For i over en uke nå, har jeg gått rundt med skitne bukseben. Og jeg har ikke klart å forstå hvordan de har blitt skitne! Hver morgen har jeg tatt på meg en nyvasket bukse, og hver ettermiddag har jeg tittet nedover to skitne bukseben. Og dette har skjedd hver eneste dag!
Først trodde jeg det skyldtes at vi har hund, og at jeg sikkert bare hadde kommet borti noe på den lille runden jeg går hver dag. Men samtidig har jeg jo klart å lufte hunden hver dag i snart 11 år, uten å bli skitten oppover bena – så det var jo litt rart det også.
Så tenkte jeg at det kanskje kunne være et eller annet på vaskerommet, eller muligens på kjøkkenet – men ingenting av dette så ut til å stemme heller.
Så lurte jeg på om det skyldtes at vi fyrer i peisen. Kanskje jeg bare skumpet borti noe mens jeg puttet ved i ovnen? Men nei. Det var jo ikke svart sot på buksa, det var mer brune striper på leggene og ved anklene…
Men så, i helgen, da jeg skulle plassere minsten i bilsetet, hørte jeg Peter rope borte fra postkassa:
– “Aha! Sjekk buksebena dine!”
Jeg kikket ned og oppdaget mine korte ben som skumpet borti det meste langs døråpningen på bilen vår. På grunn av de heftige minusgradene den siste måneden, er det veeeldig lenge siden bilen ble vasket sist..
Og vips – så var mysteriet løst! Bilen, som har vært tur retur Norefjell (med en ganske stor omvei) var altså så skitten at det er rart vi ikke har blitt stoppet av politiet.
Så da kjørte vi rett til vaskehallen.
Lykke kan kjøpes for (bilvask)penger 😍
Og det var ikke før vi parkerte litt senere, at jeg innså hvor ufattelig deilig det er med nyvasket bil. Jeg kan ikke huske sist vi fikk så mye valuta for pengene – for den snuskete bilen vår skinner nå som en million dollar.
Peter og jeg fikk lite tid sammen før jeg ble smelt på tjukka. På mange måter har det vært en velsignelse for oss, for i 6 av de 7 årene vi har kjent hverandre, har vi vært foreldre.
Ganske vanvittig å tenke på selvfølgelig, men for oss har det vært en veldig bra ting. Kanskje har vi hatt flaks, for det å bli foreldre er en enorm omveltning i et samliv. Man tror man vet alt, men så vet man ingenting.
Og plutselig skal man starte livet på nytt i takt med den lille tassen man får med seg hjem fra sykehuset, og ting blir aldri, aldri det samme igjen. På godt. Og på vondt.
Og det må jeg innrømme: Helt siden jeg ble mamma i 2012, har jeg følt at hverdagen har spist meg opp. Til tider har jeg følt at jeg ikke har hatt energi nok til å strekke lenger enn husets fire vegger – og jeg har hatt mer enn nok med meg selv.
Det har bare blitt så utrolig mye hverdag – og selv om jeg er flink til å tenke på hvor mye jeg setter pris på Peter, så skjer det liksom innimellom en klesvask og en runde med støvsugeren. Og det gnistrer jo ikke mellom skittentøy og hybelkaniner, akkurat.
Alt dette har jeg tenkt litt på i det siste. Ikke sånn bekymringsfullt, bare nok til at det har ligget litt i bakhodet. Han er jo mannen i mitt liv – og jeg vil jo ikke at han skal føle at jeg tar ham for gitt.
Men så var det dette livet da. Med alle dets tilfeldigheter – eller ikke-tilfeldigheter.
En kveld Peter satt oppe på kontoret og jobbet, krøp jeg under pleddet på sofaen mens jeg sjekket om jeg hadde tatt opp noe på dekoderen som jeg ikke hadde sett. Valget falt på en episode av et av mine yndlingsprogrammer: Vårt Lille Land.
Øverst på lista lå episode 7, men av en eller annen grunn hoppet jeg rett til episode 8. Hvorfor aner jeg ikke, litt rart siden jeg alltid pleier å følge ting kronologisk.
Uansett, denne episoden handlet om en kjekk og sprudlende mann ved navn Børge, som jobbet som kongens livvakt. Han og kona hadde en sønn på to år – og var gravide med en liten en. Og så begynner Børge en dag å føle at den ene armen visner litt. Så han drar til legen for å sjekke hva det kan være.
Jeg holdt pusten under teppet mitt i sofakroken. Både fordi jeg visste at legebesøket kom til å bli brutalt – men også fordi dette var min lille påminner. Det var denne episoden jeg skulle se, akkurat denne kvelden.
Det viste seg at Børge hadde ALS. En alvorlig nervesykdom som ikke kan helbredes, og som over tid vil forverres. De fleste lever bare 3 – 5 år etter at diagnosen er stilt.
Og der satt jeg altså, med øyne som fyltes av tårer. Jeg hørte Børge og kona fortelle om hvordan livet slo dem i bakken, hvordan alt forandret seg etter ett lite legebesøk – hvordan Børge sa unnskyld til kona fordi han visste hva som ventet henne – hva som ventet ham, hva som ventet dem.
En pappa som satt ved sengekanten til sin sovende 2 åring, og prøvde å sortere tankene som raste rundt i hodet. Og tårene mine rant i strie strømmer. Jeg gråt, for jeg satt i min myke, gode sofakrok og så et skrekkscenario utspille seg på TV-skjermen. Et scenario som er noens virkelighet.
Jeg har ikke sagt noe til Peter, men de siste dagene har jeg tenkt. Jeg har sett for meg et liv uten ham. Jeg har kjent på den forferdelige følelsen jeg får av tanken på å miste ham – og det har jaggu fått meg til å få opp øynene for den fine mannen min.
Ålreit, så har han fortsatt ikke pakket ut bagen sin etter vinterferien vi kom hjem fra forrige søndag, og skoene hans står spredt i hele gangen. Håndklærne hans henger som vanlig til tørk i hele huset, og han bruker minst åtte drikkeglass hver eneste dag – og det er jeg som setter dem i oppvaskmaskinen.
Jeg vet at dette er ting som kommer til å fortsette å irritere meg, men sånn skal det være.
For jeg trenger ham. Jeg elsker den mannen, og jeg trengte å se litt på TV den kvelden for å få en påminnelse om at livet er skjørt.
Du er best – til hverdags og til fest 😊
Så nå gnistrer det plutselig litt, mellom skittentøy og hybelkaniner. For selv om han er en rotete fjomp, så er han min rotete fjomp <3
Jeg har en venninne som heter Maria. Maria og jeg studerte sammen for mange år siden, og da veiene våre skiltes, ble kontakten ganske sporadisk – som den har lett for å bli når livet skjer.
Maria og jeg ringes omtrent aldri, for etter mange runder med telefon-sisten, vet vi nå rett og slett ikke hvor vi skal begynne å nøste opp tråden igjen. Og det er helt greit.
Vi meldes innimellom, for å høre hvordan det står til. Men det jeg liker ekstra godt med Maria og meg, er at vi har fått oss et fast rituale som jeg syns er både helt genialt og utrolig morsomt!
Vi sender hverandre nemlig det vi kaller “Mine 5”. “Mine 5” er rett og slett fem valgfrie punkter fra eget liv som oppsummerer hvordan vi har det akkurat her og nå. Og det funker så utrolig bra! Noen ganger holder det at punktet består av ett ord, andre ganger kommer det kanskje en liten historie.
Jeg koser meg skikkelig når jeg får melding av Maria, kanskje forteller hun hva som har skjedd siden sist? Hvordan hun har det akkurat nå? Hva hun gleder seg til? I det hele tatt: Kort oppsummert og skikkelig moro.
Har du en venn/venninne du “skulle ringt for lengst”, send en melding og spør etter “Mine 5”, da vel 🙂 Enkelt og greit og gøy! ❤️
I det siste har jeg følt at jeg har kjørt meg litt fast. Men så fikk jeg en idé 🙂
For det å starte en blogg er ufattelig enkelt. Når man bestemmer seg for å blogge, har man hundrevis av ideer! Å skrive hver dag og å dele av seg selv er ingen sak i starten – det er først når ideene er brukt opp og livet kanskje stamper litt, at det blir utfordrende.
Og dette har jeg kjent på de siste månedene. Det er sikkert derfor spørsmål om jobb og tidsbruk i kommentarfeltet i vinter har gjort meg skikkelig trist, for jeg føler ikke at innleggene mine på noen måte har vist at jeg har brukt så lang tid på dem som jeg faktisk har gjort.
Men sannheten er at det har tatt meg veldig lang tid hver eneste dag å finne ting å skrive om, spesielt på dager da hodet har vært helt andre steder. Jeg fikk meg en smell da Bestefar døde, og det har vært tungt å opprettholde den positive Konatil-stemningen som jeg tross alt ønsker å ha her inne.
Det er kanskje ikke så lett å se for seg hvordan det er å ta seg to dager fri fordi man er helt i kjelleren etter å ha mistet en man er glad i – også logger man på igjen til kommentarer som “Du må faktisk ta deg sammen. Bloggen er jobben din, da er det bare å komme seg videre. Det må vi andre med ordentlige jobber gjøre”.
Sånt kan gjøre vondt, spesielt når man er langt nede og føler at hjertet dunker i sorg utenfor kroppen.
Samtidig med alt dette har jeg prøvd så godt jeg har kunnet å klamre meg fast til tanken om at Konatil er min lille lykkepille. På mange måter føler jeg bloggen gjør meg til en bedre person, fordi jeg blir tvunget til å ta tak i alt det fine i livet. Og kanskje har bloggen reddet meg litt også, midt oppi denne triste vinteren?
For saken er jo at jeg har et ganske “kjedelig” liv. Sammenlignet med mange andre bloggere, skjer det nesten ingenting i livet mitt. Jeg må ofte vrenge hjernen på jakt etter nye ideer, og som oftest blir de minste ideene mine forkastet fordi de ikke er store nok.
Og det er her denne nye tanken min kommer inn: Kanskje jeg bare skal skrive ut disse små ideene, selv om de kanskje ikke er så store? Noen ganger kan vel den lille ideen bare få være den lille ideen? Kanskje kan den rett og slett få være “Dagens lille”?
Jeg tror det. Vi prøver det. Det kan være en tanke, noe positivt, noe trist, et bilde – jeg vet ikke.
Jeg vet bare at jeg savner skrivegleden min, og den tror jeg vil komme tilbake dersom jeg bryter ting ned i litt mindre biter. Jeg håper det blir første og siste gang jeg siterer meg selv, men jeg skrev det jo faktisk selv i et innlegg for noen dager siden:
“Dine tanker gjør deg – og hvis livet suger akkurat nå, bryt alt ned i bittesmå biter. De små tingene kan også gi litt påfyll, tro meg ❤️“
Ikke spør meg hva som skjedde, men februar er forbi. Februar – hvor i all verden tok den måneden veien? Kan det være den forferdelige kulda som spiste den opp? For nå, nå er det greit. Nå kan vinteren takke for seg, nå kan våren banke på døren sånn den skal gjøre i starten av mars.
Det kan godt komme litt mer snø om et par uker, men det er viktig at våren titter innom først, for å si at den er på vei. At det er håp, liksom. Jeg trenger det!
Men selv om det er altfor kaldt for en frysepinne, er det i dag altså siste dagen i februar! De to første månedene av året er forbi, og jeg gleder meg til en liten oppsummering ♡
Nye ski! Trodde aldri jeg skulle si det, men de to dagene vi fikk i skiløypa på Norefjell med knallblå himmel og knirkete snø… Hadde han som solgte meg skiene dukket opp i løypa, ville jeg gitt ham en smask midt på truten. (Okei, kanskje ikke helt midt på, men du skjønner greia)
Det var magisk.
Beste bomkjøp
Jeg trekker forresten tilbake det smasket midt på truten til skiselgeren, for i min begeistring glemte jeg helt at han prakket på meg et sånt rensesett til felleskia mine, som jeg selvfølgelig ikke fikk bruk for. Han burde visst at jeg, som skulle stå på ski for første gang på veldig mange år, ikke ville trenge et rensesett. Vel, håper han fikk mersalg-kvota si.
Fullførte prosjekt
Da vi kjørte inn i oppkjørselen foran huset etter nesten en uke på vinterferie, følte jeg at prosjekt vinterferie var fullført. Det er en jobb å pakke bilen for fire personer og en hund, samt å komme seg fram til hytta (med noen omveier), være der sammen med 14 andre, for så å pakke seg hjemover etter endt ferie og komme seg hele hjem.
Prosjekt som videreføres til neste måned
Off. Dette kommer ikke Peter til å like. Mer info kommer snart…
Peter-øyeblikk
Da vi oppdaget at vi hadde kjørt feil til Norefjell, og måtte snu.. Så klarer vi for pokker’n å skli på glatta over i autovernet på andre siden. Jeg tror ikke jeg har hørt Peter banne så heftig noen gang. Forståelig, men dog. Fått beskjed om at det koster 10.200,- å fikse skaden, så jeg tror bilen vår får værra som den er ❤️
Christina-øyeblikk
Jeg kan jo ikke svare annet enn: Tubeosten. Jeg beklager fortsatt.
Tristeste øyeblikk
Det går fortsatt opp og ned med tristheten. Det kommer bursdager og det kommer sanger på radioen og det kommer minner i hodet og man må gråte litt. Sånn er livet, og det gjør ganske vondt.
Herligste øyeblikk
Gleden når noen står på langrennski for aller første gang, og åpenbart har arvet tøffheten til faren sin! Det var en fryd å se den lille kroppen suse nedover bakkene sammen med Farmor og høre latteren bakover i sporet. Glede!
Bilde som aldri havnet på bloggen
Jeg vet ikke helt hva som skjedde her, men jeg skulle prøve å ta bilde av den gamle lua mi fra 80-tallet…
Friskus
Jeg har stått på ski. That’s it! Haha..
Daffus
Jeg har ikke kommet i gang med hjemmetrening enda, til tross for at jeg har store planer. Det er jo noe hele tida! Eneste trøsten, er at det føles bra at jeg har sagt opp treningsabonnementet mitt. Penger spart, i det minste!
Månedens seier
Jeg har vært på God Morgen Norge. Jeg kan fortsatt ikke tro at det faktisk skjedde! Og at det attpåtil ikke var så ille som jeg hadde trodd – det er en skikkelig seier i seg selv. Nå skal det sies at jeg er sjeleglad for at vi var på vinterferie da God Morgen Norge og TV2 Nyhetskanalen ringte for å spørre om jeg ville komme en tur i forrige uke – men det trenger jeg vel ikke fokusere så mye på 😉
Yndlingssanger
Jennifer Lopez – Us (Ja, jeg lengter etter sommer!) Amanda Delara – We don’t run from anyone (Da hun fremførte denne låta på Vixen fikk jeg et “øyeblikk” der jeg trodde jeg drømte 😂) Endre Nordvik – I can’t find my way home (Norskt og vakkert) Thea & The Wild – Medicine (Denne minner meg om barndommen)
/ Takk for nå februar – og velkommen mars, håper du blir mye varmere!
Etter å ha lest dette innlegget på Peters blogg, er det mange som har begynt å tvile på meg. Som person, som medmenneske, som individ. For hvordan i all verden kunne jeg gjøre noe som dette?
Og, vel. Det er vel ikke annet å gjøre enn å legge seg flat..
Okei, så er jeg kanskje ikke like fanatisk opptatt av tube-klemming som resten av det norske folk. Det vil si, jeg er ikke så opptatt av hvordan det går underveis – så lenge jeg får smurt knekkebrødet mitt i en fei.
Joda, i gamle dager, da jeg hadde all verdens med tid til å lage frokost kun til meg selv om morgenen, var jeg opptatt av sånt. Men ikke nå. Nå er det viktigere å bare få det på, slik at knekkebrødet kan slukes i en fei.
Også rydder jeg opp i rotet litt senere.
Men dere skjønner, akkurat denne smøreosten var spesiell. Den var mye seigere og hardere enn vanlig, selv om jeg ikke merket noe til det i starten. Det er bare meg som spiser baconost i denne husstanden, så jeg kan ikke rådføre meg med noen andre heller, for å få det bekreftet.
Men etterhvert som dagene og ukene gikk, ble det nærmest totalt umulig å få innholdet ut av tuben. Jeg har et triks jeg lærte av eksen min, som går ut på å holde tuben langs kanten av kjøkkenbenken, for så å dra tuben oppover slik at innholdet presses nedover – altså i retning korken og utgangen.
Men dette trikset funket ikke på denne tuben, innholdet var for hardt! Og dermed måtte jeg gå for løsningen “presse alt man har midt på, og håpe på det beste”.
Og det fungerte til en viss grad, det – helt til tuben eksploderte i bunnen.
Akkurat i det øyeblikket, burde jeg jo kastet hele tuben, for jeg skjønte jo at Peter kom til å reagere.. Men så hadde jeg det litt travelt, så jeg slang bare tuben midlertidig ned i en av skuffene i kjøleskapet og tenkte at jeg sikkert kunne få ut nok til et knekkebrød til, ved en senere anledning.
Det rakk jeg altså ikke før den stakkars tuben ble brettet ut på bloggen til Peter.
Så ja. Jeg legger meg flat, jeg skjønner at dere reagerer, jeg skjønner at jeg sikkert har mistet mange lesere det siste døgnet. Men jeg lover, dette var en engangshendelse – det var innholdet som var for seigt!
Det begynner å bli noen uker siden jeg skrev om at jeg hadde vært hos gynekologen for å ta celleprøve, og da var det flere som kommenterte at det faktisk finnes én ting som er verre enn å ligge i den beryktede stolen…
Og det var faktisk ikke før det begynte å murre så smått i en tann for noen uker siden, at det gikk opp for meg hvor lenge det er siden jeg selv var hos tannlegen sist. For broren til Peter er tannlege, og planen var å begynne fast hos ham, siden han er best i landet. (Okei, mulig jeg har noe inhabile kilder på akkurat det, men jeg tror faktisk det er sant).
Problemet er bare at når vi først befinner oss på Kolbotn der min svoger jobber, da er det enten helg eller ferie. Og svoger’n og jeg har et godt forhold vi altså – men å be ham jobbe litt på en søndag sånn at jeg skal få sjekket gebisset mitt, der går faktisk grensa.
Så derfor har jeg bare utsatt det litt.
Og litt til.
Og enda litt.
Og nå er det fem år siden sist jeg var hos tannlegen, og jeg kjenner at det ikke er bra i det hele tatt! Jeg har nemlig hatt fire begynnende hull siden jeg var 18 år, og har holdt dem i sjakk med tannpuss og fluorskylling og tanntråd (hver eneste dag!) siden da.
Men nå kjenner jeg altså at det murrer litt. Jeg har ikke borret siden jeg var 16, og da husker jeg at jeg tenkte at det ble siste gang jeg noensinne skulle borre en tann uten bedøvelse. Kall meg pingle, men den følelsen av å pirke borti nerver i en tann som repareres… Yæk! Jeg grøsser av tanken.
Og nå har altså det å bestille en time for en tannsjekk blitt et stort problem! Jeg klarer ikke ta opp telefonen og ringe, hele meg stritter imot.
For det første har jeg noia fordi jeg vet jeg må borre, for det andre er jeg usikker på hvordan det står til med visdomstennene mine. For det tredje har jeg en følelse av at det kommer til å bli en dyr opplevelse, og for det fjerde.. Så har jeg bare ikke lyst!
Så nå har det blitt en ond sirkel, da – jo lenger jeg venter, jo større hull får jeg vel i tennene. Og enda verre: det blir bare dyrere og vondere å få det fikset.
Heldigvis finnes det håp, for i min fortvilelse spurte jeg på snap hvor lenge det var siden Snoogle hadde vært hos tannlegen, og jeg har seriøst aldri fått så mange svar i retur før!
Overraskende mange svarte at de gikk fast én gang i året (flinke folk!), men så var det heldigvis (for meg) vanvittig mange som svarte at det var altfor lenge siden forrige tannsjekk. Ikke at det hjelper da, det er bare fint å vite at vi er veldig mange i samme båt.
Men denne uka skal jeg klare det. Trosse frykten og plukke opp telefonen.
Så gjenstår bare å krysse fingrene for at det er et par års ventetid 😉
Det er skikkelig spennende å dra på ferie, men som alltid er det ikke så verst å komme hjem igjen heller 😉
Det syns hvert fall han til venstre, som gleder seg til å få slappe av i fred igjen 😂
Nå er bagene pakket ut (bortsett fra én, så klart), for 12 timers-regelen gjelder fortsatt. Altså regelen om at bagen må tømmes og ryddes bort innen 12 timer etter hjemkomst – for går det lenger tid enn dette, er det kjørt.
Vel hjemme, er jeg klar for en liten oppsummering – for jeg har lært noen ting i vinterferien 😉
1. SJEKKE KARTET
Man sjekker kartet før avreise, man kan faktisk ikke stole blindt på at GPS’en skal gjøre hele jobben. Heldigvis gikk det mye bedre å kjøre hjem fra Norefjell enn det gjorde å kjøre til (Les mer om det her) I dag valgte vi å kjøre strake veien hjem, uten en tur over fjellet i snøvær og synkende minusgrader for å stikke bortom Nore og Uvdal. Vi var altså hjemme på halve tiden det tok å kjøre til, haha.
2. KONTANTER
Dette er siste gangen vi reiser på biltur uten å ha sjekket om vi har med kontanter! Først skulle vi betale en bomavgift kontant i en konvolutt, og det var såvidt vi fikk skrapet sammen nok penger. Så gikk vi tom for spylervæske på hjemveien, og da vi omsider fant en bensinstasjon, ble vi møtt av dette:
At det var..? Kontanter?!
Det var tilløp til panikk i bilen, for vi kunne ikke kjøre en meter til, uten spylervæske. Jeg skulle bare sjekke lommeboka mi en siste gang, og jeg kan fortsatt ikke tro at det hadde gjemt seg en hundrings mellom bankkortet mitt og coop-kortet. Jeg har aldri kontanter (det vil si: Jeg kommer til å ha det fra og med nå), så da ble det jubel i bilen:
Spylervæske og 3 ferske boller!
3. DEKNING
Det er ikke dekning overalt i Norge i 2018. I alle fall ikke på min mobil, og det har medført store problemer for Konatil noen dager nå. Jeg hadde dekning i skisporet, men bortsett fra der, tok det tre kvarter å legge ut en enkel snap. Så nå er jeg altså så takknemlig for teknologien i heimen. Alt funker som det skal, nettet leverer lynraskt, og jeg har dekning på telefonen. Livet! 😛
4. UTSIKT
Etter å ha våknet opp til dette de siste dagene, har jeg innsett at jeg tror jeg trenger mer utsikt. For følelsen man får av å kikke utover på noe: natur, sjø, fjell, whatever – den er ganske så magisk.
😍
5. Lille speil
Denne uka har jeg også lært at folk må bli flinkere til å ta hensyn til andres høyde. Spesielt når man skal henge opp speil på veggen i en utleie-hytte:
6. Puslespill-krise
Jeg har også lært at puslespill som i utgangspunktet er vanskelig, faktisk blir ti ganger verre når det ikke er noen garanti for at brikkene går kant i kant. Altså, dette gjorde vondt å se på – og jeg håper ikke dette er noe som blir vanlig framover:
7. EKS-FRYSEPINNE
Jeg er jo født frysepinne, og kler meg veldig godt om vinteren. Det gjorde jeg da jeg skulle ut i skisporet også, men nå skjønner jeg jo hvorfor langrennsfolk er så tynnkledde! Det blir så varmt! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg måtte kaste lua på et tidspunkt, bare for å åpne litt på ventilen, liksom. Det var masser av minusgrader, og der staket jeg avsted uten lue. Neste gang blir det kanskje bare ett lag med ull 😉
8. FAMILIE
Jeg hadde ikke trodd det gikk an å være 18 stykker (og 2 hunder) på en hytte uten at det skulle bli konflikter. Jeg er så glad for at jeg fikk en så fantastisk familie på kjøpet da jeg fant Peter, for makan til familie altså. Enda mer glad er jeg på vegne av barna mine som får skape minner med en hel skokk med fettere og kusiner. Det er fantastisk.
/ Takk for nå vinterferie! Og velkommen mandag i morgen – håper du blir fin ☀️
Fy søren! Endelig er de nye skiene testet – og etter to dager i løypene må jeg bare få si: Helt blå himmel og knirkende snø – dette må jo være Norge på sitt vakreste?!
Været er altså på topp her på fjellet, og da vi spente fast skiene og la i vei i skisporet, ble jeg nesten slått i bakken av det vakre landskapet på alle kanter. Og fordelen med å ha med seg små barn på tur, er at tempoet naturligvis tilpasses litt. Og det var bra for meg…
For da resten av følget feis av sted, tok vi uerfarne det rolig i løypa. Og fikk ekstra god tid til å nyte omgivelsene 🙂
Når det gjelder skiferdighetene mine var de vel som forventet: Ikke gikk det spesielt bra oppover, og ikke gikk det spesielt bra nedover.. Makan til vinglete armer og ben tror jeg ikke Norefjell har sett før, haha!
Men allerede på dag 2 i løypa gikk det litt bedre både fram til rasteplassen og hjemover, så her var det faktisk bittelitt forbedring å spore i sporet! (Joda, jeg ploget som en helt nedover, men det er jo kun gærninger som bare setter utfor..)
Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg tror faktisk bortoverski-frykten fra nittitallet er i ferd med å avta. Og det må sies å være en skikkelig seier for denne frøkna 😉
Akkurat nå lurer jeg på om vi får til en siste skitur i morgen før vi skal reise hjem – tenk om jeg er i ferd med å bli ei ski-jente? Neida 😉
Du vet det har vært en tøff start på vinterferien når du ankommer hytta totalt utslitt.. Også så bra som det så ut!
For som mange av dere muligens fikk med dere på bloggen til Peter, startet ikke denne uka med et smell, akkurat. Eller, det var vel kanskje akkurat det den gjorde.
For mandag morgen våknet ungene og jeg superklare for å kjøre til hytta så fort vi hadde fått i oss litt frokost. Vi hadde pakket kvelden før, slik at alt var klart.
Men da Peter kom tuslende fra badet, skjønte vi ganske snart at vinterferien måtte settes på vent. Han var nemlig grønn i ansiktet, og ikke lenge etter fikk han bekreftet at pålegget han kvelden før mistenkte hadde gått ut på dato for lengst, hadde gått ut på dato for lengst.
Jeg ble sendt på butikken for å kjøpe det nødvendigste 👍🏼
Heldigvis gjorde et døgn til sengs susen for han far, og i går suste vi endelig av sted i retning Norefjell.
Det var i alle fall det vi trodde. For GPS’en vår ville ikke sende oss til Norefjell. Den ville sende oss til Nore. Og da vi endelig hadde ankommet Nore – viste det seg at vi hadde kjørt helt totalt feil. Altså virkelig.
Jeg som hadde snappet og koset meg fra bilen, burde jo luktet lunta da jeg fikk melding av en kompis der det stod “Eh.. Sjekket snap nå, er dere i Veggli..? Det er jo ikke riktig vei?”
Og jeg bare: “Jaja, seff er vi i Veggli” 😎
Panikken var et faktum, og da vi skulle snu, klarte bilen attpåtil å skli på glatta sånn at vi fresa inn i autovernet. Vips, så ble “bannekassa” noen femtilapper rikere.
Siden vi åpenbart ikke kunne stole på GPS’en i bilen, gikk vi for Google Maps. Vi skulle vært framme på hytta klokken 16.00, men ny forventet ankomsttid var nå 18.35. Da fikk mor panikk og begynte nesten å grine. I tillegg måtte jeg så tisse at jeg holdt på å gjøre i buksa, og da vi endelig fant en bensinstasjon i ødemarka, løp jeg bort til døra for å oppdage en lapp i ruta: “Åpner snart”. Livet på landet, asså.
Da ble det to ganger femti nye kroner i bannekassa på mor, før jeg faktisk måtte finne meg et lite skjul og sette meg på huk bak. Jeg beklager, men det var krise. (Og 14 minusgrader, så det var ikke akkurat noen glede).
Google Maps ville ta oss tvers over fjellet for å komme til Norefjell, og jeg kan seriøst ikke huske sist jeg var så redd.
Store brøytekanter (I Larviks-målestokk) og ikke et livstegn å se i noen retning. Bomavgiften måtte faktisk betales cash kontant i en konvolutt, og jeg svettet sidelengs da jeg endevendte lommebøker og jakkelommer etter kronestykker. Jeg måtte faktisk hakke løs et kronestykke mellom setene, som hadde klistret seg fast i det jeg håper var gammel eplejuice. Herregud for et syn det må ha vært.
Men det var helt fantastisk vakkert over fjellet. Jeg enset det ikke så klart, jeg så det først i morges da jeg sjekket bloggen til Peter:
Norge ❤️
Men vi kom fram til slutt. Helt utslitte – men til gode, varme velkomstklemmer, og lukten av taco.
Jeg tror kanskje vi kommer til å slite litt med å overbevise barna om å ta en liten svipptur i bil med det første, men jeg satser på at det hjelper når vi skal kjøre hjemover til helgen.
For da skal vi nemlig kjøre etter et gammeldags kart i papirform, og det blir straka vegen hem. Definitivt ingen omveier over fjellet 😉
