Hurra, endelig har jeg offisielt blitt en Side2-blogger!

Har det ikke blitt fint her inne?! Jeg er SÅ fornøyd med bloggens nye design! Det føles på en måte som at man plutselig over natta ble kvitt juleribba som la seg på magen i desember. Det gjenstår et par ting før alt er tipp topp, men jeg føler meg kjempeklar for et nytt år i ny drakt – og det er selvfølgelig supermoro å være en del av gjengen!

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Jeg lurte lenge på om jeg skulle endre toppbildet i samme slengen, men sannheten er at jeg misliker for store forandringer. Helt siden jeg var liten har jeg trivdes best med det “samme gamle”. Jeg husker en gang på nittitallet, da mamma og pappa bestemte seg for å male stua. Den skulle gå fra mørk grønn til mørk burgunder. Det var skikkelig hot med rød-rosa vegger på den tida, men gjett hvem som gråt sine modige tårer.. Og det var ikke fordi jeg syns den mørkegrønne fargen var spesielt fin! Haha..

Jeg prøvde forresten å tøffe meg en gang da jeg var 17, da klipte jeg håret guttekort og farget det rødt. Men da tørna det litt for meg etterpå også, det ble liksom litt mye. Jeg husker til og med at den gamle, gode naturfagslæreren kom bort til meg i timen og sa:

– “Det var vakent til forandring, Christina. Det var jo.. Fint, men.. Jeg syns kanskje det var mye bedre før.”

En helt annen ting er jo at gubben og jeg faktisk har blitt både kollegaer og konkurrenter nå! Hvor skal dette egentlig ende? Vil kjærligheten mellom oss bestå..? Gubben er jo et vanvittig konkurransemenneske, og jeg er jo ikke flauere enn at jeg har et konkurranseinstinkt jeg også. Pappahjerte var kanskje bloggkongen i 2015, men vi får se da, hvor lenge han sitter oppå den stolte tronen sin!

Dette blir spennende – og blir det mer moro nå så farger jeg kanskje håret rødt

/ Hu hei for 2016!

* Følg Rødtoppen på Facebook *

Hver søndag ringer det på døra vår, og på utsiden står den bestandig like blide avisgutten som selger dagens ferske papirutgave. Og da han dukket opp i morges, kom jeg plutselig på den hysteriske historien om den gangen vi skulle ut på tur, og la igjen penger til ham på dørmatten.. Kanskje husker dere historien fra gubben sin blogg, men jeg syns uansett det er verdt en aldri så liten mimring

Det hører en liten forhistorie med til denne saken, for bare noen dager tidligere hadde Peter skrevet et blogginnlegg hvor han underveis i teksten tok opp fenomenet “Dog shaming”, altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg – sammen med en tekst med hva den skammer seg over.

Teo hadde tilfeldigvis sluppet en smyger som gjorde at vi andre måtte flykte ut på verandaen, og i den anledning hadde Peter knipset dette bildet:

Tekst: “Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua”

Men tilbake til selve historien. Det var altså en helt vanlig søndag, og vi hadde bestemt oss for å ta en trilletur i det fine været. Siden avisgutten ikke hadde dukket opp enda, ble vi enige om å legge igjen pengene til ham på dørmatta. Men siden vi bestandig er hjemme når han kommer, fant vi ut at vi fikk skrive en lapp til ham også – i frykt for at han ikke skulle oppdage myntene og heller gå videre til neste hus.

Vi la altså pengene under en lapp, hvor vi hadde skrevet at han bare skulle slenge igjen en avis og at han måtte ha en fin dag.

Og jada – trilleturen var fin, men så kom vi hjem igjen. Avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da oppdaget vi det …

For verken Peter eller jeg hadde jo tenkt på å bruke et nytt ark, vi tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:

Haha! Det er så mye ved denne pinlige situasjonen vi lurer på til dags dato, og som får oss til å skratte høyt fortsatt. Ansiktsuttrykket til den stakkars gutten, for eksempel! Og ikke minst; hva kan han ha tenkt?

– “Hvorfor i alle dager skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag i all slags vær – og nå skal folk liksom betale meg lusne 30 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!”

Vi er i grunnen bare veldig takknemlige for at han har fortsatt å komme tilbake til oss hver søndag. Men historien om det arket? Nei, den har verken den stakkars gutten eller vi nevnt noe om siden

/ Søndagen er ikke helt den samme uten

* Følg Konatil på Facebook *

Helt fra jeg var liten, har jeg alltid synes at det er forfriskende å starte på et nytt år. En følelse av blanke ark og alt det der, men jeg har aldri vært noen fan av nyttårsforsetter. Bortsett fra den gangen jeg bestemte meg for å stå på hodet én gang daglig (ikke spør hvorfor) – kan jeg faktisk ikke huske å ha hatt noen. Men jeg husker alle jentene på barne- og ungdomsskolen som pleide å kjøre i gang godtefrie år, og hvis de klarte å overholde det fikk de tusen kroner av foreldrene. Dette var jo utrolig mye penger, men for min del var ett år veldig lang tid – samtidig som godteri var litt for godt..

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men nå har jeg blitt ganske voksen, og jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner meg ganske seig etter julens mange utskeielser. Jeg har ikke spist mye mer mat enn jeg pleier, men jeg har nok fått i meg ganske mye mer sukker enn normalt. Og si hva du vil om sukker, men kroppen min har rett og slett ikke godt av det. Ikke bare legger jeg på meg, men jeg blir daff, trøtt og sliten. Og det er ting som går svært dårlig overens med å ha to barn å ta seg av!

Her om dagen leste jeg et blogginnlegg som gjorde meg mye klokere. Det var et innlegg som Fitfocuse hadde skrevet (les hele innlegget her), og det handlet om hvorfor hun ikke ønsket å delta på nyttårsutfordringer som for eksempel “100 sukkerfrie dager”. Og det hun skrev var så oppklarende! Kort fortalt mener hun at det er mye bedre å “legge til” enn å “trekke fra” når det kommer til livsstilsendringer. Hvis du bestemmer deg for å ikke spise sukker på hundre dager, så er sannsynligheten vanvittig stor for at du går på en skikkelig smell enten underveis – eller etter de hundre dagene. (Been there..)

Hvis man heller bestemmer seg for at i året som kommer skal man spise mer frukt, eksperimentere mer med alternativer til sukker på kjøkkenet, så ligger fokuset et helt annet sted! Man mister ikke energi av tanken på å holde seg unna sukker, man får istedet en positiv energi av å legge til ting i livet sitt. Og når man spiser mer frukt – og lager sukkerfrie alternativer til kveldskosen – så spiser man jo også automatisk mindre sukker.

Ahh, jeg elsker tankegangen!

Nettopp derfor skal jeg i år ha et hårete nyttårsforsett for denne bloggen; hver uke skal jeg teste, og legge ut oppskrifter på sunnere varianter av snasketing!

For er det noe jeg vet, så er det at jeg trenger snasketing i livet mitt for å ha det bra. Dét syns jeg er et fint mål for 2016!

Lillesnupp med en snaskesunn smoothie

/ Are you with me?

Tyvstartet litt i høst, med disse oppskriftene:
– Sjokoladecoockies
– Sunn sjokopuddis
– Smoothielicious
– Sunne snoperier