Dagen hadde såvidt startet da det begynte å tikke inn meldinger på Snap. Det var åpenbart mange som ønsket å tipse meg om en spesiell sak, og flere hadde tatt skjermbilde av noe de hadde funnet på forsiden av vg.no:

Skjermbilde hentet fra vg.no

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg leste overskriften og ingressen, og først tenkte jeg bare: “Hva i all verden er dette for noe? Kjæresten til Jakob Oftebro raser mot unge kvinner som gjør Jakob til et objekt i sosiale medier, og mener det er en uting når mannlige skuespillere kun vurderes etter utseendet?”

Ålreit, Jakob. Du har hengt på kjøleskapet vårt helt siden Peter jaktet bonuspoeng for ett år siden. Det er ikke det at jeg ikke elsker deg lenger, men som dama di sier: selvfølgelig er du mer enn et objekt. Du er skuespiller også, jeg vet jo det.

Så i dag har jeg tatt ordene til Iben Akerlie til etterretning, og byttet ut unge Oftebro.

Jeg ble sittende å bla i en gammel avis, og der ramlet jeg over en sak om et nyhetsanker i TV2 som takket ja til sluttpakke i 2016, og nå har utgitt en bok som har fått terningkast seks. Dette syns jeg var såpass imponerende at jeg måtte finne fram saksa – og forfatteren har nå tatt over hedersplassen på kjøleskapet vårt.

“Jan Ove Ekeberg har et sjeldent grep om historiske romaner” – Cahtrine Krøger, Dagbladet

/ PS. Denne gangen er det mer platonisk..

Les historien om meg og Jakob her:
– Når mannen jakter bonuspoeng
– Hvem har tuklet med typen min?!
– Den skyldige

I dag blir jeg nødt til å ta dere med to dager tilbake i tid.

Barna var i seng for kvelden, Peter stod på farten til en kompis, men det var like før jeg spurte om han kunne være så snill å avlyse hele dritten. Mer enn noen gang trengte jeg ham hjemme, for det fine med å være to bloggere under samme tak, er at vi kan spørre hverandre om råd dersom vi står helt fast.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et typisk bloggmøte 😉 (Skjermbilde fra Bloggerne, TV2 Livsstil)

Og nå stod jeg ikke bare helt fast, jeg hadde rett og slett fått skikkelig noia og den store skjelven! Lørdag, søndag og mandag hadde jeg feiget ut, innlegget om fortida mi var ferdig – men jeg klarte rett og slett ikke å trykke “publiser”.

Så mange følelser var i sving. Var jeg egentlig klar for å fortelle om en kjip fortid som jeg aller helst bare ville la ligge? Hvordan kom det til å bli mottatt? Skulle jeg stenge kommentarfeltet, i tilfelle et eller annet nettroll ville stikke innom? Var jeg sterk nok til å takle kjipe tilbakemeldinger?

Jeg var så nervøs, faktisk hadde jeg følt meg ordentlig uvel i flere dager. Ikke for å gå i detalj, men la meg bare si det sånn at jeg hadde besøkt doen like ofte som gubben gjør i løpet av en vanlig arbeidsdag.

Men da Peter suste avgårde i 20-tida, var jeg overlatt til meg selv. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg bare skulle krype under dyna og heller la blogg være blogg – selv om jeg ikke hadde postet noe på fire dager.

Men så bestemte jeg meg for å se litt på teksten igjen. Jeg krøllet meg sammen i sofaen med Macen på fanget, jeg satt og stirret på skjermen og lurte på om jeg skulle droppe det nok en gang. Minuttene føk avsted, og etter et par timer tikket det inn en melding på mobilen. Den var fra Peter som lurte på status. Og da innså jeg at nå fikk det for pokker’n være nok. Jeg måtte se å få postet det hersens innlegget – og komme meg videre.

Så jeg trykket “publiser”. Deretter lukket jeg ned Macen, og gikk ut på kjøkkenet for å rydde. Men den ugne følelse i magen ville ikke gi seg, derfor tuslet jeg ut i stua igjen etter et kvarter. Måtte bare sjekke om noen hadde vært inne og lest.

Det sjokket jeg fikk da jeg åpnet macen, kommer jeg seriøst aldri til å glemme. 150 likes på 15 minutter!! Og SÅ mange hyggelige, oppmuntrende, trøstende, gode, snille og støttende kommentarer!

Peter og kompisen var opptatt med å spille Fifa, men rett over midnatt pep det i telefonen min igjen:

I skrivende stund har innlegget som jeg ikke ville poste, fått 1000 likes og en hel drøss med fine kommentarer!! Jeg tror ikke dere forstår hvor mye dette betyr for meg. Nå kan jeg liksom legge dette bak meg, og ta fatt på alt det morsomme som skal skje denne høsten.

Og helt til slutt.. Jeg vet det sannsynligvis ikke egner seg for ei dame godt over tredve å si, men det får bare være:

I love you guys! <3

/ Nå skal jeg lese kommentarene en gang til 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Denne høsten har jeg gledet meg til lenge! Eller, egentlig er det en skrekkblandet fryd, fordi det er så mye nytt som skjer. Men før høsten kan starte for fullt, føler jeg at jeg må svare på et spørsmål som veldig mange av dere har lurt på.

For hva skal jeg egentlig gjøre nå som lillesnupp begynner i barnehagen? Skal jeg ikke tilbake i jobb?

Sannheten er at jeg har ingen jobb som venter på meg. Og grunnen til det har ingenting med latskap å gjøre, men derimot en fortid der ting ikke gikk helt etter planen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Først må jeg bare få si at jeg har gått veldig mange runder med meg selv, og flere ganger har jeg landet på at dette er noe jeg ikke kommer til å skrive om på bloggen. Men så føles det veldig rart å være åpen og ærlig om alt annet, og samtidig ha et helt kapittel i livet mitt som jeg unngår å snakke om. Dessuten skjønner jeg jo godt at det er mange som lurer, derfor har jeg bestemt meg for å gi dere en forklaring.

Saken er den, at livet mitt rett og slett ikke ble slik jeg hadde sett for meg. Siste året på videregående hadde jeg planen klar, jeg hadde bestemt meg for å ta et år på folkehøgskole før jeg skulle søke på ingeniørstudier. Men så, rett før jeg fylte 19 år, ble jeg plutselig alvorlig syk. Den tiden av livet jeg hadde sett for meg at jeg skulle bo i et kollektiv med studier og fest og moro, ble i stedet en miks av sykehusopphold og et nitrist liv hjemme i senga på jenterommet.

Dette satte naturligvis en stopper for alle mine planer, og livet mitt ble satt på vent i en veldig lang periode.

På en måte er disse årene historie, men samtidig lever jeg med dette hver dag. Og kanskje er det nettopp derfor det føles ekstra vanskelig å snakke om. Jeg håper på forståelse for at jeg ikke ønsker å gå i detaljer, for det siste jeg vil er at denne bloggen skal forbindes med sykdom. Konatil har blitt som en slags lykkepille for meg, den er liksom mitt fristed der det er fullt av endorfiner, der vi kan snakke om løst og fast, alt og ingenting, hemoroider og smilefjes 🙂

Så hva er planene framover?

Nå som vi har tatt unna den kjipe delen, har jeg gledet meg veldig til å fortelle dere noe moro! For mange av dere har også lurt på hva som vil skje med bloggen nå som mammapermen min er over, og den glade nyheten er at jeg har signert ny kontrakt med Nettavisen og at jeg har bestemt meg for å prøve å blogge på fulltid fremover!

I løpet av det siste året har det gått opp for meg at jeg elsker å skrive blogginnlegg, komme opp med ideer, dele historier fra hverdagen, lese kommentarer, sjekke snapper og jobbe med bloggen. Og nå som vi har to barnehagebarn håper jeg å få postet innlegg litt oftere, selv om jeg får mange tilbakemeldinger fra småbarnsmødre som setter pris på at jeg ikke har tid til å blogge hver dag, for “da klarer de å følge med”, haha 🙂

Avslutningsvis må jeg også få si at jeg beklager at jeg har svart litt unnvikende på spørsmål om min fortid tidligere, men jeg håper at dette innlegget har gitt en forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje en dag kan forklare mer detaljert om min forhistorie, men inntil videre vil jeg la fortid være fortid og heller fokusere på fremtiden. Håper det er greit 🙂

Og til slutt vil jeg bare si: Tusen takk til alle som følger meg og leser denne bloggen! Dere er mine små lykkepiller 🙂

/ God tirsdag fra meg 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

I dag var Peter og fireåringen en tur i byen for å gjøre unna et par ærender, samt handle inn mat før helgen. Den småsyke lillefrøkna og jeg ble igjen hjemme, og jeg var godt i gang med å rydde på plass rene klær i skapene i andre etasje, da jeg plutselig hørte en bil rulle over grusen foran huset.

Da jeg tittet ut vinduet, så jeg at det var gutta som kom hjem i striregnet. Lillefrøkna var opptatt med noen leker på rommet til storebror, så jeg bestemte meg for å watte opp musikken, sånn at jeg kunne få avsluttet ryddeprosjektet før hun kom til å ville gå ned trappa for å møte dem. Ikke mange sekunder etter hørte jeg at det ringte på.

Jeg latet som ingenting, og fortsatte med å sortere tøy med raske bevegelser. Så ringte det på en gang til, og jeg sukket høyt fordi jeg regnet med at fireåringen hadde falt tilbake i det gamle mønsteret der han helst ønsket at noen åpnet døren for ham fra innsiden. Derfor tenkte jeg at Peter fikk ta seg av den uoverensstemmelsen selv, ute på trappa..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men det fortsatte å banke på der nede. Jeg sukket enda en gang, mens jeg lurte på hvorfor i alle dager Peter ikke bare kunne åpne døra og gå inn, siden regnet atpåtil bøttet ned utenfor. Skjønte han ikke at vi muligens var opptatt med noe, siden vi ikke lukket opp?

Jeg tittet ut vinduet på ny. Der sto Peter i regnet og tømte bagasjerommet for matposer, så jeg banket hardt på ruta for å få oppmerksomheten hans. Han tittet opp, og jeg prøvde å gestikulere at minstefrøkna og jeg var O-P-P-E, og at vi gjerne ville slippe å gå ned for å Å-P-N-E. Var det O-K?

Peter rynket på nesa og så ut som et eneste stort spørsmålstegn, derfor sukket jeg bare oppgitt før jeg snudde meg for å gå inn på badet – der min lille datter ropte på meg. Hun skulle plutselig på do, så jeg hjalp henne av med bleia og opp på dosetet.

Enda hadde ingen ytterdør blitt åpnet nede. Men nå hørte jeg at det ble banket ganske bestemt, så jeg tenkte i mitt stille sinn at fireåringen garantert hadde slått seg vrang igjen.

Med lillesnuppa av dosetet igjen, løp jeg bort til vinduet og åpnet det på vidt gap før jeg ropte ut:

– “Kan dere ikke bare gå inn? Det pøsregner! Nora og jeg er oppe, trodde du skjønte at det var det jeg prøvde å si, Peter?!“

– “Eh..“, mumlet Peter, “Kanskje du kan komme ned og åpne likevel?”

Nå var det min tur til å rynke på nesa og se ut som et eneste stort spørsmålstegn. Hvorfor i all verden gadd han å stå utenfor med en trassig gutt i dette været? Men jeg lukket vinduet, tok lillesnuppa på armen og hastet ned trappen.

Akkurat i det jeg åpnet opp og fikk døra på gløtt, skjønte jeg hvorfor..

For der stod en tålmodig liten gutt med sitt stolteste smil. I hendene holdt han en bukett med blomster til mamma – som han hadde plukket ut helt selv..

/ Verdens beste start på helgen <3

* Følg Konatil på Facebook *

Fy flate.. I dag har sola spredd glede, og det har vært vindstille for første gang på flere uker. Og jeg? Jeg har sittet inne og følt meg helt tom. Og ganske teit.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dere som følger Peters blogg har vel en anelse om hvorfor lufta har gått ut av ballongen min (hvis det er lov å si).. Men for dere andre kan jeg oppsummere med ett ord: Barnehagestart.

Hvorfor må det være så pyton?! Det var pyton for to år siden med førstemann, og det er like pyton i år med andremann.

Tilvenningen er lagt opp ganske enkelt; et par timers besøk på dag 1, mamma og/eller pappa skal trekke seg litt unna på dag 2 – og til slutt: levere, si hadet og reise hjem på dag 3. Easy peasy!

Men det er bare det, at det er ikke easy peasy! Det er grusomt! Ikke et vondt ord om barnehagen, for de gjør absolutt alt riktig – problemet er det forferdelige mammahjertet som rives i filler mens man går de tilgjort bestemte skrittene mot bilen, samtidig som man prøver å svelge bort klumpen i halsen og lukke ørene for den såre gråten bak seg.

Og alle tankene i hodet som virrer febrilsk fram og tilbake: “To, tre dager til tilvenning? Kunne vi ikke satt av et par, tre uker, da? Så hadde lillemor rukket å bli kjent med både barn og voksne, og følt seg trygg når mamma eller pappa sa hadet om morgenen.“

Som sagt, jeg føler meg helt tom, og ganske teit. For disse avskjedene tar seriøst knekken på meg.

I går kom Peter og jeg hjem etter levering, klokka var ti, jeg satte meg ned i sofaen og følte for å gråte litt. Så da gjorde jeg det.

Peter ble veldig oppgitt, for han er jo en optimist. Men han ga meg en klem, mens han prøvde å forklare at det kommer til å gå bra. At jeg kommer til å overleve selv om datteren min er i barnehagen. Da gråt jeg enda høyere, litt fordi jeg syns han er teit når han er så optimistisk, men mest fordi det virket som han hadde glemt hvor høyt hun gråt da vi gikk fra henne.

– “Men Christina“, sukket Peter, “Du vet jo at hun har det bra nå! Den gråtingen er nesten litt sånn.. Obligatorisk! Den går fort over!“

Jeg snufset skikkelig, og ganske lite feminint – før jeg tørket tårene og kikket ned på snørrpapiret jeg holdt mellom hendene.

Så pep det plutselig i både Peters og min telefon, og jeg kikket irritert på den for å finne ut hvem som forstyrret oss på verst tenkelig tidspunkt – og atpåtil samtidig.

Men i huleste.. Sms fra barnehagen? Hva er det de skriver da..? Hæ? Alt går bra..? Bare store smil og lego for alle penga?!

Peter gryntet fornøyd før han kysset meg på panna, tok med seg kaffekoppen og trasket opp på kontoret.

Så i morgen har jeg bestemt at jeg skal tilbake på hesten igjen.. Jeg skal oppdatere Snapstoryen min jevnt og trutt gjennom hele dagen og jeg skal glede meg over at denne bloggen faktisk feirer ett år! Det var faktisk en leser (takk Monica!) som minnet meg på det, og da innså jeg at nå får det være nok mammasutring.

Men de avskjedene om morgenen kan du seriøst få billig av meg, så i kveld blir det en siste runde med Celine Dion og snufsekluten 😉

/ Aaall by myseeeeelf

* Følg Konatil på Facebook *

I dag lette jeg etter noen papirer i en skuff, og der fant jeg tilfeldigvis en gammel notatbok jeg ikke har sett på år og dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har bestandig likt å ha sånne små skrivebøker tilgjengelig, og derfor har jeg en hel drøss av dem liggende litt overalt. Men akkurat denne boka hadde jeg ikke sett på en god stund, og derfor skjønte jeg heller ingenting da jeg bladde opp på første side og så dette:

Først tenkte jeg at det måtte ha hatt noe med hunden vår sin prostata-operasjon i 2011 å gjøre. Men så var det liksom noe som ikke stemte. Jeg lukket øynene et par sekunder, mens jeg tenkte så det knakte.

Så husket jeg.

Dette var listen jeg skrev da jeg lå på barselavdelingen i oktober 2014, kvelden før min lille baby og jeg skulle forlate sykehuset og reise hjem.

Det er noe herlig sjarmerende over denne korte og konsise listen som liksom må ha komprimert alle mine tanker og bekymringer ned til fire usle små punkter, som i en tett ammetåke sannsynligvis var det eneste jeg brydde meg om akkurat da:

1. Hva slags smertestillende trenger jeg etter at jeg har kommet hjem, for å overleve vondtene både her og der?

2. Skal jeg gjøre noe med stingene i “underetasjen”?

3. Finnes det noe super-mega-duper-effektivt jeg kan smøre på de helvetes hemoroidene?

4. Kan babyen sove på siden?

Det siste punktet føltes spesielt viktig, for man leser jo overalt at babyer skal sove på ryggen, men min ville absolutt sove på siden – og ikke søren om jeg skulle forlate sykehuset før jeg hadde fått et skikkelig svar på om det var greit.

Alt dette passer ufattelig bra til et bilde jeg har spart på fra den samme tiden. Et bilde som jeg knipset helt ufrivillig, da jeg med én hånd skulle prøve å lukke kamera-appen. På dette tidspunktet følte jeg meg ganske utslitt, alt var nytt og rart og ganske skummelt – og siden den lille datteren min var så surklete, hadde jeg sovet sittende i senga med henne på brystet, flere netter på rad. Puppene mine var fortsatt ømme og brystvortene så såre at jeg ikke orket å ha på BH.

Og det blikket der..

.. Haha, det sier faktisk alt. Jeg er skikkelig glad jeg aldri fikk slettet det bildet, for selv om ting overhode ikke var morsomt da, så er det noe fint med å ha et bilde fra noen tøffe dager som man kom seg gjennom.

Spesielt siden jeg ikke klarer å se på det nå, uten å måtte kvele en liten latter 🙂

/ De tøffeste dagene går heldigvis i glemmeboka 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Etter stusselige to blogginnlegg på en uke, er vi nå hjemme igjen etter en alle tiders hytteferie med svigers. Jeg har innsett et par ting mens vi har vært borte, men for å begynne med det mest komiske: beviset på at vi har befunnet oss midt i skauen 😉

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det føltes som om naturen prøvde å fortelle meg noe, der jeg satt langt utenfor allfarvei med 20 giga mobildata for anledningen. Hyttekontoret mitt, rett oppi skauen, viste seg selvfølgelig å ha dekning bare nå og da – og, som en perfekt overgang til den første tingen jeg innså i løpet av denne uka: skogen er så definitivt hyggeligere i dagslys enn i mørke..

For om dagen er jo alt fint og flott, selv når man sitter på utedassen og nyter den fredfulle utsikten:

Men når man plutselig våkner midt på natta og innser at man må tisse, da skal jeg love deg at en lysstrime fra en lommelykt ikke hjelper en pøkk når man må traske over plenen og kjenne mørket true på alle kanter. Man føler seg ikke akkurat 34 år gammel når man innser at man enten får bli under dyna og heller holde seg fram til det lysner ute, eller at man rett og slett blir nødt til å vekke gubben for å få ham med ut.

Når sant skal sies, var jeg ikke særlig høy i hatten den første natta heller. Jeg hadde våknet av et grynt fra barnesenga, og fant ut at jeg skulle ta meg en slurk vann fra flaska jeg hadde på kommoden ved siden av senga. Jeg famlet etter lommelykten i halvsøvne, og da jeg endelig fikk den på, lyste den rett i ansiktet på denne:

How you doin´?

I løpet av denne uka har jeg også innsett at pulsen lar seg roe ned når man ikke har tilgang til strøm. Det har vært fantastisk å utforske naturen (på dagtid..) med barna; fiske, spise bær rett fra buskene, studere frosker og speide etter Kanadagjess.

Jeg kjenner hvor utrolig deilig det er å ha friskt drikkevann i springen her hjemme, og jeg innser hvor heldig jeg er som har to svigerforeldre som takker oss for at vi ville være med dem en hel uke på hytta – når det egentlig er motsatt.

Og etter syv dager med iskald vask i vannet foran hytta hver morgen, var det helt himmelsk med en lang, varm dusj nå i kveld etter at ungene var lagt. Etterpå hoppet jeg selvsagt rett inn i joggedressen, for jeg klarte nemlig det kunststykket å dra på hyttetur uten joggedress. Hvem er det som gjør sånt?! Det kommer aldri til å skje igjen, for å si det sånn 🙂

Og med 11 liter blåbær i fryser’n (tusen takk til svigermor som elsker å plukke bær!) kan høsten bare komme 🙂

/ Ses neste år, hytteparadis!

* Følg Konatil på Facebook *

Det har allerede gått fem år, men jeg husker det som om det var i går. Det var ettermiddag, samme dag som Peter og jeg hadde ankommet hytteparadiset vi befinner oss på akkurat nå.

Svigermor hadde laget middag, og nå satt vi rundt spisebordet inne i den sjarmerende hytta nede ved vannet. Svigerfar, svigermor, Peter og jeg.

Peter og jeg hadde ikke vært sammen i mange månedene, og dette var vår første ferie sammen med mine nye svigerforeldre. Deres første ferie med den nye svigerdatteren med den brede dialekta, fra lille Larvik.

Praten gikk løst og ledig, da svigerfar skulle til å skjenke meg et glass iskald hvitvin. Jeg kikket på Peter. Jeg var så nervøs at jeg holdt på å kaste opp.

Something’s in the air..

For selv om familien til Peter hadde tatt meg vel imot, så var det jo ingen tvil om at ting hadde gått i overkant fort. Derfor var det med lettere panisk nerviøsitet Peter og jeg nå satt og vekslet blikk ved bordet. Hvem skulle si det og når? Og hvordan?

– “Eh, fatter’n?“, sa Peter.

Svigerfar stoppet opp, før han kikket på meg.

– “Åh, unnskyld, du vil kanskje ikke ha vin til maten?”

Jeg kjente jeg rødmet fra halsen og opp. Hvorfor hadde vi ikke på forhånd blitt enige om hvordan vi skulle si dette?

– “Ehm joda..”, stotret jeg, “Eller altså.. Nei, tror jeg kanskje det må bli..“

Jeg kjente Peters hånd komme smygende under bordet, og plutselig holdt han hånda mi. Klemte den forsiktig mens han smilte usikkert, det var ikke bare jeg som var nervøs.

– “Eh ja”, harket Peter, “Altså.. Det er sånn atte… det er noen her som.. ja, kanskje ikke bør drikke så mye alkohol de neste seks månedene, da..“

Den stillheten som fulgte var så intens og så nervepirrende at jeg aldri har kjent maken. Den varte nok ikke lenger enn et par sekunder, men det føltes som en hel evighet.

Hvordan ville de ta nyheten? Forsto de hva det var snakk om? Var det greit? Var det ugreit? Å gud, dette hadde vi ikke forberedt oss på..

Men det ble jubelrop og klemming og gledestårer og skikkelig god stemning! Alle var enige om at det var en fantastisk ting og jeg tror ikke noen tenkte to ganger over at vi kanskje hadde vært sammen litt kort, for dette var bare fantastiske nyheter og ingenting annet. Og det var da jeg skjønte hvor heldig jeg hadde vært, som ikke bare hadde funnet drømmegubben – men også fått med verdens beste familie på kjøpet 🙂

.. To barn og fem år etter.. <3

/ Men i år ble det hvitvin til maten 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Eller jo, det er akkurat det jeg gjør. For her på hyttetur i de indre skoger kan jeg melde om et skikkelig problem.

Utedoen? Går som en lek.
Ferie med svigers? Bare kos.
Ikke innlagt vann? Null problem.
Ingen strøm? Piece of cake.

Da gjenstår bare én ting: Det er jo for pokker’n ingen dekning her!

Og jeg som hadde tatt alle mulige forhåndsregler, kjøpt meg trådløs mobillader og oppgradert mobilabonnementet med ti-dobbel mengde datagrafikk. Her skulle jeg i alle fall ha masser av mobildata tilgjengelig sånn at jeg kunne blogge og kose meg fra hytteverandaen. (Og kanskje kjøpe meg litt tid med NRK Super på sengekanten en altfor tidlig morgen..)

Men så er det altså helt dødt. Eller altså, det er ikke helt dødt – for en gang i blant plinger det i telefonen, og da har mobildataen funnet et lite halmstrå å klenge seg fast i. Men så forsvinner det igjen like fort som det har kommet.

Det sier seg jo selv at det er håpløst å blogge under sånne forhold. I dag postet Peter innlegg fra parkeringen på Rema 1000.. 😉

Men nå i kveld fikk jeg en idé.. Vi parkerer jo bilen ganske mange høydemeter over hytta.. Mon tro om dekningen er hakket bedre der oppe?

Og så sannelig..

Oppdaget Teo i bildet, haha 😀

Så her sitter jeg altså nå. Jeg tør ikke sette meg i bilen, for der klarer jeg ikke tenke på annet enn hva som vil skje dersom brekket plutselig skulle ryke – og bilen ruller utfor skrenten.

Det er sent, det er kaldt, jeg har fått en kongle i huet, jeg har hørt minst to skumle lyder fra skogen bak bilen (Teo begynte å knurre den ene gangen), og jeg har fått seks myggstikk. Men det er dekning her 😉

/ Hvis jeg ikke har postet nytt innlegg innen 48 timer, ring viltnemnda :-/

* Følg Konatil på Facebook *