Det er fem måneder og fire dager siden Peter og jeg giftet oss, og enda har jeg ikke byttet etternavn.
Først og fremst har det skyldtes latskap, for jeg orket ikke ordne nytt pass og endre navn i billetten vi hadde booket til spaniaturen i september. Men planen har jo hele tiden vært å gjøre mitt eget etternavn til mellomnavn, og å ta Peters “Kihlman” som mitt nye etternavn.
Da vi kom hjem fra ferie kokte det litt bort i kålen, kanskje mest fordi jeg har det med å tenke at vi fortsatt lever i nitten-pil-og-bue. Med andre ord så jeg for meg papirsøknader som måtte printes ut og fylles ut, postes, sendes – hit og dit og fram og tilbake.
Derfor glemte jeg det litt. Helt til i dag morges.
Da fikk jeg det plutselig for meg at jeg måtte få ut fingeren og google søknad om navneendring. Og til min glede oppdaget jeg jo at den selvfølgelig skulle fylles ut og leveres elektronisk.. Så da tenkte jeg “Berre gjer da!” – og vips så var det jaggu gjort:
Vanligvis er jeg av typen som dobbeltsjekker alt ned til hver minste detalj med Peter først, men nå tenkte jeg det fikk stå til. Vi hadde jo snakket om det før bryllupet, og uansett kom det sikkert til å ta mange uker før søknaden ble behandlet.
Men umiddelbart etter innsending, fikk jeg panikk – jeg hadde jo helt glemt svigermor og svigerfar! Jo mer jeg tenkte over det, jo mer innlysende ble det at det vel er normal høflighet å spørre først, når man skal kapre et familienavn..? Det hadde jeg jo ikke tenkt på engang!
Så jeg kastet meg over telefonen, sendte en melding til svigermor, og presiserte at hun måtte høre med svigerfar også.
Det tok fire minutter før meldingslyden pep i telefonen. Jeg kastet meg over den, og kunne lese at ikke bare var de veldig glade for at jeg ville ta familienavnet: “Vi er kjempeglad for at du er en av oss 😊“
Da ble jeg så rørt at det kom noen gledestårer – svigers, asså <3
Og bare sånn for liksom å understreke at vi lever i effektivitetens tidsalder: navneendringer tar visst ikke så lang tid som jeg trodde. For bare få strakser siden tikket det inn en mail om at mitt nye navn allerede er godkjent! Så la meg få presentere meg selv: God dag, dette er Fru Kihlman 🙂
/ “Nei, det er med -H. Og bare én N. Vent litt så skal jeg stave det for deg”
Jeg trodde kanskje det kom til å gå seg til, men det gjør visst ikke det. Jeg kommer bestandig til å bli litt mimrete når barna mine har bursdag – og i dag er det lillesnuppas store dag!
Før i tida ble jeg helt matt av alle som snakket om hvor fort tida går når barna er små. At dagene bare flyr avsted, og at plutselig er de store. Jeg skjønte ikke helt greia, men nå sitter jeg her og tenker på at det snart er ett helt år siden vi skiftet den siste bleia. Hjelpes!
Og siden det er bursdag, betyr det at det på denne dag er hele tre år siden jeg hadde lyst til å kaste lystgassen veggimellom, og pælme både jordmødre og den vordende tobarnsfaren ut vinduet på Tønsberg Sykehus. Da jeg ga opp halvveis og sa: “Nei takk, nå tenker jeg vi bare avlyser her, for jeg har nemlig ikke mer krefter igjen”, før jordmor Marja fikk meg til å mobilisere siste rest. Og akkurat da Peter hadde satt seg godt til rette for å spise en daff pastasalat fra kantina, ble den lille frøkna født.
Babyen gråt, Pappaen gråt, jeg gråt – for plutselig var vi blitt en liten familie på fire – pluss en hund. Peter og jeg hadde fått ei lita jenta, og alt hadde gått bra! Og bekymringen min over hvordan i all verden et mammahjerte som allerede hadde vært fullt i 2,5 år skulle få plass til en til, forsvant som dugg for solen.
For det viste seg å være sant som det sies: Mammahjertet blir ikke fullt, det vokser seg bare dobbelt så stort. Og det syns jeg det er fint å mimre litt over i dag ♥
Hurra for den lille godjenta vår som fyller tre år i dag!
Peter mener det er litt usikkert hvem jeg hadde i tankene da jeg kjøpte bursdagspresang til lillesnuppas 3 års dag 😉
For i år var det aldri noen tvil om hva den lille jubilanten skulle få! Jeg hadde planen klar for flere måneder siden, og gaven har stått på vent i boden i lang tid. Valget falt på noe jeg selv var veldig opptatt av da jeg var liten, og som jeg husker ga meg utrolig mye moro og glede i mange år.
Dessverre aner jeg ikke hvor mitt eget dukkehus fra 80-tallet har tatt veien, det hadde vært så artig å tørke støv av mitt gode, gamle fra barndommen.
Men hell i uhell; det har jo skjedd et par ting med dukkehusene på tretti år, da 😉
Det er lys i stekeovnen! 😉
Og via denne lille tv-benken kan man streame musikk fra mobilen. Klyp meg i armen!
Mangler seng, men det fikset arkitekt-tanta på et blunk ved hjelp av litt papp og litt teip 😉
Og så fort lillesnuppa snur ryggen til, må Mamma bare ordne littebittegranne..
Ble personlig veldig fornøyd med lesekrok-stylingen.. 😉
Og har man først et dukkehus i hus, fant jeg ut at det jo er en kjempeidé å ønske seg flere møbler dersom man ber inn til familieselskap! Litt samkjøring, og vips så unngår man å kjøpe de samme tingene.
Så gjenstår det å se hvem som kommer til å leke mest med huset framover, da.. For det er jo faktisk nesten like artig som i gamle dager – i tillegg til at møblene er finere og at man atpåtil har Spotify i TV-benken..
Derfor kan det vel hende at mor og datter må fortsette å små-krangle om hvor kjøleskapet skal stå, i alle fall for en liten stund til 😉
1. Kjøre barn i barnehage 2. Peter lufter hunden 3. Christina hjelper Mormor 4. Svipptur til Tønsberg for å levere kameraet til reparasjon 5. Handle kakeingredienser og bursdagsting 6. Hjem og jobbe 7. Lage kakebunnen 8. Hente ungene i barnehagen 9. Lage middag 10. Gjøre ferdig kaka 11. Lage gele 12. Lage eplekakeboller 13. Rydde 14. Støvsuge 15. Tørke støv 16. Vaske gulv 17. Vaske bad 18. Vaske vinduene (dersom det blir tid)
Men så viste det seg at det var ett problem. Jeg hadde glemt at jeg er gift med en tidsoptimist.
Peter “let it gooooo” Kihlman
For da jeg kom hjem fra besteforeldrene mine, hadde Teo enda ikke vært ute på morgentur. Peter satt i sin egen kakeverden ved kjøkkenbordet, for han hadde spurt leserne sine om råd: Hvilken kake skulle han bake til lillesnuppas 3 års dag?
Etter mye fram og tilbake hadde han landet på at det måtte bli en Frost-kake, med sjølvaste Elsa tronende på toppen. Og nå satt han ved kjøkkenbordet og drømte seg bort mens han googlet hva slags ingredienser han trengte, og hvordan han skulle gå frem for å lage det som skulle bli den fineste kaken i manns minne.
Planen var å kjøre til Tønsberg senest 10.30, men innen Peter var ferdig med sitt – hadde klokka passert 11.45. For å gjøre en lang historie kort: Å få tak i ingredienser til en så fin og spesiell kake, er ikke bare bare. Ikke er det lett å finne en Elsa-dukke som koster litt mindre enn 699 norske kroner, heller.
Ting tok med andre ord overraskende lang tid – og da vi endelig satte snuta hjemover, hadde fredagsrushen startet for lengst. Vi måtte innom en matbutikk på hjemveien for å kjøpe resten, og da vi omsider parkerte foran huset, kikket vi på klokka og innså at det var på tide å hente ungene.
Da så det ut som det var like før Peter begynte å grine.
Klokka er snart 22.30, men takket være to små og flinke hjelpere i ettermiddag, er i alle fall kakebunnen ferdig. Men alt etter punkt 9 på lista, gjenstår før vi kan ta kvelden.
Det er vel mye som tyder på at punkt nummer 18 utgår 😉
Snakk om småkrise i bloggheimen: Kameraet vårt har tatt kvelden! Jeg var i full sving med å ta bilder i går, da det plutselig sa “klikk” og “klakk”, også var det over. Selvfølgelig skjedde det meg, og selv om Peter ikke sa noe, så jeg i blikket hans at dette var noe som aldri kunne skjedd ham 😉
Nå nekter i alle fall kameraet å oppføre seg, så vi blir pent nødt til å undersøke reparasjons-muligheter. Jeg var i full sving med å ta bilder av soverommet da dette skjedde, for det går fortsatt ikke en uke uten at noen spør meg hvordan det til slutt ble med denne blåfargen på veggene! Og det er moro.
Så nå følger et knippe mobilbilder isteden. Beklager dårlig kvalitet – men håper i alle fall det gir et visst inntrykk av det blå rommet som jeg trives så godt i 🙂
Dette rakk jeg å knipse før det sa “klikk” og “klakk”. Blått + grønt = Sant
Bildedryss over sengen som enkelt kan skiftes ut ♥
Peter i underbuksa – han får henge på ubestemt tid 😉
“Think Pink” fra 2013 – gleder meg til å få årets Hegeprosjekt-bilde i postkassa!
Må ta med dette fine bildet vi fikk i gave fra bloggleser Heidi! Nydelig 🙂
Under vinduene har jeg plassert to metallhyller ved siden av hverandre – de fungerer perfekt som bokhyller:
Merkelig samling bøker – må finsorteres..
Dette bildet hadde jeg kjøpt til lillesnuppas rom, men det ble danket ut av Anna og Elsa. Typisk :-/
Og så en “liten” detalj til slutt; jeg har kilt den gamle sprinkelsenga til barna mellom dobbeltsenga og veggen, sånn at jeg slipper å balansere på kanten av senga når vi plutselig blir fulltallige om natta.. Jeg får litt noia over å bli presset inn mot veggen, derfor funker sprinkelsenga perfekt – luftig og fint!
Og før noen spør: nei – sprinkelsenga er ikke et hint om at det er en ny baby på vei.. 🙂
Blåfargen er altså St Pauls Blue fra Jotun, og jeg syns den er like fin og behagelig i dagslys som den er på kveldstid. Dessuten elsker jeg å sove i rom med mørke vegger – det gir en helt spesiell ro i sjela.
Litt farge på veggene er helt nydelig – så vurderer du å male, får jeg si som han treningsguruen: Berre gjer da! Og forhåpentligvis bruker du ikke to år på å bestemme deg for farge, sånn som jeg gjorde 😉
Først må jeg bare få si at jeg ikke akkurat hadde gledet meg til å poste gårsdagens innlegg.. Syting og klaging fører sjeldent noe positivt med seg – men jaggu må jeg innrømme at det var en skikkelig glede å lese kommentarfeltet da jeg våknet i dag tidlig. You guys ♥
Som Anonym skrev: “Du er faktisk enda heldigere, du kan skrive innlegg om humøret ditt og få støtteerklæringer.”
Og det er jeg helt utrolig takknemlig for! Oppturer og nedturer – kanskje er det litt fint å dele alt sammen 🙂
Hodet mitt er fortsatt helt på bærtur, og det er vel også muligens grunnen til at jeg natt til i går ble liggende i over en time å høre på hosting fra et av barnerommene. Det tok meg altså en hel time før jeg plutselig kom på kjerringrådet over alle kjerringråd – nemlig rådet som kurerer tørrhoste!
Og siden vi er godt i gang med høysesongen for snørr, hosting og basilusker på alle kanter, syns jeg det er på sin plass å minne om: Det Fantastiske Løk-trikset 😉
Jeg er muligens en smule inhabil siden jeg er selvutnevnt formann i løk-triks-foreningen, men dette trikset er i 9 av 10 tilfeller helt magisk. Nytt av året er en påstand jeg egentlig har lovet Peter ikke å skrive noe om, men jeg klarer ikke la være. Så det kommer jeg tilbake til mot slutten 😉
Løk-trikset går kort og godt ut på å la løkens magiske egenskaper spre seg i luften på soverommet til den som hoster. Del en halv løk i litt mindre biter, putt bitene i en skål, som deretter plasseres på hoste-rommet.
For å gjøre det litt enklere, har jeg svart på de vanligste spørsmålene:
Hvor setter du skåla med løk? Svar: Nå som barna sover i store senger, pleier jeg å plassere skåla helt nederst ved fotenden etter at de har sovnet. Når jeg legger meg for kvelden litt senere, flytter jeg den ned på gulvet eller oppå kommoden sånn at den ikke står i veien. Det viktigste er at skåla ikke plasseres for nære hodet, for løken har jo de samme egenskapene som når man skjærer den på fjøla. Sterke saker 🙂
Vil ikke løken tørke ut? Svar: Jo, den tørker ut, derfor vet jeg mange sverger til å ha litt vann i skåla – ikke sånn at det dekker løken, men bare litt i bunnen. Jeg pleier å droppe vannet, for jeg syns den holder seg fersk akkurat lenge nok til at det funker hele natten. Men hvis du har litt vann i skåla, regner jeg med du kan bruke den samme løken påfølgende natt. Da deler du den bare opp i mindre biter, sånn at den får nye “ferske” snitt-overflater med nye cellevegger som brytes ned.
Vil ikke rommet stinke løk? Svar: Jo. Det er umulig å dra nytte av løkens egenskaper uten å få med lukta på kjøpet dessverre. Pass på at løken er så fersk som mulig, jeg prøvde en løk som må ha vært smågammel en gang, og lukten var rett og slett motbydelig. Det beste er nok å snike løken inn etter at den som hoster har sovnet, så hvis du ikke takler lukten kan jo dette være et tips dersom du har noen som kan hjelpe deg 😉
Kan vinduet stå åpent? Svar: Helst ikke full luftings, men det går greit med vinduet på gløtt. Det viktigste er at det ikke er gjennomtrekk i rommet. Målet er at løk-lukten spres i rommet og blir værende – men jeg pleier alltid å ha vinduet på gløtt, og plasserer heller løken på andre siden av rommet.
Hvorfor virker ikke løktrikset på alle? Svar: Det vet jeg ikke, men dette trikset virker først og fremst mot tørrhoste. Det er den samme kjemiske reaksjonen som fremkaller tårer i øyene når vi kutter løk, som oppstår i respirasjonsorganene når vi puster inn løk-gassen. Og slimhoste, astma, og andre lungeproblemer trenger muligens annen type behandling enn “mer fukt” for å oppleve bedring? (Jeg har ikke peiling, men jeg tar meg den frihet å synse litt..)
Virker det bare på barn? Svar: Nei 🙂 Prøv det på gubben eller kjerringa også – etter at de har sovnet!
Er det bare gul løk som virker – eller kan man prøve med rødløk også? Svar: Jeg har bare prøvd med gul løk, og har fått miksede tilbakemeldinger fra andre som har prøvd rødløk. Antar at siden rødløken er mildere, så vil effekten også oppleves som litt dårligere.
Men så tilbake til det jeg lovet Peter ikke å skrive om. For nå har jeg studert og utprøvd dette kjerringrådet siden jeg oppdaget det i januar 2016, og jeg har funnet ut noe ganske oppsiktsvekkende. Det skjer ikke hver gang, men i litt for mange tilfeller til at jeg mener det kan være tilfeldig.
Løken fjerner ikke bare tørrhosten – den bidrar til raskere bedring. Jeg vet det høres helt sjukt ut (fnis), men natt til i går med løk på soverommet var altså det som skulle til for å gjøre småttisen helt hostefri. Jeg måtte dobbeltsjekke med Peter i dag, og det har faktisk ikke vært et eneste host siden natten med løk på rommet.
Ja, selvfølgelig kan det være tilfeldig, men det skjer omtrent hver gang. Et par netter med løk på rommet, og hostingen avtar. Nesa fortsetter å renne, men hostingen blir bedre. Ikke vet jeg hvordan det henger sammen, men en ting er i alle fall sikkert; Løken, den er magisk 😉
Fortsett å teste ut det fantastiske løk-trikset – og tips familie, venner og bekjente som du vet lengter etter en natt uten hosting! Det skader ikke, og er uansett verdt et forsøk ツ
/ God bedring til alle små og store hostere der ute ♥
Beklager stillheten de siste dagene, og beklager spesielt at jeg ikke har lagt ut et eneste livstegn siden fredag. Jeg skal prøve å komme med en liten forklaring.
For ideelt sett skulle jeg bare kjørt på og blogget som vanlig akkurat nå. Men jeg har aldri vært spesielt god på å late som om alt er bra når det ikke er det – derfor ble jeg rett og slett nødt til å ta meg noen dagers pause.
Jeg mener det er veldig viktig å skrive om ting som er vanskelig – så lenge det gjelder meg selv. Men akkurat nå er det ikke meg det handler om. Og det gjør det ekstra vanskelig – for jeg er sliten og ganske tom innvendig og jeg klarer ikke bare å overse sånt. I sånne perioder er det ikke så enkelt å skulle oppdatere en blogg.
Men så var det dette med timing, da. I går ble jeg minnet på at det er Verdensdagen for Psykisk Helse i dag – og i år er temaet “Noe å glede seg over“:
“Det er ikke nødvendig å ha noe å glede seg til. Minst like viktig som å ha noe å glede seg til, er å kunne glede seg over det som er og det som har vært. Det er mye glede i å hente frem gamle og gode minner. Eller bare å glede seg over de små tingene i hverdagen, de som vi tar for gitt av og til.”
Hvis ikke dette er et fint og viktig fokus, så vet ikke jeg! Og dette fikk meg til å se forbi bobla jeg befinner meg i akkurat nå. For vi har alle en psykisk helse – og det er jo helt normalt å ha tøffe dager! Herregud, vi er jo bare mennesker hele gjengen?
Og selv om livet serverer motbakker innimellom, så er det jo da man må sette inn ekstragiret. Å ta seg små pauser der man prøver å glede seg over det som er, og det som har vært.
Og sannheten er jo at bloggen er min lille lykkepille! Og den følelsen ønsker jeg ikke å gi slipp på, selv om jeg kommer til å kjøre på ekstragiret en stund til.
Året var 2013, Peter og jeg hadde akkurat bestilt vår første sofa. Vi var tilbake i møbelbutikken for å kjøpe en kommode til soverommet, og tenkte å avtale dato for hjemlevering av sofaen i samme slengen.
Peter og jeg stod ved skranken, jeg med den lille sønnen vår på armen. Vi hadde akkurat funnet en dato for levering, da jeg spurte den hyggelige damen spørsmålet. Det obligatoriske spørsmålet alle småbarnsforeldre bør stille før de kjøper sofa, men som jeg hadde klart å glemme midt oppi iveren over å ha funnet drømme-møbelet.
– “Du”, sa jeg til damen,“Jeg må bare dobbeltsjekke en ting”.
Damen kikket opp fra skjermen og smilte vennlig.
– “Ja”, fortsatte jeg, “Jeg kikket ganske nøye på sofaen da vi kjøpte den, og så at alle putene hadde glidelås. Trekkene kan vaskes, sant?”
Damen stirret først på meg, så på sønnen min, før hun fikk et uttrykk i ansiktet som lyste av 50% medlidenhet og resten oppgitthet. Så svarte hun, fortsatt smilende:
– “Nei dessverre. Trekkene kan ikke vaskes. Men jeg kan anbefale denne impregneringssprayen?”
Det tok ikke mange dagene etter at sofaen var i hus, før den første grøtklatten deiset ned mellom de to putene på venstre side. Impregneringsspray, du liksom. En flekk er en flekk.
Og siden da har det selvfølgelig kommet mange, mange flere.
Peter og jeg har naturligvis kommet ut av tellinga for lengst, og vi er til dags dato fortsatt i sjokk over hvor mye forskjellig som faktisk setter flekker. Et glass saft, for eksempel. Det kan være overraskende vanskelig å bli kvitt, dersom den ikke oppdages raskt nok.
Sofaen synger på fjerde året, og selve sofa-fundamentet er såklart i tiff toff stand enda. Men Peter og jeg har for lengst begynt å drømme om den dagen søling i sofaen tilhører sjeldenhetene – og vi kan bestille en ny.
Men inntil den dagen kommer, er det bare å gjøre det beste ut av det, med jevne mellomrom.
Men til alle dere ansatte i møbelbutikker rundt omkring i Norges land: Er du i ferd med å selge en sofa til en kunde som står med en unge på armen, smil vennlig og forklar på en forståelsesfull måte at du bare vil gjøre oppmerksom på at trekkene ikke kan vaskes.
Jeg har ledd og jeg har kost meg – tusen takk for alle forslagene på hva jeg kan kalle min aller første lille surdeigsbaby!
Katrine mente jeg burde kalle den “Gubben”, for som hun skrev passer jo han til beskrivelsen: “Noe som trenger kjærlighet, mating og nøye oppfølging” 😉 Lie foreslo “Svigermor”, for “hvis du glemmer å mate den blir Svigermor sur, og det er det ingen som ønsker”.. Surpompen, Børre, Berit, Gjærulf – er det rart det var vanskelig å bestemme seg?
Men valget falt til slutt på forslaget til Trine. Hun hadde åpenbart fått meg seg snappen jeg la ut i går, der jeg anbefalte å sjekke ut storyen til “Mammabanden”. I går var det nemlig Thea Klingenberg som gjestesnappet; blogger, VG-spaltist og dama bak podcasten “Foreldrerådet”.
Thea er en av mine favoritter på Snapchat, jeg elsker humoren hennes – også har hun en sønn på 6 år som heter Tidemann. Tidemann er en klok liten fyr som har lært meg mye om livet – og det er jammen ikke verst til å være 6 år!
Akkurat nå er Tidemann på Lanzarote sammen med mamma Thea, og bestefar “Foffa”. Og som Thea prøvde å forklare på snappen i går, så er det visse utfordringer med å dra på tur med en på 6 år og en på 70. Interessene er kanskje litt sprikende, så i går lo jeg høyt da Tidemann skulle lære Foffa å dabbe 😉
Og da Trine i kommentarfeltet foreslo å kalle surdeigsstarteren for “Tidemann”, smeltet jo hjertet mitt helt. Problemet var bare at da jeg scrollet videre, hadde “K” foreslått å kalle den for “Foffa”.. Og vips var dilemmaet et faktum!
Jeg spurte Peter hva jeg skulle gjøre, men han syns det virket litt i overkant creepy å oppkalle surdeigsstarteren etter Tidemann og Foffa, og sa; – “Da får du i alle fall spørre dem først”.
Som sagt så gjort, jeg sendte Thea en melding der jeg forklarte hele opplegget, at jeg skulle lage min første surdeigsstarter og at ekspertene anbefaler å gi den navn. At jeg hadde utlyst en liten konkurranse på bloggen, at det hadde kommet inn mange gode forslag, men at jeg hadde falt helt for “Tidemann” og “Foffa”. Syns hun det var creepy? Og hvis ikke: Kunne hun spørre Tidemann og Foffa om det var greit?
Ikke lenge etterpå tok jeg en titt på telefonen, og oppdaget dette:
Hahaha!
Det var kanskje ikke så rart at hun valgte å ta skjermbilde, for det må vel ha vært den rareste snappen hun har fått i hele sitt liv.. Men så dukket det opp en snap til, og da jeg åpnet den, var det en liten videosnutt av en smilende Tidemann som sa: “Ja, det er helt i orden, det!”
Stemmen til Thea fulgte opp med om han syns det var “greit å få en brøddeig oppkalt etter seg”, og Tidemann nikket ivrig 😉
Og sånn hadde det seg at jeg rett og slett ble nødt til å lage en surdeigsstarter til! Si hei og hallo til Tidemann og Foffa ♥
Tusen takk for alle forslag, folkens! Og takk til Tidemann og Foffa på Lanzarote 🙂
/ Og til Trine og K: En bit av surdeigsstarteren overraskelse kommer i posten 😉
I dag har jeg lest meg gjennom alle de fine kommentarene jeg fikk på gårsdagens innlegg om den rørende mailen som lå og ventet på meg i innboksen. Jeg er så takknemlig, og veldig glad for at dere tok dere tid til å skrive noen ord til meg! Det varmer mer enn mest ♥
Men i dag fikk jeg noe annet som også varmer! For finnes det egentlig noe bedre enn å ha en mormor som er helt rå på å strikke?
For ikke mange dagene siden ringte hun og lurte på om jeg kunne tenke meg en ny genser. Og i såfall, i hvilken farge? Jeg svarte “Ja, takk – veldig gjerne! Lys rosa hadde vært topp.”
Og i dag var den ferdig! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å strikke en hel genser på bare noen dager, for jeg har jo skrevet om min mangel på strikkeferdigheter flere ganger før. (Blant annet her)
Men se på denne nydelige genseren, da! Helt perfekt – og den fineste rosafargen jeg kunne ønsket meg:
Passer perfekt!
.. Og er mjuk og varm..
.. og god 🙂
Og det morsomme er at jeg faktisk har et bilde som viser at jeg ble veldig glad sist jeg fikk et hjemmelaget, rosa plagg av Mormor. For ca. 34 år siden 🙂
(Fra familiens fotoalbum)
Et og annet har vel endret seg en smule siden den tid, men én ting er fortsatt sikkert: Det er lite som slår klær laget med en mormors kjærlighet og omtanke ツ
