En av de tingene jeg har funnet ut med årene, er at jeg blir ufattelig sliten av prøverom. Prøverom vil meg ikke vel. Derfor er det veldig sjeldent jeg kjøper meg nye klær, jeg tar heller et røsk en gang i ny og ne, når det virkelig er krise. Og da kjøper jeg gjerne en sju-åtte-ti-tolv plagg i slengen.
Problemet med dette systemet er at det føles så voldsomt når jeg kommer hjem med svære handleposer, og gubben ser det. Han har aldri direkte klaget, men jeg vet at han er veldig oppgitt over at jeg kjøper nytt uten at jeg samtidig kvitter meg med ting som er slitt. Hans slagord er nemlig: “Ett nytt plagg inn, ett gammelt plagg ut.”
Derfor har jeg det siste året benyttet meg av en teknikk jeg vet mange jenter bruker: jeg gjemmer unna de nye klærne jeg kjøper, og tar dem fram litt etter hvert, sånn at mannen ikke legger merke til det.
Dette har fungert utmerket i lang tid, men i dag skulle altså hele systemet rakne fullstendig. Og det bare på grunn av ei ussel jakke.
For på forsommeren måtte jeg ta meg en skikkelig handlerunde, og da kjøpte jeg blant annet en ny jakke. Jeg trengte ikke egentlig noen ny jakke, derfor gjorde jeg som jeg pleier: klipte av lappen og hang plagget rett i skapet. På den måten slapp jeg å forklare hvorfor jeg hadde kjøpt meg en ny jakke jeg ikke trengte, og hvorfor jeg ikke heller ønsket å kvitte meg med en av mine gamle.
I dag morges var det litt småkaldt da vi skulle ut å gå tur, en ypperlig anledning til å finne fram den bortgjemte skatten. Så jeg fisket jakka fram fra skapet der den hadde godgjort seg i et par måneder, og merket til og med at den hadde tilegnet seg litt skaplukt. Perfekt.
Jeg tok den på, og latet som ingenting.
Men da vi hadde kommet halvveis borti veien, møtte jeg samboerens blikk. Han hadde et litt merkelig uttrykk i fjeset, så jeg fikk straks følelsen av at noe var på gang.
– “Så fin den jakka der er..”, sa han plutselig. Jeg holdt pusten noen sekunder, men det kom ikke noe mer.
– “Ja, syns du?“, pep jeg til svar.
– “Ja, du kledde den! Er den ny, eller?“
– “Nehei, den er ikke ny, nei..”, stotret jeg.
– “Okei. Kan ikke huske å ha sett den før, bare.“
– “Nei, det er ikke sikkert jeg har brukt den på en stund.. Jeg.. Nei, jeg husker ikke helt.“
Hvorfor i alle dager hadde jeg ikke bare vært ærlig fra starten av? Jeg som ikke kan lyve engang, hvorfor hadde jeg ikke bare sagt: “Hei, se på den nye jakka mi! Den har jeg kjøpt! Og ja, jeg har kanskje kjøpt en ny jakke, men det betyr ikke at jeg har tenkt til å kvitte meg med en av mine gamle! Og sånn er det med den saken!”
Men nå følte jeg liksom at jeg allerede satt for dypt i det til å innrømme noe som helst.
– “Hmm”, fortsatte Peter, “også har du jo kanskje flere jakker du bruker også, litt om hverandre.“
– “Ja, det har jeg jo. Det er jo ikke sånn at jeg har brukt denne hele tida, liksom“, mumlet jeg til svar.
Så ble det stille i noen minutter. Jeg håpet at han ville la temaet ligge, men så fortsatte han uventet:
– “Vet du sånn ca hvor mange ganger du har brukt akkurat denne jakka, da?“
What? Hva slags spørsmål var det..? Si meg, hang prislappen fortsatt på, eller hva? Men jeg hadde jo dobbeltsjekket at jeg hadde tatt den av, det var jeg helt sikker på..
– “Eh“, stammet jeg, “hvor mange ganger jeg har brukt den..? Nei.. Fire, fem kanskje?“
– “Okei.“, svarte Peter og trakk på skuldrene.
Stillheten var til å ta og føle på. Hvorfor, åh hvorfor hadde jeg satt meg selv i denne situasjonen! Snakk om lavmål å juge om en sånn liten filleting.
Det gikk et par minutter før Peter brøt tausheten igjen:
– “Eh, men den jakka der.. du har kjøpt den selv, ikke sant?“
Om jeg hadde kjøpt den selv? Nå begynte jeg å bli skikkelig svett, og litt småirritert:
– “Ja, den kjøpte jeg selv ja. Skal du ha navnet på butikken også, eller?! Og dato? Og kanskje pris?”
– “Neida, det går fint det.. Men..“
– “Hva er det nå?”, avbrøt jeg.
– “Jo, jeg bare lurte på om du husket å betale for den før du forlot butikken..“
Jeg stoppet opp, rimelig oppgitt over hele denne utspørringen. Jeg snudde meg og stirret trassig på ham, før jeg oppdaget at han humret mens han nikket ned mot armen min. Så jeg kikket i samme retning.
Og det var da jeg oppdaget det.
Dama i butikken hadde glemt å ta av alarmen! Jeg kjente jeg rødmet fra hårtuppene og ned i tærna..
– “Hehe“, lo Peter, “Mulig den detaljen der er siste mote fra Paris, altså.. Men jeg tror vel heller du bare kan innrømme at du har kjøpt deg ny jakke”.
Greit, jeg gir meg. Det blir ikke mer juging.
/ Ærlighet varer fortsatt lengst 🙂