Sent i går kveld måtte jeg faktisk regne på om jeg kom til å fylle 33 eller 34 år når klokka passerte midnatt. Og for meg som ikke føler meg en dag over 27, var det litt småsjokk å oppdage at jeg blir 35 til neste år!

Men hvilken rolle spiller vel et tall når man våkner opp til herlige bursdagsklemmer fra to småtroll og en hemmelighetsfull mann 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Vi åpner denne først, mamma. Det er sånne.. Lakriskuler, vet du..”

Det ble bursdagsfrokost i sofaen, med flagg og fine gaver som jeg fikk uvurderlig hjelp til å pakke opp. Det egenkomponerte kortet fra fireåringen ble selvfølgelig høydepunktet for et rørt mammahjerte 🙂

“Du er søt, pen og kul” 😉

Men dagen i dag har vært helt spesiell – fin og trist på samme tid. For etter frokost dro vi til kirken for å ta et siste farvel med gode Farmor. Et øyeblikk jeg har gruet meg veldig til, og den siste halvannen uken har vært helt forferdelig. Og enda rarere ble det å ha bursdag på en sånn dag.

Men på en måte var det litt fint også, for begravelsen ble både fin og verdig – og det føltes riktig å hedre hennes minne akkurat i dag.

Helt på tampen av en ganske rar dag, føler jeg meg egentlig ganske tom. Så nå har jeg bare mest lyst til å krype inn i armkroken til Peter, se siste episode av Skam og gå løs på boksen med lakrisgodteri jeg fikk av 4-åringen i dag.

For akkurat nå høres det bare veldig deilig ut å tømme hjernen for tanker og bare engasjere meg i rulleplasser og hooking. Og lakrisgodteri 😉

/ <3

* Følg Konatil på Facebook *

I dag skulle jeg til frisøren for å fikse litt på fjona. Peter mener jeg er altfor ofte hos frisøren. Ikke bare syns han det er for dyrt, han syns også det tar fryktelig lang tid når jeg først er der.

Dette har ført til at han har en tendens til å mase på meg når jeg sitter i frisørstolen. Det pleier som oftest å tikke inn meldinger av typen: Når sånn ca kommer du hjem? Tar det seriøst over to timer å klippe et damehode? En journalist skal ringe snart og lillesnupp vil ikke sove, er du langt unna, eller?

Jeg er ikke prippen eller noe, men den frisørtimen hver tredje måned er min eneste form for luksus. Og da syns jeg liksom det kunne vært hyggelig å få sitte i fred. Selvsagt kunne jeg skrudd av telefonen, men som småbarnsmor er frisørstolen et ypperlig sted å få scrolle i fred 😉

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag sa jeg derfor fra til gubben på forhånd, at jeg ikke visste hvor lang tid det kom til å ta. Jeg forklarte at jeg skulle farge etterveksten og resten av håret, og at jeg måtte få klippet av de slitte tuppene. Han nikket forståelig, og sa at det ikke kom til å bli noe mas i dag.

Siden vi bare har én bil, ble vi enige om han skulle hente guttungen i barnehagen før de kjørte til byen for å plukke opp meg.

Jeg sendte denne snappen til min mann for å vise hvor mye jeg trengte litt hårpleie

Jeg storkoset meg hos frisøren en lang stund. Men så vibrerte det i telefonen. Det skulle vise seg at han far plutselig hadde begynt å fundere på om han rakk å hente meg i byen før han hentet guttungen i barnehagen..

Og så fulgte en dialog så klønete, at jeg bare blir nødt til å legge den ut i sin helhet:

Sånn atte.. Neste gang blir det flymodus.

/ Mannfolk 😛

* Følg Konatil på Facebook *

I går ettermiddag skjedde noe som endelig fikk meg til å le igjen, og jeg lo faktisk så fælt at jeg nesten falt ut av stolen 🙂

Peter hadde tatt med ungene opp for et bad før kveldsmaten, sånn at jeg skulle få tid til å skrive på et blogginnlegg. Jeg liker å ha det stille når jeg skriver, så jeg skrudde av radioen på kjøkkenet. Jeg satte meg godt til rette i stolen i hjørnet, og det eneste jeg hørte var lyden av Teos snorking – pluss latter og gledesrop fra badekaret i andre etasje.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Klappet og klart!

Det kunne vel ikke ha gått mer enn fem minutter, før jeg spisset ørene. For siden det var så stille, hørtes det ekstra tydelig da Peter plutselig hevet stemmen:

“Men i heeeelvete..“

Han banner ytterst sjeldent foran ungene, derfor satt jeg plutselig med ørene på stilk..

“HVA er det der?“, hørte jeg ham fortsette.

Jeg holdt pusten mens jeg lyttet. Men oppe var det helt stille – det kom ingen respons fra de to barna. Men så, før jeg rakk å tenke meg om, fulgte lyden av en hysterisk pappa:

“OKEI!“, brølte han høyt, “ALLE MANN OPP! Noen har BÆSJET i badekaret!“

Jeg klarer rett og slett ikke beskrive med ord hvor kaotisk det ble på bare et par sekunder. Det var hyl og rop fra både store og små, lyden av våte kropper som spratt opp av badekaret, og en meget stresset pappastemme som beordret begge de to små inn i dusjen, mens han selv æsjet og uffet, stønnet, pustet og peste – kun avbrutt av sine egne setninger: – “Er det så vanskelig å gjøre unna sånne ting før man skal ta seg et bad..?!” og – “Herregud, må disse lekene desinfiseres nå, eller hva?“

Jeg fikk nesten ikke puste, så høyt hikstet jeg av latter.

Jeg kunne såklart løpt opp trappen for å hjelpe til, meeeen…

Kanskje neste gang.. 😉

/ Shit happens!

PS. Dette kan vel kalles karma, eller hva Peter? Jeg leser nemlig bloggen din 😉 —>  Den forbudte gleden

Hello sommervarme! Været gjør alt det kan for å muntre opp om dagen, og jeg må innrømme at det er veldig kjærkomment med deilige varmegrader akkurat nå. Sola varmer minst like mye som alle de fine kommentarene jeg fikk på mitt forrige blogginnlegg – tusen takk, hver og én <3

Sjekk den ene tøffingen som strekker seg i midten 😉

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og som om jeg ikke var frynsete nok fra før denne uka, så ble hunden vår akutt dårlig på torsdag. Etter ørten telefoner, fant vi endelig en dyrlege som kunne ta oss i mot selv om det var helligdag – og etter at hun hadde utført den nødvendigste førstehjelpen, konstaterte hun kjapt at det var nødvendig med innleggelse og at vi måtte kjøre videre til Moss. Jeg var helt knust, og det var nok derfor dyrlegen ventet til jeg var utenfor hørevidde før hun hvisket til Peter: “Kjør fort.“

Da jeg satt i bilen med den pjuske lille hunden ved beina, og den gjennomsiktige posen med intravenøs væske dinglende fra taket ved det høyre øret mitt, tenkte jeg at nå kommer jeg til å klappe sammen. Han betyr mye for meg, den lille tassen – og uka hadde vært mer enn tøff nok fra før. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller kaste opp eller besvime der jeg satt.

De neste timene er som en eneste stor smørje. Noen blodprøver og enda mer væskebehandling, så fikk vi beskjed om at de skulle fortsette undersøkelsene utover natten – og at Teo var i de beste hender. Peter og jeg kunne reise hjem.

“Dette går bra, det“, smilte dyrlegen, “Så de tårene dine kan du spare til noe annet“

Du skulle bare visst, tenkte jeg.. Men heldigvis, etter to netter på “sykehus” kom telefonen om at det var en som var klar for å reise hjem – og jeg kan ikke huske sist jeg var så lettet. Aldri før har Bastøferga vært så fantastisk!

Da vi kom fram ville gjensynsgleden ingen ende ta, og jeg elsker dette bildet som Peter knipset midt oppi det hele.. Rett og slett et lykkelig øyeblikk, med hvit bandasje rundt forlabben og med en tydelig sommer i anmarsj:

Et skikkelig lyspunkt i en ellers trist uke. Og takk og lov for det <3

/ Tusen millioner takk til dyrlege Monica i Sandefjord – og teamet på Jeløya.

* Følg Konatil på Facebook *

Jeg må smile når jeg tenker på alle pannekakene. Et høyt tårn med pannekaker, og ved komfyren stod du med ryggen til oss mens du stekte og stekte, helte ny røre i stekepanna og snudde pannekakene med perfekt teknikk. Du lo høyt når vi ropte at vi ikke var mette enda, for vi skulle sette ny pannekakerekord, og vi spiste så fort at blåbærsyltetøyet rant.

Tenk om alle hadde hatt en farmor som deg. Med en skrattende latter så smittende, at ingen klarte å holde seg alvorlig når du lo. Selv når vi fortalte deg dårlige vitser, lo du så tårene rant, for du visste hvor glad vi ble. Og vi kunne overnatte så ofte vi ville, da sov du sammen med oss i den store dobbeltsengen på gjesterommet, og om morgenen snek du deg opp før oss. Du dekket frokostbordet til oss sammen med farfar, alltid med kokte egg som holdt varmen under hjemmestrikkede eggvarmere.

Jeg er helt sikker på at du ble lei av å spille kortspill med oss, men du sa aldri nei. Du var ikke en sånn person. Du klaget heller aldri på noe, og ville ikke være til bry for noen. Og den håndskriften din.. Du skrev så pent, og vi syns det var så spennende at du skrev dagbok. “Men det står jo ikke noe spennende“, sa du, “bare litt om hva som har skjedd i dag. Også litt om været, da.“

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi fikk mange fine øyeblikk, du og jeg. Som den gangen vi skulle gå til butikken og handle det nødvendigste, du hadde med rullatoren og jeg gikk rett ved siden av. Så kom det et vindkast og røsket rullatoren ut av hendene dine, vi ble stående å se på at den rullet bortover gang- og sykkelstien – før den til slutt havnet i grøfta. Så fikk vi latterkrampe. Vi lo så fælt at vi måtte støtte oss til hverandre, og da vi kom til hektene igjen sa du: “Nei, det var fælt.” Også lo vi litt til.

Tenk om alle hadde hatt en farmor som deg.

/ Som vi savner deg. Hvil i fred, verdens beste farmor <3

Til tider blir jeg både oppgitt og frustrert over at min kjære mann er så ufattelig distré. Ikke bare er han et notorisk rotehue, han er også et notorisk susehue.

Dette går selvfølgelig mest utover meg, og det hjelper jo ikke at gubben selv mener jeg tar feil! Han nekter for at han er distré, men at det heller skyldes en kombinasjon av “kreativitet” og “intelligens” som gjør at “hjernen hans tenker mer enn gjennomsnittet og derfor bare faller ut litt iblant”..

“I got the brains.. And the creativity..“

Men i dag klarte han faktisk å servere meg mitt endelige bevis på sølvfat. Takket være dette blogginnlegget, føler jeg nå det er opplest og vedtatt en gang for alle.

For hvordan er det egentlig mulig å jobbe i 10 minutter med dette bildet, redigere bort logo, justere farger – og IKKE oppdage refleksjonen i speilet?!

Peter så det seriøst ikke selv, før han ble gjort oppmerksom på det i kommentarfeltet…

Hupps..

Og derfor, kjære Peter, kan jeg én gang for alle slå fast at du er helt sinnssykt distré. Og et skikkelig susehue.

Men rumpa var fin da 😉

/ Når enden er god, er allting godt!

* Følg Konatil på Facebook *