Farge litt i 2020?

Jeg er jo veldig glad i å male vegger, først og fremst fordi et par malingsstrøk kan gjøre underverker – men også fordi det er en relativt rimelig og enkel måte å forvandle et helt rom på.

Da Peter og jeg bodde i Oslo, var jeg overhode ikke interessert i interiør eller hva slags farge vi hadde på veggene. Da vi skulle selge, fant vi ut at vi skulle male veggene i stua, og jeg husker Peter dro for å kjøpe maling.

Han kom hjem med en merkelig hvit-farge som ble blå i feil lys. Det var fullstendig krasj med tapeten på TV-veggen, men det falt meg ikke inn å protestere. Kjøpt var jo kjøpt! Så vi malte, og det ble som det ble. (De som kjøpte leiligheten, malte om den første uka, for å si det sånn 😂)

Det skulle ta to år i nytt hus, før jeg plutselig begynte å interessere meg for farger. Kanskje var det effekten av litt for mange år med hvite, grå og beige vegger som var årsaken?

Gode, gamle huset – savner fortsatt grønnfargen 😌

 

På God Morgen Norge i morges, snakket de om hvordan nettopp nøytrale farger som hvitt, grått og beige har en negativ innvirkning på trivsel og glede. Det er visst ingen andre farger som gjør oss så ineffektive på jobb som hvitt!

Er ikke det ganske snålt? For til tross for dette, er det hvite og grå og beige hjem over hele linja. Og skal vi tro eksperten som var i studio i dag, gjør hvite vegger oss slitne, fordi hvitt reflekterer opptil 97% av lyset. Det er jo noe å tenke over for alle arbeidsgivere der ute som kanskje burde bruke 2020 på å investere i et par malingsstrøk 😉

Men nå er altså farger på vei tilbake for fullt! Nå skal varmen tilbake i hjemmene våre, og det gjelder å velge farger som du virkelig liker. Sånn langt inn i sjela. For da kommer du mest sannsynlig til å bli fornøyd – og du vil slippe å måtte male om igjen etter kort tid.

Noen går for rosa – og har ikke angret siden 😘

Og dette er jo som musikk i mine ører. Ja til fargerike hjem! Denne våren står gangen for tur her hjemme, gammel tapet er i ferd med å løsne fra veggene, så jeg er spent på hvor mye arbeid som ligger foran oss (meg 🙈).

Men én ting er i alle fall sikkert: det skal være en innbydende farge som blir det første man ser når man kommer inn i huset vårt – og jeg gleder meg til å dykke ned i fargekartet for å finne noen sterke kandidater!

/ Hvitt, grått, beige eller farger – hva velger du? 😉

Folkets favoritt?!

I går tikket det inn en liten mail med store ord. Fy søren, nå er jeg så glad!

 

For om et par uker er det igjen klart for årets happening for oss som jobber med å produsere innhold i ulike kanaler, nemlig VIXEN Awards.

Og lille Konatil er nominert! Ikke i en hvilken som helst kategori heller, men i den gjeveste, spør du meg 😍

“Folkets favoritt” er for meg uten tvil den viktigste prisen av dem alle – for det er akkurat det dette handler om: Uten dere som leser bloggen min eller følger meg på sosiale medier, ville det jo ikke vært noen Konatil! ❤️

Jeg er så ufattelig glad for å være nominert – jeg er ydmyk og takknemlig, for jeg vet hvor heldig jeg er som har så mange mennesker som titter innom for å lese det jeg skriver. Som sender meg meldinger i innboksen, som kommenterer under innleggene mine, som trykker “like” på det jeg har publisert.

Som ikke blir lei av å følge med på tankene mine, ordene mine – og livet mitt. Det er helt utrolig 🙏🏼

Livet er fullt av tilfeldigheter, og jeg hadde aldri trodd jeg skulle starte min egen blogg. Selv på femte året syns jeg fortsatt det er rart å skulle poste ting som folk skal lese – jeg blir bare ikke vant til det.

Men jeg har ikke ord på hvor mye jeg har lært de siste årene, både om meg selv, men også av dere. Jeg som trodde bare pappa og mormor kom til å lese bloggen min, har til tider blitt slått i bakken av responsen når jeg har skrevet om enten stort eller smått.

Følelsen av å gjøre en liten forskjell i noens liv, bare fordi man postet et blogginnlegg om noe man hadde på hjertet, og så ble akkurat det innlegget lest av akkurat den personen som trengte det akkurat da.

Det er stort, og den følelsen er helt ubeskrivelig.

Det skal sies at det skal mye til å komme til finalen i Folkets Favoritt – for nå skal det stemmes, og det er utrolig mange gode semifinalister. Alle fortjener en finaleplass! Her kan du stemme på dine favoritter!

Men det spiller faktisk ingen rolle hvordan dette går, jeg føler jeg har vunnet uansett ⭐️

/ Tusen takk – dette varmet virkelig! 🙏🏼❤️

Lille jubilanten ❤️

For nøyaktig ett år siden, 5. januar, ble jeg tante til en perfekt liten gutt. Og i dag feiret vi den aller første bursdagen til den nydelige lille blidfisen!

Og gaven tante Christina hadde med, kan jeg takke mange av dere for 😉🙌🏽

For i hele julen har jeg kost meg med et lite strikkeprosjekt, og akkurat denne oppskriften var det flere av dere som tipset meg om etter et strikke-innlegg jeg postet for en stund siden.

Dere mente dette ville være det perfekte prosjektet for meg, og jammen hadde dere rett! Fy søren som jeg har kost meg!

Ble ikke denne ganske fin?

Jeg må si jeg var spent, for jeg har aldri strikket mønster før – men hadde jeg visst hvor moro det var, skulle jeg kastet meg ut i det for lenge siden!

Dette er altså den nydelige Snøløv-genseren av Marianne J. Bjerkman, og oppskriften var perfekt for en nybegynner som meg. Enkel å forstå, ingen montering – og et fint og lett blad-mønster som gjorde det ekstra artig mot slutten 🍃

Jeg visste jo da jeg begynte på en genser til en 1-åring, at det var en viss fare for at han kunne rekke å bli både 2 og 14 år før genseren ble ferdig, så det var en hyggelig bonus at jeg med et lettelsens sukk kunne se at genseren passet perfekt.

Så med gaven overlevert, en glad 1-åring og en superfornøyd gave-giver, er jeg klar for nye strikke-utfordringer! Men hva skal det bli? Et skjerf til en av barna? En genser til Peter? En one-piece til svigerfar? Jeg vet ikke enda, men jeg gleder meg allerede 😆

/ Christina har fått strikkedilla 🙋🏻

Klar for en ny hverdag

De siste månedene har vært hektiske her hjemme. Avgjørelsen om at Peter skulle takke ja til ny jobb var både skummel og spennende, og prosessen har krevd overraskende mye energi av oss begge.

Men nå var Peter klar for forandring, og å gå fra heltidsblogger til hobbyblogger på fritiden, tror jeg blir bra for både ham og bloggen hans ❤️

Selv om det er rart med ny hverdag, må jeg innrømme at det skal bli en lettelse å slippe dobbel dose blogg-stress i heimen. Blogging er utrolig givende og gøy, men i perioder er det ufattelig krevende aldri å kunne ta seg helt fri. På femte året med dobbel moro, skal det bli godt at en av oss kan trappe ned – og faktisk legge fra seg jobben når man går for dagen kl 16.00.

Og sånn i ettertid må jeg jo bare trekke pusten litt og fundere ørlitte grann over hvor bra det har gått å jobbe som et selvstendig par i så mange år. Tenk det da, vi har mer eller mindre gått oppå hverandre og kranglet om de samme blogg-ideene i snart fem år! Uten å ha røket på et samlivsbrudd! Det er intet mindre enn utrolig, spør du meg 😂🙏🏼

De siste to ukene har jeg blogget mye mindre enn normalt, og jeg har tatt en pause fra både Snapchat og Instagram. Hodet og kroppen trengte en liten julepause, og for første gang på fem år har jeg sett julefilmer med ungene, vært i middagsselskaper med familien, gått turer med Teo og vært sammen med venninner uten å tenke på hva jeg skal fylle bloggen med i dag og i morgen. Jeg har sittet i sofakroken med strikketøyet mitt uten å ha en eneste tanke i hodet. Og det har vært helt fantastisk for skrotten.

Men nå er jeg skikkelig klar for å starte det nye året, skrive masse moro, få liv i Snapchat og Instagram igjen – og ikke minst: Fundere litt på hvem jeg skal kontakte for å høre om muligheten for å gi bort en fin premie når Konatil på Facebook runder 20.000 følgere 😍🙌🏽 Jeg tror 2020 kommer til å bli helt knall!

Det er deilig å ta seg en liten pause – men det er jammen så deilig å være tilbake igjen også ツ

/

⭐️ 2020 ⭐️

Egentlig er det jo bare en ny dag i en ny uke i en ny måned i et nytt år, likevel føles 1. januar som en ny start. En ny start iblandet litt herlig optimisme – blanke ark i et helt nytt år. Det er så fint!

Og som kongen vår så vakkert sa det i gårsdagens nyttårstale:

“Mitt ønske i kveld er at håpet må bære oss alle inn i det nye året.”

Jeg har ingen nyttårsforsetter i år heller, men i år som i fjor, ønsker jeg å minne om noe som er veldig viktig for meg. Noe jeg ble tvunget til å gjøre da livet mitt ble satt på vent på grunn av sykdom for snart 20 år siden – men som viste seg å bli noe av det smarteste jeg noensinne har lært meg:

Nemlig å senke forventningene.

Så la oss senke forventningene våre for 2020! Jeg lover deg at du kommer til å få det bedre med deg selv. Ikke senk ambisjonene og drømmene – men forventningene. Istedenfor å ha høye forventninger og bli skuffet dersom de ikke blir innfridd, er det bedre å ha lave forventninger og heller bli positivt overrasket hvis ting går over all forventning.

På den måten vil vi lære oss å sette pris på de små tingene, og vi vil føle mestring fordi vi faktisk vil mestre mer ved å la være å sette oss for hårete mål.

Drømmer du for eksempel om sommerkroppen 2020 – kan det være lurt å ikke forvente at den skal skli på plass med litt trening. Spør deg selv om hva du faktisk er villig til å ofre for å komme deg dit. Er det verdt blod, svette og tårer? Hvis ja – kjør på! Eller er det bedre å droppe tanken om sommerkroppen – og heller flytte fokuset til sunnere kosthold og økt aktivitetsnivå?

Livet er i alle fall for kort for unødvendige skuffelser. Vi kan velge å gjøre noe med det vi kan forandre, og akseptere det vi ikke kan forandre. La oss gjøre 2020 litt lettere for oss selv ❤️


/ Godt nyttår kjære lesere – gleder meg til å oppleve 2020 sammen med dere!
⭐️😊

Sett vinternettene på peishylla

De siste dagene har små og store beretninger om Ari Behn strømmet fram i media. Stian “Staysman” Thorbjørnsen forteller om den kvelden som satte så store spor at han mange år senere skulle invitere Ari Behn som sin drømmegjest på et radioprogram på P4.

Og hvordan Sigrid Hvidsten i Dagbladet, som fersk, uerfaren og pur ung journalist plutselig en dag mottok en kort mail der det stod: “Jeg vil bare si at jeg synes du er flink. Fortsett med det!” – underskrevet Ari Behn.

Om hvordan Ari Behn reddet livet til Ingeborg Stensrud en mørk høstnatt for mange år siden, en natt Ingeborg hadde et intenst behov for å slippe livet. Om hvordan Ari plutselig stod der, inviterte henne med bort til vennene sine – med åpne armer og en utstråling hun aldri før hadde opplevd.

Og disse beretningene om de personlige møtene vil ingen ende ta. Jeg kan ikke huske å ha lest så mye ektefølt kjærlighet i etterkant av en persons bortgang, noensinne.

Og det gjør det kanskje enda mer uforståelig. Hvordan en så varm og inkluderende person, som endret noe i alle som på en eller annen måte krysset hans vei – ikke ønsket å leve lenger.

Og så denne teksten til Kathrine Aspaas om vinternetter. “Hun har vært ute en vinternatt før”, sier vi – og sikter til en person som bærer på livserfaring.

Det er bare det at ingen av oss slipper unna disse vinternettene. Der kjæresten har forlatt oss, vi har mistet noen vi er glad i, vi har mistet jobben, gruet oss til å gå på skolen, til å møte mennesker – eller møte livet. 

Og hvorfor er det egentlig sånn, at disse vinternettene snakker vi helst ikke om? Selv om vi burde vært stolte som bare det, over dem? Burde vi ikke betrakte dem som seiere, og fokusere på hvordan vi kom oss gjennom dem – og til slutt satt igjen en vinternatt rikere? En erfaring rikere.

Som Kathrine Aspaas så fint skriver det:

“Kan det å dele vinternetter gjøre oss bedre rustet til å komme oss gjennom den neste? Kan vi hjelpe hverandre og være stolte av hva vi har vært gjennom?

Ikke feie det under teppet, eller luske rundt med arrene våre, men sette dem på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv?

Blir ikke natt-seilasen litt lettere dersom vi vet at vi reiser sammen? At opplevelsene våre har mange likhetstrekk? At vi er hverandres hjelpere og utfordrere underveis?”

For noen måneder siden møtte jeg en barndomskompis på butikken. Jeg hadde ikke sett ham på over 15 år, men praten satt heldigvis fortsatt løst – akkurat som i gamle dager.

“Hvordan har du det?”, spurte jeg etter en stund.

Han nølte litt før han svarte – det var tydelig at han vurderte hva han skulle si:

“Det går heldigvis litt bedre nå. Men jeg har vært langt nede. Langt, langt nede. Men jeg innså heldigvis at jeg måtte få hjelp. Og det har nok reddet livet mitt”.

Klemmen som fulgte var god, varm og ektefølt. For jeg vet hvor lett det er å svare “Joda, jeg har det bra” på et sånt spørsmål. Jeg gjorde det selv, i en lang periode i livet mitt da jeg på ingen måte hadde det bra. Men det kostet meg mindre å juge om det, enn det gjorde å være ærlig.

I dag angrer jeg på det. Jeg burde vært en som var åpen om hvordan jeg hadde det, og heller forklart at livet serverte meg vinternetter på rad og rekke akkurat da. Men jeg visste ikke bedre. Jeg trodde jeg skånet alle dersom jeg latet som at alt var bra.

Nå vet jeg at vi bærer på vinternetter alle sammen. Noen står midt oppe i dem nå, noen har lagt dem bak seg – mens andre har dem foran seg. Vi vil alle være ute i kulda på et eller annet tidspunkt i livet.

Så la oss gjøre det eneste riktige, nemlig å hjelpe hverandre gjennom de tøffeste nettene ❤️

/ “Sett vinternettene på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv” ⭐️

God jul fra familien Klonk ❤️

Julefreden har senket seg, finstasen er på – og om få strakser ruller vi avsted til Peters søster for å feire julaften. Lyden av små barneføtter tripper nå omkring, og spente små øyne smugtitter på gavene som står klare i gangen.

Årets viktigste dag, smiler Peter – som har sett på Askepott fra start til slutt, mens han har jafset Mormors nybakte julekake i sofakroken, i ført joggebukse og heftig sovesveis.

Enkelte tradisjoner må aldri brytes, og det er noe humoristisk søtt over den store mannen som sitter klistret til skjermen som et lite barn på julaften 😆❤️

Så nå gjenstår bare å ønske dere alle en riktig god jul! Med håp om at kvelden blir fin for alle, og at det skapes gode juleminner som får bli med videre ⭐️

GOD JUL!

Sommerfugler i magen

Etter at jeg ble mamma, har jeg fått teflon-hue. Først trodde jeg det var ammetåka som bare ikke slapp taket – men etter hvert har jeg forstått at hukommelsen min aldri kommer til å bli den samme igjen.

Og det er helt greit det altså, nå som jeg har blitt vant til det, har jeg innsett at det som kreves er litt mer planlegging, litt flere huskelapper, og litt flere ganger man må be om tilgivelse for å ha glemt ting.

Og kanskje er det teflon-huet mitt som gjør at jeg virkelig setter pris på minner-funksjonen på Facebook – for å bli minnet på hva man postet på Facebook for ti år siden, selv om det både er moro og ekstremt flaut på samme tid.

Men plutselig dukker det opp minner fra veldig store hendelser fra noen år tilbake. Ting man i en travel hverdag helt har glemt å tenke på. Ting som dette:

Tenk at jeg ble fridd til, på forsiden av en avis! Høygravid og rett før jul for åtte år siden! Det føles helt uvirkelig å tenke tilbake på.

Lite visste jeg da, at det skulle ta seks år før vi endelig fikk giftet oss, at vi skulle bosette oss i Larvik, at vi skulle drive hver vår blogg, få to barn, stasjonsvogn, gjeld, og trampoline i hagen.

At vi skulle føle oss så heldige fordi vi har lært oss å verdsette de helt vanlige hverdagene. At Mannen med stor M virkelig er Mannen med stor M, så mange år etter.

Tusen takk Facebook – for en koselig påminnelse tett oppunder jul. Avis-forsiden gir meg fortsatt sommerfugler i magen! 😍


/ Les om frieriet her: Julefrokosten
⭐️

“Nå kommer Kake-Lina!”

I dag ringte Mormor. Omtenksomme Mormor, som bare ville minne meg på at jeg måtte kjøre forsiktig når jeg skulle hente i barnehagen – for naboen hennes hadde akkurat sklidd ut i grøfta, og ventet på at bergingsbilen skulle komme.

Jeg sa at det var skummelt å kjøre nå fordi det er vanskelig å se hvor det er glatt, og Mormor fortalte at hun hadde strødd på store deler av gårdsplassen av frykt for at noen som kom på besøk skulle skli og “slå seg fordærva”.

“Har du sjekket værmeldinga?”, spurte jeg, “Er det meldt mildere de neste dagene?”

“Nei jeg har ikke sjekket, men nå kommer jo Kake-Lina.”

Hmm..? At det var? Kake-Lina? Hvem i all verden er Kake-Lina? Ei ukjent venninne jeg ikke har hørt om før? Skulle de bake julekaker sammen..?

Kake-Lina – Mormors ukjente venninne?

 

“Kake-Lina..?”, spurte jeg undrende.

“Kakelinna ja”, kvitret Mormor videre, “Det er tida det nå”.

“Tida? Men.. Hvem er Kake-Lina?”, fortsatt jeg.

“Nei, mildværet. Kakelinna, det er mildværet som kommer rett før jul, det.”

Haha! Hva?! Mellom latterkulene mine fikk jeg mormor til å stave ordet, for dette måtte jeg selvfølgelig google – og så sannelig, et raskt søk, og wikipedia kunne bekrefte at:

“Kakelinna er en betegnelse som brukes om en mildværsperiode som gjerne inntreffer i desember, før jul. Kakelinna er gjennom folketradisjonen nært knyttet opp mot Tomas-messe den 21. desember. I tidligere tider ble det hevdet at kakelinna skyldtes all bakingen – at alle ovnene forårsaket mildværet.”

Wow! Hvor artig er ikke det, da? Jeg har aldri hørt om kakelinna før, og ikke er jeg overtroisk – men siden Mormor snakket så selvfølgelig om begrepet, må det jo være noe som faktisk inntreffer hvert år?

 

I år stemmer det i alle fall her i Vestfold 😳
Skjermbilde: pent.no

 

Så, nå er i alle fall én ting sikkert: Jeg kommer til å følge nøye med i årene som kommer. Kakelinna – I´m watching you! 😅

/ Stemmer kakelinna der du bor? 👀

Frost 2 – er det lov å være stolt?

Det er garantert flere enn meg som har planer om å ta turen til en kinosal for å se Frost 2 i romjulen, for med en spent småttis midt i målgruppen, må man jo få med seg premieren på oppfølgeren til en av de største animasjonsfilmene noensinne!

Skjermbilde: Filmweb.no

 

Den første Frost-filmen som tok barna med storm for 6 år siden, spilte inn nærmere 1,3 milliarder dollar – og noe jeg ikke var klar over: Den hadde hentet samisk inspirasjon! 😍

Og i arbeidet med å lage Frost 2, har Disney besøkt Sápmi (samenes tradisjonelle bosettingsområde), og de siste tre årene samarbeidet tett med både Sametinget og Samerådet for å sikre at de samiske elementene i den nye filmen blir riktig fremstilt.

Og selv om jeg ikke er samisk selv, blir jeg altså så stolt på vegne av alle samer og den samiske kulturen! Det at filmen innlemmer både samer, kofter, tre-lavvoer, reinflokk og norsk natur er både stort og viktig.

De samiske språkene er i følge FN noen av de mest truede språkene i verden – og derfor blir jeg hoppende glad for at Frost 2 – eller “Jikŋon 2” som den heter på samisk – er den første Disneyfilmen som noensinne er oversatt til samisk!

Siden verken filmindustrien eller norske myndigheter ønsker å ta regningen for samisk dubbing, finnes det i dag svært få filmer på samisk. Dette gjør naturligvis denne filmen ekstremt etterlengtet – bare tenk på hvor fantastisk det blir for de mange samiske barnefamiliene som skal få se Anna, Elsa og Olaf ta skjermen med storm – på sitt eget språk!

Jeg kan knapt forestille meg hvor stort det må være 😍

Skjermbilde: Filmweb.no

Med alt dette i bakhodet, kommer nok denne kino-opplevelsen til å bli ekstra spesiell. Med norsk natur og samiske omgivelser – da er det lov å bli littegrann stolt, selv om man ikke er same 😊

/ Lehkos nu – Lehkos nu ⭐️ (Let it go – let it go)