Det er rare greier. Når Peter blir bittelitt småforkjøla, må vi ringe legevakta. Men nå som han halter som en gammel sjømann, later han som ingenting…
Jeg er litt usikker på hvor mange som titter innom både Peters og min blogg i løpet av en dag, men jeg regner med en del av dere fikk med dere videoen Peter postet i går kveld.
For han har lenge snakket om at han ønsker å lære seg å ta backflip på trampolina, og i går var dagen tydeligvis kommet. Pingle som jeg er, blir jeg som alltid veldig bekymret når han gjør seg klar for sånne prosjekter.
Jeg har for lengst sluttet å komme med velmenende råd om at han må huske på at han ikke er tjue lenger, sånt preller såklart av gåsa som om det var vann.
Gåsa <3
Men siden jeg er ganske pysete av meg, vet han jo at jeg ikke bestandig støtter de forskjellige påfunnene han kommer opp med. Å lære seg å ta backflip er kanskje et ganske harmløst stunt, det er bare det at mannen veier nesten 100 kilo – og har flere kneoperasjoner på samvittigheten.
Så da jeg så Peter rigge seg til i hagen i går, stakk jeg hodet ut vinduet ved kontorkroken min og spurte om han ikke ville tenke seg om to ganger. Men han forsikret meg med et smil om at han hadde alt under kontroll, og ikke lenge etter hørte jeg ham hoppe og sprette på trampolina.
En halvtimes tid senere, kom han inn med en ørliten antydning til haltende gange – og med et ganske misfornøyd uttrykk i ansiktet. Jeg skjønte såklart med en gang at han hadde skadet foten.
– “Går det bra?”, spurte jeg.
– “Jada!”, kom det kjapt, “Det går veldig bra! Jeg klarte å ta backflip!”
Så gikk han bestemt mot trappen, og det er lenge siden jeg har sett ham så konsentrert. Det var åpenbart at han prøvde å skjule at han haltet, men hvorfor kunne han ikke bare si at han hadde skadet foten?
Så gikk det opp for meg: Det kommer han jo aldri til å innrømme.. For han vet, at jeg vet, at han vet – og ikke søren om han kommer til å innrømme at jeg hadde rett.
Sånn har det seg altså at jeg har en mann med en ankel som er dobbelt så stor som den andre, men som på død og liv ikke skal vise at han har vondt så lenge jeg er i nærheten. Da jeg kom ned på kjøkkenet mens han lagde lunsj i sta, hadde han på så høy musikk at han ikke hørte meg – og fra døråpningen så jeg at han gikk fra spisebordet og bort til kjøkkenbenken mens han haltet som en idiot.
Verdens største pingle når han får litt vondt i halsen, men villig til å bløffe seg unna en forstuet ankel.. Jeg må innrømme at jeg syns det er noe skikkelig søtt over det 🙂
For er det noe Peter og jeg diskuterer heftig når vi kjører bil, så er det hvem av oss som er den beste sjåføren. Jeg vet jeg kjører best, ikke bare er jeg en stødigere sjåfør – jeg gruser Peter når det kommer til høyreregelen. Jeg er kanskje ikke så god til å lukeparkere, men jeg slår ham garantert på alt annet.
Peter er ikke like enig, han mener jeg, og kvinner generelt, er for usikre i trafikken – og at det fører til unødvendig nøling og hakkete kjøring. Undersøkelser viser faktisk at 45% av mennene anser seg som en bedre sjåfør enn sin partner – mens bare 16% av kvinnene svarer det samme..
Men nå skal det altså avgjøres: De neste ukene skal vi en gang for alle finne ut hvem av oss som har rett – og som kjører med best flyt når vi sitter bak rattet!
Vi har lenge gledet oss til å teste den nye smarte bilforsikringen fra SpareBank1. Sammen med denne forsikringen følger en smartplugg som man får i posten, den monteres enkelt i bilen, og gir deg en score på hvordan du kjører.
Kjører du med flyt og oppnår en god kjørescore, vil du få lavere pris på bilforsikringen. Helt genialt!
Ved å laste ned appen “Spinn” på telefonen som igjen kobles til smartpluggen i bilen, begynner pluggen å gi tilbakemeldinger på kjøringen din. Du kan hele tiden forbedre bilens kjørescore, og du vil se om du bremser, akselererer eller svinger for hardt.
SpareBank1 ønsker rett og slett å motivere og belønne tryggere adferd i trafikken. For kjører du med flyt, minsker du risikoen for bråbrems, rask akselerasjon og hard svingning. Og gjør du det, blir forsikringen din automatisk billigere!
Dette er for øvrig bilforsikringen jeg skulle hatt da jeg kjøpte min første bil som 19-åring, da jeg satt og klødde meg i hodet da jeg skulle fylle ut estimert kjørelengde for det neste året. For med Smart bilforsikring betaler man kun for det man kjører, og prisen justeres for deg.
Det er mange fordeler med Smart bilforsikring:
Du betaler kun for den kjørelengden du faktisk kjører. Prisen justerer for deg, så slipper du å tenke på det.
Du får lavere pris hvis du har god flyt i kjøringen din. Du får uansett ikke høyere pris!
Få tilbakemelding på kjøringen din mens du kjører, så blir du en enda tryggere sjåfør.
Har du et uhell på veien, kan du enkelt bestille veihjelp direkte i Spinn-appen.
Du får egen bildagbok med oversikt over hvordan bilen din blir brukt.
Kjørekonkurransen mellom Peter og meg starter nå, og neste oppdatering kommer om en ukes tid. Jeg gleder meg allerede til å dra i land denne seieren så det griner etter!
Fredag ettermiddag måtte vi en kjapp tur innom matbutikken etter barnehagen. På handlelista sto bare noen middagsvarer, pluss et par ting Peter skulle ha med til Fifa-kveld hos en kompis.
Og jeg får vel bare forklare det først som sist; vi er sånne folk som ikke drar på butikken med barna på slep etter barnehagetid. Vi prøvde en gang, og det kommer ikke til å gjenta seg.
Så når vi en sjelden gang trenger noe på butikken på vei hjem med ungene i baksetet, løper Peter inn, mens barna og jeg sitter i bilen og venter. For dere som ikke har barn, så kan jeg informere om at ting ikke har endret seg det spøtt siden vi var små selv: Det å vente i en bil på utsiden av butikken i 2017 uten elektronikk tilgjengelig, er like uhorvelig kjedelig som det var før i tida.
Så på fredag hadde jeg forberedt meg litt. Jeg hadde pakket med en matpakke hver til de to små, sånn at de hadde noe å gnafle på mens de satt og ventet. Og det viste seg å funke, problemet var bare at veldig mange andre også skulle ta seg av fredagshandelen denne ettermiddagen, derfor tikket minuttene avsted uten at papsen dukket opp.
Og plutselig var matpakken til eldstemann tom, og han kunne samtidig fortelle at han hadde tresmak i rumpa. Jeg vet ikke hvem han har lært det uttrykket av, men det dukket ganske betimelig opp etter at barnehagen hadde vært på besøk i kirken rundt påsketider.
– “Ahhhh..”, stønnet femåringen fra baksetet, “Hvor mye skal pappa kjøpe, egentlig?! Er det tjue ting, eller? Hundre?”
– “Neida”, svarte jeg, “Han kommer straks. Han skulle bare ha kjøttdeig og brokkoli.”
– “Bare det? Ikke noe annet? Ikke noe godteri?”
– “Niks. Nada. Vi trengte et par ting til middag bare, og det er ikke lørdag før i morgen. Altså ikke noe godteri i dag.”
– “Aaaaaahhhhh”, stønnet han enda høyere.
Så ble det stille noen sekunder, før han begeistret utbrøt:
– “Mamma! Se på han der da!”
Jeg snudde meg, og femåringen pekte iherdig mot en mann som kom ut av butikken, bærende på to flasker Coca Cola.
– “Han kjøper Cola, Mamma! TO flasker! Skal han i bursdag? Ååå Mamma, kan ikke vi også kjøpe Cola i dag?”
Brus er det eneste vi aldri har i hus, regelen er at det kun er lov når det er bursdag.
– “Nei”, fortsatte jeg, “Det er ingen som har bursdag, og det blir ingen Cola.”
Så ble det stille i noen sekunder til.
– “Mamma?”, mumlet femåringen fra baksetet, “Kan jeg låne telefonen?”
Ettersom jeg vet at dette spørsmålet også pleier å komme, hadde jeg bedt Peter om å legge igjen telefonen sin, slik at jeg kunne gi den til eldstemann og min egen til lillesøster, dersom det skulle bli nødvendig.
Lillesøster var fortsatt opptatt med matboksen, så jeg skulle akkurat til å sende telefonen til guttungen, da jeg så skjermen lyse opp.
“Din 10-på-10 liste har blitt oppdatert!”, sto det, og for dere som ikke laster ned matbutikk-apper, så er dette en liste som oppdateres hver gang du betaler for varene dine i kassa. Jeg forstod med andre ord at Peter nettopp hadde betalt, og snudde meg rundt til de to små mens jeg utbrøt begeistret:
– “Se her! Nå står det at en sånn liste er oppdatert, og det betyr at pappa har betalt for varene! Da kommer han ut nå straks!”
Femåringen lyste opp, og spurte ivrig om han kunne få se på telefonen. Jeg sendte den til ham, og like etter hørte jeg et fornøyd “Ooo yeeeah…” fra baksetet.
Jeg trodde bare han hadde fått øye på pappaen på vei ut av butikken, men da jeg snudde meg rundt, oppdaget jeg at femåringen satt og stirret på mobilskjermen mens han gliste fornøyd og hevet øyenbrynene opp og ned gjentatte ganger.
– “Hva er det?”, spurte jeg nysgjerrig.
– “Sjekk her da, Mamma. Lista over hva Pappa har kjøpt..”
– “Hæ?”, mumlet jeg, forvirret fordi jeg helt hadde glemt hvor tekniske dagens småtroll er. Appen hadde han såklart åpnet, og gutten kan jo lese..
– “Ooooo yeeeeeah..”, gliste han, mens han kikket meg rett i øynene med øyenbryn som fortsatte å danse opp og ned, “Pappa har kjøpt Coca Cola..”
Bare bursdag.. og når pappa skal på Fifa-kveld, der altså ㋛
Det er så klassisk: Peter er tidsoptimist, mens jeg vil gjørra det ordentlig 😉
Som jeg skrev tidligere i uka, er vi nå i ferd med å innse at vi ikke lenger kan skylde på den forrige eieren, og at ting trenger vedlikehold. Vi er nå i gang med å freshe opp litt i hagen, for i lang tid har vi grublet på hvordan vi skal få opp et gjerde slik at hunden vår kan løpe løs uten å bykse gjennom hekken og skremme livet av våre stakkars naboer.
Peter er så smått i gang med å sette opp et hagegjerde (Les: Hagegjerde på 1-2-treeelvete heller), og som alltid trodde tidsoptimisten av en mann at han skulle klare å smelle det opp i løpet av en halv arbeidsdag.. (Han rakk 3 meter).
Da jeg så de 3 meterne han hadde fått opp, tenkte jeg først at han burde forstått at det kom til å ta en del mer tid enn det. Men så tok jeg en liten inspeksjonsrunde i hagen der gjerdet skal opp, og da innså jeg at, vel.. Det er jo ikke bare å smelle opp et gjerde uten videre, sånn Peter har planer om.
Jeg prøvde å foreslå at han kanskje kunne bruke google for å få noen tips – men han turet fram i kjent “Næsj-det-ordner-seg”-stil.
Men siden vi må ha gjerde langs thuja-hekken på alle kanter av huset, så jeg ganske kjapt at det potensielt kan bli et “gressproblem” hvis gjerdet bare smelles opp. Det vil jo da bli gress på begge sider av gjerdet, så jeg spurte Peter:
– “Hvordan tenker du å klippe det gresset som havner på baksiden av gjerdet, da? Med saks?”
– “Æh, det ordner seg”, svarte han som vanlig,
Men jeg var litt usikker på det. Så i går morges nevnte jeg så kjapt jeg kunne på innpust og utpust at vi kanskje skulle ordne bittelitt før vi smeller opp det gjerdet.. Og Peter svarte med å stirre olmsk på meg.
For i følge Peter, er dette grunnen til at ting tar sånn tid. Jeg skal gjøre det ordentlig når jeg først gjør noe. Peter misliker sterkt at jeg bestandig har en evne til å ilegge oss mer arbeid, mens jeg på min side mener det er bedre å gjøre det skikkelig med én gang, framfor å angre senere.
Ålreit, så tok det ganske mange runder med overtalelse, men til slutt ga far etter, og i går bar det på butikken for å kjøpe toppbark!
Ikke no problem å bli skitten på hendene, men sjukt praktisk med hansker!
Jeg innser at jeg må jobbe litt med hage-outfiten.. Olabukse og hvite joggesko.. X-)
Men nå er vi altså godt i gang med å luke skikkelig under thuja-hekken, og fjerne gress som vil havne på feil side av gjerdet når det kommer opp. Så skal vi fylle på med toppbark under og langs hekken.
Det var litt problematisk der gjerdet allerede var satt opp, men heldigvis var jo dét bare snakk om tre meter 😉
Som med alle andre prosjekter jeg ønsker å få gjort skikkelig, så tar det jo litt mer tid enn først antatt. Men nå er vi i alle fall i gang, og jeg tror gubben kommer til å sette pris på det når vi blir ferdig 😉
I går var Peter og jeg i Oslo i møte hos Nettavisen sammen med de andre Side2-bloggerne, og underveis i møtet dukket det opp ny og ganske uventet informasjon..
For møtet gikk over flere timer, og det var mange forskjellige ting vi skulle gjennom. Og da temaet var leserandel og statistikk og demografi, kunne sjefen vår fortelle at Peters blogg Pappahjerte, hadde den desidert høyeste kvinnelige andelen lesere av samtlige av bloggerne!
Det ble litt fnising rundt bordet, for Peter satt der som eneste mannlige blogger – og vi hadde vel alle forventet at det var en av oss andre som skulle sitte på de tallene..
Men da ble jo jeg litt nysgjerrig på hvordan det ligger an hos Konatil – for med tanke på innkomne kommentarer både her på bloggen, Facebook og Snapchat, skulle man jo tro jeg hadde 100% kvinnelige lesere. Det er så godt som bare jenter som kommenterer – så hvordan ligger det an egentlig, er det noen kællær som stikker innom på fast basis også..?
Jeg fikk sjokk da jeg så tallene, det viser seg nemlig at 21% av dere faktisk er menn! Utrolig artig – jeg vet ikke hvorfor jeg ble så sjokkert, det har bare aldri falt meg inn at det jeg skriver er spesielt interessant for dere..
Det første Peter sa var:
– Hææææ? Hva i all verden gjør de på din blogg?!
Men så, da vi satt i bilen på vei hjem fra Oslo i går kveld, oppdaget jeg noe rørende. Jeg skulle bare kjapt sjekke kommentarfeltet på vaksine-innlegget, og gjett hva jeg fant!
Wow! En mannlig leser som kommenterer – det tror jeg er første gang! Og jaggu har han ikke fått med seg at jeg ikke er så stødig i engelsk.. Smelt ♥
Så nå vil jeg i grunnen bare si hei. Hei alle menn som stikker innom – selv om jeg ikke visste om dere, så syns jeg detta var stas! Veldig moro at dere er her, og jeg får selvfølgelig lyst til å be dere om å legge igjen en kommentar og fortelle litt om dere selv..
Men let’s face it.. Det kommer dere ikke til å gjøre likevel 😉
Noen ganger får jeg litt panikk av tanken på at vi faktisk eier et svært hus. For det er jo helt nydelig å bo i hus, men jeg kan liksom ikke huske at foreldrene mine ordnet med vedlikehold av barndomshjemmet mitt da jeg var liten.
Det bare gjorde seg sjæl på en måte, men jeg innser jo nå at det må ha vært litt jobb for Mamma og Pappa også. Ikke kan jeg huske når de fikk tid til å ordne med ting, for dagene gikk vel i ett på 80- og 90-tallet også.
Men nå er i alle fall Peter og jeg kommet dit hvor vi innser at ting definitivt ikke gjør seg sjæl.
I fjor oppdaget vi for eksempel at huset vårt er møkkete. Jeg har aldri tenk over at hus faktisk må vaskes, men det må det visst. Og jeg har skjønt at et hus må vaskes før det skal males, men vi hadde ikke tenkt til å male huset vårt helt enda.. Eller er det sånt man gjør når man først har vasket det?
På samme måte som det burde fulgt med en bruksanvisning når man kommer hjem fra barselavdelingen med en nyfødt baby i armene, burde det fulgt med en bruksanvisning for vedlikehold når man kjøper et hus.
Vi er i alle fall helt grønne – men her om dagen sa Peter noen av de klokeste ordene jeg har hørt ham si på seks år:
– “Christina.. Det er bare så lenge man kan skylde på den forrige eieren.”
For det er nemlig det vi har gjort fram til nå – vi har skyldt på den forrige eieren så fort det har dukket opp ting. For eksempel har vi tenkt at den forrige eieren var litt slækk som aldri rettet opp de skjeve steinene som markerer skillet mellom grusen og gresset i hagen.
I fire år har vi ikke orket å gjøre noe med det selv. For det var litt av noen slækkfiser, de forrige eierne..
Men nå er det i ferd med å skje ting, for endelig har sommeren kommet til Vestfold! Og med den tror jeg jaggu arbeidslysten kom også, for nå er det slutt på å skylde på noen som helst.
Se på den rette steinen! Og Mr Handyman som bare bestemte seg for å fikse det.. Jeg er fortsatt i sjokk.
Men nå har jeg faktisk trua på at det kommer til å bli orden i sysakene, for nå har vi endelig innsett at å bo i hus faktisk krever endel jobb.
.. Og at det bare er så lenge man kan skylde på den forrige eieren 😉
Det er sikkert vanskelig å forstå, men jeg holder fortsatt pusten når jeg publiserer innlegg…
For hvordan vil ordene bli tatt imot? Faller de i god eller dårlig jord? Det er helt umulig å forutse, men samtidig er det jo dette som gjør blogging ekstra spennende. At det til tider er litt skummelt, og lager en uforutsigbarhet som gjør at dagene ikke blir like.
Jeg visste at vaksinedebatten er noe som engasjerer, men jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at innlegget mitt skulle ta av slik det gjorde. Jeg hadde kanskje forventet noen heiarop fra engasjerte lesere som ikke har noe til overs for vaksinenektere, men ikke 10.000 likes og over 150 000 visninger. Det er rett og slett ikke til å tro!
Jeg er helt i sjokk over den massive responsen – det har kommet inn nesten 200 kommentarer, og jeg har lest hver eneste en. Det som gjør mest inntrykk, er nok de som skriver at de selv har blitt alvorlig syke etter vaksinasjon – men som likevel velger å vaksinere barna sine. Det står det respekt av.
Men for første gang siden jeg startet bloggen for snart to år siden, så jeg meg også nødt til å slette noen kommentarer. Selvfølgelig ikke kommentarer skrevet av skeptiske vaksinemotstandere – for de har selvsagt også rett til å si sin mening.
Kommentarene jeg valgte å slette, gikk derimot på min egen sykdomshistorikk – og de var i tillegg skrevet på en veldig ufin måte. Jeg har meget stor takhøyde i kommentarfeltet, men å få slengt dritt om at jeg blant annet “stigmatiserer personer med M.E fordi jeg åpenbart ikke tør innrømme at jeg også sliter med samme diagnose”, fikk meg til å se rødt.
For det første har min sykdomshistorikk ingenting med vaksinedebatten å gjøre. For det andre har jeg tidligere gjort det helt klart hvorfor jeg ikke ønsker å snakke om årene jeg var syk – og spekulasjoner om hva som feilte meg.
Det gjør meg nemlig ingenting godt å blogge om sykdom. “Kona til” kommeraldri til å bli en sykdomsblogg – og hva jeg skriver her inne, er helt og holdent mitt valg. Siden det åpenbart verserer uklarheter, får jeg bare presisere og minne om at jeg ikke har noe ansvar overfor dere som mener dere kan lese mellom linjene hvilke diagnoser jeg “åpenbart” fikk for ti – femten år siden.
Jeg har aldri skrevet om dette på bloggen selv, men jeg får altså reaksjoner som går igjen i kommentarfeltet med jevne mellomrom. I går toppet det seg litt for meg, derav denne oppklaringen.
For all del, jeg forstår at sykdom er et engasjerende tema, og kanskje særlig for dere som kjenner dere igjen i historikken min, men vennligst ha respekt for at ikke alle ønsker å ha sykdom som fokus i sitt eget liv.
Det hadde jeg i alt for mange år, og det var først da jeg bestemte meg for å peke snuta oppover, at det begynte å gå framover.
Dette innlegget har jeg prøvd å skrive i et helt år. Peter har flere ganger prøvd å overbevise meg om å la det være, men jeg syns historien min er viktig.
Jeg håper du tar deg tid til å lese hele teksten før du kommenterer.
Vaksinasjonsdebatten er i gang igjen, og det meldes om meslingutbrudd i flere europeiske land. Meslinger er som kjent den mest smittsomme og alvorligste av barnesykdommene, og verdens helseorganisasjon regner med at sykdommen årlig forårsaker ca. 115 000 dødsfall. De siste månedene er smitten påvist i Norge, hos to uvaksinerte barn på henholdsvis seks år, og 15 måneder.
Historien min går helt tilbake til 2001. Da ble jeg plutselig alvorlig syk, og i årene som fulgte var jeg inn og ut av sykehus for undersøkelser og oppfølging. Formen var veldig dårlig, og det verste av alt: Legene klarte ikke finne ut hvorfor jeg var så syk. Blodprøve etter blodprøve, røntgen, MR, CT. Alt så ut til å være i orden.
Ukene gikk. Månedene forsvant – og formen forble like dårlig. Enkelte dager klarte jeg ikke forlate senga. Jeg ble fulgt opp av fastlege og sykehus, og etter nok en runde med undersøkelser uten funn, spurte jeg en dag en av legene spørsmålet som satte tankene i sving i mitt desperate og fortvilede ungdomssinn:
Kunne den dårlige tilstanden min skyldes vaksiner?
Jeg husker svaret kom kjapt: Nei. Han trodde ikke det.
Men samtidig klarte de jo ikke å finne ut hva som feilte meg, og ingen kunne garantere for noe som helst. Jeg hadde nok av tid til å gruble der jeg lå, og etterhvert som dagene og ukene gikk, og formen holdt seg like dårlig, bestemte jeg meg. Den dagen jeg kom til å komme meg ut av det helvete jeg gjennomgikk, skulle jeg lese meg opp på vaksiner. For om det så bare var en bitteliten antydning av sannsynlighet for at min elendige form skyldtes vaksinasjonsprogrammet, så skulle jeg finne ut hva det innebar.
Jeg hadde blitt en tviler. Og vet du hva som skjer når man begynner å tvile? Man finner svar. Ikke bare svar heller, man finner som oftest nøyaktig de svarene man leter etter.
Jeg googlet, bestilte bøker, leste artikler, uttalelser, så på foredrag, og kom i kontakt med andre med personlige erfaringer rundt vaksiner. Jo mer jeg leste, dess mer skeptisk ble jeg. Ingen virkning uten bivirkning, og når det gjaldt vaksiner så bivirkningene ut til å være mange når de først inntraff.
Til slutt ble jeg i min desperasjon etter svar, mer og mer overbevist om at vaksiner kunne være skyld i at kroppen min hadde kollapset. Jeg var i ferd med å bli en vaksinemotstander.
Så hopper historien 11 år frem i tid, året er 2012. Jeg var i bedre form, selv om jeg langt i fra var frisk.
Jeg satt på den lokale helsestasjonen med mitt lille barn i armene. Den lille pjokken hadde rukket å bli tre måneder, og det var klart for den obligatoriske første vaksinen i vaksinasjonsprogrammet. Tårene rant, jeg var livredd.
Hvordan skulle jeg forklare helsesøster at jeg ikke kom til å klare å vaksinere sønnen min? Hvordan skulle jeg forklare at jeg var livredd for at det skulle være et snev av mulighet for at han også skulle havne i sykesengen og miste flere år av livet sitt, akkurat som mammaen hans hadde gjort?
Jeg prøvde å forklare som best jeg kunne, mens tårene rant. Helsesøster ble minst like fortvilet. Hun anbefalte vaksinasjon på det sterkeste, men hun kunne ikke gi meg det jeg hadde bedt om: En garanti for at sønnen min ikke kom til å få bivirkninger. En slik garanti var det såklart ingen som kunne gi meg.
Så det endte med at jeg takket nei til vaksinene.
Peter forstod at jeg var redd, men han støttet på ingen måte valget. Vi hadde mange diskusjoner, så mange at jeg etterhvert gikk ut av tellingen. For da jeg møtte Peter i 2011, var jeg på bedringens vei, og han hadde ikke sett meg da jeg var på mitt sykeste. Takk og lov for det – men det innebar samtidig at det var vanskelig for ham å forstå frykten min. Han respekterte den, men han forstod den ikke.
Årene gikk og etterhvert ble vi tobarnsforeldre. Eldstemann hadde begynt i barnehagen, og jeg begynte å forberede meg mentalt til en ny runde på helsestasjonen da det nærmet seg første vaksine for minsten.
Jeg var fortsatt sikker på at vi hadde tatt det riktige valget, så jeg forklarte vaksinefrykten til vår nye helsesøster. Hun prøvde det hun kunne å berolige meg og overbevise meg om at det ikke var noen grunn til å være redd, men jeg sto på mitt. Jeg var simpelthen for redd til å gjøre noe annet.
Men så en kveld skjedde det plutselig noe rart. Jeg kan ikke forklare det annerledes enn at jeg begynte å få en gryende, uggen følelse – og det tok litt tid før jeg klarte å forstå hva det var. Følelsen ble bare sterkere og sterkere, og den kvelden var det som om fornuften våknet til live etter nesten 13 år i dvale.
Plutselig innså jeg at jeg hadde blitt en sånn mor. En mor som i fryktens hete hadde tatt en potensielt livsfarlig avgjørelse på vegne av to små barn.
I tre år hadde jeg latt mine barn surfe på flokk-immunitet. Takket være den høye vaksinasjonsdekningen i Norge, hadde mine barn vært så og si trygge. Mine to friske barn, som burde fått vaksinene sine – men som istedet hadde bidratt til at vaksinedekningen i Norge hadde sunket enda et bittelite hakk.
Og det er dette som er farlig. Med en gang vaksinedekningen synker, er det stor fare for at sykdommene dukker opp igjen. Alle disse sykdommene vi ikke lenger ser, siden så store deler av befolkningen faktisk vaksinerer seg. Og når man er vaksinert, beskytter man hverandre – for når så mange som mulig er vaksinert mot en sykdom, er det plutselig ikke så mange igjen denne sykdommen kan spre seg til.
Dagen etter “oppvåkningen”, ringte jeg helsesøster og sa jeg hadde ombestemt meg. Neste morgen vaksinerte vi begge barna samtidig.
I dag er barna våre fullvaksinerte i forhold til alderen – og jeg tør ikke tenke på hva jeg ville gjort, dersom de fortsatt var uvaksinerte og hadde blitt smittet av for eksempel meslinger. Forhåpentligvis hadde det gått bra, men hva hvis de rakk å smitte et annet barn som av ulike årsaker ikke kan få vaksiner? Tenk i verste fall om dette barnet ikke hadde overlevd?
Til nå har jeg forholdt meg stille i vaksinedebatten, flau fordi jeg var en livredd mamma som trodde hun gjorde det beste for sine barn ved å takke nei til vaksinasjonsprogrammet.
Men sannheten er at jeg koker inni meg når jeg hører om vaksinenektere som mener man blir sterkere av å gjennomgå sykdommene. Som mener det bare er bra at barnas immunforsvar får litt å bryne seg på.
Det kan godt være det går bra med dine barn dersom de skulle bli syke, men hvem er du til å gamble med andres?
Jeg elsker fredager. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, og fredagsfølelsen har definitivt ikke tapt seg etter at jeg ble mamma.
For å hente i barnehagen på en fredag, føles ekstra koselig. Barna er klare for et par dager fri etter en lang uke, og noe av det triveligste jeg vet er å ønske de ansatte god helg. Egentlig har jeg lyst til å kaste meg rundt halsen deres og takke for at de gjør en superviktig jobb fra mandag til fredag, men jeg føler det blir litt voldsomt. Så når jeg ønsker dem en skikkelig god helg, så håper jeg liksom de forstår at jeg virkelig mener det.
Deretter bærer det hjem til taco-mekking på kjøkkenet. Agurk, tomat, avokado, mais, rømme, paprika, gulrot, salat, løk – omhyggelig klargjort i hver sin bolle. Så lager papsen tacokrydder, mens mor dekker bordet. Og mens kjøttdeigen stekes, watter vi opp anlegget, mens vi danser fredagsdansen til en eller annen låt med høyt tempo.
Så skal det spises.
Tacolefser fylles.
Oisann, du skulle ikke ha tomat i likevel.
Har vi glemt tacoklypene? Vent litt, Mamma fikser.
Det der er for mye rømme. Vi må ta bort litt. Ja, jeg vet du elsker rømme, men det der blir for mye.
Hva, har dere ikke fått noe å drikke? Mamma ordner.
Neida, du trenger ikke ta salat i hvis du ikke vil. Gulrot er godt, ja, ta litt av det. Og masse avokado.
Var kjøttdeigen for sterk? Peter, hadde du chili i kjøttdeigen?
Okei. Få se, jeg kan ta bort litt av denne kjøttdeigen, så prøver vi med litt ekstra avokado. Og en dæsj rømme til. Sånn. Kanskje noen flere mais også? Sånn.
Oi, det var saftglasset ditt ja, det var ikke tomt. Pappa, kan du hente en klut? Litt kjapt.
Hver. Eneste. Fredag.
Men ikke i kveld. Ungene spiste rester fra i går til middag – og har sovnet for lengst.
Nå lukter det taco i hele huset – og mor og far skal kose seg. I fred og ro, uten tacoklyper eller saftglass som velter. Og med masse chili i kjøttdeigen 🙂
Det er veldig lenge siden Peter og jeg så en hel film sammen, det begynner å bli noen år siden vi bestemte oss for å skrinlegge alle filmprosjekter etter litt for mange snorkerunder i hvert vårt sofahjørne 😉
Men da Peter skulle spille poker med gutta i forrige uke, tenkte jeg å tråle dekoderen for å se om jeg hadde noe spennende som lå på vent. Vi ser så sjeldent på TV for tida at dekoderen holder seg stappfull – og jaggu, der lå en film jeg hadde tatt opp for flere måneder siden, som jeg hadde gledet meg til å se!
Denne gamle filmen fra 1991 har jeg sett veldig mange ganger, men det må være over 20 år siden jeg så den sist. Jeg husket den var fin og litt trist, men da jeg i forrige uke satt og hulket som en unge femten minutter uti, innså jeg at jeg hadde glemt det meste..
Men altså, Buddy Threadgoode! Regner med de fem minuttene med spilletid i starten av filmen var nok til å sparke i gang karrieren til Chris O’ Donnell 🙂
SNUFS! (Skjermbilde: Youtube.com)
Jeg vokste opp uten parabol på nittitallet, og har egentlig ikke så mange godfilmer som jeg husker godt. Filmene jeg har sett flest ganger er den obligatoriske “Dirty Dancing” (som jeg heller aldri blir lei) – og den noe overraskende “Sleeping with the enemy” med Julia Roberts.
Sistnevnte hadde mamma tatt opp på VHS en gang den gikk på NRK, og jeg tror neppe det var meningen at vi jentene skulle finne den kassetten.. For den filmen er jo dritskummel! (Se trailer her) Men jeg elsker den, og den er en av mine absolutte favoritter.
Etter at jeg så Fried Green Tomatoes på nytt, fikk jeg lyst til å se flere sånne gamle, fine filmer! Det må jo være et hav av titler å velge blant, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Så dersom du har en favoritt eller to som du har sett utallige ganger, må du gjerne dele med meg i kommentarfeltet! Da blir jeg glad 🙂
