Hjelp! Internetten er død!

I går morges oppdaget vi at noe var galt. Musikkanlegget som trenger wifi for å fungere, var dødt – og både Peters og min mobil surfet på 4G-nettet. Hva hadde skjedd med internetten?

Ingen av oss hadde egentlig tid til å tenke mer over det, Peter var forsinket til jobb, skolestart var like rundt hjørnet og minsten gjorde seg klar for barnehagen.

Men da hjemmekontor-dagen min var i gang en liten stund senere, oppdaget jeg at nettet fortsatt var fraværende.

 

Jeg sjekket leverandørens nettside om det var driftsfeil registrert på vår adresse, men det var det ikke. Så gjorde jeg de vanlige grepene: Restartet modemet i kjelleren, og signal-forsterkeren i etasjen over.

Vente, vente. Fortsatt ikke nett.

Jeg sendte Peter en melding for å høre om han hadde fått beskjed om mulige feilmeldinger i nettet, men han hadde ikke hørt noe – og visste heller ikke hva det kunne være.

Så kom pappa innom for å si hei, og siden pappa er en sånn som kan litt om alt, fikk jeg ham også til å ta en feilsøkings-runde. Men nei, etter litt knoting fram og tilbake, var det fortsatt et lite mysterium hvorfor nettet var dødt. Det kunne virke som om det ikke var noen internett-linje inn til huset?

Peter lovte at han skulle se på det så fort han kom hjem, det er han som betaler regningene på TV og internett – og jeg regnet med jeg trengte et kundenummer dersom jeg skulle kontakte kundeservice.

Og bare sånn for å demonstrere hvor lista ligger hva tekniske ferdigheter angår her i huset, kan jeg fortelle at vi fortsatt ikke har kommet over den gangen vi hadde så store problemer med nettet, at leverandøren til slutt sendte ut en montør for å se på det.

Det tok fem sekunder for montøren å løse feilen: Ledningen fra routeren og inn i veggen satt så løst i at den holdt på å falle ut 🙈 (Les mer om den historien her)

Da Peter kom hjem denne ettermiddagen, tok han samme runda som jeg hadde gjort flere ganger i løpet av dagen, han restartet modemet i kjelleren – og signal-forsterkeren i stua.

En kjapp melding til naboen, ingen feil med internett der i gården. Hva i all verden kunne være galt med vårt?

Og du vet hva som skjer når man blir mer og mer irritert – og til slutt innser at feilen må ligge hos leverandøren? Jo, da blir man kanskje litt ekstra oppgitt i det man tar den endelige telefonen til kundeservice.

Jeg stod ved kjøkkenbenken og kikket på Peter mens han satt i telefonkø. Og da telefonen endelig ble besvart i den andre enden, hørte jeg Peters trøtte stemme, i en hel og lang setning:

“Ja, hei, Peter Kihlman som ringer, vi sliter med internett-tilkoblingen og vi har restartet modem og alt som er flere ganger, men det ser ikke ut til å hjelpe, kan du sjekke om det er noe feil på linja eller noe sånt? Det har vært sånn i hele dag, og ja.. Kan ikke se at det er noe feil med utstyret vårt, så det hadde vært fint å få det fikset før kvelden kommer…”

Så ble det stille. Ganske lenge. Så endret ansiktsfargen til Peter seg, fra normal til rødmende rød.

“Ok. Oook. Ja, men nei da så! Da beklager jeg bryderiet! Ha en fin kveld”

Og sånn hadde det seg at det gikk opp for Peter at han ikke lenger har hjemmekontor, og at han har hatt så mye å gjøre på jobb de siste ukene, at det er en hel evighet siden han logget seg inn i nettbanken sist.

At autotrekkene som vanligvis går av seg selv, åpenbart ikke har gjort det på en god stund, og at internettleverandører ser seg nødt til å stenge linjene når det blir ubetalte regninger…

For flere måneder på rad…

Så sånn var det. Var visst ikke “De derre helsikes Telenor-folka” sin skyld likevel, men en pappgjøk uten kontroll på privatøkonomien.

 

Enda godt det er jeg som betaler for strøm og forsikringer 😅

// God helg!

Sjokolademuffins og gaver på senga!

I dag føler jeg meg bare skikkelig heldig: Tenk å våkne opp til høylydt bursdagssang, saft, hjemmebakte sjokolademuffins med lys på, og gaver på senga! Det er fortsatt stas å ha bursdag 😍

For 38 år siden i dag, snek Farfar seg inn på fødeavdelingen utenom besøkstid med en liten bukett liljekonvaler. Det er fortsatt et mysterium hvor han fant liljekonvaler så tidlig våren 1982, men også et mysterium hvordan han klarte å komme seg inn på fødeavdelingen. Dette snakker vi om hvert år, og det er fortsatt like koselig å tenke på.

Men det er jo ikke til å komme utenom at alderen min nå begynner å dra seg til på papiret – selv om jeg ikke tenker nevneverdig over det selv. Jeg bare antar behovet for å ytre ordene: “Alder er bare et tall” er like rundt hjørnet – noe jeg føler er det sikreste tegnet som finnes på at man begynner å bli voksen 😋

I år ønsket jeg meg både tegninger og bursdagskort – og jeg fikk ønskene mine oppfylt! Pluss litt til ❤️

 

For øvrig er jeg strålende fornøyd med at bursdagsværet bød på sol og fint vær, og det faktum at man aldri blir for gammel for å bestemme bursdags-middagen! Eneste aberet er at man i voksen alder må lage den selv, så det blir sjeldent noen tre-retters 😅

Å ha bursdag midt i mai er fantastisk – selv om det i år er litt spesielt å få bursdagsklem:

Papsen ❤️

 

… Men det tar vi igjen til neste år 😉

/ Gratulerer med dagen til deg også, Stevie Wonder! 70 år! (Husk, det er bare et tall 😋)

Rebecca ❤️

Tenk at ei jente jeg ikke kjenner skulle endre livet mitt.

 

Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive i flere måneder. Det har ligget i bakhodet mitt helt siden i fjor, da jeg ble tipset av en venninne som fulgte denne jenta på Snapchat.

Jeg søkte henne opp, og jeg ble så grepet. Av en person jeg ikke visste hvem var – med en vanvittig utstråling, smittende humør, ståpåvilje av en annen verden, kraftfull og vakker.

Og syk. Alvorlig syk.

Rebecca.

(Begge bildene er fra Rebeccas facebook-gruppe)

 

Før jeg fikk barn, var jeg ganske uredd. Jeg bekymret meg ikke for å fly, for å kjøre bil, for å bli syk – eller for å dø. Men dette endret seg med en gang jeg ble mor. Det var som om en bryter ble skrudd på da det gikk opp for meg at alle potensielle trusler nå plutselig kunne få store konsekvenser.

Hver gang jeg tar celleprøve, er jeg livredd. Hver gang jeg undersøker brystene for kuler, er jeg livredd. Og kanskje derfor treffer Rebecca meg med full kraft.

Den nydelige jenta og anestesisykepleieren som fikk påvist en sjelden og aggressiv brystkreft-type for 4 år siden. Som gjennomgikk 8 cellegiftkurer og 23 runder med strålebehandling før hun ble erklært frisk.

Så startet den tunge veien med å finne krefter og energi igjen, og etter 1,5 år så det endelig lyst ut. Så smeller kreften tilbake. Da hadde den rukket å spre seg til brystvegg, brystbein, ribbein, lymfeknuter og lunger.

Legene sier hun ikke kan bli frisk. Rebecca mener de tar feil.

Og hele denne reisen deler Rebecca med følgerne sine på Snapchat. Med en visjon om å bruke egne erfaringer til å hjelpe og inspirere andre – helt ufiltrert; oppturer og nedturer.

Og gang på gang blir jeg slått i bakken av hele hennes vesen, måten hun formulerer seg på – så klok, så syk, så takknemlig.

Hun har blitt den ukjente venninnen jeg føler for å støtte, og hver eneste kveld sjekker jeg om hun har lagt ut en oppdatering. Jeg smiler og ler med i oppturene, og jeg gråter og hulker med i nedturene.

For det er dette.. Hun kunne vært meg. Hun kunne vært oss alle.

Rebecca vet det ikke selv, men hun har satt hele livet mitt i perspektiv. Hele reisen hennes minner meg hver eneste dag på at man ikke vet hva morgendagen bringer – og at man ikke skal ta ting for gitt.

Det kunne vært meg som hadde funnet en kul i brystet, det kunne vært meg som kjempet for livet, det kunne vært meg som ville gjort hva som helst for å få fortsette å være mamma til to fantastiske små, og kona til en nydelig mann.

Jeg er ikke religiøs, men jeg tror på å rette fokuset mot ting. Og akkurat nå tenker jeg at Rebecca trenger en strøm av gode intensjoner, gode energier, og gode krefter på veien mot å bli frisk.

Søk opp “rebeccavaagene” på Snapchat – eller følg Facebook-gruppen hennes her: Rebecca skal bli kreftfri.

Jeg håper hun vet at vi er mange som heier på henne ❤️

/ Tusen takk, Rebecca – du er helt, helt unik ⭐️

Agurktid

De to siste dagene har telefonen kimet og mailen gått varm, for mysteriet med den sprøstekte løken (mysteriet som ingen egentlig noen gang har lurt på 🙈😂) – ble en snakkis både her og der!

Først ut var Indre Akershus Blad, som syns det var veldig stas at jeg hadde satt den sprøstekte løk-fabrikken i Aurskog på kartet. Så artig å bidra til en ordentlig lokalsak!

.. Tenkte jeg.

.. Før det ballet på seg.

Haha! Indre Akershus Blad er liksom forståelig, men hva gjelder resten..

Jeg kan vel være enig med de som mener at det lukter agurktid i nyhetene når Sprøstekt løk tar fyr i riksmediene..

Hilsen hun som i dag har vært live på Østlandssendingen på P1 😆

/ Men NÅ setter vi strek for den sprøstekte løken for denne gang 😂

Den sprøstekte forklaringen!

For det første: Sprøstekt løk blir aldri det samme igjen 😂

For det andre: Tusen hjertelig takk til alle dere engasjerte sjeler som har humret og ledd og undret sammen med meg de siste dagene – dette har vært ren underholdning på så mange plan 😆

Men, først en kjapp oppsummering dersom du har gått glipp av mysteriet med den sprøstekte løken: Det begynte altså som en tanke i eget hode for noen uker siden – da jeg ble sittende å fundere på hva “PS” på pakka med sprøstekt løk betyr. (Les innlegget her)

Det første innlegget skapte engasjement, og siden det var flere som lurte på det samme, bestemte jeg meg for å kontakte Orkla for å få fasiten. Da toppet det seg da Orkla ga et merkverdig svar på min henvendelse. (Les innlegget her)

Var PS en godt bevart statshemmelighet? Og kommentarfeltet mitt skuffet ikke:

Det var altså flere enn meg som ikke hadde noen anelse om hva bokstavene PS står for, og det morsomste har vært alle dere som har hengt dere på dette lille mysteriet.

Jeg har fått meldinger, jeg har fått mailer, jeg har fått drøssevis av fantastiske kommentarer om alt fra konspirasjonsteorier til nye ideer:

Eller min favoritt til nå:

 

Etter det nedslående svaret fra Orkla, sendte jeg mail til Foodman A/S, en snacksprodusent på Aurskog som tok over driften av “Progress” som i sin tid startet produksjonen av sprøstekt løk.

Et hyggelig svar dukket opp etter kort tid:

Jeg kunne jo ikke svare trivelige Petter at jeg allerede hadde fått svar fra Orkla der de skrev at “dessverre kan vi ikke gi ut resepten på vårt produkt” – dessuten kunne det jo hende den daglige lederen i FoodMan hadde sine kontakter.

Og ganske riktig, noen timer etter fikk jeg en ny mail fra Orkla! De hadde blitt tipset om det lille PS-mysteriet vårt, samt blitt kontaktet av flere som også ønsket en forklaring.

Jeg kommer ikke over hvor fantastisk moro det er at flere av dere altså har ringt og mailet Orkla og krevd å få svar på dette. You guys 😂❤️

Så her kommer den altså – den etterlengtede forklaringen på vårt lille sprøstekte mysterie 😉

Så sånn var det altså. PS = Progress Snacks – et helt alminnelig firmanavn.

Selv må jeg bare innrømme at jeg for alltid kommer til å tenke på sprøstekt løk som P(Post) S(Scriptum) – eller som PrøStekt løk.

Men du skal jammen ikke se bort i fra at jeg kommer til å tenke littegrann på Per Sundnes også 😋

/ Sprøstekt løk ❤️

Sprøstekt løk – en statshemmelighet?

Jeg kan nesten ikke tro hvilket engasjement innlegget mitt om sprøstekt løk skapte! Det nådde ut til nesten 130.000 på Facebook og kommentarene strømmet inn.

Det var åpenbart ikke bare jeg som hadde grublet på dette – for det er jo sjeldent at Google ikke kan gi svar i disse dager! Så hva i all verden står egentlig “PS” for?

I dag tok saken en ganske uventet vending..

Forslagene har vært mange, men lenge mente flesteparten at PS måtte stå for noe så enkelt som “Pølse-Strø”. Så begynte teorien om “Post Scriptum” (som betyr “tillegg”) å få fotfeste, og at det også vil forklare hvorfor det ikke foreligger noen forklaring på pakken – fordi de fleste er kjent med bruken av “P.S” fra før.

Men så begynte plutselig en annen teori å spre seg, nemlig at løsningen er “Progress Snacks” – fordi “Progress” var navnet på fabrikken i Aurskog som i sin tid startet produksjonen av sprøstekt løk. Og det høres jo ganske sannsynlig ut, selv om det er litt merkelig at ikke Google gir noen treff på denne teorien heller.

Men mysteriet stopper altså ikke her, for i dag morges tok saken en ganske uventet vri.

Før helgen sendte jeg som kjent en mail til Orkla, som nå står som produsent. I henvendelsen skrev jeg enkelt og greit at vi var en liten gjeng som hadde begynt å fundere på hva bokstavene “PS” på pakka med sprøstekt løk står for, og om noen i Orkla kunne gi oss svaret? Jeg la også med en link til blogginnlegget, og henviste til alle de gode og morsomme forslagene jeg hadde fått inn.

I dag morges plinget svaret inn på mail – og jeg må innrømme at jeg var superspent da jeg åpnet den. Endelig skulle alle vi PS-grublere få tilbake nattesøvnen! (Ironi 🙈😋)

Men…?

 

At det var..? Okei, nå har jeg plutselig veldig mange flere spørsmål!

Hvorfor har forbrukerkonsulenten (som jeg har valgt å skjule navnet til) sendt meg et copy-paste standardsvar? Jeg spurte jo på ingen måte om resepten, faktisk var jeg ikke i nærheten av å skrive noe som kunne misforstås.

Betyr dette at “PS” er hemmelighetsstemplet?

Har det muligens gått ut et intern-notat på Orkla-huset om at alle henvendelser av denne typen skal besvares og avfeies på lik linje som over?

Ble “PS” plassert på pakka da den så dagens lys på 70-tallet som en gimmik for å skape en snakkis?

Eller er det rett og slett bare den stakkars forbrukerkonsulenten i Orkla som har hatt en litt røff start på ny uke, og har blingset på henvendelsen min?

Kanskje to henvendelser ble byttet om før forbrukerkonsulenten rakk å få sin første kaffekopp – og at Ola fra Lørenskog som lurte på om han kunne få oppskriften på sprøstekt løk, nå klør seg i hodet over at han fikk svaret på hva PS står for i retur?

Er sprøstekt løk rett og slett en statshemmelighet?

Ikke vet jeg, men en potensielt dårlig dag på jobb i Orkla skal ikke stoppe oss andre fra å komme til bunns i denne saken 😆

/ To be continued, again! ✌🏼

OPPDATERING! Mysteriet er løst: “Den sprøstekte forklaringen” ☀️

Prø-stekt pølsestæsj?

For et par uker siden var vi på søndagstur med sekk på ryggen og tursko på beina. Finværet viste seg fra sin beste side, og med i sekken hadde vi både varm og kald drikke, samt det fantastiske fenomenet: Pølser på termos!

Ingenting slår en matbit utendørs, og stemningen var nærmest majestetisk der vi satt i sola og nøt utsikten mens vi knasket pølse i lompe med medbrakt tilbehør.

 

 


Instastoryen gikk varm ❤️ (@konatil)

 

Det var først etter at alle pølsene var fortært, at jeg ble sittende å studere den medbrakte posen med sprøstekt løk. Jeg innså at jeg aldri egentlig hadde kikket ordentlig på embalasjen før – i alle fall hadde jeg ikke tenkt videre over de to store bokstavene som pryder forsiden av pakka:

 

PS – hva står det egentlig for? Jeg spurte Peter om han visste det, det gjorde han ikke. Jeg saumfarte pakken både på forsiden og baksiden, ingen løsning å spore der heller.

Så spurte jeg den fine gjengen min på Instastory: Hva står PS for?

Og ganske riktig, det var ikke bare jeg som hadde grublet på dette! Noen av svarene jeg fikk følger:

 

Er fasiten noe så banalt som “pølsestæsj”? Eller er det noe så åpenbart og elegant som “post scriptum”?

Jeg har enda ikke funnet ut hva som er fasit her, men denne saken  vi jo komme til bunns i! Mail er herved sendt til Orkla 💌

/ To be continued 😉

OPPDATERING! Orkla har svart, les mer her!

En annerledes mandag venter

I morgen skjer det. I morgen skal matpakker igjen smøres, skolesekker snurpes igjen og spente små hoder gjøre seg klare for gjensynsfest – bokstavelig talt. I morgen går startskuddet for de yngste skolehjertene våre ♡

Jeg vet det er mange foreldre der ute som ser fram til å slippe hjemmeskole framover, og jeg vet også at det er mange bekymrede og redde foreldrehjerter som nå holder pusten. Omtrent 38% av oss har oppgitt at vi er engstelige før skolestart i morgen – og det mener jeg må være lov.

Jeg må innrømme at jeg er en av dem som ikke helt klarer å puste med magen for tida, derfor tenker jeg det er ekstra viktig å skrive noen ord om dette akkurat nå. Kanskje først og fremst til deg som er like nervøs som meg.

For nå er det viktigere enn noen gang å huske på at de omfattende tiltakene som man har hatt til nå, ikke vil fungere over lang tid. På et eller annet tidspunkt  samfunnet gradvis vende tilbake til (den nye) normalen igjen. Og dersom helsemyndighetene våre mener at tiden er inne for å åpne barnehager og skole for de yngste nå, må vi faktisk stole på at det er den riktige vurderingen.

Camilla Stoltenberg er bekymret for at befolkningen trettes ut – noe som er en vanlig konsekvens etter lang tid med inngripende tiltak. Folk blir lei, solidariteten svikter og man slutter gradvis å etterleve tiltak. Og da er vi like langt med tanke på å slå ned koronaviruset.

Virkningen av å kjøre lock down i den grad vi har gjort i Norge til nå, har vært god – og det er på tide å åpne gradvis opp igjen. Samtidig som vi fortsetter å holde på de gode hygienerutinene vi har innarbeidet oss, samt å holde avstand og ikke samles i grupper. Dessuten er det viktig at eldre og personer i risikogruppene er ekstra påpasselige i tiden som kommer.

Før helgen sendte skolen vår ut omfattende informasjon om den nye skolehverdagen, og jeg føler meg trygg på at de har løst denne utfordringen på beste måte. Det vil bli mindre klasser, egne soner for utelek, friminutt som avholdes til forskjellige tider, grundige rutiner for håndvask og god avstand i klasserommet.

En liten ting til jeg også trøster meg med, er at jeg, og flere andre foreldre på trinnet vårt som har mulighet til å forlenge hjemmeskole-hverdagene en stund til, har kontaktet skolen og forhørt oss om det er ønskelig at vi holder barna våre hjemme en stund til for å frigjøre plass. Men det var ikke ønskelig med slik hjelp, og da stoler jeg på at det er veloverveid med fullt oppmøte.

(Photo by Element5 Digital on Unsplash)

En stor overført klem sendes til alle lærerne som stiller på jobb i morgen – til tross for at de kanskje er bekymret, urolige og redde akkurat som oss andre. En stor takk for at dere stiller på jobb for å få skolehverdagen i gang igjen, til tross for at skolene nå er tvunget til å åpne uten ekstra penger til smittetiltak og økte ressurser. Vi får krysse fingrene for at en løsning på dette kommer på plass før de større barna også skal tilbake på skolen.

Koronaviruset kommer ikke til å forsvinne på en god stund. Det vet vi, og vi blir nødt til å lære oss å leve med det i den tiden det tar. En covid-19-fri verden ligger sannsynligvis langt fram i tid.

Helt avslutningsvis, vil jeg sitere en annen mamma som skrev det så fint i foreldregruppa vår her om dagen:

Vi må ta tilbake verden. Kanskje blir det aldri helt som før, men det skal ikke stoppe oss i å lage oss en ny måte å være vi på. ❤️

/ Lykke til i morgen, alle småbarns-skoleforeldre! Det blir en annerledes mandag for oss alle 🙏🏼

Den uærlige mannen på Facebook

I går snakket vi om nettvett ved middagsbordet. Om hvordan man selv oppfører seg på nett, men også om at det finnes personer der ute som ikke er ærlige – og at det er viktig å passe på.

Og det var mens vi snakket om dette, jeg kom på en fyr jeg traff på Facebook for mange år siden. En fyr jeg ikke kjente, men som fanget oppmerksomheten min fordi han hadde profilbilde av samme hunderase som jeg hadde selv.

En dag begynte vi å skrive til hverandre, og vi fant raskt tonen. Lange meldinger ble etter hvert til samtaler på telefonen. Det rareste av alt, var at jeg begynte å kjenne på sommerfugler i magen ganske kjapt.

Der satt jeg, noen mil unna fyren jeg snakket med i telefonen, og begynte å få følelser. Og det til tross for at jeg aldri hadde møtt ham før.

En dag bestemte vi oss for å møtes.

Stikk i strid med fornuftig nettvett. Facebook er jo riktignok litt annerledes enn en chat i et vilkårlig spill på iPaden, men likevel. Jeg ante jo egentlig ikke hvem denne fyren var.

Vi ble enige om å møtes hjemme hos ham, en helg jeg var i Oslo. Vi skulle lage taco sammen, og se på film. Han skrev at han gledet seg veldig, og sendte til og med bilde av seg selv mens han skrubbet stekeovnen før jeg skulle komme.

Jeg falt pladask. For en drømmemann! En sveip med støvsugeren hadde jo holdt i massevis, men innsiden av stekeovnen? Wow.

I etterkant viste det seg at han var ærlig om mye, men det der med stekeovnen og at han var en “ryddig fyr som likte å ha det rent og pent rundt seg”, var ren og skjær løgn.

Bildet av ham har jeg forresten fortsatt. Og siden jeg nå har fortalt historien, blir jeg nødt til å vise det også:

Dette bildet er til dags dato Peters største hvite løgn. Han har ikke tatt i en sånn Jif-spray siden dette øyeblikket i 2011, men han var visst villig til å strekke seg langt for lille meg. Den ene gangen 😆

Heldigvis var han ærlig på resten av punktene, og snipp snapp snute så var drømmemannen min ❤️

/ Bruk nettvett – ikke alle der ute er 100% ærlige 🙈😂

Livsfarlige språkproblemer

Nå er det tydeligere enn noen gang, hvor viktig det er å lære seg språket i landet man bor i.

For noen år siden, lekte Peter og jeg med tanken om å flytte til Spania. Det å bli en del av en annen kultur og et annet levemønster virket spennende, og vi tenkte mye på hvor bra det ville være for både oss og barna å utvide horisonten og lære å ta hensyn til andre kulturer.

Vi visste også at det ville innebære tøffe tider utenfor komfortsonen, hvor det vanskeligste selvsagt ville bli å overvinne kommunikasjonsbarrieren. Ingen av oss snakker spansk, men vi visste at det ville bli en forutsetning og en selvfølge å lære seg språket dersom vi valgte å flytte.

Å lære seg et nytt språk, er ikke enkelt – og i disse dager blir alvorligheten rundt det, tydelig. Andelen innvandrere i Norge som får påvist koronaviruset øker kraftig, faktisk meldes det om at 37 prosent av dem som fikk påvist smitte i Norge denne uken, er født i utlandet. Siste uka før påske, var 1 av 10 av de smittede født i Somalia.

I Sverige er svensk-somaliere overrepresentert blant korona-dødsfall, og det fryktes at det samme skal bli en realitet med våre norsk-somaliere her i Norge.

En av årsakene til dette, er at mange norsk-somaliere bor med store familier i trange leiligheter, og har vanskeligheter med isolering dersom noen i familien blir smittet. Smittefaren øker også fordi somaliere er sosiale, de besøker hverandre ofte og er mye sammen. Det er en viktig del av kulturen deres å støtte og besøke hverandre, spesielt når noen er syke. Hvilket selvsagt er kjempefint til vanlig, men katastrofalt i denne korona-situasjonen.

Men det som har vist seg å være hovedproblemet blant enkelte innvandrer-grupper, er at de rett og slett ikke har fått med seg essensielle råd om smittevern på grunn av språk-problemer. Selv om de aller fleste innvandrere snakker godt norsk og gjør det de kan for å integreres, er det fortsatt enkelte miljøer med holdninger som medfører at personer ikke lærer seg norsk. Under arbeidet med smittesporing, har man oppdaget personer som etter flere tiår i Norge, ikke kan verken norsk eller engelsk.

Kommunikasjonsdirektøren i FHI forteller om utfordringer med å oppdatere korona-informasjonen på mange språk ettersom rådene har forandret seg etter hvert som situasjonen har endret seg. De har prøvd å nå så mange som mulig ved å bruke et klart norsk språk i kombinasjon med bilder. Men det har sannsynligvis ikke vært nok.

De frivillige “Bydelsmødrene” har i Oslo tatt på seg jobben med å banke på dører og spre viktig informasjon på morsmålet – de er bekymret for at en del grupper i samfunnet ikke tror på rådene fra helsemyndighetene, og ønsker å “bevisstgjøre kvinner om viktigheten av å følge rådene fra myndighetene”.

Og det er her jeg stusser litt:

(Skjermbilde: Nrk.no)

 

For jeg har forståelse for flere ting: At norsk er et særdeles vanskelig språk å lære seg. At det er utfordringer med tanke på norskopplæring og at gjennomføringen av norskkurs har rom for forbedring. At lese- og skrivevansker på eget språk vil gjøre det svært vanskelig å lære et fremmedspråk.

Men hva skjedde med “lav tillit til det norske samfunnet”? Hva i all verden er det for noe?

“Bydelsmødrene” må altså forklare våre innvandrere viktigheten av å ta myndighetenes råd på alvor. Burde det egentlig være nødvendig?

Jan Bøhler skrev i går denne kronikken, der han setter spørsmålstegn ved hvorfor det å lære seg norsk språk ikke er en plikt for alle som kommer til Norge for å bo og leve i vårt fellesskap her.

Og jeg må innrømme at han har et poeng. For vi er totalt avhengige av at alle er i stand til å få med seg en massiv kommunikasjon når det skjer dramatiske ting i samfunnet, som nå. Hva gjør vi dersom noe skjer i framtida, som haster enda mer enn denne pandemien? Når Bydelsmødrene ikke har tid til å løpe fra dør til dør for å informere på ulike språk?

Bøhler mener det er et personlig ansvar å lære seg norsk når man kommer hit og vil ha de rettigheter og den tryggheten som fins her, og at vi må være nøye med å understreke at det faktisk også følger plikter med på kjøpet.

Samtidig må det også nevnes at det er svært mange nordmenn som er bosatt i varmere strøk i eksempelvis Spania, som ikke kan et ord spansk. Jeg sier ikke at det er stort bedre, men de aller fleste av disse klarer å gjøre seg forstått på engelsk.

Men likevel: I en pandemi-situasjon som dette, tviler jeg på at spanske myndigheter tilrettelegger informasjon til nordmenn i Spania på norsk. Jeg tror de tar det som en selvfølge at utlendingene gjør seg forstått på spansk – og forhåpentligvis har også mange nordmenn de siste ukene fått seg en liten påminner om hvor viktig språk-integrering er.

For det er nå en gang sånn, at det å lære seg språket i landet man bor i, er en forutsetning for god kommunikasjon. Og god kommunikasjon er en forutsetning for forståelse av kulturen og folket som bor der. Det er kanskje her det glipper for noen grupper hos oss i Norge?

Det ble ingen flytting til Spania for vår familie. Men hadde vi bestemt oss for å flytte, ville vi definitivt gjort det vi kunne for å lære oss det spanske språket.

Og viktigst av alt: Hadde vi bosatt oss i Spania, ville vi hatt tillit til det spanske samfunnet.

Det skulle faktisk bare mangle.

/ Hilsen bare litt bekymret 🌸