– “Ja, men det går fort bare jeg kommer i gang!”, fortsatte mormor, “Og når jeg er ferdig skal jeg en kjapp tur til byen. Kan jeg stikke oppom dere på vei hjem, med noen ferske rundstykker?”
Jeg kaller henne bare for rivjernet. Hun klarer rett og slett ikke sitte stille, og når hun først sitter i ro, er det med strikkepinnene i hendene – eller med en duk som skal broderes. Jeg fatter ikke hvor hun får energien sin fra.
Vi prater ofte sammen på telefonen. Hun er ikke så glad i å sende meldinger, derfor slår hun heller på tråden – og ingenting er koseligere enn det. Vi har bestandig hatt god kontakt – faktisk gikk jeg rett hjem fra skolen, kastet meg over hustelefonen og ringte henne da jeg fikk “det månedlige” for første gang som fjortenåring. Vi har ledd mye av det i ettertid, haha 🙂
Mormor og jeg på fisketur for veldig mange år siden
Mormor liker å ha orden i sakene, og hjemme hos oss er det som kjent ikke like god orden.. Men selv om det er mormor som har lært meg at “leker ikke er rot”, så mistenker jeg at hun må lukke øynene litt iblant når hun er på besøk. Hun sier aldri noe, men jeg tror hun klør litt i fingrene 😉
I går kom hun altså innom med ferske rundstykker, og takket ja til en kopp kaffe på verandaen.
– “Hadde ikke sola stått så rett på akkurat nå, så kunne jeg dratt over vinduene dine, Christina! Men det er ikke smart å vaske vinduer i sterkt sollys..”
Jeg svarte at ærlig talt, det skulle hun få slippe, de vinduene skal jeg få vasket selv. Det står på lista, det er bare så mye annet jeg må ordne først. Dessuten.. Så kan de vel ikke bli noe særlig skitnere nå.. Så en gang i løpet av høsten, kanskje.
Men så, i går kveld, satt ungene og jeg og så på barne-tv i sofaen. Plutselig hørte jeg en bil rulle over grusen foran huset. Jeg tittet ut vinduet, og så mormor sprette ut av bilen. Jøss, to besøk på en dag? Hadde hun glemt noe?
Det banket på døra, og inn stakk et lyst hode:
– “Hei, det er bare meg igjen! Nå har sola gått ned, er det greit at jeg vasker de vinduene nå?“
Så her sitter jeg – en travel og rotete småbarnsmor med nypussede vinduer.
Nå som vi er godt i gang med høysesongen for snørr, hosting og basilusker på alle kanter – er det på tide å dra frem kjerringrådet over alle kjerringråd, nemlig det fantastiske løk-trikset!
I januar skrev jeg nemlig om et tips jeg ramlet over, i innlegget “Seriøst – en løk?!”. Kort fortalt begynte det hele med at eldstemann var på andre dagen med en kraftig forkjølelse, og hosten hans ble bare verre og verre. Særlig mot kvelden og om natta dro det seg til, og etter at guttungen hadde sovnet en kveld – satt Peter og jeg i stua og hørte på den ene hostekula etter den andre fra gutterommet.
Derfor bestemte jeg meg for å google. Det måtte da finnes et eller annet kjerringråd der ute? Og vips, etter 0,82 sekunder lyste det første tipset mot meg:
“Del en gul løk og legg den på en tallerken på nattbordet.“
Jeg humret for meg selv, før jeg scrollet videre. Men siden alle andre tips innebar å oppsøke lege, bestemte jeg meg for å høre med Peter hva han tenkte om løken. Og, ja.. La oss bare gjøre en lang historie kort: Peter så på meg som om jeg kom fra en annen planet OG hadde valset inn i huset hans som en fremmed før jeg hadde tatt meg til rette i sofaen hans.
Men hva hadde jeg egentlig å tape på å dele en stakkars gul løk og legge den på rommet til den lille sjuklingen..? Så jeg bare gjorde det.
Og det virket. Etter få minutter var tørrhosten totalt forduftet – og verken Peter eller jeg trodde våre egne ører. Vi kvalitetssikret trikset tre kvelder på rad, og det funket som bare det, gang på gang. Etter den oppdagelsen har jeg bestandig gul løk liggende i kjøleskapet!
I går kveld la jeg ut noen snapper på mystory, der jeg viste hvordan jeg skar opp en løk i to, delte den i fire – og plasserte den på soverommet til den hostende sjuklingen.
Og for å si det mildt; det regelrett haglet inn med snapper og meldinger fra mine trofaste følgere. Hva i alle dager skulle løken være godt for? Hvorfor brukte jeg løk? Vil ikke rommet stinke? Hjelper det? Hvorfor hjelper det?
Jeg hadde ikke sjans til å svare alle, derfor klasker jeg like godt til med en spørsmål- og svar-runde her og nå på bloggen isteden 🙂
Hvor setter du skåla med løk?
Svar: Hos eldstemann som sover i stor seng, pleier jeg å plassere skåla helt nederst ved fotenden etter at han har sovnet. Når jeg legger meg for kvelden litt senere, flytter jeg den ned på gulvet eller oppå kommoden sånn at den ikke står i veien. Det viktigste er at skåla ikke plasseres for nære hodet, for løken har jo de samme egenskapene som når man skjærer den på fjøla. Sterke saker 🙂
Vil ikke løken tørke ut?
Svar: Jo, den tørker ut, derfor vet jeg mange sverger til å ha litt vann i skåla – ikke sånn at det dekker løken, men bare litt i bunnen. Jeg pleier å droppe vannet, for jeg syns den holder seg fersk akkurat lenge nok til at det funker hele natten. Men hvis du har litt vann i skåla, regner jeg med du kan bruke den samme løken påfølgende natt. Da deler du den bare opp i mindre biter, sånn at den får nye “ferske” snitt-overflater med nye cellevegger som brytes ned.
Vil ikke rommet stinke løk?
Svar: Jo. Det er umulig å dra nytte av løkens egenskaper uten å få med lukta på kjøpet dessverre. Pass på at løken er så fersk som mulig, jeg prøvde en løk som må ha vært smågammel en gang, og lukten var rett og slett motbydelig. Det beste er nok å snike løken inn etter at den som hoster har sovnet, så hvis du ikke takler lukten kan jo dette være et tips dersom du har noen som kan hjelpe deg 😉
Kan vinduet stå åpent?
Svar: Ja, men sørg for at det ikke er gjennomtrekk i rommet. Målet er at løk-lukten spres i rommet og blir værende – men jeg pleier alltid å ha vinduet på gløtt, og plasserer heller løken på den andre siden av rommet.
Hvorfor virker ikke løktrikset på alle?
Svar: Det vet jeg ikke, men dette trikset virker først og fremst mot tørrhoste. Det er den samme kjemiske reaksjonen som fremkaller tårer i øyene når vi kutter løk, som oppstår i respirasjonsorganene når vi puster inn løk-gassen. Og slimhoste, astma, og andre lungeproblemer trenger muligens annen type behandling enn “mer fukt” for å oppleve bedring? (Jeg har ikke peiling, men jeg tar meg den frihet å synse litt 🙂
Virker det bare på barn?
Svar: Nei 🙂 Prøv det på gubben eller kjerringa også – etter at de har sovnet!
Er det bare gul løk som virker – eller kan man prøve med rødløk også?
Svar: Jeg har bare prøvd med gul løk, og har fått miksede tilbakemeldinger fra andre som har prøvd rødløk. Antar at siden rødløken er mildere, så vil effekten også oppleves som litt dårligere.
Fortsett å teste ut det fantastiske løk-trikset – og tips familie, venner og bekjente som du vet lengter etter en natt uten hosting! Det skader ikke, og er uansett verdt et forsøk! Lykke til, og god bedring til alle små og store hostere der ute <3
Ikke vet jeg hvordan jeg fikk det til, men i dag klarte jeg faktisk å holde et øye med de to små apekattene mine – samtidig som jeg fikk fresha opp litt på trappa vår! Jeg elsker å plante blomster i slutten av mai, og jeg elsker å jakte planter som tåler litt kaldere temperaturer om høsten.
For tiden har jeg helt dilla på grønne buskevekster, så da jeg snoket rundt på hagesenteret, tenkte jeg først at jeg ville kjøre en ren grønn linje i år. Kanskje med litt hvit lyng..
Men så klarte jeg ikke la være, så jeg skeiet ut med en skikkelig fargeklatt 😉
Den største potta hadde sett bedre dager, så jeg kjøpte rett og slett en sprayboks med matt svartfarge på Biltema, og sprayet den svart på 1-2-3. Liker at pottene er litt forskjellige, og den kurvvarianten syns jeg fortsatt er søt – selv om den er noen år gammel 🙂
Det beste med å gjøre det litt pent på utsiden av døra, er at Peter syns det er så ålreit. Han bryr seg jo egentlig ikke en dritt om sånt, men når han først ser at jeg drar på meg plante-hanskene mine, så gir han meg liksom det takknemlige blikket. Det blikket som sier: “Takk for at du gjør dette, jeg gir egentlig blanke i blomster – men jeg ser jo at det blir litt koseligere her..”
Sjekket snapstoryen hans nå i kveld, og syns jo teksten var rimelig søt da:
Men så oppdaget jeg at han i tillegg hadde lagt ut en snap der han filmet meg da jeg hadde glemt at jeg ikke har spenst, og tenkte jeg skulle hoppe en halvmeter – henge i lufta, og få kroken inn på det lille opphenget i taket. Da var han ikke særlig søt lenger.
Noen ganger tar livet en uventet vending. Denne lille historien handler om at man iblant bare trenger en bitteliten dytt av en bitteliten hjelper, for å få ting til å skje 🙂
Vi skal tre år tilbake i tid. Det var den første dagen i oktober, og ved kjøkkenbordet mitt satt Pål med en kopp kaffe foran seg. Sønnen min var ett og et halvt år på den tiden, og svinset rundt gjesten vår som om det var julenissen selv som satt der. Unger har det med å elske Pål.
Pål og jeg har kjent hverandre siden videregående, og han er en sånn fyr som alle blir glad i. Han er en sånn fyr som husket bursdagen min lenge før facebook kom, og som sørget for å holde kontakten den perioden jeg var syk og ikke klarte det selv.
Denne oktoberdagen var det over to år siden vi hadde møttes sist, og vi hadde naturlig nok mange tråder å nøste opp i. Jeg hadde blitt mamma siden sist, og Pål hadde ganske nylig blitt singel etter et åtte år langt forhold. Han forsikret meg om at han hadde det bra, og at han begynte å komme i orden med sitt nye liv som singel i egen leilighet.
Vi ble sittende å snakke om kjærligheten, om hvordan ting har en tendens til å ta uventede vendinger. Om lange forhold som man tror er det riktige, men som viser seg å være feil likevel. Så lo vi litt av hvor fort det hadde gått i svingene med Peter og meg, at jeg ble gravid bare seks måneder etter at vi traff hverandre for første gang – men hvor riktig ting føles når man treffer den rette.
Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor, men hele tiden Pål var her, hadde jeg en sånn gryende liten tanke i bakhodet. Den startet da Pål snakket om sine drømmer for framtida, og den nektet simpelthen å slippe taket. Det føltes nemlig som om jeg hadde hørt alt sammen før, men den gangen hadde det kommet fra min gode barndomsvenninne Janne.
Pål og Janne hadde aldri møtt hverandre før, og siden Pål var relativt nysingel og Janne var på husjakt med typen sin – så måtte jeg jo bare innse at hjernen min hadde spilt meg et puss..
Månedene gikk, og Pål og jeg holdt kontakten. Han var fortsatt singel, jobben tok mer og mer av hans tid, og som håndballtrener på fritiden ble det lite tid til overs. Jeg snakket jevnlig med Janne også, og en dag kunne hun fortelle at det var slutt mellom henne og kjæresten. Janne var rimelig knust, og jeg kunne jo ikke fortelle henne at jeg hadde en mulig kandidat klar – til den dagen hun kom til å forstå at eksen ikke var drømmeprinsen likevel..
Så jeg lot det gå et helt år. Janne var på beina igjen for lengst, og i en sms hintet jeg frampå om hun kanskje kunne være klar for en blind date en dag.. Hvis det passet, liksom.. Hun ble helt lattermild, og svarte at det sikkert ikke kunne skade. Derfor bestemte jeg meg for å høre med Pål om han hadde tid til å stille opp på en date. For min skyld. Jeg startet meldingen med litt uskyldig fisking..
“Haha det er bra. Støtter fjerde beste årstid! Hvordan går det med håndballen? Og viktigere: kjærligheten??”
Jeg var superspent mens jeg ventet på svar, og bannet høyt da det viste seg at han var rimelig happy fordi han var på dater’n med ei jente akkurat nå. Og at han hadde ganske trua. Jeg svarte at jeg selvsagt var glad på hans vegne og at jeg håpet det ordnet seg for dem – men egentlig ville jeg jo bare fortelle ham at han måtte be daten ryke og reise 😉
Månedene gikk, og plutselig viste det seg at Pål var fri og frank igjen. Jeg hadde såvidt nevnt til Janne for noen uker sider at jeg hadde en kompis som jeg trodde kunne være en bra match, så jeg bestemte meg for å gå rett på sak:
“Hei snuppa, åssen er formen? Er du på beina igjen?
Har ikke spurt Pål enda, men er du klar for en kaffe-blind-date med ham en dag det passer eller?
Må lissom bare få ut av hodet om dere er match eller ei ;-)”
Men da hadde Janne selvfølgelig truffet en kar som hun hadde vært på date med et par ganger, så timingen var liksom ikke helt optimal. Da tenkte jeg at nå får det være greit! Nå får Kirsten Giftekniv pakke snippesken sin og rulle inn årene sine i samme slengen. Dette ble rett og slett for dumt.
Jeg begynte til og med å tvile på mine egne betraktninger, hvorfor i alle dager hadde jeg tenkt at Janne og Pål kunne bli en match? To mennesker som aldri hadde møtt hverandre, men som jeg skulle tvinge sammen på en klein blind date bare fordi jeg syns de hadde samme verdier og snakket likt om framtida? Haha!
Men pokker’n altså. Jeg fikk jo ikke ro i sjela heller! Skulle jeg la det ligge, eller skulle jeg fortsette å trekke i trådene..?
Jeg ble nødt til å ta et valg, og da det i våres viste seg at Pål og daten ikke hadde vært noen match likevel, kastet jeg meg over telefonen til Janne. Jeg bare måtte. Hvordan står det til på kjærlighetsfronten om dagen? Er det stille, sier du? Han karen du traff et par ganger var ikke noe kjæresteemne likevel..? Ooookei.. Jo, nå skal du høre her..
Deretter kontaktet jeg Pål, og sa at nå får du sende Janne en melding. Ikke noe men, bare gjør det. Om ikke for noe annet, så gjør det for min skyld! Jeg holder på å bli gal!
10 mai 2016, klokken 15.48 sendte Pål en melding til Janne.
Og resten… er historie <3
Kjærstepar i gamledar <3
/ Den bittelille hjelperen har endelig fått ro i sjela 😉
Med to små apekatter å holde styr på, kan det noen dager ta en liten evighet å hente i barnehagen. Klær og eiendeler skal tas med, barn skal oppsøkes og overtales om å bli med hjem, venner skal sies ha det til og koser skal deles ut. Noen ganger går det raskt og greit, andre dager kan det ta betydelig lenger tid.
Og innimellom skjer det også helt uforutsette ting som legger enda mer tid på klokka…
Gjensynsglede og god stemning!
I går dro Peter og jeg sammen for å hente, og Peter føyk rundt på den andre siden for å lokalisere fireåringen. Jeg gikk inn for å sjekke hylla for skittentøy og eventuelle beskjeder, og da jeg kom ut igjen hadde fireåringen funnet lillesøster, og de var begge på vei ned til porten.
Jeg tok dem igjen, og vi ble stående å le og tulle litt med bukselommene til storebror, fordi de var proppfulle av steiner og andre fine skatter som skulle være med hjem.
Minuttene gikk, og etterhvert begynte jeg å lure litt. Hvor i alle dager ble det av Peter? Nei, ingen av barna hadde sett pappa. Vi ble stående en stund til, men ingen Peter noe sted. Til slutt fant jeg ut at jeg fikk ta med barna rundt på den andre siden, og se om vi fikk øye på ham der. Sannsynligvis stod han og snakket med en av de ansatte.. Men da vi rundet hjørnet var det fortsatt ingen pappa i sikte.
Hadde han gått inn for å sjekke hylla til lillesøster? Vi åpnet døra til avdelingen, og stakk hodene våre inn. En liten gutt kom svinsende mot oss:
– “Hei! Leter dere etter pappaen deres? Han er der inne!”
Hæ? Der inne? Gutten pekte mot det lille puterommet borte i hjørnet – så vi tok av oss på beina før vi tasset bort, alle tre. Jeg lukket opp døra, og der fikk jeg se..
