I huset vårt er det ikke bare bare å få seg en god natt med søvn. Man skulle kanskje tro at det er de to barna som lager mest trøbbel, men nei. Uansett hvor mye sprell de lager om natten, så ligger deres far alltid et hestehode foran.
Han er det jeg vil betegne som særdeles aktiv i søvne.. Omtrent hver natt er han ute på vandring, leter etter barna sine i skuffer og skap, sjekker og kontrollerer dører og vinduer fordi hunden kanskje har stukket av. Men hunden ligger alltid og drunter fornøyd på teppet sitt – mens barna sover trygt i sine senger.
Men det verste er de nettene jeg våkner av at han henger over meg, for å sjekke om jeg er en innbruddstyv. Jeg skvetter ikke like mye som jeg gjorde i starten, men som konstant trøtt småbarnsmor blir jeg til gjengjeld ganske irritert over å bli vekket.
Innimellom prøver han å vri hodet mitt til siden, for å forsikre seg om at jeg ikke blir kvalt nedi puta. Og da barna våre var bittesmå, våknet jeg rett som det var av at han dunket meg i ryggen. Når jeg spurte hva i huleste han drev med, var svaret alltid det samme: han skulle jo bare få meg til å rape.
Du skjønner greia. Så de nettene jeg må få sove godt, blir jeg dessverre nødt til å sparke gubben ut på gjesterommet.
I en ukes tid har det blitt noen netter på hvert vårt rom, fordi høstens barnehagebasiller har slått ut i full blomst. Men på torsdag kunne Peter forsikre meg om at han hadde sovet veldig rolig noen netter på rad, han hadde ikke vært oppe og trasket på lang tid, og var nå klar for å flytte inn på soverommet igjen. Jeg gikk motvillig med på det, selv om jeg på langt nær var uthvilt – men jeg måtte jo gi stakkaren en sjanse.
Klokka må ha vært midt på natta da jeg bråvåknet av at noen stod i senga over meg. Det var bekmørkt, så jeg skrudde på nattlampa til minstejenta vår, og synet som møtte meg.. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, for midt i senga stod Peter og kjælte og strøk med forsiktige bevegelser på lampa vi har hengende i taket. Lampa som Peter bare kaller for “strutsen”:
– “Hva i alle dager driver du med?!“, spurte jeg.
– “Ehm, hm?“, lød det der oppe fra.
– “Nei jeg bare lurer på hva du holder på med?“, fortsatte jeg.
– “Jeg.. Jeg bare trodde det var en bombe..“, kom det spakt.
Natta etter var guttungen ganske pjusk i formen, så vi ble enige om at Peter skulle sove inne hos ham for sikkerhets skyld. Og morgenen etter var det en forundret treåring som våknet til dette synet:
“Noen” hadde i løpet av natten demontert lampa som hang over sengen hans. Det viste seg at det nok en gang var snakk om en bombe.. Vi fant den heldigvis igjen oppi en lekehaug på andre siden av rommet. Desarmert og ufarliggjort..
Det begynner å gå opp for meg at dette er noe barna og jeg pent må leve med. Men så er vi jo ganske heldige da, for enten det er snakk om livsfarlige strutse-lamper eller tyver i sokkeskuffen, så har vi vår egen nattarbeidende sikkerhetsvakt som alltid er beredt 🙂
/ Nattevakt Pappahjerte til tjeneste!