Hva skjuler seg bak skapet?

 “Christina”, ropte svigerfar, “Hva tenker du om skapet?”

Svigers befant seg på et av soverommene i det nye huset, og prøvde å få en oversikt over hva som skal gjøres der. Da jeg kom gående, stod de og kikket på skapet i det ene hjørnet.

“Skapet”, mumlet jeg, “Kan vi ikke bare flytte litt på det da?”

“Jeg tror også det blir bedre å sette skapet på den andre veggen”, supplerte svigermor, og jeg nikket enig.

“Er vel like greit å gjøre det med en gang, mens huset står tomt?”, fortsatte jeg.

“Jo, såklart”, svarte svigerfar i kjent optimistisk stil.

Jeg hadde nemlig lurt litt på det skapet, for det var en stor glipe mellom skapet og veggen – og jeg lurte veldig på hvordan det så ut bak…


 

Vi ble enige om å flytte skapet, som for øvrig var listet inn både øverst og nederst – noe som muligens burde tent et par varsellamper. (Sannsynligvis gjorde det det hos svigerfar..)

For skapet satt godt fast, og akkurat nå lurer jeg vel litt på hvor lenge det har stått der. Peter og jeg har jo lenge spøkt med at man aldri kan vite hva som skjuler seg i veggene i et eldre hus – og nå kan vi utvide spøken med “Hva som skjuler seg bak skap i eldre hus”..

For noe sier meg at vi ikke kommer i gang med maling av vegger på en liten stund:


 

Haha, hvor ble det av veggen? Og gulvet? For bak skapet manglet det visst både vegger og gulv – og med ett ble prosjekt “Flytte et skap” til “Fullføre veggene bak skapet, helsparkle hele rommet, legge nytt gulv og male tak”.

Eller, kanskje bare skyve skapet tilbake på plass igjen..? 🙈
 

/ To be continued.. 😆

That escalated quickly

Jeg må si det er en uvant følelse å sitte med to hus. Det er både rart og stressende på samme tid, og jeg vet liksom ikke i hvilken ende vi skal begynne.

 

I den enkle enden har for eksempel de siste dagene med regn, satt fart på både gressplen og ugress – og jeg ser for meg hvordan vi snart må frakte gressklipperen mellom de to husene for å klippe både her og der.

I den kompliserte enden har hjernen min egentlig nok med å ta avgjørelser som “skal vi male gulvlistene hvite eller skal vi blåse i det” – mens den i realiteten må sørge for at jeg i dag måtte ringe Bjørnar Trapp (han heter ikke det, men jeg har lagret ham som det på mobilen) og fortelle at vi takker ja til trappetilbudet han sendte meg på mail, men at vi må vente med å få den satt inn til etter vi har pusset opp vaskerommet.

Herreminhatt, hva skjedde med at vaskerommet plutselig tok fart og skjøt til værs?! Greia er som følger: Peter og jeg har blitt så godt vant til å ha to doer, at vi nå sliter litt med tanken på å ha bare én.

Så fant Peter og jeg ut at vi kunne løse do-problemet ved å sette inn en do på vaskerommet i kjelleren. Ikke særlig koselig kanskje, men det ville løse do-problemet på ubestemt tid.

Ingen av oss er flinke til å se løsninger, men vi konkluderte med at et vaskerom som ligger rett under et bad, sannsynligvis kunne få inn et toalett. Det måtte jo være rør og diverse i umiddelbar nærhet.

Men hvor skulle man vaske hendene? Vi måtte ha inn en vask også.

Og hva med utslagsvask? Huset mangler jo en utslagsvask – sikkert litt gammeldags å savne noe sånt, men skal man liksom vaske malerpensler i kjøkkenvasken? Jeg trenger en utslagsvask på vaskerommet.

Så begynte Peter å mumle om badekar. Det ville jo bli rart å ikke ha badekar, ville det ikke? Ungene som er vant til å bade hver uke, og ikke minst papsen som elsker varme skumbad? Er det vanlig å ha badekar på vaskerommet..?

Så ringte jeg snekkeren. Og han hadde jo litt mer peiling enn oss, heldigvis. Det viser seg at vaskerommet i kjelleren, som jeg trodde var for lavt under taket, fint kan gjøres både finere og mer praktisk. Hva med et lite vaskerom innerst? En skyvedør man kan dra for, når man får gjester? Hva med et lite bad med do, badekar, og vask?

Utslagsvask og kanskje en litt større varmtvannstank? Varmekabler hele veien? Og fliser, vel?

Er 300.000,- mye eller lite?

Så ja. Nå skal vi begynne med å pigge gulvet.


 

Bjørnar Trapp har satt bestillingen på vent, og jeg er litt i sjokk her jeg sitter. Men jeg har bestemt meg for å male gulvlistene i stua hvite. Blir bra, det 🙂
 

/ To be continued..

Tvilsom kveldsrutine

Jeg har lest barnebøker på sengekanten så godt som hver kveld de siste fem årene, og innser at jeg har blitt mer og mer kresen. For det er jo ikke nødvendigvis sånn at den boka småttisen forguder, slår like bra an hos mor.

Jeg må innrømme at jeg stadig gir lave terningkast, for jeg har noen krav som må innfris. Boka må fenge fra første side, den må ha skikkelig handling og gjerne by på litt humre-humor underveis, og ha en perfekt avslutning.

Her om dagen fikk vi en haug med gamle bøker vi ikke hadde lest før. Bøkene tilhørte opprinnelig min lillesøster da hun var liten, og hadde derfra vandret videre til vår kusine, som deretter hadde sendt dem til Mormor. Og nå har de altså funnet veien til oss.

Blant bøkene var det en liten fyr jeg dro kjensel på, nemlig “Nysgjerrige Nils”. Den nysgjerrige apen og mannen med den gule hatten kjenner vel de fleste til, og boka startet i kjent stil med at Nils havner i trøbbel fordi han er så “grenseløst nysgjerrig”.

Etter at Nils først har falt over bord på en båt fordi han skulle prøve å fly som en fugl, og matrosene får fisket ham opp av havet – tar mannen med den gule hatten ham med seg hjem.

Og selv om boka for så vidt hadde en skikkelig handling og en grei avslutning – er jeg litt usikker på kveldsrutinene som dukker opp midtveis i historien:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ “Mamma? Hva er en pipe tobakk?” 😆

Fargen ingen vil ha

I går tok Peter med seg ungene på tur, og jeg benyttet anledningen til å ture bort til vårt nye hus for å pusle litt i ro og fred. Mens jeg stod der i det tomme huset, måtte jeg humre litt for meg selv da jeg fikk øye på test-flekkene på kjøkkenveggen:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Grunnen til at jeg lo, var at jeg kom på hva som skjedde da Peter skulle male kontoret sitt for et par måneder siden. For da han fortalte på snapchat at han skulle male, og at han hadde fått frie tøyler til å velge farge selv – gikk følgerne hans bananas.

Veldig mange hadde både råd og tips å komme med til den fargeforvirrede mannen som skulle ut på egen hånd, og utrolig nok var rådet som gikk igjen oftest: “Styr unna farger som alle har, sånn som Minty Breeze.”

I motsetning til meg, som sverger til fargeprøver og eviglange tenkeprosesser, bestemte Peter seg for farge ved å scrolle på nettet og velge den første han syns var fin. Det eneste kriteriet var at det ikke var en farge som alle andre har.

Så dro han for å kjøpe 3 liter – testflekk ikke nødvendig, nå skulle det males, det fikk bli som det ble!

Peter var superfornøyd da han kom hjem, han forklarte stolt at han hadde valgt en farge som ikke alle andre har. Men på en eller annen måte måtte fyren i kassa ha klart å taste inn feil farge, og jeg tror latteren min kunne høres til Sandefjord da jeg oppdaget hva det stod på lokket av malespannet: Minty Breeze. Fargen alle har.

Peter var på nippet til å kjøre tilbake for å bytte, men siden svigers var på besøk og allerede stod klare med malepenslene, bestemte han seg for å kjøre på med malingen han hadde fått. Selv om det var feil.

Og sånn har det seg at kontoret til Peter har fargen alle har, men som ingen vil ha – og det humoristiske er jo at hver gang enten Peter eller jeg legger ut en snap fra kontoret, får vi ørten spørsmål fra folk som lurer på hva fargen på veggene heter.

Det er jo litt komisk, men det forklarer hvorfor fargen fortsatt er så populær hos Jotun: Den er rett og slett innmari fin! 😉


 

Da jeg for ikke lenge siden spurte her på bloggen om hvilken av test-flekk-fargene som ville passe best på kjøkkenet vårt, bugnet kommentarfeltet over av svar. Det var utrolig morsomt at så mange tok seg tid til å legge igjen sin mening!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

.. men det kommer kanskje ikke som noe sjokk at det var farge nummer 2 som fikk flest stemmer.

Og hvilken farge er det..? Nei du vet, fargen alle har, men som ingen vil ha 😉
 

/ God søndag! 🍁🍂

Edit: Farge 1: Sjøalge – Farge 2: Minty Breeze – Farge 3: Prismegrønn – Farge 4: Soft Teal

Hvor mye gir man i gave?

Barnebursdager. Det fineste i verden – men også litt kronglete. For hvor mye gir man egentlig i gave?


 

Jeg husker hvor glad jeg ble første gangen barnehagen vår informerte om praksis rundt bursdager, for som fersk barnehagemamma lurte jeg jo på hva som var vanlig. Selv om det sier seg selv, var de ansatte tydelige på hvor viktig det var å be alle guttene eller alle jentene på alderstrinnet, dersom invitasjoner skulle deles ut i hyllene. Det var så fint å få en skriftlig beskjed om akkurat dette.

Den samme praksisen gjelder for skolebarna, og tidligere i uka var jeg på foreldremøte på skolen der et annet tema ble tatt opp, nemlig hvor mye man gir i bursdagsgave!

For dette med gaver er faktisk litt vanskelig, det. Det blir mange bursdager i løpet av et år når alle skal feires, og ikke bare blir det fort dyrt – det kan også bli et ork å få kjøpt inn gavene som skal til.

Mange på foreldremøtet hadde lest innlegget som har florert på sosiale medier de siste ukene, om mammaen som hyller skolen til barna som har innført en regel om at hvert bursdagsbarn skal få 50 kroner cash kontant – ferdig snakka. (Les innlegget her)

I innlegget skriver moren at ordningen fungerer veldig bra av flere grunner: For det første handler feiringen om lek – ikke det å få gaver. Fokuset rettes mot bursdagsfeiringen, og ikke hva gjestene har med i gave.

Og summen på 50 kroner gjør at de aller fleste har råd til å komme, altså bidrar ordningen til inkludering. Dessuten får jubilanten selv mulighet til å kjøpe seg noe fint han/hun ønsker seg – altså kommer litt økonomisk øvelse på kjøpet 🙂

smiling child putting coin into big piggy bank
(Licensed from: dolgachov / yayimages.com)
 

Utfordringen oppstår kanskje dersom veldig mange barn går sammen om å feire bursdag, og alle skal få 50 kroner hver?

En annen gave-løsning er den de har innført på en skole i Asker (les artikkelen her) – der alle barna som har bursdag den samme måneden feires samtidig, og at hvert bursdagsbarn får én gave til en verdi av maks 500 kroner som kjøpes inn av barnets foreldre.

På den måten slipper gjestene å ha med gave, og bursdagsbarnet får én stor gave istedenfor mange små.

Jeg syns i grunnen begge disse løsningene høres bra ut – men som fersk skolemamma er jeg veldig nysgjerrig på hvordan dere erfarne skolemødre løser gavespørsmålet på deres skoler! Hva slags løsning har dere gått for – og fungerer det bra? Eller dårlig?
 

/ 🎉🎁❤️

SOLGT ❤️

I løpet av sekunder var jeg tilbake. Tilbake til den kalde april-dagen for fem år siden, da Peter og jeg hadde avtalt en privatvisning for å se på et hus vi hadde funnet på Finn. Den ordentlige visningen skulle være på mandag, men da ville jo vi være tilbake i Oslo, så vi måtte ordne det på annet vis.

Jeg husker hvor spente vi var da bilen vår rullet inn foran huset. Visste ikke helt hva som ventet oss, men vi følte at drømmen om et eget hus var i ferd med å bli virkelighet. Vi trengte mer plass, og var klare for å forlate storbyen for å slå oss ned i Larvik.

Da vi kom inn i gangen ble vi slått i bakken begge to. Det store, luftige kjøkkenet som åpnet seg foran oss – og stua inn til høyre på størrelse med et dansegulv.

Jeg husker jeg kikket på Peter og så at han tenkte nøyaktig det samme som meg. Vi var solgt. Det var her vi skulle bo.


 

På lørdag var det jeg som stod i døråpningen og ventet, da noen andres bil rullet inn foran huset. Jeg så de spente ansiktene, som ikke helt visste hva som ventet dem, men som følte at drømmen om et eget hus var i ferd med å bli virkelighet. Som trengte mer plass, og som var klare for å forlate en annen by for å slå seg ned i Larvik.

Fra første håndtrykk kjente jeg roen. Disse folka ga meg en god magefølelse, den riktige magefølelsen. Dersom de kom til å falle for huset, ville jeg være klar for å gi det fra meg. Jeg kan ikke forklare det, men jeg følte på hele meg at dette huset ville være perfekt for dem. 

Og nå er jeg så glad. Kanskje mest på deres vegne. For de var solgt.
Det var her de skulle bo ❤️
 

/ Snufsi 🏡

Hva husker barna fra ferien?

I dag fikk jeg en idé da vi satt og spiste frokost. For nå som høsten banker på døra, lurer jeg veldig på hva slags minner barna sitter igjen med fra årets sommer!


Et av mammas beste minner fra 2018 ❤️
 

For det er jo sånn at vi voksne kanskje har litt andre tanker om selve sommerferien, enn barna. Både i forkant av ferien, men også i ettertid.

Og er det sånn at våre to små syns sommeren vår var fin, selv om vi ikke fikk dratt til verken Legoland eller Dyreparken i Kristiansand? Vi var riktignok en tur i Spania på forsommeren, men i hele sommer har vi bare vært hjemme – med diverse små utflukter hit og dit.

Jeg mener jo bestemt at det ikke nødvendigvis er de feriene som koster mest penger som lager de beste minnene, og syns det å spise lunsj på parkeringsplassen utenfor matbutikken er det perfekte eksempelet på akkurat det 😉 (Et av våre triveligste minner en sommer for et par år siden) 

Sommeren 2018 må vel sies å være en av de bedre værmessig på så langt jeg kan huske, men hva slags opplevelser fra sommerferien har lagt seg som de beste minnene hos våre to små?

Svarene kom som perler på en snor:

– Være på hytta til Farmor og Farfar
– Spise is på Ingrids isbar
– Sove i telt (yey!)
– Kjøre i Farmor og Farfar sin bil
– Være på Foldvik (Familiepark)
– Sykkelturene rundt Bjønnes
– Ta båten til Sverige og Grebbestad
– Tur til Spania med Farmor og Farfar
– Bade
– Leke på lekeplassene

Og det ble fort klart at barna hadde hatt en kjempesommer, selv uten Legoland og eksotiske destinasjoner. Viser seg at selv små turer kan bli store minner 🙂


Enda en som har “hytta til Farmor og Farfar” på lista si ❤️