Drømmejobben..?

La oss gå rett på sak: Siden sist har jeg fortsatt å virre mellom drømmen om studier på den ene siden – og tanken på å finne en drømmejobb jeg kan trives i (og forhåpentligvis bli gammel i), på den andre 😍

For jeg har innsett noe viktig: Det viktigste for meg er å få meg en jobb med gode kollegaer og arbeidsoppgaver som gjør at jobblivet føles skikkelig meningsfullt og bra. Og det trenger man vel ikke nødvendigvis en utdannelse for å finne?

Jeg har fulgt med på ledige stillinger på Finn i lang tid, og stort sett er det jo kvalifiserte søkere med relevant utdannelse som ønskes i de fleste stillinger – dermed stiller jeg ikke fremst i køen.

Men så en dag plinget det på mobilen.

Det var bestevenninnen min som sendte meg en stillingsutlysning hun hadde funnet, og jeg skummet kjapt gjennom den. Jeg regnet med hun hadde søkt på denne jobben selv, så jeg tenkte faktisk “søren heller, denne stillingen hadde vært perfekt for meg!”

Men jeg ville jo ikke ta den fra venninnen min, så jeg spurte om hun hadde søkt.

Svaret overrasket meg: “Jeg?”, skrev venninnen min, “Denne stillingen lyser jo DEG! Det er du som må søke, du hadde passet perfekt!”

Jeg kjente det krible i magen. Tannhelsesekretær!

Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før? Jobbe med mennesker, ta telefoner, utføre viktig rutinearbeid som desinfisering av tannlege-utstyr, møte pasienter med et smil, og kanskje holde noen med tannlegeskrekk i hånda?

(Photo by Ani Kolleshi on Unsplash) (Bare litt photoshop’et)

Jeg måtte søke! Selvfølgelig måtte jeg søke! Fristen gikk ut om tre dager – så her måtte jeg kaste meg rundt.

Men så fikk jeg tilfeldigvis øye på dette:

Oh no! Utlysningen var utløpt – dette kunne jo ikke bety annet enn at tannlegekontoret hadde fått inn mer enn nok søknader allerede. Ikke så rart, siden tannlegene skrev at de var ute etter den perfekte ansatte framfor en med relevant utdanning. Selvfølgelig hadde mange søkt!

Så.. Skulle jeg droppe det? Eller skulle jeg slenge inn en søknad selv om utlysningen var merket som “utløpt”? Ville jeg klare å skrive en søknad som kunne skille seg ut blant hundrevis av andre?

/ Fortsettelse følger.. 😊

Les neste innlegg her: “Jobbsøknaden”

Gi bort de fineste minnene ❤️

Reklame | Fotoknudsen

Årets fineste julegaver er det smart å tenke på allerede nå  – og rabattkode skal du selvfølgelig få! 😍

 

I år som i fjor og året før der: Jeg elsker å gi bort fotogaver til jul! Mormor blir hoppende glad for fotobok hvert år, og minst like glade blir vi som kan bla i disse minnebøkene når vi besøker henne ❤️

 

Mormors fine samling 🙏🏼

 

Siden de fleste bildene som knipses i løpet av året blir liggende på mobilen, har jeg gjort det til en tradisjon å lage fotobok hvert år – samt en fotokalender med de absolutt beste blinkskuddene 📷✨

Personlige julegaver som dette er like fine å gi som å få – og setter du av litt tid kan du virkelig kose deg med å samle de fine øyeblikkene ❤️

Teo får hedersplassen på forsiden som vanlig ❤️

 

En fotobok er en gave som fortsetter å varme for resten av livet, om man ønsker å samle feriens fineste bilder, lage en minnebok med de viktigste øyeblikkene, eller gi bort i gave til noen man er glad i.

Og med fotoknudsens hjelp er det både enkelt og gøy å samle de fineste minnene.

Fremgangsmåten er den samme enten du vil lage en fotokalender eller en minnerik fotobok: Legg til bilder, trekk fra bilder, gjør dem større eller mindre, legg på tekst – man trenger ikke være teknisk anlagt for å få det til!

 

 

Jobb rett fra PC/Mac, nettbrett eller mobil – du velger selv om du ønsker å lage produktene på fotoknudsens nettsider (da lagres arbeidet på nettsiden), eller laste ned et program slik at alt lagres lokalt på din PC/Mac.

Har du alle bildene liggende på mobilen, kan det være praktisk å laste ned fotoknudsen-appen, slik at du kan lage produktene direkte på mobilen.

Uansett hva man velger, er alle programmene både brukervennlige og oversiktlige!

Og det beste av alt: Resultatet blir bra uansett! For det viktigste er å gi bildene den respekten de fortjener: Ut av minnebrikken og fram i lyset 😉 Ta vare på øyeblikkene!

(En kalender på jobben er et must!)

 

Rabattkode til leserne mine!

Akkurat nå får du 40% rabatt på fotokalender og julekort – og 30% rabatt på alle andre produkter hos fotoknudsen.no ved å bruke rabattkoden: CHRISTINAJUL

Tilbudet varer fra i dag (torsdag 12.11) til midnatt søndag 22.11.2020 🌟

Julen kommer fortere enn man aner – så kast deg rundt og gjør litt ekstra stas på bildene som ligger og venter! Jeg lover deg at du ikke vil angre når førjultidens viktigste pakke dumper ned i postkassa 😍

Og PS! Husk at du kan lage en personlig bildekopp – med dine favorittbilder! .. Eller mindre fine favorittbilder:

Han har valgt å kalle den “jakt-koppen” 😂

 

/ Gi liv til øyeblikkene dine – les mer på fotoknudsen.no

Latsabbene

Denne uka har Peter hatt ferie (plutselig gikk året mot slutten og det dukket opp en ferieuke som måtte brukes opp).

Peter er flink til mye rart, men er det én ting han er dårlig på så er det å stresse ned og slappe av. Og på en liten bonus-ferie midt i november ble han rastløs allerede før lunsj på mandag, derfor benyttet jeg anledningen til å skrive en liten fikse-liste!

Peter er jo en sånn mann som trenger å få konkrete oppgaver svart på hvitt, gjerne sånn at han kan krysse av underveis som det går framover. Og det har han fått 😊

Så nå er trampolina pakket ned for i år, listene i taket i gangen har kommet på plass, sparkling av vegger er snart ferdig, verktøyskuffen er ryddet, og takrennene er renset for løv. Men den kanskje største forandringen…

… er at vi har tatt et farvel med disse:

 

Nå vet jeg hva du tenker, for det var veldig mange som ble imponerte (og sikkert også misunnelige) da jeg la ut bilde av solskjermingen vår på Instagram for en stund siden. Denne løsningen er jo tross alt helt unik, den står stødig når den kiles perfekt fra karm til karm, den blokkerer for absolutt all sol (dersom hele vinduet dekkes), og den kan enkelt flyttes på etter behov.

Jeg må riktignok innrømme at denne løsningen har gjort seg best når vi har vært alene – og at det har vært littegranne flaut de gangene vi har hatt gjester og denne gardin-løsningen har blitt fisket fram fra kommoden. Men det har bestandig ført med seg mengder med latter(liggjøring), og ikke minst en styrket “jaja-sånn-er-vi”-holdning hos oss i familien Klonk 🙈

Men denne uka har vi altså tatt farvel med vår trofaste solskjerming som har fulgt oss i (litt for) lang tid. Først og fremst er det vel mamma, pappa, svigermor og svigerfar jeg ønsker å vise dette til: Ei lita ferieuke var det som skulle til!

 

 

Ta daa!

… Og hvis vi skulle komme til å savne det gamle pappeske-opplegget vårt, så får vi bare trøste oss med at denne nye løsningen ikke faller ned i hodet på oss når vi spiser frokost 😂🙈

/ Godt jobba, Kihlman!

Hvem er du?

Da jeg var liten, var jeg i overkant opptatt av horoskop. Det bikket faktisk litt over den gangen jeg leste horoskopet mitt i “Starlet” (opp med hånda om du husker Starlet!🙋🏻) – og det stod at Tyrens favoritt-guttenavn den måneden var “Truls”.

Jeg fikk nesten hjertestans – for jeg var oppover ørene forelsket i Truls! Han var min barndomskjæreste – dette var jo helt utrolig, og vips var horoskop kommet for å bli.

Men så ble jeg eldre, min daværende kjæreste (ikke Truls 🙈) fikk seg jobb i en av Norges største aviser, og plutselig fikk jeg førstehånds kunnskap om hvordan horoskop ble til. Det var ikke akkurat like magisk og astrologisk som jeg hadde trodd, for å si det sånn..

Horoskop leser jeg altså ikke lenger, men noe annet jeg derimot elsker er personlighetstester! Og i går ble jeg tipset av min kjære mann om en personlighetstest som blåste meg av banen ✨

 

 

Spør du meg, burde en personlighetstest av dette kaliberet være obligatorisk når man søker jobb. Hadde jeg skullet ansette folk ville jeg sagt: “Er du mann eller dame? Det spiller ingen rolle! Men hvilken personlighetstype er du i denne testen?”

Er du den omsorgsfulle eller den som liker å stå midt i rampelyset – eller er du en salig miks av begge deler? Jeg mener faktisk bedrifter burde være mer interessert i kunnskap om personlighetstype, framfor kjønn.

Ta meg som eksempel – hvor nyttig hadde det ikke vært for en potensiell arbeidsgiver å lese resultatet av min test, som viste at mine sterke sider er at jeg er lojal og hardtarbeidende, støttende, pålitelig og tålmodig, fantasifull og observant, entusiastisk, og med gode praktiske ferdigheter?

(Denne ble jeg – “Forsvareren”)

 

Og vel så viktig hadde det vært for en arbeidsgiver å vite at mine svake sider er at jeg er altfor ydmyk og sjenert fordi jeg er så opptatt av andres følelser, at jeg heller lar være å si min mening om ting. Eller at jeg har en tendens til å ta ting for personlig.

Eller at jeg kan overbelaste meg selv på grunn av pliktfølelse og perfeksjonisme, og at jeg sterkt misliker endringer. (Skjønner ikke hva som menes med det siste der, jeg gråt bare i en måned etter at mamma og pappa malte veggene i stua i 1990 😂)

 

Områdene personlighetstesten kartlegger (Skjermbilde: 16personalities.com)

 

Og for en mulighet for par i forhold som begge tar denne testen, og får en unik innsikt i hvorfor partneren oppfører seg som han/hun gjør.

Eksempelvis er Peter av typen som elsker å reise og utforske nye land og steder – mens jeg trives hjemme der jeg liker å gjøre det koselig rundt meg. Han og jeg har ulike personligheter som vi resten av livet må jobbe med å få til å passe sammen ❤️

År 2051: Han ene vil ut og reise, hun andre vil hjem til sofakroken 😂

 

Så da vet du hva du skal gjøre i helgen! Testen er gratis, den er på engelsk (om du er litt ustø i engelsk som meg, kan google translate være god å ha underveis) og du finner den her: 16 Personalities

Svar så ærlig du kan, og jeg lover deg at du kommer til å få en skikkelig aha-opplevelse når du skal lese om personlighetstypen din 😉

/ God fredag

Barn som pirker i maten

Jeg har alltid humret av venninner som har barn som pirker i maten. Liker ikke ditt, liker ikke datt. Da barna mine var små var favorittpåleggene røyka laks og makrell i tomat med majones.

Mine barn spiser alt, så jeg mener – hvor vanskelig kan det være?

Vel.. Det tok ikke mange månedene før hovmod stod for fall, og jeg måtte bite i meg den humringen 😂

Den merkelige kresenheten har de siste årene gått i bølger her i huset. Saus? Nei, takk.
Ketchup? Livretten før, på svartelista nå.
Smør? Næhæ!
Poteter? Æh, kan vi ikke ha ris isteden? Helst lik den de serverer på SFO.
Stekt laks? Da må den være sprøstekt, ikke antydning til dvask i midten.
Pizza? Da må det være lite saus, akkurat passe stekt, ikke myk, ikke brent, ikke kald, ikke varm..

 

Dette er bare noen av tingene vi har vært innom. Noe har vært raskt forbigående, andre ting har vart over flere år. Barna har bestandig fått beskjed om å smake før de uttaler seg, men utover dette har vi prøvd å lage så lite oppstuss rundt middagsbordet som mulig. Det meste går seg jo til.

Men, jeg må innrømme at jeg holder pusten hver gang det er overnattingsbesøk hos andre. Hvordan går det da rundt matbordet? Blir det pinlig pirking i maten, eller treffer verten med middagsvalget? Og ikke minst: Hva tenker disse foreldrene om kresne barn?

Men i helgen skjedde noe som gjorde meg litt beroliget. Etter flere timer med samling i stua, fant jeg ut at jeg fikk lage noen ostesmørbrød til den lille gjengen som var her, og smalt sammen noen brødskiver med ost, skinke og pizzakrydder.

 

 

Jubelen stod i taket da jeg kom ned med et brett fylt med velduftende smørbrød.

Men etter et par minutter hørte jeg tassende fottrinn i trappen, og opp kom en lys lugg med oste-smørbrødet sitt på tallerkenen.

– “Eh, Christina? Jeg bare lurte på..”, sa han, og kikket ned på skiva si.

– “Åja!”, svarte jeg, “Vil du ikke ha skinke? Se her, jeg kan ta den av for deg!”

– “Eh nei, skinke går greit. Menneh.. Kan du skrape av det krydderet på toppen?”

 

/ Vi har alle vårt 😆👍🏼❤️

Hobbybloggen

Herreminhatt, det føles som om 50 kilo har falt av skuldrene mine. For en stund siden skrev jeg at bloggen nå går over i hobbymodus – og jeg tror faktisk det er det smarteste jeg har gjort siden jeg startet å blogge i 2015.

Jeg fikk en kommentar fra en medblogger som satte fingeren på noe ganske riktig: “Man trenger ikke LEVE av bloggen for å skrive blogg. Da blir det kjedelige blogger.” Jeg tror han har helt rett.

Med blogg som hobby, kjenner jeg på en gryende optimisme – kanskje spesielt fordi jeg har lest hver og en av kommentarene jeg fikk på innlegget mitt om at jeg nå befinner meg i Livets tenkeboks ❤️

Det er jo flere av dere som har valgt å sette dere på skolebenken igjen etter veldig mange år, og mange av dere har byttet jobb i voksen alder. Selv om erfaringene varierer, er det utrolig fint for meg å høre hvordan dere har opplevd hele denne prosessen.

Og kanskje kan det være morsomt å følge med på denne reisen som nå begynner, hvor Christina finner seg sjæl? Ikke vet jeg. Men jeg kjenner at jeg gleder meg til å sette meg foran tastaturet igjen, og det må vel sies å være en ganske god start 😊

/ Alle trenger jo en hobby! 😄😘

En liten stille-klokka-trøst

De siste 2 årene har veldig mange av oss håpet at det går mot slutten på å stille klokka fram og tilbake om våren og høsten. I 2018 la EU-kommisjonen fram et forslag om å avvikle hele ordningen – men foreløpig har det dessverre ikke skjedd noe.

Jeg tror ikke det finnes en sjel som stiller klokka med glede, men verden kan ikke gjøre annet enn å stille klokka som lydige små mus. Og til helgen er det dags igjen.

Det, til tross for at næringsminister Iselin Nybø sier hun er lei seg for at vi får enda en time i 2020 – for 2020 har vært langt nok som det er ❤️

Skjermbilde: Sol.no

 

Ikke skjønner jeg hva det er som tar så lang tid i EU, men nå ryktes det om at det ikke er klart om EU i det hele tatt vil jobbe videre med forslaget som er lagt fram! 😭

Natt til søndag skal altså klokken stilles én time tilbake, og i den anledning tenkte jeg å komme med en liten oppmuntring.

For om du syns denne klokkestillingen er litt brysom, om du syns det er slitsomt at ungen er stuptrøtt en time før leggetid om kvelden, om du er av typen som irriterer deg i flere dager fordi du ikke kan la være å tenke på hva klokka egentlig er, om du funderer på om du får en time ekstra søvn om morgenen eller en time mindre, eller om du grubler på om det blir mørkere om morgenen eller lysere om kvelden – så finnes det trøst.

Da kan jeg nemlig minne om at det er en person som har det verre – og som vi aldri må glemme at var så heldig å få dele med hele Norge for et par år siden:

Fra Sandefjords blad…

.. til Drammens Tidende…

… til Porsgrunns Dagblad…

… til Tønsbergs Blad…

.. Til Telemarks Avisa.. 

… til Sandefjords Blad..

Å stille klokka er faktisk peanuts i forhold til dette 🙈 😂

/ Det går vel bra denne gangen også!

Skivebom om ammepuppen

Kjære “Foreldre & Barn”: Har dere virkelig ikke kommet lenger?

Skjermbilde: Foreldre & Barn

 

I går publiserte Foreldre & Barn et langt intervju med Julianne “Pilotfrue” Nygård, som nå er gravid i uke 25 med sitt andre barn.

Der uttaler Julianne at: “om jeg føler at kroppen min har forandret seg etter to svangerskap, og jeg ikke føler meg komfortabel i egen kropp, da fikser jeg på det”.

Heldigvis bestemmer Julianne over sin egen kropp, og står fritt til å behandle den som hun vil både før, under og etter en graviditet. Hun har selvfølgelig også sin fulle rett til å ytre seg om disse tingene i sine egne kanaler.

Men at Foreldre & Barn, som er Norges største magasin for småbarnsforeldre med barn i alderen 0 til 6 år, både velger en slik overskrift, samt vinkler intervjuet som de har gjort – er helt ufattelig.

For nei, småbarnsforeldre trenger ikke lese følgende: “Julianne forteller at hun har venninner som ikke ønsker å amme, nettopp fordi de er redde for at brystene deres skal bli ødelagt.”

Dette utsagnet får stå uimotsagt i artikkelen. Hvor ble det av motstemmen som kunne avkreftet denne myten og forklart at det er svangerskapet (og andre faktorer!), og ikke ammingen, som får kvinners bryst til å endre seg? (les mer her)

Kjære Foreldre & Barn – hva ønsket dere å oppnå med denne artikkelen? Kampen mot kroppspress – har den gått dere hus forbi i redaksjonen?

Selvfølgelig skjer det noe med kroppen både underveis og etter et svangerskap! Et liv (eller flere!), spirer og gror inni kroppen, det fører selvsagt til en kvinnekropp i endring.

Og at puppene er to av tingene som får medfart er jo ingen hemmelighet – men jeg er så luta lei av fokus på at pupper som henger er feil. Alle pupper bør fremsnakkes, men vi må i alle fall fremsnakke ammepuppen, for ammepuppen er så fantastisk at jeg finner ikke ord. Det er ikke ammingen som endrer brystene dine – og skulle de endre form, er det i alle fall helt normalt!

Jo flere artikler med overskrifter som dette som publiseres, jo flere forvrengte sannheter sprer seg. Saker som dette skaper enda større kroppspress, og det er det siste vi trenger. Fokuset bør ligge helt andre steder – spesielt i et blad for sårbare småbarnsforeldre.

Hurra for trygghet i egen kropp, og hurra for artikler som heller minner oss på at vi heier på kvinnekroppen! Eller vent; At vi heier på alle våre kvinnekropper som er i endring hele livet, uavhengig av svangerskap og/eller fødsler. For ja, vi endrer oss hele tida!

Det er ingen menneskerett å få barn. Men får man det, skal man i alle fall føle seg trygg på at mammakroppen er mer enn bra nok som den er! 🙌🏽

/ Edit: Foreldre & Barn har i dag postet en oppfølger-artikkel der “Ammeekspert og fødselslege Gro Nylander knuser mytene om at amming ødelegger brystene.” Jeg savner en liten notis om at magasinet tar selvkritikk.

Livets tenkeboks

De siste månedene har det vært ganske stille her på bloggen, det har gått lenger og lenger mellom hvert innlegg – og jeg innser at jeg skylder en forklaring. Spesielt til dere som hver dag fortsetter å titte innom, selv om det ikke har kommet nytt livstegn ❤️

Denne høsten har jeg fått kjenne på flere ting. Først og fremst har det skjedd ting på privaten som ikke egner seg i bloggformat, og dét i seg selv har vært en utfordring fordi det har tatt opp mange av døgnets timer. Det har vært frustrerende å ikke dele – samtidig som det jo er litt fint å kjenne på at enkelte ting tross alt kan forbli privat, selv om man driver en blogg 😉

Og ting nummer to: Jeg begynner jo å bli voksen! Og når man er voksen, må man prøve å tjene penger til livets opphold. Dessverre har det seg sånn at det ikke er så lett å overleve som skribent med egen blogg, i alle fall klarer ikke jeg det.

Og her kommer altså livets tenkeboks inn.

Jeg har bestandig hatt på følelsen at jeg kommer til å bli en “gammel student”, og nå føler jeg tiden er moden for å børste støvet av skolebøkene igjen. Livet mitt ble jo ikke helt som planlagt – og siden jeg “mistet” mange av 20-årene mine på grunn av sykdom, ligger jeg ganske langt bakpå med tanke på utdannelse.

Og det er dette jeg har grublet fælt på de siste ukene. Hvor i all verden skal jeg begynne? 😅

Skal jeg følge drømmen og søke på sykepleierstudiet?


Sykepleier Kihlman, yay or nay? 😅 🚑

 

Eller skal jeg rett og slett droppe studier og heller kaste meg ut på jobbmarkedet? Jeg må innrømme at studielån og manglende inntekt i 3-4 år til, føles litt små-skremmende akkurat nå (mulig det er alderen)..

Dessuten vet jeg jo at jeg har en tendens til å trives i de fleste jobber så lenge det føles meningsfylt og jeg har fine folk rundt meg. Kanskje det er mer enn godt nok for meg med en jobb uten relevant utdannelse?

Så ja, beklager stillheten – jeg tenker så det knaker for tida. Jeg ønsker ikke å legge ned bloggen, for skrivelysten er fortsatt den samme – men jeg har ikke noe annet valg enn å nedgradere den til en artig hobby.

Så blir det litt stille mellom slagene, er det altså fordi jeg er på jobbsøk, eller jobber hardt med å blåse støv av et eller annet pensum 😅

Og hvem vet, kanskje det kan bli noen artige blogg-innlegg i denne prosessen også..?✌🏼

/ Har du erfaring med studier i voksen alder? Legg igjen et pip i kommentarfeltet, da vel! ✨

Pornoblader på soverommet!

En kveld for mange år siden, da venninna mi og jeg var veslevoksne ungjenter, skulle vi sitte barnevakt. Og det som skjedde vil jeg aldri glemme… 🙈

Vi skulle passe datteren til et ungt ektepar (la oss kalle dem Nina og Espen) – ei nydelig lita jente som vi hadde passet mange ganger før. Denne kvelden var det ekstra stas, fordi foreldrene skulle på fest og vi skulle overnatte.

Venninnen min, som bestandig har vært i overkant glad i husarbeid, spurte Nina om det var greit at hun ryddet, støvsugde og vasket litt. Hun spurte også om det var noen rom vi skulle holde oss unna, men nei da, det var fritt fram og bare kjør på.

(Digresjon: Jeg tenkte ikke over det da, men i dag innser jeg jo for en gavepakke vi må ha vært for en småbarnsfamilie denne lørdagen 😂 )

Mens jeg begynte på middagen til den lille jenta, suste venninnen min fra rom til rom med støvsugeren i etasjen over. Etter en stund ble det plutselig stille. Så hørte jeg en stemme rope fra 2.etasje:

“Eeeh, Christina?”

Jeg tok den lille jenta på armen, og løp opp trappen. Støvsuger-ledningen ledet meg inn på hoved-soverommet.

Og der, ved dobbeltsenga, stod venninna mi med en bunke blader i hånda, mens hun kikket forskrekket på meg. Hun så på den lille jenta jeg hadde på armen og slo over til stotrende engelsk:

“Magazines! P-O-R-N-O! Lying just here under the bed! Hva gjør vi? Dette er horrible! The DAD, yes?”

 

 

Kjeven min falt til gulvet. Pornoblader? Pornoblader! Men men…

Resten av kvelden brukte vi på å legge en plan. Det føltes som om vi hadde tråkket midt oppi andres privatliv – men samtidig hadde jo Nina forsikret oss om at vi kunne støvsuge i alle rom.

Jeg husker vi veide for og imot, men landet til slutt på at vi hadde et ansvar. Vi måtte faktisk snakke med Nina om dette. Asså hallo – mannen var jo liksom utro eller noe?! Vi måtte jo si ifra!

Og det gjorde vi.

Dagen etter på hver vår pinnestol ved spisebordet, mens Espen fortsatt lå og sov.

Jeg glemmer aldri hvordan rødmen varmet i hele ansiktet, der vi var i ferd med å sprenge tomat-skalaen.

Stakkars Nina satt der som et spørsmålstegn, uvitende om bomben som snart skulle detonere. Hun må jo ha vært overbevist om at noe veldig alvorlig hadde skjedd i løpet av kvelden eller natta.

Venninnen min tok ordet med stemme som en bekymret lærer:

“Ja. Jeg vet ikke helt hvordan vi skal si dette.. Men det har seg sånn.. I går, da jeg skulle støvsuge på soverommet deres, fant jeg noe under senga. P-O-R-N-O! Veldig mange blader!”

Nina kvakk til. I ettertid antar jeg at det var en salig blanding av lettelse og begynnende latterkrampe, men for oss var det blodig alvor. Før hun rakk å ta ordet, tok jeg motet til meg og la stotrende til:

“Ja, eh… Vi må nesten si ifra… Siden du sikkert ikke visste om dette. Det var mange blader under senga, liksom. Mange…”

Nina kikket på oss begge i noen sekunder, før hun kremtet og svarte med alvorlig stemme:

“Nei, huff jenter. Dette var det jo virkelig ikke bra at… Eh, at dere ramlet over… Jeg lover å ta en prat med Espen, ok?”

Venninnen min og jeg pustet lettet ut. Vi hadde gjort en god gjerning og kanskje reddet et ekteskap? Det var jo åpenbart at Nina sjeldent kikket under sengen, så hva hadde skjedd om det var hun, og ikke vi, som plutselig hadde funnet bladene?

Hadde hun kastet ut Espen? Ville de aldri snakket med hverandre igjen?! Det er faktisk ikke grenser for hvor alvorlig dette kunne blitt, så takk og lov for at det fantes ansvarsbevisste barnepassere som turte å si fra (😂 )

 

I dag, 25 år senere, klarer jeg ikke tenke på dette uten å humre for meg selv. Jeg skulle gjerne visst om Nina fortsatt husker denne hendelsen, og hva i all verden hun tenkte da to litt i overkant nysgjerrige barnevakter satt seg ned for å ta praten med henne. Men det er kanskje like greit å la denne saken ligge ubesvart og gjemt under senga som et pornoblad.

Fun fact: Neste gang vi skulle sitte barnevakt, var bladene borte. Vi hadde selvfølgelig ingenting inne på soverommet deres å gjøre (igjen!), men vi måtte jo bare dobbeltsjekke at ekteskapet faktisk var reddet.

Og det var det.

/ 😅 🙈