De siste månedene har jeg trodd at jeg har kommet meg over kneika. Du vet, den kneika der man ikke har kapasitet til å huske på andre ting enn det som må gjøres i løpet av en dag.
Og helt siden jeg ble gravid i 2011, har min store akilleshæl vært å vanne blomster. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor det er sånn, men jeg klarer altså ikke å huske på å vanne de hersens blomstene.
Og det er så rart, for noe av det jeg elsker aller mest, er å dra på planteshopping! Enten det er en bukett freshe snittblomster eller en ny potteplante, så syns jeg forvandlingen i stua etter en blomsterhandel er ren magi.
En kaktus! Min trofaste lille venn som jeg har hatt i ti år, minst. Som har vært takknemlig for den lille klunken med vann den har fått en gang i blant – og noen ganger enda sjeldnere enn det også. Som til tross for dårlig stell har blomstret et par ganger i året, og spredd glede med en knæsj rosa blomst.
Nå har jeg tydeligvis bikket grensen for hvor mange grønne planter jeg kan ha i stua (seks), før jeg glemmer en av dem. For det levner vel liten tvil om at jeg har glemt å tenke på min gamle venn..
Og jeg vet ikke hva som er verst, at jeg har forsømt den helt – eller det faktum at det var en hardbarka kaktus.
Helt til slutt må jeg få takke alle dere som følger med på Snappen min, og som nå i kveld har sendt meg dette i Instagram-innboksen:
Noen dager, noen uker, hender det at det koker i heimen. Det er de dagene når det går så i ett med barn og hverdag og barn og jobb, at Peter og jeg plutselig innser at vi må stoppe opp og trekke pusten.
Det trenger ikke være mer enn et lite sekund, bare akkurat nok til at vi rekker å se hverandre inn i øynene, smile, og gi hverandre det lille nikket som betyr “Yup, we’re good”.
Det florerer jo med eksempler på ekteskap som går åt skogen når barna blir store og flytter hjemmefra. Når man sitter igjen alene i et stort hus og kjenner på den plutselige stillheten som slår mot veggene, og innser at man glemte å ta vare på kjæreste-forholdet oppi all barneoppdragelsen..
Jeg følte meg jo rimelig sikker fra før på at Peter og jeg kommer til å overleve den krisen når den dagen kommer – men nå er jeg faktisk ved enda bedre mot!
For noen dager siden leste jeg nemlig en artikkel som handlet om hvilke ting som skal til for å få et forhold til å vare. Saken var bygget på uttalelser fra en doktor og samlivsterapeut, samt en professor med ekspertise på relasjoner – som mente de satt på selve oppskriften.
Og utrolig nok var det hele kokt ned til tre hemmeligheter!
1. Communication
Det kommer jo ikke som noe sjokk at kommunikasjon er viktig, for det er jo løsningen på de fleste problemer her i livet.. Men ekspertene mener at det finnes mange typer kommunikasjon, og at det viktigste er at man finner ut hva som funker for den enkelte. Mens noen par er avhengige av å snakke seg til løsninger, kan andre fungere mye bedre uten verbal kommunikasjon. Å gå en tur sammen eller bare ligge i sofaen – kan være terapi.
Peter og jeg gjør begge deler. Vi prater mens vi går tur eller ligger i sofaen 🙂
(Fra “Bloggerne”)
2. Gestures
Åh, dette punktet elsker jeg! Forskningen viser nemlig at det ikke nødvendigvis er dyre gaver fra partneren som redder et forhold. Det er derimot de små tingene! Som å lage en kopp te, ta oppvasken, gå ut med søppelet osv. Små ting i hverdagen som betyr så mye.
Dette føler jeg Peter og jeg er gode på! Han er flink til å kjøpe blomster til meg uten at det er noen anledning, og veldig flink til å ta oppvasken etter middagen. Han vet jeg setter umåtelig stor pris på det, derfor betyr det ekstra mye. Og han blir glad når han oppdager at jeg har skiftet på sengene og fylt opp skapet hans med rene sokker og boksere for eksempel. Et kyss i panna som takk gjør meg skikkelig glad!
3. Having a laugh
Dette handler ikke så mye om å le av den samme filmen, men å være på bølgelengde når det kommer til humor. Å forstå partneren sin, og gjerne ha en intern humor som bare dere to forstår.
Haha, her scorer nok gubben og jeg ganske høyt. Vi har en intern humor som slår alle rekorder, og det hjelper jo ikke at vi jobber hjemmefra og ser hverandre i overkant mye i løpet av et døgn. Vi ler mye og nivået av selvironi er skyhøyt, samtidig som selvhøytideligheten er ekstremt lav. Sånn håper jeg det kommer til å holde seg for resten av livet 🙂
Og hvis alt skranter.. Så er det bare å ta seg en par-date på Spa. Som Peter hater.. Men det blir så innmari mye bra internhumor av det i etterkant 😉
Alle snakker om at dagene flyr avsted, og de gjør jo det – men på sett og vis syns jeg oktober har vært skikkelig seig! Men nå er vi jaggu ved veis ende, og jeg må si jeg gleder meg til november. Jeg ser ikke spesielt fram til slaps og sånt, men midt i måneden har gubben bursdag og det begynner å dra seg mot jul. Det pleier å være ganske koselig 🙂 Men først må oktober oppsummeres!
Det er nesten litt flaut, men det jeg håper var månedens beste kjøp, ligger fortsatt uåpnet i esken.. Jeg har nemlig tenkt til å få malt noen vegger her i huset, og i den forbindelse bestilte jeg to vegghengte nattbordshyller som etterhvert skal opp på veggen. Men det må jo males først.. Derfor har jeg tenkt til å vente med å åpne dem til malingsjobben er i boks. Så nå krysser jeg egentlig bare fingra for at alt ser bra ut inni esken, for jeg regner med at angrefristen er i ferd med å utløpe, haha 😉
2 stykk hyller, ja – håper dere trives i esken noen uker til 🙂
Fullførte prosjekt
Vet ikke om det kan kalles et prosjekt, men vi fikk nå i alle fall klargjort og stuet bort hagemøblene våre under en presenning for vinteren! I fjor var vi såpass sent ute at vi måtte gjøre det i minusgrader, og det fristet ikke til gjentagelse.. Man lærer litt og litt for hvert år som går!
Prosjekt som videreføres til neste måned
Jeg er i gang med å sortere babytøy til min bestevenninne som er rimelig høygravid akkurat nå. Hun venter ei jente, og var rimelig fortvilet fordi hun stort sett bare hadde fått tak i lyserosa tøy. Så nå tenkte jeg å sende videre alt jeg finner i litt mer nøytrale farger, og det har vi jo en del av siden vi ikke visste kjønn på noen av våre to før de kom til verden 🙂 Jeg er altså i gang, men på langt nær ferdig!
Bilde som aldri havnet på bloggen
Altså, dere skulle bare visst for en ræva fotograf Peter er. Han er ikke så ille til å knipse bilder og se utsnitt osv – men han er så forferdelig dårlig på å gi instruksjoner underveis! Han forventer at man skal forstå hvordan det blir, og tar gjerne ett bilde og satser på at det sitter på første forsøk. Herregud..
I tillegg elsker han å knipse bilder når jeg tror han stiller inn kameraet, så når jeg ser gjennom bildene etterpå er det alltid en hel drøss med lekre knips. Klarer faktisk ikke bestemme meg for hvilket av disse som stikker av med seieren:
Gladeste øyeblikk
Å feire en 2-åring! Haha, det øyeblikket da vi skulle overraske henne på senga og hun lente seg tilbake på puta og bare nøt oppmerksomheten. Så lik sin far har hun aldri vært før 😉
Tristeste øyeblikk
Jeg trengte noen bilder fra gamle dager til et innlegg i forrige uke, og måtte på leting i gamle fotoalbum. Og jeg vet ikke hva som skjedde.. Men det var noe med å se på de bildene fra jeg var liten, og den tiden alle fortsatt var her. Det yrende livet i stua til Farmor og Farfar på julaften, smilende barn på et trygt farmor-fang. Det traff meg liksom så veldig. Samtidig er jeg skikkelig heldig som har så mange fine minner fra barndommen. Det er ikke bare lett å bli voksen <3
Peter-øyeblikk
<3
Friskus
Denne måneden innså jeg at det å lufte hunden i regnevær er toppen av min friskus-skala! Trist, men sant, haha 🙂
Daffus
Med en febersyk og slapp toåring, fulgte det med tre dager hvor jeg knapt var utenfor huset. På dag tre konkluderte jeg med at man trenger frisk luft i løpet av en dag for å opprettholde en viss normalitet. Skrittelleren min trengte ikke lades opp den uka, for å si det sånn..
Middagsrett
Jeg klarer ikke velge ut en favoritt, men må bare si at jeg aldri hadde trodd det skulle gå an å spise så mye god mat uten kjøtt! Meatless October er over i morgen, men jeg må si jeg er spent på når vi kommer til å spise kjøtt igjen.
Jeg er en skikkelig god mamma i helgene. Da kan vi finne på å bruke halve lørdagen ved kjøkkenbenken, fordi det er så morsomt å bake. Og da gjør vi selvfølgelig alt fra bunnen av, siden halve moroa er å måle opp ingredienser og tulle, søle og fnise underveis! Den andre halve moroa er så klart å slikke bollen 😉
I ukedagene derimot, er det ikke fullt så mye rom for tull og tøys. Når det nærmer seg middagstid slår ofte “ulvetimen” inn for fullt, når alle er sultne etter en lang dag på jobb og i barnehage – og det ofte tar litt for lang tid å tilberede middagen. Jo fortere middagen kommer på bordet, jo raskere forsvinner ulvetimen – dessuten får man enda mer tid til overs før det er leggetid 🙂
Når jeg lager middag er det én ting jeg er spesielt takknemlig for; når ting kan puttes i stekeovnen og tilberede seg selv mens jeg konsentrerer meg om tilbehøret. Det gjør faktisk hverdagen det lille hakket enklere, og i blant er det akkurat det som skal til!
Fiks ferdig mens mor kokte pottiser!
Denne uken har vi testet høstens nyhet fra Findus: Lettpanert torsk med hele 70% fisk. Ikke bare er den enkel å tilberede, men den er også nøkkelhullsmerket, som gjør den til et sunnere alternativ i en travel hverdag.
Denne gangen lagde jeg varianten med “Franske urter”, og siden både gubben og jeg er litt i overkant glad i rosmarin, føyde den seg rett inn i middagsloopen på første forsøk! Det var tommel opp og stående applaus, og med litt skikkelig hjemmelaget potetmos og dampede grønnsaker ved siden av, ble det en liten middagsfest hjemme hos familien Klonk.
Potetmos lager du enkelt mens fisken står i ovnen. Sett på vann til koking mens du venter på at stekeovnen varmes, og del potetene i 6-8 biter sånn at de blir fortere kokt. Når de er møre, heller du av vannet, har i en stor klatt med smør, og bruker en potetmoser. Når det begynner å nærme seg ønsket konsistens, sper du med litt melk.
Jeg pleier å gå over til å bruke en sleiv eller en slikkepott, for jeg liker at mosen er litt klumpete. Jo mer melk, jo tynnere blir mosen. Til slutt smaker du til med salt og pepper. Enkelt og veldig nam nam! Du kan lese mer om nyheten Lettpanert torsk, samt finne inspirasjon til masser av fristende oppskrifter her.
Konkurranse – Del tips, vinn premier!
Du kan fortsatt vinne timer med personlig trener til deg og vennene dine, til en verdi av 9000 kroner!
Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekningen, er å dele ditt beste sunnhetstips på Findus sin Facebookside. 10 stykker får dessuten en eske hver med lettpanert-produkter.
Jeg hørte Peters oppgitte stemme fra kjøkkenet da jeg kom tassende ned trappa tidlig i dag morges. Og det er jo ikke det at jeg ikke forstår ham – jeg blir bare så forferdelig forvirra!
For jeg vet jo nøyaktig hvordan du hadde det. Herregud, jeg er jente, jeg opplever dette rett som det er. Jeg vet hvordan det føles når følelsen ikke vil gi seg – det er helt normalt. Og noen ganger blir det bare for ille, da bikker det over. Det er også helt normalt.
Og på det stadiet kjenner ikke kroppen grenser lenger, faktisk. Man må gjøre det man må, ellers går det galt.
I går så jeg at du nådde dette stadiet. Jeg så hvordan du løp rundt i huset, mens det innvendige suget rev og slet i kroppen din. Du lette. Og lette.. Og til slutt fant du akkurat det du trengte for å redde kvelden. Det var den siste i pakka, men det fikk så være.
Du måtte gjøre det du måtte, ellers hadde det gått galt.
Men det er altså en ting jeg vil si deg. Et lite tips som vi mammaer har utøvd i en årrekke – og som du for all del aldri må glemme. Det er regel nummer 1 når man havner i situasjoner som i går.
For når godterisuget kaster seg over deg sånn som i går – og du blir nødt til å stjele fra barnas godteriskuff, er det én ting du aldri må glemme:
Husk å gjemme bevisene!
– “Mamma? Hvem har spist opp den siste kjærligheten min?!”
En hel kjøttfri måned er straks over – og sånn bortsett fra den lille pizza-glippen min i forrige uke, hvordan har det egentlig gått? Kommer vi til å kaste oss over biffen 1. november eller er vi ferdige med kjøtt for alltid? Det er klart for den aller siste oppdateringen fra familien Klonks kjøttfrie oktober 🙂
Dere som har fulgt med fra starten, vet jo at jeg var rimelig skeptisk til hvordan dette skulle gå. Ikke fordi det er vanskelig å ikke spise kjøtt, men fordi jeg fryktet at vi rett og slett kom til å glemme oss. Jeg var også veldig spent på hvordan barna kom til å reagere på erstatningsprodukter og nye oppskrifter, og ikke minst om vi kom til å føle oss ordentlig mette underveis..
En smule skeptisk før start, hvordan skulle det gå uten knekkebrød med skinke til frokost..?
Det med barna kunne jeg definitivt latt være å bekymre meg for, for rundt spisebordet har det gått overraskende bra. Småttisene har spist nøyaktig den samme middagen som oss i hele oktober, med unntak av den gangen Peter lagde suppe med altfor mye chili 😉
For øvrig valgte vi å la dem beholde salamiskiva til frokost, men det har vært det eneste unntaket. Jeg er faktisk litt usikker på om de har lagt merke til at noe annet har vært annerledes i oktober!
Mattyven tatt på fersken 🙂
Og bortsett fra den lille pizzabit-smellen jeg gikk på i forbindelse med chilisuppa, har både Peter og jeg vært 100% kjøttfrie siden vi startet. Og vi har definitivt følt oss mette! At kjøtt er nødvendig for å føle metthet er åpenbart en myte, for om man fjerner kjøttet og heller pøser på med grønnsaker og annet snask, skal jeg love deg at man blir mett.
Dessuten fikk vi oss en uventet overraskelse da vi oppdaget befrielsen over å slippe å tenke på om maten er gjennomstekt! Jeg er en bakteriefreak, og har helt noia for om ting er rått i midten. Steker man vegetar-burgere, soyafileter, vegetarschnitzler eller soyafarse – så trengs det bare lett oppvarming. Ikke bare tar det mye kortere tid, men det føles også tryggere å spise.
Men hvor går veien videre nå? Jeg hadde forespeilet kjøtt-abstinenser, blodsukkersvingninger og smakløs tofu opp i mente, men helt ærlig så har denne måneden vært en stor aha-opplevelse! Vi har spist masse godt og ikke savnet kjøtt et sekund.
På toppen av alt dette, har jeg enda ikke nevnt hva mindre kjøttproduksjon har å si for å redusere klimagassutslippene. Enten vi vil eller ei, så er det faktisk et spørsmål om miljø også, og bare det å bli bevisst på hvor mye kjøtt som går med i løpet av en uke, er en god start!
Vi kommer garantert til å fortsette med kjøttfrie dager hver uke, og vi har fått mange nye favoritter som skal inn i middagsloopen vår. Men fatterns fyrrige chilisuppe tror jeg vi parkerer for nå 😉
Så en stor takk til Hälsans Kök som turte å gi oss denne utfordringen! Det er jo tross alt produktene deres som må ta mye av æren for at det har gått så bra. Og hvis du trenger noen tips, anbefaler jeg å sjekke ut Hälsans Kök på Facebook, for fantastiske inspirasjonsbilder og fristende oppskrifter 🙂
I dag morges hadde jeg sett for meg at jeg skulle våkne til lukten av nytraktet kaffe. Til lyden av nynning fra kjøkkenet og knitring fra peisen.. Men isteden ble jeg vekket av den smørblide lille 2-åringen, som vanlig.
I resten av huset var det stille. Ikke så mye som et hint av kaffe i lufta, og ikke en lyd fra andre enn den lille frøkna som iherdig prøvde å dra meg ut av sengen. På tide å komme seg opp, hun hadde jo rett i det.
– “Skal vi stå opp?”, gryntet den trøtte mammastemmen – etterfulgt av iherdig nikking og enda bredere smil fra den lille. Dette skjer hver eneste morgen, og hver gang smelter mammahjertet sånn at jeg på mirakuløst vis straks føler meg litt mer våken enn jeg egentlig er 🙂
Jeg var altså helt sikker på at Peter hadde stått opp for lengst i dag morges, ettersom han la seg likt som barna i går kveld. Men tror du ikke vi fant det bustete hodet hans på puta på naborommet, da? Haha, der lå han og gryntet sammen med fireåringen.
Og det skulle jo vise seg at han faktisk hadde sovet skikkelig mye i natt! Fitbiten hans hadde registrert følgende:
Ni timer og femtitre minutter med søvn! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne, et sånt tall har jeg aldri sett før.. Innerst inne tenkte jeg at én natt ikke ville hjelpe på et søvnunderskudd som har bygd seg opp over tid, men det kan se ut til at jeg tok feil. For Peter mener at det var som å våkne opp med et batteri i rumpa i dag – humøret hans har vært helt strålende! Han dro til og med i møte med regnskapsføreren med et smil om munnen.. Haha 🙂
Jeg hadde jo også planer om å legge meg tidlig i går, men jeg var ikke ferdig med kveldens gjøremål før nærmere halv elleve. Da jeg hadde pusset tenner og gjort meg klar for senga, var den 22.45. Så kom jeg på at jeg hadde glemt å sette ut plastsøppel som skulle samles inn i dag tidlig, så da måtte jeg ned på kjøkkenet og ordne det. Så kom jeg på at jeg hadde glemt å betale en regning, som jeg av en eller annen grunn hadde skrevet ned i kalenderen at hadde frist i går. Så da måtte jeg opp med Macen igjen, også var det noe feil med koden – så jeg kom ikke inn i nettbanken. Og minuttene tikket avsted som bare minuttene om kvelden kan gjøre..
Så jeg følte meg ikke fullt så kvikk som gubben i dag morges, for å si det sånn. Og da jeg sjekket min egen fitbit og søvnregistreringen fra i natt, innså jeg at det muligens er rom for noen små forbedringer..
Haha! Selv om jeg sovnet sent, var 181 minutter våken/urolig litt mer enn jeg hadde regnet med.. Jeg er mye våken i løpet av en natt, siden mammaørene får med seg den minste lyd. I tillegg hadde jeg lillesnuppa i sengen halve natten, men 4 timer og 19 minutter med søvn er sannsynligvis ikke særlig bra for helsa. Så i dag har jeg i grunnen bare vært glad for at kroppen min faktisk fungerer på så lite søvn.. Og nå er jeg virkelig motivert for å legge meg litt tidligere framover!
Jeg er bare litt usikker på om jeg har lyst til å våkne med et batteri i rumpa.. Men det overskuddet takker jeg selvfølgelig ja til 😉
Jeg jobbet som ekstrahjelp på et sykehjem for en del år siden, og der bodde en gammel dame som alltid var i godt humør. Hun smilte bestandig, også var hun veldig glad i å pynte seg. Hverdag eller fest, hver morgen måtte hun ha hjelp til å ta på mascara og ordne øyenbrynene sine. Dama hadde sakene i orden, og etter endt sminke-session sa hun det samme: – “Nei og nei, i dag har jeg flotta meg!”
Hun var god som gull, og jeg sender henne rett som det er noen tanker når jeg står foran speilet om morgenen og får på meg mascaraen 🙂 Men i dag ble jeg i alle fall minnet på henne – for i dag har jeg vært og flotta meg hos en hudpleier! Herreminhatt så deilig. Bortsett fra et frisørbesøk med jevne mellomrom, er det svært sjeldent jeg gjør stas på meg selv på den måten.
Men jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å unne meg dette litt oftere enn annenhvert år.. Og Peter er jo såpass omtenksom at han har fått med seg denne planen min, så før sommeren fikk jeg et gavekort til bursdagen min! Jeg hadde egentlig tenkt til å bruke det med en gang, men så rakk jeg det ikke før vi dro på ferie. Da bestemte jeg meg for å spare det til høsten isteden – og i dag var det endelig dags.
Og for en luksus å ligge på en benk i over en time – og bare nyte at ansiktet ble peelet og skrubbet og smurt og massert og jeg vet ikke hva. Alt mens jeg prøvde å tenke på ingenting og bare være! Det skjer jo så godt som aldri..
Lookin’ sharp there, Miss.. Haha..
Og sånn for å toppe en dag med bare velvære, har Peter lagt seg samtidig som barna i kveld. Det har aldri skjedd før, og jeg må si jeg er rimelig nysgjerrig på om han får sove helt til i morgen tidlig.. To ganger tidligere har jeg prøvd å legge meg skikkelig tidlig, og begge gangene ble et av barna syke i løpet av natta. Så jeg er altfor redd for å jinxe det..
Derfor har jeg tenkt til å sitte oppe litt til, drikke en kopp te, lytte til stillheten i huset og jobbe litt i fred og ro. Men så skal jeg ta kvelden, med silkemyk hud i ansiktet og glede meg til å stå opp med en super-duper-trooper-uthvilt mann i morgen tidlig 😉
Dette er bare et illustrasjonsbilde, gubben har allerede sovnet i senga til fireåringen.. 😉
De siste ti årene har jeg nemlig slitt med teflonhue. Eller, egentlig går det vel enda lenger tilbake, jeg tror hodet mitt var fullt allerede på ungdomsskolen. Ny informasjon bare prellet av, uansett hvor mye jeg pugget.
Siden har det bare fortsatt, og i dag gikk det opp for meg hvorfor: Det er fullt! Jeg har rett og slett ikke plass til mer i topplokket, for jeg går rundt og husker på en hel drøss med uviktige ting!
Når jentegjengen fra barndommen møtes, er det ikke en ting jeg ikke kan gjenfortelle og du vil ikke tro hva jeg kan dra frem fra innerst i hjernen. Jeg husker alt!
Problemet er jo bare at alle disse tingene som jeg ikke har bruk for, ligger og tar opp altfor mye plass på harddisken min. Så her kommer noen rare minner som ligger lagret fra barndommen, i håp om at jeg kanskje får frigjort litt plass hvis jeg får dem ut av hodet og ned på papiret 🙂
Mormors bestikkelser
Da jeg var tre år fikk jeg femti kroner av Mormor for å klippe meg kort hos frisøren. Jeg ville ikke klippe meg, men jeg likte å få penger – og siden det var snakk om en femtilapp og ikke sånne ekle mynter som tross alt stinker, takket jeg ja. Det ble guttekort, og det ble bolleklipp.
Tante og bolleklippen, 1985
Do-mysteriet
En tidlig morgen venninnene mine og jeg ankom skolen, skulle den ene venninnen min på do. Der viste det seg at det var noen som hadde glemt å trekke ned etter seg, for oppi doen lå en tampong. Venninnegjengen ble tilkalt, og istedenfor å trekke ned og gå videre i livet, tilkalte vi hjelp fra lærerværelset. Jeg husker at å rapportere det videre føltes som det eneste riktige, for dette måtte jo selvfølgelig dreie seg om hærverk. (Haha, skulle likt å være flue på veggen på lærerværelset den dagen)
En lillesøster
Dette var jo naturligvis en stor og minnerik dag for meg, men jeg husker jeg ble kjørt til Farmor og Farfar i hui og hast den natta Mamma plutselig skulle føde. Jeg var seks år gammel, og dagen etter ringte Pappa for å fortelle at jeg hadde fått en lillesøster.. Jeg klarte ikke få fram et ord, jeg bare lo og lo av lykke. Jeg husker nemlig jeg tenkte at jeg hadde fått en ekte baby jeg kunne putte i dukkevogna 😉
Ny dukkevogn – check! Ny baby – check 😉
Badedrakta til mutter’n
En sommer hadde Mamma kjøpt seg en fancy badedrakt som man kunne bli brun gjennom. Oh yes, den var laget i et stoff som solstrålene kunne trenge gjennom – samtidig som den beskyttet mot farlige uv-stråler. Brun på hele kroppen uten å få skille, denne gikk hun med i flere uker. Helt til den første filmrullen fra fotoapparatet ble fremkalt, og det viste seg at et fotoapparat på sett og vis hadde den samme evnen som solstrålene.. Alle bildene av muttern den sommeren, sitter hun i en 100% gjennomsiktig badedrakt og smiler 😀
Hos presten
Jeg aner ikke hvor gamle vi kan ha vært, men bestemoren til den ene venninnen min ville ha oss med på søndagsskole. Vi hadde hørt at man fikk en halv banan og én bamsemums hvis man ble med, så vi takket selvfølgelig ja. Men vi hadde ikke før kommet inn i gangen hjemme hos presten, da den ene venninnen min påpekte at det luktet veldig rart i huset. Så gikk det et halvt minutt, så kastet hun opp. Da dro vi hjem.
Mannen som bajsa
Okei, dette er det kanskje ikke så rart at jeg husker – for når man er fem år gammel og på vei til barnehagen får øye på en voksen mann som drar ned buksa for å gjøre sitt fornødne i et portrom, da fester det seg. Jeg husker det var midt på vinteren, jeg husker jeg gikk og holdt Mamma i hånda, jeg husker vi hadde dårlig tid fordi Mamma måtte rekke jobben, og jeg husker jeg ba Mamma love at vi måtte gå den samme veien hjem fra barnehagen for å sjekke om mannen fikk til å bajse når det var så kaldt. Haha 🙂
Være julenisse på julaften – check! Sett en mann bajse – check..
Sånn. Da håper jeg det er plass til noe nytt oppi der 🙂
/ Ja, forresten. Mamma holdt løftet sitt: mannen hadde fått til å bajse X-)
