Jul hos svigers

Peter og jeg har faktisk ikke kjent hverandre så innmari lenge, hvertfall ikke til å ha to barn sammen.. Vi ble nemlig både kjent og kjærester på en gang – for snart fem år siden. Først sa det bare pang, og så sa det bare vips, og julen det samme året var jeg åtte måneder på vei med vår lille pluttelutt. Noen vil kanskje si det gikk litt fort i svingene, og det har de helt rett i 😉

 

“Åsså var ikke fort-i-svingen det samme som av-i-svingen, vettu!” – julaften 2011

 

Denne julen blir altså vår femte julefeiring sammen, og som i mange andre familier, feirer vi jul annethvert år hos hans og min familie. Jeg husker fortsatt hvor spent jeg var før den første julen vår sammen. Vi skulle feire med svigers, og jeg tvilte sterkt på om jeg kom til å få skikkelig julefølelse.. Hvordan skulle jeg klare det når jeg ikke satt hjemme i Larvik i den kjære julestua til Mormor og Este? Jeg kommer fra en liten familie, og før mine to småttiser kom til verden, var det ingen små barn. Jeg er med andre ord vant til stille og rolige feiringer.

I Peters familie derimot.. Ohlala! Da jeg var liten drømte jeg i blant om å vokse opp i en stor familie med mange mennesker – og den drømmen har definitivt blitt oppfylt! Peter har tre søsken, og med våre to barn er antall barnebarn nå oppe i ti stykker. Og for ei lita jente som meg føles det som å ha kommet med i et sirkus! Innimellom må jeg klype meg i armen, for det er et konstant og yrende liv, det er latter, skravling, barnelek og hæla i taket fra morgen til kveld.

Og jeg elsker det!

 

Akkurat sånn som dette er det 🙂

 

Heldigvis har jeg blitt tatt godt i mot fra dag én, men det er også helt utrolig at samtlige i Peters familie er så ålreite mennesker. Både søsken og inngifte er utrolig flotte folk, og dermed blir det jo en skikkelig fin gjeng som samles til jul. Og det at vi ikke ses så ofte resten av året, gjør det såklart enda mer spesielt.

Jeg føler meg helt klart som en del av storfamilien, og gleder meg veldig til å feire jul i år. Det er bare en liten ting jeg har å utsette på tradisjonene til min svigerfamilie. Og det er det som skjer når ribba tas ut av ovnen like før julemiddagen..

Da stimler nemlig alle til på kjøkkenet, også står de der og plukker og mumser i seg den sprø svoren! Hørt noe så teit?! Når maten endelig kommer på bordet, så er det altså ribbe uten svor som lyser mot oss.. Dette har selvfølgelig gått meg hus forbi de to julaftenene jeg har vært der, for hvem er det som husker å kretse rundt ribba i det den tas ut..? Så i år skal jeg søren meg stå klar og sikre meg en ribbebit med svor før det er for sent 🙂

 

/ Bare seks dager igjen 🙂

* Følg Julekona på Facebook *

Rocky Road

Resten av året kan vi være så sunne vi bare vil, men til jul kjører vi et skikkelig unntak! Det har blitt en tradisjon, så hvert år jeg lage en runde med julesnopet over alle julesnop, nemlig “Rocky Road”. Jeg aner ikke hvem som har laget den opprinnelige oppskriften, og det finnes mange varianter. Den er stappfull av deilige kalorier og får tennene til å løpe i vann bare av tanken. Så hvis du ønsker å lage noe veldig lettvint til julekosen, eller bare gi bort noe skikkelig snask i gave – så får du herved vårt hotteste tips 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

ROCKY ROAD

– 500 gram sjokolade (Velg en du syns er god! Jeg regner med de fleste typer sjokolade fungerer, mørk også dersom du foretrekker det. I år brukte jeg vanlig melkesjokolade)
– 2 poser Dumle
– 3,5 dl peanøtter
– 2 gode håndfuller mini marshmallows (Jeg fikk bare tak i vanlige, så jeg delte hver marshmallow i seks biter)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Fremgangsmåten er som følger:

– Del alle dumle-karamellene i tre biter. (I en oppskrift stod det at man først måtte fjerne papiret..Haha)
– Miks disse sammen med nøttene og marshmallowsene.
– Smelt sjokoladen i vannbad og bland alt godt sammen før du heller massen over i en bakepapirkledd form. (Jeg brukte 30 x 20)
– Sett herligheten i kjøleskapet. Så er det bare å vente!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er den farlig gode miksen av salt og søtt og sjokolade og karamell som bare… Aaaah! Nei, det er ikke mer å si om den saken. Har du ikke testet den ut så må du bare gjøre det. Men ikke klag til meg dersom du spiser opp rubbel og bit 🙂

 

/ En gang i året.. Bare en gang i året 😉

* Følg Snopekona på Facebook *

Jeg elsker å feste!

Det ikke mange vet om meg, er at jeg elsker å feste. Man skulle kanskje ikke tro det sånn ved første øyekast, for stort sett har jeg jo både en og to unger rundt meg til enhver tid. Men en skikkelig fest tar jeg meg altså tid til en gang i blant. Det skjer jo ikke sånn veldig ofte, men ofte nok til at mannen har innsett at jeg har et festebehov. Jeg syns faktisk også det er mest moro å gjøre det uten gubben, for vi trenger det lille pusterommet fra hverandre i blant.

 

Four young people dancing energetically

 

Han er heldigvis ikke særlig sjalu av seg – og selv om jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, så er jo ikke akkurat dét formålet. Men det aller beste er jo at det passer nesten alle aldersgrupper! Blir man egentlig noengang for gammel? Jeg ser i alle fall ikke for meg at jeg kommer til å gi opp festingen på veldig mange år. Jeg mener, tenk den dagen man sitter der, når barna har flyttet ut for lengst – kanskje er man pensjonist og kan styre sin egen døgnrytme. Jeg kan lett se for meg festing til langt på natt!

I tillegg får det deg til å koble av, det fjerner stress og bekymringer, får deg til å slappe av og tenke klart. Og nå har jeg til og med fått en t-skjorte der det står hvitt på svart!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Tusen takk til Jannicke for verdens herligste førjulsgave <3

 

/ Lik hvis du også liker å feste 😉

* Følg Festekona på Facebook *

Førjuls-kollektiv

Det har jo blitt så trendy å få tre barn, at jeg innimellom føler det store spørsmålet er om to er nok. Men heldigvis føler både gubben og jeg at familien vår nå er komplett, og at det er en deilig tanke å bestandig kunne være 1:1. Men mens jeg bare har en lillesøster, er gubben på sin side oppvokst med tre søsken. Jeg vet at han i barndommen grublet en del over at han ikke hadde vært her dersom foreldrene hadde sagt seg fornøyde med tre barn.. De siste dagene har vi imidlertid fått teste hvordan det hadde vært med en liten en til i hus!

På søndag fikk jeg en sms fra en av mine beste venninner som skrev at hun hadde fått vannlekkasje i leiligheten sin. Hun lurte på om vi visste om et sted hun og sønnen på 2,5 år kunne leie på kort varsel. Og det gjorde jeg jo! Gjesterommet vårt står tomt, og dessuten er det helt gratis å bo der. Så på søndag kom de kjørende med bagasjerommet fullt, og vips så hadde vi laget et herlig lite førjulskollektiv!

Og at ting som dette er helt i orden for Peter, er noe av det jeg elsker mest ved ham. Han er så herlig løsningsorientert, og det kommer bestandig godt med. Et par ekstra folk på besøk på ubestemt tid? Null stress. Så plutselig satt vi altså her, tre voksne og tre barn under samme tak. Hver morgen har vi laget en hel rad med frokosttallerkner, før treåringens luke i sjokoladekalenderen møysommelig har blitt delt i to for at den lille gjesten også skulle få en bit.

Det har vært veldig koselig å dekke på middagsbordet til seks personer, og ikke minst det at vi har vært en ekstra voksen som kan rydde av bordet etterpå. Det var moro når tre voksne pusset tennene på tre barn samtidig, og spesielt når vi var ferdige og alle skulle få nattaklem.

Jeg bodde i kollektiv på Majorstua på midten av 2000-tallet, og det var en helt fantastisk tid i mitt liv. Det er riktignok littebitt annerledes å bo i kollektiv når man har fått barn, det er i alle fall definitivt mer livat og høylydt! Men til tross for litt sykdom har ungene kost seg glugg ihjel, de to gutta har lekt helt strålende sammen, og lillesnuppa har diltet etter dem som en litt nysgjerrig mygg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Gutta krutt og den lille myggen <3

 

Det toppet seg da Peter, barna og jeg kom hjem etter et familiebesøk i går ettermiddag, og oppdaget at gjestene våre hadde ryddet, vasket gulvene og støvsugd den støvete trappa vår. For en sliten småbarnsmor som har hatt sykdom i hus siden oktober, var det en ubeskrivelig herlig følelse! Tror faktisk den slitne småbarnsfaren også ble blank i øynene 😉

Det var altså med blandede følelser vi i dag måtte gi slipp på gjestene våre, for lekkasjen var ordnet opp i på rekordtid. Det ble bare tre dager med utlån av gjesterom, men skal si det føles tomt og rart her nå.

.. Og når det gjelder spørsmålet om man skal gå for et barn til, så er konklusjonen vår rimelig klar: Å ha tre barn i hus er lett som en plett, så lenge det følger med en voksen ansvarsperson på kjøpet 🙂

 

/ Så var det tilbake til normalen igjen 🙂

* Følg Kollektiv-kona på Facebook *

Bare en liten koseblogger

Noen ganger er det så ufattelig deilig å bare være en liten koseblogger. For det er det jeg er, og denne bloggen er mitt lille fristed hvor jeg kan sitte og skrive og drømme meg bort i ordene. Men jeg elsker også å lese andres blogger, og noe av det jeg liker aller best, er å scrolle blogglistene og trykke meg inn på helt tilfeldige blogger. Innimellom ramler jeg over noen skatter, andre ganger tenker jeg at det blir litt mye å lese en hel blogg om steiner. Eller pinnedyr.

Men i går havnet jeg tilfeldigvis inne på bloggen til en av Norges største motebloggere. Hun hadde tydeligvis blitt syk, og til stor forargelse for leserne hadde hun ikke oppdatert bloggen sin på over to døgn. To døgn! Kommentarfeltet kokte, hvorfor i huleste hadde hun ikke blogget? Hvorfor hadde hun ikke gitt fra seg noe livstegn? Eide hun ikke samvittighet..?

Greit nok at du er syk. Men du orker å lese kommentarer. Og blogging er jo en jobb sant? Og man sier fra til jobben at man er syk.

De anonyme kommentatorene var selvsagt på plass, og akkurat da gikk det opp for meg hvor heldig jeg er. Som slipper sånt mas. Jeg koseblogger, og selv om jeg helst skulle postet noe hver dag, så er det ingen som klikker i vinkel hvis jeg en kveld blir liggende under dyna på sofaen med tette bihuler, øreverk og snørr i hele systemet. Sånn som i går.

Og i går formiddag kom også gutta mine hjem fra guttetur. Papsen og treåringen hadde vært en natt på hotell i Oslo, og lillesnuppa og jeg stod på bussholdeplassen for å ta dem i mot. Jeg har jo vært ganske syk de siste ukene, så da jeg stikk i strid med all bedringslogikk i går morges våknet med vondt i bihulene, øreverk og rennende øyne, så følte jeg liksom ikke for å fortelle det til Peter. Han har vært veldig oppgitt over at minst én person i husstanden har vært konstant syk siden oktober, så jeg tenkte heller å late som at jeg var på bedringens vei.

Da bussen kom kjørende, snøt jeg meg, tørket de rennende øynene og priset meg lykkelig over at de smertestillende tablettene hadde begynt å virke. Jeg latet som ingenting da jeg fikk se de to gutta hoppe fornøyde av bussen, smilte bare stort og ga dem noen gode velkomstklemmer før vi tok fatt på hjemturen. Men vi hadde ikke gått mange meterne før Peter snudde seg mot meg.

– “Men du.. Hvordan går det, forresten?

Jeg kikket ned, turte ikke møte blikket hans.

– “Eh tjo..“, mumlet jeg, “det går framover nå, altså!”

– “Det er ikke meningen å være frekk altså..”, fortsatte Peter, “Men du ser seriøst ut som en brukt kondom..
naughty princess - english bulldog wearing princess costume

 

/ .. Og derfor ble det ingen blogging i går 🙂

* Følg Snartfrisk-kona på Facebook *

Miss Fix it

I morges etter frokost suste Peter og treåringen avsted, de skulle til hovedstaden på en liten guttetur. Etter flere uker i sykdomsrus fikk jeg nesten litt småpanikk, skulle lillesnupp og jeg plutselig ha en hel dag for oss selv? Hva i huleste skulle vi ta oss til? Og siden formen min fortsatt ikke er på topp, måtte vi legge hodene våre i bløt. Lillesnuppa var i grunnen mest opptatt av å , for sånn helt plutselig over natta har hun knekt koden! Det er som om krabbing er helt uaktuelt, hun bare går og går og går. Jeg tror hun har bestemt seg for å observere alle husets overflater fra et annet perspektiv. Og mammahjertet er så stolt – nå er hun ikke lenger en baby, og det er som om vi blir kjent med nye små deler av personligheten hennes hver eneste dag.

Men altså, litt inspirert av Peters blogg i går, bestemte jeg meg for å fikse opp i forskjellige ting i huset. Du vet, sånne ting som jeg tror gubben egentlig hadde regnet med at han skulle ta ansvaret for, men som man trygt kan si har latt vente på seg. Først ut var “The Chair”, som er husets store klesoppsamler. Peter blogget om denne stolen vår i går, og til stor glede utviklet kommentarfeltet seg til å bli ganske hysterisk. Det er jo flere som sliter med dette fenomenet! (Hele innlegget finner du her) Selv om stolen kun bestod av gubbens klær, som han i fire uker har sagt at han skal rydde selv – tok jeg altså et røsk. Og se så pent det ble! Pjuskepelsen ser faktisk nedsittet ut, da skjønner dere hvor mange kilo med klær som har ligget i den stolen. (For ja, Peter ryddet litt før han knipset bildet fordi det så for ille ut, haha):

 

Før og etter

 

Den neste tingen jeg kastet meg over, var varmepumpa. I høst fikk vi nemlig installert pumpe på veggen, og installatøren sa at vi måtte rense filteret ca hver tredje uke. Og nå har det gått over dobbelt så lenge, så dette filteret har blitt som en slags verkebyll. Men i dag fikk jeg endelig ut fingeren! Jeg åpnet lokket, løsnet filteret, registrerte at det hadde samlet seg en del støv, tok filteret med til dusjen, spylte det rent (akkurat som installatøren ba meg gjøre), tørket det godt, satte det inn i varmepumpa igjen, festet lokket, og voila! Det tok seriøst to minutter, jeg ble nesten litt flau. Og for en herlig følelse etterpå!

 

Dust dust baby..

 

Det neste punktet er jeg overbevist om at gubben ikke har lagt merke til. Men i den forrige leiligheten vår, var det et dørhåndtak som ble slakkere og slakkere uten at vi brydde oss, og plutselig en dag falt det av. Og det var et helsikke å få på igjen. Så i dag satte jeg av hele to minutter til å hente en skrutrekker type stjerne – og skrudde til den stakkars skruen. Easy peasy.

 

 

Den neste tingen var utenfor husets fire vegger, men like fullt en ting som jeg altså har fikset opp i. Saken er den, at i bilen liker Peter å tygge pastiller. Tygge, smatte, slafse, mumse, you name it. Og i høst har han hatt dilla på noen store pastiller som kommer i sånne små papirposer, og i disse posene ligger det naturligvis en del overflødige småkorn som ser ut som sukker. (Men siden de er sukkerfrie, så er det nok noe annet) Noen klarte for en måned siden å tømme en halv pose med overflødige småkorn i det lille rommet foran girkassa i bilen. Noen sa også at han skulle få fjernet det så fort som mulig, men i dag innså jeg at “så fort som mulig” er et relativt begrep. Det tok meg forøvrig to minutter å fikse dette også.

 

Før-bilde, altså 😉

 

Avslutningsvis må jeg også ta med et oppdrag som jeg faktisk ikke klarte å fikse. Jeg nevner det bare siden jeg tross alt brukte mye tid på google for å finne ut hvor i all verden jeg kan få tak i en dings som dette. Det er en plate/list over den integrerte mikroovnen på kjøkkenet som har falt av, og det ser ut til at en liten bit på festet på den ene siden har knekt. Bildet viser den som ikke har knekt. Så kjære nissen, hvis du leser bloggen min, så ønsker jeg meg en sånn en til jul i år!

 

 

Dagen i dag har fått meg til å innse et par ting. Når man utsetter å få ting gjort, så lager det bare unødvendig hjernestøy. Man går og tenker at “Off, nå må jeg snart få fikset det”, også blir det en negativ spiral som tapper deg for energi. Den andre tingen er at jeg definitivt skal bli flinkere til å ikke utsette ting i 2016! Men siden jeg ikke liker nyttårsforsetter, startet jeg mitt nye og bedre liv i dag 🙂

Nå gjenstår bare å få med gubben, da..

 

/ Berre gjer da!

* Følg Handykona på Facebook *

Ingen vits i å være fisefin

I går kveld ble mannen og jeg sittende å prate litt før vi skulle legge oss. Begge hadde blogget om at vi har blitt smittet av “Hånd-, fot- og munnsyken”, og at det er en pyton ting å få i hus. Når sant skal sies, grublet jeg faktisk litt på om jeg i det hele tatt skulle dele det på bloggen. Litt fordi jeg faktisk aldri har hørt om sykdommen før – men mest fordi det høres ut som om vi er halvt spedalske.. (I natt drømte jeg at vi skulle på familieferie alle fire, også viste det seg at vi ble satt bort på en øy, akkurat som Spinalonga. Da skjønner dere greia) Men så kom jeg fram til at sånn er det å drive en blogg! Man kan jo ikke bli så fisefin at man begynner å skille mellom oppturer og nedturer!

Men det merkelige er at gubben på mirakuløst vis har prestert å bli relativt frisk over natta. Han ser fortsatt ut som en kvisete fjortis, men ellers er han i form igjen. Immunforsvaret mitt jobber tydeligvis ikke like effektivt, og blemmene har nå flyttet seg fra håndflatene, til munnen og halsen. Jeg som er helt avhengig av skikkelige måltider, har i dag spist følgende til frokost, middag og kvelds:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA “Oh my Lollipop..”

 

Vi har jo en treåring i hus, så frokosten ventet jeg med til han hadde dratt i barnehagen. Middagen spiste jeg på fryserommet, og kveldsmaten ble fortært etter leggetid.

Og på dager som dette, når jeg føler meg litt dårlig og syns litt vel synd på meg selv, så har jeg et rituale som flytter fokuset over på hyggeligere ting. Jeg prøver å lage en liste med fem punkter som faktisk gjør meg glad – selv om det er veldig synd på meg. Og i dag ser lista mi sånn ut:

1. Mannen er frisk igjen. Ja, det gjør meg faktisk glad at mannen er på beina igjen. For da er det veldig mye mindre klaging, og i morges kunne jeg ligge en time ekstra under dyna mens han lagde frokost til seg og ungene. Det var veldig tiltrengt og ekstremt godt for en sliten skrott.

2. Is til frokost. Kall meg barnslig, men det gjorde meg faktisk glad. Selv om det var aldri så smertefullt å spise den, så var det fortsatt is til frokost!

3. Husarbeidet må vente. Jepp, kroppen har talt – gulvvasken blir dessverre nødt til å vente. Og da gidder jeg ikke ha dårlig samvittighet for det i mellomtiden!

4. The Holiday. Kveldene bruker vi stort sett på jobbing eller rydding, men de siste dagene har vi ikke orket  noen av delene. Derfor kastet vi oss like godt over årets første julefilm! The Holiday MÅ vi se hvert år, og jeg gråt like mye denne gangen også. Gubben og, men ikke si det til noen.

5. Blomster! Treåringen fikk plukke ut buketten han likte best, mens pappaen betalte. Fy søren som jeg elsker fine blomster! Også fulgte det med et veldig koselig god-bedringskort, som fikk meg så innmari glad.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
“Mamma, de rosa var sååå fine!”

 

Og nå kjære immunforsvar, tenker jeg vi sier at dette var siste innlegg om sykdom på en god stund! Jeg har ikke tid til å ligge her og skusle bort førjulstida.. Det er masse julekos som gjenstår, og ikke minst skal verdens beste julegodis lages. Og den oppskriften tenkte jeg å legge ut om ikke så altfor lenge 🙂

 

 / Go immunforsvar, go go go!

* Følg Blemmekona på Facebook *

Herr Kvisetryne

Jeg lover at dette ikke skal bli noen sykdomsblogg. Men siden det akkurat nå er litt dårlig stelt her på hjemmebane, så må jeg liksom få dele litt av vår noget spesielle sykdomsreise med dere. Den har nemlig eskalert. Så til de grader! I helgen innså jeg jo for alvor at gubben var syk. Ikke orket han middag, ikke orket han kaffe – ja i grunnen orket han ingenting. (Les mer om det her) Tidligere har han klaget over at jeg ikke har sett hvor dårlig han føler seg, men akkurat det er ikke et problem lenger!

 

“Peter? Eh, fint hvis du kan holde deg i ett hjørne av huset.. Også holder jeg meg her borte imens..”

 

Olala! Sjekk denne pubertale fjortisen! Dette ansiktet våknet jeg altså ved siden av i morges, og jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine.. Umiddelbart begynte jeg å lure, for det lignet jo mistenkelig på “fyllekviser”. Men siden mannen ikke har rørt alkohol på to år, skrek jeg istedet ut at han hadde fått byllepest. Han på sin side var overbevist om at det var AIDS, så dere kan jo tenke dere hvor kaotisk det var her en liten periode.

Men ingen av delene stemte såklart. Barnehagerampen vår ble nemlig smittet av hånd-, fot- og munnsyken i forrige uke, og til tross for lovord fra både fastlege og “Norsk helseinformatikk” om at voksne som oftest er immune og sjeldent blir smittet – så skal jeg love deg at det er sprøyt fra ende til annen! S P R Ø Y T! De kunne jo heller advart oss om at dersom vi voksne ble smittet, så kom vi til de grader til å bli syke også!

Så her sitter vi da, den ene mer pjusk enn den andre. Peter med sitt pubertale utseende, og jeg med håndflatene fulle av små røde blemmer. Begge har vi halsbentennelse ut av en annen verden, og blemmene inni munnen brenner hver gang vi prøver å få i oss mat. I dag lagde jeg suppe til middag, men det gikk dårlig.

Som om ikke det var nok, oppdaget jeg i sta seks røde prikker rundt munnen. Så jeg håper virkelig ikke jeg våkner opp som Peter i morgen tidlig. Da er i såfall morgendagens blogginnlegg i boks, haha! Heldigvis meddeler NHI at “prognosen er god, det er ingen komplikasjoner.” Og det er jo en liten trøst. Også er det en ganske stor trøst at Bloggerne er ferdige med å filme oss.

Status pr nå ser slik ut:

 

 

Et quiz-resultat å være stolt av, det! (Hvis du skulle være litt over middels interessert selv, så kan du teste dine ferdigheter her.) Nå skal jeg legge meg, og krysser fingrene for at sykdommen ikke eskalerer ytterligere i ansiktet mitt i løpet av natten..

 

/ Frisk til jul, takk! 🙂

* Følg Konatil kvisefjes på Facebook *

Den ultimate sykdomstesten

Spør du meg, så er det ikke lett å vite hvor dårlige mannfolka egentlig føler seg når de blir syke. Her i huset klages det i alle fall like mye uansett om nesa bare er litt tett, eller de gangene influensaen virkelig herjer.

Som jeg skrev tidligere i uka har vi fått sykdom i hus. Jeg trodde faktisk det var på sitt verste da jeg skalv og hutret mens feberen herjet i kroppen, men så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje. Gubben ble smittet.

 

“Man down, man down! Call 911!”

 

Å herrejemini. Det begynte i det små. Litt forsiktig uffing:

Off..” “Ahh..” “Åååh..” “Sukk..” “Stønn..

Med andre ord akkurat som det pleier når han føler seg litt småpjusk. Så eskalerte det gradvis:

– “Vi kan umulig ha samme virus, Christina! For jeg føler meg dårlig, liksom! Seriøst dårlig!

Heller ikke dette er spesielt unormalt, og jeg må innrømme at medfølelsen ikke stakk spesielt dypt fra min side. Det var jo som vanlig helt umulig å vite hvor syk han egentlig var! I tillegg hadde jeg gjennom hele uka måttet minne ham på at jeg følte meg skikkelig dårlig, og derfor tenkte jeg i mitt stille sinn at dersom han ikke tok hensyn til meg, så skulle jaggu ikke jeg ta hensyn til ham, heller..

Det var ikke før i går at jeg innså hvor dårlig stelt det faktisk stod til med min kjære mann. Vi hadde surret rundt hele dagen i hver vår sykdomsboble, vi hadde byttet på å passe på barna mens timene sneglet seg av sted. Det eneste vi tenkte på var å få tatt kvelden tidlig, vi skulle sove av oss denne møkka.

– “Skal jeg begynne på middagen?“, spurte jeg da klokka nærmet seg fire.

– “Middag?“, sukket mannen, “Nei, jeg tror faktisk ikke jeg orker å spise middag i dag.

– “Hæ?“, svarte jeg overrasket, “vi må vel ha middag?

– “Nei ikke for min del.. Jeg orker ikke tenke på mat engang.

På dette tidspunktet begynte jeg faktisk å stusse bittelitt. For er det noe mannen min aldri takker nei til, så er det mat. Han er konstant sulten. Jeg åpnet kjøleskapet og stirret rett inn i en pakke med fiskekaker.. “Aha“, tenkte jeg, “han tror vi skal ha fisk til middag! Det forklarer den dårlige matlysten..” Men det min kjære hadde glemt, var jo at jeg hadde kjøpt inn til taco. Gubbens desiderte yndlingsrett!

– “Men kjærsten min!“, ropte jeg entusiastisk, “Vi skal jo ha taco! Tjohooo!

– “Taco..?“, pep det fra stua.

Jeg måtte fnise for meg selv. For det var da jeg innså det. Den ultimate sykdomstesten er såklart å friste med yndlingsretten! Det ble stille noen sekunder før han fortsatte:

– “Vet du hva.. Jeg orker faktisk ikke å spise middag i dag..

 

/ Nei til taco? Okei, han er faktisk syk..

* Følg Bli-frisk-kona på Facebook *

Kvinnfolk bak rattet

Jeg vet at jeg kommer til å hisse på meg et par kvinnfolk med dette innlegget, men det får så være. Det at jeg er kvinne selv, blåser jeg en lang marsj i. For i disse moderne likestillingstider må det være lov til å legge seg flat når man innser at man har tapt, særlig når det gjelder en kamp som har pågått mellom kvinner og menn i flere tiår.

Etter mange år i fornektelse føler jeg at tiden nå er moden. Jeg er klar for å krype til korset og innrømme at dere menn har hatt rett hele tida. I alle disse årene, hvor dere har hyttet med neven når vi kvinner har famlet oss nølende ut i en rundkjøring. Eller når vi har ligget og putret langt under fartsgrensa på E-18, bare sånn i tilfelle det skulle være fartskontroll. Når vi har parkert som i blinde uten å ta hensyn til de markerte plassene, eller når avstandsberegningen har blitt for tøff for oss inne i det trange parkeringshuset.

 

“Ikke tut på meg! Jeg trodde det var forkjørsvei!, for svingende!”

 

Jeg snakker selvsagt om bilkjøring. Er det ikke på tide at noen innrømmer at dere hadde rett hele tiden? Ja, dere mannfolk er flinkere enn oss damer til å kjøre bil! Det er neppe uten grunn at uttrykket “kvinnfolk bak rattet” oppstod og ble et fenomen. Et fenomen jeg vokste opp med på åttitallet, men som fortsatt – tretti år etter, lever i beste velgående.

Ja, jeg vet at det er dere gutta som står for råkjøringen, og det er selvsagt alt annet enn akseptabelt. Å kjøre for fort er harry, det er tankeløst – og ikke minst livsfarlig. Statistikken viser at vi jenter ikke er like hissige på gassen, og det er veldig bra. Men la oss ikke gjøre dette til en sak om råkjøring. For hvordan står det egentlig til med kjøreferdighetene våre, sånn ellers?

Bare denne uka har jeg vært vitne til flere nestenulykker, og i 9 av 10 tilfeller har det skyldtes idiotiske bilmanøvrer utført av kvinner bak rattet. Det er damer som glemmer å kikke til høyre, det er damer som fiser ut på veien selv om det ikke er klart, det er damer som tvilende kaster seg inn i rundkjøringer og skaper farlige situasjoner, det er damer som svekker konsentrasjonen i et forsøk på å multitaske, det er damer som blir stående midt i et kryss og nøle, og det er damer som kjører langt under fartsgrensa.

Og hva i alle dager er det som får oss til å klare å gå fra bilen som dette?

 

Ja, det var en dame som parkerte.

 


Ja, det var en dame som parkerte.

 

Og neida, tro ikke at jeg sitter her og hoverer. Jeg er selv et kvinnfolk bak rattet i dobbel betydning – og for eksempel er jeg svært dårlig på å lukeparkere. Men jeg har i alle fall innsett min svakhet! Etter flere år med bopel i Oslo hvor jeg ikke trengte bil, har liksom aldri dagen kommet hvor jeg har tatt grep og lært meg å manøvrere bilen inn i en luke. Derfor kjører jeg heller rundt og rundt og rundt og rundt til jeg finner en egnet parkering som passer mine ferdigheter. Jeg mener at det at jeg har innsett min svakhet, er en nødvendighet.

Samtidig har jeg grublet en del på hva det er med oss kvinner i trafikken som gjør oss mindre gode bak rattet. Er det det at vi ikke er konsentrerte nok? Neppe. Jeg tror tvert imot at vi er flinkere på konsentrasjon enn gutta, så sant vi ikke multitasker.

Er vi ikke innlærte nok? Jo, vi har vel fått den samme opplæringen som guttene? Og selv om de generelt sett kanskje er mer interessert i biler og bilkjøring enn oss jenter, så kan vel ikke det kalles noen unnskyldning.

Kanskje føler vi oss ikke trygge bak rattet? I mange familier er det mannen som styrer skuta når vi legger ut på biltur, og siden øvelse gjør mester, så har vi kanskje ikke kjørt nok bil?

Har det rett og slett med selvtillit å gjøre? Mye mulig.

Jeg spurte mannen min om hva han trodde kunne være grunnen til våre vaklende kjøreferdigheter. Svaret kom kontant: Kvinner mangler et “killer instinct”. Noen situasjoner krever at man bare kutter gjennom og tar et valg, og dette mente han at kvinner er dårligere til enn menn. Beslutninger må tas lynraskt bak rattet hele tiden, og det kan være både stressende og skummelt. Det gjør at kvinnehjernen rett og slett ikke er like egnet til å fungere like godt i trafikken som mannehjernen.

I tillegg mente han at kvinner mangler alfahanne-selvtilliten som menn er i besittelse av. Så når menn møter en rundkjøring med stor selvsikkerhet og med overdrevent stor tro på egne ferdigheter (“Flytt dere drittfolk, her kommer jeg!”) – så blir damene ofte stående og nøle midt i en situasjon. (“Åh, skal jeg kjøre nå eller skal jeg vente? Nei, jeg kjører.. Eller vent litt, jeg tror jeg venter..”)

Riktignok ser det ut til at ulykkesstatistikken i følge statens vegvesen ser ut til å ende på et lavere tall i år, enn på lenge. Men nå som vi er på vei inn i den store bulke-måneden, med søndagsåpne butikker fram til jul, tror jeg det ekstra viktig at vi kvinnfolk tar en liten peptalk med oss selv før vi svinger ut av oppkjørselen hjemme. Før vi skal ut og handle julegaver med stress i blikket, før vi bulker og før vi parkerer på midten over to parkeringsplasser.

Stol på deg selv, dropp den usikre nølingen! Føler du ikke for å kaste deg ut i rundkjøringen, så bestem deg på forhånd for at du skal vente til det er komfortabelt klart. Blir du ekstra nølende når det er mye trafikk, unngå rushtrafikken så langt det går.

Føler du deg usikker på høyreregelen, frisk den opp, da vel! Og kanskje viktigst av alt; kjører du bil så kjører du bil. Da må mobilen få ligge i fred.

Det beste hadde trolig vært om menn og kvinner kunne møtes på halvveien. Da ville kvinner fått selvtilliten til å kjøre ut i en rundkjøring uten å nøle – mens mannen ville innsett at han verken var udødelig, eller kongen på veien.

 

/ Ha en trygg og bulkefri jul 🙂

* Følg Kvinnfolket på Facebook *