Jeg elsker bloggen min. Den er mitt lille fristed der jeg selv setter dagsorden. Akkurat det er en befriende følelse, spesielt de dagene man bobler over av ideer og skrivelyst. Det gjør meg glad å skrive om fine, morsomme ting – jeg elsker smilefjes.
Men så kommer dager som dette. Der man startet morgenen med å svare på et par mailer, og skal begynne på dagens blogginnlegg om Snapchat. Så skal man bare kjapt innom en nettavis for å få med seg de siste nyhetene, og på en-to-tre har mammahjertet gått i tusen knas.
Plutselig føler man seg som en dust der man sitter og skal skrive et seriøst innlegg om Snapchat, mens noen der ute har mistet en sønn. En femåring på vei til barnehagen sammen med mamma og lillesøster, på en helt vanlig tirsdag.
Den sorgen.. Det går ikke en gang an å forestille seg. Brått blir Snapchat så uendelig ubetydelig. I dag tror jeg mange pappa- og mammahjerter har grått noen tårer.
For på dager som dette innser man at bare én bokstav skiller lykke fra ulykke. Dager der man ristes ut av sin lille boble, gråter i medfølelse og innser at livet er langt fra bare smilefjes.
I går hadde Muttern tydeligvis vært innom Konatil og lest innlegget om strikkeprosjektet mitt, for like etterpå tikket det inn et bilde på telefonen min:
Først tenkte jeg det måtte være selvskryt, men så stusset jeg litt over at jeg ikke kan huske å ha sett Mamma med rødt strikketøy i fanget noen gang.. Når hadde hun rukket å strikke denne røde ullbuksa?
Svaret viste seg å være like skremmende som det var hysterisk.. For denne ullbuksa begynte visst muttern å strikke på i 1989. Nittenåttini! Det er 28 år siden, det!
Ullbuksa skulle bli min, og siden arbeidet tok sånn tid, strikket hun bare benet lenger etterhvert som jeg vokste. På et tidspunkt må jeg ha blitt for gammel for å gå med ullbukse, for da skulle den plutselig bli lillesøster sin isteden. Hun er seks år yngre enn meg, noe som må ha gitt mamma en hvilepute og en følelse av å ha litt for god tid før buksa ville komme til å passe. Så da stoppet alt tydeligvis opp.
Men nå lurer altså muttern på om hun endelig skal strikke ferdig den røde ullbuksa. Hun har siktet seg inn på det eldste barnebarnet – sønnen min på fem år. Jeg tipper buksa kommer til å passe ham om et par år, hvilket vil gi henne litt tid på å ferdigstille arbeidet.
Men, 22 år etter siste maskestrikk, tror jeg det er mer sannsynlig at ullbuksa ender opp hos det yngste barnebarnet som nå er to år. Da har muttern seks år på seg..
Jeg aner ikke om det skyldes det at dere vet jeg egentlig ikke kan strikke, eller om dere bare prøver å være hyggelige.. Men med jevne mellomrom er det altså noen som etterlyser en oppdatering på hvordan det går med strikkeprosjektet mitt.
Ikke bare er det trivelig at noen spør, men det er jo ganske morsomt at blogginnlegg jeg har postet for lenge siden, tydeligvis svirrer rundt i bakhodet hos noen av dere fortsatt 🙂
Den første gangen jeg skrev om strikkingen min, skulle jeg egentlig bare lete etter noen strikkepinner, da det plutselig ramlet ut et strikkeprosjekt jeg vagt husket at jeg hadde begynt på. Jeg endte opp med å rekke opp hele greia, som skulle blitt en genser til min datter på ett år. Problemet var bare at datteren min hadde rukket å bli to år allerede, og den påbegynte genseren var allerede for liten.
Den andre gangen jeg skrev om det, hadde jeg såvidt kommet i gang med strikkingen på ny – samme genser i en større størrelse. Så måtte jeg spørre svigermor om hjelp fordi jeg hadde mistet en maske, og da hun tok en titt, konkluderte hun med at jeg ikke hadde mistet noen maske, men at jeg hadde hentet opp en ekstra. Og for ei som ikke aner hvordan man henter opp masker, så var jo det et lite mirakel i seg selv.
Siden forrige oppdatering for et halvt år siden, har det gått veldig sakte framover – for jeg frykter fortsatt den såkalte raglanfellingen som jeg vet venter der fremme et sted. For ei som må google eller spørre svigermor om hjelp så fort det står annet enn “glattstrikk” i oppskriften, så høres raglan forferdelig komplisert ut.
Nå har jeg imidlertid kommet så langt på bolen at jeg skal felle av åtte masker på hver side av arbeidet. Jeg regner med det er der armene skal på etterhvert. Jeg husker selvfølgelig ikke hvordan jeg feller av masker, så her må jeg fram med youtube når tiden er inne, hehe 😉
Jeg må også innrømme at arbeidet så langt bærer preg av ujevnhet – fordi jeg hele tiden prøver å strikke løsere.. Jeg har for uvane å stramme tråden, og må tenke på å ikke gjøre det hele tida.
Her har jeg sannsynligvis slækket ekstra på tråden..
Neste steg i oppskriften er ermene, og jeg er nå i gang med å legge opp masker på strømpepinner. Er det meningen at det skal være så forferdelig knotete, eller gjør jeg noe feil?!
Det står i oppskriften at man skal legge opp maskene LØST, men da jeg prøvde det, falt jo pinnene ut så fort jeg slapp dem! Også måtte jeg knote bare enda mer..
Hadde det ikke vært for dere ivrige strikkere som følger bloggen min og spør med jevne mellomrom hvordan det ligger an, så hadde jeg nok forkastet hele dritten for lengst. Så jeg får bare si takk for at dere minner meg på strikkeprosjektet mitt med jevne mellomrom – det er takket være dere at jeg skal bli ferdig en vakker dag!
Så satser vi på at den dagen kommer innen lillesnupp er konfirmant. Men jeg kan ikke love noe 😉
– “Ikke at jeg klager altså”, mumlet Peter fra kjøkkenet, “Men det skal bli så sjuuuukt deilig når du legger deg klokka åtte i kveld..”
Først skjønte jeg ikke hvem han snakket til, men så innså jeg at ordene var myntet på meg. Og vel.. De ordene var i grunnen ganske berettiget.
For dagen i går startet to og en halv time for tidlig, og etter en turbulent natt med hosting og hundetassing og tissepauser og jeg vet ikke hva – kunne det ikke vært dårligere timing å våkne 04.30.
Halv fem er ikke morgen, i alle fall ikke for meg! Så derfra og ut var den vanligvis så blide Christina transformert til Miss Grumpy Bitch.
Sorry altså, men jeg henger rett og slett ikke sammen når jeg sover for lite! Alt blir feil, hodet følger ikke med, men verst av alt: Peter blir seriøst det mest irriterende mennesket på kloden.
Litt som da Mormor gikk gravid med moren min og plutselig ikke tålte å se på Bestefar lenger. Hun hadde faktisk sagt fra til ham at hun kom til å skille seg så fort ungen var ute, men da fødselen var over, forsvant irritasjonen som dugg for solen. (De er forresten gift enda)
Nøyaktig den samme effekten har mangel på søvn på mitt syn på Peter. Pustingen hans blir irriterende. Plystringen. De lange dopausene.
I går toppet det seg da han skulle ut og hente posten, og jeg ga ham søppelposen på vei ut, sånn at han kunne kaste den samtidig. Jeg venter på et viktig brev, og sukket da jeg forstod at det ikke hadde kommet denne dagen heller. Så oppdaget jeg fire timer senere at Peter hadde glemt å hente posten, og at brevet hadde ligget der og ventet på meg hele tiden.
Eller da vi lagde lunsj og han dultet ganske hardt borti meg så jeg nesten mistet et glass i bakken, og han såvidt mumlet et unnskyld. Jeg ble fresende forbannet, selv om jeg egentlig visste at det var et uhell.
Utover dagen ble det heldigvis litt bedre. Ikke fordi Peter ble noe mindre irriterende, men fordi han skygget banen og holdt seg på god avstand fra det illsinte lemenet som var nær ved å eksplodere hvert øyeblikk.
Så beklager det, du sinnssykt irriterende mann, i dag elsker jeg deg igjen – og jeg tar gårsdagen helt og holdent på min kappe. Men jeg var i alle fall mitt ansvar bevisst og la meg grytidlig i går kveld – sånn at dagen i dag skal bli kjempefin 🙂
I følge kalenderen min blir jeg straks premenstruell, men det får vi ta til uka.
/ God lørdag, med eller uten en Grumpy Bitch i hus 🙂
Nå har vi riktignok ikke kommet i gang med første episode enda, men jeg har fått med meg flere av reklamesnuttene for årets sesong. Serien står på opptak, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Kristine Ullebø, Komikerfrue og Anne-Brith.
Jeg elsker lettbeint TV-underholdning, og selv om jeg sannsynligvis kommer til å se på med litt andre øyne etter at vi i fjor fikk se hvordan produksjonen faktisk foregår, så må jeg si jeg beundrer årets deltagere som gir alt og byr på seg sjæl. Det er nemlig ikke så lett som man skulle tro!
For under innspillingsperioden i fjor, innså Peter og jeg at vi rett og slett ikke er sånne folk som stopper midt i en krangel og sier: “Bare vent litt, jeg skal bare hente videokameraet”. Vi er langt unna Marna og Ørjan som syns det er ålreit å krangle med et helt film-team i stua.
Vi var med i serien uten å bidra med store tårer, kjærlighetssorg eller dramatikk. Bare helt udramatisk hverdag med to små barn og en logrete hund. Vi skjønte jo fort at det ikke var spesielt interessant for et TV-publikum, og på et eller annet tidspunkt var vi faktisk inne på tanken om vi kanskje burde iscenesatt noen krangler, dratt på uplanlagte utflukter og kokt suppe på en spiker bare for å lage god tv. Men så innså vi ganske kjapt, at sånne folk er vi bare ikke.
Vi har kanskje litt uvanlige jobber, men vi er altfor vanlige til å lage god TV.
Men hele denne opplevelsen har fått meg til å innse en ting:
Jeg er så stolt av at vi er oss sjæl! Vi blogger hver eneste dag uten å spekulere i clickbait-overskrifter. Vi skriver om hverdagslivet, uten de store skandalene. Det er slappe ammepupper, leverpostei på buksa, oppturer og nedturer. Dette er oss – og det gjør meg så stolt!
Dessuten gjør det megså glad at hverdagslivet faktisk er nok for at du og dere har lyst til å stikke innom og lese i løpet av dagen. Det gjør meg skikkelig glad at dere er like nedpå som oss, og at det faktisk ikke er mer som skal til! Dere forventer ikke de store skandalene, og det syns jeg er så fint.
Så får det heller være at vi er altfor kjedelige som TV-underholdning. Det er jeg jo helt enig i 🙂
Vel, bortsett fra den dagen vi skulle på Blog Awards, da. Da nervene mine tok overhånd og jeg lå i fosterstilling på hotellrommet. Det hadde blitt bra TV, det 😉
Det er tre måneder siden sist jeg skrev månedsoppsummering, og jeg må innrømme at jeg har savnet det skikkelig! Det er noe trivelig over å se tilbake på måneden som har gått, og ikke minst rote litt i hjernearkivet for å huske hva som faktisk skjedde. Ukene flyr, og nå er det jaggu mars!
Dette innlegget skulle jeg egentlig skrevet i går, men i går kunne jeg rett og slett ikke la Peters mannesjuke gå forbi i det stille. Så here we go, her kommer en liten oppsummering av februar 🙂
Tre prøvebokser med maling! Kjøpte dem før jeg skulle male TV-veggen, og det viste seg å være veldig smart å male små felter på veggen for å se fargene i dagslys og kveldslys før man tar det endelige valget. Endte forøvrig opp med å forkaste alle tre, men jeg fikk i alle fall snevret inn hva slags blåfarge jeg var ute etter 😉
Beste bomkjøp
Denne måneden gikk jeg på en liten smell. Til vanlig pleier jeg å kaste på meg et par joggesko før jeg suser ut av huset, men jeg bruker svarte støvletter i blant. Og da jeg fant noen smekre på salg denne måneden, kjøpte jeg dem. Uten å huske at jeg har to par fra før. Så nå har jeg tre nesten like par i skohylla.. Men hey! Jeg sparte penger da, det var tross alt salg 😉
(Red anm: Dette er bare en stor genser, ikke en gravidmage 😉
Peter-øyeblikk
Den lørdagen jeg våknet helt i ørska etter altfor lite søvn, og Peter sa at han tok med barna ned for å lage frokost sånn at jeg kunne sove videre. Jeg er faktisk sjukt forelsket i ham enda, på grunn av dette ♥
Christina-øyeblikk
Jeg prøver å styre unna sukker så godt jeg kan, men innimellom bare MÅ jeg ha sjokolade. Så da jeg fant to ruter med melkesjokolade i skapet, slukte jeg dem på null komma niks. Et par uker etterpå ble jeg fysen igjen, og hadde selvsagt glemt at jeg hadde spist opp melkesjokoladen. Jeg var helt sikker på at det var Peter som hadde gjort det, og skjelte ham ut fordi han burde skjønt at det er en regel som sier at når man går tom for et produkt, så skriver man det opp på handlelista med en gang. Tok noen timer før jeg kom på at jeg burde si unnskyld. Men siden Peter også trodde det var han som hadde spist opp sjokoladen, så har jeg ikke sagt noe enda.
Fullførte prosjekt
Endelig fikk mor tatt fram malepenselen! Etter mye om og men ble altså TV-veggen blå, og resultatet ble akkurat slik jeg ønsket. Sjekk den blåfargen, da! Skifter farge gjennom hele dagen. Siden så mange spør: Jeg fikk ikke tak i Nordsjö sin “Dark Dijon”, men fargekoden er den samme som “The Abyss” fra Jotun.
Prosjekt som videreføres til neste måned
Huset vårt har flere rom som skal males, og nå må jeg bare bestemme meg for om det er gangen eller tv-stua/kontoret som står for tur. Er selvsagt fortsatt i tenkeboksen når det gjelder farger, men håper å finne ut av det i løpet av mars. Beslutningsvegring og alt det der..
Gladeste øyeblikk
Tror det må være det øyeblikket da Peter og fem-åringen kom inn døra etter å ha vært på vinterferie i fire dager, og lillesøster tok i mot storebroren sin som om han kom hjem fra krigen. Den søskenkjærligheten har jeg aldri sett så sterk før, og jeg får nesten tårer i øynene når jeg tenker på det. Gladtrist ♥
Tristeste øyeblikk
Da vi måtte avlyse femårsdagen til Mr Plutt som hadde blitt syk – jeg må innrømme at det røsket godt i mammahjertet. Bursdager er jo livet!
Bilde som aldri havnet på bloggen
Her er det som vanlig mye å ta av.. Peter er jo fortsatt en kløpper til å ta bilder, og dette knipset han da vi skulle ta bilde til facebookgruppa til podcasten vår “Gjesterommet” for å melde fra om at vi straks var klare med ny episode. Classy, as always.
Friskus
Jeg er ikke i spesielt god form, for trening har jeg ikke drevet med på veldig mange år. Så det å male en TV-vegg var faktisk en skikkelig treningsøkt for meg – jeg ble veldig svett og rød i kinnene, og jeg følte meg som en friskus etterpå. Litt flaut.
Daffus
Fitbit’en min (aktivitetsarmbånd) har gått opp i limingen og løsnet (takk til deg som advarte meg om at det kom til å skje før eller siden), så nå aner jeg ikke lenger hvor mange skritt jeg går i løpet av dagen. Dette har resultert i at jeg føler meg som en daffus hver eneste dag. Må få fikset den!
Yndlingssanger
Denne måneden har jeg hørt utallige ganger på denne låta til Katy Perry, og jeg blir ikke lei! Hver gang jeg hører den går det opp for meg at det snart er vår, og jeg blir altså i så godt humør 🙂
Låt nummer to er av INNA, tror den kom ut i fjor – men jeg oppdaget den først for et par uker siden. En spretten liten sak, som minner meg om å blåse bobler med tyggisen. Ikke spør hvorfor 🙂
For snart to uker siden friskmeldte jeg meg fra tidenes hostorama og forkjølelsesmareritt – overbevist om at Peter må ha det mest effektive immunforsvaret i mils omkrets. Han hadde sluppet unna viruset til tross for heftig hosting og feber hos både ungene og meg, og vi var vel litt i sjokk alle sammen.
Men nå har lykken altså snudd.
Gubben har inntatt hjørnet i sofaen, under pleddet, med ullsokkene på og en varmende kopp te med én sukett i. Jeg har sittet på kontoret i 2. etasje i hele dag, men lyder som “Aaaaah…” “Ooooff…” “Ååååååh..” “Aaaiii…” har nådd ørene mine med jevne mellomrom.
Det er ille. Det er mannesjuken.
Og hvordan skal man egentlig tilnærme seg partneren når dette inntreffer? Går man for å være pleiende og medfølende? Eller brysk og hard? Vil for mye sympati føre til hardere utbrudd av mannesjuken, eller vil mangel på medynk gjøre ting verre?
Jeg pleier å gå for den gyldne middelvei. Nok sympati til at han ikke trenger å overdrive enda mer, og litt bryskhet for å minne ham på at han er tøffere enn han tror.
– “Off, det var skikkelig kjipt Peter”, sa jeg til ham i morges, “Tror du at du har feber, eller?”
Svaret kom kjapt:
– “Å ja. Jeg har vært uggen i hele natt, og jeg fryser og svetter om hverandre. Klassisk feber-symptom.”
Etter lunsjtid spurte jeg hvordan det stod til med feberen nå som han hadde spist litt, og han svarte at han følte seg enda verre enn i morges. At feberen herjet som bare det.
Jeg sa at han fikk legge seg litt på sofaen igjen, og som forventet sovnet han ganske raskt under pleddet. Så da bestemte jeg meg for å ta en rask sjekk av pannetemperatur.
Egentid. For et fantastisk ord. Jeg skal innrømme at egentid er noe som fikk en helt ny betydning etter at jeg ble mamma, selv om det nok har stått litt for langt nede på prioriteringslista de siste fem årene.
For det er så lett å tenke på hvor viktig det er å prioritere seg selv, mens det er noe helt annet å få det til i praksis når skittentøyskurven har vokst seg høy og sengene må skiftes på. Det er alltid noe som burde vært gjort – og nettopp derfor er egentid superviktig å prioritere!
For i blant må man bare koble ut, og jeg elsker å sette livet på pause i sofakroken. Med en rykende varm kopp te, Mormors hjemmestrikkede tøfler på føttene, ullpledd, radio, og godt lesestoff i fanget.
Bøkene jeg pløyde gjennom før i tida er for lengst byttet ut med magasiner, og et av dem jeg leser i papirutgave hver måned er Kamille. På mange måter føler jeg Konatil og Kamille kunne vært bestevenninner, for begge syns det er mer ålreit å spre glede istedenfor dårlig samvittighet 😉
Når bladet dumper ned i postkassa vet jeg at verdifull egentid venter, og at jeg kan glede meg til å lese litt om alt. Litt helse, litt samliv, interiør, mat, mote, skjønnhet og reise – inspirerende reportasjer, småstoff og deilig feelgood på en gang.
Det er selvfølgelig viktig å komme til bunns i skittentøyskurven og skifte til rent sengetøy med jevne mellomrom også, men det er vel så viktig å slappe av med feelgood i sofakroken.
Det blir litt som å sende hodet på spa, og det er faktisk en god investering 😉
Supertilbud!
Noe av det beste jeg vet er når jeg kan dele gode tilbud med leserne mine – og nå kan du få 8 utgaver av Kamille til kun 189,-!
Alle abonnenter får i tillegg Kamille+, som er ekstra sider med eksklusivt innhold – og to ganger i året får man med Kamille Puls også, helt gratis!
Det eneste du trenger å gjøre for å bestille litt egentid i postkassa, er å sende SMS-kode MIL172 til 2205 (1,-)
Snakk om uproduktiv dag! Haha, det er jo både komisk og typisk at de dagene man har en to-do-liste på nærmere én meter, ender man opp med å få gjort tilnærmet lik ikke-en-dritt.
I dag formiddag leste jeg til og med på bloggen til Peter at både utpakking, klesvask og generell rengjøring stod på programmet, og det skal jeg si var nydelig lesning!
Men så fløy timene avsted, og selv om vi fikk krysset av noen av punktene på lista, så var det plutselig tid for kveldsmat og legging av barn.
Men! Det finnes lyspunkt også, for i dag fikk jeg endelig gjort unna en ganske viktig ting, som jeg har tenkt på veldig, veldig lenge. Helt siden den den gode, gamle støvsugeren min tok kvelden fordi jeg ikke tenkte på å bytte filter, har jeg bestemt meg for å bli flinkere på vedlikehold.
Jeg har det med å tenke at så lenge ting virker, så er det bra. Inkludert vaskemaskinen. Den går som ei klokke på femte året, uten vedlikehold. Innimellom gjør jeg riktig nok dette:
Og rengjør glasset på begge sider:
Og i blant kjører jeg en rens. Men i løpet av de fem årene vi har hatt den, har jeg holdt meg laaaangt unna denne luka her:
Filteret. Ekspertene sier at lofilteret skal inspiseres og renses én gang i måneden, og ja.. Jeg har altså aldri gjort det før.
Og som mor til to ivrige skatte-samlere (steiner, pinner, plastbiter etc), er jeg veldig flink til å tømme lommer før jeg slenger ting inn i maskinen – men jeg er jo også bare en mor som gjør så godt hun kan, så denne luka burde jeg inspisert for veldig lenge siden!
Jeg fikk såpass noia for hva som ventet meg, at jeg sendte en Snap til en venninne og spurte om hun renser filteret hver måned..
Jeg fikk svaret: “Hvilket filter?” – og det ga meg i grunnen den selvtilliten jeg trengte for å gå videre.
Så jeg dro ut støpselet, vippet ned det lille røret, og satt klar med en liten plastboks for å samle opp vannet som skulle renne ut. Det viste seg at det ikke var litt vann som skulle ut heller, men masse – og da det endelig sluttet å piple vann, var jeg klar for å dra ut filteret.
Og, vel.
La oss si det sånn at det var på høy tid med en rens. Det kalles ikke lofilter for ingenting, og her var det store mengder lo og småkvist (!) som hadde kilt seg fast.. Faktisk kan jeg ikke fatte og begripe at maskinen har klart å pumpe ut vann i det hele tatt, og at det har gått bra i fem år uten en rens er jo helt utrolig!
Vi rakk kanskje ikke mange punkter på to-do-lista vår i dag, men det føles som at jeg har reddet et vaskemaskin-liv. Og det må da være godt nok på en søndag 🙂
/ .. Og hvis du heller ikke visste at vaskemaskiner har lofilter – så vet du hva du har å gjøre til uka! 😉
