Stopp tyven – jeg sover!

I huset vårt er det ikke bare bare å få seg en god natt med søvn. Man skulle kanskje tro at det er de to barna som lager mest trøbbel, men nei. Uansett hvor mye sprell de lager om natten, så ligger deres far alltid et hestehode foran.

Han er det jeg vil betegne som særdeles aktiv i søvne.. Omtrent hver natt er han ute på vandring, leter etter barna sine i skuffer og skap, sjekker og kontrollerer dører og vinduer fordi hunden kanskje har stukket av. Men hunden ligger alltid og drunter fornøyd på teppet sitt – mens barna sover trygt i sine senger.

Men det verste er de nettene jeg våkner av at han henger over meg, for å sjekke om jeg er en innbruddstyv. Jeg skvetter ikke like mye som jeg gjorde i starten, men som konstant trøtt småbarnsmor blir jeg til gjengjeld ganske irritert over å bli vekket.

 

 

Innimellom prøver han å vri hodet mitt til siden, for å forsikre seg om at jeg ikke blir kvalt nedi puta. Og da barna våre var bittesmå, våknet jeg rett som det var av at han dunket meg i ryggen. Når jeg spurte hva i huleste han drev med, var svaret alltid det samme: han skulle jo bare få meg til å rape.

Du skjønner greia. Så de nettene jeg få sove godt, blir jeg dessverre nødt til å sparke gubben ut på gjesterommet.

I en ukes tid har det blitt noen netter på hvert vårt rom, fordi høstens barnehagebasiller har slått ut i full blomst. Men på torsdag kunne Peter forsikre meg om at han hadde sovet veldig rolig noen netter på rad, han hadde ikke vært oppe og trasket på lang tid, og var nå klar for å flytte inn på soverommet igjen. Jeg gikk motvillig med på det, selv om jeg på langt nær var uthvilt – men jeg måtte jo gi stakkaren en sjanse.

Klokka må ha vært midt på natta da jeg bråvåknet av at noen stod i senga over meg. Det var bekmørkt, så jeg skrudde på nattlampa til minstejenta vår, og synet som møtte meg.. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, for midt i senga stod Peter og kjælte og strøk med forsiktige bevegelser på lampa vi har hengende i taket. Lampa som Peter bare kaller for “strutsen”:

 

 

– “Hva i alle dager driver du med?!“, spurte jeg.

– “Ehm, hm?“, lød det der oppe fra.

– “Nei jeg bare lurer på hva du holder på med?“, fortsatte jeg.

– “Jeg.. Jeg bare trodde det var en bombe..“, kom det spakt.

Natta etter var guttungen ganske pjusk i formen, så vi ble enige om at Peter skulle sove inne hos ham for sikkerhets skyld. Og morgenen etter var det en forundret treåring som våknet til dette synet:

 

 

“Noen” hadde i løpet av natten demontert lampa som hang over sengen hans. Det viste seg at det nok en gang var snakk om en bombe.. Vi fant den heldigvis igjen oppi en lekehaug på andre siden av rommet. Desarmert og ufarliggjort..

Det begynner å gå opp for meg at dette er noe barna og jeg pent må leve med. Men så er vi jo ganske heldige da, for enten det er snakk om livsfarlige strutse-lamper eller tyver i sokkeskuffen, så har vi vår egen nattarbeidende sikkerhetsvakt som alltid er beredt 🙂

 

/ Nattevakt Pappahjerte til tjeneste!

* Følg Snorkekona på Facebook *

Ti ting han hater ved meg

Når man er i et forhold, er det ikke til å stikke under en stol at man kan irritere seg grønn over sin andre halvdel i blant. Eller, kanskje ikke hvis man er veldig nyforelska. Jeg husker da Peter og jeg nettopp hadde flyttet sammen.. Da syns jeg det var skikkelig søtt hver gang han dro av seg sokkene sine etter en lang arbeidsdag, og slang dem under stuebordet.

Søtt! Ting har endret seg siden da, haha. Men heldigvis er jo irritasjon som dette ganske uskyldige greier. Og trenger man det ikke egentlig for å skape dynamikk i forholdet? Hadde det for eksempel vært sol og varmt i Norge hele året, hadde vi jo ikke satt pris på våren og sommeren. Det er den kjipe vinteren som setter ting i perspektiv!

Først konkluderte jeg med at disse irriterende tingene ved Peter, må være min kjipe vinter..

 

Men så gikk det opp for meg: hva med min bøtte med særheter jeg bærer på selv? Hvis Peter er en kjip vinter, så må jeg være.. En liten istid.

Så her kommer det altså, det kanskje særeste innlegget jeg noensinne har skrevet.. Lista over de ti tingene jeg tror samboeren min irriterer seg mest over ved meg.

Bruksanvisning

Jeg leser bruksanvisninger! Jeg elsker bruksanvisninger! Peter hater dem.. “Klare selv“, som treåringen vår sa da han var liten.. Ingenting er som når vi har vært på Ikea, når vi sitter på stuegulvet med hundrevis av deler foran oss, og jeg lirer av meg: “Nei Peter, i bruksanvisningen står det at det er den smale som skal skrus på først! Se her, se her i bruksanvisningen..“. Da blir det alltid litt sånn.. “spent” stemning.

Bråkehue

Jepp, jeg har visst bråkehue. Jeg hadde aldri hørt om dette før jeg møtte Peter, men han sier at når jeg spiser, så er det som om lyden forplanter seg i hodet mitt og lager høyere tyggelyd. Og for en som hater tyggelyder, må jo dette være ganske uutholdelig. Som om saken ikke var ille nok fra før, så elsker jeg gulrøtter og mandler. Haha! En herlig kombinasjon i sofakroken..

 

Hvordan sikre dårlig stemning.. Mandler som knekker og aprikoser som smatter

 

Bakterier

Jeg har nok litt i overkant noia for bakterier, og dette kommer best til syne ved kjøkkenbenken. Egen skjærefjøl til kylling såklart, men også egen til løk. Jeg hater at annen mat tilegner seg gammel løksmak fra fjøla. Nevnte jeg Antibac? Alltid med i veska. For en som ikke er fullt så nøye på det, må jo dette være en smule hysterisk og rimelig irriterende..

Støvsugeren

Jeg har en tendens til å la støvsugeren ligge framme etter bruk. Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger Peter har bedt meg om å rydde den bort sånn at ingen snubler i den.. Det er bare det at jeg som oftest blir avbrutt midt i arbeidet, sånn at jeg alltid har et rom eller to igjen. Og da er det liksom så fristende å bare.. La den ligge litt til.

Varmtvann

Kjøkkenkrana vår er av den hissige typen. Når man ber om varmt vann, så får man varmt vann. Kokende vann. Og når jeg er ferdig med å vaske opp, så har jeg en tendens til å bare skru av krana, sånn at nestemann får seg en glovarm dusj. Ingen av barna rekker opp.. Enda. Men det gjør altså Peter. Vi må skru litt på varmvannstanken, tror jeg.. Eller så er det bare på tide at jeg skjerper meg.

Hundeposer

Jeg går gjerne tur med hunden, og lillefrøkna i vogn samtidig. Når hunden har bajset, pleier jeg å legge hundeposen i understellet på vogna. Det er bare det at jeg har en tendens til å glemme å kaste hundeposen når jeg kommer hjem, og vogna triller jeg inn i gangen. Så etter noen timer løper vi rundt og leter etter fisens rette far. Det viser seg bestandig at det er min skyld, da. Igjen 😉

 

Huppsideisi..

 

Førersetet

Jeg har korte ben, Peter har lange ben. Jeg må altså flytte førersetet ganske langt fram for å rekke ned til pedalene.. Og når jeg har parkert bilen i garasjen, ja da hopper jeg ut uten å stille det tilbake. Så neste gang Peter skal sette seg inn, blir det trøbbel – og meget trangt om plassen. Jeg innser jo at det er lettere for dvergen å skyve setet tilbake før jeg forlater bilen..

Avishamstring

Vi får lokalavisa i postkassa 6 av 7 dager i uka. Jeg må lese i rykk og napp, men klarer ikke kaste en ulest avis. Tenk om jeg går glipp av noe! Derfor har det nå hopet seg opp en pen liten haug siden sommeren, en haug som hadde irritert ræva av meg hvis det var motsatt.. Tenk om det hadde vært tredve uleste Pondus for eksempel.. Huttetu 🙂

Netflix and chill

Etter at vi fikk barn, bruker vi flere kvelder på å komme oss gjennom en hel film fra start til slutt. Peter klarer, uansett hvor trøtt han er, å mobilisere film-krefter. Mens jeg derimot, bestandig slokner etter noen minutter. Om han kan se filmen alene? Nei, da får jeg jo aldri sett hvordan den ender, da..

 

“Bare hviler hodet mitt litt her, jeg kjære.. Veldig spennende intro forresten.. Gleder meg til å se en hel fi.. Zzzzzzz..”

 

Lukk døra!

Jepp. Etter at jeg fikk barn har jeg begynt å tisse med dodøra oppe. Det er så mye mer praktisk når man har ørene på stilk og må høre etter hvor barna befinner seg. Veldig usjarmerende, jeg vet det. Også jenter som aldri går på do, engang!

 

Jeg innser nå at jeg ikke hadde orket å være sammen med meg.. Så da gjenstår det bare å se, da – om han leser dette innlegget og lar seg inspirere. Det kunne jo vært interessant og sett hans liste..

 

/ Utfordringen er herved sendt, min lille tåneglsklipper 😉

* Følg Istidkona på Facebook *

Når man glemmer sitatsjekk…

Jeg har flere ganger hørt at man skal be om sitatsjekk etter at man har blitt intervjuet. Bare sånn for å dobbeltsjekke at journalisten har klart å videreformidle det du egentlig mente. Samboeren har med tiden blitt flink til dette, men jeg har jo ikke akkurat særlig mye erfaring å skryte av når det kommer til media.

Men for et par uker siden dukket det opp en mail fra Det Nye, som lurte på om jeg kunne svare på noen spørsmål. Den hyggelige journalisten skulle skrive en sak om hvordan “gjøre livet mer lættis”, og ønsket å intervjue tre jenter som ikke er redde for å leke litt, drite seg ut og som ler mye.

 

Hei hallo! Selvsagt måtte jeg takke ja til dette! Jeg fikk spørsmålene på mail, som jeg svarte på etter beste evne. Og siden alt foregikk skriftlig, tenkte jeg at jeg hadde mer eller mindre full kontroll over teksten, og at en sitatsjekk var unødvendig..

Men på spørsmålet “Tips til hvordan vi andre kan le mer og gjøre livet morsommere?”, tror jeg det må ha gått litt i ball på et eller annet tidspunkt.

For jeg svarte at man alltid bør se humoren i ting som man uansett ikke kan gjøre noe med. Som eksempel nevnte jeg at rumpa mi har blitt helt flat etter fødsel nummer to, og at jeg enten kan velge å se humoren i det, eller legge meg ned og grine.

Helt avslutningsvis skrev jeg:

Et lite tips er dessuten at alt kan settes i perspektiv; man mister ikke jobben fordi man har en flat rumpe. Og tacoen på fredagskvelden smaker sannsynligvis like godt.”

Overraskelsen var derfor stor da jeg fikk se saken på trykk, og kom til følgende avsnitt:

 

 

At det var..?

Fredagstacoen smaker like godt både med og uten rumpe“..?

 

“Fredagstaco med rumpe, coming up..”

 

/ Sitatsjekk alt. Alltid 🙂

* Følg Lættiskona på Facebook *

Ostevrøvel

I dag har vi diskutert, gubben og jeg. For jeg er egentlig ikke så nøye på ting, men når det kommer til kjøkken og hygiene er jeg rimelig streitleif. Jeg har både klutenallergi og noia for kyllingkjøtt, med egne oppvaskkoster til ulike formål. Det er greit at det er rot på kjøkkenbenken, men jeg må vite at det er rent.

Men så er det altså en ting som ikke henger på greip. For hvorfor er det en liten ting, en ganske uunnværlig helnorsk oppfinnelse, som kan være så snuskete den bare vil, og fortsatt få innpass i kjøkkenskuffen?

 

“Ja vær så god, her kan De kose Dem, kjære Ostehøvel! De klarer da et par døgn til uten sæbevand, gjør De ikke?”

 

Så er spørsmålet: Hvorfor ostehøvelen? Hvorfor er han den eneste som får lov til å legge seg skitten og snuskete, mens alle andre pent må finne seg i en grundig såpevask etter bare én liten dans med maten?

Er det bare hos oss..?

/ Ostehøvelen – kjøkkenets lovløse rebell

* Følg Høvelkona på Facebook *

Liten flekk kan velte stor frue

Noen dager føler jeg meg som en nittenåring. Andre dager innser jeg at jeg for lengst har bikket tredve..

Mange maser om alder, at når man først har passert tretti går det veldig fort mot førti. Jeg har aldri latt meg stresse av et tall, for jeg mener det ikke spiller noen stor rolle hvor gammel man er på papiret – så lenge man har det bra med seg selv.

Men så tok jeg meg en tur til legen..

“Fyller jeg førr neste gang, sa du..?”

 

For jeg hadde lenge hatt en ganske stygg føflekk på siden ved ribbeina. Lenge hadde jeg tenkt at det var lurt å få den sjekket av lege, og i sommer syns jeg faktisk også den hadde vokst seg større.

Jeg fikk time ganske raskt, og var rimelig nervøs da jeg brettet opp genseren. Føflekker er ingenting å spøke med, og jeg skulle selvsagt bestilt denne timen for mange måneder siden.. Det er lett å bli etterpåklok når man ligger på en undersøkelsesbenk.

Legen tok en rask titt på føflekken, før han utbrøt noe som umiddelbart fikk meg til å glemme den onde føflekken. Glemt var til og med etterpåklokskapen. Dette var jeg på ingen måte mentalt forberedt på:

– “Se her ja“, begynte han, “Dette er ingen føflekk. Det er det vi kaller en gammelmannsflekk“.

Jeg mistet pusten. Etter å ha jobbet tre år som ekstrahjelp på et eldresenter, har jeg sett min andel gammelmannsflekker. Og de levde definitivt opp til navnet sitt. Men jeg hadde aldri hørt om noen som har fått aldersflekker i en alder av 33 år.

– “Ehh.. Hæ?” sa jeg sjokkert, “En gammelmannsflekk..?”

– “Jada, de er som oftest helt ufarlige”, fortsatte legen. “Litt lenger ned på siden har du faktisk en til.

Han sa det som om det var noe trivielt, som om han fortalte hva han skulle ha til middag eller hva han skulle finne på med familien sin til helgen. Jeg lå der og holdt pusten, jeg fikk ikke presset fram et eneste ord. Hva betydde egentlig dette, hadde huden min resignert, var dette begynnelsen på slutten, burde jeg sjekke meg for grå stær i samme slengen?

Så humret legen litt, før han spurte om han skulle fjerne dem med en gang.

Jeg nikket iherdig. Inni hodet mitt surret takknemlige tanker om at det heldigvis ikke hadde vært en føflekk som trengte nærmere undersøkelser. Men en gammelmannsflekk.. Unnskyld, TO gammelmannsflekker. Det hadde jeg ikke sett komme..

 

“Neida, ikke noe alvorlig.. Jeg har fjernet en sånn.. En sånn flekk, bare”

 

Hadde jeg enda passert seksti, da skulle jeg i det minste vært mentalt forberedt! Nå må jeg bare krysse fingrene for at neste flekk ikke dukker opp før i 2045.

Jeg sa ikke stort resten av tiden hos legen. Men jeg tror han fikk litt sympati for meg, for enden på visa var at han fjernet begge flekkene til prisen av én.

Hei vent nå litt..

To gammelmannsflekker til prisen av èn..? Betyr det at jeg fikk honnørrabatt?!

 

/ flaks at alder bare er et tall 😉

* Følg Flekkulf på Facebook *

Kirkebryllup og snufsefjes

Jeg er så innmari svak for bryllup. Noen ganger tenker jeg at en av de beste tingene som finnes, må være å sitte på en altfor hard kirkebenk og se to personer gi hverandre sitt ja ved alteret. Jeg går ikke ofte i kirken, men kirkebryllup er bare usannsynlig vakkert.

I dag skulle lillesøsteren min være forlover for sin bestevenninne som skulle gifte seg. Jeg hadde lyst til å overvære begivenheten, og takket være svigermor som barnevakt suste jeg av sted til kirken, med en kleenex i veska. Bare sånn i tilfelle.

For jeg har riktignok blitt relativt lettrørt etter at jeg ble mor, men i dag var jeg litt ekstra spent siden jeg ikke var der som bryllupsgjest. Ikke hadde jeg pynta meg, og ikke skulle jeg være med på festen. Så det kunne jo hende jeg for en gangs skyld klarte å se en vielse med klart blikk og uten en bevrende underleppe.

Men plutselig åpnet dørene seg, og inn kom brudens lille nevø og niese gående.

Etterfulgt av en stolt far med den nydeligste bruden jeg har sett.

 

 

Så da var det gjort. Jeg famlet etter kleenexen mens øynene badet i tårer, og var glad jeg hadde satt meg et stykke unna de andre..

Og da den fantastiske solisten lirte av seg de første nydelige strofene, var det bare å slippe alle hemninger å la kleenexen rydde opp i rotet.

 

 Så da er det altså avklart en gang for alle; kirkebryllup er usannsynlig vakkert.. Og en kleenex er sjeldent nok.

Gratulerer med dagen, Eline og Even <3

 

Foto: Mona Moe Machava

 


/ Hurra for kjærligheten!

* Følg Snufsekona på Facebook *

Parkert av pensjonist

Alle kjenner til den pinlige stillheten på venteværelser. Verst er det på de stedene hvor resepsjonen og venteværelset befinner seg i samme rom. Alle sitter vi der og later som vi leser Se&Hør eller scroller på mobiltelefonen, men de aller fleste av oss har problemer med å filtrere ut samtaler som foregår i skranken..

 

“Pokker’n og.. Må slutte å sitte på doen og scrolle! Disse hemoroidene tar knekken på meg”

Men plutselig en dag er man heldig, og blir vitne til noe morsomt som redder dagen. Og akkurat det skjedde meg da jeg var hos legen sist.

Det var tidlig en torsdag morgen, og på venteværelset var vi allerede fire-fem stykker som satt klare med sommerfugler i magen og nypussede tenner. Plutselig gikk døren til legen opp, og ut kom en eldre mann. Jeg vil anslå at han måtte nærme seg 80, han hadde høreapparat på begge ørene, var lut i ryggen – men så ellers rask og kvikk ut til beins.

Han stilte seg i resepsjonen for å betale. Noen gamle får man et sånt umiddelbart godt inntrykk av, og denne herremannen var en sånn en. Han var pen i tøyet, hadde nyklipt hår, og nikket høflig til oss som satt og ventet. Jeg ga ham med en gang det trivelige bestefar-stempelet.

– “Var det sånn at du ønsket å sette opp en ny time med en gang?“, sa damen i skranken.

Den eldre herren nikket bekreftende, mens han fisket opp noe fra baklomma.

– “Hmm.. Hva tror du om fredag den fjerde, klokken 10.00?

Mannen nikket igjen og bekreftet at det passet perfekt.

– “Skal jeg skrive ned timen på en lapp for deg?“, spurte damen.

– “Nei takk, det går fint! Jeg har allerede lagt det inn i kalenderen min her”, svarte mannen med største selvfølgelighet og nikket mot telefonen sin.

Først da så jeg det. Mannen stod og scrollet på det som så ut til å være en rimelig ny smarttelefon. Og jeg, sånn midt på treet fordomsfull, satt der med måpende munn. Jeg hadde jo selvsagt sett for meg en sånn gæmlis-telefon med ekstra store taster dersom han i det hele tatt eide en mobiltelefon..

Jeg fortsatte å bla i ukebladet jeg hadde i fanget, men var nå veldig fascinert av han som så ut til å ha elektronikken i orden.

– “Oi, neimen så flott“, humret damen i resepsjonen, “Det er jo strålende!

– “Ja, og forresten.. Det holdt jeg på å glemme”, utbrøt mannen, “jeg skulle gjerne bestilt en time for min kone med det samme jeg er her..

– “Ja, selvfølgelig”, svarte damen, “er det noe spesielt tidspunkt hun ønsker?

Etter å ha funnet en dato og et klokkeslett, spurte damen på nytt:

– “Du vil kanskje at jeg skal skrive ned timen til din kone på en lapp for henne?

Hvorpå den eldre herren svarte med største selvfølgelighet:

– “Nei det trengs ikke. Jeg har allerede lagt det inn i kalenderen min, og den synkroniseres automatisk med hennes Mac.

Den ungdommelige herren takket for seg, puttet telefonen sin tilbake i baklomma før han nikket høflig til oss på veien ut.

“Ha ha, jeg liker bloggen hennes. Vi får adde henne på snap”

Jeg kikket meg rundt, og møtte blikket til en ung jente på stolen et par plasser bortenfor meg. Hun hadde åpenbart også fulgt med på det som utspilte seg der framme, for hun så minst like overrasket ut som meg, og vi smilte bredt begge to.

– “Har du en kalender som synkroniserer seg med Mac’en?”, hvisket hun.

Jeg ristet på hodet mens jeg brast ut i latter. Så lo vi så vi holdt på å ramle av stolene vi satt på.

Det er vel ikke nødvendig å si det, men den dagen lastet jeg ned en sånn app som den gamle mannen hadde, jeg også 😉

/ Nå skal det synkes!

* Følg Kalenderkona på Facebook *

Sunne snoperier

Straks er det helg, og er du som meg – så har du lengtet etter lørdagsgodteriet noen dager allerede. Men her skal du få et sunnere alternativ som vil døyve søtsuget! Kjapt og enkelt – og ikke minst supergodt.

Men det beste av alt.. Du trenger bare to ingredienser: økologisk peanøttsmør og ferske dadler.

 

En fin kombo med fett som er godt for hjerte og kolesterol, samt kostfiber, vitamin E, B, magnesium, kalium og jern.

 

Slik gjør du:

* Del daddelen på langs og fjern steinen.
* Putt ca 1 teskje med peanøttsmør i midten, før du pakker den igjen.
* Skjær daddelen i to eller tre – og legg bitene på en tallerken
* Gjenta de tre punktene over så mange ganger du vil 🙂

 

 

Dadlene er energirike, og jeg lover deg at du ikke klarer mange før søtmumsen i deg smiler som en fornøyd idiot 😉

 

/ Enjoy!

* Følg Søtmumskona på Facebook *

Bittelite forklaringsproblem

Her en dag satt treåringen min og jeg i sofaen og så på barne-TV, da den gamle animasjonsserien Pingu plutselig rullet over skjermen. Du vet, den irriterende pingvinen som lever på sydpolen i en iglo sammen med familien sin.

Episoden begynte så bra, det var en helt vanlig dag ved middagsbordet som kunne vært sakset ut fra vårt kjøkken. Mamma, pappa og Pingu i skjønn harmoni.

 

(skjermdump fra youtube)

 

Se på de da!“, sa jeg til treåringen, “Det er jo sånn vi også sitter og spiser middag det!

Sønnen min kikket nysgjerrig på skjermen, og på gjengen rundt bordet.

 

 

Og det der er jo sånn du tuller i blant, det”, fortsatte jeg, “Blåser bobler i glasset med sugerør!

 

 

Oioi, nå blir pappaen til Pingu sinna, for Pingu går fra bordet uten å ha spist opp grønnsakene sine! Da er det lov å bli litt morsk. For grønnsaker trenger vi, vet du.

Treåringen nikket alvorlig.

 

 

Pingu går og setter seg igjen, også spiser han grønnsakene sine. Det er helt supert, for grønnsaker er det beste kroppen vet! Og det er viktig hvis man vil bli stor og sterk.“, sa jeg mens jeg rufset guttungen i håret.

 

 

Oi, nå går Pingu fra bordet igjen. Kanskje han plutselig måtte på do. Kanskje han måtte tisse?”, lo jeg, “Ja, det skjer vet du. Og det er lov å gå fra bordet hvis man plutselig må veldig tisse. Selv om man egentlig sitter og spiser.

Men så..

 

 

Ehm.. Ja..” mumlet jeg, “Pingu ehm, Pingu han.. Pingu likte visst ikke.. Eh.. Nei altså.. Skal vi sette på no’ Fantorangen?

 

/ Thanks for nothing, Pingu..

* Følg Kona til på Facebook *