I går skjedde noe skikkelig trivelig. Noe helt spesielt jeg har gledet meg til i flere uker!
For helt siden jeg startet bloggen, har jeg hatt en spesiell person som har kommentert på mange av innleggene mine. Vedkommende har sendt smilefjes og gode ord til både Peter og meg med jevne mellomrom, og selv om vi ikke kjenner denne trofaste bloggleseren, har vi etterhvert blitt veldig glad i henne.
Noen husker kanskje at jeg skrev om et julekort vi fikk i posten for to år siden som varmet skikkelig – og hvor morsomt det er at man kan føle at man etter hvert “kjenner noen” bare ved å lese kommentarene i kommentarfeltet.
Med tida har vi blitt venner på Facebook, og sendt mange meldinger om litt av hvert. Frøkna bor på andre siden av landet, og da hun for noen måneder siden ble invitert til bursdag i Larvik i august – sa jeg at hun måtte love å stikke innom når hun først var i nærheten.
Og i går ringte det på døra! Og der stod Liv 🙂
Og at det var vårt første møte, var det vel ingen som skulle tro – for makan til koselige timer er det lenge siden jeg har vært borti. Skravla gikk fra start til slutt, og det var altså så trivelig!
Ikke bare var det koselig endelig å få møte dama bak alle de fine kommentarene, hun hadde med seg hjemmelagde gaver til hele familien Klonk også ❤️
Mitt eget sitteunderlag!
En til som ble megaglad ;-)
Såpass hyggelig var det, at vi ikke klarte å runde av før skravlingen hadde gått langt over i barnas leggetid – og Liv rakk ikke engang å komme seg halvveis ut døra før vi fant ut at dette må vi gjøre igjen.
Og vips så hadde vi utstedt vår første invitasjon til kaffe og kaker og overnatting i det nye huset. Og vi gleder oss stort, alle mann 🙂
Jeg liker å gå tur når livet skjer. Det klarner hodet og gir en slags ro. Ekstra heldig er jeg som har en hund som bestandig er klar for å traske sammen med meg, og i morges gikk vi den lange runda vår i småregnet.
Et stykke unna her vi bor, passerer vi et hus som er så flott. Jeg vet ikke hvem som bor der, men jeg har bestandig tenkt at det må være noen skikkelige ordensfolk. Du vet, sånne som har ting på stell – velstelt hage, friske blomster i vinduskarmen, bilen parkert i garasjen, en gårdsplass uten en eneste ugress-tust stikkende opp noe sted.
Uten å være dømmende, har jeg bestandig tenkt at det er eldre mennesker som bor der. Ingen barneleker i hagen, og gardinene er kliss like sånne Farmor hadde.
Og i dag fikk jeg endelig beviset på mine antakelser. For da jeg passerte huset, hørte jeg plutselig en merkelig lyd gjennom regndråpene. Det sa: “Tikk!”… “Tikk!”… “Tikk!”… fra verandaen, i jevnt og trutt tempo.
Jeg kikket nysgjerrig opp mot huset da jeg passerte, og der, et godt stykke ute på verandaen, sto det en eldre mann. Han var pen i tøyet, og veldig konsentrert.
Tikke-lyden kom fra ham, for der sto han i regnet og klipte negler.
Og jeg vet ikke hva det var med denne lille seansen gjorde meg så glad. Ikke bare hadde jeg hatt rett hele tiden da jeg hadde tenkt at her bodde det nok noen ordensfolk – men han høynet det liksom så innmari ved å stå utendørs i regnværet og klippe neglene sine en torsdag morgen.
Kanskje gjorde han det på eget initiativ, eller kanskje hadde han blitt beordret ut av kona. Akkurat det får jeg nok aldri vite. Men nå vet jeg i alle fall at ordensfolk klipper neglene sine utendørs i all slags vær. Og det gjorde meg litt glad til sinns シ
– “Vi flytter jo om noen uker!”, lo jeg, “Du kan trygt pakke ned alle dressene dine.”
Og så ble det sånn.
Dressene ligger nedpakket i en eller annen eske vi har stuet bort for lengst.
Ingen fest i sikte.
Men så trengte vi den sorte dressen likevel…
Jeg som var sikker på at alt kom til å ordne seg. Det pleier jo å gå bra, gjør det ikke – når man blir syk?
Men smertene var alvor, det kunne de funnet ut mye før, men nå var det for sent. Hvordan kunne dette skje?
For sent.
For sent for hva? Livet?
Og det eneste jeg tenker på er at jeg ikke rakk å se deg.
At jeg ikke fikk sagt til deg hvor fint det har vært å være tanteungen din, selv om du egentlig ikke var tanten min. Hvor glad jeg har vært for å ha en annen i familien å skratt-le sammen med, fordi vi ble født med like dårlig stedsans begge to.
Det å ha en annen i familien som heller ikke visste hvor øst eller vest var, og som fint kunne gå seg vill i en korridor. For ikke å snakke om alle gangene både du og jeg har trasket rundt på parkeringsplassen på Nordbyen og lurt på hvor i all verden vi har parkert bilene våre. Og ledd så tårene trillet etterpå.
Og nå sitter jeg her alene med den dårlige stedsansen min.
Det er jo ikke så lenge siden jeg skrev om at bolig-fotografen og jeg bestemte oss for å tulle litt med megler, og tok et fasadebilde av huset som ikke akkurat innbød til salg. (Les innlegget her)
Rotet vi hadde stuet unna i garasjen kom tydelig frem, og dette bildet ble lagt sammen med de andre i den ferdigredigerte rullen – og sendt til megler uten noen kommentar. Han oppdaget det så klart, og presiserte at bildet med garasjen ikke skulle være med, haha 😉
I går hadde megler gjort klar salgsoppgaven, og sendte oss den for gjennomlesing. Jeg var mest opptatt av alle de tekniske detaljene, for å forsikre meg om at alt var riktig.
Bildene som skulle med i Finn-annonsen hadde jeg jo sett før, så jeg sveipet meg bare raskt gjennom dem mens jeg skumleste teksten megler hadde lagt til. Jeg så at jeg nærmet meg slutten da plantegningene dukket opp:
Det gjenstod ett bilde, da jeg sveipet meg videre. Og fikk se dette:
“Hei. Det er vi som eier kåken. Kjøp og løp eller smil og del!”
Jeg trodde aldri jeg skulle gi ryddetips på denne bloggen, men det siste året har jeg sverget til et tips som faktisk fungerer. Kanskje kjenner du til det fra før, om ikke – følg med nå 😉
Jeg tror det var Synnøve Skarbø som først nevnte dette i en eller annen setting, og jeg husker jeg ble litt flau over at jeg ikke hadde tenkt på det før. Jeg har nemlig et anstrengt forhold til klesskap, for jeg klarer rett og slett ikke holde orden. Det blir så fort kaos, og derfor syns jeg det er mye bedre å ha klær oppbevart i skuffer.
Men i alle år har skuffesystemet mitt begrenset seg til at jeg har vært godt fornøyd med å ha én skuff til sitt bruk. En skuff til sokker og undertøy, en til t-skjorter og så videre. Ikke noe dilldall – ikke noe system. Men så kom altså Frøken Skarbø og fortalte om sine rutiner, som sjokkerende nok viste seg å funke som bare det!
For i stedenfor å legge plaggene ferdig brettet oppå hverandre i stabel (eller bare kaste dem ned i skuffen som man også gjør fra tid til annen), legger du dem heller som dette:
Loddrette/skrå stabler gir full oversikt over t-skjorter, gensere, tightser og bukser! Denne skuffen har sett slik ut i et helt år nå – så jeg kan bekrefte at det faktisk funker.
Merk imidlertid at det kan bli litt rot dersom den som eier skuffen (og som ikke nødvendigvis er så opptatt av å opprettholde systemet) selv ønsker å ta frem og legge tilbake (og ta frem og legge tilbake og ta frem og legge tilbake og ta frem..) klær – da er det viktig å legge ting på plass igjen så fort du oppdager det.
Som en bonus, har jeg faktisk måttet innrømme for meg selv at det er gøyere å rydde tilbake rene klær som skal ned i skuffen. Det er som om skuffen ønsker velkommen hver gang jeg åpner den – i motsetning til klesskapet.
Så om du ikke har prøvd dette tipset i skuffen din, vet du hva du har å gjøre neste gang rydde-ånden kommer snikende 😉
Jeg er veldig glad for at meglerfirmaet vi har valgt, bruker egen fotograf som redigerer bildene selv. De fleste meglere sender bildene utenlands for redigering, og jeg syns det er en kjempefordel at fotografen som faktisk tar bildene står for redigeringen selv.
Nå som leker er pakket bort, og nips og naps og stikkelsbær har funnet veien ned i en eller annen flytteeske, kjenner jeg jo at det fortsatt føles veldig rart. Ikke bare fordi det er så ålreit å ha fått ordnet huset slik tanken min har vært å ha det hele veien, men også fordi det blir ufattelig vemodig å skulle flytte.
Selv om tida er moden for å gå videre, er jeg veldig glad i huset vårt. Og jeg håper så innmari det kommer til å få nye eiere som vil sette like stor pris på det som vi har gjort ❤️
Huset legges ikke ut på finn helt enda, men jeg tenkte likevel å dele noen av bildene med dere 😉
Kroken vår 🙂
Blåfargen på TV-veggen skal definitivt på veggen(e) i nytt hus!
Trappa er så fin til grønnfargen 🙂
Når fotografen e l s k e r hunder 😉 Teo ❤️
Kontoret til Peter 😍
Også var det megler-spøken, da.. Fotografen hadde som planlagt lagt ved dette bildet helt sist i bildeserien og var spent på meglers tilbakemelding 😉
Megler var veldig fornøyd med bildene, men helt avslutningsvis i mailen stod det: “Det siste bildet er helt uaktuelt, hahahahah” 😉
Vanligvis pleier det å være litt “sukk” å legge seg søndag kveld og vite at en ny uke venter, men i går kjente jeg at det var helt greit. Etter en lang ferie, der søskenkranglingen nådde nye høyder mot slutten, var vi nå veldig klare for hverdag igjen. Ikke bare de to små, men de to store også.
Bare for å understreke det hele, fikk jeg i går en mail fra pappa med en link til en artikkel som het “Slik takler du søskenkranglingen“.. Først lo jeg litt, men da jeg begynte å lese, viste det seg at her var det lærdom å ta med seg!
For mens jeg har tenkt: “Åh nei, det krangles.. Igjen”, kunne Aftenposten fortelle meg både én og to ting jeg ikke visste om temaet. De hadde innhentet ekspertise på området ved å spørre en “Førsteamanuensis ved institutt for sosialt arbeid ved NTNU” – så her snakker vi peiling 🙂
Men denne førsteamanuensisen, Øyvind Eikrem, mener altså at man kan skille mellom tilsynelatende grunner og reelle grunner til søskenkrangling. “Kranglingen kan tilsynelatende handle om alt mulig, men går man i dybden vil man kunne se de egentlige grunnene”, sier Eikrem.
Dette gjør jo selve kranglingen med ett langt mer spennende, i alle fall for sånne som meg som har trodd at “Du begynte” er den egentlige grunnen til at det går ei kule varmt..
Artikkelen kunne fortelle at ofte handler kranglingen om sammenligning og konkurranse mellom søsken, og dermed er også søskenkrangling helt naturlig. Eikrem mener faktisk at kranglingen er viktig for den sosiale kompetansen, og akkurat her mener jeg det er verdt å ta frem pennen for å notere seg litt bak øret.
For når søsken krangler, øver de seg rett og slett på å håndtere konflikter. Konflikter kommer det til å bli mange av i løpet av et liv, både de man taper og de man vinner. Derfor kan denne kranglingen være svært lærerik!
Unntaket er selvsagt dersom det oppstår slåssing, kjefting og angrep på hverandre. I følge artikkelen kan disse reaksjonene være “tegn på at barnet mangler andre måter å håndtere temperamentet sitt på”, og da er det viktig at foreldrene tar kontroll over situasjonen.
Men ved “normal” søskenkrangel, er det viktig at barna får krangle i fred – uten innblanding fra voksne. Det gir erfaring i å være uenige, og god øvelse på konfliktsløsning.
Derfor skal vi altså vente i det lengste før vi griper inn, men dersom krangelen låser seg og man trenger en voksen problemløser, er det visstnok et par ting man bør gjøre. Og denne oppskriften syns jeg var fin:
Når to søsken har kjørt seg fast, kan den ene forelderen gå bort og rolig spørre hva som er problemet. Det er viktig at begge parter får forklare sin versjon av saken. Forelderen bør anerkjenne at begge har et problem, og spørre en av gangen om hva de tenker er løsningen på problemet. Det er viktig at ikke forelderen tar stilling til hvem som har rett.
Når den første har kommet med sin løsning, bør forelderen spørre den andre hva den tenker om det. Er den andre misfornøyd, må han/hun få legge frem sin løsning. Dette fortsetter til man finner en løsning som godkjennes av begge.
For å kvalitetssikre løsningen, er det viktig som forelder å kunne svare “ja” på følgende spørsmål:
Er løsningen rettferdig?
Er løsningen gjennomførbar?
Har begge parter en god følelse med løsningen?
Hvis svaret er «nei» på ett av spørsmålene, bør forelderen lete etter flere løsninger.
Helt avslutningsvis, sier førsteamanuensisen at det er viktig at ikke forelderen selv foreslår løsningen, uansett hvor åpenbar den er. Det er barna som må få følelsen av å ha løst problemet – løsninger som påtvinges ett eller flere av barna, blir ikke fulgt 😉
Alt dette skal jeg ha i bakhodet når det braker løs igjen. Viktig for den sosiale kompetansen, skal jeg tenke. Og at det ikke er noen selvfølge at søsken skal være bestevenner.
Og ikke minst at fravær av krangling er langt mer unormalt 😉
Her om dagen hadde vi altså Jeanett, verdens triveligste bolig-fotograf, på besøk og vi skravlet så fælt at jeg på et tidspunkt måtte spørre om jeg skulle holde kjeft sånn at hun fikk konsentrert seg.
Jeg hadde jo styra en del i forkant av denne dagen, og var så nysgjerrig på hvordan det er å jobbe utelukkende som fotograf for et meglerfirma. Er alle kundene like stresset som meg?
Jeanett fortalte, og det var gøy å høre om de ulike typene hus-selgere som finnes. Alt fra rydde-stressede-selgere som meg, til “vi-har-akkurat-spist-middag-vil-du-vi-skal-rydde-av-bordet-før-du-fotograferer”-selgere som kanskje ikke helt vet hva det vil si å ta bilder til en salgsoppgave.
Da Jeanett skulle gå, spurte hun om det var noe vi hadde glemt å ta bilde av – og jeg svarte på tull “Vi har glemt boden, og inni garasjen”. Alle som har tatt bilder før salg vet jo at disse rommene knapt er mulige å komme inn i på selve foto-dagen, så vi lo litt, før Jeanett smilte lurt.
Så spurte hun om vi ikke skulle tulle litt med megleren vår. Han er verdens triveligste fyr, så da hun skulle knipse bilder av husets fasade, åpnet jeg garasjeporten – slik at alt rotet nærmest veltet ut. Og Jeanett knipset, mens vi humret godt begge to.
Hun skulle sende alle de ferdig redigerte bildene til megler samme dag, og jeg er mildt sagt spent på hva han tenker om fasade-bildet. Haha.
Da Peter og jeg bodde i leilighet i Oslo, var det kun på den årlige dugnaden vi puslet med grøntarealer. Resten av tiden hadde vi bare oss selv og leiligheten å tenke på.
Men da vi kjøpte hus, fikk vi jo naturlig nok både hage og gårdsplass på kjøpet, noe vi tenkte kom til å gå helt fint. Det gjorde det jo også, men vi har hele tiden tatt ting når det har passet oss. Klipping av gresset har for eksempel blitt gjort først når det har blitt altfor langt (og dermed også tatt dobbelt så lang tid 😉
Jeg kommer aldri til å glemme den gangen bestefar kom tassende over det litt for lange gresset, og mumlet i det stille: – “De skulle hatt ei geit, de..”
Det har vi ledd mye av i ettertid, for han hadde jo helt rett. Han hadde mildt sagt en litt annen standard enn oss, og jeg tipper han lurte på hva naboene tenkte om oss som lot det surre og gå på halv tolv. Men i den verste småbarnsperioden har hage stått langt nede på prioriteringslista – og jeg ville valgt likt om jeg skulle gjort det på nytt 🙂
Mens Peter har vært ansvarlig for å klippe gresset, har jeg luket ugress her og der – og jeg må si det er utrolig fascinerende hvordan naturen jobber og jobber i det stille med å ta tilbake området sitt!
Da vi kom hjem fra ferie for noen uker siden, hadde det vært spire-fest i grusen – små skudd tittet opp av jorden både her og der. Jeg ser for meg hvordan det ville sett ut om vi tok et par år på jordomseiling, uten å få noen til å ta seg av hus og hage. Det trengs jo faktisk kontinuerlig vedlikehold, hvis ikke tar naturen bare over. Fascinerende greier.
Nå som vi skal flytte, får vi stor hage med masse muligheter. Jeg tror det blir gøy, og har faktisk en følelse av at både Peter og jeg kommer til å trives med å pusle i hagen. Greit med voksenpoeng kanskje, men det er jo faktisk ganske trivelig..?
Svigermor har lovet å hjelpe oss med å plante stauder og bær-busker – og jeg gleder meg til vår første vår og sommer med ting som kommer til å blomstre til forskjellige tider. Litt som å være på oppdagelsesferd i egen hage.
Okei.. Jeg innser at dette kvalifiserer til en hel bøtte med voksenpoeng. Men det får være greit 😉
