Vårens sprøeste nyhet

Reklame | HOFF

Her i huset står jo som kjent tacofredag sterkt, derfor fikk hele familien Klonk hakeslepp da vi ble utfordret av HOFF til å prøve noe nytt.

Noe nytt?

Rokke ved tacofredagen?

Bytte ut lefsene..?

Peter mente dette var såpass alvorlig at vi måtte ta et lite familieråd, men vi ble til slutt enige om å gi den fristende nyheten en sjanse 😂

Sprø Kubber er altså vårens store nyhet fra den lokale, norske potet-eksperten HOFF, og er en amerikansk potetklassiker som man kan bruke som tilbehør à la pommes frites – eller for eksempel som “Loaded Fries” der man topper de sprø kubbene med masse godt.

Sistnevnte var akkurat det vi gjorde – vi byttet ut den vanlige tacolefsa med sprø kubber, og slik gikk det 🙂

For det første oppdaget vi jo ganske kjapt at potetnyheten var skremmende god alene. Jeg stekte dem i ovnen mens jeg kuttet opp grønnsakene, og problemet var at jeg feilberegnet tiden slik at kubbene ble ferdige først.

Så skulle jeg bare prøvesmake én mens jeg stekte kjøttdeig – og for å sitere ungdommen: OMG! Det første som slo meg var at dette er et produkt jeg kommer til å kjøpe neste gang jeg er fysen på potetgull, for det var rett og slett fantastisk både på konsistens og smak. Den sprø utsiden kombinert med den myke innsiden – magisk!

Taco-eksperimentet ble en kjempesuksess for familien Klonk, og vi mumset oss gjennom hele måltidet med den magiske potetsmaken. Det skal sies at barna måtte presisere at dette ikke var taco, siden de ikke kunne pakke alt sammen inn i en lefse 😂

Alt i alt tror jeg denne nyheten kommer til å ta nordmenn med storm utover våren, enten som tilbehør – eller som hovedrett, der de sprø kubbene toppes med masser av godsaker: Kjøttdeig, guacamole, rømme, ost og grønnsaker 😍

NB! Dette måltidet lagde vi i forrige uke – Peter har altså ikke gått på en kjempe-matsmell denne uka 🙈

/ Les mer om vårens sprøeste nyhet her 🎉

Blogginnlegg nr. 1000!

Fy flate, i dag måtte jeg klype meg i armen! Dette er mitt blogginnlegg nummer 1000.

1000 innlegg! Jeg vet ikke helt hva som er mest vilt, at jeg på 3,5 år har klart å skrive så mange innlegg om forskjellige ting – eller det faktum at dere fortsatt henger med meg i hverdagen min og leser det jeg skriver ❤️

Jeg er så takknemlig!

For det har vært litt av en reise de siste fire årene, og jeg har lært ufattelig mye. Kanskje mest om meg selv – for jeg føler jeg har vokst som person og befinner meg på et helt annet sted i livet enn jeg var da jeg postet mitt første blogginnlegg i august 2015.

Jeg har i løpet av disse årene etter hvert innsett at det er flere enn venninnene til mutter´n som leser bloggen (selv om jeg fortsatt glemmer å tenke på det i hverdagen).

Jeg har lært at man faktisk er en “påvirker” selv om man ikke føler at man er det – og må ta på seg det ansvaret det innebærer, hver eneste dag.

Jeg har lært at en koselig tilbakemelding kan gjøre en hvilken som helst dag lysere.

Jeg har lært at 99% av all kritikk innebærer minst et lite snev av sannhet.

Jeg har lært at det å drive en blogg er verdens beste jobb, men at det kan være overraskende tøft å gå lange perioder uten inntekt.

Jeg har lært at det går an å tråkke feil, selv om intensjonen var aldri så god.

Jeg har lært at ingen bloggere er kun det du ser.

Innlegg nummer 1000. Håper jeg får muligheten til å skrive 1000 til ❤️

/ Tusen takk for følget, fine folk 😍

Bye bye oppussingsstøv

Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å si denne setningen i mitt liv, men: Nå savner jeg vaskebøtta! Skikkelig!

Okei, la meg forklare. Det er ikke det at jeg ikke har brukt vaskebøtta siden vi flyttet inn, for det har jeg gjort med jevne mellomrom i 1 etasje. Men i kjelleren! Selv tak og vegger savner vaskebøtta i kjelleren!

Og det kan godt hende jeg har gjort meg selv en skikkelig bjørnetjeneste ved ikke å ta i et tak før, men jeg har altså ikke orket. Med viten om at håndverkere skal traske opp og ned trappa, og inn og ut av kjelleren med spon og sagflis og smuss og dritt – har jeg rett og slett tenkt at kjelleren får stå ubrukt, og at rengjøringen får vente.

Jeg har tasset rundt med kost og feiebrett, men det føler jeg liksom er som å pusse en tann med hull i, og håpe at hullet blir borte. Og siden planen jo var å bli ferdig med alt av oppussing før jul, hadde jeg ikke regnet med at det skulle nærme seg vårrengjøring før jeg kunne fylle vaskebøtta med vann og såpe!

Men i dag skåler vi i juice (LoL) – for i dag hadde vi besøk av siste håndverker som la siste hånd på verket! Ja, bortsett fra maleren som skal ta siste strøket i taket på vaskerom-badet, da. Men han bøsser heldigvis ikke så mye.

Snekkeren ble ferdig i går, rørleggeren ble ferdig i dag – så til helgen skal jeg vaske ned rubbel og bit! Jeg skal fylle vaskebøtta med varmt vann og deilig duftende såpe, jeg skal skrubbe tak og vegger og gulv, og jeg skal spille høy musikk og med grøss og gru se hvordan jeg garantert må bytte vannet i bøtta hvert andre minutt.

Men det skal bli en sann glede!

Og nåde den som trasker inn her med sko på bena etter at jeg er ferdig. Da blir det månelyst 😆

/ Bye bye, oppussingsstøv!

Isfront og nabokrangling

Det slår aldri feil, så fort jeg begynner å rumle på snapchat om at våren er i anmarsj, får jeg hundrevis av snapper fra nord. For der ligger snøen bestandig og gliser meterhøy, uansett hvordan det ser ut her i sør. Nesten, da 😉

Og selv om jeg vet det er et sjansespill å rydde snøskuffa helt bort for sesongen her i Vestfold også, tror jeg i det minste vi er ferdige med årets snø-krangler.

For det har seg nemlig sånn, at vi nordmenn krangler med naboene våre i vinterhalvåret! Det kan nemlig konfliktrådet fortelle, og siden dere i nord definitivt ikke er ferdige med snøen på denne siden av sommeren, tenkte jeg å komme med noen råd til deg som i skrivende stund irriterer deg litt over naboen.

Om vinteren er det fire ting som går igjen:

  • Bråkete snøfresere
  • Snø som freses over til naboen
  • Brøytebiler
  • Hundebæsj i skiløypene

Og det mest fascinerende med alt dette, er at vi bruker tid på å hisse oss opp. For hvert eneste år går det en god stund fra snøværet starter, til konfliktrådet får inn henvendelser. Det tar noen uker eller måneder før det altså smeller, og så er det straka vegen til konfliktrådet for å få hjelp.

Og så over til det jeg syns er så herlig. Konfliktrådet har nemlig utarbeidet en liten liste med råd til å forebygge nabokrangler! La oss ta for oss punkt for punkt:

  • Snakk med, og ikke om naboen

Akkurat her tenker jeg vi alle har litt å lære. For denne regelen kan overføres til mange andre arenaer i livet 😅

  • Ikke tillegg naboen motiver og dårlige egenskaper

Dette ser jeg for meg er et viktig (men vanskelig) punkt når du ser hvordan snøen freses over i din hage, med grus og småstein og det som verre er.. 🙈

  • Ta utgangspunkt i egne behov – ikke anklag naboen. (Bruk språk som “jeg opplever” – “for meg er det slik at…”)

Nok et punkt man bør ta til seg på generelt grunnlag i livet – ikke bare i samtale med naboen 😉

  • Ta kontakt med naboen, forklar hvordan du opplever problemet og gjør det på en hyggelig måte og signaliser at du ønsker en løsning for å beholde et godt naboskap. Skriv gjerne et brev.

Desidert best å ta den hyggelige tonen face to face, spør du meg. Men jeg er litt usikker på om det å skrive et brev – og det å beholde et godt naboskap går hånd i hånd?

  • Vær både tydelig og klar med eget budskap om hvordan du opplever det – slik at naboen skjønner at dette er viktig for deg, men også vennlig innstilt til å høre hvordan naboen tenker.

Kritisk punkt i prosessen vil jeg tro. Spesielt for sånne som meg som kan ha lett for å gire oss opp på en dårlig dag 😬

  • Hvis det er vanskelig å komme fram til en felles forståelse, kan du foreslå at dere begge tenker litt på det og så snakker om saken på nytt.

Dette tror jeg bare er for å kjøpe seg tid. For en situasjon der begge parter må trekke seg tilbake for å “tenke litt på det”..? Det lukter konfliktrådet lang vei 😂

 

Akkurat nå kjenner jeg at jeg er veldig fornøyd med å ha flotte naboer på alle kanter, som vi snakker med og ikke om 😅 Og sånn håper jeg det fortsetter nå som snøen har smeltet. Selv om konfliktrådet har litt å drive med i sommerhalvåret også 🙊

#trampolinestøy #skyggefulle trær #grill-stekeos #hundebæsj på naboens plen #gressklippere #høylydt musikk #pust med magen🎉

20 vs 40

I alle år har jeg tenkt at livet var på topp i 20-årene. Og at det deretter ville følge en klissete utforbakke, hvor det lugget langsomt, men bratt nedover etter hvert som årene gikk.

Den uovervinnelige 20 års-alderen – livets indrefilet, der hele verden lå foran en, der kroppen var på topp. Underbygget av forskning som viser at hjernekapasiteten når sin høyde ved 18 års alder, at musklene våre er sterkest når vi er 25, og at 28 år er den beste alderen man kan løpe et maraton.

Det var ikke før en av mine følgere på snapchat sendte meg en melding, at det gikk opp et lite lys for meg.

For denne følgeren kunne fortelle at hun hadde fulgt Peters blogg i et helt år før det plutselig en dag gikk opp for henne at Pappahjerte var den samme Peter hun var i militæret med i 2001! Hun hadde rett og slett ikke kjent ham igjen.

Og det kan jeg forstå! Bare se på dette bildet hun sendte meg:

Se på Peter, da! Jeg har aldri sett bilde av ham i militær-uniform før, bare hørt ham fortelle om hvordan han på den tiden drasset rundt på noen titalls kilo for mye, og var i elendig form etter å ha konsumert store mengder kebab og gulrotkake i lang tid.

Han klarte ikke en eneste pull up når de skulle testes – og energinivået var på bånn, noe jeg nesten syns man kan se på ham der han sitter.

Og da gikk det opp for meg at den mannen er på et mye friskere, raskere, sunnere, sprekere sted i livet nå når han nærmer seg 40 – enn han var da han fylte 20. Det syns jeg er så fantastisk å tenke på!

For tenk hvilken utvikling han har hatt de siste 20 årene. Fra året i militæret, da han egentlig skulle vært på topp fysisk, men som han isteden druknet i usunn mat og null aktivitet – og fram til nå.

For i de åtte årene jeg har kjent ham, har han vært i relativt god form hele veien. Kebab og gulrotkake har blitt byttet ut med mat som gir pappa-energi, og overskudd til trening.

Den ene pull-up’en han ikke klarte i militæret, er nå erstattet med 12 stykker på rappen – og det gjør meg så stolt!

Han ser freshere ut, han føler seg kvikk og rask – og jeg er helt sikker på at hans fysiske alder er langt yngre i dag som 37-åring, enn den var som 19-åring.

Og det syns jeg er en så fin tanke, det at alder bare er et tall – og at man ved å behandle kroppen bra, gjør at den kan få både krefter og overskudd til å ha det best mulig i hverdagen.

Det føles godt å innse at livet definitivt ikke er en like stor utforbakke som jeg har gått rundt og tenkt i mange år – og at livet faktisk kan bli bedre med årene.

Sånn ser det i hvert fall ut på gubben. Mamma har også en gang fortalt meg at hun synes det beste tiåret så langt i livet har vært årene mellom 50-60 år. Og når jeg ser på Peter som 20-åring versus 40-åring og tenker at hans beste år vil bli som 50-60-åring, er det all grunn til å glede seg til fortsettelsen 😊

/ God søndag!

Hengepuppe-lunsj

I dag har det vært en begivenhetsrik dag 😂

Tre happy jenter på årets første vårdag 😍

 

For et par uker siden, måtte Susanne og jeg legge hodene våre i bløt da venninna vår Silje fylte 30. Hun skulle ha svært kalas, og vi ba om en ønskeliste. Hør på dette:

“Jeg ønsker meg jo egentlig ingenting. Bare en nydelig kveld med mange skjønne mennesker! Jeg er en takknemlig sjel. Jeg ELSKER jo å få skatter fra barna mine og blir glad for alt! (Les småstein, pinner og eikenøtter)”

Susanne og jeg lurte lenge på om vi skulle spikke en figur eller finne noen flotte småstein – men følte liksom at det ble litt stusselig. 30-årsdagen liksom. Men så fikk vi en idé 😉

Og selve ideen kom smygende etter en av våre mange samtaler om hengepupper og om hvor fascinerende det er med kropper i konstant endring. Vi snakker mye om at kropp er topp – derfor bestemte vi oss for å gi et gavekort på en hengepuppe-lunsj!

Hvis du aldri har hørt om en hengepuppe-lunsj før, er det kanskje ikke så rart – jeg er i grunnen usikker på om noen har arrangert det før. Men det innebærer altså først et hyggelig lunsj-besøk på en kafé, deretter en tur til en undertøys-butikk, der jubilanten kan plukke seg ut en perfekt bh for hengepupper.

Og vi hadde det altså så trivelig! Først spiste vi en nydelig lunsj på Hungry Heart, deretter dro vi på Adelin, butikken som har undertøy for små pupper, store pupper, lange pupper, korte pupper – og servicen er så fantastisk at jentene som jobber der (Mamma inkludert) ikke gir seg før du har funnet den perfekte bh’en for dine pupper.

Så i dag har vi rett og slett vært på bh-shopping! Silje fant en som var så fin at jeg endte opp med å prøve den jeg også. Dermed ble enden på visa at fire hengepupper fikk seg et løft 🙊

Jubilanten var superfornøyd etter en herlig dag med lunsj og ny bh, og jeg kan med hånda på hjertet si at opplevelser er den perfekte gave ❤️

/.. Men man skal ikke kimse av en perfekt kvalitets-bh heller 🙌🏽😉

Vi er på Spotify!

Tjoho! Hele det siste året og litt til, har Peter og jeg fått spørsmål om det snart kommer nye episoder av podcasten vår. Vi startet jo “Gjesterommet” for over tre år siden, og (dessverre) fikk den ganske kjapt beskrivelsen “Norges mest ustabile podcast”.

Kort fortalt var det ikke tiden for å lage podcast med småbarn i hus – men det er det nå! Derfor har vi blåst liv i vårt lille hjertebarn igjen, og legger ut nye episoder hver torsdag ❤️

Etter at vi delte nyheten på snap, har vi fått mange spørsmål om hvorfor vi ikke er å finne på Spotify, og nå kan vi altså meddele at Spotify er i boks. Det er utrolig moro!

Jeg har jo vært skikkelig fan av å høre på podcast i mange år nå, og anbefaler virkelig å ha en favoritt-pod på øret når man gjør kjedelige ting som å ta oppvasken eller henge opp tøy. Det er trivelig med radio også, altså – men podcast er liksom hakket bedre spør du meg 😉

“Gjesterommet” fikk jo i sin tid navnet sitt fordi vi spilte inn episodene på gjesterommet, men etter flytting burde den egentlig omdøpes til “Walk-in-closet’en” eller “Boden”.

Lyden er i alle fall upåklagelig grunnet ekstreme mengder klær, sengetøy og håndklær oppetter veggene, så lyden har i det minste kommet seg betraktelig etter den lange pausen 👍🏼

Nå er ukas episode sendt i klippen, og i morgen kan det lyttes til lettbeint preik om hva det første Peter gjorde var, da han smalt hodet opp i garasjetaket og fikk et dypt og blødende kutt i panna.. Og ikke minst de mange grunnene til hvorfor Peter mener man-flu er veldig mye verre enn en fødsel 😡😂

/ Ha en strålende første vårdag! 

Bare litt zumo de manzana, takk

Jeg elsker notatblokker. Noe av det aller beste jeg vet er å kjøpe meg en splitter ny notatblokk som jeg kan begynne å skrible ned ting i.

Stort sett går det i lister, for jeg har tusen ting som trenger struktur i hodet til enhver tid. Ideer til blogg, ideer til podcast, avtaler, dead-lines, handlelister, you name it – notatblokka er aldri langt unna.

Behovet for notatblokker eksploderte etter at jeg ble mor, så jeg tror jo det har med mamma-hjernen å gjøre. Men samtidig kan man jo spørre seg om dette er en ond sirkel også, for jeg får jo definitivt ikke trent opp hukommelsen av å skrive ned absolutt alt. Hjernen min er av typen teflon, tankene streifer såvidt innom før de sklir avgårde igjen.

Likevel klarer jeg ikke slutte med å skrive ned ting, for jeg elsker følelsen av å tømme hodet! Det er befriende og det er avhengighetsskapende.

Det var ikke før i går kveld jeg innså noe jeg burde innsett for lengst. Peter og jeg skulle til å legge oss, da han plutselig utbrøt:

– “Hei! Vi skal jo til Spania i sommerferien! På tide at du lærer deg spansk nå, vel?”

Vi er jo så heldige at vi har egen nøkkel til svigers’ feriehus i Spania, og prøver å få tatt turen sammen med dem en gang i året. Både Peter og mine svigerforeldre har lært seg en del spansk de siste årene, og alle tre henger greit med når noen snakker spansk til dem. Spesielt svigerfar er god på å gjøre seg forstått, og kan forklare oss både grammatikk og fremmedord.

Mens for min del..

Det blir humor på snapchat, om ikke annet 😬

Jeg burde jo virkelig lagt inn en skikkelig innsats for å forstå hva som blir sagt når vi tross alt besøker det samme stedet og møter de samme folkene minst en gang i året..

Og det er fælt å innrømme det overfor seg selv – men et nytt språk? Det lar seg bare ikke gjørra!

Jeg vet ikke om jeg kan skylde på mamma-hjernen, sannsynligvis er det vel min forkjærlighet for lister og notatblokker som har gjort at hukommelsen rett og slett ikke er det den en gang var. Å skulle forholde seg til et nytt språk nå..? Niet.

Det er som om hjernen min sier seg fornøyd, den har på sett og vis takket for seg – den forstår både norsk og engelsk – og det får være greit. Pugging av nye ord og å sette seg inn i spansk grammatikk, er virkelig ikke aktuelt.

Jeg prøvde meg på en spanskkurs-app for et par år siden, men jeg sluret rundt på de samme spørsmålene uke etter uke. Appen registrerte så klart når man svarte riktig mange nok ganger og gjorde seg fortjent til å hoppe opp til neste nivå, men jeg ble altså værende i startgropa uten å komme meg videre.

Og i går gikk det altså opp for meg. Det blir ikke aktuelt å lære seg spansk nå. Kanskje når jeg en vakker dag ikke har fullt så mye å fylle notatblokkene mine med, men ikke nå.

Så får det heller være at jeg går mot enda en sommer der de eneste spanske strofene jeg kommer til å si er: “zumo de manzana”.

Man kommer seg et stykke med å kunne det spanske ordet for eplejuice, men spesielt langt blir det nok ikke 😂

Det får holde med bilder på snap 💩

/ Enough with the english, yes 🙋🏻✌🏼

Tautrekking mellom liv og død

– “Jeg ringer deg hvis jeg dør, eller ligger for døden – kommer du da?”

Jeg var ute og luftet Teo, det blåste kraftig og vinden pisket det kalde regnet mot kinnene mine. Jeg gikk der og forbannet været. Irriterte meg over hvor grått alt så ut rundt meg, og hvor skitne poter hunden vår får på denne tiden av året.

Det er så brysomt med skitne gulv, skjønner du. Det blir så møkkete. Jeg vasket gulvene før helgen, og det skulle man jammen ikke trodd nå.

Vinden og raslingen fra regndråper mot hetten på jakka mi, gjorde at jeg slet med å høre hva som ble sagt. Så jeg startet podcasten på nytt.

– “Jeg ringer deg hvis jeg dør, eller ligger for døden – kommer du da?”

Den kjente kvinnestemmen smøg seg inn i øregangene mine på ny.

– “Ja, da kommer jeg.”, svarte en mannsstemme, “Da kommer jeg uansett hvor i verden jeg er.”

– “Kommer du med en gang, selv om barna har feber?”

– “Ja, da kommer jeg uansett.”

– “Du gjør det..?”

– “Ja.”

– “Da finner du en barnevakt eller et eller annet?”

– “Da bare setter jeg datteren min på trappa til naboen, også springer jeg.”

– “Ja. du gjør det?”

– “Ja.”

– “Okei”.

Så fulgte den gjenkjennelige, mest hjertelige og kneggete latteren jeg vet om. Christine Kohts latter. Det snakkes om døden, og Christine ler. Like hjertelig som alltid.

Men virkeligheten hennes er egentlig alt annet enn munter akkurat nå. For i Christines liv pågår en tautrekking – med døden på den ene siden, og livet på den andre.

Og det er så forferdelig hjerterått at jeg ikke finner ord.

(Bilde: Aftenposten, A-magasinet)

“Koht vil leve”, heter Podcasten som skal rulle og gå utover våren. Og jeg kommer til å høre hvert eneste sekund av hver eneste episode.

For Christine Koht er en sånn person man enten liker eller ikke liker. Og jeg har vel bare elsket henne helt siden den gangen hun tok stua mi med storm da hun kom svinsende over TV-skjermen som et fyrverkeri av farger, smil, energi og positivitet.

Men i fjor ble det plutselig stille, og på nyåret ble det kjent at Christine hadde blitt alvorlig syk, hun hadde fått en sjelden form for føflekk-kreft som hadde satt seg på slimhinnene.

To uker etter at hun fikk kreft-beskjeden, kontaktet hun mannen bak denne podcasten, hun ville at han skulle følge henne utover våren – i de skjebnesvangre ukene og månedene som venter.

En tautrekking på liv og død – og der gikk jeg og luftet hunden i nabolaget. Som om ingenting hadde skjedd. I guffent vær. Hele tiden med Christines latter og gråt, bekymring og humor i ørene.

Og det er sånne øyeblikk.

Sånne øyeblikk som får meg ned på jorda igjen, som får meg til å innse at jeg går ute i regnet og forbanner været. Og den dårlige lyden i head-settet, og møkkete smeltevann som gjør potene til hunden min så brysomt skitne.

Som får jeg til å spørre meg selv: Hva er det egentlig vi driver med? Hvorfor skjønner vi ikke hvor dyrebar tiden vår er? Hvem i all verden bryr seg om skitne poter når livet er så dyrebart og skjørt?

Og noen ganger trenger man en reality-check der man går i regnet og klager, for eksempel fra en podcast om noen som bare vil leve, for å minnes på å sette pris på livet.

/ Christine Koht ❤️

Hva skjedde med barne-TV?!

Jeg husker da jeg var yngre. Lørdag kveld og barne-TV. En skål med seigmenn, kanskje litt popcorn – og Redda Joppe på TV. Eller Pippi, Emil, Vi på Saltkråkan eller en av de andre seriene vi så på før.

Rolig, lettbeint barne-TV, med svenske barn i rare klær. Handlingen var forståelig og episodene ruslet av sted i langsomt tempo.

Hva skjedde?!

Å skru på barne-TV nå er jo som å ramle rett inn på rave party!

Det er raske klipp hvert bidige sekund, det er hyling og roping, høy musikk, masse farger og panisk kaos fra begynnelse til slutt.

Bare 10 sekunder med Kaptein Supertruse, Svampebob Firkant eller Gumballs fantastiske verden er jo nok til å få et epileptisk anfall!

Hvordan barna klarer å se hele episoder med det der, vil jeg aldri forstå – for jeg rekker ikke se mer enn introen før jeg nærmer meg kollaps og må legge meg i fosterstilling i sofaen.

Vi så nylig på Legofilmen, og selv om Peter og barna elsket den og ga tipp topp tomler opp, holdt mor på å gå i knestående med varige stresskader på hjerteklaffen. Det er jo bare mas!

..eller.. er det meg?

For jeg kommer jo ikke unna at det unektelig føles som et alderdomstegn å klage på tempoet i barne-TV… Barna liker det jo. Peter også. De storkoser seg!

Men jeg? Jeg sitter i sofaens mørkeste hjørne og strikker, mens jeg stille fordømmer rælet som ruller på skjermen – og mumler at alt var bedre før 🙈

Ja vel, så er det kanskje meg da, men TV får ta litt av skylda den også. For barne-TV var aldri som en oppjaget syrefestival da jeg var barn.

Jeg kan ikke tro at jeg akkurat brukte argumentet ”da jeg var barn”. På tide å klappe igjen og finne frem strikketøyet 😅

/ Takke seg til seigmenn og Pippi, akkurat som i gamledager ❤