Det nye soverommet er for lengst ferdig malt, og vi begynner å komme i orden – men akkurat nå står vi faktisk overfor et aldri så lite soveromsdilemma.. 😉
For det nymalte rommet har allerede rukket å bli mitt nye favorittrom, jeg blir til og med glad hver gang jeg går forbi og titter inn, og det sier jo litt om hvor fornøyd jeg er med fargen på veggene!
Siden jeg sliter med beslutningsvegring, har jeg også bestemt meg for å gjøre soverommet helt ferdig mens det enda er “nytt”. Kanskje blir jeg såpass gira av å få ting opp på veggene, at jeg blir inspirert til å ta resten av huset også 😉
Men, det store spørsmålet inntil videre er noe helt annet enn hvilke bilder som skal opp på veggen, nemlig: Er det tommel opp eller ned for å ha TV på soverommet?!
Ledningen henger foreløpig på halv tolv..
Jeg har nemlig en sånn glup idé om at Peter og jeg kan bruke den gamle TV’n som sto i boden, til å sette på en film til ungene en tidlig lørdag eller søndag morgen når høsten kryper på.. Alle samlet i den store senga, foran TV’n – og på den måten kan Peter og jeg forhåpentligvis kjøpe oss litt ekstra sovetid.. Men funker sånt?
Jeg hadde TV på soverommet da jeg bodde i kollektiv for tretten år siden, og fikk etterhvert et litt ambivalent forhold til det. For det ble så fristende å legge seg på senga og glo.. Og spesielt vanskelig ble det å skru av TV’n om kvelden!
Men det var jo en litt annen tid, da. Ikke hadde jeg barn, og som oftest kunne jeg jo ta igjen den tapte søvnen dagen etter.
Jeg ser for meg at det er mange som fraråder TV på sengekanten – kanskje spesielt med tanke på søvnkvalitet. Nå var det jo ikke tanken min å se på TV på senga om kvelden, men når jeg tenker etter så høres det jo ikke feil ut å krype under dyna på en mørk høstkveld og sette på en episode av Game Of Thrones, heller..
Jeg innser at det høres helt fjernt ut, men denne uka lærte Peter noe jeg tror kan komme til å redde ekteskapet vårt.
Og med “redde ekteskapet”, mener jeg at han har knekt en kode som kommer til å gjøre forholdet vårt enda sterkere. For det han har lært, kommer vi til å benytte oss av begge to! Og jeg er faktisk overbevist om at det kommer til å løse veldig mange problemer i framtida.
Kort fortalt dro Peter og jeg til byen med ungene rett etter barnehagen på mandag, for å handle både klær og mat. Det gikk forsåvidt greit, men jeg ble utrolig stresset da jeg skulle finne klær til lillesnuppa samtidig som hun svinset rundt blant alle klesstativene. Det var mye folk, og etter en stund var jeg helt utslitt. Magen skrek etter middag og jeg trakk et lettelsens sukk da vi endelig satt i bilen på vei hjem.
Peter hadde denne dagen bedt følgerne sine på Snapchat om å dele sine tørreste vitser, og spurte pent om jeg kunne lese opp noen av dem og legge dem ut på storyen hans. Jeg var egentlig ikke klar i det hele tatt, men tenkte at jeg fikk gjøre et forsøk.
Men etter fjerde forsøk ga jeg opp, enten ble jeg avbrutt underveis, eller så husket jeg bare halve vitsen og måtte begynne forfra. Vanligvis ville Peter blitt småirritert på meg, og bedt meg prøve én gang til; Ingenting å bli så stressa for, det er jo bare en snap. Nå var vi jo på vei hjem likevel, og snart ville middagen stå på bordet. Ta deg sammen, så går det så fint så.
Og denne måten å reagere på, irriterer meg noe så innmari! På samme måte som når jeg for eksempel sier til noen at jeg er livredd for å fly, og får til svar: “Neeeeeida, det er ikke noe å være redd for.”
For frykten min er jo der, det er ikke sånn at jeg later som jeg er redd for å fly – og hadde det hjulpet å tenke “Neeeeeeida, det er ikke noe å være redd for”, så hadde jeg jo bare gjort det..?
Peter og jeg har vært på COS-kurs på helsestasjonen, og lært at dersom et barn faller og slår seg, er det dummeste man gjør å prøve å avlede. Det er altså ikke riktig å plukke opp et barn som nettopp har slått kneet sitt, gå bort til vinduet, peke på en fugl og si: “Oi! Se på den fuglen, da! Den sitter på taket, den!”
Nei, barnet trenger å få ut gråten, det trenger en voksen som sier: “Det der skjønner jeg var vondt! Få se på kneet ditt, tror du vi må finne et plaster?”
Og akkurat denne taktikken brukte Peter for første gang på 6 år, i bilen på vei hjem, da jeg hadde falt sammen i bilsetet, og aller minst trengte den vanlige reaksjonen Peter pleier å servere meg. Han gikk for det totalt motsatte, og det virket som bare pokker’n!
Peter sa: – “Æh, drit i Snapchat, drit i telefonen. Det har ingenting å si. Vet du hva? Nå skjønner jeg at du er sliten. Jeg syns du var sterk som kom deg gjennom den handleturen, for den var sinnssykt stressende. Og du tok barna mye mer enn meg. Jeg tror faktisk hvem som helst hadde klikket i en sånn situasjon. Du er bra du, mamma.”
Haleluja! Det var jo nøyaktig dette jeg trengte å høre! Som et barn som har slått kneet sitt, og ikke trenger å snakke om fuglen utenfor vinduet som sitter på taket – så trengte jeg å få bekreftelsen på at JA, det var ikke rart at jeg var sliten! Han forstod meg, han så meg, og han sa jeg var bra for det!
Av alle steder hadde Peter plukket opp dette trikset i en episode av “Modern Family”, hvor Phil Dunphy hadde lært denne taktikken og deretter testet den på kona si. Med stort hell, så klart 😉
Og nå tenker jeg at dette er noe alle burde teste ut! Prøv det på kjæresten, på sjefen, kollegaen, sønnen, datteren, svigermor eller naboen. Hvis man havner i en setting der det kan være naturlig; kjør på med litt forståelse, da! Gi aksept istedenfor å pøse på med egne tanker og følelser.
Funker det ikke, så har du i alle fall prøvd – og funker det, så er det jo bare å fortsette 😉
Barndomshjemmet mitt lå rett ved et stort jorde, og utsikten fra kjøkkenvinduet var som balsam for sjelen. Det var natur, stillhet og et og annet rådyr som strøk forbi.
Men tidlig høst hvert eneste år, skjedde det samme: Gresshoppene tok over stillheten med deres utrolige konserter. Hundrevis av hanner som laget lyd ved å gnisse bena sine mot små tagger på lårene, og disse lydene kunne nesten ta pusten fra meg, særlig om kvelden.
Jeg lå i senga mi og hørte på den fascinerende lyden, mens jeg følte at høsten var i anmarsj.
I dag minner gresshoppene meg også på historien om Oldefar. For da Oldefar begynte å bli eldre, fikk han nedsatt hørsel. Den høyfrekvente lyden fra gresshoppene ble nok mindre og mindre hørbar for hvert år som gikk, og da noen en høstdag nevnte den lydsterke gresshoppekonserten som foregikk utenfor stuevinduet på gården hans, svarte han kjapt:
– “Gresshopper?! Nei, de ble utryddet for flere år sia, de.”
Det er august nå, og insektene har startet konsertene sine. Og selv om august pleier å by på mange flotte sommerdager, er det allerede nå et kjøligere drag i lufta, et slags forvarsel om at den fine sommeren snart er ved veis ende. Høsten er fin, men jeg håper sommeren vil bli noen uker til.
Uansett får historien om Oldefar meg til å smile, for hvor utenkelig er det ikke at man en dag ikke lenger kommer til å høre gresshoppenes sang?
Men når den dagen kommer, skal jeg i alle fall ikke være lei meg – jeg skal tenke som Oldefar. Gresshopper? De ble utryddet for flere år siden, de 🙂
På lista mi over ting jeg skal gjøre i løpet av de neste ukene, står punktet “Sortere klær”. Det er altfor lenge siden jeg tok et røsk i mitt eget klesskap, og begge ungene har masse tøy som ikke passer lenger.
Og det fikk meg til å tenke på en ting jeg lærte i sommer, takket være en sak en av vennene mine på Facebook hadde delt. Jeg er helt sikker på at det er flere enn meg som ikke visste dette fra før!
For i følge denne saken, er de ansatte i avfallssorteringsanleggene fortvilet over at du og jeg kaster klær som restavfall. De aller fleste av oss er flinke til å levere gjenbrukbare klær til UFF, Fretex, eller lignende – men det er verre med klær som er i dårlig stand.
Og klær, spesielt BH’er og korsetter, skaper visst masse trøbbel hver eneste dag i sorteringsanleggene, rett og slett fordi det henger seg fast. Anleggene må renses hyppig, og oppfordringen fra renovasjonsselskapene er klar: Lever absoluttalt tøy til gjenvinning, selv om det er ødelagt!
Dette var altså nytt for meg, jeg trodde nemlig hullete og slitte klær skulle i søpla… Men leverer man det til en returordning isteden, blir tøyet sortert i én av 200 kategorier (!) før det havner i riktig container – og slipper å sette seg fast i sorteringsanleggene. Dette sparer renovasjonsselskapene for ekstra utgifter – i tillegg er det bra for miljøet, for ødelagte klær kan nemlig gjenvinnes til andre ting! For eksempel til isolasjonsmaterialer i hus, og det er jo en fin tanke 🙂
Her i huset er vi store tilhengere av “Arvekarusellen”, og de fleste plagg sendes videre til en ny eier. Men enkelte plagg når også endestasjonen hos oss, og da er det jo fint å vite at en hullete og slitt genser ikke trenger å ende i bøtta fordi den ikke kan brukes som plagg lenger, men at den kan fortsette å varme kalde kropper som isolasjon 🙂
Ikke hus-isolering riktig enda, inn i arvekarusellen med seg 😉
Aaaah, første dag tilbake til hverdagen – det har vært både litt deilig og litt trist. Akkurat som det skal være etter en fin sommerferie! Og siden dette atpåtil er julis siste dag, passer det jo perfekt med en liten oppsummering.
Jeg elsker fortsatt tilbakeblikk, og selv om jeg klamrer meg fast til at august pleier å by på mange fine sommerdager, gleder jeg meg over at årets sommer har servert oss sol og atter sol i Vestfold.
Men nå, en liten oppsummering før august sparker i gang!
Beste kjøp Jeg ble hoppende glad da jeg fant disse rammene i en restekasse da vi var i Kongsvinger i forrige uke, og ble helt fra meg da jeg så at de kostet 10 kroner stykket! Så da kjøpte jeg like godt fire stykker 😉
Verste bomkjøp Jeg kjøpte en regnponcho før Stavernfestivalen – fikk ikke bruk for den i strålende sol… 😉
Peter-øyeblikk Han er jo generelt en bra mann, men jeg må si jeg elsker humoren hans når han kjøper blomster til meg fordi Jakob Oftebro har blitt singel. Det er liksom søtt og hysterisk artig på samme tid 🙂
Christina-øyeblikk Jeg digger Snapchat, spesielt de gangene jeg kan finne på noe på Peters bekostning. Så da han sovnet mens vi vasket bilen i helgen, så jeg mitt snitt – og aldri før har snap-innboksen min kokt så mye, haha! Særlig denne slo an, og jeg må innrømme at jeg fikk helt latterkrampe selv også:
Umulius82 leverer på snapchat 😀
Fullførte prosjekt Jeg kan ikke tro at juli har vært den mest produktive måneden på veldig lenge, men det har den altså. Vi har malt rommet som skal bli vårt nye soverom, vi har flyttet senger, skrudd opp kommoder og er i ferd med å komme i orden allerede. Det minner meg på at jeg må ta i bruk ordtaket til han treningsguruen på NRK: “Berre gjer da”.
Prosjekt som videreføres til neste måned Nå som jeg så hvor fort det gikk å male soverommet, er jeg litt gira på å få malt det mørke kontoret til Peter i en lys og fresh farge. Berre gjer da!
Gladeste øyeblikk Høres vel litt rart ut, men hele ferien har vært glade øyeblikk. Både Peter og jeg har vært litt på jobb hver dag, men vi har vært veldig flinke til å logge av når vi har kunnet. Og det har vært både viktig for huet og godt for familien ♥
Morsomste øyeblikk På Stavernfestivalen var det veldig mange som stoppet Peter for å si hei, og en av dem var en ung gutt i starten av tjueårene. Han sto sammen med kompisene sine, og da Peter gikk forbi, spurte han pent om han kunne ta en selfie. Han forklarte at han hadde sett Peter på Bloggerne på TV, men at han aldri hadde lest bloggen hans. Peter slo av en prat, tok selfie og high five, og rett før vi skulle gå videre, mumlet gutten: “Æh, okei da, jeg leser bloggen din også. Fast faktisk”. 😉
Bilde som aldri havnet på bloggen Kommentar unødvendig…
Friskus Dere som har sett storyen min på Snap i dag, vet at jeg har vært støttemedlem på treningssenteret siden Peter meldte meg inn i mai… Men i dag kom jeg meg altså opp og ut rett etter frokost, og selv om det gikk sånn passe siden jeg ikke husket hvordan jeg skulle ta øvelsene, så var jeg hvertfall på plass i lokalet! Friskus on fleek 😉
Daffus Sommerferie. Støttemedlem. Nok sagt.
Favoritt-blogginnlegg Innlegget om bønneplantene jeg hvert år får av Mormor og Este. Familie altså ♥
I dag kom vi hjem etter å ha vært en natt på hytta til foreldrene mine – og jeg skulle bare kjapt inn på vaskerommet for å henge opp et vått badehåndkle. Dette var synet som møtte meg:
Det kan tilsynelatende se ut som vi har hatt innbrudd på vaskerommet – ingenting er riktignok stjålet, men man trenger jo ikke særlig høy IQ for å forstå at det ser ut som noen har vært her, romstert rundt og etterlatt seg et forferdelig kaos.
Men dette er altså hva som skjer når man har hatt barnehageferie i tre uker og samtidig prøvd å slappe av litt…
Vanligvis skylder jeg på gubben når det er rotete, men vaskerommet er liksom mitt ansvar. Det skal sies at det aldri er helt strøkent der inne, men jeg har i alle fall et system. Og i denne ferien har jeg altså fått bevist at man må opprettholde dette systemet, selv om det er ferie.
Jeg kikket meg raskt rundt i rommet på leting etter et sted jeg kunne henge det våte håndkledet i sta, og oppdaget ting jeg ikke visste var der. For eksempel denne orkideen, som jeg ikke aner hvordan har havnet på gulvet foran vaskemaskinen:
Ser du den..?
Tøymykner og hundemat, tørkerull og dassrull
Sommeren er virkelig ikke over, men det er definitivt ukene der vaskerommet har fått leve sitt eget liv… I morgen er det tilbake til hverdagen igjen, og det tror jeg trengs 🙂
/ Takk for nå sommerferie – du har vært fantastisk ♥
Ikke at jeg noen gang mistet trua, altså… Men det er mye som tyder på at vi er i ferd med å oppleve et aldri så lite comeback i vinduskarmen 😉
Før vi dro på ferie vannet jeg alle plantene, inkludert de spirende avkoadosteinene i vinduskarmen. Det begynner å bli noen måneder siden Peter og jeg startet konkurransen “Førstemann til avokadoplante”, og Peter har jo ledet soleklart siden start.
Vi startet med to steiner hver, og jeg satset alt på den minste av mine – for å bevise en gang for alle at det ikke er størrelsen det kommer an på. Men i avokado-verdenen er det visst det, og mye tyder på at de små steinene blir for små og råtner, istedenfor å spire.
Er det bare meg som ser en avokado-high-five? 😉
Konkurransereglene var klare; vi skulle holde oss langt unna hverandres planter, selv om vi oppdaget tørr jord og behov for vanning. Men da Peter plutselig en dag bestemte seg for å sette sin spirende avokadoplante ut på verandaen “sånn at den skulle få seg litt sol og litt frisk luft”, måtte jeg spørre om det var en god idé.
Han insisterte på at den skulle bli stående, og da vi pakket oss ut i bilen for å reise på hytta i forrige uke, måtte jeg spørre på ny om han ikke skulle ta inn den stakkars planten før vi dro. Jeg syns den begynte å se litt pjusk ut…
Men “neida, lar den stå – såpass må den da tåle”.
Vel…
Godt av litt frisk luft, sa du?
Så nå kan det se ut som at gubben må vente på et mirakel for å dra i land denne seieren, bare se på min lille fighter som har kost seg i sola i vinduskarmen mens vi var på hyttetur 😉
Så gjenstår det å bli enige om hvem som faktisk dro i land seieren, for selv om det er ganske åpenbart at Peter vant “Førstemann til avokadoplante” så mener jeg å huske han sa at førstemann til 30 cm stakk av med seieren. Men så spørs det om han husker det, da 😉
I dag ble jeg sittende å se på dem. To små, som samarbeidet iherdig – og plutselig gikk det opp for meg at det jeg har fryktet så lenge, faktisk ikke er noe å frykte likevel 🙂
For i dag skulle barna og jeg skru sammen to nye kommoder mens Peter måtte jobbe. Og mens vi hørte på Spotify og sorterte skruer, slo det meg: Vi er ferdige med babytida!
Denne tida jeg har fryktet og gruet meg til, redd for å savne, redd for det ukjente, redd for å gi slipp – eller jeg vet ikke hva. Men så skjer det så gradvis.
Og i dag innså jeg plutselig, midt blant skruer og spikere, at nå har jegto små hjelpere istedenfor “én storebror og en litt for liten lillesøster”.
Jeg ble sittende å se på dem der de samarbeidet, der den ene forklarte at alle trepluggene måtte telles først, og den andre forsiktig telte fram til 16, men der stoppet det opp litt, for hva kommer etter 16 igjen – og da er det kjekt med en storebror som kan hjelpe deg i gang igjen, selv om man ikke husker hva som kommer etter 17 heller.
Og jeg ble så glad. For vi er ferdige med babytida, og det er jo helt vanvittig! Okei, så er det kanskje litt skummelt igjen i morgen, eller om en uke eller en måned – men akkurat nå er vi her. Og det føles fantastisk.
Ingen flere bleier, ingen gråt der man lurer på om det skyldes sult, trøtthet eller noe annet, ingen soverutiner på dagtid som må overholdes for at ikke natten skal bli et lite kaos.
Det er utrolig koselig med baby i hus, men fy søren så ålreit det er å få hjelp til å bygge kommoder 😉
Det er ikke mange ukene siden jeg skrev om feriekrangling, og at et av ekspertenes råd for en god ferie, var maks to eller tre dager sammen med svigermor.
Men etter én uke på hytta med min egen svigermor, har jeg begynt å gruble litt. For hun er helt topp! Jeg skjønner jo at jeg har trukket vinnerloddet her, for det er vel ikke mange som har en svigermor man blir mer og mer glad i for hver ferietur man har sammen..?
Men grunnen til at jeg nå altså har begynt å gruble litt, er at jeg lurer på hva oddsen er for at vi begge er like fornøyde. For det at jeg ikke har noe å utsette på henne, trenger definitivt ikke bety at hun er like fornøyd med meg!
Jeg har aldri sett henne gjøre det, men det er vel ganske sannsynlig at svigermor rynker litt på nesa over meg i blant.
Derfor har jeg samlet noen punkter jeg ser for meg kan være Topp 10 grunner til akkurat det 😉
Tannbørsten
Hytta vi har vært på, ligger altså midt i skogen uten verken strøm eller innlagt vann. Hver kveld når mørket senker seg, står familien Kihlman ved vannet og pusser tennene i stillhet mens man tar inn skogens ro. Kanskje hører man en frosk, eller en fugl eller forsiktig rasling i bladene på trærne. Og så brytes stillheten av “BZZZZZ BZZZZZ” idet svigerdattera kommer tassende med sin elektriske tannbørste som hun er helt avhengig av.
Bzzzzzzzzzzzzzzzzz
Sulten før frokost
Svigermor er virkelig ikke noe frokostmenneske, og jeg kan bare forestille meg hvordan det må føles å ha fått en svigerdatter som er sulten som en ulv før hanen galer. I tillegg må jeg ha mine grønnsaker attåt, og da blir det gjerne litt ekstra styr der også. For å toppe det hele mener Peter at jeg har “Bråkehue”, altså at det bråker ekstra mye når jeg for eksempel tygger gulrøtter. Bra start på dagen.
Blodsukkeret
Det tar meg rett til blodsukker-problematikken. Jeg må nemlig ha jevnlig påfyll av mat i løpet av dagen for ikke å falle sammen. Men i familien Kihlman tar man ting som det kommer. Kanskje spiser de om 10 minutter, kanskje om 4 timer. Det funker litt under middels for en svigerdatter som må ha mat NÅ! for ikke å forvandles til Hulken på en dårlig dag.
Peters nye “mamma”
Det må jo være spesielt for en svigermor å få en svigerdatter som av og til oppfører seg som moren til sønnen sin – altså som henne selv. For Peter er en flott fyr han altså, men noen ganger høres jeg litt ut som om jeg var moren hans. “Peter, kan du slutte å legge fra deg sokkene dine midt på gulvet?”, “Nå har jeg spurt deg fire ganger, kan du være så snill å gi Teo mat?”, “Peter, klokka er snart tolv! Kanskje på tide å legge seg?” Det må være rart å bli vitne til noe sånt, og attpåtil ikke kunne gripe inn.
Pakkesel
Hver eneste gang vi skal på ferie, sier svigermor det samme: Ikke pakk med dere for mye. Vi skal bare på hytta, vi trenger ikke mye klær. Hver eneste gang vi skal på ferie, gjør jeg det samme: Jeg pakker med for mye. Vi skal bare på hytta, vi kan få bruk for mye klær.
Hennes sønn – pakkeselet
Hønemor
Når man har feriert på ei hytte i nesten hele sitt liv, må det jo være spesielt å ha svigerdatter på besøk som ser farer overalt. Hva hvis barna ramler oppi utedoen? Faller ut av kanoen? Tråkker på en veps? Jeg tenker det kan bli i overkant med en hønemor på besøk i blant, kanskje spesielt når svigers har oppdratt fire barn selv.
Babycallen
Og det bringer meg rett over på neste punkt; jeg drar nemlig ingen steder uten babycallen. Til tross for at vi på hytta sitter i stua vegg i vegg med soverommet der barna sover, har jeg babycallen ved min side. Som svigerfar sier: “Hvordan vi overlevde i gamle dager er meg et mysterium.”
Hjelpeløs
Jeg blir veldig hjelpeløs på et kjøkken der jeg ikke aner hvor ting er. Når vann må kokes opp over gassvarme før oppvask, og jeg ikke aner hvor jeg skal skylle tallerkenene eller tømme ut skittent vann. Men jeg lærer litt hver gang vi er på hytta, og er glad for at svigermor er tålmodig.
Badeskrekk
Jeg vet ikke hva som har skjedd med termostaten min med årene, men jeg får altså ikke varmen i kroppen igjen etter et bad. Og med et badevann foran hytta som holder 18-19 grader, står jeg heller i vannkanten og vasker håret med ei øse, enn å dyppe hele skrotten nedi. Svigermor tar morgenbad hver dag, uansett temperatur. Og Peter…
Dypper ikke tåa først, engang.. :-/
Drikkevann
I alle år har familien Kihlman drukket vann fra brønnen ved siden av hytta. Jeg er livredd for å finne edderkopper i vannglasset mitt, og har med eget vann på flaske. Hvis ikke det er fisefint, så vet ikke jeg.
Men tross alle mine rariteter, har vi altså hatt en helt fantastisk uke sammen. Du vet det har vært bra når svigermor feller en liten tåre når man sier hadet..
… Med mindre det var gledestårer da, over endelig å få hytta for seg selv igjen 😉
Vi er jo noen rare vanedyr, og hver gang vi er på hytta, sjekker vi værmeldingen for å finne ut hvilken dag det er meldt dårligst vær.
Den dagen holder vi nemlig av til den obligatoriske turen over grensa til Sverige! I dag var det antydning til skyer, og dermed fikk vi gjort unna en fin liten tur til Charlottenberg 🙂
Det skal sies at det blir forsiktig med harryhandling ettersom det ikke er strøm på hytta, og dermed begrenset med kjølemuligheter. Men det spiller egentlig ingen rolle, for det viktigste stoppet er uansett i en butikk som ikke trenger avkjøling 🙂
When on hytta…
Bilde fra i fjor 😉
Godisfabriken er en av Peters vakreste barndomsminner (haha) – og han har mang en gang fortalt om sommerturene til Sverige der han fikk kjøpe smågodt og sitte i bilen på vei tilbake til hytta og mumse godteri mens han koste seg glugg.
Dette er en tradisjon han akter å holde ved like, og mens barna og jeg svinset rundt på leting etter våre absolutte smågodt-favoritter og fylte hver vår beskjedne pose, møtte vi etter en stund papsen i kassa da vi skulle betale.
Og det viste seg at han hadde gått bananas som vanlig… Barna gjorde store øyne da de så posen til Peter, men de godtok den lille hvite løgnen om at han “hadde kjøpt til hele familien”. Haha!
På vei hjem stakk vi innom glassverket på Magnor for litt glasstitting og en kopp kaffe, og det vi regnet med kom til å bli under middels moro for unga, viste seg å bli stor suksess.
For midt blant vaser, champagneglass og karafler kunne barna få dyppe stearinlys i forskjellige farger! Og det var skikkelig artig 🙂
To kunstverk tilbake på hytta ♥
Men det artigste i dag var nok godteriet. I alle fall for han far 😉
