Herrejemini – ingen blogging på fire dager! Det har faktisk ikke skjedd før, men sånn kan det gå når man drar på påskeferie med en familie som er høyt og lavt 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Torsdag morgen satte vi altså snuta mot feriehuset til svogers i Sverige – og jeg innså rimelig kjapt at jeg hadde pakket for en påske i solskinn og varmegrader i husveggen, framfor minusgrader, sur vind og sludd i lufta 😉

Kommer sola til å titte fram, mon tro?

.. eh, neivel. Snø ja!

Jeg har jo nevnt før at jeg kommer fra en liten familie, og at jeg derfor storkoser meg med den gigantiske familien til Peter. Det er mye armer og bein hele dagen, og ungene elsker det!

Og om kvelden er det duket for slarving og latter og gamle røverhistorier for de voksne – og til min store glede var Quizen utgått til fordel for puslespill den første kvelden 😉

Det verste med å være 12 mennesker på tur, er når man har små barn som våkner noen timer tidligere enn resten av gjengen – og man må snike seg rundt og hysje i flere timer.. Og gjerne også snike til seg en tidlig frokost på fjøla, sånn at man ikke sulter ihjel før den ordentlige frokosten dras i gang rundt klokka 12 😉

Lykken er en onkel som disker opp med lapper til frokost – og atpåtil trenger hjelp til å knekke eggene!

Flott ungdom som såvidt rakk å våkne til frokosten klokka 12 😉

Søteste påskepynten jeg har sett – den må lages til neste år!

Lørdag morgen pep det i telefonen min, og jeg oppdaget denne beskjeden:

En liten luring har vært inne og lagt inn en liten alarm..

Og da er det kjekt med en onkel som er helt rå på å tegne ledetråder for påskeharen!

Jekkpått!

I går takket vi for oss for denne gang, og suste hjemover mot Larvik. Jeg innså at jeg har nådd en viss alder da jeg tok meg selv i å puste lettet ut da vi parkerte bilen i gården. Vel hjemme, og alt hadde gått bra 🙂

Og på trappa ventet til og med en liten overraskelse – vi som trodde påskeharen bare befant seg i Sverige i år! Jammen hadde han ikke rukket å hoppe innom Larvik en tur også.

Nå skal vi hente denne lille Teo-tassen, som har vært på overnatting hos Mormor og Besse – og mye tyder på at han har hatt det som plommen i påskeegget:

/ Borte bra – hjemme best ♥

Helt siden jeg startet denne bloggen har jeg hatt åpent kommentarfelt, og jeg lar også alle kommentarer gå gjennom uten at de må forhåndsgodkjennes.

De aller fleste av dere lister dere inn og ut igjen uten å legge igjen spor, men en gang i blant dukker det opp en og annen leser som har noe på hjertet som viser seg å være konstruktiv kritikk, og som får meg til å innse ting jeg ikke har tenkt over før. Og det er rett og slett fantastisk!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går fikk jeg en sånn kommentar fra “Synøve”, som hadde lest sjokoladepudding-innlegget mitt “Påskedessert med god samvittighet“. Kommentaren lød som følger:

“Hei Christina! Jeg elsker bloggen din, og synes det er så fint med blogger som byr på noe ekte, ærlig og fint innhold! Og du er utrolig flink til å skrive, jeg koser meg skikkelig med alle innleggene dine. Jeg håper du nå ikke tar dette som noe annet en konstruktiv kritikk, for jeg har aldri hatt noe å utsette på det du skriver!

Men, jeg synes det er så synd at man må sortere mat etter “god samvittighet”, og dermed også “dårlig samvittighet”. Jeg er selv en jente i begynnelsen av 20-åra, og jeg merker hvor påvirket jeg kan bli av den ordbruken. Jeg tenkte med en gang at dette skulle jeg erstatte den planlagte sjokoladepuddingen med. Men jeg har jo egentlig ikke lyst til det, for jeg elsker sjokoladepudding!

Jeg er slank, sunn, og trener, så jeg burde jo egentlig ikke få dårlig samvittighet av å spise “vanlig” desserter full av sjokolade og sukker. Så lenge jeg ikke spiser det hver dag, og har et balansert kosthold, så mener jeg man kan spise stort sett det man vil. Jeg håper derfor i fremtiden at du kanskje tenker litt mer på hvordan ordbruken kan påvirke, og heller skriver noe a la “en annerledes dessert”, eller simpelthen “påskedessert”.

Som sagt, jeg elsker bloggen din og dette er ikke vondt ment. Bare en påminnelse:) Ha en kjempefin påske, med eller uten sukker og sjokolade!”

Først tenkte jeg: Jammen, dette er vel bare en liten filleting og ingenting å bry seg om..? Men så begynte det langsomt å gå opp for meg. Jeg er jo helt enig med Synøve – hvorfor i all verden skal vi klassifisere det vi putter i munnen med “god” og “dårlig” samvittighet? Mat skal vel ikke ha noe med samvittighet å gjøre?

Jeg må innrømme at dette ikke var i mine tanker da jeg valgte å kalle sjokoladepudding-innlegget for “Påskedessert med god samvittighet” – tanken min var simpelthen at siden påsken for de fleste av oss innebærer et noe høyere inntak av sukker enn vanlig, så syns jeg det er moro å leke meg med oppskrifter på sunnere varianter.

Men det betyr jo ikke at man ikke skal få spise det man vil med god samvittighet! Så lenge man har en fin balanse i kostholdet, så mener jeg det er ekstra viktig å kose seg med det man spiser.

På et eller annet tidspunkt blir det jo snakk om et mengdespørsmål, for det sier seg jo selv at det ikke er spesielt heldig å trykke innpå 9 kilo sjokolade på rappen – men hvis du virkelig elsker sjokoladepudding og gleder deg til å kose deg med favorittdesserten din – skal du selvfølgelig få lov til det 🙂

Så takk til deg, Synøve – håper du har husket å kjøpe inn det som trengs for å lage favoritt-puddingen din! Jeg er uansett sikker på at påsken kommer til å bli mye bedre uten samvittighet – god eller dårlig 😉

/ God påske, folkens!

– “Hæ..?” mumlet jeg. Vi satt på verandaen i solen, Peter hadde akkurat kommet hjem fra Oslo og ungene sparket ball på plenen.

Det hadde plinget i telefonen min for få sekunder siden, og da jeg sjekket hva det var, oppdaget jeg en mail fra en mann jeg ikke kjente navnet på.

– “Øy, Peter..”, fortsatte jeg, “Nå fikk jeg akkurat en mail jeg ikke skjønner noe av..“

– “Okei?”, sa Peter nysgjerrig.

– “Ja.. Det er en fyr som skriver at han har lest blogginnlegget mitt om det forsvunnede nøkkelknippet som dukket opp igjen.. Han skriver at han ikke mener å skremme meg, men at jeg kanskje burde vurdere å sladde bildet av nøkkelen? Hva mener han med det? Hvorfor må jeg sladde bildet av en bilnøkkel? Den er jo bare en svart klump med åpne- og lukkeknapp..?”

Peter så like forvirret ut som meg.

– “Og videre skriver han: Slik du har tatt bildet er det veldig enkelt for noen å lage en kopi av nøkkelen selv med overraskende enkle hjelpemidler.”

– “Hva mener han?”, fortsatte jeg, “Er det mulig å lage kopier av sånne moderne bilnøkler? Åssen i huleste er det mulig?”

Det ble stille noen sekunder mens vi ble sittende og gruble.

– “Stopp en halv”, mumlet Peter plutselig. “Det er ikke husnøkkelen han sikter til da?!”

Jeg tenkte så det knakte, men husket ikke hvordan bildet så ut. Så jeg trykket meg inn på min egen blogg for å dobbeltsjekke. Og helt riktig, der lyste husnøkkelen mot meg:

Jeg hadde vært så opptatt av at apeansiktet skulle være i fokus, at jeg ikke hadde ofret selve nøkkelen en tanke. Jeg kjente blodet fryse til is, før jeg spratt opp av stolen og ropte til Peter:

– “Herregud! Jeg har lagt ut bilde av husnøkkelen vår i verst tenkelig vinkel! Og innlegget har blitt lest 15.000 ganger! Tenk om noen har kopiert nøkkelen allerede? Vi må komme oss inn og få på alarmen!”

Det ble rimelig hektisk stemning, og en telefon til låsesmeden bekreftet at dette var ganske idiotisk gjort og at et sånt bilde i de gale hender kan få kjipe konsekvenser.

Og sånn har det seg at vi i dag har byttet ut hele låsen og fått kliss nye nøkler. Ene og alene takket være mors manglende evne til å tenke sjæl.

Men jeg velger å lære av mine feil og heller fokusere på at det finnes godhjertede sjeler der ute som tar seg bryet med å sende dumme bloggere en vennlig mail. Så tusen takk, Kjetil – jeg er deg evig takknemlig!

/ Jeg fikk ingen stjerne i boka hos gubben heller, gitt 😉

/ Sponset innlegg

Jeg har bestandig likt å svare på spørreundersøkelser jeg har fått på mail, og ofte fristes det med en eller annen premie man kan vinne hvis man svarer.

Men jeg har aldri hørt om noen som har vunnet en sånn premie – bortsett fra én venninne som faktisk vant et par joggesko i russetida. Da premien endelig kom i posten, viste skoene seg å være i størrelse 40 – og siden hun selv brukte 36, kan man jo diskutere om det faktisk var en premie eller ei 😉

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da er det veldig mye bedre med en nettside der man faktisk tjener penger ved å svare på spørreundersøkelser! Jeg har vært medlem hos MeningsTorget.no helt siden Peter skrev om det i fjor sommer, og har svart på mange ulike undersøkelser med jevne mellomrom.

Jeg syns det er viktig å dele meningene sine, for tilbakemeldinger er gull verdt for store og små bedrifter som trenger å høre hva vi forbrukere tenker. Og hvis man i tillegg kan få betalt for det, er det jo vinn-vinn! 🙂

Jeg liker å svare på undersøkelser mens jeg spiser lunsj, det går fort og greit og det tvinger meg til å bruke hodet på en litt annen måte. Så langt i april har jeg blant annet svart på spørsmål om mitt forhold til fast food, reklame, biler og forskjellige husholdningsartikler.

På MeningsTorget.no finner du altså betalte undersøkelser, og hver gang man tar del i en spørreundersøkelse, tjener man poeng – selv om man ikke fullfører hele. Poengene er verdt penger, og du velger selv om du ønsker å veksle dem inn i penger via PayPal – eller gjøre dem om til gavekort fra ulike nettbutikker som for eksempel Bokkilden, Kicks, G-sport, H&M, Peppes eller DinSko.

Det jeg liker ekstra godt med MeningsTorget.no, er at de har et eget veldedighetsprogram. Som takk for at du tok deg tid til å svare på en spørreundersøkelse, får en utvalgt veldedig organisasjon også en donasjon på dine vegne. Dette koster deg ingenting – og påvirker heller ikke poengene du får.

Man kan selvfølgelig også velge å donere poengene sine til en veldedig organisasjon istedenfor å bytte dem inn i gavekort eller penger 🙂

Et lite tips fra meg: Når du registrerer deg på MeningsTorget.no er det viktig at du fullfører profilen din så nøyaktig som mulig, så slipper du å svare på undersøkelser om ting du ikke interesserer deg for. Det lønner seg også å oppdatere profilen sin med jevne mellomrom, kanskje har du plutselig fått bleiebarn i hus, eller gått fra “samboer” til “gift”. Da kan det være flere typer undersøkelser som er aktuelle for deg.

Fire ganger i året har MeningsTorget.no dessuten en premietrekning der du kan vinne 35.000 kroner, og man er automatisk med i trekningen når man tar del i spørreundersøkelsene. Jo flere du fyller ut – desto større er vinnersjansene 🙂

Registrer deg gratis og veldig enkelt her: MeningsTorget.no – det eneste kriteriet er at man må være 18 år eller eldre for å registrere seg og tjene penger.

/ Din mening er gull verdt 🙂

Snart er det påske, og påske betyr kos – derfor tenkte jeg å dele denne latterlig enkle oppskriften på sunn sjokoladepudding som kan spises med god samvittighet av hele familien 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi bruker den som dessert hvilken som helst dag i uken, eller av og til kveldsmat dersom vi har spist middag sent. Ungene elsker den – og ikke minst å hjelpe til med å lage den!

Du trenger bare fem ingredienser, du lager den på to minutter – og den er ferdig etter en halvtime i kjøleskapet. Easy peasy!

Ingrediensene er som følger:

• 2 bananer (jo mer modne, jo søtere blir desserten)
• 1 boks kokosmelk (400 ml)
• 6 ss chiafrø
• 4-5 ss kokosmasse (Er du ikke glad i kokos kan denne droppes)
• 2-3 ss kakaopulver (Jeg bruker 3 store ss, for vi elsker kakao!)
• (Evt litt vaniljeessens/vaniljepulver)

Alt kjøres altså sammen med en stavmikser – så setter du bollen i kjøleskapet i minst tjue minutter sånn at chiafrøene får gjort jobben sin 🙂 (Chiafrø finner du stort sett i alle butikker nå, de absorberer tolv ganger sin egen vekt i væske og kalles superfrø fordi de har et høyt innhold av essensielle fettsyrer, proteiner, antioksidanter, vitaminer og mineraler.)

Så er det bare å nyte! Server gjerne med friske bær på toppen, favoritten her i huset er blåbær eller jordbær ♥

/ God mandag!

I 1999 tok jeg meg en tur til optikeren for første gang – da var jeg 17 år gammel. Der fikk jeg beskjed om at jeg var nærsynt, og at jeg var så heldig å ha to skjeve hornhinner attpåtil.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg hadde gått sånn, for jeg ser jo uten briller, men jeg blir ganske sliten i skrotten av å anstrenge meg. I tillegg til alt dette, har jeg så lenge jeg kan huske vært ekstremt lysømfintlig. Selv om sola gjemmer seg bak en sky, så kan det være for lyst for meg – og jeg blir gående og myse.

Alt dette byr på problemer, for så fort det blir for varmt om våren og om sommeren, får jeg noia fordi det føles som om brillene er i veien. Jeg tar dem derfor av og går uten isteden, og på sånne dager skulle jeg ønske jeg kunne brukt linser isteden. Men av en eller annen grunn vil de ikke sitte som de skal og derfor er jeg dømt til et liv som myse- eller brillefjes.

Et av tegnene på nærsynthet er jo at man har problemer med å se klart på lang avstand, og at man er nødt til å myse for å se skarpt. Dette er altså grunnen til at samtlige feriebilder av meg ser slik ut:

Det ser ut som jeg har det skikkelig kjipt bestandig, men det håper jeg det blir en slutt på nå.. For 18 år etter at jeg fikk briller for første gang, skal jeg endelig se fornøyd ut på feriebilder jeg også. Jeg har fått meg solbriller med styrke i brilleglassene!

Velkommen etter til meg, nå er det i alle fall slutt på mysingen og jeg ser frem til å slippe å måtte velge mellom å se klart, men myse mot sola – eller å ha på solbriller og ikke se en dritt.

Så i år kan jeg endelig ligge på stranda og lese en god bok uten problemer! Nei vent, jeg er jo småbarnsmor, jeg kommer jo ikke til å få lest så mye som et Donald-blad i sommer heller.

/ Ja ja, jeg slipper å myse da i hvert fall 😉

I går skulle Peter på overnattingstur til Oslo, og jeg skulle være alene hjemme med hund og barn. Jeg må innrømme at jeg grugledet meg litt, for spesielt leggerutinene er en smule kronglete for tida – for å si det mildt.

De to små luringene gjør absolutt alt de kan for å drøye tida, det er som om de har en konkurranse gående i det skjulte om hvem av dem som kommer unna med flest ting før hodene deres treffer puta.

Albert Åberg fremstår som en nybegynner sammenlignet med mine to, og overraskende nok er det 2,5 åringen som er verst. Når sant skal sies er det sjeldent en kveld uten tårer og i overkant høylydte protester – ofte i form av sprelling.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

9 av 10 kvelder er Peter og jeg sammen om leggerutinene – men i går var jeg altså overlatt til meg selv. Jeg hadde egentlig ikke noen god plan på lur da klokka begynte å nærme seg tannpuss, annet enn at jeg tenkte at hvis alt går åt skogen, får jeg vifte med iPad-kortet. I nøden er alt lov, spesielt iPad.

Begge ungene forsvant opp trappa mens jeg gjorde klar vannflasker til å ha på nattbordet, og da jeg kom etter, hørte jeg lyden av fire føtter som hoppet i en seng. Det er overraskende hvor mye energi man plutselig får når man snart skal sove 😉

Lillesnuppa har en tendens til å bli fryktelig sint når hun må på badet først, og jeg visste at det ville være helt fånyttes å ha dem på badet samtidig. Så fikk jeg plutselig en ganske smart idé. Jeg satte meg ned på kanten av hoppesenga, og kikket på fem-åringen:

– “Vet du hva? Siden du er storebror, skal du få bli med på badet først!”

Han stoppet å hoppe, og kikket mistenksomt på meg. Hvorfor i all verden skulle han gå med på det? Lillesøster derimot, smilte fra øre til øre mens hoppingen eskalerte i intensitet.

– “Yes”, fortsatte jeg, “Du er størst, og siden dere to og Mamma er hjemme alene i kveld, så har jeg et forslag. Du blir med på badet først, og når du er ferdig kan du ta med deg iPaden på senga, og kose deg mens du venter på at lillesøster pusser tenner. Hva tror du om det?”

Jeg fikk ikke noe svar, men han spratt fornøyd ut av senga og spant inn på badet. Okei, snakk om å ty til iPad-kortet i tidligste laget, men det føltes til gjengjeld helt riktig.

Men mens jeg pusset det første settet med tenner for kvelden, hørte jeg et lite “Pip!” fra gjesterommet. Det pipet betyr at lillesøster leker gjemsel, og at hun venter på at noen kan finne henne. Jeg ropte at Mamma var litt opptatt akkurat nå, men at jeg skulle komme så fort vi var ferdige på badet.

Det kom fem, seks halvhjertede “pip!” til innen fem-åringen var på plass i senga med pysj og iPad, og da jeg endelig gikk for å lete etter henne, hadde hun sittet så lenge i ro at hun hadde rukket å bli ganske så sigen.

Jeg forklarte at nå hadde storebror allerede lagt seg, så nå måtte vi skyndte oss! For første gang på evigheter var det ingen protester da jeg bar henne med inn på badet. Det var like før jeg måtte klype meg i armen, for kveldsstellet gikk unna på et blunk. Ingen protester mot pysjvalget. Ingen protester mot tannpuss, valg av tannkrem eller det lille kvelds-dobesøket.

Og plutselig lå vi i dobbeltsenga alle tre, jeg i midten med en bok i hendene. Lillesnuppa gjespet iherdig, og like etter hørte jeg pusten gå tungt. Jeg leste ferdig boka for storebror, før vi slukket lyset. Vi ble liggende å hviske litt, før han snudde seg rundt og spurte om jeg kunne massere ryggen hans litt. Og ikke lenge etter var det enda en som pustet tungt.

Og midt mellom dem lå en mamma og smilte. Jeg som hadde gått og gruet meg hele dagen – aldri har leggingen gått så bra.

/ Ikke for å skryte altså, men den naila du, Christina 😀

Etter at Peter og jeg ble foreldre, har vi blitt helt ekstremt susete når det kommer til nøkler. Vi har i utgangspunktet hvert vårt nøkkelknippe, men begge knippene har en tendens til å bli borte flere ganger i uka.

Problemet eskalerte skikkelig da vi kjøpte bil med touch-system for et par år siden, altså sånt system der det holder å ha nøkkelen med seg. Man låser opp bilen ved å ta på innsiden av bilhåndtaket – og på utsiden av håndtaket når man skal låse den.

I begynnelsen var dette systemet selvsagt gull verdt for meg, for man trenger ikke nøkkelen for å starte bilen heller. Det holder at man har den med seg, i mitt tilfelle oppi veska et eller annet sted 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette touch-opplegget har selvfølgelig gjort oss enda mer susete. Kombinert med at begge har hjemmekontor og at vi sjeldent trenger å låse døra når en av oss drar – så blir nøklene som oftest bare liggende i jakkelomma eller veska eller treningsbagen.

Men nå har altså det ene nøkkelknippet vært borte siden jul. Vi snakker fire måneder med leting – og selvfølgelig er det mitt knippe som er sporløst forsvunnet. Peter har godtet seg hver eneste uke, han skylder på kaoset i veska mi, at jeg har for mange jakker, og at jeg mangler orden. Også har han viftet med sine egne nøkler og spurt om han ikke skal lære meg ett og annet om å ha system på ting.

Jeg har gått gjennom alle jakkelommene mine. Alle veskene. Alle skuffer og kroker og skap, men nøklene er vekk!

Til Peters store irritasjon, har jeg med andre ord ingen bilnøkkel, og må låne hans. Jeg har vridd hjernen min hver eneste dag i 15 uker for å finne ut hvor det nøkkelknippet kan ha tatt veien. Det gikk til og med så langt som at jeg i desperasjon en dag stod på utsiden av bilen med tre forskjellige vesker over skuldra for å teste om touch-systemet på bilen virket.. Peter vred seg i latterkrampe av synet – og bilen åpnet seg selvsagt ikke.

Jeg var i ferd med å slå meg til ro med at jeg hadde mistet nøklene – men så.. I dag morges skjedde noe veldig uventet. Peter hadde akkurat levert ungene i barnehagen, før han selv hastet videre ut på E-18 for en møtedag i Oslo – da jeg oppdaget at reserve-husnøkkelen også var borte. Jeg skulle ut og lufte hunden samt en tur på butikken, og fant ingen husnøkkel å låse døra med.

Så jeg ringte gubben. Joda, den reservenøkkelen hadde han med seg i PC-veska, den! Han hadde lånt den i går, og glemt å legge den tilbake. Great. Jeg fant ut at jeg fikk gå ut selv om jeg ikke fikk låst døra, og heller sette på alarmen og satse på at ikke Mormor tilfeldigvis kom på uanmeldt besøk og stakk hodet inn døra som hun pleier 😉

Da jeg kom hjem, ble jeg så oppgitt over nøkkelkaoset, at jeg bestemte meg for å tømme skapet i gangen. Kunne det hende at nøklene hadde falt bakimellom bortimellom?

Jeg begynte med å dra ut en og en jakke fra skapet, og slang dem på gulvet. Den tredje jakka var en tynn regnjakke som nesten ikke veier noenting, og jeg stusset da den ga fra seg et “doink!” da den traff gulvet. Hmm.. Hva lå i den jakkelomma?!

BINGO!

It’s been so long! ♥

Jeg ropte høyt av glede, der lå søren meg nøkkelknippet mitt som har vært borte siden Julius lå og purket i sovetåka! Altså, for en glede å finne noe man har lett etter så ufattelig lenge – det var som om tjue kilo forsvant fra skuldrene mine på et blunk!

Men hvorfor er egentlig et nøkkelmysterie verdt et eget blogginnlegg..? Det er kanskje ikke så vanskelig å gjette seg fram til.. Si hei hallo til den herlige regnjakka den har ligget og koset seg i siden desember:

I størrelse LARGE, med lukten av manneparfyme. Den er i alle fall ikke min.

Så.. Hva med en liten kvast gule tullipaner som takk for lånet av nøklene mine, Peter? Bare et forslag, altså 😉

/ Goooood fredag folkens! ♥

Jeg har endelig gått til innkjøp av nye briller, og hver eneste dag denne uken har jeg trippet spent rundt og ventet på livstegn fra brillebutikken. Foreløpig har ingen ukjente nummer prøvd å få tak i meg, men i dag ringte telefonen endelig.

– “Hallo, det er Christina”, sa jeg.

– “Ja hei, jeg ringer fra Skatt Sør”, sa en blid damestemme i den andre enden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eh, hvaforno? Skatt Sør? Jeg kjente hjertet begynte å hamre fortere, for jeg har ikke sjekket selvangivelsen enda..

– “Jo”, fortsatte damen, “Det gjelder noen papirer vi har mottatt i forbindelse med inngåelse av ekteskap..”

– “Eh, jaa?”, pep jeg, mens hodet kvernet.. Hva kunne det være? Hadde ikke vi nettopp mottatt den godkjente prøvingsattesten fra Skatt Sør..?

– “Nei, du skjønner”, sa damen, “Vi har jo nettopp behandlet en søknad fra dere, og lurer på hvorfor dere har sendt inn enda en? Den forrige ble jo godkjent, og..”

Herregud. Plutselig gikk det opp for meg hva som hadde skjedd. Den første søknaden hadde Peter klart å sende til feil adresse – men den måtte tydeligvis ha kommet fram likevel! Og mens den må ha ligget til godkjenning, satte vi himmel og jord i bevegelse for å få fylt ut de samme papirene på nytt. Da prøvingsattesten fra papirene vi trodde hadde havnet feil, var på vei til oss i posten – postet vi det vi trodde var søknadspapirene som endelig skulle havne i rett postboks..

– “Eh, nei altså”, stotret jeg, “Det har seg sånn at samboeren min klarte å sende den første søknaden til feil adresse, eller altså, det vi tydeligvis trodde var feil adresse, da. Det kan jo se ut som de første papirene kom fram likevel.. Men vi tok ikke sjansen, så vi sendte dem inn på nytt. Til riktig adresse, denne gangen..”

Damen i telefonen lo, før hun forklarte at de hadde lurt litt på hva som hadde skjedd. Dette er tross alt den tredje søknaden de har fått fra oss på under tre år – så de stakkars folka på det kontoret må jo lure på hva i alle dager det er Peter og jeg holder på med..

– “Den eneste forskjellen jeg kan se på de to siste søknadene”, begynte damen, “Er at dere har endret dato for vielsen. Og sted også, ja..”

Og akkurat dét er vel kanskje litt spesielt med tanke på at søknadene ble sendt inn med to ukers mellomrom 😉

#susehuer

/ Det kommer ikke flere søknader fra oss, Skatt Sør – vi lover å gifte oss nå 😉

Ta det med ro, dette skal ikke bli noen interiørblogg – men akkurat nå må jeg innrømme at det er litt moro!

Hver eneste dag får jeg snapper av malingsspann og pensler i arbeid, fra lesere som har vært innom denne lille bloggen og enten blitt inspirert – eller bare fått den lille dytten i rumpa som innimellom trengs for å komme i gang med etterlengtede prosjekter. Det er så gøy å se! Fortsett med å sende meg snapper ♥

Nå som TV-stua er ferdigmalt, må det ordnes litt. Stua har stått mer eller mindre tom siden vi kvittet oss med sofaen for en evighet siden, og tanken min er nå å lage en koselig liten kosekrok.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden “kontoret” mitt er på den motsatte veggen, er tanken å få inn en sofa eller lignende som kan fungere som avkobling eller litt variasjon fra kontorstolen innimellom. Med en god leselampe og et bord, bør det bli ganske fint!

Jeg har ikke begynt å snoke rundt i butikker enda, for jeg vet jo at det er en hel jungel av valg. Og en rask titt på Ikea.no bekrefter at jeg kanskje bør finne ut hva jeg ser etter før jeg begynner å titte – kunne det blitt fint med en sjeselong eller to, for eksempel?

Skjermdump: Ikea.no

Eller er det best å gå for en sofa når man først skal ha et kosehjørne..

Skjermdump: Ikea.no

Veggen er litt under tre meter, og jeg er usikker på sofa med sjeselongløsning da jeg er redd det tar mye av rommet.

Hva bør jeg tenke på? Jeg har to små barn, og ingen planer om å sprenge noe budsjett. Men sittekomfort er selvsagt viktig, og hva bør jeg gjøre med fargevalg? Er det best med grått møbel nå som veggene har blitt så grønne – eller kan det bli spennende med noe litt mer sprekt enn grått?

Den grønne planta skal få seg en ny utsiktspost, altså 😉

Jeg er rett og slett helt elendig på å forestille meg hvordan ting vil se ut, og Peter lurte på hvorfor vi trengte å gjøre noe med kroken i det hele tatt.. Med andre ord lite hjelp å få fra den kanten 😉

Så hvis du har innredningsforslag eller egne erfaringer å dele med meg blir jeg kjempeglad!

/ Nå lover jeg en liten interiør-pause mens jeg er i tenkeboksen 😉