Det er ganske nøyaktig 9 dager siden jeg kom hjem fra ferie og lurte på hva i all verden som hadde skjedd på vaskerommet mitt. Det så rett og slett ut som om noen hadde brutt seg inn og lagd et helsikkes kaos, før de hadde listet seg ut igjen uten å stjele noen verdens ting.

Men jeg trengte jo ikke mange sekunder med betenkningstid før jeg innså at jeg bare kunne skylde meg selv. Et vaskerom må holdes kontinuerlig i sjakk, på samme måte som en skittentøyskurv. Hviler man på sine laurbær, oppstår det trøbbel.

Dette hadde altså skjedd meg og mitt vaskerom (jeg sier mitt, for sånn er husarbeidsfordelingen her i huset) – og selv om jeg først trodde det var klær som lagde kaos, oppdaget jeg ganske kjapt at vaskerommet hadde blitt offer for panikkrydding.

Langt inni topplokket et sted, kunne jeg nemlig huske at jeg ved et par fire, fem anledninger så meg nødt til å stue bort noe rot som sto i gangen når vi fikk gjester. Å stue bort rot er aldri å anbefale.

Men i dag var det endelig dags! Mens Peter sparket fotball med ungene, kastet jeg meg rundt og gjorde det jeg måtte. I bakhodet hadde jeg mottoet til han treningsguruen på NRK: Berre gjer da.

Så jeg gjorde jeg det.

Ser gulvet vått ut, sier du? Pytt sann, det er bare nyvasket.. 😋
 

Jeg ryddet absolutt hele vaskerommet for ting, jeg svingte meg rundt med støvsugeren og kjørte på med vaskefilla. Og det må jeg bare få si, fy flate, det rommet har ikke sett så fint ut siden sommeren 2013, rett før vi flyttet inn!

Og nå som vaskerommet mitt er helt strøkent, må jeg jo få takke alle dere som var så snille og sendte meg støttende meldinger etter å ha sett rotet mitt – bare for å fortelle at jeg ikke var alene. At jeg skulle vite det var flere kaotiske vaskerom der ute, at jeg ikke måtte føle meg som en dårlig person selv om jeg ikke lenger kunne se gulvet der inne. Dere som sendte snapper av deres eget kaos, for å bevise at vi var flere i samme båt.

Men på grunn av dere, føler jeg det litt som min plikt å spre litt “berre gjer da”-power til alle dere som trenger det. Dere som i altfor lang tid har irritert dere over rotet på vaskerommet. Som kanskje trenger den lille “berre gjer da”-dytten som jeg trengte. Jeg lover dere, det er så innmari deilig når det er gjort, når gulvet skinner og klesvasken er sortert og alt er på stell!

Men… Så kom Peter tilbake med ungene, og ja. Jeg hadde riktignok rukket å tømme vaskerommet for ting og gjøre det skikkelig rent, men jeg måtte jo sette alle tingene et sted.

Så når jeg går inn på kjøkkenet nå, innser jeg at det kanskje gjenstår littebitt arbeid likevel…

Eller ganske mye arbeid, faktisk. Hadde et håp om å få sett den siste episoden av Game of Thrones i kveld, men kan vel bare si det sånn at jeg har annet å ta meg til. Berre gjer da.
 

/ Legg ikke ut på storrengjøring, med mindre du har god tid… シ

Sannsynligheten er veldig stor for at du ikke ser det samme som meg, på dette bildet 🙂

For dette bildet viser ikke bare to søsken som nettopp har blitt overrasket med en togtur til Tønsberg på en helt vanlig søndag. Som akkurat har bestilt seg en matbit og noe å drikke, og som får tida til å gå ved å fotografere hverandre med fatterns kamera.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nei, bildet symboliserer også noe helt annet, noe skikkelig fint.

Jeg satt på den andre siden av bordet og tok bilde av de to, mens vi ventet på maten vi hadde bestilt på restauranten. Stemningen var så fin, så fin at jeg plutselig fikk et “øyeblikk”. Du vet et sånt øyeblikk der du bare føler deg veldig glad og tenker at livet smiler, og du blir så overveldet at du nesten får lyst til å gråte litt.

Og grunnen til det, var rett og slett at vi satt på en restaurant. Alle fire. Dette høres sikkert dumt ut i manges ører, men jeg er også helt sikker på at ganske mange forstår hva jeg mener.

Peter og jeg har nemlig aldri tatt med barna våre ut for å spise alene. Vi prøvde noen ganger sammen med besteforeldre da barna var små, men det fristet rett og slett ikke til gjentagelse. Å spise mat på restaurant med to barn som ikke har lyst til å sitte stille, er pyton. Det er stressende, lite koselig, ikke verdt det.

Derfor har vi droppet sånne ting. Det er ikke barnas skyld og det har ikke vært noe stort savn, det har bare blitt sånn. Og nettopp derfor betyr dette bildet så mye for meg. Derfor fikk jeg et øyeblikk.

For uten at vi har tenkt over det, har barna blitt så mye større at en spontantur til Tønsberg kan innebære restaurantbesøk og samtidig ende opp med å bli en sånn perfekt dag som tatt rett ut av et fotoalbum.

Som jeg har skrevet om før, har Peter og jeg et ordtak vi bruker flittig når det herjer litt her hjemme. Når for eksempel tannpuss plutselig sidestilles med dommedag, når de nye sandalane ikke lenger kan brukes fordi de ikke løper fort nok, eller når smør på brødskiva er himmelsk på mandag og katastrofe på tirsdag.

Da ser vi på hverandre og sier “It will pass”.

Og her er vi altså. Den litt stressende tiden med bleier og barnevogn og full galopp har passert, og nå kan vi plutselig ta med barna hvor som helst og gjøre hva som helst, og atpåtil få sånne øyeblikk.

Det føles ganske så magisk 🙂
 

* Følg Konatil på Facebook *

Det nye soverommet er for lengst ferdig malt, og vi begynner å komme i orden – men akkurat nå står vi faktisk overfor et aldri så lite soveromsdilemma.. 😉

For det nymalte rommet har allerede rukket å bli mitt nye favorittrom, jeg blir til og med glad hver gang jeg går forbi og titter inn, og det sier jo litt om hvor fornøyd jeg er med fargen på veggene!

Siden jeg sliter med beslutningsvegring, har jeg også bestemt meg for å gjøre soverommet helt ferdig mens det enda er “nytt”. Kanskje blir jeg såpass gira av å få ting opp på veggene, at jeg blir inspirert til å ta resten av huset også 😉

Men, det store spørsmålet inntil videre er noe helt annet enn hvilke bilder som skal opp på veggen, nemlig: Er det tommel opp eller ned for å ha TV på soverommet?!

Ledningen henger foreløpig på halv tolv..
 

Jeg har nemlig en sånn glup idé om at Peter og jeg kan bruke den gamle TV’n som sto i boden, til å sette på en film til ungene en tidlig lørdag eller søndag morgen når høsten kryper på.. Alle samlet i den store senga, foran TV’n – og på den måten kan Peter og jeg forhåpentligvis kjøpe oss litt ekstra sovetid.. Men funker sånt?

Jeg hadde TV på soverommet da jeg bodde i kollektiv for tretten år siden, og fikk etterhvert et litt ambivalent forhold til det. For det ble så fristende å legge seg på senga og glo.. Og spesielt vanskelig ble det å skru av TV’n om kvelden!

Men det var jo en litt annen tid, da. Ikke hadde jeg barn, og som oftest kunne jeg jo ta igjen den tapte søvnen dagen etter.

Jeg ser for meg at det er mange som fraråder TV på sengekanten – kanskje spesielt med tanke på søvnkvalitet. Nå var det jo ikke tanken min å se på TV på senga om kvelden, men når jeg tenker etter så høres det jo ikke feil ut å krype under dyna på en mørk høstkveld og sette på en episode av Game Of Thrones, heller..

/ TV or not TV – erfaringer mottas med takk シ

Jeg innser at det høres helt fjernt ut, men denne uka lærte Peter noe jeg tror kan komme til å redde ekteskapet vårt.

Og med “redde ekteskapet”, mener jeg at han har knekt en kode som kommer til å gjøre forholdet vårt enda sterkere. For det han har lært, kommer vi til å benytte oss av begge to! Og jeg er faktisk overbevist om at det kommer til å løse veldig mange problemer i framtida.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kort fortalt dro Peter og jeg til byen med ungene rett etter barnehagen på mandag, for å handle både klær og mat. Det gikk forsåvidt greit, men jeg ble utrolig stresset da jeg skulle finne klær til lillesnuppa samtidig som hun svinset rundt blant alle klesstativene. Det var mye folk, og etter en stund var jeg helt utslitt. Magen skrek etter middag og jeg trakk et lettelsens sukk da vi endelig satt i bilen på vei hjem.

Peter hadde denne dagen bedt følgerne sine på Snapchat om å dele sine tørreste vitser, og spurte pent om jeg kunne lese opp noen av dem og legge dem ut på storyen hans. Jeg var egentlig ikke klar i det hele tatt, men tenkte at jeg fikk gjøre et forsøk.

Men etter fjerde forsøk ga jeg opp, enten ble jeg avbrutt underveis, eller så husket jeg bare halve vitsen og måtte begynne forfra. Vanligvis ville Peter blitt småirritert på meg, og bedt meg prøve én gang til; Ingenting å bli så stressa for, det er jo bare en snap. Nå var vi jo på vei hjem likevel, og snart ville middagen stå på bordet. Ta deg sammen, så går det så fint så.

Og denne måten å reagere på, irriterer meg noe så innmari! På samme måte som når jeg for eksempel sier til noen at jeg er livredd for å fly, og får til svar: “Neeeeeida, det er ikke noe å være redd for.”

For frykten min er jo der, det er ikke sånn at jeg later som jeg er redd for å fly – og hadde det hjulpet å tenke “Neeeeeeida, det er ikke noe å være redd for”, så hadde jeg jo bare gjort det..?

Peter og jeg har vært på COS-kurs på helsestasjonen, og lært at dersom et barn faller og slår seg, er det dummeste man gjør å prøve å avlede. Det er altså ikke riktig å plukke opp et barn som nettopp har slått kneet sitt, gå bort til vinduet, peke på en fugl og si: “Oi! Se på den fuglen, da! Den sitter på taket, den!”

Nei, barnet trenger å få ut gråten, det trenger en voksen som sier: “Det der skjønner jeg var vondt! Få se på kneet ditt, tror du vi må finne et plaster?”

Og akkurat denne taktikken brukte Peter for første gang på 6 år, i bilen på vei hjem, da jeg hadde falt sammen i bilsetet, og aller minst trengte den vanlige reaksjonen Peter pleier å servere meg. Han gikk for det totalt motsatte, og det virket som bare pokker’n!

Peter sa: – “Æh, drit i Snapchat, drit i telefonen. Det har ingenting å si. Vet du hva? Nå skjønner jeg at du er sliten. Jeg syns du var sterk som kom deg gjennom den handleturen, for den var sinnssykt stressende. Og du tok barna mye mer enn meg. Jeg tror faktisk hvem som helst hadde klikket i en sånn situasjon. Du er bra du, mamma.”

Haleluja! Det var jo nøyaktig dette jeg trengte å høre! Som et barn som har slått kneet sitt, og ikke trenger å snakke om fuglen utenfor vinduet som sitter på taket – så trengte jeg å få bekreftelsen på at JA, det var ikke rart at jeg var sliten! Han forstod meg, han så meg, og han sa jeg var bra for det!

Av alle steder hadde Peter plukket opp dette trikset i en episode av “Modern Family”, hvor Phil Dunphy hadde lært denne taktikken og deretter testet den på kona si. Med stort hell, så klart 😉

Og nå tenker jeg at dette er noe alle burde teste ut! Prøv det på kjæresten, på sjefen, kollegaen, sønnen, datteren, svigermor eller naboen. Hvis man havner i en setting der det kan være naturlig; kjør på med litt forståelse, da! Gi aksept istedenfor å pøse på med egne tanker og følelser.

Funker det ikke, så har du i alle fall prøvd – og funker det, så er det jo bare å fortsette 😉

/ Takk ska’rru ha, Phil 😉

Barndomshjemmet mitt lå rett ved et stort jorde, og utsikten fra kjøkkenvinduet var som balsam for sjelen. Det var natur, stillhet og et og annet rådyr som strøk forbi.

Men tidlig høst hvert eneste år, skjedde det samme: Gresshoppene tok over stillheten med deres utrolige konserter. Hundrevis av hanner som laget lyd ved å gnisse bena sine mot små tagger på lårene, og disse lydene kunne nesten ta pusten fra meg, særlig om kvelden.

Jeg lå i senga mi og hørte på den fascinerende lyden, mens jeg følte at høsten var i anmarsj.

I dag minner gresshoppene meg også på historien om Oldefar. For da Oldefar begynte å bli eldre, fikk han nedsatt hørsel. Den høyfrekvente lyden fra gresshoppene ble nok mindre og mindre hørbar for hvert år som gikk, og da noen en høstdag nevnte den lydsterke gresshoppekonserten som foregikk utenfor stuevinduet på gården hans, svarte han kjapt:

– “Gresshopper?! Nei, de ble utryddet for flere år sia, de.”

Det er august nå, og insektene har startet konsertene sine. Og selv om august pleier å by på mange flotte sommerdager, er det allerede nå et kjøligere drag i lufta, et slags forvarsel om at den fine sommeren snart er ved veis ende. Høsten er fin, men jeg håper sommeren vil bli noen uker til.

Uansett får historien om Oldefar meg til å smile, for hvor utenkelig er det ikke at man en dag ikke lenger kommer til å høre gresshoppenes sang?

Men når den dagen kommer, skal jeg i alle fall ikke være lei meg – jeg skal tenke som Oldefar. Gresshopper? De ble utryddet for flere år siden, de 🙂

/ シ

På lista mi over ting jeg skal gjøre i løpet av de neste ukene, står punktet “Sortere klær”. Det er altfor lenge siden jeg tok et røsk i mitt eget klesskap, og begge ungene har masse tøy som ikke passer lenger.

Og det fikk meg til å tenke på en ting jeg lærte i sommer, takket være en sak en av vennene mine på Facebook hadde delt. Jeg er helt sikker på at det er flere enn meg som ikke visste dette fra før!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

For i følge denne saken, er de ansatte i avfallssorteringsanleggene fortvilet over at du og jeg kaster klær som restavfall. De aller fleste av oss er flinke til å levere gjenbrukbare klær til UFF, Fretex, eller lignende – men det er verre med klær som er i dårlig stand.

Og klær, spesielt BH’er og korsetter, skaper visst masse trøbbel hver eneste dag i sorteringsanleggene, rett og slett fordi det henger seg fast. Anleggene må renses hyppig, og oppfordringen fra renovasjonsselskapene er klar: Lever absolutt alt tøy til gjenvinning, selv om det er ødelagt!

Dette var altså nytt for meg, jeg trodde nemlig hullete og slitte klær skulle i søpla… Men leverer man det til en returordning isteden, blir tøyet sortert i én av 200 kategorier (!) før det havner i riktig container – og slipper å sette seg fast i sorteringsanleggene. Dette sparer renovasjonsselskapene for ekstra utgifter – i tillegg er det bra for miljøet, for ødelagte klær kan nemlig gjenvinnes til andre ting! For eksempel til isolasjonsmaterialer i hus, og det er jo en fin tanke 🙂

Her i huset er vi store tilhengere av “Arvekarusellen”, og de fleste plagg sendes videre til en ny eier. Men enkelte plagg når også endestasjonen hos oss, og da er det jo fint å vite at en hullete og slitt genser ikke trenger å ende i bøtta fordi den ikke kan brukes som plagg lenger, men at den kan fortsette å varme kalde kropper som isolasjon 🙂

Ikke hus-isolering riktig enda, inn i arvekarusellen med seg 😉

/ Tommel opp for riktig sortering!