Hva skjedde mens vi sov?

Det er vel et par år siden nå, at jeg leste en nyhetssak om et lite barn som hadde sneket seg ut av huset om morgenen mens foreldrene lå og sov. Jeg husker jeg tenkte at sånt kan jo skje, men at jeg samtidig priset meg lykkelig over at jeg heldigvis sover så lett at noe sånt aldri kunne skjedd i mitt hus.

Jeg tror kanskje jeg tok feil.


 

Peter stod på badet i dag morges da jeg kom tassende. Et trøtt god-morgen og et enda trøttere smil, før jeg hoppet inn i dusjen og skrudde på vannet. Fortsatt stille i huset, en av de veldig, veldig sjeldne morgenene der de voksne faktisk rekker å våkne av alarmen før barna starter dagen.

Jeg var akkurat ferdig med å vaske håret, da døren åpnet seg og to tassende føtter kom inn. Så var vi tre stykker på badet.

– “Nei, nå er det på tide å vekke sistemann!”, smilte Peter, før han tok de to tassende føttene på armen, og svinset inn på soverommet der døra fortsatt stod på gløtt som den hadde gjort siden i går kveld.

Ikke lenge etter hørte jeg skrittene til Peter gå halvveis ned trappen, før han straks etter var tilbake på badet igjen. Med et forvirret ansiktsutrykk kikket han på meg før han mumlet:

“Eh ja.. Det lå ingen i senga og sov som jeg trodde.. Men det sitter noen i sofaen nede med iPaden i fanget…”

Vi kikket på hverandre. Litt iPad eller barne-TV før frokost er jo ikke noe unormalt – men hvor lenge hadde den lille sittet der? Når hadde to små føtter sneket seg ut av sengen sin, listet seg ned trappen – uten at Peter eller jeg hadde fått det med oss?

Hadde han våknet av Peters alarm for et kvarter siden? Hadde han våknet av seg selv før hanen gol? Eller hadde han våknet midt på natten mens det fortsatt var mørkt..?

Aner ikke.

Og det er jo ikke sånn at det er lett å få noe svar heller.

– “Har du vært våken lenge?”

– “Ja.”

– “Hvor lenge da, sånn cirka?”

– “Vet ikke helt? Lenge.”

– “Var det mørkt ute da du stod opp?”

– “Tror ikke det. Det var litt lyst.”

– “Har du sittet på iPaden hele tida?”

Lurt smil.

Så nå skjønner jeg hvordan det er mulig at barn kan snike seg ut av huset mens foreldrene ligger og sover. Spør du meg, er det nesten rart det ikke skjer oftere.

Spesielt tidlige morgener, når man er lys våken før hanen galer.

Eller midt på natten. Hvem vet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Vedder en liten slant på at det blir tidlig kvelden i dag 😅

Når gubben faktisk fikser noe

Det er godt mulig jeg har fortalt det før, men da Peter og jeg ble kjent, solgte Peter seg inn som en ganske røddig handyman.

Han fortalte ting som gjorde at jeg konkluderte med at dette var en mann som hadde orden i sysakene. Jeg visste jo ikke at han løy for å få meg på kroken.

Nå har vi vært et par i over 7 år, og jeg har for lengst funnet ut at Peter oversolgte seg en smule da vi ble kjent. Han er definitivt ikke så glad i å vaske som han påstod, han har ikke orden i sakene sine – og han er generelt veldig lite handy.

For et par måneder siden fikk jeg dette bildet av naboen som skrev: “Noe fra veggen som snart faller ned. Greit å vite :-)”


 

Dette er en sånn typisk ting som Peter liker å utsette. En ting som han, til tross for manglende handy-gen, sikkert hadde klart å fikse om han bare hadde villet. Det er ikke uten grunn at jeg kjøpte boka “Få ting gjort!” til ham til jul i forfjor. Alt som utsettes kan, utsettes vil.

Egentlig en ting jeg kunne fikset selv, hadde det ikke vært for høydeskrekk og “vaklende stige”-noia. Jeg skjønte at dette var noe gubben måtte fikse, og selv om jeg liker å få ting gjort med én gang, har jeg nå innsett at vi må møtes på halvveien.

Løsningen min har blitt å legge meg på et nivå der jeg forventer at ting ikke blir fikset. Jeg legger altså alle forventninger bort, eller riktigere sagt snur dem på hodet, slik at jeg forventer at ting ikke blir gjort.

Og jeg mener.. Hvilken lykke gir det ikke da, når man en vakker dag er ute i hagen og helt tilfeldig oppdager dette?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg vet ikke hva som sjokkerte meg mest, at han faktisk bare har fikset det, eller at han ikke har sagt fra! Jeg kjenner ham jo godt nok nå til å vite at han veldig gjerne ønsker å få litt skryt når han først ordner noe, være seg støvsuging eller vask av dusjkabinett.

Så da han kom hjem fra butikken i dag sto jeg klar for å feire ham med en liten salutt. For han kan absolutt late som at det bare var noe han gjorde uten videre behov for klapp på skulderen, men jeg vet også at innerst inne i den store mannskroppen sitter det en liten gutt som venter på bonuspoengene sine 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

* Følg Takknemlighets-kona på Facebook *

“Hæ? Har du ikke vært ute i dag?”

I går skulle jeg finne et gammelt bilde Peter hadde lagt ut på bloggen sin for et par år siden, og det var da jeg ramlet over det. Et innlegg Peter hadde skrevet i juni for tre år siden.

Og akkurat det er noe av det beste jeg vet, å bli minnet på at ting har forandret seg. Å se svart på hvitt, hvordan ting var før – og forstå at ting er i endring. Til det bedre.

For i går innså jeg at nå, nå har jeg det jaggu ikke verst! Bare les disse ordene Peter skrev sommeren 2015:
 

“Det er jo ikke alle som leser denne bloggen som har barn. Kanskje sitter du akkurat nå og lurer på om småbarnslivet er for deg eller vurderer å fortsette i samme tralten et par år til.

Kanskje har du lyst på barn, kanskje er du usikker. For hvordan er det egentlig å få barn?

Vel, her skal du få et ordrett utdrag fra en samtale vi hadde en kveld midt i den verste babytiden, så kan du jo bestemme selv.

Scenario: Jeg står ved kjøkkenbenken og flikker på mobilen i det frua åpner utgangsdøra for å dra på butikken. Klokken er ca. 20.20.

Christina: – “Herregud, jeg skal ut!”

Peter: – “Hæ? Har du ikke vært ute i dag?”

Christina: – “I dag?! Jeg har ikke vært ute på tre dager!”

Og da snakker vi ikke om “ut” som i ut på byen, men “ut” som i utenfor husets fire vegger.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis må bli sånn, men det blir gjerne litt sånn i blant. Gjerne flere dager i strekk. Glemmer å gå ut, glemmer å dusje

Det er ganske nitrist ;-)”
 

Haha! Tenk at det var meg! Nå er jeg på et sted i livet der jeg får dusjet hver morgen. Jeg er ute i frisk luft hver eneste dag. Jeg får innimellom sjeldent sitte på do i fred, men helt ærlig: Det gjør ingen ting. For jeg føler jeg har tid til å puste i fred.

Babytida er fantastisk på mange måter, men fy flate så enerverende og slitsom den kan føles ut når det står på som verst. Joda, selvfølgelig verdt det og alt det der, men det er jammen meg godt å innse at småtrolla er i ferd med å bli større også 😉
 


Det blir ikke tatt så mange sånne bilder lenger 😉

/ 😍

Norsktimer og døden

Tidligere denne uka mimret jentegjengen og jeg tilbake til skoletida. Vi snakket blant annet om den ene kontaktlæreren vi hadde, for ikke bare var hun en fantastisk lærer for oss – men jeg har også noe ganske spesielt jeg lenge har ønsket å takke henne for 😉


Et par av jentene, og jeg (til høyre)
 

For hvor viktig er det ikke å ha en god lærer? En som er flink til å lære bort, som brenner for fagene sine, som lytter når det trengs, som gir av seg selv, som har et smittende godt humør – og som rett og slett gjør læringen bra.

Den ene klasseforstanderen vår var alle disse tingene. Og det er først i ettertid jeg har innsett hvor mye hun faktisk hadde å si for skolehverdagen vår!

Jeg var ei snill jente. Jeg var kjempesjenert i timene, rakk aldri opp hånda, gjorde som jeg fikk beskjed om, og kan ikke huske at jeg havnet i trøbbel eller på rektors kontor. Jeg var veldig glad i norsk, og hadde både fantasi og mye skriveglede.

Men da vi for noen år siden ryddet barndomshjemmet mitt før det skulle selges, fant jeg en stor bunke med norskstiler fra ungdomsskolen. Det var rart å se min egen skrift, og mine egne tanker på et hvitt papir som læreren hadde rettet med rettepenn.

Og det var én ting som sjokkerte meg: Jeg hadde skrevet så mange norskstiler om døden! Det var jeg-personer som var oppløst i sorg fordi de hadde mistet noen de var glad i, det var bilulykker, det var drukning, det var besteforeldre som ble borte og øyne som lukket seg for siste gang.

Og akkurat dét kan jeg faktisk huske, at jeg hadde en periode der jeg var veldig redd for at noen jeg var glad i skulle dø. Og alt dette fikk jeg åpenbart skrevet ut i norsktimene.

Alle stilene var rettet med den samme hånda, tilhørende min kjære norsklærer. Og hva kan hun ha tenkt mens hun leste stilene mine? Hva kan hun ha tenkt om den lille jenta som aldri rakk opp hånda i timene, men som tydeligvis fikk utløp for sin innerste frykt og sine dystre tanker på papiret?

Jenta som tenkte overraskende mye på døden, og som i en periode klarte å snike den inn i en hvilken som helst oppgave. Ble læreren min bekymret? Viste hun stilene mine til kollegaene sine mens hun rådførte seg? Vurderte hun å kontakte skolehelsetjenesten?


 

Jeg vet ikke. Kanskje er ikke norskstiler om døden nok til å bli bekymret heller, men nå i ettertid husker jeg jo at læreren min snakket med meg. Ikke direkte om stilene om døden, men om løst og fast som må ha vært nok til å gi henne svarene hun trengte. Det var jo ingenting galt med meg, jeg brukte bare norsktimene som en ventil.

Så jeg føler egentlig bare for å sende en takk til min kjære norsklærer, som for meg er det perfekte beviset på at en god lærer er så mye mer enn bare en lærer. En som ved å bry seg mellom timene også, kunne konkludere med at det ikke var grunn til bekymring. Som var en person vi kunne snakke med og som vi følte vi kunne stole på.

En lærer som forstod at alle historiene om døden, kom fra ei jente som bare trengte å skrive ting av seg.
 

/ Takk for at det finnes lærere – som er så mye mer enn lærere 

Lukten av nybakt

Etter et par nededager er nå både humør og energi på oppadgående. Det hjelper å ha svigers på besøk, og ikke minst kose seg med to barn som evner å nyte livet og et par rolige dager med barnehagefri 🙂

I går følte jeg meg i tillegg som en over middels god svigerdatter, da lukten av nybakt brød spredde seg i huset før hanen gol. Jeg disket nemlig opp med nybakt brød til frokost, og det funket rett og slett så strålende at jeg lurer på hvorfor jeg ikke har tenkt på dette før!

Brødoppskriften er nemlig helt genial. Alle de tørre ingrediensene skal i en bolle, før man tilsetter vann. Så røres blandingen sammen med ei tresleiv eller lignende på 1-2-3, ingen kjøkkenmaskin er nødvendig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Lager du røren fredag kveld, og lar den stå på kjøkkenbenken over natta, er det bare å steke brødene når du våkner lørdag morgen! Voila!

Og skulle du ha en liten kjøkkenhjelper eller to (eller flere) – så blir det ekstra koselig med en tidlig morgenaktivitet!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sitronene hadde svigers med fra sitrontreet sitt i Spania 😉
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ingen elting nødvendig, bare fordele i to former!
 

Oppfordringen er herved videreformidlet: Sett ingrediensene på neste ukes handleliste og bak nybakt brød til frokost en morgen det passer! Resultatet blir veldig bra, og det er fare for at den nystekte lukta kommer til å imponere selv naboen 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Saftig brød, sprø skorpe, nydelig smak <3
 

Oppskriften finner du her: Supersaftig speltbrød 😍
 

/ God søndag!

Litt mye på en gang, bare

Er det noe jeg skulle ønske jeg var bedre på, så er det å parkere følelser og ikke la dem ta overhånd. For jeg er et følelsesmenneske, og på sett og vis er jeg jo glad for det, for det har gitt meg utallige opp- og nedturer jeg har lært masse av i årenes løp.

Men innimellom er det ganske slitsomt også. Jeg har ikke skrevet et ord siden onsdag, og det føles som en liten evighet i bloggverdenen. Men akkurat nå føler jeg meg som en liten bylt, med følelser som ligger utenpå huden. Jeg har mest lyst til å legge meg under dyna, men vet jo at det ikke hjelper stort.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg hadde planer om å la bloggen ligge til jeg fikk orden på hodet igjen, men det føltes ikke helt riktig det heller. Og det aller siste jeg ønsker er å være en som sier A og ikke B, men sannheten er at det ikke har skjedd én spesiell ting som har fått humøret til å vakle litt akkurat nå.

Men Teo er ikke frisk, jeg er sliten, innboksen min er stappfull av ubesvarte mailer, og det har rett og slett bare fylt seg opp med løse tråder som jeg ikke får nøstet opp med det første. Og vips, så var Konatil vippet av pinnen.

Men det er fredag! Svigers kommer straks på besøk, og nå skal jeg faktisk gå og sette en brøddeig for første gang på mange måneder. Jeg har ikke bakt brød siden i fjor høst, så jeg blir nødt til å google min egen oppskrift. Men lukten av nystekt brød på vei inn i helgen.. Det blir i alle fall ikke feil 😉
 

/ God helg ☀️

Mye garn og en cocoon

Jeg tenker sjeldent bakover i tid, men innimellom dukker det jo opp ting. Som for eksempel hver gang jeg åpner denne skapdøren på kontoret til Peter…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Før jeg møtte Peter, var jeg nemlig samboer med en annen mann. Vi hadde jo ikke barn, og dette resulterte i at vi hadde overraskende mye fritid. Men på et eller annet tidspunkt begynte jeg å mene det var på høy tid å tenke på å få barn. Men samboeren min var slett ikke enig, han mente (med rette) at å få barn var uaktuelt på det tidspunktet.

Så hva gjorde jeg da? Jo, jeg begynte å strikke babyklær.

Altså, hvor sjukt er ikke det?! At ikke denne mannen kastet meg på huet og ræva ut, er fortsatt et mysterium for meg. Men snill som han var, bare nikket han og smilte stivt hver gang en ny babyjakke eller en ny babysokk lå klar.

Det verste var vel kanskje den gangen jeg fant en oppskrift på en heklet cocoon. En cocoon er altså en bitteliten sovepose-lignende sak, som man kan putte den bittelille nyfødte babyen oppi. Så da lærte jeg meg å hekle, bare for å lage en sånn cocoon.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg har den enda 🙈
 

Jeg kjøpte også mye garn. Jeg fant stadig nye oppskrifter jeg ville prøve meg på, selv om jeg ikke var spesielt god til å strikke. Det var gensere, sokker, jakker, babytepper, babybukser, kosedyr, og så videre.

Alt dette tenker jeg altså på hver gang jeg åpner det midterste skapet på kontoret til Peter. For der står to store poser stappet med mer eller mindre ubrukte garnnøster. Til dags dato er jeg usikker på hvor mye jeg faktisk kan ha fullført på strikkepinnene, for det er overraskende store mengder garn igjen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og dette er bare…
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
… litt av det 👀
 

Jeg har hele tiden tenkt at jeg skal lage et lite prosjekt, der målet er å bli kvitt alt dette garnet – med små strikkeprosjekter bestående av kun restegarn. Men det begynner jo å nærme seg 10 år siden jeg var på strikker’n..

Dessuten tok forholdet mellom eksen og meg slutt, og jeg fant etterhvert Peter. Og vi fikk jo barn så raskt at jeg ikke engang rakk å tenke to rett og to vrang. Og nå er det jo helt håpløst – å skulle strikke noe til to småttiser som innen jeg er ferdig, har vokst to størrelser forbi allerede.

Med mindre jeg finner et prosjekt som kan gå over endel år, da.. Kanskje begge barna kan stille på russetreff med hver sin hjemmestrikkede cocoon som sovepose..?!

Laget med kjærlighet og restegarn. Av mamsen. Det tenker jeg ville vært stas 😉
 

Les også: Når eksen ringer på døra

Dagens lille: Maling til naboen

Alt malingspreiket den siste tiden har gjort at jeg har fått litt dårlig samvittighet. Ikke fordi det har blitt for mye maling, det kan jo aldri bli for mye maling! Det er riktignok lenge til jeg skal skrive om maling igjen – men farger er jo utrolig spennende, det er gøy å se hvordan en ny farge på veggene kan endre et helt rom.

Men den dårlige samvittighet jeg har, er for den stakkars Warm Blush-fargen som ble så innmari feil hjemme hos oss. Fargen i seg selv er jo helt nydelig, og derfor tenkte jeg å rette opp det litt småkjipe mensen-ryktet jeg har skapt om den på bloggen de siste ukene. 

For da min kjære nabo stakk bortom for å se på den grønne, nymalte gangen vår, spurte jeg om hun kanskje ville ha spannet med Warm-Blush-maling vi hadde til overs. Jeg visste nemlig at hun også hadde siklet på denne fargen en stund, til en vegg med mye lys. Og det vet vi jo nå, Warm Blush trenger mye lys!

Samme kveld tikket dette bildet inn på telefonen. Nydelig, eller hva?


 

Fy flate – naboen ble kjempefornøyd, og det skjønner jeg godt! Helt ny stue på 1-2-3, se hvordan den svarte hylla kommer fram med den bakgrunnsfargen. Skikkelig lun og fin stemning – akkurat det jeg hadde sett for meg i gangen vår 😉

Så mye har dagslyset altså å si! Til sammenligning så det jo slik ut hos oss:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det ble jo rett og slett ikke bra – men det er altså ikke Warm Blush sin skyld! Resultatet etter at vi malte over med grønnmaling ble forøvrig slik:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg insisterte på at vi måtte ta et tilsvarende bilde 😉
 

Det ble jo mye grønt, men atmosfæren er en helt annen. Å komme inn i en grønn gang føles så “velkomment”, dessuten trives den brune trappa mye bedre i grønne omgivelser. Og selv om det ikke kommer frem på bildet, ble panelet et ørlite hakk lysere enn veggene oppe, siden det er to ulike typer maling (en til slett vegg og en til panel). Det syns jeg ble fint 🙂

Det eneste som krasjer litt nå, er fargen på de tre fuglene i eggene på den lille kanten i trappa.. Peter kjøpte dem for 50 kroner på gjenbruksbutikken, og han syns de er utrolig vakre der de står. Så de får bli.

Så tar jeg meg av resten av huset 😉
 

* Følg Malekona på Facebook *

Besteforeldrene på toget

Etter at vi flyttet til Larvik, har jeg omtrent aldri benyttet meg av kollektiv transport. Da vi bodde i Oslo var det jo gjerne dagligdags, og spesielt det å kjøre buss eller tog er faktisk noe jeg savner iblant. Både det litt sjarmerende ved å komme i prat med folk man ikke kjenner, men også det å sitte på bussen og høre folk prate med hverandre.

Alt dette kom jeg på da jeg tok toget tidligere denne uka, og det kom på fire pensjonister som jeg antar skulle ut å reise, siden de hadde med hver sin trillekoffert.

Det var åpenbart to par som skulle på tur sammen – det var lystig stemning, og reisefeberen var til å ta og føle på.

Så spurte den ene frua:

– “Jaja, hvordan går det ellers da?”

– “Nei du vet”, svarte den andre damen, “Det har nesten bare vært sykdom siden sist.”

“Åja, hos dere og? Hva slags sykdom har det vært?”

“Nei, hva har det ikke vært? Minste barnebarnet drar det jo med seg fra barnehagen, vettu. Det er helt håpløst!”

“Ja, guriland, det kjenner vi til. Fikk dere også den influensaen som gikk?”

– “Jada. Vi fikk det begge to i starten av mars. Etterfulgt av en runde med omgangssyke for å toppe det hele.”

Jeg måtte humre litt der jeg satt, for det er jo ikke lenge siden jeg satt på legevakta selv og trodde jeg var døden nær, etter å ha blitt smittet med det som må ha vært vinterens kraftigste barnehage-hostevirus. Jeg vet at barnehage-smitte slett ikke er til å spøke med!

Da samtalen fortsatte, måtte jeg trekke på smilebåndet igjen – nå var det mannen som hadde litt å melde:

– “Å fy flate, denne vinteren? Ikke snakk! Jeg har ikke vært så sjuk på, ja, jeg vet ikke hvor lenge! Først ble jo han minste dårlig da, så vi måtte passe ham et par dager. Også ble jo du smittet”, nikket han mot kona, “Også tok jeg over stafettpinnen da. Jeg lå rett ut i TO hele døgn etter at runda var ferdig! Nei det var fælt. Men, men – sånn er det å være besteforeldre!”

Også fulgte høy latter.

Og det var da jeg innså det: Jeg har jo bestandig tenkt at det er vi foreldre som har det verst. Men hvor mange besteforeldre er det der ute, som hver uke ofrer livet helsen sin som barnevakt, for at desperate foreldre skal komme seg på jobb?

Besteforeldre som slipper det de har i hendene, og stiller opp i et hjem der barnehage-basiluskene fyker veggimellom..? Det må jo være ganske mange! Og jeg syns de fortjener en klapp på skuldra, alle som en.

For den smitten er som sagt ingenting å spøke med – og da pensjonistene hoppet av toget ved Torp, var det like før jeg ropte “God velfortjent tur!” etter dem.

Å reise bort til et ukjent sted, med gode venner og ingen barnehage-basilusker i sikte – det trengs det, for noen dager. Særlig etter en vinter med mye sykdom. For etterpå er det hjem igjen, til det uforutsigbare og spennende livet som tilkallingsvakt.

For sånn er det å være besteforeldre <3
 

/ God ny uke i morgen 

Minner langs husveggen

En gang i blant får jeg sånne virkelighetstanker der det liksom går opp for meg at jeg er mamma. At jeg faktisk har ansvar for to små, som Peter og jeg skal sørge for at blir skikkelige folk.

Det er så lett å glemme det i hverdagen, mellom middager og skittentøy og krangler og kos. Men plutselig får man sånne øyeblikk, der man funderer litt på hva det egentlig vil si. At man akkurat nå, i dette øyeblikk, former to små personers oppvekst. Det vi gjør nå, vil utgjøre deres barndomsminner for resten av livet. Hvor sprøtt er ikke det, da?

Og da tenker jeg på min egen oppvekst, på hvordan enkelte ting har brent seg fast som ekstra gode minner. Det kan være store ting, men det kan også være små ting – som for eksempel krokusen langs husveggen 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Langs husveggen i barndomshjemmet mitt hadde nemlig Mamma og Pappa plantet en lang rad med krokuser som tittet frem hver eneste vår. Og dette var noe av det triveligste jeg visste, å følge med på når de bestemte seg for å titte opp av bakken. Allerede da var jeg glad i våren, glad i sommeren, og sikkert klar for å bli kvitt den brysomme snøen som hadde bitt seg fast litt for lenge.

Krokusene stod på rad og rekke på baksiden av huset, så som oftest oppdaget jeg dem ikke før de hadde slått ut i full blomst. Men selv da fungerte de som en bekreftelse på at våren endelig var på plass.

Disse krokusene syns jeg altså var så trivelige, at jeg plantet våre egne langs husveggen vår, da Peter og jeg kjøpte hus sammen. Og de siste fire årene har de tittet fram, en salig blanding av gule, lille og hvite blomsterløk.

Fram til nå har det vært mor i huset som har vært mest gira, men i går var det jammen to små som lurte på om vi ikke kunne se etter om blomstene var på vei. Gjett om jeg ble glad! Kanskje kommer mine småttiser til å få et like trivelig forhold til krokuser, som moren deres fikk da hun var liten?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Ikke et stort barndomsminne kanskje, men ganske så trivelig likevel 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Frøkna ville knipse et bilde av mamsen og krokusene, og akkurat som sin far, var hun fornøyd på første forsøk. Krokusene titter opp til venstre, og kom dessverre ikke med på bildet x-)
 

/ Hei søndag – la oss lage noen flere barndomsminner ☀️😉