Stjerna må henge rett

Så var det den tida av året igjen. Når det er viktigere enn noensinne at vi står sammen.

For det er beklageligvis ganske mange av oss som har fått genet, du vet det genet som gjør at vi ikke klarer å overse noe som vel må sies å være en veldig uviktig sak i den store sammenheng.. Men som altså er vanskelig å overse likevel.

Derfor føler jeg det er min, din og vår plikt å spre budskapet, sånn at alle som ikke vet – får vite!

For det har seg nemlig sånn at adventsstjerna i vinduet trenger ikke henge skjevt!

Hvordan folk klarer å ikke la seg irritere av en adventsstjerne som henger på halv tolv i vinduet, er meg en gåte. For jeg gir meg ikke på tørre møkka før stjerna henger rett.

Så jeg føler bare for å minne om at det finnes en løsning! For i veldig mange butikker får man kjøpt en dings som kan ha mange navn, som eksempel “ledningsvrider” eller “kabelvrider” eller “heng rett” eller “twister”.

Denne dingsen koster nesten ingenting, og gjør slik at du enkelt får vridd ledningen og stjerna  – og låst den der.

Voilá – den skjeve stjerne er historie, og gurimalla så deilig da, gitt!

Dette er dessuten den ultimate julegaven å gi til noen som ikke er født med dette heng-rett-genet, og som har stjerna på halv tolv år etter år 😉

/ Hurra for gode løsninger 🌟

Varmtvannstank og vannkopper

Jeg hadde gitt opp. Peter hadde gitt opp. Resten av familien hadde gitt opp – og vips, glemt var hver eneste vannkopp som inntok huset for et par uker siden.

Men så, 16 og 1/2 dag etter utbruddet høs førstemann, kunne vi skimte den første røde prikken hos andremann.

What? Er det..? Bare en rød prikk eller en vannkopp?! Få se på ryggen. Oisann! Ny runde..

Selv om jeg er glad for at vi fikk full pott i samme epidemi, er det jo aldri ålreit med syke barn. Men vi trøster oss med at vi akkurat rekker det før jul, og at begge barna fikk det såpass “skikkelig” at de veldig sannsynlig slipper å bli smittet på nytt som voksne.

Så i dag har vi bakt noen få pepperkaker. Og innimellom all julemusikken, har vi åpnet døra når det har banket på.

For nå begynner ting og tang til vaskerom-badet vårt å dukke opp som perler på ei baderomssnor! Og jeg kjenner det kiler i magen bare av tanken.

Men det skal sies at jeg ikke helt skjønner logistikk-systemet hos baderomsleverandører, for selv om vi har bestilt det meste på ett sted, er det ingenting som har blitt levert samtidig! Hvordan er det mulig?

I går var det tre (!) lastebiler innom med tre forskjellige ting, den ene prøvde til og med å levere en splitter ny vaskemaskin. Vi hadde ikke bestilt noen vaskemaskin, så etter et par minutter med fram og tilbake, fisket de fram et speil isteden. Det hadde vi i alle fall bestilt, så det ordna seg jo til slutt.

Og før hanen feis i dag tidlig stod det en ny, svær lastebil på utsiden som hadde med en bitteliten pakke til oss. På kvitteringen stod det 3 kolli, så vi stusset litt på at mannen bare hadde med 1.

Den ene kollien skulle i tillegg veie 51 kilo! Hvor hadde det blitt av den? Nei, den var visst borte. Eller, det vil si, de fant den ikke på lageret da de skulle laste bilen i morges. Så neida, så sånn var det.

Etter litt grubling fant Peter og jeg ut at det må være varmtvannstanken vår som er på avveie, og den skal i alle fall være stor nok til at den bør dukke opp igjen på lageret. Men jeg er spent på når.

Dagen toppet seg i ettermiddag, da det banket på døra, og der stod vår gode og snille postmann gjennom mange år, med en do under armen. Hvordan doen hadde blitt sendt med postmannen vet jeg ikke, men for alt jeg vet, kan den jo ha vært innom lageret på veien シ

/ 🚽

En kjærlighets-oppdatering

For to år siden skrev jeg om noe skikkelig koselig, nemlig at man iblant bare trenger en bitteliten dytt av en bitteliten hjelper for å få ting til å skje 😉

Historien startet egentlig for fem år siden, en dag min gode venn Pål var på besøk. Vi satt ved kjøkkenbordet og skravlet, vi hadde ikke sett hverandre på evigheter og hadde mange tråder å nøste opp i.

Pål hadde nylig blitt singel etter å ha vært i et forhold i åtte år, og han begynte så smått å komme seg på beina igjen i ny leilighet. Vi snakket om livet, og om hvordan kjærligheten har en tendens til å ta uventede vendinger. Om lange forhold som man tror er det riktige, men som viser seg å være feil likevel. Så lo vi litt av hvor fort det hadde gått i svingene med Peter og meg, men hvor riktig ting føles når man treffer den rette.

Jeg skjønner til dags dato ikke hvorfor, men akkurat idet Pål snakket om sine drømmer for framtida, fikk jeg en følelse av at jeg hadde hørt alt sammen før. Men at det den gangen hadde kommet fra en av mine bestevenninner, Janne.

Pål og Janne hadde aldri møtt hverandre før, og siden Pål var relativt nysingel og Janne var på husjakt med typen sin – måtte jeg jo bare innse at hjernen min hadde spilt meg et puss.

Månedene gikk, og Pål og jeg holdt kontakten. Jeg snakket jevnlig med Janne også, og må innrømme at hjertet mitt gjorde et hopp den dagen hun fortalte at det var slutt mellom henne og kjæresten. Janne var rimelig knust, så jeg kunne jo ikke akkurat forklare henne at jeg hadde en mulig kandidat klar – til den dagen hun kom til å forstå at eksen ikke var drømmeprinsen likevel..

Så jeg ventet et helt år før jeg turte å hinte frampå om hun kanskje kunne være klar for en blind date. Jeg husker hun ble lattermild, og svarte at det sikkert ikke kunne skade. Så hørte jeg med Pål. Og jeg bannet høyt da han svarte at han var happy og på dater’n med ei søt jente for tida..

Månedene gikk, plutselig var Pål fri og frank igjen. Denne gangen følte jeg at jeg ikke hadde noen tid å miste – så jeg kastet meg på telefonen til Janne. Men da var det hun som var på dater’n og rimelig happy!

På dette tidspunktet  tenkte jeg at  får det være greit.. Nå får Kirsten Giftekniv ta seg en bolle – hvorfor i alle dager hadde jeg hengt meg så opp i at disse to menneskene skulle være den perfekte match? Bare fordi de hadde de samme tankene om framtida..?

Men samtidig fikk jeg ikke ro i sjela! Skulle jeg la det ligge eller skulle jeg fortsette å trekke i trådene..? Jeg hadde ikke noe valg. Så da det (endelig) viste seg at Pål og daten ikke hadde vært noen match likevel, kastet jeg meg over telefonen til Janne. Du skal på date med en som heter Pål.

Så ringte jeg Pål og sa det samme til ham. Du skal på date. Dere må møtes, for min skyld. Jeg holder på å bli gal!

10 mai 2016, klokken 15.48 sendte Pål en melding til Janne. Og til min store glede, hadde magefølelsen min vært on point – for det gikk veldig, veldig bra 😉

Jeg er utrolig glad for at jeg fikk muligheten til å følge magefølelsen og gi to mennesker en bitteliten dytt i riktig retning, og jeg må stadig klype meg i armen fordi det attpåtil var full klaff og ordentlig kjærlighet.

Men ingenting gleder hjertet mitt mer enn den siste oppdateringen fra Janne + Pål = Sant.

For til våren… ❤️

/ Den bittelille hjelperen gleder seg noe helt vanvittig 😍

Love is a gift

Innimellom trenger vi øyeblikk. Du vet, sånne som får oss til å innse – om enn bare for et øyeblikk – hva livet handler om. Hva som er viktig.

Øyeblikk som får oss til å blåse en lang marsj i støvdottene i hjørnet eller den sure dama i kassa på butikken. Øyeblikk som kan minne oss om hva julen egentlig handler om.

Kjærlighet.


/ Snufsi ❤️

Snømenn av tennissokker

Det er jo ikke så mye som minner om julestemning når man titter ut av vinduet for tida, her i Larvik har i alle fall regnet øst ned de siste dagene, i herlig samspill med 8 svimlende varmegrader.

Men hva gjør vel det, når man kan kose seg inne! Nå var vi riktig nok på julegrantenning under hver vår paraply i dag – og fikk hilst på nissen som ikke lot seg pille på nesen av litt regn, men vi har også lagd noen skikkelig herlige snømenn!

I desember i fjor fulgte jeg Stine “Speiltvillingene” og hennes kreative julekalender – fullspekket med DIY-prosjekter man kan gjøre både med og uten barn i dagene fram mot jul.

Jeg smeltet helt av de søte snømennene laget av hvite tennissokker, så dette stod på lista over gjøremål i år. Før helgen fikk jeg tak i alt jeg trengte, og en regnværsdag passet perfekt!

Å lage snømenn av hvite tennissokker var utrolig moro for både store og små – så disse søtnosene anbefaler jeg virkelig å teste ut oppskriften på. Ikke bare er de kjempefine gaver – men også veldig stas å beholde selv シ

Oppskriften steg for steg finner du her – og husk å følge Stines blogg for enda flere prosjekter i årets kreative julekalender! Når man er født uten kreative evner (som meg), er det helt fantastisk å ha noen som kan fortelle hvordan man skal gjøre ting steg for steg 😍

/ God ny uke i morgen! ☔️☀️

Nedtelling og billig sjokkis

1. desember – endelig var dagen her!

Nå skal det sies at Peter og jeg ikke kan skjønne hvor de siste ukene og månedene har blitt av – men  barna har hatt nedtelling i snart tre uker: Til første luke i julekalenderen kan åpnes!

Enda så glad jeg er i å lage pakkekalender (hvis det er lov å si i 2018..) var det såpass stor begeistring for sjokoladekalenderne til 20 kroner som lyste mot oss på butikken, at jeg måtte klype meg i armen.

For her var det visst ingen som husket pakke-kalaset med 48 sirlig innpakkede gaver som hang på vent i fjor – og om de gjorde det, var det i alle fall ikke noe savn! Så da ble det ett stykk sjokolade-kalas til hver, og den ordningen er vi svært fornøyde med alle mann.

Som alltid har jeg mange planer for desember, men allerede nå er jeg forberedt på at jeg kommer til å få gjennomført kun en brøkdel av dem シ

For det dukker bestandig opp et eller annet i ukene før jul! De siste årene har det vært sykdom hos både barn og voksne, i fjor lå faktisk Peter rett ut på julaften:

I år satser vi i alle fall på en jul uten lungebetennelse og bihulebetennelse – og at vi klarer å få skikkelig julestemning i vårt nye hus. Jeg gleder meg!

/🎄🎅🏼