Handlelappen

Det begynner å bli en stund siden første gang jeg skrev om min fascinasjon for handlelapper – og at jeg elsker å finne andres sammenkrøllede handlelapper i handlekurven på butikken.

Det er ikke mange som skriver en god gammeldags handlelapp lenger, og derfor er liksom gleden desto større når man ramler over en! Hvilke ting skal handles inn? Hva blir det til middag? Storhandel eller bare et par småting?

Jeg vet jo at mange syns det er litt rart at jeg blir i godt humør av ukjente folks gjenglemte skriblerier, derfor skal jeg nå dele det perfekte eksempelet på hvorfor en gjenglemt handlelapp er så fantastisk.

For bare se på dette premie-eksempelet, som Peter fant i går. Hvis ikke dette får fram smilet, så vet ikke jeg! シ

Kost-maling, refleksvest, tresko og robotstøvsuger?! Hahaha, det er så fantastisk at jeg har ikke ord ❤️

Fire ting, i det jeg vil påstå en noe uvanlig kombinasjon, får meg rett og slett i godt humør hver gang jeg titter på lappen.

Så da håper jeg det er klart: Man skal slett ikke kimse av en gjenglemt handlelapp シ

Les også hva tante hadde funnet på til meg til jul i fjor: Årets fineste julegave 😍

Status prosjekt vaskerom!

Nå skjønner jeg hvorfor det er et pengesluk å pusse opp et bad!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For ja, prosjekt vaskerom har jo utviklet seg til å skulle bli “et bad med en vaskemaskin i den ene enden”. Etter mange runder kom vi fram til at det jo er i dette huset vi skal bygge og bo til vi blir gamle og grå – og at vi derfor like gjerne kan tenke langsiktig.

Et bad i kjelleren kommer til å bli nydelig, men som sagt skjønner jeg nå hvorfor det blir kostbart.

Fram til nå har jeg bare tenkt at det sier seg selv hvorfor badet hos de fleste er det dyreste rommet man kan pusse opp, nemlig fordi alt koster. Badekar og do og fliser og stæsj – og det faktum at ting ikke gjør seg selv. Man trenger jo fagfolk.

De siste ukene har jeg med egne øyne fulgt den prosessen det er bokstavelig talt å skulle bygge sten for sten – og ikke bare forstår jeg hvorfor regningen på baderomsoppussing blir høy, men jeg forstår også hvordan den blir det.

For det jobbes! Hver gang en håndverker er innom, er det så utrolig mye som gjøres – og hadde det ikke vært for at jeg har annet å gjøre, skulle jeg sittet og sett på dem jobbe hele dagen.

Og det er slett ikke blærete ment, det er bare det at jeg er så fascinert! Jeg er så lite handy som det går an, og hadde du spurt meg for et par måneders siden hva som var gangen i en sånn oppussing, hadde jeg ikke hatt den fjerneste anelse. Men nå henger jeg faktisk litt med på prosessen, og jeg er skikkelig, skikkelig imponert!

Derfor tenkte jeg det kunne være artig med en liten oppdatering, med mine bemerkninger underveis 😉 (Altså 100% ufaglært)


Det hele begynte jo med at Peter hadde pigget opp hele det eksisterende betonggulvet mens jeg var på jobbtur til Bergen:

Med tanke på all jobben det var å få all steinen fjernet, tipper jeg vi sparte en del tusenlapper på å gjøre det selv. Er til dags dato takknemlig for at kroppen spilte på lag og at ingen slitasjeskader oppstod.. For det var noen tonn med stein!

Under all betongen var det jord, noe som førte til et særdeles spesielt klima i kjelleren i noen dager. Så kom rørleggeren og byttet ut slitne rør, med flotte nye! Da hadde vi også lagt en slagplan for hvilke ting som skulle plasseres hvor:

Jeg har nå også lært at man bare kan flytte en varmtvannstank, og lage midlertidige løsninger slik at husstanden kan beholde varmtvannet! Det syns jeg var van(n)vittig imponerende faktisk:


Sim salabim!

Som det såvidt kan skimtes på bildet over, hadde vi en del rør i taket som gjorde takhøyden lavere enn nødvendig. Og dette er den mest kompliserte jobbene som har vært utført hittil – da rørlegger Kenneth på uforståelig vis fjernet alle rørene og bare plasserte dem andre steder.

Nok en ting jeg ikke visste var mulig! (Men så var det visst også en kjempejobb).

Så kom snekker-gutta og la noe greier på gulvet:

Armeringsjern og noe annet…

Deretter kom elektrikeren og la varmekabler, før to kæller og en bil med støp rullet inn foran huset – og vips så hadde vi gulv igjen. Da de dro, fikk vi beskjed om å lufte godt, fordi “støp” fordamper 80% de første to døgnene – og akkurat dét viste seg å stemme… Fy flate for en badstue som ventet oss da vi kom hjem etter å ha vært ute et par timer på ettermiddagen!

Så kom snekker-gutta tilbake for å ordne veggene. Jeg lurte på om det var mulig å beholde de kule murveggene og heller freshe dem opp litt, men det var visst en dårlig idé på et baderom med tanke på varme.

Derfor bestemte vi oss for å ha baderomsplater på veggene, noe som krever stendere for feste. Snekkerne tok hånd om det:

Deretter var det elektriker sin tur igjen, for det krever jo noen strømpunkter  på “et bad med en vaskemaskin i den ene enden” 😉

Dagen etter elektrikeren, kom mureren for å legge membran, et klissete produkt som skal smøres på gulv og eventuelt vegger (for å “holde fukten unna organisk materiale og beskytte den omliggende konstruksjonen”) (Fritt fra google, hehe)

Dagen etter var murer på plass igjen for å legge flis! Det første synlige tegnet på hvordan rommet til slutt skal se ut. Flisene ble knallfine – selv om jeg er klar over at den mørke fargen krever en del rengjøring siden “alt synes” (sitat mamma) 😆

Nå er det veggene som står for tur! Som du ser, gikk vi for en skikkelig badstue-look, og valgte liggende panel over det hele. Det er jo tross alt et kjeller-bad, og jeg likte kombinasjonen av mørke fliser og treverk:

Neida. Dette er altså det som skal på veggene før baderomsplatene festes 😋

Og så langt i prosjekt baderom har vi (de) kommet! Vil få presisere hvor lurt det er å velge en byggmester man stoler 100% på til å holde i trådene, for da er man også sikker på at det kommer dyktige folk på jobb.

Jeg syns jo også det er et stort pluss at alle har vist seg å være ordentlig trivelige folk som slår av en prat, og som svarer med et smil når jeg kommer med alle mine spørsmål.

Så ja, det koster penger å pusse opp et våtrom. Men det er altså veldig forståelig シ

/ Ny oppdatering kommer etterhvert ☀️

Back in business

Endelig! Det er mandag, solen skinner, snart er det jul, og det viktigste av alt: Vi er ikke lenger eiere av to hus! シ

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Endelig kan vi puste ut, senke skuldrene – og ikke minst: ha noe annet enn flytting, vasking og klargjøring av hus i hodet.

Så da syns jeg det er på sin plass å benytte anledningen til å takke for forståelsen, kjære leser! Det har ikke vært lett å vrenge hjernen hver eneste dag for å finne annet å skrive om når hodet har vært utslitt og fullt av stress og kaos.

Men takk for at du likevel har stukket innom for å følge med på ferden – nå starter et nytt kapittel og jeg gleder jeg meg til å finne roen igjen, og dra skrivegleden fram fra utflyttings-vaskebøtta.
 

/ God ny uke! ❤️

På hengende håret

La oss gå to dager tilbake i tid.

Onsdag kveld, det piper i telefonen, melding fra byggmester Strand. Vinduene som vi har ventet på siden september, har omsider ankommet lageret i Larvik. Hvor lenge er det til de nye eierne skal ta over huset?

Jeg kjenner pulsen stige. Er det mulig. Det er onsdag! Huset er ferdig vasket og klar til overtagelse på fredag. Tre gamle vinduer som skal ut, og tre nye vinduer som skal inn – snekkere som skal trampe inn på mitt nyvaskede gulv…

Nei, niks, nada, sa Peter. Hakke sjans. Hvordan skal vi rekke det?

Noen meldinger fram og tilbake med Herr Strand. Han kan rydde kalenderen og sende to mann som kan skifte vinduene torsdag og muligens fredag. Men det må ryddes og vaskes etter dem.

Og da plutselig, skjedde noe uventet. Vanligvis er det jo Peter som er gassen i dette forholdet – men for en gangs skyld hoppet bremsen (jeg) ut av mitt gode skinn og ba byggmester gønne på. Dette fikk vi bare rekke!

Så til Peters store sjokk og frustrasjon, så det i går sånn ut – litt over 24 timer til overtagelse:


Godt å være ute i god tid, si 
 


… og litt bøss blir det jo underveis..
 

Jeg må innrømme at jeg kjente litt på stresset selv – men heldigvis jobbet de to flinke gutta på spreng i hele går, så i dag tidlig kunne jeg kaste meg rundt og tøffe bort til huset med vaskebøtta under armen.

Jeg skulle akkurat til å dra frem sentralstøvsugeren da jeg oppdaget at snekkerne hadde ryddet opp etter seg før de dro! Da ventet en takknemlig jubeldans før jeg gjorde klar skurefille og vaskebøtte, og satte i gang med å vaske 2. etasje, trapp og gang.

Så måtte de nye vinduene pusses, før jeg måtte hjem å hente malepensel for å fikse langs de nye listene som var noen millimeter kortere enn de gamle:


 

Takket være en snill byggmester, og en brems som plutselig ble til en gass – ble det søren meg nye vinduer, og malingen rakk akkurat å tørke før bilen med de spente, ferske huseierne rullet inn foran huset. Da snakker vi på hengende håret 😉

/ God helg ❄️☀️

Helt tomt!

For en merkelig følelse. Huset vårt, som snart ikke er vårt lenger.. Tomt.


 

Helt tomt! Vasket og skrubbet i alle kriker og kroker, på steder jeg aldri kan huske å ha vasket før. Taket for eksempel – når vasket jeg taket sist? Nå er det rent, så rent som det aldri har vært før.

Jeg måtte ta meg noen minutter i dag. Jeg gikk fra rom til rom. Så mye vi har opplevd i dette huset på fem år – så mange oppturer, nedturer, tårer, latter og glede.

Det føles helt uvirkelig å skulle gi fra seg nøklene. Som om vi gir fra oss nøklene til våre minner. Men så kom jeg på en kommentar jeg fikk for en stund siden, der det stod at når man får litt panikk, er det viktig å huske på at minnene sitter i hodene våre. Ikke i veggene.

Og det syns jeg var så fint å tenke på! For alle minnene blir jo med videre, og det gjør godt for ei som synes det å flytte er en høy terskel å krabbe over.


 

Men nå er det altså klart. Alle rommene er tomme, rene, klare. Klare for en ny familie – med nye oppturer, nedturer, tårer, latter og glede. Med nye møbler, nye planer, og nye farger på veggene.

Det blir bra, dette. Jeg skulle bare ønske de hadde en blogg. Da skulle jeg definitivt fulgt med på moroa シ
 

/ 🏠❤️

Skjær i sjøen

Det må jo være lov å lure bittelitt på om det enten aldri var meningen at vi skulle flytte, eller om vi bare skulle få testet tålmodigheten vår skikkelig..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For helt siden vi bestemte oss for å legge inn bud på drømmehuset vårt i sommer, er det absolutt ingenting som har gått på skinner. Det har vært problemer her og problemer der – og overtroisk som jeg er, begynner jeg jo å lure litt.

Det har vært forsinkelser, det har vært avtaler som har blitt flyttet til upassende tider, det har vært manglende gulv under skap på soverom, det har vært varer som har vært utsolgt, det har vært tette takrenner, det har vært biler på verksted, det har vært man-flu, det har vært feil farge på veggene, det har vært møbler det ikke har vært plass til, møbler som ikke overlevde flyttingen, og vanskelige dorullholdere (hehe).

Som prikken over i’en hadde finværet smilt til oss i ei uke, men da vi endelig skulle kjøre flyttelass – åpnet himmelen seg, og det som virket som all verdens vanndamp falt ned i hodet på oss de to flyttedagene.

Og nå som dagen endelig snart er her, dagen de nye eierne skal få ta over sitt nye hus – sitter vi altså og venter ved vaskebøtta for å få vasket ut av de siste tre rommene. Der er det nemlig tre vinduer som skal skiftes, og de nye vinduene skulle vært her i oktober, men ble forsinket. Så skulle de vært her i starten av november, men er fortsatt ikke ankommet lageret her i Larvik.

Og jeg er i ferd med å bli gal! For nå begynner det å haste, og det er jo ingen tvil om at det er ekstremt kjedelig dersom vinduene må byttes etter at de nye eierne har flyttet inn. Vi lovet jo at alt skulle være på stell i god tid før overtagelse, men visste jo ikke at det skulle ende opp med tre ganger lenger leveringstid enn forespeilet.

I sånne øyeblikk, der alt bare butter i mot, har jeg lurt litt på om det var meningen at vi skulle flytte.

Men så har jeg funnet ut at det er én ting som hjelper, og det er å ta med seg kaffekoppen, kikke ut av vårt nye kjøkkenvindu og bort på huset på andre siden av gata, der Mormor og Bestefar egentlig skulle bodd.

Da ser jeg for meg Bestefar med sitt lune smil, som rister humrende på hodet mens han peker ned mot postkassa vår som henger på halv tolv.

“Kan’ke ha det sånn, vettu, Tina.”

Så smiler jeg tilbake og tenker at det blir bra til slutt. Det var meningen at vi skulle flytte.

Ting går kanskje ikke på skinner hele veien, men det er jo sånn livet er. Noen forsinkelser, noen tette takrenner, noen skjær i sjøen. Men så lenge det går bra, er jo det det viktigste.

Og jeg skal få fikset den postkassa. Nå med en gang, faktisk シ
 

/ God ny uke 🌸

Smittefesten er avlyst!

I forrige uke skrev jeg om at det går vannkopper her vi bor, og lurte da på om det er smart å arrangere smittefest eller ikke.


 

Det er jo ikke lett å vite hva som er best å gjøre – selv om det i kommentarfeltet stort sett var enighet om at det er verre å få vannkopper som voksen enn som barn, og veldig mange mente at det er lurt å gjøre det man kan for å få smitten i hus så tidlig som mulig. Flere kunne fortelle om at de hadde blitt vanvittig syke som voksne, og ville definitivt ikke anbefale dét til noen.

Men så var det også en og annen som hadde opplevd å få skikkelig syke barn som følge av viruset, og som anbefalte på det sterkeste å la naturen gå sin gang – istedenfor å arrangere smittebonansa. Da trengte man i alle fall ikke leve med dårlig samvittighet på toppen av alt, dersom det skulle vise seg at man har et barn som reagerer kraftigere enn normalt på viruset.

Mens Peter og jeg var i tenkeboksen for å ta en avgjørelse på hva vi skulle gjøre, ble alle vannkoppe-vennene friske. Samtlige var tilbake i barnehagen og på skolen – så smitte-toget hadde gått for denne gang.

Trodde vi.

For gjett hvem som fikk karamellsjokk i dag morges da vi plutselig fikk øye på en rød prikk på en liten rygg. Og en prikk til. Og enda en. Vi har fått vannkopper i hus!

Det vil med andre ord si at den ene lille tassen vår sannsynligvis allerede var smittet da jeg skrev blogginnlegget om smittefest for ti dager siden.. Hvis ikke det er toppen av ironi, så vet ikke jeg 😉

Så da kan jeg altså informere dere som har spurt, om at vi valgte å la naturen gå sin gang (hehe) – og at det vel er stor sannsynlighet for at barn nummer to kommer etter om noen dager.

Krysser fingrene for en mild runde – og ikke minst at både Peter og jeg har livslang immunitet fra våre runder på 80-tallet..

Hvis ikke går vi noen fine uker i møte シ
 

/ God fredag – frisk eller syk 🌸

Overraskelse på døra

Jeg var fem år gammel første gang vi møttes. Jeg stod i veikrysset i boligfeltet vi bodde i, og plutselig kom det ei jente med flagrende hår i superfart nedover bakken.

Hun bråbremset sykkelen, smilte fra øre til øre, før hun spurte om vi skulle leke sammen. Jeg hadde aldri sett henne før, men det viste seg at vi var like gamle, og bodde to gater bortenfor hverandre.

Vips – et nytt vennskap var født.


 

Du vet de der evigvarende vennskapene som bare har kommet for å bli? Som overlever perioder der kontakten stilner. Som bare har tyngden som trengs for å overleve hva enn det måtte være.

Dette er et sånt vennskap. Hun har vært der for meg i tykt og tynt, og jeg har vært der for henne. Oppturer, nedturer, hverdager og fest.

Denne uken skulle hun hente et bord vi ikke har plass til lenger, i huset vi har flyttet fra. Avtalen var at hun skulle komme rett etter barnehage-levering om morgenen, og jeg hadde akkurat skrudd av de fire bena da jeg hørte bilen kjøre inn foran huset.

Jeg åpnet døra og tittet ut, og da fikk jeg øye på min gode venninne og moren hennes som hoppet ut av bilen. Med hver sin vaskebøtte!

– “Er det her det er utvask? Fri fra jobben, hvor skal vi begynne?”

Først lo jeg, trodde det var tull – men så innså jeg at de mente alvor. Jeg ble så satt ut at jeg ikke fikk fram et ord. For utvask av hus vil man nødig bry andre med, aller minst en bestevenninne og hennes mor!

Men ikke lenge etter rullet støvsugeren i gang, og snart spredte lukten av salmiakk og grønnsåpe seg i huset. Det verste var jo at jeg måtte dra fra dem mens jeg visste at de skrubbet og slet i vårt hus, men jeg prøvde å kjappe meg alt jeg kunne – og da jeg kom tilbake var de så godt som ferdige med soverommene.


 

Tenk det da, å sette av fridagen til å ha hodet i vaskebøtta! Jeg er så takknemlig at jeg ikke har ord.

Bestevenner, altså.

Med snille mammaer ❤️

Peters instagramhumor

For noen dager siden, lo Peter høyt da han ramlet over et bilde Caroline Berg Eriksen hadde lagt ut av stua deres på Instagram. For kontrasten var enorm, der Peter og jeg satt på vårt provisoriske kontor ved kjøkkenbordet, med utsikt til vår kaotiske flytte-stue.

Peter syns dette var fantastisk, og postet følgende på sin Instagram:


(Skjermbilde: Stua til @carolinebergeriksenno)
 


(Skjermbilde: Stua til @pappahjerte)
 

Jeg lo høyt sjæl da han viste meg hva han hadde postet, og etter responsen å bedømme, var det ganske mange av følgerne hans som også syns det var artig.

Men så dukket plutselig Lars Kristian, mannen til Caroline, opp i kommentarfeltet:

Og ikke lenge etter tikket det inn en helt fantastisk kommentar fra frua selv:


(“Greit at man er forskjellig” Smelt! 😂😍)
 

Og det var da jeg innså at Peter hadde glemt å nevne det essensielle her, nemlig at vi står midt i det verste flyttekaoset i manns minne. Ikke en liten forklaring om flyttekaos nei, bare: “her er stua vår, der er stua deres, noen som ser forskjell?”

Så kjære Herr og Fru Eriksen, jeg vet ikke hva dere måtte tenke om oss etter dette – jeg vil bare få si: hashtag flyttekaos.
 

/ 🙈

Den grusomme utvasken

Huset vi flytter fra er omsider tomt, men nå gjenstår det verste: Den grusomme utvasken!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

La meg bare få avklare det først som sist, utvask av hus er ikke gøy. Det er mye, det skal gjøres veldig grundig, og kriker og kroker man ikke visste man hadde, skal skinne.

Og på toppen av alt dette kan man legge til at absolutt alt tar utrolig mye lenger tid enn man har regnet med.

Så akkurat nå må jeg bare innrømme at jeg gleder meg til én ting, og det er å bli ferdig シ

Samtidig er det jo noe fint med å skulle skrubbe ned huset og gjøre det klart til nye eiere også. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i huset vi flytter fra, og jeg må innrømme at det er fint å tenke at huset snart skal skinne – fra topp til tå.

Men så må jeg være så ærlig å innrømme at det går litt opp og ned om dagen, for det å se huset tømmes for møbler har vært tøffere enn jeg hadde forestilt meg.

Det er jo fem år av livet vårt, liksom. Det føles på en merkelig måte brutalt å bare skulle flytte.

Det verste er faktisk veggen i hjørnet av stua, som vi har brukt til å måle hvor mye ungene har vokst siden sist. De små strekene som viser hvor mange centimeter de har ruvet over bakken, og hvilke datoer det har blitt målt. Jeg fikk en så stor klump i halsen da det gikk opp for meg, at jeg ikke fikk fram et ord. Peter fikk også panikk, knipset mange bilder – sånn at vi får lage oss en ny vegg i det nye huset. Noe annet er helt uaktuelt akkurat nå.

Jeg tror kanskje det er litt normalt å få rare tanker i en flytteprosess, for det er jo tross alt en skikkelig omveltning man går gjennom. I natt ble jeg for eksempel liggende å tenke på hva i all verden man gjør med dobørsten.

Tar man med seg dobørsten til nytt hus..? Eller takker man den gamle børsten for reisen og ønsker en ny velkommen i nytt hus?

Jeg tror jeg sovnet før jeg kom fram til en konklusjon.

Mange tanker altså, men bare én ting jeg vet for sikkert: Det skal bli godt å bli ferdig med den grusomme utvasken シ
 

/ 💩