Vår lille Cavalier King Charles Spaniel er ti år gammel, og heter Teo. Han er familiens lille godgutt, og vi setter pris på hver dag vi får med ham.
Han har sine favorittsteder, men hytta til svigers troner soleklart på toppen. Her legges hundebåndet igjen i bilen når vi kommer, han får spankulere fritt på den store tomta fra morgen til kveld, boffe på fugler, slukke tørsten rett fra vannet nedenfor hytta, ligge i skyggen under et tre og bare være.
Og jeg kan jo ikke si for sikkert at han skjønner hvor vi skal når vi nærmer oss hytta, men det er mye som tyder på at han i alle fall har en mistanke 🙂
I går pakket vi bilen og brummet av sted mot de grønne skoger og hytta til svigers i Kongsvinger. Som vanlig skulle Peter pakke for seg selv, mens jeg tok meg av resten.
Da vi nærmet oss Oslo, følte jeg at noe manglet. Så jeg spurte Peter om han hadde husket å ta med fiskestenger. Det hadde han glemt.
Jeg er jo gift med en av verdens mest distré menn, så at han hadde glemt noe kom jo ikke som noe sjokk. Det var jo ikke noen krise å glemme stengene, men jeg hadde sett at han hadde skrevet opp dette punktet på pakkelista si, derfor syns jeg det var litt merksnodig at de ikke hadde kommet med.
Først kunne han ikke forstå hvordan han hadde glemt dem, men da jeg fulgte opp med spørsmålet om han hadde husket redningsvester og gummistøvler, slo han hendene irritert mot rattet. Det var visst flere punkter på lista som hadde falt ut.
Og etter nærmere to minutter med betenkningstid, kom forklaringen hans. Hør på dette:
Da klokka hadde nærmet seg 11 på formiddagen, hadde Peter spurt meg hvordan det lå an med pakkingen. Han lurte på om vi kom til å komme oss avgårde til avtalt tid. Da hadde jeg svart at det så veldig bra ut, at vi lå før skjemaet og at dette gikk superfint.
Da hadde Peter altså blitt så hoppende glad, at han hadde “valgt å se bort ifra den ubehagelige delen av pakkelista”. Haha! What?!
Jeg lurte på hva som sto på den ubehagelige delen av lista, og det viste seg å være ting han måtte finne fram i boden og garasjen. Slik som fiskestenger, regntøy og redningsvester. Men siden han hadde blitt så glad over å høre at vi kom til å reise avgårde før skjema, hadde hjernen hans bare hoppet over det… Er det seriøst mulig?!
Men nå er vi i alle fall på plass på hytta i skogen, ungene og jeg har med oss alt det vi trenger – så gjenstår det å se om vi kommer til å savne flere ting som sto på den “ubehagelige lista” 🙂
/ Fisk blir det i alle fall dårlig med denne uka 😉
I går skrev jeg at vi omsider er i sving med Prosjekt soverom, og planen var at vi skulle bruke kveldene framover til å male etter at barna var i seng. Men takket være en supersnill tante og onkel – fikk vi plutselig en pangstart på arbeidet 😉
For med barnepass på ettermiddagen, kunne Peter og jeg svinge oss rundt i en fei!
Og gleden ved å få starte malejobben tidligere enn forventet, varte nøyaktig fram til det øyeblikket Peter åpnet malingsspannet. Da begynte jeg å grine.
For fargen så jo helt begredelig ut! Jeg skjønte raskt at den hadde skilt seg siden den hadde stått på vent i flere måneder, men selv om jeg begynte å røre iherdig med rørepinnen, hjalp det liksom ikke… Fargen jeg hadde valgt til vårt nye soverom skulle være “mystisk blå”, “estetisk nydelig”, “harmonisk” og “lun” – mens fargen i bøtta minnet mer om “intetsigende”, “daff”, “livløs” og “kjip”.
– “Jaja, jenta mi!”, sa Peter muntert, “Det blir nok bra bare den kommer opp på veggen!” Så åpnet han spann nummer to, sannsynligvis bare for å dobbeltsjekke at vi ikke faktisk hadde fått feil farge.
– “Herregud Peter”, snufset jeg, “Vi kan jo ikke begynne å male med denne fargen når det ikke er den fargen jeg vil ha på veggen! Den ser jo grå ut! Jeg kjøpte ikke gråmaling!”
– “Men jenta mi. Det står “St. Pauls Blue” på begge spannene. Da er det nok St. Pauls Blue oppi. Men, eh… Hvorfor valgte du den fargen hvis den ikke var noe fin..?”
Jeg ble sittende å stirre på den nyinnkjøpte malepenselen jeg holdt i hånda, oppriktig fortvilet over hele fargesituasjonen. Jeg tok opp mobilen og googlet “St. Pauls Blue”. Så tittet jeg på noen av bildene som poppet fram, før jeg sakte men sikkert begynte å få tilbake trua igjen.
– “Okei”, mumlet jeg, “Vi begynner med én vegg, så ser vi hvordan det går…”
Grå! Ikke mye som minner om blått, er det vel?
Jeg gikk løs på penselen langs listene, og hadde høy puls og antydning til panikk etterhvert som Peter rullet seg bortover.. Men så begynte den opprinnelige blåstripete tapeten å forsvinne, og den nye malingen begynte å tørke…
Og da fikk pipa en annen låt 😉
Nå snakker vi – det begynner jo faktisk å ligne både “blått” og “harmonisk”!
Blitt så proff nå at teip er unødvendig… 😉
Vi kjørte på med det første strøket mens barna var med tante og onkel, og siden maling anno 2017 bare trenger to timer på å tørke – var det klart for det andre strøket med en gang barna var i seng for kvelden.
Og nå sitter jeg her og lurer på om det faktisk er tilfellet at vi i fire år har utsatt å male et rom som nå er fiks ferdig malt i løpet av en halv dag. Haha, det er ganske utrolig 🙂
/ Flere bilder av vårt “estetisk nydelige”, “harmoniske” og “lune” soverom kommer! Må bare tørke litt først ツ
Jeg skjønner ikke hva som går av oss. Endelig er det sommer, den deilige årstiden vi har lengtet etter hele vinteren, dagene er lyse og lange og nydelige. Og hva gjør familien Klonk? Jo, nå skal vi pusse opp soverommet!
Det hele begynte egentlig rett før helgen, da jeg var på leting etter en ryggsekk. Jeg visste at sekken lå på rommet som skal bli soverommet til Peter og meg, et rom som på mirakuløst vis ble forvandlet til et “roterom” den dagen Peter flyttet kontorpulten sin derfra og over på sitt nye kontor.
For det viste seg jo at det var utrolig praktisk med et eget lagringsrom! Til leker som ikke brukes lenger, barnevogna som skal selges, sprinkelsenga som ikke lenger er i bruk, klær og vinterdresser som burde vært pakket ned i april, kofferter og bager. De siste ukene har døra inn til roterommet vært lukket, sånn i tilfelle vi skulle få besøk. Huttetu.
Men her en kveld, ramlet jeg altså over to uåpnede malingsspann på dette rommet. Ikke bare hadde jeg helt glemt dem, men jeg innså også at det er over fire måneder siden jeg kjøpte malingen.
For tanken var jo at vi bare skulle få malt dette rommet i en fei da Peter flyttet kontoret sitt, men det har bare… Ikke passet helt å ta fatt på. Før nå 🙂
For nu jävlar! Nå bare blåser vi i at det er sommerferie – det er jo tross alt nå vi kan lufte ut malingslukt skikkelig!
Ermene er brettet opp, rommet er ryddet – eller det vil si: Alle tingene er flyttet fra rommet og ut i tv-stua – veggene er vasket, og den brune figuren som Peter malte 31. mars for å få fortgang i malingen, er bare timer unna å se lyset for siste gang.
I morgen spretter lokket!
/ Kan ikke bare ligge og dra seg i ferien heller, si ツ
Sommerferie betyr is – og her kommer verdens enkleste oppskrift på nydelig mangois med kokos og lime som både voksne og barn kommer til å elske!
Oppskriften fant jeg på bloggen “Bare Bra Barnemat“, som forøvrig er en veldig fin blogg for småbarnsforeldre som trenger tips til hvordan man enkelt kan lage barnematen selv! Gode forklaringer og supre oppskrifter, og en gratis barnematguide med steg for steg for hvordan man begynner med den første barnematen. Superkjekt 🙂
Men tilbake til mangoisen, denne passer nemlig perfekt for små barn fra 6 måneder! Og siden den er så god, anbefaler jeg å doble oppskriften med en gang 🙂
Du trenger kun 3 ting:
En pose frossen mango
1/2 boks kokosmelk
Saften av 1/2 lime
Jeg hadde bare denne kokosmelken i hus, og brukte 200ml – siden det tilsvarer en halv boks
Ha alt i en bolle, og bruk stavmikser (eller blender eller food processor) – og bland alt godt til du får en kremet konsistens.
Isen kan enten spises med en gang, eller puttes i isformer:
La dem stå i fryseren til de har stivnet ordentlig, gjerne over natta 🙂
Er det en ting Peter elsker, så er det å ta ting på sparket. Og jeg? Jeg får selvfølgelig like noia hver eneste gang 😉
I går skjedde det igjen, på formiddagen ringte en dame fra P2, og lurte på om Peter ville stille i Dagsnytt 18 samme kveld. Det viste seg at intervjuet kunne gjøres via telefon, og i motsetning til meg som får panikk bare noen sier “intervju”, takket Peter ja på strak arm som vanlig.
Da det nærmet seg kveld og klokka krøp mot 18, tok jeg med meg begge barna på badet og tappet vann i badekaret. Like greit å holde småtrolla så langt unna direktesendt radio som mulig, og på vei opp trappa spurte jeg Peter om han hadde forberedt seg.
Svaret kom kjapt, og ikke overraskende: Han “var ikke helt sikker på hva de skulle prate om, engang.” Da begynte jeg å bli nervøs. Så jeg måpet lettere sjokkert, og da fulgte han opp med det han alltid sier når jeg begynner å bli stressa:
– “Næsj – det ordner seg!“
Og mannen klarte seg jo kjempebra som vanlig, han bablet i vei på radioen om barn og ferieplaner og det å kjede seg i ferien. Dette er altså Peter i et nøtteskall. Han skriver talen i bilen på vei til festen, han takker ja til intervjuer på stående fot – og i kulissene står jeg og skjelver av nervøsitet.
Og i kveld ble jeg minnet på denne egenskapen hans igjen, vi har nemlig nettopp vært på teaterhuset i Larvik og sett sommershowet til Scenegal – en gjeng med lokale Larvikstalenter som har en forestilling i disse dager som heter “Spillelista”. Spillelista består rett og slett av musikalske minner fra forskjellige Larviksfolk – og Peter var en av dem som hadde fått æren av å velge ut en sang som betyr mye for ham.
Jeg slet med å holde tårene tilbake da Scenegal fremførte sin fantastiske tolkning av sangen Peter hadde valgt ut, og det var selvsagt ekstra rørende å se klippet av Peter i forkant, der han fortalte hele historien om hvorfor nettopp denne låta betyr så mye for oss.
(Skjermbilde fra Scenegal på Youtube)
Men jeg ble jo også minnet på hvorfor jeg aldri slutter å fascineres av denne mannen min. For når jeg tenker tilbake, så tror jeg at jeg satt i frisørstolen den dagen Scenegal var hjemme hos oss – og Peter hadde selvsagt glemt at de skulle komme for å filme ham.
Og det var ikke så vanskelig å se i videoen at dette ikke akkurat var et hjem preppet for opptak:
Haha! Til og med vaskekluten… (Skjermbilde fra Youtube)
Hadde jeg vært hjemme denne dagen hadde jeg garantert blitt superstresset da kameragjengen ringte på døra – men jeg innser jo nå at filosofien til Peter kanskje ikke er så halvgæren likevel.
For det ordna seg jo 😉
Her kan du se hele klippet til Scenegal; intervjuet med Peter og den fantastiske tolkningen av Tom Hell – Over you ♥
Vi startet barnehageferie denne uka, og vel.. Kort oppsummert: Hu hei hvor det går!
Nå kan det jo være at helgens litt labre festivalform henger i hos både Peter og meg – eller at vi bare har blitt plutselig værsyke etter to dager med regn.. Men det er altså mye som tyder på at hjemmeferie for småbarnsforeldre, definitivt ikke er det samme som forlenget helg…
For både Peter og jeg har gledet oss lenge til å ha ferie med barna, og ikke vet jeg hva vi hadde sett for oss.. Men vi hadde i alle fall ikke tatt med i beregningen at begge de to barna våre er vant til et visst tempo i barnehagen fra mandag til fredag, og at helgene åpenbart kun fungerer som en slags rolig oppladning til ny uke.
For da mandag og første feriedag banket på døra i går, var det to sprekkferdige små tasser som var klare for å utforske verden! Og Peter og jeg..? Vi hadde vel kanskje mer sett for oss en slags rolig søndagsmorgen – og ble faktisk tatt litt på senga.
Og det er selvfølgelig både flaut og komisk, for dette er våre egne barn, og likevel føles det som om vi har tatt ferie med et brak. Nå slokner både Peter og jeg samtidig med barna om kvelden, og jeg innser på dag 2 at vi rett og slett er litt ferieslitne…
Grunnen til at jeg tør skrive om dette nå, er at jeg de siste dagene har funnet ut at vi ikke er alene om å føle det sånn. Det er nemlig ikke bare vi som har tatt ferie med et brak – for jeg har snakket med både venninner, naboer og bekjente jeg har møtt ute – og samtlige med småbarn har sagt det samme:
– “Herregud. Nå måtte vi ut av huset. Lydnivået? For ikke å snakke om all energien! Tar de seg aldri en pause?”
Venninnen min sa det så fint: – “Vi har ikke ferie, Christina – vi har bare “en annerledes hverdag”…”
Så hvis du også nyter “en annerledes hverdag” akkurat nå og syns det er litt slitsomt (men for all del ikke tør innrømme det) så vil jeg bare fortelle at du ikke er alene. Vi er mange som må legge oss litt nedpå når gullene våre har sloknet om kvelden (hvis vi da ikke allerede snorker sammen med dem i senga), og vi er mange som får tilløp til panikk på grunn av tempoet i løpet av dagen, når vi innser at ferien såvidt er i gang.
Men det kommer til å gå seg til. Kanskje tar det et par dager, kanskje tar det en uke. Vi må bare komme oss litt inn i det, men så vil det begynne å svinge. Og når feriebraket har lagt seg, da skal vi kose oss 😉
Vår første dag på Stavernfestivalen er unnagjort, og det var skikkelig, skikkelig gøy! Helt til det plutselig ikke var noe trivelig i det hele tatt.
For det startet så innmari bra! Selv om Highasakite måtte avlyse bare timer før de skulle på scenen, la det ingen demper på stemningen. Gode venner, deilig musikk med bass som røsket i skrotten, iskald øl, en sol som strålte fra blå himmel, regn-ponchoen som lå trygt igjen på kjøkkenbenken hjemme, lykkelige mennesker på alle kanter, og glede så langt øyet kunne se.
Men når jeg er konsert, tar jeg forhåndsregler. Jeg drister meg aldri langt foran mot scenen – rett og slett fordi jeg er ei lita flis på 159 centimeter, og lett forsvinner i mengden. Jeg er redd for å få panikk når det blir trangt, og særlig når man blir presset framover mot scenekanten.
I går hadde hele vennegjengen avtalt et møtested langt til høyre for scenen, så langt til siden man kom. De i gjengen som hadde vært der alle tre dagene, kunne fortelle at det alltid var god plass der, så vi bestemte oss for å fortsette å bruke det som møtested.
Da det nærmet seg kveldens siste opptreden; Karpe Diem, hadde vi kommet bort fra hverandre. Vi tekstet hverandre og ble enige om å møtes på det avtalte stedet, og på vei dit måtte vi forbi et gjerde med sluser. Vi så at det ikke var fullt på innsiden, men mens vi var på vei må det ha begynt å fylle seg ganske bra likevel.
For akkurat da venninnene mine og jeg kom fram til slusen, kom det en vakt som sa det var fullt. Så stengte han slusene og gikk. Og der sto vi, lengst foran ved gjerdet – uten muligheter for å komme oss av flekken.
Det var tusenvis av fulle folk bak oss som presset på, som åpenbart ikke hadde fått med seg at ikke flere slapp inn. Vi prøvde å rope bakover, men naturligvis til ingen nytte. Stemningen ble skikkelig ufin, og trengselen ble bare verre og verre. To jenter besvimte etter kort tid, og fortsatt var det ingen vakter i sikte. Det var rett og slett livsfarlig.
I dag leser jeg at arrangøren av årets festival er strålende fornøyd, både med publikumsrekord og selve gjennomføringen. Og at de sikkerhetsansvarlige hadde kontroll over det som skjedde angående trengselen lørdag kveld – og at det ble løst raskt. Da er det jo rart at det i følge denne saken fra lokalavisa, står at ei jente midt i trengselen til slutt så seg nødt til å ringe politiet.
Jeg hadde som sagt en super dag i går, og syns det var veldig kjipt at kvelden skulle ende sånn. I dag sitter jeg igjen som et spørsmålstegn, for det føltes på ingen måte trygt i går – og jeg lurer på hvorfor ikke logistikken har kommet lenger når det tross alt er 17. gang festivalen arrangeres. Når over 17.000 mennesker skal samles på ett sted, må det rett og slett svinge. Det gjorde det ikke i går.
Misforstå meg rett, første halvdel av dagen var helt magisk, men da det hele skulle toppes med den store finalen, raste hele korthuset.
Og neste år er vel målet å sette ny publikumsrekord igjen? Da kommer ikke jeg.
Jeg har fått med meg at det er veldig populært blant bloggere å skryte av at man drar på festivaler her og festivaler der – og at det egentlig ikke er særlig interessant å lese om. Men når to småbarnsforeldre skal på festival for første gang – da syns jeg det er på sin plass med en liten oppdatering 😉
For noen uker siden ringte nemlig svigermor, og egentlig skulle hun vel bare skravle litt med sønnen sin – men plutselig penset samtalen over på hva slags planer vi hadde for sommeren. Av en eller annen grunn ble det snakk om Stavernfestivalen, og etter en kjapp kikk i kalenderen fant svigermor ut at: Jammen den helgen, da var de ledige for barnepass!
Jeg hørte faktisk Peter hoppe i stolen og juble høyt, før han kastet seg rundt for å bestille billetter. Stavernfestivalen arrangeres på 17.året, vi bor i samme by – og vi har aldri vært der før! Det er faktisk litt flaut.
Men i kveld skal det altså skje. Highasakite skal på scenen, Karpe Diem skal på scenen – og mor og far skal på festival for første gang sammen! Det har vært utsolgt i lang tid allerede, og jeg gleder meg skikkelig 🙂
I går snoket jeg rundt på nettet på leting etter info om feriekrangling, og midt blant artikler om barnas ønsker for ferien og hvordan man skal stresse ned når man har fri – fant jeg veldig mye morsomt 🙂
Bodrum 2011 – den første ferien til Peter og meg 🙂
For der den ene artikkelen sverget til at man må slappe av så mye som mulig i ferien for å stresse ned – mente den neste artikkelen at “man kunne bli enda mer stresset av å stresse med å stresse ned”… Og sånn fortsatte det.
Ekspertene var i alle fall enige om at den hyppigste årsaken til feriekrangling, er at par legger opp til å rekke for mange ting slik at ferien ender opp med å bli stress fra ende til annen.
Faktisk kunne en artikkel melde om at 4 av 10 sjefer føler seg mer stresset etter at ferien er ferdig, fordi det har vært så travelt at de har glemt å slappe av. Og at 1/3 av oss trenger minst 3 dager for å glemme jobbforpliktelsene hjemme, siden vi egentlig ikke har tid til å ta fri.
Så er det samlivsterapeutene som mener at man maks bør være 2-3 dager sammen med svigermor og svigerfar. Og at man kanskje ikke bør dra til svigers i det hele tatt i ferien, men holde seg hjemme og pleie forholdet 😉
Etter sommeren i fjor, der jeg gikk rundt og ventet på finværet som aldri kom – bestemte jeg meg for å ha lave forventninger i år. Det har resultert i at jeg nyter hver eneste solstråle, og det kan kanskje være lurt – for i går lærte jeg at det visstnok er noe som heter “Feriepsyken”.
Den inntreffer når man har så høye forventninger til ferien, at man går i bakken av skuffelse når man endelig er på plass. Det finnes visst folk som har gått i psykose etter å ha kommet til feriestedet med vanvittige forestillinger – og blitt møtt av den harde virkeligheten isteden.
Men feriestress er altså noe som går igjen, og i følge Daily Mail er dette de viktigste årsakene:
* Fremmedspråk * Overforbruk * Andre turister * Å komme seg rundt * Arbeidsmengden hjemme * Å sørge for at alle er glade * Utpakking * Forvirrende valuta * Krangling om gjøremål * Følge planer * Å ikke få nok privatliv * Krangling om solsenger * Barn som krangler * Følelsen av å ikke ha kontroll
Mine favorittgrunner til feriestress, er “utpakking”, “forvirrende valuta” og “å sørge for at alle er glade”, haha! Og når man ser den lista så er det jo lett å stille seg spørsmålet om vi egentlig har godt av å dra på ferie..
Og hvordan skal vi egentlig klare å stresse ned, når det i følge reiseoperatørene har blitt viktigere for oss at feriestedet har trådløst internett enn svømmebasseng..? 😉
Stresser vi for mye, mener ekspertene at vi kan bli syke og slitne. Men hvis vi derimot bare slapper av, blir vi slække og umotiverte og sover mer. Dessuten tar det 21 timer og 31 minutter fra vi ankommer feriestedet, til vi så smått begynner å nyte ferien.
Og som ikke dette var nok, allerede etter 72 timer, begynner 1/3 av oss å bekymre oss for hjemreisen.
