Etter at jeg postet innlegget “Trøtt i trynet” på søndag, fikk jeg helt noia. For nederst i saken spurte jeg om ikke du kunne sende meg ditt før- og etterbilde. Samboeren min bare lo, og sa at det var det ingen som kom til å tørre.. Og da jeg hadde trykket “publiser” gikk det opp for meg hvor forferdelig flaut det ville bli hvis det ikke dukket opp en eneste mail!
Men..
Gjett hvem som tok feil! Oh yes; Peter 🙂 For selvsagt fikk jeg mail!
Jeg hadde håpet på fire stykker, men det kom faktisk over dobbelt så mange! Ja, til og med to som ikke ønsket å få bildet sitt publisert.. 😉
Så her kommer altså et knippe med tøffe mandagstryner, som tok utfordringen min på strak arm:
I morges våknet jeg av et gledeshyl fra datteren min. Hun er snart ett år gammel, veldig søt – men ikke så veldig opptatt av dette med søvn. Til gjengjeld er hun veldig glad når hun er våken! Jeg hadde kanskje også vært like glad dersom jeg la meg halv sju hver kveld, men det skjer jo aldri. Derfor må jeg stort sett hver morgen dra meg ut av senga.
Og nettopp derfor er det like greit å ikke se seg i speilet..
Men i dag skjedde noe som umiddelbart gjorde meg betraktelig mindre trøtt – og faktisk ganske klar for å møte dagen! For akkurat i det jeg skulle legge fra meg mobilen for å få på meg fillene, må jeg på et eller annet vis ha streifet borti skjermen. For plutselig hadde det åpnet seg en app som jeg ikke husket at jeg hadde.
En app som sminker ansiktet ditt! Først tenkte jeg; nei off, orker ikke dette nå, jeg er så altfor, altfor trøtt.. Men så..
“Jeg er fortsatt trøtt.. Dette er ikke morsomt..”
“Å jøjjes, haha – det var leppestiften sin, det!”
“Hva med knallrøde lepper før kirketid på en søndag..?”
“Er det sånn jeg ser ut med smokey eyes..”
“Med litt roser i kinn – let this day begin!”
I morgen er det mandag – og tipset er herved overlevert! For skulle du våkne like trøtt som meg, så vet du hva du må prøve. Appen heter “MakeUp Genius” (ikke sponset, bare tips!), og funker på alle som har et fjes.. Hannkjønn ingen hindring 😉
Og du..
Jeg fortalte gubben at jeg hadde veldig lyst til å lage et oppfølgingsinnlegg, og at det hadde vært moro hvis du som leser kunne sende meg ditt før- og etterbilde. Han lo høyt og sa at det er det ingen som kommer til å tørre..
Vel – jeg tror han tar feil! Så hvis du har tid håper jeg du i løpet av morgendagen kan sende meg et bilde av ditt trøttetryne, samt et skjermbilde av det beste trøttetrynet ditt ferdig sminket i appen. Begge bildene sender du på mail til konatilblogg(at)gmail.com – og jeg blir kjempegla!
“Jaha ja..“, mumlet journalisten fra den andre siden av kjøkkenbordet. “Konatil, ja.. Det er jo et artig bloggnavn, det..“
Vi hadde lokalavisa på hjemmebesøk og den utsendte satt og nippet til kaffen sin. Stemningen var god og praten gikk lett og ledig, men den frittalende journalisten var ikke nådig da han plutselig fortsatte:
“Men den underteksten, da..? Hemoroider?! Den må du nok jobbe litt mer med!“
Jeg møtte blikket til samboeren min, og vi slet med å holde oss alvorlige. For da jeg i sommer satt og jobbet med bloggoppsettet, gikk jeg mange runder på hva jeg skulle ha som undertekst. Jeg ønsket noe kort og konsist som kunne beskrive stemningen her inne. Smilefjes taler jo for seg selv.. Og, vel.. Blir det egentlig mer uhøytidelig enn å snakke om hemoroider?
Derfor skrev jeg i mitt aller første blogginnlegg, at jeg ønsker at det skal føles som et trivelig pauserom her inne. Der hverdagen settes på vent og vi kan slarve og sladre, om mannfolk, interiør, hemoroider og smilefjes. Ja, kanskje ikke sånn kjempemye om hemoroider da, men at vi rett og slett tar det som det kommer.
Overraskende nok har det vært ytterst få som har kommentert at jeg har valgt å nevne hemoroider i toppbildet.
Men hvis du likevel har lurt litt på hvor jeg fikk ideen fra – så håper jeg du vil mimre litt sammen med meg i kveld. Vi skal nøyaktig ett år tilbake i tid, da jeg var skikkelig høygravid og skrev et gjesteinnlegg på bloggen til Pappahjerte:
* UBUDNE GJESTER I HEKKEN – 04.09.2014 *
Peter kaller seg kanskje for en tøff mann, men når det kommer til å prate om intimhelse er han en skikkelig pyse. Like fullt har han blitt pent nødt til å lære seg et par ting i løpet av mine to svangerskap, for med svangerskap følger en del mindre behagelige skavanker… Skavanker som man muligens ikke var klar over at kunne dukke opp.
For når man har en voksende baby inni sin egen mage, sier det seg selv at det mot slutten av graviditeten begynner å bli trangt om plassen. Urinblæra må tømmes hyppig, magesekken fylles fortere, og man blir andpusten ved selv den minste anstrengelse. Men en ting jeg ikke var klar over på forhånd, var at den voksende livmoren trykker ned mot endetarmen. Dette kan føre til at man får uønsket besøk der bak – nemlig av hemoroider.
Da jeg gikk gravid i 2012, skjedde dette meg mot slutten av svangerskapet. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg ble tatt skikkelig på senga. Jeg hadde aldri hatt sånt djevelskap før, og trodde det var noe pensjonister fikk fordi de spiste for mye fyrstekake og drakk for mye portvin. Hemoroider er helt klart ikke noe man snakker om rundt middagsbordet. Eller med naboen. Eller med noen som helst. Bare ordet i seg selv får Peter til å brekke seg, så jeg kunne ikke nevne dette for ham da det stod på som verst for et par år siden.
Litt rart er det jo egentlig, for et raskt søk på Google forteller at hele 1 av 3 nordmenn sliter med dette problemet. Og det er jo et overraskende høyt tall, spør du meg. Det betyr jo egentlig at dersom du ikke har hemoroider selv, så har naboen din det. Eller moren eller faren din. Men ingen snakker om det.. Hvilket ved nærmere ettertanke kanskje er like greit.
– Unnskyld, min herre, jeg så at De hadde litt problemer med å sette Dem i stolen – – Ty! – Om forlatelse.
Men nå har det seg altså sånn, at jeg jo ikke er dummere enn at jeg forstår at når jeg nå befinner meg i en relativt høygravid tilstand, så betyr det at jeg sannsynligvis snart får besøk av disse rakkerne igjen.
Enda et raskt søk på Google kan fortelle at det finnes forebyggende salver på markedet, men at de preparatene som blant annet inneholder prednisolon bør unngås når man er gravid. Salven som derimot anbefales for gravide, og som jeg tydeligvis er ute etter, har dessverre klart å gå tapende ut av navneforslag-konkurransen. Den har nemlig fått det klingende navnet «Alcos Anal».
Er det noe du ikke ønsker å be om hjelp til å finne i apotekhylla, så er det «Alcos ANAL». Jeg var derfor helt klar på at dette produktet skulle jeg finne selv når jeg tok turen til apoteket – uten hjelp fra en eller annen apotektekniker. Det var selvsagt lettere sagt enn gjort.
«Hei! Hva kan jeg hjelpe deg med – leter du etter noe spesielt?»
Jeg hadde knapt fått satt det ene benet på innsiden av apotekets lokaler, før den mørkhårede damen kastet seg over meg. Hva skulle jeg svare.. «Nei, jeg er bare ute og kikker litt»..? Ingen drar vel på apoteket for å se seg rundt. «Nei takk, jeg vet hva jeg skal ha..» føltes heller ikke riktig. Jeg sveipet blikket raskt rundt for å se om «Alcos Anal» lyste mot meg fra en av reolene. No such luck.
Det var to andre kunder i lokalet i tillegg til meg, og selvsagt var det dørgende stille. Det bråker dessverre aldri på apoteket.
Jaha, så det er du som er klar for litt.. ALCOS ANAL?!
Jeg turte ikke møte blikket til den hyggelige damen som ventet på svaret mitt. I stedet begynte jeg å stotre.
«Eh ja, jo jeg tenkte jeg skulle være litt tidlig ute.. Eller tja, du vet, jeg har hørt at man skal være litt forsiktig når man er gravid..» Great, dette gikk jo fint. Damen rynket pannen forsiktig, men lot meg fortsette:
«Jeg skal ha.. Alcos Anal..», hvisket jeg så lavt jeg kunne.
Damen fortrakk ikke en mine. Profesjonelt.
«Ja, det har vi her borte!», svarte hun, en smule for høyt, stillheten i rommet tatt i betraktning. «Problemet er bare at vi er helt utsolgt, og leverandøren klarer ikke levere på en stund.»
«Eh, okei. Har du noe annet da, som fungerer på tilsvarende måte og som er godkjent under graviditet?», mumlet jeg.
«Ja, denne salven her», fortsatte damen i samme volum som før, «denne lindrer kløe og smerte og annet ubehag som man har i og omkring endetarmsåpningen. Gjør stort sett samme nytten som Alcos Anal, bare med andre virkestoffer.»
Jeg hadde nå tiltrukket meg de to andre kundenes oppmerksomhet, begge kikket nysgjerrig i min retning.
«Ja, eh, eh, altså», stammet jeg, «jeg skal liksom bare bruke dette forebyggende jeg da, det er ikke sånn at jeg allerede har et problem, men jeg tenkte at det var best å være tidlig ute sånn at problemene ikke oppstår kanskje, jeg har hørt at det kan være veldig plagsomt, og..»
Oh lord. Rødmen i fjeset mitt må ha gitt mitt ufødte barn i magen midlertidig blodmangel – for jeg må ha vært tomatrød på dette tidspunktet. Damen smilte til meg, ville åpenbart ikke avbryte mitt lille foredrag.
«Eh, ja takk, jeg tar den salven der, jeg», gryntet jeg før jeg løp til kassa, betalte i en kjempefart og stresset ut av butikken.
På hjemveien kom jeg plutselig på ordene fra jordmoren på fødselsforberedende kurs: «Det finnes mange gravide som ikke får en eneste hemoroide, så ikke gå og vent på dem!»
Men en ting er i alle fall sikkert; skulle de først dukke opp, så er det i det minste en mager trøst at leverandøren ikke klarer å levere nok «Alcos Anal» i forhold til etterspørselen. For det kan jo ikke bety annet enn at du muligens har en liten salvetube innerst i skuffen på badet, du også 😉
Hvert år får jeg like panikk når jeg innser at sommeren er på hell. Men så tar det heldigvis ikke lange tiden før jeg husker at høsten faktisk er kjempefin!
Det deilige, friske draget i luften som gjør det så godt å puste. De flotte fargene på bladene på trærne. Når man har vært ute i høstregnet med hunden, og får igjen varmen under pleddet i sofaen. Den lune stemningen i stua når man tenner stearinlys.
Men likevel er det én ting som slår alt dette. En ting som for meg gjør høsten komplett.
For det beste med høsten er når det plutselig ringer på døra og mormor kommer med kjelen.
Fårikålkjelen!
Oppi kjelen ligger verdens beste fårikål, laget med store mengder kjærlighet. Uansett hvor hardt jeg prøver selv blir den aldri like god som mormors fårikål. Den er kokt dagen i forveien, sånn at smaken har fått satt seg ordentlig. Kålen har mistet sin struktur, og pepperkornene danser fritt.
Det pleier å gå stille og rolig for seg på Snapchat’en min. Jeg legger stort sett ut bilder av hverdag, og veldig lite bilder av bling-bling. Akkurat sånn jeg liker det.
Men i forrige uke ble jeg tatt litt på senga, for jeg hadde ikke forventet at så vanvittig mange skulle gå helt bananas! Bare minutter etter at jeg hadde postet en liten serie med bilder, begynte det å strømme inn meldinger fra fjern og nær, folk og fe – som omtrent samtlige hadde satt smoothiene sine i halsen.
Hadde jeg visst hvilket opprør jeg satte i gang, hadde jeg aldri postet bildene.
For jeg var i gang med å lage smoothie da jeg helt tilfeldig oppdaget følgende setning bak på posen med frossen, importert smoothie-frukt:
Skal bærene benyttes i en rett som ikke skal varmebehandles, anbefales det å gi de fryste bærene et raskt oppkok på 1 minutt før bruk.
Hva fasan.. Koke frukten før man putter den i smoothien? Er ikke det litt av poenget med smoothie da, at den skal bli kald, god og smooooth..? I ren frustrasjon kastet jeg meg over Snap og spurte om noen visste hvor man kunne få tak i frukt som ikke måtte kokes før bruk.
Oh. Lord.
For en respons! Ingen svarte meg på spørsmålet mitt, men det haglet inn veldig mye annet:
Koke frossen frukt?!
Kunne man bli syk?
Hva med små barn? De har jo også drukket hjemmelaget smoothie?
Vi har jo aldri blitt syke?
Legen min sier at frysing dreper bakterier?
Er dette hysteri?
Og sånn kunne jeg fortsatt i en evighet.. Det var åpenbart flere enn meg som ikke hadde lagt merke til anbefalingen på pakken! Så selv om produktet (noe misvisende?) heter “Smoothie-blanding”, så anbefales det altså et oppkok for å være på den sikre siden. Rett og slett fordi det har blitt påvist snusk og bakterier i frosne, importerte frukt- og bærblandinger opptil flere ganger tidligere.
Yæk! Så på fredag kokte jeg både frukt og bær før jeg satte det til avkjøling. Ikke bare tok det mye lenger tid enn jeg hadde til rådighet, men smoothien ble ikke på langt nær så god som den pleier å være. I tillegg var jeg selvsagt tom for isbiter..
What’s in the making? Gloheit og dvask smoothie..
Men midt oppe i alt kaoset, dukket det plutselig opp en ganske uventet melding..
Og det var fra deg som skrev at det føltes som du hadde fått livet i gave etter at jeg gjorde deg oppmerksom på advarselen bak på posene.. For du hadde drukket smoothie med frossen frukt oppi omtrent hver dag det siste året, og aldri blitt syk. Haha! Det gjorde dagen min 🙂
Men nå står jeg igjen med et dilemma: Koke frukt og få dvask og lunken smoothie, eller bare kjøre den frosne frukten rett i blenderen og krysse fingra?
Eller..?
/ Det blir lenge til neste skandale på Snap, jeg lover!
Å lage middag til en hel familie er litt som å spille bingo: noen føler seg som vinnere, andre føler seg som tapere. Ikke alle kan bli like fornøyde med valg av matrett hver gang, men innmellom treffer man blink. Og i forrige uke satt det for første gang på evigheter, fire vinnere rundt middagsbordet vårt! Når det først skjer, ja da blir jeg pent nødt til å dele oppskriften.
“Alle likte maten, time to paaarteyyy!”
Jeg prøvde meg på noe helt annet enn de ti kjedelige rettene vi har en tendens til å loope her i huset, og kastet meg over intet mindre enn en grateng-oppskrift. Dette trenger du for å lage
“Barnas beste skinke- og blomkålgrateng:”
– 600g bayonneskinke (du vet sånn ferdigkokt skinke, i ett stort stykke) – 1 blomkål – 200g fullkornsskruer (jeg brukte de med forskjellige farger) – 1/2 purreløk – 1 pakke revet parmesan (eller annen ost) – 3 ss hvetemel – 3 ss smør – 5 dl melk – salt & pepper – evt litt olje til steking
1. Sett stekeovnen på 220 grader, og sett 3 liter vann til koking i en kjele.
2. Del 1 hel blomkål i små buketter, og finhakk 1/2 purreløk. Så deler du ca 600g bayonneskinke i små terninger.
3. Kok ca 200g fullkornsskruer i vannet fra punkt 1 i ca 10 minutter. Kok blomkålen med pastaen de siste 3 minuttene av koketiden.
(Hvis du leser dette Peter, så var det derfor blomkålen i vår grateng var litt hard.. Jeg glemte nemlig det siste punktet der, innser jeg nå.. Haha!)
4. Varm opp en stekepanne til middels høy/høy varme med litt olje, og stek skinke og purreløk i 3-4 minutter til skinken er gyllen og purreløken blank. Her kan du gjerne instagramme eller snappe litt, hvis du er like harry som meg.
5. Smelt 3 ss smør i en kjele. Strø over 3 ss mel under omrøring (bruk visp!) når smøret har smeltet. Spe så på med 5 dl melk, litt etter litt for å unngå klumper. La sausen småkoke i ca 5 minutter. Smak til med salt og pepper. Ønsker du en ekstra god smak, kan du tilsette litt revet ost eller muskatnøtt. Jeg gjorde ikke det, for jeg var stressa fordi alle begynte å bli sultne.
6. Fordel pasta, blomkål, skinke og purreløk i en ildfast form. Jeg la det litt lagvis. Hell så over den hvite sausen, og bland godt slik at alt er dekket med saus. Topp med 1 pakke revet parmesan, eller annen revet ost. Putt formen i ovnen i 12 – 15 minutter.
Så er det bare å servere! Tipper denne gratengen kan varieres i det uendelige, men her har du i alle fall basen. Oppskriften fant jeg oppi Adams matkasse – takk til Adam som sa jeg kunne dele!
I huset vårt er det ikke bare bare å få seg en god natt med søvn. Man skulle kanskje tro at det er de to barna som lager mest trøbbel, men nei. Uansett hvor mye sprell de lager om natten, så ligger deres far alltid et hestehode foran.
Han er det jeg vil betegne som særdeles aktiv i søvne.. Omtrent hver natt er han ute på vandring, leter etter barna sine i skuffer og skap, sjekker og kontrollerer dører og vinduer fordi hunden kanskje har stukket av. Men hunden ligger alltid og drunter fornøyd på teppet sitt – mens barna sover trygt i sine senger.
Men det verste er de nettene jeg våkner av at han henger over meg, for å sjekke om jeg er en innbruddstyv. Jeg skvetter ikke like mye som jeg gjorde i starten, men som konstant trøtt småbarnsmor blir jeg til gjengjeld ganske irritert over å bli vekket.
Innimellom prøver han å vri hodet mitt til siden, for å forsikre seg om at jeg ikke blir kvalt nedi puta. Og da barna våre var bittesmå, våknet jeg rett som det var av at han dunket meg i ryggen. Når jeg spurte hva i huleste han drev med, var svaret alltid det samme: han skulle jo bare få meg til å rape.
Du skjønner greia. Så de nettene jeg må få sove godt, blir jeg dessverre nødt til å sparke gubben ut på gjesterommet.
I en ukes tid har det blitt noen netter på hvert vårt rom, fordi høstens barnehagebasiller har slått ut i full blomst. Men på torsdag kunne Peter forsikre meg om at han hadde sovet veldig rolig noen netter på rad, han hadde ikke vært oppe og trasket på lang tid, og var nå klar for å flytte inn på soverommet igjen. Jeg gikk motvillig med på det, selv om jeg på langt nær var uthvilt – men jeg måtte jo gi stakkaren en sjanse.
Klokka må ha vært midt på natta da jeg bråvåknet av at noen stod i senga over meg. Det var bekmørkt, så jeg skrudde på nattlampa til minstejenta vår, og synet som møtte meg.. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, for midt i senga stod Peter og kjælte og strøk med forsiktige bevegelser på lampa vi har hengende i taket. Lampa som Peter bare kaller for “strutsen”:
– “Hva i alle dager driver du med?!“, spurte jeg.
– “Ehm, hm?“, lød det der oppe fra.
– “Nei jeg bare lurer på hva du holder på med?“, fortsatte jeg.
– “Jeg.. Jeg bare trodde det var en bombe..“, kom det spakt.
Natta etter var guttungen ganske pjusk i formen, så vi ble enige om at Peter skulle sove inne hos ham for sikkerhets skyld. Og morgenen etter var det en forundret treåring som våknet til dette synet:
“Noen” hadde i løpet av natten demontert lampa som hang over sengen hans. Det viste seg at det nok en gang var snakk om en bombe.. Vi fant den heldigvis igjen oppi en lekehaug på andre siden av rommet. Desarmert og ufarliggjort..
Det begynner å gå opp for meg at dette er noe barna og jeg pent må leve med. Men så er vi jo ganske heldige da, for enten det er snakk om livsfarlige strutse-lamper eller tyver i sokkeskuffen, så har vi vår egen nattarbeidende sikkerhetsvakt som alltid er beredt 🙂
Når man er i et forhold, er det ikke til å stikke under en stol at man kan irritere seg grønn over sin andre halvdel i blant. Eller, kanskje ikke hvis man er veldig nyforelska. Jeg husker da Peter og jeg nettopp hadde flyttet sammen.. Da syns jeg det var skikkelig søtt hver gang han dro av seg sokkene sine etter en lang arbeidsdag, og slang dem under stuebordet.
Søtt! Ting har endret seg siden da, haha. Men heldigvis er jo irritasjon som dette ganske uskyldige greier. Og trenger man det ikke egentlig for å skape dynamikk i forholdet? Hadde det for eksempel vært sol og varmt i Norge hele året, hadde vi jo ikke satt pris på våren og sommeren. Det er den kjipe vinteren som setter ting i perspektiv!
Først konkluderte jeg med at disse irriterende tingene ved Peter, må være min kjipe vinter..
Men så gikk det opp for meg: hva med min bøtte med særheter jeg bærer på selv? Hvis Peter er en kjip vinter, så må jeg være.. En liten istid.
Så her kommer det altså, det kanskje særeste innlegget jeg noensinne har skrevet.. Lista over de ti tingene jeg tror samboeren min irriterer seg mest over ved meg.
Bruksanvisning
Jeg leser bruksanvisninger! Jeg elsker bruksanvisninger! Peter hater dem.. “Klare selv“, som treåringen vår sa da han var liten.. Ingenting er som når vi har vært på Ikea, når vi sitter på stuegulvet med hundrevis av deler foran oss, og jeg lirer av meg: “Nei Peter, i bruksanvisningen står det at det er den smale som skal skrus på først! Se her, se her i bruksanvisningen..“. Da blir det alltid litt sånn.. “spent” stemning.
Bråkehue
Jepp, jeg har visst bråkehue. Jeg hadde aldri hørt om dette før jeg møtte Peter, men han sier at når jeg spiser, så er det som om lyden forplanter seg i hodet mitt og lager høyere tyggelyd. Og for en som hater tyggelyder, må jo dette være ganske uutholdelig. Som om saken ikke var ille nok fra før, så elsker jeg gulrøtter og mandler. Haha! En herlig kombinasjon i sofakroken..
Hvordan sikre dårlig stemning.. Mandler som knekker og aprikoser som smatter
Bakterier
Jeg har nok litt i overkant noia for bakterier, og dette kommer best til syne ved kjøkkenbenken. Egen skjærefjøl til kylling såklart, men også egen til løk. Jeg hater at annen mat tilegner seg gammel løksmak fra fjøla. Nevnte jeg Antibac? Alltid med i veska. For en som ikke er fullt så nøye på det, må jo dette være en smule hysterisk og rimelig irriterende..
Støvsugeren
Jeg har en tendens til å la støvsugeren ligge framme etter bruk. Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger Peter har bedt meg om å rydde den bort sånn at ingen snubler i den.. Det er bare det at jeg som oftest blir avbrutt midt i arbeidet, sånn at jeg alltid har et rom eller to igjen. Og da er det liksom så fristende å bare.. La den ligge litt til.
Varmtvann
Kjøkkenkrana vår er av den hissige typen. Når man ber om varmt vann, så får man varmt vann. Kokende vann. Og når jeg er ferdig med å vaske opp, så har jeg en tendens til å bare skru av krana, sånn at nestemann får seg en glovarm dusj. Ingen av barna rekker opp.. Enda. Men det gjør altså Peter. Vi må skru litt på varmvannstanken, tror jeg.. Eller så er det bare på tide at jeg skjerper meg.
Hundeposer
Jeg går gjerne tur med hunden, og lillefrøkna i vogn samtidig. Når hunden har bajset, pleier jeg å legge hundeposen i understellet på vogna. Det er bare det at jeg har en tendens til å glemme å kaste hundeposen når jeg kommer hjem, og vogna triller jeg inn i gangen. Så etter noen timer løper vi rundt og leter etter fisens rette far. Det viser seg bestandig at det er min skyld, da. Igjen 😉
Huppsideisi..
Førersetet
Jeg har korte ben, Peter har lange ben. Jeg må altså flytte førersetet ganske langt fram for å rekke ned til pedalene.. Og når jeg har parkert bilen i garasjen, ja da hopper jeg ut uten å stille det tilbake. Så neste gang Peter skal sette seg inn, blir det trøbbel – og meget trangt om plassen. Jeg innser jo at det er lettere for dvergen å skyve setet tilbake før jeg forlater bilen..
Avishamstring
Vi får lokalavisa i postkassa 6 av 7 dager i uka. Jeg må lese i rykk og napp, men klarer ikke kaste en ulest avis. Tenk om jeg går glipp av noe! Derfor har det nå hopet seg opp en pen liten haug siden sommeren, en haug som hadde irritert ræva av meg hvis det var motsatt.. Tenk om det hadde vært tredve uleste Pondus for eksempel.. Huttetu 🙂
Netflix and chill
Etter at vi fikk barn, bruker vi flere kvelder på å komme oss gjennom en hel film fra start til slutt. Peter klarer, uansett hvor trøtt han er, å mobilisere film-krefter. Mens jeg derimot, bestandig slokner etter noen minutter. Om han kan se filmen alene? Nei, da får jeg jo aldri sett hvordan den ender, da..
“Bare hviler hodet mitt litt her, jeg kjære.. Veldig spennende intro forresten.. Gleder meg til å se en hel fi.. Zzzzzzz..”
Lukk døra!
Jepp. Etter at jeg fikk barn har jeg begynt å tisse med dodøra oppe. Det er så mye mer praktisk når man har ørene på stilk og må høre etter hvor barna befinner seg. Veldig usjarmerende, jeg vet det. Også jenter som aldri går på do, engang!
Jeg innser nå at jeg ikke hadde orket å være sammen med meg.. Så da gjenstår det bare å se, da – om han leser dette innlegget og lar seg inspirere. Det kunne jo vært interessant og sett hans liste..
/ Utfordringen er herved sendt, min lille tåneglsklipper 😉
Jeg har flere ganger hørt at man skal be om sitatsjekk etter at man har blitt intervjuet. Bare sånn for å dobbeltsjekke at journalisten har klart å videreformidle det du egentlig mente. Samboeren har med tiden blitt flink til dette, men jeg har jo ikke akkurat særlig mye erfaring å skryte av når det kommer til media.
Men for et par uker siden dukket det opp en mail fra Det Nye, som lurte på om jeg kunne svare på noen spørsmål. Den hyggelige journalisten skulle skrive en sak om hvordan “gjøre livet mer lættis”, og ønsket å intervjue tre jenter som ikke er redde for å leke litt, drite seg ut og som ler mye.
Hei hallo! Selvsagt måtte jeg takke ja til dette! Jeg fikk spørsmålene på mail, som jeg svarte på etter beste evne. Og siden alt foregikk skriftlig, tenkte jeg at jeg hadde mer eller mindre full kontroll over teksten, og at en sitatsjekk var unødvendig..
Men på spørsmålet “Tips til hvordan vi andre kan le mer og gjøre livet morsommere?”, tror jeg det må ha gått litt i ball på et eller annet tidspunkt.
For jeg svarte at man alltid bør se humoren i ting som man uansett ikke kan gjøre noe med. Som eksempel nevnte jeg at rumpa mi har blitt helt flat etter fødsel nummer to, og at jeg enten kan velge å se humoren i det, eller legge meg ned og grine.
Helt avslutningsvis skrev jeg:
“Et lite tips er dessuten at alt kan settes i perspektiv; man mister ikke jobben fordi man har en flat rumpe. Og tacoen på fredagskvelden smaker sannsynligvis like godt.”
Overraskelsen var derfor stor da jeg fikk se saken på trykk, og kom til følgende avsnitt:
At det var..?
“Fredagstacoen smaker like godt både med og uten rumpe“..?
I dag har vi diskutert, gubben og jeg. For jeg er egentlig ikke så nøye på ting, men når det kommer til kjøkken og hygiene er jeg rimelig streitleif. Jeg har både klutenallergi og noia for kyllingkjøtt, med egne oppvaskkoster til ulike formål. Det er greit at det er rot på kjøkkenbenken, men jeg må vite at det er rent.
Men så er det altså en ting som ikke henger på greip. For hvorfor er det en liten ting, en ganske uunnværlig helnorsk oppfinnelse, som kan være så snuskete den bare vil, og fortsatt få innpass i kjøkkenskuffen?
“Ja vær så god, her kan De kose Dem, kjære Ostehøvel! De klarer da et par døgn til uten sæbevand, gjør De ikke?”
Så er spørsmålet: Hvorfor ostehøvelen? Hvorfor er han den eneste som får lov til å legge seg skitten og snuskete, mens alle andre pent må finne seg i en grundig såpevask etter bare én liten dans med maten?
