– “Men står det noe hemmelig? Er det noe du ikke vil at andre skal lese?”
– “Nei, jøjjes. Det er bare å lese. Men det er mer det at ingen har noe interesse av det som står. Bare kast dem, du”.
Og her sitter jeg. Det har gått 6 år siden vi hadde den samtalen. Du er borte. Og jeg har ikke klart å gjøre som du sa. Faktisk er det siste jeg kan tenke meg, å gjøre som du sa.
Skriften din. Ordene dine. Ikke noe viktig, sa du. Bare skriblerier. Hverdagslige ting.
Ingen har interesse av å lese, sa du. Men jeg har. For meg er det viktig. Kanskje viktigere enn noensinne. Korte notater. Hva gjorde du på akkurat denne dagen i 2004? Tok du bussen til byen? Lagde du torsk til middag? Ringte du en venninne? Gikk du tur ned til vannet for å nyte den fine utsikten? Fikk du besøk av et barnebarn? Strikket du mens du hørte på radioen?
Det gjør så vondt å savne deg. Samtidig er det så trygt å se på den nydelige håndskriften din. Lese de hverdagslige ordene dine. Huske de fine minnene våre. Føle seg takknemlig fordi man fikk vokse opp med gode besteforeldre.
Håper du kan tilgi meg. For jeg kommer aldri til å kaste dem ❤️
Her om dagen ble jeg tipset om en instagramkonto som først fikk meg til å tenke: Hvorfor i all verden skal jeg følge den..? Men det var helt til jeg sjekket ut kontoen litt nøyere, og oppdaget at den var helt genial!
For den gjorde meg både inspirert og glad, og det er litt av et kunststykke – for dette var nemlig en norsk instagramprofil som gir folk vaskeråd! Tenk å klare det kunststykket å inspirere folk til å få lyst til å vaske 🙈
Denne kontoen er altså full av gode vasketips, og fra tid til annen legger hun ut vaske-challenges, altså utfordringer som hun oppfordrer oss til å slenge oss på. For eksempel å vaske pulverskuffen i vaskemaskinen!
Og alle bare: Yeeey! Selvfølgelig skal vi være med!
Og alle bare: Hupps, lurer på hvordan skuffen min ser ut…
Og alle bare: Oooh, smart!
Og alle bare: Wow, det var lurt!
Og alle bare: Det DER skal jeg også gjøre!
Så enkelt og greit er det faktisk: Når man ser hvor lett det kan gjøres, blir man inspirert og gira på å prøve det samme! Og dette er akkurat det jeg trenger – å bli minnet på at det er på tide å vaske kjøkkenvifta eller dusjhylla eller kjøleskapet 😍
Profilen heter “vaskmedmeg”, og det er den profesjonelle rengjøreren Ralu som driver den 👏🏼
Så hvis du har lyst til å bli inspirert til å vaske mer (jeg vet, det høres sykt ut), følg Vaskmedmeg og vask med, du også 😄
/ Nå skal jeg sjekke pulverskuffen i vaskemaskinen 😅
I helgen har jeg vært alene hjemme med barna. Peter har vært bortreist, og når pappa er borte, skrur vi av en eller annen grunn ned tempoet et hakk. Litt ekstra tid i pysjen, for da gjør det ingenting om minuttene tikker avsted samtidig som verden ligger for våre føtter 😉
Denne lørdagsmorgenen var intet unntak, og barna lå godt krøpet opp i hvert sitt hjørne i sofaen mens barne-tv rullet på tv-skjermen. Jeg hørte kaffetrakteren piple og surkle borte i hjørnet, mens jeg stod like bortenfor og kuttet paprika og agurk i skiver.
Mens jeg ventet på at rundstykkene skulle bli ferdige i ovnen, plukket jeg opp mobilen for å ta et raskt sveip innom de faste nettavisene. Ikke noe spesielt hadde skjedd i løpet av natta, men på Dagbladets forside var det en sak som gjorde meg nysgjerrig.
Og jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg trykket meg inn på saken akkurat da. Kanskje var det den milde lyden fra barne-tv som minnet meg på at jeg hadde tid – jeg begynte i alle fall å lese.
Om skjønne Toril Stokkebø. Trebarnsmor, langrennsmamma og ildsjel i barneidretten, hun som ble sett på som en reservemamma av så mange, hun som åpnet den store boblejakka si og tok ungdommene inn i favnen, og holdt dem der, lenge.
Hun som ville høre om livene til disse ungdommene, oppturene og nedturene. Hun som var den sunneste, friskeste og mest ivrige støttespilleren langs skiløypa – og som i en alder av 47 løp fra de topptrente ungdommene opp slalåmbakken Wyllerløypa i Oslo.
Toril, hun som plutselig ble alvorlig kreftsyk over natta.
Jeg kan ikke huske sist jeg leste en sak som dette. Vanligvis pleier jeg å skumme gjennom enkelte partier i en tekst for å bli fortere ferdig, men denne gangen måtte jeg få med meg hvert eneste ord.
Og tårene silte. Jeg hulket så stille jeg kunne mens jeg leste meg gjennom hele historien, om hvordan Toril begynte å mistenke at den plutselige og aggressive nyrekreften kunne skyldes fluorsmøringen hun i årevis hadde brukt på alle skiene i smørebua.
Om hvordan toppene i Skiforbundet har visst om farene ved fluorholdig skismøring siden 2009, uten at det har blitt gjort tilstrekkelig for å informere ski-Norge om det. Hvorfor ble ikke alle amatørene varslet, når de profesjonelle fikk egne smørebusser?
Artikkelen om Toril er en del av et stort prosjekt og en artikkelserie kalt “Glidens pris” som skal rulles ut i Dagbladet framover. Og dette var rett og slett en skikkelig sterk og rørende pangstart. Forarbeidet til journalist Bernt Jakob Oksnes må ha vært formidabelt, det skinner gjennom hele saken at denne teksten har tatt lang tid å skrive.
Og tilbake sitter jeg, veldig nysgjerrig på om Toril dessverre kan ha hatt rett i sin overbevisning om den hissige kreftens årsak. I verste fall kan det bety starten på et mareritt, for hundretusenvis av nordmenn har smurt skiene sine med fluor i 30 år.
Samtidig er det ganske unikt å lese en historie om en dame jeg ikke kjente, men som jeg etter å ha lest ferdig, virkelig skulle ønske at jeg kjente.
I dag er det jaggu 1. november, og i år har jeg bestemt meg for å gjøre som venninnen min!
For venninnen min sa noe såpass klokt her om dagen, at det faktisk irriterte meg litt at jeg aldri har tenkt på dette selv. For nå har jeg jo passert 30 for lengst, og har vel handlet julegaver til familie og venner i over 15 år.
Likevel har jeg aldri hatt noe mål og mening med denne handlingen, jeg har stort sett bare snublet meg gjennom det i løpet av desember, gjerne med en og annen stress-gave tett oppunder julaften.
For å si det sånn, dette er klassisk meg – kvelden før 1.desember og adventskalender:
Meldingsutveksling med mutter’n 👍🏼
Så kommer altså venninnen min med tidenes beste tips som hun har praktisert i flere år: Ha alle julegaver klare til 1. desember!
Jeg skjønner faktisk ikke hvorfor jeg aldri har tenkt den tanken før. For på den måten blir jo desember frigjort til julekos og julemoro, noe som kanskje er spesielt viktig dersom man har barn! Hvor ålreit er det ikke at førjulstida blir så stressfri som mulig?
Kanskje er det fordi julestemningen ikke kommer krypende før i desember at jeg aldri har klart å komme i gang med julegaver noe før, men i år er det altså på tide å starte en ny tradisjon. Jeg er liksom litt lei av at bildene av meg på julaften ser sånn ut:
“På tide å puste igjen..”
Derfor tenkte jeg det var fint å videreformidle dette tipset – sånn at flere kan få en roligere og mindre stressende desember i år! Tenk det da, å kunne konsentrere seg om pepperkakebaking, juleverksted og julefilmer fra ende til annen i ukene før jul.
Bladene har gulnet, temperaturen synker og peisen inviterer til kveldskos i varmen. Det er bare å innse det – høsten er her for lengst!
Og med høsten er det på høy tid å pakke ned tynne sommerklær, og erstatte med gode og varme høst- og vinterklær. Farvel sommerkjole, hallo fôrede vinterjakke!
Det er alltid spennende å se hvor mye vinterutstyr man har i boden fra før, og hvor mye nytt man trenger for sesongen.
Både Peter og jeg har skrevet mangt et innlegg om den fantastiske arvekarusellen. Om hvor heldige vi er som har arvet pose etter pose med arveklær – og med årene har vi jo sett at det er noen merker som skiller seg ut, både når det gjelder kvalitet og holdbarhet.
Reima har gått igjen i arvekarusellen, og jeg kunne ikke vært mer stolt av å få lov til å samarbeide med dem! Og jeg er dessuten superglad for at jeg får muligheten til å gi bort et skikkelig kvalitetsprodukt til en heldig leser ❤️
I år fyller Reima-eventyret 75 år! Det vil med andre ord si at Reima kan feire 75 års erfaring med å lage klær som lar barna leve ut sin utforskertrang, uansett vær.
Det som under 2. verdenskrig startet som en liten tekstilfabrikk i Finland som sydde klær til kvinner av gamle militæruniformer, er i dag et ledende klesmerke for barn i 37 land.
Ikke bare lover Reima at produktene deres alltid er giftfrie og trygge å bruke, de lover også at produktene er slitesterke slik at de kan brukes av flere barn. Og det kan jeg (og arvekarusellen!) bekrefte at stemmer 😉
Klærne testes på verdens ærligste og tøffeste testgruppe: Barn! Og Reimas oppdrag er å sørge for at barn har frihet til å bevege seg og leke utendørs – uansett værforhold.
Reima tilbyr dessuten reparasjonslapper og fotstropper for å reparere Reima-produkter som er brukt under ett år. Da tar man bare enkelt og greit kontakt med kundeservice – så ordner det seg i en fei 🙌🏽
I år fyller altså Reima 75 år! Og i den forbindelse har jeg fått lov til å avholde en aldri så liten konkurranse 😉👏🏼
* konkurransen er avsluttet! Vinner er kontaktet på mail ❤️*
GIVE AWAY!
Hva står på din ønskeliste før kulda setter inn? Trykk deg inn på Reimas nettsider og finn din favoritt fra vinterkolleksjonen!
Deretter legger du igjen en kommentar i kommentarfeltet under dette innlegget, med navnet på produktet du ønsker deg, samt hvilken størrelse. Husk å fylle ut riktig e-postadresse!
Jeg trekker en heldig vinner onsdag 6. november, som får produktet i posten 😍
Det er ikke mange årene siden Peter og jeg proklamerte at vi hadde lite til overs for Halloween, og at vi hadde planer om å gå egne veier med barna våre. Vi skulle lage en tradisjon, så vi dro ut og spiste pizza sammen med et vennepar, før vi tilbrakte resten av kvelden i kinosalen.
Jeg husker leserne til Peter humret: “Dette funker kanskje nå – men bare vent til barna blir større..”
Og ja, leserne hadde selvfølgelig rett 😂 I år har barna snakket om Halloween i flere uker, de har planlagt hva de skal kle seg ut som, hvem de skal gå sammen med, hvilken rute de skal gå – og gleder seg som bare unger kan.
Peter og jeg har måttet krype til korset – og innsett at vi ikke kan kjempe mot denne dagen, for den har kommet for å bli. Så nå blir det heller en liten Halloween-samling hjemme, før alle mann alle skal ut på den tragikomiske tiggerunden 😅
Men en kaotisk ettermiddag som Halloween, trenger noen kjøreregler! Først og fremst ønsker jeg å dele noen kloke ord fra Mobbeombudet i Vestfold – fordi det er utrolig viktig at vi foreldre bidrar til å inkludere barna. Det er viktig at ALLE får en fin kveld! Barna avtaler gjerne ting seg imellom, og det kan være fort gjort at noen faller utenfor.
Så her følger 3 viktige tips til oss foreldre, fra Mobbeombudet i Vestfold:
Sjekk med eget barn om de vet om noen som ikke har noen å gå med/være med og strekk ut ei hand og en invitasjon.
Bruk klassens Facebook-side eller lignende, legg ut en åpen invitasjon av typen – “Vi skal gå fra Blokksbergsvingen 2 klokka syv. Bli med de som vil!”
Om dere ringer på i et hus, der barn åpner eller er hjemme – inviter de med på resten av runden. Oppfordre barn som går alene til det samme!
Dette er så viktige tips – for denne dagen skal være fin for alle som ønsker å være med! I tillegg er det greit å huske på de klassiske kjørereglene for morgendagen:
Planlegg ruten – det kan være lurt å avklare på forhånd hvor man skal gå.
Bruk refleks! Mange av kostymene er veldig mørke, og dessuten er det mørkt ute når barna skal gå.
Ikke gå alene! Gå gjerne flere sammen i en gruppe, veldig gjerne fulgt av foreldre. Vi må passe på barna våre!
Er utelyset slått av i et hus, går man videre til neste hus.
Ingen “knep” – ikke kast egg! Er et hus tomt for godteri, smil og gå videre.
Store barn må IKKE skremme mindre barn!
Husk å TAKKE! Vi må minne barna på dette før de går, og gjerne underveis i runden. Lett å glemme når man blir overgira.
Og sist, men ikke minst – vær snill mot dem som banker på døra! Dette er en stor dag for barna, de fortjener å møte trivelige voksne – selv om vi som åpner kanskje ikke er like glad i denne dagen som barna 😉❤️
Trodde aldri jeg skulle skrive disse ordene, men: HAPPY HALLOWEEN! 🎃😂
I går fikk jeg et tips av en følger på Snapchat, som hadde hørt på en podcast-episode av Gjesterommet der Peter og jeg snakket om hundebæsj (🙈).
Og hun ville tipse om en fin ordning de har i hennes kommune – en ordning jeg aldri hadde hørt om før! Som hundeeier syns jeg ideen var såpass genial, at jeg ble veldig nysgjerrig på om det er flere kommuner som har dette..? 🙌🏽
For det finnes jo ikke noe mer motbydelig enn å tråkke i hundebæsj når man er ute på tur, og i følge en Infact-undersøkelse Agderposten gjennomførte i 2017, ønsker 3 av 4 å innføre bot for hundeeiere som ikke plukker opp etter hunden sin. Det viser jo at det er et betydelig problem, og noe veldig mange irriterer seg over.
Men tilbake til den geniale ordningen: Tidligere i år, publiserte lokalavisa i Risør en sak om Asbjørn Aanonsen som ønsket å bidra til at hundeeiere lettere skal bli kvitt hundeposene sine.
Han hadde derfor produsert klistremerker som folk kan feste på søppeldunken sin – der det står “Hundepose – ja takk”! På den måten vet hundeeierne at her kan posen kastes uten å få kjeft. Og klistremerkene kunne hentes gratis i en lokal Kiwi-butikk 😊
Dette syns jeg var så utrolig fint! Hvis folk irriterer seg sånn over hundebæsj, så er det jo helt genialt å gjøre slike små tiltak som senker terskelen for at folk skal plukke opp etter hunden sin. For det frister jo ikke alltid å gå rundt og bære på en rykende varm ruke i 20 minutter, men hvis man vet at man kan kaste posen 10 meter unna, tror jeg flere vil bli motivert til å rydde opp etter hunden sin.
Det er jo ikke som om man lagrer sitt dyreste porselen eller oppbevarer juleribba i søppelkassen uansett, så lån et ledig hjørne av søppelkassen til en takknemlig hundeeier, så blir verden et bittelitt bedre sted for alle 🙂
Fra tid til annen får både Peter og jeg spørsmål om vi kunne tenke oss flere barn. Vi er så heldige å ha fått to friske og fine småttiser, men helt siden vi fikk førstemann for snart 8 år siden, har vi svinset fra det ene kaoset til det andre.
Å få barn i seg selv er jo rimelig altoppslukende, å flytte fra leilighet til hus med et lite barn er rimelig kaotisk, å få nummer to snur jo hverdagen totalt på hodet på ny, og det å ha to barn med vidt forskjellig søvnmønster, fører med seg noen år med greit underskudd på søvn 😴
Nå er minstejenta vår fem år, og i helgen fikk jeg det endelige beviset på at den mest intense småbarnstida definitivt er over. Vi hadde besøk av min søster og hennes lille tass på 9 måneder – og det ble snakk om å stille klokka.
Søsteren min konkluderte kjapt med at det ventet en rimelig tøff periode framover nå, for med en sønn som til vanlig våkner 05.30, ville søndag morgen og sikkert noen dager ut i neste uke, starte 04.30.
Mens søster og jeg satt og humret fortvilet over tanken på søvnunderskudd, smalt det plutselig fra Peter:
– “Jeg vet ikke jeg, jeg syns egentlig det var ganske trivelig å stå opp så tidlig, jeg? Mekke seg litt kaffe, få på noe TV.. Se hvordan det lysner utenfor vinduet. Å være oppe mens resten av verden sover, liksom. Ganske fint det og?”
Så da er dét i alle fall avklart: Peter er definitivt over i en ny fase av foreldrerollen 🙈😂
Han har glemt alle de formiddagene han kræsjet helt og lå med nesa rett ned i parketten og småsnorket.
Alle de gangene han satt rundt frokostbordet og så ut som han hadde blitt påkjørt av et hurtigtog, og dagene da posene under øynene veide mer enn hunden vår Teo. Enten det, eller så lever han i fornektelse.
Uansett, konklusjonen blir den samme: Peter er over i den fasen der et tredje barn ikke virker avskrekkende lenger.
Så da tenker jeg vi starter med å passe tantegullet en helg og lar Peter ta morgenene. Så tar vi det derfra 😉
I helgen har det vært høst på programmet! Verandamøblene har blitt pakket bort, grillen er satt under tak, hagen har fått seg en liten oppfriskning – og vi har tatt et lite røsk i garasjen 😁
Den store hagen vi fikk med på kjøpet da vi flyttet i fjor, har gjort at jeg har begynt å sette pris på de ulike årstidene mye mer enn før. Det er så fint å følge med på ting som spirer og gror om våren og om sommeren – men også å se hvordan de ulike bladene flyr mot bakken om høsten.
Også det å rake løv da! En sånn oppgave som er litt trøttanes å tenke på, men som er utrolig ålreit når man først kommer i gang.
Sånn er det med alt hagearbeid egentlig. Det høres utrolig kjedelig ut, men de sier jo at man blir lykkelig av å holde på i hagen, og jeg begynner å innse at de har rett.
Det er rett og slett balsam for sjela! Regner med det gir noen alderspoeng, men det får være greit 😂
Livet med barnåler..
… blir akkurat så morsomt som man gjør det til selv 😅
Før helgen fikk jeg dessuten en mail av fatter’n med link til en “Sjekkliste for boligen før kulda setter inn“. Jeg vet at fatter’n vet at vi ikke vet hva som må gjøres før kulda setter inn, så det var nyttige tips å ta med seg. Å sjekke takrenna med selfie-stang for eksempel – superkjekt for oss med mange trær rundt tomta 😊
Det har egentlig ikke gått opp for meg at vinteren lurer bak neste hjørne, for jeg kan ikke forstå hvor denne sommeren tok veien. Men det sier jeg i grunnen hvert år.
Så nå får vi bare nyte høsten og trøste oss med at de kalde, våte og mørke dagene som venter setter resten av året i perspektiv – og tross alt er mye av grunnen til det særnorske fenomenet “koselig” 😊⛄️
Om du har fulgt meg en stund, vet du at jeg ikke er spesielt fan av å stille klokka. Dette fikk jo lokalavisa vår med seg for et par år siden, det var faktisk da jeg lærte at man skal være forsiktig med å prøve å være morsom ved å bruke overdrivelse som virkemiddel 🙈😆
Denne saken ble spredt i 12 aviser over hele Norge, og jeg fikk en drøss av meldinger fra folk som lurte på om jeg ikke hadde viktigere ting å bekymre meg for. Hvilket er veldig forståelig 😂
Men nå viser det seg altså at det faktisk er verdt å grue seg til å stille klokka! For i følge denne saken i Trønder-Avisa, kaller man nemlig det å stille klokka til sommer- og vintertid for “verdens største søvneksperiment”.
Hele 1,6 milliarder mennesker i 76 land er med når klokka stilles, og det er om våren det blir problemer. For om våren mister vi som kjent en time når klokka stilles en time fram, og dagen etter at vi har stilt klokka, “øker antall innleggelser med hjerteinfarkt med 24% på verdensbasis. Den samme tendensen ses ved bilulykker og selvmord.”
Hæ? Er ikke dette noe av det verste du har hørt?! Hvordan har dette kunnet pågå i så mange år, uten at noen har satt spørsmålstegn ved om denne klokke-stillinga faktisk er nødvendig? Når det attpåtil går på helsa løs? Hvorfor har ikke vinter- og sommertid blitt avviklet for lengst?
Tendensen bekreftes her i Norge av søvnforsker og professor Bjørn Bjorvatn ved Universitetet i Bergen, som sier det er dokumentert at kuttet på én time søvn om våren, fører til flere trafikkulykker, flere hjerteinfarkt og flere innleggelser på psykiatriske avdelinger dagen etter.
Jeg er helt sjokkert, jeg. Heldigvis kan vi trøste oss med at det går mot en avvikling av sommer- og vintertid, forhåpentligvis i 2021.
Fram til da, får vi heller klamre oss til timen vi skal stille i helgen. Søndag morgen får vi jo en time ekstra søvn (NB! Gjelder som oftest ikke småbarnsforeldre 😅) – og når vi får mer søvn er det dokumentert 21% reduksjon i hjerteinfarkt.
Og det er jo definitivt noe å ta med seg 😉👍🏼
/ Husk altså: Klokka skal stilles en time tilbake🍂😉
