I går gikk nesten hele dagen med til et møte, om spennende greier, og nå er det like før jeg blir en sånn en som skriver “Aaaah, dette er egentlig superhemmelig, jeg kan ikke si noe, men jeg gleder meg så innmari til å fortelle det til dere, for det kommer til å bli sååå bra…”
Men det kommer jeg ikke til å skrive (selv om det er akkurat det jeg mener) – det er bare så utrolig godt med litt artige ting på planen nå som våren lar vente på seg! For vinteren har visst ingen planer om å slippe taket med det første, men sammenlignet med 21 desember, er dagen i dag 5 timer og 39 minutter lengre! Hvis ikke det gjør deg littebitt glad, så vet ikke jeg 😉
Anyways, i dag var jeg hos legen for å ta mine halvårlige blodprøver, og på vei hjem stakk jeg innom Mamma og Pappa siden de bor rett i nærheten.
Og da jeg satt der i sofaen innså jeg noe: Jeg ser faktisk aldri Mamma og Pappa uten at det er barn tilstede… For barnebarna er jo bestandig med, og uten dem la jeg plutselig merke til hvor innmari stille det var! I dag snakket alle etter tur, og ikke minst fikk vi fullført alle temaene vi snakket om. Ingen historier ble hengende igjen i lufta som de pleier å gjøre, siden en eller annen småttis bestandig tar oppmerksomheten.
Jeg tok meg til og med tid til å kikke i et album fra jeg var liten, og der fant jeg et av mine yndlingsbilder, av mutter’n og nyfødte meg på sykehuset:
Jeg elsker dette fine bildet av Mamma med puppen, og meg! Mamma med permanent i håret og et hode som garantert var stappfullt av spørsmål som nybakt mor. Og dette bildet minnet meg på at jeg skal skrive et innlegg om amming. Om den fantastiske ammepuppen!
For jeg heier faktisk sånn på ammepuppen at jeg ikke vet hvilket ben jeg skal stå på. Det skyldes nok at jeg to ganger i mitt liv har gått fra å være en helt fersk mor som hadde gitt opp hele den helvetes forbanna ammingen fordi jeg ikke fikk det til – til å bli en skikkelig morsmelk-maskin fordi jeg bestemte meg for å be om hjelp, og fikk den hjelpen jeg trengte.
Også tenker jeg på at det var så ufattelig mye jeg ikke visste om ammepuppen, før jeg ble mor selv. Jeg måtte google meg ihjel – og derfor tenker jeg at man kanskje rett og slett må snakke mer om amming!
Men først må det soves. Jeg er trøtt som en dupp, ikke vet jeg hvorfor barn ønsker å ligge på tvers mellom foreldrene sine i dobbeltsenga, men det er en greie. Ganske koselig, men søvnkvaliteten blir ikke akkurat noe å skryte av シ
Jeg husker Peter og jeg hadde gruet oss i en liten evighet. Smokken liksom, det føltes jo helt hjerterått. Den hadde jo bestandig ligget der, på nattbordet – klar for kvelden, klar for å roe ned etter en lang dag, klar for å dysse i søvn.
Men man kan jo ikke bruke smokk for alltid heller, selv om den aldri hadde vært noe problem. Bare i bruk om kvelden, ingen skjev tannstilling, ingen avhengighet.
Jeg husker Peter og jeg googlet tips for en enklere avvenning. Hvordan skulle vi motivere, burde det skje gradvis eller brått? Hvilken metode skulle vi bruke – sende smokkene til julenissen, klippe hull i dem, henge dem i et smokketre, gi dem til en baby eller kaste dem i søpla?
Vi leste at det var veldig viktig med gode forberedelser, så vi begynte så smått å forklare at det kanskje var på tide å slutte med smokken. Hver kveld snakket vi litt om det, rolig og med godt humør.
Så kom endelig kvelden. Det var min tur til å ta leggingen denne dagen, og vi krøp under dyna begge to. Så leste vi en bok som vi lo litt av – stemningen var fin. Klar for å sove nå, men for første gang uten smokken.
Jeg mannet meg opp, jeg hadde gruet meg i flere dager. Kanskje mest fordi jeg selv hadde hatt tommelen og kosekluten da jeg var liten, og husket hvor forferdelig det var å skulle slutte. Jeg slet i flere uker, for tommelen var jo alltid der – og viljestyrken fikk kjørt seg.
Men nå var det altså dags. Jeg tok smokken i hånda og sa: “Jeg tror faktisk ikke du trenger denne mer, så stor som du har blitt! Er du ikke enig?”
To øyne kikket på meg. Jeg klarte ikke lese hva som foregikk der inne, men jeg antok at det var mye følelser. Så kikket de to øynene opp i taket, og jeg gjentok ordene mine: “Du som har blitt så stor, trenger ikke smokken mer, vel?”
Så stirret den lille på meg, før det kom, klart og tydelig: “Nei. Natta, Mamma.”
Så snudde den lille kroppen seg rundt, og dett var dett.
Og der lå jeg på senga og tenkte: Jammen.. skal du ikke klage? Skal du ikke gråte? Jeg hadde satt av kvelden, jeg nå. Skal vi ikke gå frem og tilbake med det her i 10 dager, minst?
Tydeligvis ikke. Den lille kroppen hadde sovnet. Uten smokken for første gang. Og det føltes nesten litt urettferdig, for her hadde jeg gått og gruet meg i ukesvis.
Ikke vet jeg hva som skjedde, men den lille var vel bare klar, da? Eller kanskje det er med smokkeslutt som det er med tilvenning i barnehagen; noen ganger er det aller verst for foreldrene シ
I fem uker har jeg grublet! For hvem i all verden var det som hadde mistet denne?
For fem uker siden var det Vixen Influencer Awards, og Peter og jeg hadde bedt inn til en liten samling på hotellrommet før alt startet. Det ble en koselig gjeng med bloggere som var klare for fest – og så gøy hadde vi det faktisk, at vi klarte å glemme at vi hadde meldt oss på pre-party i regi av Vixen.
Men, det var ikke før dagen etter, at Peter oppdaget noe som lå og glinset under bordet. Først skjønte vi ikke hva det var…
.. Men så fant vi det ut: Det var jo en knekt stiletthæl! Noen hadde altså klart å knekke av hælen sin på vorspillet vårt, uten å merke det på vei ut døra. Det vil med andre ord si, at noen har haltet rundt hele kvelden med bare én hæl! Haha, det må jo ha vært grusomt!
Det har ikke gitt resultater å prøve å finne eieren heller – så jeg vet faktisk ikke hvem som hadde skoproblemer den kvelden.
Men jeg må innrømme at jeg lurer litt, hver eneste dag 😉
Jeg har tenkt mye på den første gangen jeg skulle være med Peter og foreldrene hans på hytta. Peter og jeg hadde bare vært kjærester i noen få måneder, og jeg kunne fortsatt telle på to hender hvor mange ganger jeg hadde møtt mine nye svigerforeldre.
Vi begynte riktignok å bli ganske godt kjent, men selv om de hadde tatt meg godt imot helt fra dag én, var jeg så nervøs for denne hytteturen som jeg aldri hadde vært før.
For Peter og jeg hadde akkurat funnet ut at vi ventet barn. Og let’s face it: Det er et ganske langt stykke mellom å dra på hytta for å “bli kjent med en ny svigerdatter” til “få beskjed om at vi venter et nytt barnebarn”.
Jeg husker at middagen var servert, og at svigerfar var i gang med å helle vin i glassene, da han nikket spørrende til meg da mitt glass stod for tur. Han visste jo ikke om jeg drakk vin engang, og ventet høflig med flasken i hånda.
Plutselig fikk jeg panikk, og det eneste jeg klarte å si var: “Nei, takk” – før jeg kikket desperat på Peter.
Peter kremtet før han mumlet: “Eh, ja. Apropos vin.. Det kan se ut som Christina ikke kan drikke alkohol på en stund.. Nærmere bestemt minst ni måneder, faktisk..”
Stillheten som fulgte kan ikke beskrives med ord. Der satt altså den yngste sønnen deres, selvutnevnt barnehater, og indikerte at han skulle bli far. Ved siden av ham satt ei jente de knapt visste etternavnet til.
Den stillheten husker jeg som om det var i går. Men jeg husker også hva som skjedde bare sekunder etterpå. For da reiste både svigermor og svigerfar seg på likt, med tidenes bredeste smil, mens de etter tur kastet seg rundt halsen vår.
Det er jo ingen tvil om at de må ha fått tidenes sjokk der de satt – klare for å spise middag på familiehytta, med senkede skuldre og litt vin i glassene. Også serverte vi årets nyhet, sånn helt uten videre.
Men uansett hvor sjokkerte de altså må ha blitt, så viste de det ikke. Selv Peter og jeg var jo fortsatt forvirret av at vi plutselig skulle bli foreldre – og det før nyforelskelsen hadde begynt å roe seg bare en smule.
Men sånn er altså disse folka! Ikke et snev av annet enn ren glede på våre vegne. Og den egenskapen der setter jeg enormt pris på.
Til dags dato tenker jeg fortsatt på hva de må ha hvisket seg imellom på den hytteturen, når Peter og jeg ikke hørte. Var de fortvilet? Bekymret? Redde? Dersom det var min sønn som hadde fortalt at han ventet barn med ei jente vi bare hadde hilst på noen få ganger, er jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde klart å skjule sjokket 😉
Men denne hytteturen er lenge siden nå – og det må jo faktisk ha vært greit, for aldri har det blitt noe mer snakk om det, og jeg kunne ikke hatt et bedre forhold til svigermor og svigerfar. Langt bedre enn man kanskje kunne forvente når man overrasker noen med en baby sånn midt i forretten x-)
Lesehesten ja, det er meg, det! For jeg har lest ut en bok! Sa jeg at jeg har lest ut en bok..? En helt vanlig bok med flere hundre sider!
Oh yes, det er korrekt, siste kapittel er forbi. Utlest. Gjennomført. Passé. Det så ganske så håpløst ut underveis, men jommen kom jeg ikke i mål til slutt.
Så hvordan klarte jeg egentlig å fullføre en hel bok på bare tre år? Jo, det skal jeg fortelle deg.
Hemmeligheten er nemlig å lese litt og litt. En halvside her, og en halvside der. Noen ganger må man kanskje lese den samme halvsiden om igjen og om igjen, men sånn er det jo når man har fått barn. Hjernen er ikke det den engang var.
Dessuten kan det være såpass lenge siden den siste halvsiden ble lest, at man ikke kan huske å ha lest den før. Og da må man gjerne hoppe fire-fem tjue-tjuefem, sider tilbake, til man finner et par setninger man vagt erindrer å ha vært borti før. Også starter man bare der.
Et av mine knalltips, er å lese littebitt hver kveld på senga før man sovner. Noen kvelder sovner man før man legger hodet på puta, men stort sett klarer man et par setninger.
Også kan det være smart å la boka ligge på do. Om man lager seg en regel om å la mobilen ligge når man først sitter der og dingler, frigjøres det overraskende nok litt tid til lesing. Og det må man benytte seg av.
Et annet godt tips, er alltid å ta med boka i veska. Plutselig skal man kanskje vente på en buss, eller slå ihjel litt tid på et venteværelse – og som jeg liker å si: Man vet aldri hvor den neste halvsiden kan leses!
Hos frisøren kan man fort rekke over 5 halvsider.
Nå som jeg er ferdig og har blitt minnet på hvor fantastisk lesing er for hodet, er jeg klar for mer. Men hva skal jeg lese nå? Jeg er kjempeklar for anbefalinger! (Krim er fortsatt uaktuelt, forresten..)
Siden jeg fikk så innmari mange tips om å gå over til lydbok forrige gang jeg skrev om bøker, vurderer jeg å teste ut det denne gangen. Det skulle visst være tidsbesparende – så tenk om jeg kan frese gjennom en roman på halve tiden!
I såfall er jeg ferdig med neste bok allerede høsten 2019 😉
Hvis bare alle gjør jobben sin denne helgen, er vi i mål!
Jeg har skrevet om det før, og jeg gjør det veldig gjerne igjen. Denne uka oppdaget jeg tilfeldigvis at det er en landsomfattende dugnad for å bli kvitt småkrypene jeg trodde ble utryddet på starten av 90-tallet: Hodelusene!
Jeg fikk regelrett sjokk da poden begynte i barnehagen for noen år siden, og den første lappen med “Det er oppdaget hodelus på avdelingen” lå i hylla. Jeg trodde ikke hodelus fantes lenger, og da jeg googlet dem, fikk jeg enda mer sjokk:
For ikke bare lever lusene i beste velgående fortsatt, men siden de verken kan hoppe eller fly, er de totalt avhengige av mennesker for å overleve. I praksis betyr det at noen konstant må ha lus! Er det bare meg som ikke forstår hvordan dette er mulig..?
Det vil altså si at akkurat nå sitter det noen og klør. På julaften er det noen som klør. På 17. mai, på St.Hansaften, på 1.påskedag og på bursdagen til Kong Harald. Hver eneste dag siden atten-pil-og-bue har det sittet noen og klødd!
Heldigvis, bank i bordet, har vi foreløpig gått klare her i huset – men siden jeg klør bare av tanken, ønsker jeg å oppfordre alle til å bli med på luse-dugnad denne helgen.
Lusesjekk i vått hår (anbefales da fukten hemmer lusenes bevegelse):
– Du trenger godt lys, lusekam og et hvitt håndkle. – Håndkledet legges over skuldrene, og det er viktig å sjekke både kam og håndkle for både lus og egg. – Bruk gjerne forstørrelsesglass.
Husk at hodelus aldri forsvinner uten behandling, derfor er det kjempeviktig med produkter som selges på apoteket.
Hvis alle gjennomfører en sjekk i helgen, med fortløpende behandling dersom det er nødvendig – vil vi være kvitt problemet for godt! Tenk på det da, folkens – vi kan utrydde de helsikkes svina på en helg!
For husk det flotte ordtaket: “Det er ikke flaut å ha lus, men det er veldig flaut når andre oppdager at du ikke har sagt ifra!”
Jeg har lært mye av mormoren min opp gjennom årene, og nyter godt av kunnskapen hennes både når det gjelder livet, og praktiske ting. Og her om dagen måtte jeg ringe henne for å spørre om noe jeg plutselig hadde kommet på.
For da jeg støvsugde teppet i stua sist, kom jeg på noe Mormor hadde fortalt meg en gang i tida – fantes det ikke et snøtriks man kunne bruke på teppene om vinteren?
Og joda – det kunne Mormor bekrefte! Å legge gulvtepper ut i snøen om vinteren er et supert triks som er gratis, kjemikaliefritt og veldig effektivt. Og for å sitere Mormor: “Snø-rens er det sikkert ikke så mange unge som har hørt om!”
Og gulvtepper får jo som kjent kjørt seg, spesielt når man har små barn i hus med en helt formidabel evne til å søle. For alt som søles kan, søles vil. Og sånn går dagan 🙂
Og siden vinteren likevel har bitt seg fast i nordmenns rumper om dagen, kan vi jo like gjerne dra litt nytte av denne snøen som ligger som et teppe over våren!
Slik gjør du om du ønsker å gi gulvteppet ditt en skikkelig snø-rens:
1. Støvsug teppet før du begynner.
2. Sjekk utetemperaturen for å forsikre deg om at det er godt med minusgrader. Jo kaldere, jo bedre – nysnø er stikkordet her.
3. Heng teppet ut til akklimatisering. (Legger du det i snøen når det har romtemperatur, vil snøen smelte og fryse seg fast i teppet)
Snuskete og klare for rens!
4. Finn en egnet snøflekk med ren nysnø, men vær veldig obs dersom du ser dette:
.. For da er sannsynligheten stor for at du også finner dette:
Takk skal du ha, kattepus.
5. Etter en halvtimes tid hengende i kulda, slenger du teppet i snøen, med riktig side ned.
6. Så kan du gjerne tråkke og hoppe litt på det, slik at teppet får skikkelig snøkontakt. Jo mer snø, jo bedre rens.
Sånn, da er det bare å glemme teppet, og la snøen gjøre jobben! Snøen suger til seg skiten, så la det ligge en stund. Hvor lenge bestemmer du selv, men minimum en times tid. Det kan godt ligge over natten.
7. Når teppet skal inn, er det greit å henge det over et rekkverk eller lignenede for å få børstet/banket av all snøen. Det anbefales ikke å riste det. Deretter kan det være lurt å akklimatisere det litt på ny, dersom du har en kald bod eller lignende, hvor det kan ligge litt.
Voila! Teppet er nå fresht og fint – husk å ta en titt i snøen der teppet lå og godgjorde seg 😉
Jeg pleier vanligvis å liste meg stille forbi markeringer og merkedager – jeg har aldri vært av typen som roper høyt og marsjerer i gatene. Jeg sitter heller hjemme og funderer litt for meg selv, mens jeg gjør meg opp tanker i eget hode. Noe som absolutt ikke er spesielt effektivt, og jeg er i alle fall ikke med på å gjøre en forskjell.
Men i dag tenkte jeg til en forandring å skrive ned noen tanker rundt denne dagen. For jeg tenker vel mer at det skal bli fint å gratulere hverandre den dagen vi står der og klør oss i huet og lurer på hva i all verden vi skal med en egen kvinnedag. Da kan vi vifte med flaggene og rope grattis!
Men der er vi virkelig ikke enda, og fram til den dagen kommer, får vi fortsette å jobbe videre med blant annet den seiglivede likestillingskampen. Vi skal selvsagt være takknemlige og feire at de kvinnene som har gått foran oss har gjort at vi har kommet langt i Norge – men det er jaggu fortsatt et godt stykke igjen.
Jeg må i alle fall klype meg i armen hver gang jeg tenker på at vi skriver 2018, og det fortsatt ikke er lik lønn for likt arbeid. I følge NITO, vil kvinner, dersom lønnsutviklingen fortsetter med lik hastighet, oppnå likelønn om 80 år. 80 år! Det kan man jo si er en stund til.
Kvinner tjener altså fortsatt mindre enn menn i de samme stillingene – og 9 av 10 toppledere er menn. Og dét til tross for at det er kvinnen som klarer å gjøre to ting samtidig..? (Neida, ingen grunn til å bli ufin heller..) (Eller jo, jeg mener jo forsåvidt at det er et bittelite poeng;-) ).
Det er mange arrangementer rundt omkring i landet i dag, og det er nok ikke tilfeldig at Barne- og likestillingsdepartementet arrangerte en paneldebatt akkurat i kveld, som het “Kroppspress – hvilket ansvar har bloggerne?”
For på selveste Kvinnedagen, syns jeg det er verdt å tenke litt på at 9 av 10 jenter i 16-årsalderen ønsker å endre på kroppen sin. 9 av 10 jenter – det er faktisk krisehøye tall! Og selv om mine lesere i gjennomsnitt er ganske mye eldre, vet jeg at jeg som blogger har et ansvar.
Og det er kjempeviktig at dette settes på agendaen, for vi lever i en tid der sosiale medier har en enorm plass i livene våre. Og i ungdommenes liv, ikke minst – og det kroppspresset man nå utsettes for i den mest sårbare tida av livet, er helt vanvittig.
Det er et usunt fokus på utseende i sosiale medier – og jeg applauderer absolutt alle som gjør det de kan for å være en motvekt til hele dette skjønnhetstyranniet.
Jeg pleier egentlig å tenke at det kan bli litt mye “Girlpower!” og bilder av kvinner som viser bicepsene sine – men brått begynner jeg å like det mer og mer. For ingenting er vel bedre enn at vi kanskje kan bruke Kvinnedagen til å minne både oss selv, og den yngre garde, på hvor sterke vi er?
Kanskje vi kan bruke dagen til å oppfordre ungdommen (og oss alle) til å rette fokuset innover i oss selv, framfor å fokusere utover – slik at man roer ned den evinnelige og ødeleggende trangen til å sammenligne seg med alle andre?
For er det ikke litt rart, at vi i flere år har blitt pepret med budskap som “Du er god nok som du er!” – “Vær stolt av kroppen din!” – “Du er unik!”, at vi oppfordres til å være stolte av kroppen vår hele tiden, også bare vokser og vokser usikkerheten blant norske ungdommer? Hvorfor går ikke tallene ned, i takt med alt fokuset på at “kropp er topp” og at “en får værra som en er”?
Nei, det er på sin plass at vi minner hverandre på girlpower på en dag som dette – at vi husker på at vi har biceps. Men vi trenger også en oppfordring til å tenke litt over at man må lete innover etter egen lykke, fremfor å lete etter den på utsiden.
La oss feire dagen for å minne hverandre på alt vi har fått til, alt vi skal få til – og at kampen fortsetter! Slik at vi en vakker dag skal klø oss i huet og lure på hva i all verden vi skal med en egen kvinnedag 😉
Gangen vår er ferdig malt, i fargen “Warm Blush” som jeg simpelthen elsker. Ikke rød, ikke rosa – bare midt imellom, perfekt. Når jeg sitter i stua og kikker ut mot gangen, er den helt nydelig mot den blå TV-veggen.
Men.. Likevel er det noe som ikke stemmer! Når jeg kommer inn i gangen, blir jeg liksom litt mutt. Når jeg står i gangen føles det helt feil. Og jeg vet at det skyldes lyset – for det er ikke nok dagslys i gangen vår, og fargen kommer rett og slett ikke til sin rett.
Jeg vet at jeg sikkert burde klare å overse det, men jeg tror faktisk ikke at det går. Fargene vi omgir oss med har mye å si for humøret – og slik gangen er nå, går lufta ut av ballongen min (hvis det er lov å si).
Så ja. Jeg tror faktisk dessverre at gangen må males om. Peter vet det ikke enda, og jeg har en følelse av at det kommer til å bli ganske dårlig stemning. Men, det får gå som det går.
Og skulle han slå seg helt vrang, kan jeg jo alltids minne ham på hans første kommentar da jeg viste ham fargen: “Det der er bortimot noe av det verste jeg har sett. Det ser jo ut som mensen”.
Jeg har to barn. Jeg har vært gjennom to veldig forskjellige fødsler, der den ene endte i hastekeisersnitt – mens den andre forløp normalt. Felles for begge gangene, var at jeg ble sendt hjem fra sykehuset før jeg ønsket det selv.
Min første fødsel var tøff. Etter tre dager med modningsrier (som gjorde like vondt som ordentlige rier!) var jeg utslitt da jeg ankom sykehuset med tre centimeters åpning. Det skulle ta 13 timer og enda 7 centimeter til, før en lege fant ut at den stakkars babyen satt fast.
Jeg hadde med andre ord full åpning, jeg hadde fått epidural for å dempe pressriene, og plutselig ble jeg trillet i en fei opp på operasjonsstua.
Heldigvis fikk de ut en frisk og fin liten tass som var klar for verden. Alt stod bra til, også i dagene som fulgte. Jeg derimot, var i elendig form. Jeg klarte nesten ikke stå på bena, det var som om kroppen bare hadde kortsluttet etter den intense fødselsopplevelsen.
Men jeg var ved godt mot, humøret var bra og jeg var sjeleglad for å ha fått en liten baby som var glad i å sove.
Og jeg kan ikke få fullrost de fantastiske sykepleierne nok, spesielt hun som virkelig insisterte på at jeg måtte dra i snora for å tilkalle hjelp hver gang jeg skulle prøve å amme. Hun forstod nok at jeg ikke ønsket å være til bry, så hun forklarte omstendelig hvor viktig denne første tiden var – og at de skulle gjøre alt de kunne for at jeg skulle få på plass ammepuppen før jeg ble sendt hjem.
Men bare 1,5 døgn etter keisersnittet, kom det en hyggelig sykepleier bort til meg, og lurte på om det var sånn at jeg kunne tenke meg å få et rom på familiehotellet. Jeg var, for å bruke hennes ord: “I for god form til å oppta en seng på barselavdelingen”.
I ettertid ser jeg jo at kapasiteten var sprengt, og at jeg (ved godt mot) og min sovebaby måtte bevege oss videre. Jeg svarte fortumlet “ja”, selv om jeg på ingen måte verken hadde stablet meg på beina, eller fått i gang ammingen enda.
Oppfølgingen på familiehotellet var så som så. Jeg fikk beskjed om å ringe på så fort jeg trengte hjelp, men det var sannsynligvis flere enn meg som dro i snora. Og trengte man hjelp, måtte man i alle fall legge inn godt med ventetid. Men kanskje viktigst av alt: Borte var den nødvendige ammehjelpen jeg ble forespeilet på barselavdelingen.
Etter fødsel nummer to, var jeg naturlig nok andregangsfødende – og det lå i kortene at jeg ikke trengte å bli værende på sykehuset så lenge. Problemet var bare at kroppen min på ny hadde kortsluttet (jeg er visst ingen fødekvinne) – og akkurat som sist, klarte jeg knapt å stå oppreist.
Denne gangen hadde jeg attpåtil fått en baby som hadde mye fostervann i lungene, noe jeg aldri hadde vært borti før. Så da surklelydene startet og den lille begynte å bli blå i ansiktet og hev etter pusten, trodde jeg hun skulle dø. Dette skjedde flere ganger, og hver gang kastet jeg meg over snora på veggen – mens hjertet dundret i brystet og jeg var stiv av panikk mens jeg holdt den lille skatten min.
Gjett om jeg var sjeleglad for at jeg fortsatt var på sykehuset! Jeg ba innstendig om å få bli en ekstra natt, for jeg følte meg overhode ikke klar for å dra hjem. Selv om jeg var andregangsfødende, var jeg full av bekymringer.
Jeg hadde heller ikke fått i gang melkeproduksjonen, og selv om jeg hadde ammet førstemann, var det jo ikke dermed sagt at jeg ikke trengte hjelp med å få i gang puppen på runde nummer to.
Så det er med skrekk jeg nå leser hvordan fødeavdelinger fortsetter å redusere liggetiden etter fødsel, og at den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus (som ferdigstilles i 2022), planlegger at 40% av kvinnene skal sendes hjem 6 – 8 timer etter fødsel.
Jeg visste ikke hvem jeg var 8 timer etter fødselen! Det eneste jeg visste, var at jeg var dødssliten. Joda, det finnes sikkert kvinner som er klare til å reise hjem etter så kort tid, men jeg er 100% sikker på at flertallet ikke er det.
Også barseltida som er så ekstremt sårbar! Barselavdelingen er ikke stedet man skal effektivisere driften og redusere sykehussenger! Det er tvert imot stedet der en nybakt mor skal finne roen og bruke tiden godt, for å kjenne den viktige mestringsfølelsen før hjemreise. Det er stedet der man skal kunne få den nødvendige hjelpen for å lære seg de helt grunnleggende stegene for å komme i gang med amming.
Argumentene for kortere liggetid etter fødselen, er at en kvinne som har født ikke er en “pasient” – og at fødsler er helt normalt. Joda, jeg hadde vært gjennom “noe normalt” de to gangene jeg fødte – men jeg hadde likevel et enormt behov for både omsorg, støtte og ikke minst hjelp etter å ha overlevd mitt livs største styrkeprøver.
I følge politisk leder i Den norske jordmorforening, Kirsten Jørgensen, er barselkvinnene blitt en salderingspost for å spare penger. Ingen vil egentlig ha dem – verken sykehusene eller kommunene. Så når sykehusene nå kutter liggedøgn, mangler kommunene beredskap til å ta i mot og følge opp mor og barn etter at de kommer hjem. (Les hele saken her)
Tenke seg til… Så det at man har sett en økt forekomst av “uheldige hendelser” som følge av kortere liggetid for barselkvinner i Norge, det er ikke bekymringsverdig det, da?
At hos en kvinne som nettopp har født og reiser hjem altfor tidlig, er det vanskeligere å oppdage alvorlige blødninger etter fødsel, infeksjoner, høyt blodtrykk med rask sykdomsutvikling – og ikke minst depresjon?
Og hva med babyen? Dehydrering? Vektnedgang? Gulsott? Infeksjoner? Uoppdaget hjertefeil? Er det en nybakt mor eller far sitt ansvar, dersom noe av det ovennenvte skulle oppstå i eget hjem – faresignaler som veldig sannsynlig hadde blitt plukket opp om man fortsatt var på sykehuset? Hvem sitter egentlig med det ansvaret?
Joda, jeg skjønner at tanken er at kvinner ikke skal sendes hjem 6 – 8 timer etter fødsel før et apparat står klart til å følge opp i hjemmet. Men så lenge barselkvinner blir sett på som en salderingspost der man kan spare penger – tror jeg neppe denne tjenesten vil fungere så feiende flott som man skal ha det til.
Kirsten Jørgensen, lederen i Den norske jordmorforening, etterlyser en individualisert barselomsorg. Jeg kunne ikke vært mer enig.
For jeg kan riktignok ikke snakke for andre barselkvinner, men jeg trengte i alle fall en snor å dra i de gangene jeg trodde datteren min skulle kveles av fostervann i lungene. Og den snora har jeg ikke hengende hjemme på veggen på mitt eget soverom.
/ Var du klar for hjemreise 6-8 timer etter fødselen?
