. Vi bestemte oss for å kjøpe den på veien, sånn at de kunne spise den i bilen på vei hjem siden klokka var mye – og jeg kan jo si som så at det var en middels god idé. Eller la meg si det sånn; hvis sekken hadde vært med, og for eksempel en pakke våtservietter, ville bilturen vært mye mer behagelig. Hvertfall for meg, som satt i midten av de to is-spiserne.

Da isen endelig var fortært, var det fire hender som var klisne. Veldig, veldig klisne. Også et typisk problem sekken ville løst uten problemer.

Da vi svingte opp gata her vi bor, hadde isen gjort noen tørst. “Sånn skikkelig tørst, ikke bare litt tørst.” Da hørte jeg stressafar Peter bak rattet trakk pusten, dypt og lenge, før han mumlet noen ord jeg ikke fikk taket på.

Så nå lurer jeg litt.. Om Peter endelig, på femte året som far, nå skjønner hvorfor vi trenger å ha med noe annet enn oss selv når vi skal på tur… Fra og med i morgen er i alle fall sekken med. Overalt 😉

Det ble en ny kjole, da 😉
 

/ Sekken ❤

Hver gang jeg kommer tilbake til et sted jeg har vært før, blir jeg så fascinert av tanken på at det har vært liv og røre der hver dag siden jeg forlot stedet sist.

Jeg blir for eksempel helt tullerusk i hodet når vi kommer tilbake til det lille tettstedet her i Spania, for da tenker jeg over at det er folk som bor her hele året, som lever sine liv her nede og får ting til å gå rundt. Med 30 grader i skyggen i september og siesta midt på dagen. Det er så langt unna livet hjemme i Norge!

Stort sett syns jeg det er veldig fint at ting ikke har forandret seg siden vi var her sist, det er jo litt av sjarmen. Kanskje med ett unntak, for i bunnen av gata her vi bor, er det en hissig liten gneldrebikkje som bjeffer og knurrer hver gang det går folk forbi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi trodde i flere år den bare var tøff på avstand, helt til i fjor, da den klarte å snike seg ut gjennom porten og plutselig satt i leggen til svigerfar før den hoppet videre og tok et godt tak i leggen til svigermor. Vips, så måtte svigers en tur på legevakten for et par sprøytestikk, og hvert år tenker vi at det skal gå helt fint den dagen vi kommer hit og oppdager at hunden er vekk.. Men den lever altså fortsatt i beste velgående 😉

Men i toppen av den samme gata her vi bor, sitter det en gammel mann som sier “Hola” til oss og ungene når vi går forbi. Ikke noe mer, bare et vennlig hei. Han har sittet her så lenge jeg kan huske, og selv om vi ikke snakker sammen, så har det liksom blitt ordentlig trivelig å se ham igjen:

Her sitter han, bildet er tatt i september i fjor
 

Men denne turen har det vært helt tomt der! Ingen stol, ingen mann, ingen “Hola”…

Han er sikkert bare på ferie ツ ❤
 

En annen ting er de små appelsin-sjokolademuffinsene som har blitt en tradisjon. Hvert år har vi trasket hver eneste morgen til det lokale bakeriet for å kjøpe ting til frokosten, og slengt med et par av disse muffinsene til dessert:

Ungene har gledet seg i lang tid, men da vi troppet opp mannssterke hos baker’n i går morges og ba om noen av de utsøkte appelsin-sjokolademuffinsene – så dama bak disken ut som et spørsmålstegn. Små muffins nei, det hadde hun aldri hatt. Den samme dama som har stått der i alle år.

Så ting er altså i endring. Muffinsene er borte, “Hola” er på ferie, og gneldrebikkja synger forhåpentligvis på siste verset – før den rekker å bite flere forbipasserende.

Og da svigermor i dag fisket fram en pakke med bleier fra skapet, som vi hadde tatt vare på siden vi var her sist – innså vi at ting har gått fremover hos oss hjemme i Norge også 🙂

For denne lille bollemora sluttet med bleier i fjor 🙂
 

/ Adiós ツ

Selv om det er litt slitsomt med sene kveldsreiser og flylandinger midt på natta, er det fort glemt når man våkner opp morgenen etter på et nytt sted sammen med to små, bustete hoder 🙂

Er vi i Spania..?
 

For etter noen timer på reisefot, stupte vi i seng halv tre i natt. Og som alltid med små barn, er det bestandig spennende å se hvor tidlig på’n det blir morgenen etter – men i dag trakk vi vinnerloddet alle sammen, og sov til klokka 10! Dermed var vi ajour fra første stund, og klare for å starte ferien uten problemer 😉

På tom mage og ganske sultne alle mann, suste vi avsted til matbutikken for å kjøpe frokost. Planen var å kjøpe inn det mest nødvendige og komme oss kjapt hjem for å spise, men så var det dette rådet om å ikke handle mat på tom mage, da… Så nå slipper vi å handle på noen dager, for å si det sånn 😉

En sulten mann som vurderer kokos-is til frokost 😉
 

Noe av det beste med å være på ferie med svigers, er at vi aldri legger planer. Vi har noen faste ting vi må få med oss i løpet av ferien, ellers tar vi ting som det kommer. Og det funker så utrolig bra!

I dag for eksempel, var det jo langt på dag før vi var ferdige med frokosten, men da vi fikk lyst til å ta en tur på stranda, gjorde vi det. Og selv om det var altfor store bølger til at vi med vettet i behold ikke turte å bade, var det nydelig å kjenne sol på kroppen, sand mellom tærne og bølger som må ha holdt nærmere 25 grader skylle over bena:

Jeg prøver å oppdatere Snapchat i løpet av dagen (umulius82) og med tanke på tilbakemeldingene deres etter strandturen vår i dag, så blir det sannsynligvis flere snapper av dette forvokste barnet i aksjon de neste dagene:

Aldri en kjedelig dag som konatil han er!
 

/ Hørs i morgen, folkens ❤

Nå holder jeg faktisk på å pakke kofferten, for i morgen reiser vi på vår årlige tur til Spania! Det har seg jo sånn at jeg ikke bare fikk to supre svigerforeldre med på kjøpet da jeg slo kloa i Peter – jeg fikk nøkkel til ferieleiligheten deres i Spania også 😉

Vi prøver altså å få til èn tur i året, og selv om svigers poengterer støtt og stadig at vi kan låne leiligheten deres når som helst, så er litt av greia for oss at vi reiser på tur sammen med dem. Så i morgen setter vi oss på flyet alle seks – og vi gleder oss alle mann!

Hver gang jeg tenker på Spania, får jeg av en eller annen grunn dette bildet i hodet:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Peter knipset dette bildet i 2015, da vi var der for aller første gang. Det var rett før jeg hadde kommet på ideen om å starte egen blogg, og jeg hadde nesten akkurat begynt å bruke Snapchat.

Jeg hadde rukket å få en del følgere via Peter, og var ganske hektet – men jeg husker jeg fikk helt panikk etter at jeg hadde lagt ut bilde av denne hundebajsen. For selv om jeg syns det var den kuleste hundebæsjen jeg hadde sett i mitt liv, så innså jeg etter at jeg hadde postet den, at det var litt ufint å få den servert rett i fleisen for alle som sjekket Snap-storyen der hjemme i Norge. Så da la jeg ut et bilde av en blomst etterpå, der jeg skrev “Unnskyld for det med bæsjen”.

Jeg hadde det egentlig ganske artig på Snap den ferien der:

Sannsynligheten for at det blir litt snapping på denne turen også, er vel ganske stor 😉

Til en forandring er jeg godt i gang med pakkinga, jeg skal jo tross alt sørge for at jeg selv, og to stykk barn får med oss det vi trenger. Peter har ikke funnet fram kofferten sin engang, men det er jo akkurat sånn det pleier å være…

Uansett kan han jo bare pakke videre på innholdet i denne bagen, som har stått sånn siden vi kom hjem fra hytteturen vi var på i juni.

/ God lørdag, folkens ❤

Her om dagen kjøpte jeg en ny klokke til å ha på veggen, og da jeg skulle henge den opp, innså jeg noe som gjorde meg skikkelig glad 🙂

Tittei! (Det er gjenskinn ja, ikke bakgrunnsbilde av meg selv…)
 

For klokka trengte naturligvis et batteri for å vise korrekt tidspunkt til enhver tid, og det minnet meg på en av min barndoms store frustrasjoner; vi hadde aldri nye batterier i hus!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå vet jeg ikke om det faktisk var sånn store deler av tida eller om det bare var det lille barnehodet mitt som oppfattet det sånn, men jeg minnes i alle fall at hver gang vi trengte batterier, hadde vi aldri nye liggende på vent. Og det kunne være ganske så krise!

Så derfor…

… Har dette liksom blitt en greie for meg, at etter at jeg flyttet for meg selv, har jeg alltid hatt nye batterier på lur. Og hver gang batterier må skiftes, enten det er fjernkontrollen, lekebiler, syngende bamser, eller nyinnkjøpte klokker – blir jeg litt sånn glad i hjertet når jeg kommer på batteriskuffen 🙂

Det er ikke så halvgærent å ha blitt voksen faktisk 😉

/ God fredag! ❤