Jeg tenker ofte på at det er så rart at den man som voksen velger å dele resten av livet sitt med, en gang i tiden var helt ukjent for deg.

For det er jo faktisk bare 11 år siden jeg ikke visste hvem Peter var i det hele tatt. Før det var vi to separate sjeler på hver vår side av Oslofjorden, helt uvitende om hverandres eksistens. Og nå sitter vi her, bundet til hverandre for alltid.

Når jeg ser på barna våre er det mye jeg kan kjenne igjen fra min egen barndom, men hva har de arvet fra Peter? Hvordan var han egentlig som ung?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Peter selv vil jo selvfølgelig, som menn flest, beskrive seg selv fra tiden som ung og lovende med flotte adjektiver. Han var tøff, rå og kul.

Denne uken fikk jeg derimot et uventet og overraskende innsyn i unge Peters liv. Og det er faktisk første gang jeg noensinne har sett ham rødme 😂

Det viser seg nemlig at i det herrens år 1996, da Norge fortsatt levde på seiersrusen fra Lillehammer-OL og danset så svetten silte til megahiten ”Macarena”, satt det en ung gutt i loftsetasjen i sine foreldres hus på Kolbotn utenfor Oslo og drømte.

Om jenter.

Og det holdt jo selvfølgelig ikke med jentene på skolen, nei her måtte det tenkes større. Så i sin søken etter drømmedama, fant han ut at det var en god idé å sende inn et brev til det superpopulære ungdomsbladet TOPP for å søke etter ”brevvenner” (les: noen å kline med).

Rastløs som han var, klarte han ikke å vente på at brevet kom på trykk – og sendte derfor et nytt brev kort tid senere sammen med en god, og minst like jentegæren, kompis.

Dagene gikk, ukene gikk.. Men, nei. Brevene kom visst ikke på trykk. Trodde han. For plutselig en dag kom postmannen med en enorm bunke brev. Og dagen etter kom det enda mer! Og dagen etter der igjen.. Og etter der igjen..

I løpet av noen uker rant det inn med hundrevis av brev, brev dynket i parfyme, lesset med godteri, klint inn med leppestift-kyss.

Det som bare hadde vært en uskyldig guttedrøm i natten, hadde plutselig blitt en veldig byråkratisk virkelighet. For én ting er å drømme om jenter, noe helt annet er å skulle håndskrive et par hundre svar-brev. Og hvor mange ukelønner blir ikke det i frimerker? Hvor skulle han egentlig begynne?

Han som bare ønsket seg en kjæreste eller tre, hadde plutselig fått seg en helt vanlig kontorjobb 😆

Så i kjent Peter-stil, ga han bare opp hele greia. Svarte på et par av brevene, resten gikk i bøtta. Og der kunne historien endt.

Men Peter kommer jo fra en vaskekte kjernefamilie, og da moren og faren hans fant ut at han ikke hadde tenkt til å svare på 99,9% av brevene som rant inn, fikk de rett og slett dårlig samvittighet. Tenk på alle de stakkars jentene som satt der ute og ventet på svar, uten noensinne å høre noe som helst? Nei, det var helt uaktuelt.

Derfor overtalte de sin sønn til å lage et standardbrev de fikk sende ut til alle de håpefulle der ute. Faren kunne frankere noen av dem på jobben, så fikk de heller kjøpe en pall med frimerker i tillegg 🙈

Og det gjorde de. Startet sin egen lille samlebåndsproduksjon i stua der brev etter brev ble besvart – og konvolutter ble sendt ut kassevis. Noen travle dager for den lille familiebedriften, men de kom seg gjennom det. Mange timer og tusenvis av kroner brukt på frimerker senere var alle brev besvart, og livet kunne gå videre. (Hatten av for mine svigerforeldre – to dedikerte foreldre som stod på for å gjøre opp for sin kontaktsøkende sønn 🙌🏽 ❤️)

Nok en gang kunne historien endt her, men i helgen dukket det altså opp noe helt fantastisk. En av Peters følgere på Instagram viser seg nemlig å være en av disse en gang så unge og håpefulle brevvennene..

.. Og der var det altså, et bilde av brevet Peter tilfeldigvis har ”glemt” å fortelle meg om i alle disse år. (Legg spesielt merke til at det er svigermors håndskrift):

(Til Linda. Tjena! Det var veldig koselig at du/dere ville skrive med meg, men desverre rekker jeg ikke å skrive til alle.
Det var nesten umulig å velge hvem jeg ville skrive med (for alle brev var så kuuule),
så til slutt måtte jeg bare trekke ut noen av bunken. TUSEN TAKK FOR BREVET!)

Som sagt.. Dette er altså første gang jeg noensinne har sett Peter rødme, og årsaken til det skal jeg komme til nå. For han rødmet ikke på grunn av brevet med den ganske hyggelige teksten, men på grunn av et hederlig forsøk på å redde æren helt avslutningsvis.

For Peter visste jo at han var slått. Brevet er jo på en måte et avslag på en jobbsøknad, men likevel fant Peter tydeligvis ut at litt av æren kunne reddes inn helt på tampen.

Han var jo en kul fyr tross alt. Takk for brevet og alt det der, men jeg har dessverre ikke tid til deg. Sorry.

Hilsen…

/ #girlhunter x-)

Fire par barneføtter i fullt firsprang, lyden av skosåler som treffer et lag av grus på asfalt. Siste rest etter minnene om snø og is som trengte lag på lag med strøing for at vi skulle holde oss på beina. Endelig smiler våren rundt neste sving.

Høylydt latter når fire jenter i samme kohort løper rundt skolebygningen i det mørket lister seg på. Det er kveld, et superskummelt lava-monster har tatt opp jakten på de tre andre – fire ansikter med barnlig glede lyser mot meg i skumringen.

Covid-19 er glemt akkurat nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Morgenen etter er langt unna, men da venter nye tiltak på skolen som har gått over på rødt nivå. Mindre grupper, nye klasserom, ingen innelek, oppmerkede soner og avstand. Enda mer avstand.

Jeg står ute og titter inn på den mørklagte skolebygningen – der alt er mørkt bortsett fra ett klasserom som er badet i lys. Der inne pusler en lærer rundt helt alene, fargerike tegninger av påskeegg festes til vinduet – sammen med bokstavene G O D   P Å S K E.

Hjertet mitt fylles av varme. Ikke bare på grunn av påskepynten – men for så mye mer.

Det er krav om hjemmekontor for alle som har mulighet. Tannlegekontoret jeg jobber på har normal drift og vanlige åpningstider. Vi har munnbind og visir på hele dagen, og føler vi kan tilby et forsvarlig tannhelsetilbud til pasientene samtidig som vi er så beskyttet som mulig selv.

Lærere, barnehageansatte, barne- og ungdomsarbeidere og alle de uunnværlige assistentene står ubeskyttet i stormen hver eneste dag. Ikke bare tørker de fortsatt snørr og tar imot nys som ikke treffer i albuen, de kaster seg rundt for å imøtekomme nye krav fra regjeringen på best mulig måte.

Da det ble bestemt at skolene skulle over på rødt nivå denne uka, tok det ikke lang tid før vi fikk informasjon fra lærerne om de nye endringene. Nederst stod det:
“Vi håper dere har tro på at vi gjør vårt beste for å ivareta barna deres i denne vanskelige tiden”.

Jeg begynte å grine.

For ikke bare er det vondt å se de små seksåringene med de altfor store skolesekkene holde avstand der de står oppstilt utenfor skoledøra på hver sin røde, oppmalte strek om morgenen.

Det er minst like vondt å se de ekte heltene med de gode, varme, omsorgsfulle smilene som står på trappa, klare for en ny dag med krav som skal følges samtidig som tårer skal tørkes og regneoppgaver skal løses.

Norge stenger ned, men de yngste barna skal beskyttes. Og når barn skal beskyttes, er det en stor flokk med utvalgte voksne som dag etter dag, uke etter uke står klare for å gjøre akkurat den jobben. Og alle disse dedikerte voksne fortjener all takken de kan få.

Vit at vi ser dere! Vit at vi setter umåtelig pris på at dere står der i stormen helt ubeskyttet. Når dere bretter opp ermene før en ny dag, uvitende om hva som venter dere – med fingrene krysset for at ingen virus har sneket seg ubemerket med i barnehage- eller skolesekkene denne dagen heller.

Dere, som gjør alt dere kan for å ivareta barna våre i denne vanskelige tiden. Som setter egen frykt til side, som går på jobb mens dere tilpasser dere nye krav, og som fortsetter å elske jobben deres selv om dere er slitne.

Som pynter klasserommet fem timer etter stengetid når dere egentlig skulle sittet hjemme i egen stue, mens lava-monsteret løper hvinende rundt i skumringen på utsiden.

Takk. Tusen, tusen TAKK ❤️

/ Ekte helter 🌠

Mitt nye liv med ordentlig jobb ruller og går, men en ting som har tatt meg litt på senga, er at årene åpenbart har gått siden jeg hadde kollegaer sist.

Jeg har jo skrevet før at jeg føler min mentale alder stoppet på 27, og at årene etter fylte 30 har sklidd mer eller mindre over i hverandre.

Jeg må tenke meg om hver gang noen spør hvor gammel jeg er, for i mitt hode kan det nemlig være alt mellom 27 og 35 – ikke 38 som jeg faktisk er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg var student, og i de forrige to jobbene jeg hadde – var jeg en av de yngste. Jeg trenger vel derfor ikke forklare hvor stort sjokket var i lunsjpausen denne uka, da vi fant ut at blant oss 8 som satt rundt bordet, er jeg nestemann til å gå av med pensjon etter vår mannlige tannlege.

Jeg er nestemann på pensjonist-lista! 😱

Faktisk fikk jeg så sjokk at de andre lo seg nesten under lunsj-bordet. Hva i all verden har hendt på veien? Hva skjedde med å være en av de yngste på jobb? Har jeg nå inntatt det øvre sjiktet av alder hos ansatte?

Men det stopper ikke der…

Den siste uka har det nemlig vært en student i praksis hos oss på klinikken, ei herlig jente som studerer til å bli tannhelsesekretær.

Det er ekstra koselig når vi er flere på jobb, for da kan vi hjelpe hverandre med å desinfisere behandlings-rommene mellom hver pasient – og da får vi også mulighet til å prate litt mens vi jobber.

Studenten og jeg snakket om familie og søsken, før jeg spurte henne når hun var født.

Svaret var 2002, hvilket vil si at hun sannsynligvis ikke engang var påtenkt da jeg var RUSS i 2001… 🙉

Jeg kjente jeg ble litt varm i toppen, men det skulle bli enda verre.

– “Du da?“, sa den blide studenten, “Hvilket år er du født?”

– “Ehh, 1982 “, svarte jeg.

– “Åh! Er du 82-modell? “, kvitret studenten ivrig, “Det er moren min og! ”

/ Heldigvis har jeg fortsatt helsa 😂 👍🏼

For mange er det nå hjemmekontor-tilstander, og er du kanskje en av dem som gjerne skulle hatt det?

Som kanskje er ørlite grann misunnelig på alle dem som kan sitte på Teams med flekkete joggebukse og småfett hår?

Vel…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har jo jobbet hjemmefra i en årrekke, og nå som jeg endelig har fått meg “vanlig” jobb med kollegaer og felles-lunsj og alt det der, kan jeg sammenligne de to tilværelsene basert på mange års erfaring.

Og her er mine grunner til at jeg håper jeg er ferdig med hjemmekontor for godt 😍 🙌🏽

1. Hjemmefra

Man skal definitivt ikke undervurdere det å være hjemmefra! Jeg var i ferd med å gå på veggen det siste halvåret med hjemmekontor: Se de samme veggene, se det samme rotet, kjenne på den samme stillheten. Nå kommer jeg isteden hjem fra jobb og ser huset mitt med nye øyne. Det føles bra!

Nå kommer vi hjem fra jobb og sier ting som: Denne veggen må vi fikse til helgen! 😅

2. Doven-lat

Dette uttrykket er mormor sitt, hun og bestefar brukte det stadig ❤️  Man blir doven-lat når man føler seg sliten og tiltaksløs, selv om man ikke har gjort stort. Med hjemmekontor sitter man mye på rumpa, og rett som det er føler man seg både trøtt og sliten selv om energiforbruket har vært lavt. Ganske sprøtt – men helt reelt!

3. Fri etter jobb

Denne følelsen er nok det jeg har savnet mest de siste fem årene. Blogging virker som verdens mest slække jobb, men sannheten er jo at hodet aldri tar helt fri. Det er som å være i konstant eksamensmodus. Utmattende på en veldig rar måte – men følelsen av å gå fysisk fra jobb og være ferdig fram til neste dag er veldig, veldig undervurdert!

4. Lunsj-pause

Å spise lunsj sammen med noen – halleluja! Det er trivelig, det! Snakke om løst og fast, latter og fjas – et lite pauserom mellom to arbeidsøkter. For meg er dette hverdagsmagi ✨

5. Humørspredere

Jeg hadde helt glemt hvordan det er å få påfyll av energi og positive vibber av kollegaer! Når man sitter alene på hjemmekontor har man ikke input som dette i det hele tatt, og jeg koser meg nå med glade folk på jobb. Har jeg bekymringer glemmer jeg det store deler av dagen, og det er deilig for hodet!

6. Treffe folk

Å være sosial har jeg savnet veldig, og dette liker jeg godt med å jobbe på tannlegekontor. Mange pasienter er innom i løpet av en dag, og man får den lille small talk’en, samtidig som man ser mange nye fjes hver dag.

7. Historier

Jeg har taushetsplikt med tanke på alt som skjer på jobben, men bare ved å dra ut av huset, skjer det jo ting hver dag som man kan snakke om rundt middagsbordet. Som for eksempel idioter i trafikken til og fra jobb, eller røverhistoriene til en kollega. En gang leste jeg at det å fortelle partneren om ting som har skjedd i løpet av dagen, er en viktig del av et forhold. Så langt stemmer det bra!

8. Meningsfullt maskineri

Å være del av et maskineri som går rundt, føles rett og slett veldig givende! Det gir liksom dagen mening å føle at man utretter noe i fellesskap med andre. At man er til nytte, rett og slett.

9. Ny kunnskap

Selv om jeg merker at det er mange år siden hjernen min tok inn ny kunnskap, er det helt fantastisk å lære nye ting. Det er rart å tenke på at jeg aldri har brydd meg om tenner, annet enn en deilig tanntråd-avhengighet i 22 år. Og se på meg nå: Jeg elsker andres tenner! 😂  Hver dag fascineres jeg av tannlegenes kunnskap, og hvordan de tryller bort hull og vet hvordan de behandler alskens plager. Respekt!

10. Egentid i bilen

Jeg stortrives med kjøretur til og fra jobb. Høre litt på radio eller podcast, sette på en spilleliste på Spotify – og bare følge trafikken mens man sipper til varm kaffe og nyter vinterlandskapet. Hjemturen er nesten best, når hodet får landet etter en hektisk dag. Så er man klar for å si hei til to- og firbente som venter hjemme ❤️

Så neste gang du misunner en som har hjemmekontor hele uka, tenk litt på alt vedkommende går glipp av, da ツ

Jeg er i alle fall sjeleglad for at jeg har vært så heldig å ha fått meg en jobb som motvirker doven-lathet og historieløse hverdager 😍

/ God ny uke!

Les også: Do-rutiner og kaffe på jakka

Mitt nye liv i ny jobb begynner å sette seg, og for en som har vært så “heldig” å ha hjemmekontor de siste fem årene, har det vært en aldri så liten omveltning.

Alle tingene som til nå har gått bra, er jo selvfølgelig ikke like morsomt som alt som føles litt utfordrende, så i den anledning har jeg laget en liten liste.

Dette er noen av mine små og store utfordringer i mitt nye liv! 😅

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

1. Skritteller
Dette er jo ingen stor sak sånn egentlig, men jeg er ganske avhengig av å ha min kjære klokke med skritteller på armen til enhver tid. Men klokke har jeg ikke lov å ha på armen i arbeidstida, og dette har dessverre ført til at klokka mi nå tror jeg er inne i en ekstremt daff periode i livet.

Den justerer nemlig skritt-målet kontinuerlig etter hvor aktiv man er, og nå har den nedjustert skritt-målet mitt fra 11.000 skritt daglig, til 3000. Klokka mi jubler altså når jeg klarer å gå 3000 skritt – hvilket er ganske langt under normalen. Føler nesten for å forklare meg til den teite klokka som jeg egentlig elsker 😂

2. Mobilen
Dette punktet har kanskje vært den største overgangen for min del, jeg er ikke lenger tilgjengelig på telefon! For ei som har vært vant til å svare på telefoner eller meldinger hele dagen, er det nå veldig merkelig å måtte sjekke mobilen i lunsjen og etter arbeidstid. Jeg er rett og slett utilgjengelig, og det er skikkelig uvant! (Men sikkert litt sunt altså 🙈 😂 )

3. Stress-svett
Dette punktet er ganske udelikat, men som mange andre svetter jeg når jeg blir nervøs. Og de første to ukene på jobb, stress-svettet jeg så skikkelig hver gang telefonen ringte. Jeg har ikke telefonskrekk, men det var så uvant å ta imot telefoner fra fortvilte pasienter med tannverk, og ikke helt ha oversikt over hva slags behandling som trengtes. Jeg hadde selvfølgelig gode kollegaer å spørre når jeg var i tvil, men jeg rakk definitivt å bli svett for det! Nå går det heldigvis mye bedre, men jeg må jo ha luktet som en stinkbombe der noen dager 🙈

4. Frokost
Jeg føler jeg står opp tidlig nok for å få barn klare til skole og meg selv klar til avreise, men til nå har jeg ikke rukket å spise frokost en eneste dag. Derfor spiser jeg lunken havregrøt i bilen, og det bør muligens gi 1,5 prikk på førerkortet og minst 1200,- i bot. I tillegg har jeg nå flere bukser med havregrøt-flekker, og en jakke med kaffeflekker. Føler dette punktet har forbedringspotensiale.

5. Do-rutiner
Med hjemmekontor har man jo do tilgjengelig dersom magen begynner å krangle litt, dette er ikke like lett på en arbeidsplass. Det skal sies at det ikke har vært noe problem for min del den første måneden – men jeg kan se for meg at det er litt småkjipt med mageknip i arbeidstida og én felles personal-do? Lager man humor på sånt på arbeidsplassen, eller lar man det bare stå til – uten å snakke om det? 😂

6. Korona-tiltak
Det skal være så trygt som mulig å gå til tannlegen i disse dager, og alle som jobber på klinikker rundt omkring har på både munnbind og visir. Når vi henter pasienter fra venterommet, er vi også pålagt å spørre noen kontrollspørsmål i forbindelse med korona – og et av spørsmålene er om pasienten har noen symptomer på forkjølelse eller influensa. Den første uka tenkte jeg at jeg skulle variere dette spørsmålet litt, så jeg spurte heller: “Føler du deg frisk og rask?”

Det tok ikke lang tid før jeg innså at det var et utrolig dumt spørsmål å stille, for det var jo umulig å forstå at jeg siktet til korona-symptomer! Hva lurte jeg egentlig på, hvordan det stod til med den kranglete ryggen? Migrenen? Det vonde kneet? Jeg innså kjapt at det er best for pasienten om man spør om det man egentlig skal ❤️

7. Matpakke
Jeg er jo vant til å spise rester til lunsj eller smelle sammen noe enkelt ved kjøkkenbenken, men nå lager jeg matpakke hver kveld – og kjenner på en ganske ambivalent følelse. Det er s u p e r k j e d e l i g å lage matpakke! Men så er det utrolig deilig å titte ned på en ordentlig lunsj når man åpner matboksen i lunsjpausen dagen etter.. Så dette har jeg prioritert å lage ordentlig fra første stund, men jeg gleder meg litt til det blir felles lunsjbord om en stund når koronaen har lagt seg.

8. Teo ❤️
I forrige uke trakk Teo mange tenner (ironisk nok), og med hjemmekontor er man jo hjemme de påfølgende dagene for å passe på at alt går fint. Men denne gangen måtte jeg jo bare reise fra ham om morgenen, og krysse fingrene for at han hadde det greit alene fram til vi kom hjem igjen. Innser at jeg har vært veldig heldig som ikke har måttet slite med dette før nå 🐶 ❤️

9. Ettermiddager
Dette punktet er vel kanskje det som gjør meg mest takknemlig for at jeg er gift og bor sammen med en som kommer tidligere hjem enn meg – ettermiddagene forsvinner jo på et blunk! Spesielt de dagene det er treninger, da rekker jeg ikke hjem før etter at treningene er godt i gang, og Peter må ordne alt. Av med hatten for dere aleneforeldre som må organisere alt dette alene! 🙌🏽

10. Ettervekst
Med hjemmekontor kan man legge opp uka som man vil. Har frisøren en time til deg tirsdag morgen, takker du ja til den timen og forskyver arbeidet litt som det passer seg. Jeg har fortsatt fri innimellom, men hvordan gjør man det når man jobber fullt hele uka, tar man seg fri fra jobb for å dra til frisøren..? Eller fikser man sånt kun i ferier? Dette har jeg ikke tenkt på før!

Forhåpentligvis har mange av disse punktene et forbedringspotensiale.. Om ikke annet lukter jeg ikke stress-svette lenger, og jakka med kaffeflekker kan heldigvis vaskes 😉

/ God fredag ❤️

Reklame | Parweb

Ærlighet varer lengst: De siste månedene har vært kaotiske. Ikke bare ruller pandemien som aldri før, men både Peter og jeg har startet i nye jobber – noe som naturligvis har ført med seg litt ekstra stress og omveltning 😅

Hodene våre har vært fullstappet av nye inntrykk etter nye arbeidsdager, og familien har måttet omstille seg og venne seg til en helt ny hverdag.

Været har vært mørkt, vått og trist – og Peter klarte å toppe det hele med å få prolaps i ryggen uka før han skulle hilse på sine nye kollegaer. For en pangstart på et nytt år! 🙈

Livet de siste månedene greit oppsummert: Ups and downs 😆

Vi har måttet stikke fingeren i jorda mer enn én gang for å ta et par steg tilbake, og minne oss selv på at livet ikke er en dans på roser hele tiden – og at dette gjelder parforhold også ❤️

På samme måte som at jeg mener vi alle burde hatt en psykolog å snakke med med jevne mellomrom, mener jeg at alle par burde hatt en parterapeut lett tilgjengelig for å forebygge – men også for å slukke ilden når det brenner på dass 😅

Tenk hvor mange forhold som kunne vært spart med litt kontinuerlig pleie!

For parforhold trenger pleie. Noen ganger lite, andre ganger mye.

Jeg vet at Peter og jeg fikser dette fordi vi har vår egen Andreas i sofakroken. Parterapeut Andreas fra Parweb er nemlig tilgjengelig på skjermen 24 timer i døgnet, og med den mest behagelige stemmen som finnes, forklarer han om krangling og reaksjoner, husarbeid, sex og uvaner – i små og informative videoer.

Peter og jeg har brukt Parweb lenge for å pleie forholdet – men vi bruker det også i perioder der det koker litt ekstra, som for eksempel når begge har begynt i ny jobb, prolapsen skriker og PMS’en knurrer 😲 😅

Hos Parweb får du altså instruksjonsvideoer til samtaler du og partneren din selv gjennomfører – akkurat når det passer for dere. Det er anonymt, sikkert og enkelt – og består av faglig solide teknikker som har som mål å gjøre parforholdet tryggere.

Januar er jo den store skilsmissemåneden – og hvem vet hvordan det vil se ut i år etter måneder med hjemmekontor og gnisninger og munnbind og vattpinner i nesa 😰

Så, en hjertevarm anbefaling fra meg: NÅ det er tid for å pleie forholdet! Ikke vent til dere blir et av de mange parene som burde kommet til parterapi mye tidligere. Eller enda verre: Som gir opp fordi det har låst seg helt.

Vi tenker heller forebyggende; for det er tross alt bedre å ta en jevnlig sjekk på bilen når noe knirker, enn å vente til den knekker i to og motoren eksploderer før man ringer bilverkstedet. Plei forholdet nå, så trenger du kanskje ikke fikse det senere.

Med parterapi på nett, trenger man ikke reise til en parterapeut med høy timepris, dype stoler og venterom. Man tar det hele fra sofakroken – trygt, komfortabelt og hyggelig.

Slå et slag for kjærligheten ❤️

/ Les mer på parweb.no ✨

Hele det siste året har jeg grublet på hva jeg skal gjøre med bloggen den dagen jeg får meg annen jobb.

Og nå har jeg jo fått meg en annen jobb! 🎉

Så hva gjør jeg med bloggingen da?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har jo følt at jeg ikke er helt ferdig med skrivingen, og at bloggen har blitt en såpass stor del av meg at jeg ikke har lyst til å legge den helt på hylla.

Mange har dessuten spurt meg om hva som er så givende med å dele blogginnlegg, og i går fikk jeg en kommentar jeg føler oppsummerer det helt perfekt!

Se på dette, da dere 😍

Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg får når jeg leser en sånn kommentar, og jeg innser at noe lille meg har skrevet har inspirert en annen person til å gjøre et lite valg, som igjen har ført til en stor livsendring i denne personens liv!

Da jeg delte min lille jobbsøkings-reise, hadde jeg ikke i tankene at noen skulle bite seg merke i at jeg valgte å skrive en atypisk jobbsøknad for å prøve å skille meg litt ut i mengden.

Jeg skrev heller ingenting om at jeg heier stort (!) på alle jobbsøknader som går mot det normale og forventede oppsettet. For 15 år siden var jeg på jobbsøkingskurs i regi av NAV, og der fikk vi utlevert en mal vi skulle bygge opp søknaden vår etter – og jeg har bare en ting å si: Herreminhatt så upersonlig og kjedelig!

Forhåpentligvis har NAV kommet lenger i 2021, men hvis ikke: Skal du søke jobb, lov meg at du gjør søknaden din personlig!

Tenk at du skal skille deg ut fra alle de andre som skriver søknaden sin etter standardmal, ellers blir du bare nok en grå prikk i et hav av grått.

Og bruk litt ekstra tid på start-setningen! Den første setningen skal få din potensielle nye arbeidsgiver til å stoppe opp og tenke: “Hmm, dette er interessant, nå gleder jeg meg til å lese videre!”.

Så ja, dette er det som er så givende med å blogge – og en sånn kommentar gjør meg så vanvittig glad! Tenk at mitt blogginnlegg inspirerte såpass at denne leseren nå har fått seg ny jobb. Det er magisk! 😄 🎉

/ God lørdag ❤️

Gurimalla, jeg hadde altså fått melding av en tannlege som lurte på om jeg hadde fått meg jobb! Og det hadde jeg jo ikke, men meldingen var sendt for flere dager siden – hadde jeg svart for sent..?

Les del 1 av historien “Melding i innboksen” her

Det tok mange og lange timer før jeg hørte noe i retur. Men plutselig pep det, og neida – det var ikke for sent! Hadde jeg mulighet til å komme til tannklinikken på fredag etter stengetid?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Oioioioioi! Hjelp! Et nytt jobbintervju..? Et nytt jobbintervju!!

Jeg var rimelig nervøs da jeg satte meg bak rattet den fredagen, og brommet i vei i retning tannlegekontoret. Jeg skulle møte den trivelige tannlegen som hadde tatt kontakt, og en av hennes kollegaer.

Plutselig satt jeg der igjen da, ved et bord på et koselig tannlege-pauserom med svetteringer under armene og nervøs kremting i halsen (og i disse tider er man jo livredd for både hosting og kremting i halsen).

Det viste seg at tannlegeklinikken trengte en tannhelsesekretær til, og de var innforstått med at jeg ikke ønsket å starte i 100% stilling. Dersom jeg var interessert, ville de tilpasse en stilling til meg, med arbeidstider som ville fungere for både dem og meg.

Kremtingen forsvant og svetteringene var glemt – og jeg måtte klype meg i armen: Drømte jeg, eller hva?

2 tannleger og 1 nervøs jobbsøker skravlet og lo i nesten to timer før vi sa ha det. Jeg kastet meg over telefonen for å ringe Peter i bilen på vei hjem, rimelig gira og oppspilt.

For noen folk! Og for en drømmesituasjon – en stillingsprosent jeg kunne være med å tilpasse selv, det kunne jo ikke bli bedre ❤️

Nervøs og spent la jeg meg den kvelden og tenkte at jeg ikke måtte bli skuffet om ting ikke gikk veien likevel.

Det var jo nesten for godt til å være sant uansett.

Neste dag pep det i telefonen…

Å herreminhatt.

Og sånn ble det altså at i midten av desember 2020 startet mitt nye liv som tannhelsesekretær!! Jeg har fått gleden av å bli en del av en helt fantastisk gjeng bestående av tre tannleger, en tannpleier og tre andre helsesekretærer. De har tatt utrolig godt imot en gammel blogger som ikke kan stort om tenner (enda) 😂

Læringskurven er bratt og jeg lærer vanvittig mye nytt hver dag, men det er altså helt fantastisk å være en del av et maskineri som ruller og går hver eneste dag.

Pendlevei, kollegaer, latter i lunsjen, høyt tempo, pasienter, desinfisering, munnbind, visir, assistering og ny kunnskap – jeg ELSKER det! ❤️

Så beklager manglende blogg-oppdatering den siste måneden, jeg har rett og slett storkost meg i min nye jobb! (Og akkurat det føles helt sykt rart å skrive 😂 )

Tenk at dette er min nye hverdag 😍

Så.. Skulle du få vondt i en tann en gang, så ses vi kanskje? 😉

/ Mvh Christina, tannhelsesekretær og hobbyblogger ❤️

Det begynner å bli lenge siden jeg la Snapchat på hylla og valgte å konsentrere meg om Instagram isteden – og jeg har aldri sett meg tilbake!

Det viser seg nemlig at Instagram-brukere oppfører seg, og det er rett og slett er en glede å få spise lunsjen sin i fred uten å få en upassende jule-sossis i fleisen 🙈

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På Instagram får jeg mange meldinger i innboksen hver dag, stort sett er det svar eller kommentarer til ting jeg har lagt ut på storyen min – og det er veldig koselig!

En kveld ble jeg liggende å svare på en drøss gamle meldinger, fordi jeg hadde havnet litt bakpå.

Og så dukket det plutselig opp en uventet melding fra et navn jeg ikke kjente:

“Hei! Spørsmål til et innlegg i storyen din. Har du fått jobb? Jeg er tannlege, og vi er på utkikk etter tannhelsesekretær, tar gjerne en prat med deg om dette kunne vært interessant 😊 “

Hæ? Hæ?! HÆ! Jeg snappet etter pusten – melding fra en tannlege! En tannlege som hadde fått med seg at jeg hadde søkt på en stilling som tannhelsesekretær i november! (Les mer om det her)

Men meldingen fra tannlegen var sendt for flere dager siden.. Var det for sent? Hva skulle jeg svare? Jeg knotet ned noe i full fart:

“Hei! Så koselig med melding! Jeg fikk ikke jobben jeg søkte på, men har bestemt meg for at tannlegekontor høres midt i blinken ut for meg. Tar gjerne en prat om det ikke er for sent!”

Jeg trykket på send og la ned mobilen.

En nervøs liten rykning danset over munnviken.

Kunne det virkelig være..?

/ Fortsettelse følger.. 😊

Føler jeg begynner å bli en gammel traver i bloggverdenen når jeg må google for å se om jeg har skrevet om ting før.. Og litt for ofte ramler jeg over gamle innlegg som like gjerne kunne vært skrevet av noen andre enn meg. Jeg husker ingenting! 😂

I dag måtte jeg google konatil+instagram+blogg for å se om jeg hadde skrevet om Instagram på bloggen før – og det hadde jeg!

I 2016 hadde jeg skrevet et innlegg som het “IKKE FØLG MEG PÅ INSTAGRAM”, og pinlig nok ble jeg veldig nysgjerrig på min egen overskrift fra denne septemberdagen for over fire år siden 🙈

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Innlegget handlet om at jeg hadde svimlende 9999 følgere!

Og det er jo sånn på Instagram, at når du runder 10.000 følgere, så står det plutselig 10t der isteden, og det syns jeg var en såpass rar følelse at jeg ønsket å beholde 9999 så lenge som mulig.

For jeg hadde alltid tenkt at runde tall var det store, men nå innså jeg at 9999 var både mystisk og spennende og fullt av forventning! For hvem ville bli nummer 10.000? Og når ville det skje..? I dag? I morgen? Om en uke..?

Dette er noen år siden som sagt, og siden jeg har rundet 10-tallet siden da, tenkte jeg å si fra om at selv om jeg ikke oppdaterer bloggen så ofte som før, så er jeg aktiv på Instagram med stort og smått hver dag.

Jeg setter pris på Instagram fordi det er spontant, og jeg liker også innboksen! Det virker som det er lavere terskel for å sende en melding dersom man lurer på noe eller har noe på hjertet, og det setter jeg pris på ❤️

På Instagram spør jeg ganske ofte følgerne mine om viktige spørsmål:

Eller jeg viser fram virkeligheten:

Eller jeg legger ut bilder av min mann når han ikke ser:

På Instagram heter jeg nå “konatil” – før jeg het jeg noe annet fordi konatil var opptatt, men hun som egentlig hadde det navnet ville plutselig ikke ha det lenger 😂  (Håper det skyldes at hun ble lei, og ikke at hun har vært gjennom en skilsmisse)

Kanskje vi ses der inne, da 😉

/ God torsdag! ✨