Helt siden jeg fikk femti kroner av Mormor for å klippe meg kort som femåring, kjørte jeg i mange år en ganske safe hårfrisyre. Jeg fikk riktignok Mamma til å ta permanent på meg et par ganger da jeg gikk på barneskolen, men etter det var det midtskill og solbleket hår som gjaldt i flere år.
Men da jeg gikk på videregående, skulle jeg prøve en ny frisør. Jeg husker jeg sa til henne at jeg ville ha det litt rufsete og oppklipt i nakken, men fortsatt beholde litt lengde. Frisøren sa det hørtes ut som en god idé, og satte i gang med saksa.
Også ble det kort. Altså virkelig nakkekort. Jeg husker jeg satt i frisørstolen og tenkte “Neimen for helsikke, dette er jo ikke rufsete! Det er guttekort! Sett det på igjen, er du grei.”
Det hjalp jo ikke at jeg er født med sånn musegrå kommunefarge – og i et halvveis lyst øyeblikk tenkte jeg at nå får det bare stå tel. Kanskje det hjelper hvis vi får på litt farge? Frisøren fikk stjerner i øynene, og sånn hadde det seg at jeg gikk ut derfra noen timer senere med mørkerødt hår og guttekort klipp.
Det tok nesten to uker før vennene mine på skolen kjente meg igjen ved første øyekast.
Ja, jeg glemte kanskje å nevne at jeg fikk lugg også..?
Dette begynner å bli en stund siden nå, men jeg er fortsatt nervøs hver gang jeg skal til frisøren. Så vennligst kryss fingrene for meg i dag.
Det har vært veldig travelt for både Peter og meg i det siste, og det har resultert i at husarbeid har måttet nedprioriteres. Det vil si, vi har gjort det mest nødvendige som støvsuging, klesvask og “overflaterydding” – men resten har gått litt på halv tolv.
I sånne perioder er det helt typisk at Peter takker ja til å være med på direktesendt talkshow, spilt inn i vårt eget hjem..
Det hjalp jo ikke at Peter trodde det var neste onsdag talkshow-verten skulle dukke opp, så da han fikk en påminnelse i går kveld, ble jeg umiddelbart småsvett. Jeg hadde mange ting på planen i dag, og hadde ikke tid til å rydde huset. Derfor spurte jeg om vi skulle ta et røsk sent i går kveld, sånn at vi slapp å tenke på det i dag.
Men neida, Peter skulle sette av tid til både rydding og vasking i dag, så det skulle gå så fint så. Men så var det bare det at han hadde andre ærender å ordne på dagtid i dag også, og etter en time ringte han og sa at en rørlegger var på vei for å fikse de to kranene på badet.
Så da måtte jeg jo slippe det jeg hadde i hendene og rydde badet i en fei, for gubben var ikke på vei hjemover riktig enda.
Lenge siden det har sett sånn ut..
Da Peter endelig kom hjem, var det bare tre kvarter til talkshow-mannen Blakstad skulle komme, og det var fortsatt rot i alle rom.
– “Hvor skal dere sitte hen?”, spurte jeg Peter.
– “Nei, jeg vetta søren, jeg..”, svarte han.
Så da tenkte jeg at det sikkert ble på kjøkkenet. Rydde, rydde, rydde.
Eller, er det ikke mer naturlig at det blir litt mer avslappet i en stue? Rydde, rydde, rydde.
Da det ringte på døra en liten stund etterpå, var både Peter og jeg i full sving med å rydde kjøkkenbenken. Det kunne jo hende det skulle filmes litt rundt hvis de først befant seg på kjøkkenet.
Men neida. Av alle steder endte de opp midt i lekekroken til ungene. Der en haug med malerier pryder veggen og den grønne handlekurven som aldri er i bruk, holder vakt foran boksen med lego som er stuet bort i kroken.
Sjekk linselusa i front 😀
Live-intervjuet gikk veldig bra, og nå som kaoset har lagt seg, føles det jo veldig ålreit å ha et ryddig hjem igjen. Panikk-rydding er rydding det også 🙂
/ Hele intervjuet finner du hos “Blakstad på Tinget” på Facebook – verdens triveligste direktesendte talkshow 🙂
Helt siden Peter begynte å blogge for snart fem år siden, har jeg jevnlig fått spørsmål om hvordan det er å være samboeren hans. Et hyggelig spørsmål å få, selv om det såklart ikke lar seg besvare med noen få ord.
Trodde jeg. For i dag fikk jeg se et bilde som i grunnen oppsummerte det hele.
Denne penisen på veggen var altså det første jeg så da jeg kom opp trappa til 2. etasje i dag formiddag.. Først forstod jeg faktisk ikke hva som hadde skjedd, men det tok selvfølgelig ikke lang tid før jeg hørte den kneggende latteren til Peter fra kontoret.
Deretter ble jeg helt perpleks, før jeg begynte å tenke på at den mannen må ha tegnet noen peniser i sitt liv, for den var jo ikke så halvgæren anatomisk, haha..
Så innså jeg sakte, men sikkert – at dette er Peter. Dette er mannen som tar frem malepenselen når han blir oppgitt over beslutningsvegringen min og mener jeg må få ut fingeren og bestemme meg for hvilken farge vi skal ha på veggene i TV-stua. Dette er Peter in a nutshell, og han kommer til å være sånn for resten av livet.
Og det er jeg jo bare glad for! Man skulle kanskje tro at en penis på veggen er noe å bli sur for, men jeg tror bare jeg for lengst har innsett hva slags fyr jeg har blitt sammen med. En barnslig mann som får meg til å le hver eneste dag. Han passer på meg, han holder meg oppe når jeg trenger det, han sier de riktige tingene, han er en fantastisk pappa, han holder meg ung til sinns, og han lar meg bestemme fargene på veggene – selv om det tar en hel evighet. Bare fordi han vet at det betyr mer for meg, enn det gjør for ham.
Okei, så var det ikke en penis jeg hadde sett for meg skulle pryde veggen vår, men forhåpentligvis blir det maling i nærmeste fremtid. Hvis ikke, har han i alle fall gjort sitt for å gi huset vårt litt sjel.
Om ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. En blomsterbukett ville kanskje også fungert..
Noen ganger blir jeg så fascinert av tanken på at andre familier har bodd i huset vårt før oss. At to andre familier har levd sine liv under det samme taket som vi nå lever vårt liv.
Mennesker som har sovet, spist, dusjet, vasket klær, laget hakk i gulvene, låst de samme dørene, irritert seg over knirken i parketten, skrubbet badekaret og vasket doen – i det som nå er vårt hus. Det føles så rart.
Ting man kanskje ikke ser på lang avstand, men som blir veldig synlig når man har kontorpulten sin rett under, for eksempel. Og så blir man sittende å fundere.. Hva i all verden skjedde egentlig her?
Hvem var det som feilberegnet tapetlengden? Hvem fant ut at det bare var å klippe til en helt tilfeldig liten flik og lime helt tilfeldig oppå, litt sånn på måfå? Samme om det er lim under hele fliken, da – ingen som ser det likevel.
Og er jeg den første som har lagt merke til denne lille skavanken? Eller har noen sittet akkurat her jeg sitter nå, og studert den før meg? Vil det bli nye eiere i framtiden som kommer til å oppdage fliken, eller kommer jeg til å male over den slik at den aldri mer vil synes?
Eller kommer fristelsen en vakker dag til å bli for stor..
Jeg er på kaffeavvenning om dagen, noe jeg er tre-fire ganger i året. I perioder hvor jeg er litt stressa, er det som om kaffe stresser meg enda mer – og da må jeg bare kutte det ut i en periode. Så nå går jeg rundt med konstant hodepine, og tenker på hvor sjukt det er at kaffe har den effekten på skrotten.
Derfor har mandagen vært litt seig, men i dag er det mange ting som har fått meg til å smile!
For eksempel gikk det i dag plutselig opp for meg at det bare er to uker til vi skal stille klokka – og det gjorde meg rett og slett hoppende glad! Det å stille klokka i seg selv er jo helt katastrofe for en småbarnsfamilie med tanke på kaos i hodet og leggetider og stå-opp-tider, men det betyr samtidig at nå går det jaggu mot vår! Og det trenger vi nå. Ferdig snakka 🙂
Like etter denne åpenbaringen, sjekket jeg innboksen og så at jeg hadde fått en skikkelig koselig melding fra ei jente, som bare ville fortelle at hun hadde oppdaget bloggen min først i forrige uke – og at hun hadde brukt helgen på å lese alle innleggene i kronologisk rekkefølge helt fra det første jeg postet i august 2015. Nå hadde hun kommet til april 2016, og hun måtte bare sende en melding og si at hun storkoste seg. Haha, så innmari trivelig å tenke på at noen har sittet i helgen og lest mine gamle historier 🙂
Også har jeg snappet i dag. Jeg vet. Vinglemor klarte ikke holde seg, for det var en liten historie om “lokalavisa” som lå og boblet, så da fant jeg ut at jeg fikk oppdatere Mystory med én gang og bare få det ut. Så nå har jeg endelig bestemt meg for å periodesnappe (yey!), for jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger fra travle småbarnsmødre som sier at periodesnapping i grunnen er det beste, haha.. Så da velger jeg å stole på dere!
Umulius82 – mandag morra – nothing fancy
Da jeg skulle fylle bensin på bilen i sta, puttet jeg kortet i automaten. Også skjedde det ingen verdens ting. Det stod bare “VENT”, og etter nærmere to minutter (det er lenge når man står og venter!) begynte jeg å få skikkelig noia for at bankkortet mitt var slukt og borte for alltid. Det gikk enda noen sekunder, og jeg rakk akkurat å tenke “Nå får jeg ringe Pappa”, som jeg alltid gjør når jeg havner i trøbbel – før kortet plutselig ble spyttet ut sammen med en kvittering der det stod “kansellert”. Jeg ble overlykkelig over å ha fått kortet mitt i retur, men var ikke dummere enn at jeg kjørte derfra uten å prøve på nytt. Frister ikke skjebnen to ganger.
Og sist men ikke minst – jeg vet jeg kommer til å jinxe det nå – men jeg har all grunn til å smile, for jeg har to friske unger. Ikke noe snørr, ikke noe hosting, ingen tegn til feber, ingenting. Det er nesten ikke til å tro.
Mandager som dette, altså. De gjør det nesten littebitt enklere å takle at jeg krympet yndlingsgenseren til sønnen min i helgen. Den fine grønne, som svigermor hadde strikket til ham til jul.. Jeg krysser fingrene for at hun var på utkikk etter et nytt strikkeprosjekt uansett 😉
Etter at vi kastet oss med på utfordringen om å leve kjøttfritt i oktober, har vi virkelig fått øynene opp for smaksrike måltider som ikke inneholder kjøtt. Ikke bare er det godt for samvittigheten å gjøre noe positivt for jorda vår – men det har vært helt topp å bli mer bevisst på hvor mye god mat man kan lage uten kjøtt!
Forrige helg testet Peter vegetarburgeren “Liv Laga” fra Hoff – og det var en fryd å lese tilbakemeldingene fra leserne hans! For denne nyheten er det tydeligvis flere som har fått med seg allerede, og folk kunne både melde om at de hadde forspist seg, samt at dette må være den beste vegetarburgeren som finnes på markedet.
Denne uka var det endelig min tur til å teste nyheten fra Hoff på kjøkkenet, og siden Peter gikk for den klassiske burgermiddagen, ville jeg prøve noe nytt. Hva med å lage tacowraps med vegetarburgere i strimler? Yum! 🙂
HOFF Liv Laga vegetarburger kommer i to ulike varianter. “Original” med smaksinspirasjon fra Mexico, som inneholder potet, linser, aspargesbønner og mais. Variant nummer to er “Tomat og Ost”, som er inspirert av det italienske kjøkkenet og inneholder potet, linser, soltørkede tomater og ost.
Burgerne er forøvrig glutenfrie, og inneholder ikke soya. De varmes kjapt og enkelt i stekepanna, i ovnen eller på grillen – mens du gjør klart tilbehør etter ønske.
Verdens enkleste og beste guacamole lager du for eksempel på ett minutt!
1 avokado
1/2 – 1 hvitløksfedd
En dæsj seterrømme/kesam etc.
En skvis sitron
Salt og pepper
Miks sammen – og voila!
Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut av Peters slafselyder underveis i måltidet, for det er lenge siden jeg har sett ham kose seg så mye. Men jeg slafset jo like mye selv, for vegetarburger-bitene smaker en hel masse!
Kryddermiksen er virkelig god, og burgerne er akkurat passe spicy og har god konsistens. Det siste syns jeg er et kjempepluss, da jeg ikke er så fan av tørr mat.
Noen liker tortillas..
..Andre liker skjell/trays..
..Mens andre bare må tvangsfôres 🙂
Liv Laga er allerede i middagsloopen vår, og kan altså brukes til så mangt. Flere fristende oppskrifter og mer info om burgerne finner du her: Real middagsmat uten kjøtt 🙂
P.S. HOFF Liv Laga vegetarburgere finner du i frysedisken i de aller fleste dagligvareforretninger.
Jaja, det slo meg faktisk ikke å vise hva som faktisk lå oppi goodiebagen vi fikk på Kostholdskonferansen i går, haha! Men den inneholdt en liten fest for sånne helsekost-elskere som meg 🙂
Dette er altså ikke sponset på noen måte, alle som var på konferansen i går fikk hver sin.
Litt lesestoff – disse to hadde jeg også sett på Snap før jeg møtte dem i går 😉
Sjokolade.. Er.. Aldri.. Feil.. 😉
Og disse her.. Peter går bananas!
Måtte deles på fire 😉
Supersnack? Yes please 🙂
Chrom, Q10 og boka til Sten Sture Skaldeman to the rescue
Denne måtte jeg åpne i går, ohlalalaa! Kokosflak med chili!
Og sist, men ikke minst, denne lå ikke i goodiebagen, men jeg ble overlykkelig da jeg så at Naturlig Liv hadde stand, for endelig fikk jeg sikret meg en Wonderbag! Jeg har ønsket meg det så lenge, men ikke fått somlet meg til å bestille. Sjekk den grønnfargen ♥
Wonderbag er rett og slett en kjele-sovepose! Den brukes til langtidskoking av mat, man gir gryteretten eller krafta eller hva enn som står på menyen et oppkok, også setter man kjelen nedi Wonderbagen slik at den fortsetter langtidskoking og holder seg varm i timesvis oppi bagen. Samme prinsipp som dynegrøt eller dynepoteter for dem som husker denne gamle tradisjonen, bare med bedre isolasjon. Vips, så sparer man strøm og tid!
Jeg gleder meg så skikkelig til å prøve den, så nå starter jakten på hva som skal bli den første oppskriften 😉
Åh, for en dag! Jeg føler meg alltid litt vill og gæren når jeg forlater mann og barn i helgene, og jeg må innrømme at det var litt rart å kjøre avgårde før klokka ni i morges og se dem sitte og vinke i vinduskarmen.
Men fy fasan så godt det er med litt egentid! Jeg har innsett at det er helt livsnødvendig, spesielt når man lever et liv der det ikke er mulig å sitte på do i fred. De to små rakkerne mine må seriøst ha en radar som går av hver gang jeg forlater rommet for å gjøre mitt fornødne.
Så etter å ha dusjet (med tilskuere), kledd på meg og spist forkost – bar det avsted til noe jeg har gledet meg til i veldig lang tid nå: Kostholdskonferansen 2017!
Jeg var heldig å sikre meg en billett før alle ble revet bort, og i dag har jeg rett og slett sittet i en fullstappet sal i seks timer sammen med 500 andre, og sugd til meg spennende inspirasjon om mat og kosthold fra den ene glitrende foredragsholderen til den andre.
Jeg elsker å høre om hvordan mat og bra/dårlig helse henger sammen, og for første gang har jeg fått oppleve Berit Nordstrand live. For et fyrverkeri av ei dame – det er jo umulig å ikke bli glad av å høre henne prate!
Det var flere “stands” utenfor i pausene, og plutselig ble jeg helt forvirra, for jeg kjente omtrent alle som stod der.. Trodde jeg. Det tok litt tid før jeg innså at de så kjente ut bare fordi jeg følger dem på Snapchat, slik som f.eks “Kostholdsdamene”.
Også fikk jeg endelig hilst på Helene Ragnhild, den søteste ernæringsdama jeg vet om! Jeg følger henne også på snap, så jeg ble helt forvirret av det og, haha.
Men nå, dagens høydepunkt: Sjekke hva som gjemmer seg i den tunge goodiebagen! Mye tyder på at det er noe spisbart.. 😉
Okei da, jeg vet dere sa det kom til å skje.. Men nå har det altså gått over fire måneder siden jeg logget av og bestemte meg for å ta en pause fra Snapchat, og det har så smått begynt å klø litt i fingrene igjen.
Og det hadde jeg faktisk ikke trodd, for da jeg logget av i november, hadde både Peter og jeg kommet til et punkt der vi innså at jakten på gode Snaphistorier var i ferd med å transformere oss til dårlige kjærester og dårlige foreldre. Man kan si hva man vil om teknologiens tidsalder, men mobilfjes er og blir et forferdelig onde. Det er rett og slett ikke mulig å ha trynet i mobilen og samtidig være tilstede.
Jeg må innrømme at det har vært deilig med en pause, men dere som hører på podcasten vår, vet jo at både Peter og jeg har lagt den stressede tanken på Snapchat bak oss nå.
Jeg innser at jeg savner litt å kunne dele de humoristiske glimtene i hverdagen som er for små og tilfeldige til å ende opp som blogginnlegg, for eksempel da jeg malte TV-veggen for noen uker siden. Da hadde det vært moro å dele litt underveis når man likevel stod der ensom og alene med malerulla og klødde seg i hodet mellom slagene 🙂
I tillegg har jeg også innsett at Snap faktisk inspirerer den kreative hjernehalvdelen! Tro det eller ei, men jeg savner faktisk å se verden gjennom Snap-øyne innimellom.
De siste ukene har jeg vært litt i tenkeboksen, og jeg har nå kokt de store spørsmålene ned til et par essensielle punkter jeg må få avklart. Hvis jeg skal tilbake på Snap, må jeg:
Først og fremst snappe når jeg er alene, for å unngå mobilfjes.
Ikke føle at jeg må oppdatere Mystory hver eneste dag.
Men så begynner dronninga av beslutningvegring å rote det til: Hvis jeg skal snappe kun når jeg er alene, vil det egentlig ha noen underholdningsverdi? Alt det morsomme skjer jo stort sett når jeg har mennesker rundt meg, men da ønsker jeg jo ikke å sitte med mobilen.
Og vil det egentlig funke å være på Snap uten å oppdatere hver eneste dag? Jeg kommer ikke til å “legge ut noe bare for å legge ut noe” – og jeg ser for meg at det kan bli stille fra meg i ny og ne.
En annen viktig ting, er innkomne snapper. Noe av det viktigste for meg var kontakten jeg fikk med dere som fulgte meg, og jeg hadde “åpen” Snap slik at jeg kunne ta i mot fra alle som ville sende. Det fungerer veldig bra alle de gangene man åpner en Snap som er ment for deg, men ikke fullt så bra alle de andre gangene man åpner snapper som åpenbart har blitt sendt til “alle” på lista.
Dette gjør at jeg ikke rekker å se gjennom alt som kommer inn i løpet av en dag, og da misser jeg jo også snappene som er ment til meg. Og det er kjipt, for det betyr jo at jeg går glipp av snapper som denne:
Hihi, fikk denne av en av mine søte faste følgere <3
Så sånn er altså ståa. En skulle jo tro at blogg, instagram og podcast var nok i massevis – men det er liksom noe helt spesielt med denne Snap’en, da 🙂
Tidligere i dag snublet jeg over en liste med paroler som skulle pryde årets 8.mars-tog. Midt blant mange viktige kampsaker, var det én sak som lyste mot meg og som skilte seg litt ut i mengden:
“La fitta flagre fritt – nei til kosmetisk intimkirurgi!”
Jeg har kanskje ikke så mye å komme med når det gjelder FN’s agenda for kvinner, antirasistisk kvinnekamp eller sexkjøpsloven. Men flagrende fitter, der er jeg ekspert.
Det er jo ingen hemmelighet at jeg brenner for at dagens ungdom må få tilbake troen på seg selv, og innse at de er gode nok som de er. For litt over en måned siden skrev jeg et innlegg der jeg tok et slags oppgjør med at operasjoner nå er i ferd med å bli sett på som den nye løsningen på alle problemer. (Les innlegget her)
Og intimkirurgi er såvisst i vinden. Hele 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og det er selvfølgelig ikke “ondter” det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og skjennanse i hverdagen. For de aller fleste handler det kun om utseendet, at det ikke ser “normalt” ut – og har ingenting med helseproblemer å gjøre.
Her følger min historie. Her i huset har det nemlig flagret både her og der siden jeg fødte barn nummer to for snart 2,5 år siden. Førstemann ble tatt med hastekeisersnitt, så jeg har altså bare presset ett barn ut den egentlige veien.
Før jeg ble gravid, kan jeg ikke huske at jeg tenkte over hvordan jeg så ut nedentil. I forkant av fødselen var jeg livredd for alvorlige rifter, rupturer og totalrupturer. Jeg hadde lest om at en del kvinner opplever å få så store skader under en fødsel, at man ødelegges for resten av livet. Dette var min største skrekk, og jeg husker jeg ropte til Marja (min supre jordmor) mellom to rier: “Kan du finske-grepet?? Vær så snill og si du kan finske-grepet!”
Jeg hadde nemlig hørt at det fantes et spesielt grep jordmødrene kunne bruke når babyen var i ferd med å komme ut, som visstnok skulle bidra til å forhindre de store skadene. Marja var tilfeldigvis finsk (!), og hadde heldigvis full kontroll.
Jeg endte opp med tre, fire sting som takk og lov grodde som de skulle i ettertid, men selv om det nå nærmer seg 2,5 år siden fødselen, så er jeg jo ikke dummere enn at jeg vet at ting ikke er som før der nede. Når jeg går, så kjenner jeg at det flagrer. Det blafrer. Det klukker. Det flapper.
Hvem vet, kanskje har jeg flagret litt hele livet – men slik ståa er nå, vet jeg i hvert fall at en intimkirurg ville gnidd seg i hendene og satt meg opp på en time asap. Men hva er vitsen? Det plager meg ikke fysisk, og kroppen min har gjort den mest fantastiske jobben den kan gjøre, hele to ganger. Det gikk bra begge gangene, og det er jeg veldig takknemlig for. Og er ikke det tross alt det viktigste?
Om man har født eller ei, hvis det ikke er et reelt fysisk problem som skaper trøbbel i hverdagen, hvorfor i all verden skal man bry seg om hvordan det ser ut der nede? Mulig det er jeg som begynner å bli gammel, men det er ikke som at man må dra frem underlivet på jobbintervju, er det vel? Det er sannsynligvis ikke så mange som skal ned der og titte uansett – og hvis de ikke er fornøyd med hva de ser, ja så kan de vel til helsike pelle seg et annet sted?
Så damer, kvinnedagen er viktig av mange grunner, men la oss også bruke den til å minne oss selv på at vi har grunn til å være stolte. Stolte av oss selv, akkurat slik vi er. Uansett om vi har skjeve neser, små pupper, thigh gap, plattfot eller en fitte som flagrer hele året.
