I går skulle Peter på guttas julebord i Oslo, og hadde booket en natt på hotell. Så da pakket jeg like godt sekken for hunden, barna og meg selv – og satte kursen hjem til promperommet hos mor og far 🙂
Etter at de solgte barndomshjemmet mitt for snart åtte år siden, er det jo litt annerledes å komme “hjem” på besøk. Det gamle promperommet mitt finnes jo ikke lenger, dessuten overnatter vi aldri, siden vi tross alt bor 15 minutter unna med bil. Men desto koseligere er det jo når anledningen først byr seg!
Jeg følte meg en smule bortskjemt i går kveld da jeg satt i sofaen og fikk middagen servert på en tallerken av min mor – og når pappa luftet hunden både sent og tidlig. Man blir vel aldri for voksen til å sette pris på sånn oppvartning, spesielt ferdig middag og nykokte egg til frokost <3
Også sover jeg altså så godt om natten når jeg føler at jeg slipper å sove med et halvt øye åpent! Vanligvis føler jeg det er min oppgave å passe på resten av flokken, men i natt var det jo plutselig ikke jeg som var eldst lenger.
Hele den lille miniferien var egentlig tipp topp og stod til sekser på terningen, sånn bortsett fra én ting..
Mommo låste nemlig døra da hun skulle på do. Og det var det noen som ikke likte 😉
Mor har nemlig også fått sin egen kalender i år! Og jeg føler meg litt bortskjemt, for den ble kjøpt med stor omtanke og en god dose kjærlighet. Til meg selv..
.. Fra meg selv 😉
For når man er fireogtredve, dukker ikke adventskalenderen opp på mirakuløst vis som den gjorde i barndommen. Så i år ordnet jeg opp selv, og byttet ut den legendariske sjokoladekalenderen med noe langt mer ekstravagant; en hudpleiekalender, haha!
Ikke bare innser jeg at dette gir en haug med voksenpoeng, men 24 luker med pleiende stoffer og vitamin-overdose for ansiktet gir vel også en grei antydning om at rynkene er i ferd med å ta plass..
Jeg blir nødt til å innrømme at jeg ble tatt litt på senga av hvor mye jeg gleder meg til å åpne dagens luke, for hver dag føler jeg meg nesten som på spa der jeg står med datteren min sitt hårbånd rundt huet.
Rense huden, åpne dagens luke, smøre på. Skikkelig deilig, om enn litt fisefint. Men det har jaggu det trøtte trynet mitt fortjent.
Alle småbarnsmødre fortjener forresten en sånn kalender. Hvis Norge en dag kaster monarkiet på dør og velger meg som stedfortreder – blir det adventskalender til alle småbarnsmødre på blå resept helt gratis. Jeg lover 🙂
/ God fredagskveld ønskes fra hun som ønsker seg hårbånd til jul, i størrelse voksen 😉
På det jeg trodde var en helt vanlig torsdag.. Sånn cirka rett etter at søppelbilen hadde tømt papirdunken vår i formiddag, så scrollet jeg helt tilfeldig innom en sak som gjorde at denne torsdagen ble ganske spesiell likevel..
Det viser seg nemlig at semifinalistene i årets VIXEN Blog Awards er klare – og sjekk lista for de nominerte i kategorien “Årets Stjerneskudd“!
Harru sett? Haha! You guys! Dere som skrev at dere nominerte meg.. Tusen takk! Dere må jo ha snakket sant, haha! Jeg er så skikkelig glad, for dette varmet så innmari. Det er jo selvsagt langt igjen til en eventuell finale, men.. YEY!
Gubben er nominert i hele tre kategorier, kan 2016 blir året Pappahjerte endelig stikker av med Gullpennen, da? Jeg har trua! Men det er selvfølgelig nå den harde konkurransen starter, for det er jo nå det skal stemmes. Helt fram til 31. desember kan man avgi stemme 1 gang hver 12. time, og etter en rask titt på konkurrentene mine ser jeg jo at dette blir skikkelig tøft.
Men uansett hvordan det går, så er jeg skikkelig stolt av en semifinaleplass! En usminket, ærlig og alltid trøtt tobarnsmor fra Larvik, er med i kampen om tittelen Årets Stjerneskudd.. Fy flate 🙂
Sånn, da var det gjort! Årets viktigste julegodteri er på plass – og i år lagde jeg faktisk halvparten med en liten vri, etter tips fra dere 😉
Jeg sikter selvsagt til “Rocky Road”, som har seilt inn og blitt et fast innslag hos oss til jul. Den egner seg dessuten ypperlig som gave, og det er jo så moro å gi bort hjemmelaget snop!
Peter kjørte på med sin egen variant for noen dager siden, han utvidet oppskriften med rosa skumnisser, kjeks, rosiner, seigmenn og 1 vitaminbjørn, haha.. Det ble jo ikke vondt såklart, men de seige skumnissene gjorde tyggejobben i overkant slitsom..
Det var aldri noe alternativ for meg å tulle med oppskriften, men som sagt prøvde jeg meg på en liten vri på halvparten 😉
Min bestevenn er aldri langt unna når det er noe spisbart i nærheten 😉
Og vips, så fikk jeg sett den siste Snøfall-episoden som jeg ikke fikk sett i går 😉
Årets vri: bytte ut Dumle med Fudge..
Du trenger følgende:
– 500 gram sjokolade (Velg en du syns er god! Jeg regner med de fleste typer sjokolade fungerer, mørk også dersom du foretrekker det. Jeg bruker vanlig melkesjokolade, og gikk for to plater – altså ble det totalt 400 gram) – 2 poser Dumle (Siden jeg hadde litt for lite sjokolade, tok jeg bort 8 Dumler) – 3,5 dl peanøtter (Rundet ned til 3 dl) – 2 gode håndfuller mini marshmallows (Jeg fikk bare tak i vanlige, så jeg delte hver marshmallow i seks biter)
Siden jeg skulle ha halve porsjonen med Fudge i steden for Dumle, byttet jeg ut den ene Dumleposen med ca 170 gram Fudge.
Fremgangsmåten er som følger:
– Del alle dumle-karamellene i tre biter. (I en oppskrift stod det at man først måtte fjerne papiret.. Haha. Bruker du fudge, deler du i fire)
– Hvis du bruker “vanlige” marshmallows, deler du dem i seks biter.
– Miks sammen Dumle/fudge og peanøtter og marshmallows.
– Smelt sjokoladen i vannbad og bland alt godt sammen før du heller massen over i en bakepapirkledd form. (Jeg brukte 30 x 20)
– Sett herligheten i kjøleskapet. Så er det bare å vente!
Yummi..
Inn i kjølen med seg!
Etter en liten stund er det viktig med en testbit eller to. Jeg har ikke regnet hvor mange “kosemerker” Rocky Road utgjør, men det er nok en del. Hver bit må nytes <3
Har du planer om å gi bort litt snask til jul – eller kanskje ha med som en ypperlig vertinnegave når du skal i juleselskap, funker små cellofan-poser kjempebra. Jeg kjøpte mine på Nille, og glasset med rødt bånd fant jeg på Europris:
Som jeg skrev i fjor, så er det den farlig gode miksen av salt og søtt og sjokolade og karamell som gjør susen.. Har du ikke testet den ut så må du bare gjøre det!
.. Men ikke klag til meg dersom du spiser opp rubbel og bit 🙂
For en stund siden skrev jeg at jeg har fått et verktøy på bloggen som gjør at jeg kan følge litt med på trafikken. Det var jo blant annet sånn jeg fant ut at jeg hver dag har rundt 200 lesere fra Russland. Jeg må forresten beklage den russiske overskriften jeg skrev i innlegget til mine russiske venner – jeg trodde jeg skrev “Hei borti Russland!”, mens det i virkeligheten stod “Hei, gå vekk Russland!”.. Haha 🙂
Men altså, takket være dette verktøyet, ser jeg nå at det er veldig mange som er innom for å finne oppskriften på det ultimate julegodteriet “Rocky Road”, som jeg la ut i fjor! Det er med andre ord flere enn meg som har gledet seg i et helt år til å lage denne kaloribomba, som i mine øyne sprenger “Om-nom-nom”-skalaen 😉
Den siste uka har fornuften min prøvd å overbevise meg om at det kanskje er best å droppe å lage Rocky Road i år.. For ikke vet jeg hva som har skjedd med forbrenningen min med årene, men jeg legger ekstremt fort på meg. Og julen for meg, kan fort bli som den uka på All Inclusive i Bulgaria i 2008 – da jeg måtte sette meg på flyet hjem med både bukseknapp og glidelås på vidt gap.
Men i går skjedde noe som gjorde at jeg bestemte meg for å lage Rocky Road i år også. For jeg ramlet nemlig over et produkt i butikkhylla, som så sånn ut:
Kokosboller. Det var bare det, at disse kokosbollene var ganske spesielle. Utenpå pakken stod det nemlig at 1 kokosbolle var det samme som 2 kosemerker:
Og jeg som aldri har hørt om “kosemerker” før, syns jo dette begrepet hørtes ganske koselig ut. Ja takk til kosemerker!
Og i går klarte jeg 11 kosemerker! Yey! <3
Og dette fikk meg til å tenke. I Rocky-Road-verdenen opererer vi ikke med kosemerker. Men hvis vi først skal fordele kosemerker i jula, må det jo være mye bedre å bruke dem på noe som sprenger Om-nom-nom-skalaen 😉
Jeg har mange gode venninner – noen har jeg kjent siden barneskolen, andre fra videregående, og noen har kommet til etterhvert som jeg har blitt eldre. De aller fleste ser jeg faktisk ganske sjeldent, men felles for alle vennskapene er at uansett hvor lenge det er siden vi så hverandre sist, tar vi opp tråden nøyaktig der vi slapp den forrige gang.. Som om det var den naturligste ting i verden 🙂
En av venninnene mine ble jeg kjent med da vi havnet i samme barselgruppe i Oslo for snart fem år siden. I blant møter man mennesker som man er på bølgelengde med fra første stund – og sånn følte jeg det med Jenny. Hun er av den typen som bestandig sier de riktige tingene, og som er så full av godhet at det liksom bobler over 🙂
Jenny har flyttet til Sverige, derfor ses vi så godt som aldri – men hun er der! Og i dag ble jeg så hoppende glad da jeg åpnet postkassa og oppdaget en liten pakke.. Til meg.. Med svensk frimerke <3
En av de morsomste tingene med å få seg kjæreste, må jo være at man kan tråkke rett inn i en ny verden full av nye, spennende tradisjoner! Det skjedde i alle fall meg da jeg møtte Peter 🙂
For brått har man ikke bare en ny person i livet, men med seg på lasset drar de jo også inn nye skikker og tradisjoner. En av dem går av stabelen i morgen, nemlig Luciamorgen!
Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte stort av det den første julen vi feiret sammen, for mitt eneste forhold til Luciadagen er at vi sang Lucia-sangen på barneskolen, og at det var om å gjøre å bli valgt ut til å være “Lucia” som fikk gå forrest i toget.. (Det ble aldri meg, haha)
Men nå er våre to barn og jeg i ferd med å adoptere denne fine lille svenske tradisjonen, som Peter har fått fra sin halvt svenske mor: Lussekatter og kakao foran Lucia-sendingen på SVT 2 klokka 07.00 sharp!
“Luciamorgon” i 2014, gutta feiret alene mens mor og datter lå og sov 😉
Så i dag har både Peter og jeg bakt lussekatter, med hver vår oppskrift. Det er jo selvsagt helt krise at jeg ikke kan spise de fantastiske lussekattene med ekte safran, som Peter baker etter Svigermors oppskrift.. Men jeg har heldigvis funnet en super alternativ oppskrift som vi med kranglete mel-mager kan spise 🙂 (Den finner du her)
Det er forresten nesten umulig å se forskjell på god gammeldags gjærbakst og alternativ variant:
Men samma det: Nå lukter det deilig nybakt i huset, Lussekatter for enhver smak ligger klare – og snart er det dags for å krype under dyna og sette alarmen til å ringe akkurat tidsnok til at vi rekker å koke kakao og gi lussekattene litt lunk i stekeovnen 😉 (Nei, jeg vet at vi allerede er oppe og hopper når den alarmen ringer, men jeg gir aldri opp håpet, haha 😉
/ Peter hilser og sier at det ikke er lov å bytte ut safran med gurkemeie 😛
Fy flate, nå var det godt å legge forrige uke bak seg – jeg kan ikke huske sist jeg var mer klar for en ny uke.. Jeg kan heller ikke huske sist jeg ikke postet noe på tre dager, men i helgen var jeg rett og slett helt tom i skrotten.
For det er ikke lett å forstå seg på dette blogg-greiene. 9 av 10 dager er det utrolig morsomt – men innimellom tar det pokker’n meg pusten fra deg også. På en skikkelig dårlig måte.
Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg følte meg så ræva. Jeg hadde skrevet om noe jeg mener er viktig, om at barn fortjener å feire jul uten å bekymre seg for andres alkoholinntak. Innlegget fikk 20.000 likes – sånt skjer så godt som aldri. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som har delt ordene mine på Facebook, og jeg har mistet oversikten over hvor mange meldinger som har strømmet inn fra folk som ville takke for at jeg brukte stemmen min.
Alt dette er jo helt fantastisk og jeg er så glad!! Men likevel.. Så var det denne bismaken jeg følte på, det var noe som ikke stemte helt.
Rett før helgen fikk jeg en åpenbaring. Det var Peter som satte meg på tanken, da jeg sa at jeg ikke trodde jeg kom til å orke å svare på de 165 kommentarene som lå og ventet i kommentarfeltet. – “Nå må du slippe taket, for nå har innlegget begynt å leve sitt eget liv”, sa han.
Og det var det! Innlegget mitt hadde begynt å leve sitt eget liv, jeg hadde mistet kontrollen over min egen historie om min helt uskyldige opplevelse rundt julefeiringer i barndommen. Jeg kjente spesielt at det stakk i magen, da jeg leste ingressen journalisten i VG hadde skrevet:
(Skjermbilde vg.no)
“En julefeiring med alkohol” høres i mine ører ut som en vill fyllefest, og som en venninne så treffende sa det: “Folk som ikke kjenner dere, må jo tro at du satt og klamret deg til tanta di mens resten av familien ravet rundt..”
Dette er jo ingen stor greie, men for meg føltes det plutselig skikkelig uggent. Jeg følte jeg hadde hengt ut noen som virkelig ikke fortjente det – og det hjalp ingen verdens ting at jeg to ganger i teksten hadde presisert: “Jeg husker faktisk ingen episoder der noen ble overstadig beruset etter å ha drukket for mye akevitt eller øl til maten.”
Jeg begynte å føle at jeg var feil person til å fronte en så stor sak – for jeg hadde jo aldri opplevd julefeiringer som var preget av alkohol.
Men så, midt oppi all uggenheten i helgen, skjedde noe ganske fint. Jeg skulle ordne et par småting på kjøpesenteret før jeg skulle plukke opp Peter på hjemveien, og var litt småstressa som vanlig. Så da jeg oppdaget noen damer ved en stand foran matbutikken, skulle jeg til å småløpe forbi. Jeg så ikke hva de reklamerte for, men jeg hadde uansett ikke tid til verken strømbytte eller ny mobiloperatør eller innmelding på treningssenter akkurat da.. 😉
Men idet en av damene kom gående mot meg, kastet jeg et blikk på den store plakaten de hadde satt opp. Og der lyste ordene “Gi flere barn en alkoholfri jul” mot meg. Jeg bråstoppet, og den stakkars dama fra standen som kom gående, må jo ha lurt på hva som gikk av meg..
Jeg ble så paff over tilfeldigheten, at jeg begynte å bable til damen som kom gående. Jeg sa noe om at dette var et kjempeviktig tema, og at jeg hadde en blogg som jeg hadde skrevet litt om dette og at innlegget hadde fått en del likes og at det var fint å se folk bry seg.
Da stoppet damen opp, mens hun myste og kikket på meg mellom smale øyne. Så brøt hun ut i ekstase:
– “ER DET DU SOM ER KONATIL?!”
Ja, mumlet jeg, har du hørt om meg? Så kastet hun seg rundt halsen min, før hun kikket meg inn i øynene og sa:
– “Jeg håper du forstår hvor viktig det innlegget ditt var. For SÅ mange. Jeg vet at du har utgjort en forskjell.”
Så dro hun meg med bort til de andre ved standen, og der og da innså jeg at det var verdt det. Prisen å betale for at et viktig budskap går viralt, er muligens at man på et eller annet tidspunkt mister kontrollen over teksten, men at man tross alt kan ha hjulpet mange. Det varmer godt 🙂
Jeg elsker at skjerfet mitt matcher sveisen til lederen av IOGT Norge, Hanne Ringdal 😀
Jeg skrev selvfølgelig under på kampanjen til “Hvit jul”, som går på ut på at man feirer julehelgen 23. – 26. desember uten alkohol 🙂
Men nå er det mandag, det er ny uke, og den skal bli fin! Også er jeg så glad for at jeg kan skrive av meg litt frustrasjon.. Det hjelper.
Vi satt rundt kjøkkenbordet i morges, alle fire. Seks øyne var rettet mot papsen, som holdt fyrstikken med stødig hånd mens han smugkikket på mobilen, og prøvde å lese det tredje verset av “Advent” av Inger Hagerup.
“Så tenner vi tre lys i dag.. For.. Eh.. Lengsel, håp og glede..”
Og det var rett etter at han hadde sagt den siste setningen at det begynte å gå i ball for mor.
– “Er det ikke rart å tenke på, at hun som har skrevet de ordene, er moren til han som har skrevet Snøfall? Og tenk at Klaus Hagerup og de to døtrene begynte på manuset allerede i 2012!”
Jeg mente egentlig bare å si det til Peter, men fireåringen kikket rart på meg:
– “Hæ? Hva sa du nå, mamma?”
Jeg møtte blikket til Peter, som himlet med øynene. Det verste han vet er når jeg kommenterer gode skuespillerprestasjoner underveis i en film, og dette var definitivt i samme gata.
– “Nei, altså”, stotret jeg, “Jeg tenkte bare på at han som har skrevet Snøfall..”
– “Som er SANT.. Snøfall er jo sant”, avbrøt Peter.
– “Eh, ja. Sant ja”, fortsatte jeg, “Eh.. Eller en fin julehistorie da, i hvert fall.”
– “Hva mente du da, mamma?”, spurte fireåringen på nytt.
– “Nei, jo.. Jeg mente bare at hun damen som har skrevet de versene som dere leser i barnehagen når dere tenner et nytt lys i adventsstaken, er mammaen til han som.. Ja.. På en måte bestemmer hva som skal skje i Snøfall, da.”
Jeg merket jeg var i ferd med å vikle meg inn i noe helt idiotisk, og stillheten fra min kjære mann kunne ikke bety annet enn at han tenkte det samme.
– “Hva som skal skje i Snøfall?”, sa den lille stemmen, “Er det noen som bestemmer hva som skal skje?”
Jeg kremtet høyt.
– “Nei.. Eller jo, på en måte.. Det er jo noen som må bestemme hvor mye som skal skje i hver episode.”
Jeg unnlot å se bort på Peter før jeg fortsatte:
– “Noen må jo bestemme hvor mye det er plass til i én episode.. Ellers ville det jo bare blitt en eneste lang episode.. Og det ville jo vært litt.. Dumt.. Haha, siden det er en julekalender med 24 luker.. Eller avsnitt, da..”
Jeg skulte bort på Peter, som kvalte en latter før han ga meg et fårete smil og en ironisk tommel opp:
– “Yes mutter’n, den naila du..”.
Og det er i sånne øyeblikk jeg med gru tenker på hvordan det skal gå når ungene blir større. For noen må jo hjelpe dem med lekser og noe sier meg at det ikke bør være meg – med mindre de ønsker forklaringer av typen “Første verdenskrig? Jo, det var en.. ja.. en slags uenighet mellom.. ehm.. ja, hvem var det nå igjen..”
Puuuh! Sånn! Da var det oss igjen 🙂 Det kan sies mye fint om å klatre til toppen av blogglista, og det føles helt supert å ha nådd førsteplassen med et viktig budskap – men spesielt behagelig er det ikke der oppe.. Det er vel kanskje ikke så korrekt å innrømme sånt, men jeg trives mye, mye bedre sånn midt på lista isteden 🙂
Så nå er det tilbake til hverdagen, og i ettermiddag bestemte vi oss rett og slett for å pynte juletreet! Hehe, ingen av oss er vel egentlig i særlig julemodus for tida – ute er det mørkt, trist og grått, men samtidig er Peter og jeg enige om at å pynte juletreet på lillejulaften som vi gjorde før i tida, er altfor, altfor sent!
I år har vi gått til innkjøp av et kunstig juletre, for i fjor fikk jeg helt noia da vi skulle kaste ut grantreet og jeg oppdaget den ene småkryp-kolonien etter den andre.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet da jeg åpnet esken i dag, men definitivt ikke dette..
Okei, så hver eneste kvist skal danderes og sorteres og monteres..?
Det var én..
Ehm.. This is gonna take all night.. Få på no’ julemusikk!
Ikke en eneste småkrypkoloni i sikte 😉
Kjekt med en liten hjelper som holder styr på fargekodene..
“Hva i all verden er det som skjer her..?”
Så.. Hva syns du? Det ligner mistenkelig mye på treet pappa og jeg pekte oss ut i skogen til Farfar i 1987, og som mamma fikk latterkrampe av da vi kom hjem..
