En ny vri

Mang en gang har både Peter og jeg skrevet om noe av det tyngste en person må gå gjennom etter å ha kommet hjem fra ferie, nemlig det nesten uoverkommelige prosjektet “Rydde ut av bagen”.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å pakke før avreise kan være slitsomt nok, men ingenting slår hvor grusomt kjedelig det er å pakke ut igjen etter hjemkomst.

For et par år siden innså jeg at jeg ble nødt til å gi meg selv en maksgrense på 12 timer før bagen måtte være tømt og ryddet bort. Helst må jeg gjøre det rett etter hjemkomst, men dersom det går lenger tid enn 12 timer, er det kjørt. Da blir bagen til gruff, du vet de irriterende tingene som legger seg som sure poteter inni hjernen et sted – og lager dårlig stemning.

Livet mitt har faktisk blitt litt bedre etter at jeg innførte 12-timers-regelen, for nå får jeg det altså unna med en gang. Skittentøy rett på vaskerommet, klær som ikke ble brukt rett i skapet, ting og tang der ting og tang skal ligge, og alt i toalettveska tilbake på plass der det hører hjemme på badet.

Problemet er selvfølgelig at gubben ikke klarer å følge denne regelen. Til tross for lovord fra meg hver eneste gang bagen min (og begge ungenes) er tømt, så blir bagen hans liggende i ukevis. Han sier han forstår at det hadde vært best å ta det med en gang, men han klarer bare ikke gjennomføre det.

Men da vi kom hjem fra hyttetur for snart to uker siden, tenkte jeg å gå for en ny vri. For når bagen til Peter etter noen dager smelter inn i inventaret og blir borte i hans øyne, fortsetter den å irritere fletta av meg.

Derfor bestemte jeg meg rett og slett for å se hvor lang tid jeg ville bruke på å rydde ut av hans bag også – og ikke minst kjenne etter hvordan det føltes. For selv om det er viktig å være rause med hverandre i hverdagen, så går det et viktig skille, nemlig der man begynner å føle seg som en hushjelp. Det er nemlig ikke bra for forholdet…

Da jeg åpnet bagen til Peter, oppdaget jeg til min store glede at han hadde puttet alt skittentøyet i en plastpose. De ubrukte klærne lå fortsatt pent og pyntelig i brettede bunker, for han har jo tellekanter i skapet sitt, og hadde puttet klærne rett i bagen da han pakket. Så var det et par joggesko og to slippers, samt toalettveska.

Jeg ble nesten litt flau da jeg oppdaget at det tok meg to minutter å rydde ut av bagen hans. Hvor mange minutter ville jeg brukt på å gnåle om den bagen dersom den hadde blitt stående i ukevis – månedvis?

Det tragikomiske er jo at han fortsatt ikke har lagt merke til at bagen er ryddet ut av og fjernet… Men det er i grunnen ikke så nøye. Bagen er vekk, kjerringa har det bra, og det kostet meg bare to minutter med gørrkjedelig arbeid.

Toalettveska satte jeg riktignok bare på hylla på badet, og der står den enda. Jeg tipper han kommer til å la den stå – og drar igjen glidelåsen og pakker den ned neste gang vi skal på tur 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Boys will be boys 🙂

Venninnebesøk og søvnmangel

Forrige fredag var hele familien Klonk på tacomiddag hos min bestevenninne, hennes mann og to barn – hvilket selvfølgelig var stor stas for både store og små!

Kjøkkenet så riktignok ut som et kjøkken skal se ut etter at tre barn på 2, 4 og 5 år har goflet i seg tacolefser så kjøttdeig og mais hoppet veggimellom – men humøret var på topp hos alle mann.

Det var en stund siden venninnen min og jeg hadde møttes sist, og da vi satte snuta hjemover den kvelden, ble vi enige om å treffes om ikke lenge for å ta igjen litt skravling. For si hva du vil om besøk med mann og barn på slep – det blir kanskje mye prating, men det blir definitivt ingen skravling 😉

Så da jeg fikk melding om at mannen til venninnen min skulle på konsert i går kveld, var jeg ikke sen å be. Etter at barna var i seng, brummet jeg utover på ny, bare fire dager siden jeg var der sist.

Og det viste seg å bli en veldig merkelig opplevelse! Det var altså så stille. Jeg kan ikke huske sist venninnen min og jeg satt i hver vår sofa og førte en hel samtale, uten en eneste avbrytelse.

Ingen barn som måtte tisse, ingen klatring i sofaen eller krangling om hvilke tog som tilhørte hvem på togbanen. Bare to venninner som ikke kunne huske sist de rakk å fortelle en hel historie, fra begynnelse til slutt.

Haleluja.

Aberet med sånne kvelder, er jo såklart at tida går altfor fort. Så da jeg plutselig kikket ut vinduet, oppdaget jeg at det var blitt i overkant mørkt ute. Jeg hadde sagt til Peter at jeg skulle kjøre hjemover senest 22.30 – og da jeg kikket på klokka viste den kvart over tolv..

Det ble med andre ord sent før jeg endelig var i seng, og da jeg ble vekket i dag tidlig følte jeg meg rett og slett ødelagt. Uten sammenligning forøvrig, så kunne det minne om opplevelser jeg hadde i mine yngre dager da jeg våknet etter et og annet nachspill.

Det hjalp litt ganske mye da min venninne kunne bekrefte at det sto minst like dårlig til hos henne i dag, og nå har vi vel innsett at vi ikke er 17 år lenger og kan sitte oppe halve natta uten at det får konsekvenser.

Så nå vet jeg om to slitne mammaer som straks tar kvelden – men med en skravlekonto hver som er fylt opp for en stund. Og det føles veldig bra 🙂

english bulldog laying on back sleeping - 7 months old

/ Neste gang blir det lunsjtreff 😉

Dopauser og pusterom

Nok en langhelg er ved veis ende, og atter en gang har jeg på følelsen av at Peter og jeg opplevde helgen en smule forskjellig… 😉

For når kvelden kommer og barna er i seng, puster jeg ut mens jeg rydder litt her, og rydder litt der. Saftglass og vannglass, leker og tegnestifter. For ikke å snakke om alle eiendelene som havner i hagen på en solrik dag, typiske ting jeg rydder inn om kvelden.

Og mens jeg ryddet i går kveld, tok jeg meg selv i å tenke at selv om fridagen hadde vært aldri så fin, så var det jo ikke til å stikke under en stol at det hadde vært hektisk.

Misforstå meg rett, jeg elsker at det går i ett fra morgen til kveld, men det innebærer også at de gangene man prøver å snike seg unna for å få et bittelite øyeblikk i fred og ro på do, så er det noen som roper, banker på døra, eller drar i dørhåndtaket etter sånn cirka åtte sekunder.

På gode dager klarer jeg å le av det, for det er jo helt utrolig å bli savnet så sterkt av noen, at man faktisk ikke kan gå på do og tisse uten at himmel og jord settes i bevegelse i naborommet.

På mindre gode dager, blir jeg bittelitt oppgitt. Og det er helt greit det og. For alle trenger et pusterom i blant, og på mindre gode dager kan man bli litt smågal dersom man ikke får pustet litt i fred. Det trenger ikke være mye pusting heller, bare et lite avbrekk.

Men i går gikk det altså i ett. Selv om vi var to voksne, så fikk vi rett og slett ikke satt oss nedpå i løpet av dagen. Hver gang jeg prøvde å ta meg en pust i bakken, så var det et vannglass som veltet eller en hund som satt og siklet etter en gjenglemt leverpostei-bit på bordet.

Bare for å illustrere ytteligere: Etter at jeg hadde ryddet kjøkkenet for kvelden i går, tenkte jeg at jeg skulle legge ut en Snap. Og da jeg åpnet selfie-kameraet, oppdaget jeg at jeg ikke hadde på mascara.

Det er ingen big deal for meg å glemme sminken, poenget er bare at jeg ikke oppdaget det før det var kveld. Det hadde bare vært en sånn dag, der man sitter på do med døra åpen for å ha oversikt. Og jeg var overbevist om at Peter hadde følt det på samme måten.

I alle fall var det det jeg tenkte fram til jeg skulle inn på lille-doen for å slå av lyset rett før jeg skulle legge meg. Der oppdaget jeg dette:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

VG. VG Sporten. Noen har altså i løpet av denne hektiske dagen hatt tid til å ta seg en strekk på dassen. Man tar ikke med VG på do med mindre man har planer om å sitte der en stund. En god stund.

Jeg skjønner ikke helt når på dagen dette kan ha foregått, men det må ha vært mens jeg løp skytteltrafikk for å ordne opp i et eller annet.

Men det er greit det, mister. Til helgen skal jeg på do og da skal jeg ha med meg første boka i triologien av Ken Follett jeg fikk til jul for tre år siden.

 

/ The game is on 😉

Konkurranse i vinduskarmen

For noen uker siden startet Peter og jeg en storstilt konkurranse i vinduskarmen, nemlig førstemann til å gro en avokadoplante!

Peter påstår det er et tegn på at vi har blitt rimelig etablerte og at vi kanskje kunne trengt litt mer spenning i hverdagen, men jeg mener han tar feil.

For dette har jo vist seg å være både spennende og veldig moro! Og det til tross for at det ikke akkurat går strålende for undertegnede..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Har det egentlig skjedd noe her i det hele tatt..?

 

Vi startet friskt med to avokadosteiner hver, og mens Peter valgte to som var nesten identiske, gikk jeg for en litt annen vri. Jeg fant én stor og én liten stein, og hadde såklart klokketro på den lille!

Jeg er jo ikke så stor selv, og tenkte at nå skulle den lille steinen få vise at det ikke bestandig er størrelsen det kommer an på. Og det begynte optimistisk:

 


Kom igjen, du er akkurat stor nok for deg selv!

 

Men etter seks uker tror jeg det er på tide å innse at min ene stein er ute av konkurransen – det ser i alle fall ikke bra ut..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rimelig råtten, stakkar..

 

Peter derimot, smiler fra øre til øre – for se hvordan hans stein ser ut etter seks uker!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Først sprakk steinen, og en stor hvit rot begynte å vokse seg ut av bunnen. Nå er en liten grønn spire på vei ut på toppen også – så det ser virkelig lyst ut for min fornøyde mann.

Men løpet er definitivt ikke kjørt enda, for steinen hans skal i jord – og deretter skal det stelles, stulles og ikke minst vannes. Jeg har selvfølgelig ikke trua på at gubben klarer å følge opp dette.

Derfor heier jeg stort på min ene gjenværende stein, og satser alt på at vi tar igjen Peter sin på oppløpssiden 😉

 

/ It’s not over yet!

Konatil på Spotify

Neida, Konatil har ikke gitt ut en singel, men da jeg skulle skrive oppsummeringsinnlegg for mai i går, måtte jeg finne ut hvilke sanger jeg hørte mest på i måneden som gikk. Og da innså jeg at jeg hadde så mange favoritter fra mai, at jeg rett og slett bestemte meg for å lage en egen spilleliste på Spotify som jeg kan dele med spesielt interesserte!

Jeg elsker ny musikk, så denne lista vil stort sett bestå av dagsaktuelle låter – med noen unntak såklart. For eksempel er jakten på sommerlåta 2017 for lengst i gang, og den dagen den kåres, skal den definitivt ha vært innom Konatil sin spilleliste 😉

Når jeg hører på musikk, er det viktig med sanger som gir meg energi og påfyll. Derfor blir det nok ingen gamle, seige svisker, og definitivt ikke noe jazz på lista.

Men følg “Konatil – sommerfavoritter” på Spotify hvis du trenger litt oppmuntring, eller bare vil høre på det samme som jeg hører på når jeg henger opp tøy eller rydder huset 🙂

Satser forøvrig på å tømme lista den første i hver måned, sånn at det ikke går inflasjon 😉

 

/ Without music, life would be a mistake
smartingen Friedrich Nietzsche

Hasta la vista, Mai!

For å være ærlig, trodde jeg ikke det var 1. juni før i morgen! Men som alltid føles det ålreit å ta et lite dykk i hjernearkivet og mimre litt tilbake til måneden som har gått – og spesielt fint er det når det atpåtil er min yndlingsmåned 🙂

 

MAI

Beste kjøp

Kan et bryllup kategoriseres som et kjøp? I såfall må jeg jo velge det. Alt fra kvelden på Latter, opplevelsen på Escape Room, og den magiske matreisen på Kontrast. Terningkast 6 på hele helgen! Og at jeg nå er gift, da. Et godt kjøp, haha.

Dessuten må jeg ikke glemme kortet jeg kjøpte til Peter sammen med morgengaven. Det bare lyste mot meg i butikkhylla 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Verste bomkjøp

Jeg kjøpte tre nye blondetruser som så veldig fine ut i butikken. Men som med mange andre blondetruser, så graver de seg langt inn i både rufsetufsa og rufsetufsen når jeg går. Så de havner nok dessverre i søpla – for man gir vel ikke bort truser? Eller selger dem på finn?

 

Peter-øyeblikk

Vet ikke om det skyldes at han nå er en gift mann, men jeg syns rett og slett Peter har blitt mer huslig! Han har kanskje ikke blitt mer ryddig, men i går vasket han plutselig bordet på verandaen med en klut. Kan ikke huske at det har skjedd før, i alle fall ikke uten å ha blitt oppfordret av meg på forhånd. Hadde jeg visst at dette er et resultat av endret sivilstatus, skulle vi giftet oss mye før.

 

Christina-øyeblikk

Det må jo bli øyeblikket da Peter tok meg på fersken med hånda langt inni godteriskapet. Jeg hørte det kom noen, men hadde ikke regnet med at han filmet. (Se video)

 

Fullførte prosjekt

Utdrikningslaget som har ligget og surret i hodet mitt i flere måneder er endelig overstått, og det er så deilig å ikke måtte juge til noen lenger! Spesielt svoger’n min, tror det kommer til å ta noen år å bygge opp hans tillit igjen. Han er som sagt verdens snilleste, og var så behjelpelig i dagene før utdrikningslaget. Jeg måtte dra hvite løgner på rekke og rad for at han ikke skulle forstå at han selv skulle drikkes ut den samme dagen, og selv om han såklart forstår i ettertid at jeg måtte juge, så tror jeg kanskje han syns jeg løy litt for mye til å kunne tilgi 100%..

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Jeg har enda ikke rukket å kjøpe blomster til å ha på verandaen, så det gleder jeg meg masse til å komme i gang med! Jeg elsker å plante, men jeg hater å vanne. Så det er bare å krysse fingrene for mye regn i år også. Neida.

 

Gladeste øyeblikk

Vielsen på tinghuset. Det var så fantastisk å si JA!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Flaueste øyeblikk

Altså, jeg lar meg ikke så lett vippe av pinnen av litt nakenhet, men han aktmodellen i utdrikningslaget.. Å tegne en naken kropp var gøy, men jeg ble litt satt ut da vi skulle tegne “Elefanten i rommet”, mens bruden skulle sitte en halvmeter unna ham og beskrive hva hun så. Og når “Elefanten” begynte å endre både form og retning, ja da må jeg innrømme at jeg ble en smule satt ut. Men det var verst for brur’a.

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Peter syns det er så harry at jeg bestandig går med mobilen i baklomma. Og jeg ser jo at det ser teit ut – det er bare så sabla praktisk!

Friskus

Denne måneden har det vært så hektisk at jeg knapt nok har rukket å spise. Men på hytta forrige helg gikk jeg rundt vannet sammen med svigers, svigerinne og svoger, ikke bare var det superkoselig – men skrittelleren satte ny rekord så det sang etter. Deilig!

 

Daffus

Jeg liker egentlig ikke å lufte hunden i joggebuksa, men i mai har det blitt mange joggebukseturer. Jeg føler meg rett og slett litt daffus i joggebukse, sånn er det bare.

 

Favoritt-blogginnlegg

Denne måneden var nok “Ruttantuttantei ♥” favoritten. Jeg tenker ekstra mye på Farfar når liljekonvalene spretter opp av jorda, og er så takknemlig for de gode minnene.

 

Yndlingssanger

Møme – Aloha (Blir bare ikke lei denne!)
The green children – Dreamers (Embody remix) (Refrenget ♥)
Kohilo & Kristian Park – In time (Sukk.)
Skinny Days – The one that got away (Blir bare glad!)

 

/ Takk for nå mai – og velkommen juni, håper du blir fin!