Er det ikke rart hvordan man kan møte noen for første gang og få umiddelbar kjemi? Dette har vært litt av en dag 🙂
Early morning – off to Oslo!
For i dag har Peter og jeg luftet fisen i storbyen sammen med alle de andre Side2-bloggerne. Det er nemlig ikke lenge siden det ble kjent at blogg.no skal kjøpes opp av Egmont, og i dag var det infomøte hos de nye eierne i Nydalen.
Det er bestandig trivelig når Side2-gjengen møtes, for selv om vi er en fin miks av ganske ulike bloggere, så har vi jo alle den samme jobben! Og det føles bra å være sammen med andre likesinnede, til tross for noe forskjellige interesseområder 😉
Og i dag fikk jeg endelig møtt Supporterfrue herself, Line Victoria Husby-Sørensen. Vi har riktignok sendt noen meldinger fram og tilbake de siste ukene, men aldri møttes på ordentlig.
Og det var som å møte ei bestevenninne jeg ikke hadde sett på en stund. Full av humor og gamle skrønehistorier, det er lenge siden jeg har ledd så fælt. Hun hadde også tenkt seg innom IKEA på vei hjem, og der ble vi jaggu sittende og spise grønnsaksboller med couscous og lammestek med potetmos i flere timer!
Du vet dagen har vært fin når dere må avslutte med en selfie på do x-)
Så kort fortalt: Det ble tidenes rimeligste tur på IKEA, for da vi kikket på klokka var det på høy tid å sette snuta hjemover. Med en ny venn i lomma 🙂
I dag er det nøyaktig to måneder siden Peter og jeg var forlovere i et heidundranes låvebryllup! Og siden jeg blir varm og glad og rørt langt inn i sjela av å se på bilder fra denne dagen, spurte jeg om lov til å dele noen blinkskudd akkurat i dag 🙂
Så gjør deg klar for mine favorittbilder fra den store dagen til min lillesøster Therese og svoger Steffen ♥ (Alle bildene er tatt av fotograf Mona Moe Machava)
Kjærligheten er fin, sant? Og det er så godt med sånne gode dager fullstappet med glede å se tilbake på. Hva vi gjorde time for time denne dagen skrev jeg forøvrig om her 🙂
Obs! Skulle du kjenne noen som sikler på den nydelige, tredelte brudekjolen, så fikk jeg nettopp beskjed om at den er lagt ut for salg! Jeg garanterer en pent brukt kjole fullstappet av gode vibber, lykke, og glade minner etter allsang til “Optimist” med Jahn Teigen. Og masse, masse kjærleik 🙂
– “Nei, du skjønner, jeg holder på å lage sylte! Til jul da, vet du. Kommer du en tur så jeg kan vise deg hvordan det gjøres?”
Jeg humret litt mens jeg pustet lettet ut. Sylte-koking og skolekjøkken! Det skal sies at jeg hvert eneste år før jul, får en bit hjemmelaget sylte som min mormor har laget på den gode gammeldagse måten. Men jeg aner jo ikke hvordan hun gjør det!
Og det skulle altså vise seg at det er mye arbeid som ligger bak dette ferdige produktet:
Jeg slurpet i meg resten av kaffen, hev meg i bilen – og like etter sto jeg på kjøkkenet til Mormor og Este, som var i ferd med å omvandles til et lite slakteri. Og der har du forøvrig Mormor i et nøtteskall. Klokka hadde såvidt passert 9.30 og to grisehoder sto allerede ferdig kokt på komfyren. Effektiv som få, med mange jern i ilden!
Jeg elsker at Mormor holder liv i de gamle tradisjonene, og syns det er både viktig og fint å lære. Forhåpentligvis skal jeg lære mye spennende framover – vi startet med et brak, og nå vet jeg altså hvordan man lager sylte.
Da jeg kom inn døra, slo lukten av kraft som putret i kjelen mot meg. Og Mormor var godt i gang med å rense og sortere de kokvarme grisehodene. Dette hadde jeg aldri sett før, og jeg innså kjapt at det var mye gris (knis) – og fett overalt. Men som Mormor så fint sa det; “Dette må til om man skal få skikkelig god sylte til jul.”
Akkurat passe slitt oppskriftshefte..
Og akkurat passe redigert 😉
For det å lage hjemmelaget sylte, er en jobb. Først må man koke grisehoder, som man deretter renser og sorterer nøye. Både fett og kjøtt skal brukes, og vannet som hodene kokes i, skal siles og kokes inn til det gjenstår en kraftig kraft.
Mor i sving ved kjøkkenbenken!
Etter sortering fyller man lagvis i passe store brødformer; fett, kjøtt, gelatin og krydder.
Den magiske krydderblandingen består av nellik, allehånde, ingefær, salt og pepper.
Når formene er fulle, helles den innkokte kraften over, før treplatene som Este har laget, pakkes inn i matpapir – klare for press!
Fem kilo press, værsågod. Så skal det stå kaldt over natta..
Tadaa! Sylte, 250 ganger bedre enn den man kjøper på butikken..
.. og fullstappet med kjærlighet 🙂
Det er aldri noe problem for Mormor å skaffe testsmakere, og Mamma meldte seg frivillig 😉
Det var veldig gøy å være assistent, og å lære hvordan det gjøres! Det gjenstår vel å se om det blir jeg som tar på meg ansvaret for neste års sylte-produksjon, men hvem vet 😉
Jeg er litt glad for at det står noe helt annet på programmet neste gang Mormor og jeg skal ha skolekjøkken igjen. For da skal vi lage hjemmelagde smultringer! Noe sier meg at det blir noe litt annet.
/ Legg igjen en kommentar hvis du kjenner noen som lager sylte selv – da blir Mormor glad! ツ
Jeg innser at dette potensielt kan lage ekstremt dårlig stemning i heimen, men det får så være.
I dag oppdaget jeg nemlig at nomineringen til årets “VIXEN Influencer Awards” er i gang, og instinktivt begynte jeg å skjelve i buksene. Sceneskrekken min fra i fjor kom veltende over meg – men så kom jeg på at det har skjedd noe veldig vesentlig siden da..
For nå som nomineringen er i gang, betyr det naturligvis at influencernes lille mini-oscar bare er få måneder unna. Det som fram til nå har vært “VIXEN Blog Awards” har byttet navn til “VIXEN Influencer Awards”, og går av stabelen om få måneder.
Og i dag har jeg humret meg gjennom blogginnlegget jeg skrev i fjor, om hva som skjedde i forkant av fjorårets utdeling. Altså, jeg kan fortsatt ikke tro at det faktisk skjedde. Hele suppa der jeg ga sceneskrekken et ansikt – måtte jeg aldri oppleve noe lignende igjen! Herregud, jeg var nervøs i så mange uker, at jeg gikk helt i bakken da alt var over.
Men kvelden endte jo godt for min del, og bildebeviset på at jeg vant “Årets Stjerneskudd” henger på veggen over kontorpulten min. Jeg ser det hver eneste dag, og er noe av det fineste jeg eier – for i den prisen bor det så vanvittig mye at bildet fungerer som en liten lykkepille for meg i hverdagen.
Etter festen i fjor, sa jeg til en journalist at jeg kom til å gå all in til neste år. Haha! Jeg er litt usikker på hva jeg mente, men jeg antar at jeg kanskje angret litt på at jeg hadde brukt så ufattelig mye tid og krefter på å bekymre meg over sceneskrekken. For det gikk jo bra – og den mestringsfølelsen jeg fikk kjenne på, var rett og slett magisk.
Men selv om det selvfølgelig er en bitteliten del av meg som tenker at det hadde vært ufattelig deilig å være med på Vixen Influencer Awards i år bare som tilskuer og heller sitte i salen og heie hemningsløst på alle de nominerte – så har det seg jo sånn at det har skjedd noe helt spesielt siden sist.
Jeg har blitt Fru Kihlman.
Og er det noe Kihlmans’er er eksperter på, så er det konkurranseinstinkt. Så da Peter slang ut et spørsmål som potensielt kan gjøre årets Award ekstra interessant for vår del, må jeg innrømme at den ferske Kihlman-ånden min kicket inn.
For hva hadde skjedd dersom Peter og jeg hadde blitt nominert i den samme kategorien?
Er det bare meg, eller hadde det tatt kaka..?! Haha! Tenk den knivingen! Nå er det jo riktignok bare den innledende nomineringsrunden som er i gang – og det kan godt tenkes at ingen av oss blir nominerte engang. Men… Tenk om én av oss går videre, og ikke den andre? Eller tenk om begge to går videre, og vi møter hverandre i finalen på sjølvaste kvelden?
Jeg ser jo at dette er et potensielt minefelt å begi seg ut på, men hallo.. Tenk så mye moro vi kunne hatt det de neste ukene!
Så nå har jeg trålet gjennom de ulike kategoriene (les mer om dem her), og så langt jeg kan se faller vi utenfor de fleste av dem. Peter vant jo “Årets influencer: Livsstil” i fjor, og selv om jeg sikler veldig på den selv, så tviler jeg på at Peter blir nominert til den samme prisen to år på rad.
Da gjenstår egentlig bare “Årets Gullpenn”– en pris Peter har siklet på i flere år. Jeg føler riktignok at den henger milevis over huet til Konatil, men samtidig må jeg jo ikke glemme det viktigste her: Jeg er en Kihlman nå. Og vi Kihlmans’er, vi har trua!
Og potensielt minefelt eller ei: Får vi Kihlmans’er snusen i at det lukter konkurranse, så bretter vi opp ermene og gjør oss klare til dyst. Så derfor kjære Peter: The Game Is On 👊🏼ツ
–> Trykk her for å nominere oss – eller dine andre favoritter til VIXEN Influencer Awards 2017! (Og trykk her for å lese mer om årets kategorier)
/ Kryss fingrene for Peter, meg og for ekteskapet 🙈
I dag leste jeg det fortvilede innlegget til Martine Halvorsen – som handlet om at noen har spredd et nakenbilde av henne på nett. Ikke et privat nakenbilde, men et bilde som viser Martine i en garderobe på Elixia mens hun kler på seg. Det er med andre ord tatt i smug, av en annen dame i den samme garderoben.
Og som om ikke det er sykt nok i seg selv, har denne personen altså følt for å spre bildet videre. Det er lenge siden ordet “lavmål” har truffet bedre.
Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvordan enkelte folk oppfører seg, hva er det som får en person til å tenke “Oi! Hun der kjenner jeg igjen – shit, hun er naken! Jeg må knipse et bilde av henne og vise til folk jeg ikke kjenner!”
At private nakenbilder kommer på avveie, er grusomt nok i seg selv – men å bli tatt bilder av i smug i en treningsgarderobe..? Det er rett og slett tragisk.
Uten sammenligning for øvrig: Dette minner meg om da jeg gikk siste året på ungdomsskolen, og en av gutta i klassen plutselig forsnakket seg. Han sa han hadde sett meg naken flere ganger, og jeg skrattlo av den dårlige spøken hans. Men latteren stilnet da jeg forstod at han ikke tullet. Han hadde sett meg naken, han hadde sett alle jentene i klassen naken. Hver uke, i to år.
Det viste seg at døra mellom guttenes og jentenes dusj i gym-garderoben hadde en stor lufteluke nederst. Fra jentenes side så den helt tett ut, men gutta hadde oppdaget at man hadde ganske greit innsyn dersom man bøyde seg ned og tittet inn til oss på skrå.
Og plutselig gikk det opp for oss hvorfor gutta bestandig var så ivrige med å komme seg ned i garderoben etter at gymtimene var over. Hvorfor det bestandig var så stille i guttegarderoben, hvorfor vi aldri hørte en lyd fra gutta som ellers var så høylydte. For de satt jo musestille og ventet på at det skulle bli deres tur til å kikke. Og dette hadde de drevet med i over to år.
Jeg husker enda den følelsen som om det skulle vært i går. Den uggne følelsen da det gikk opp for oss at vi hadde blitt glodd på mens vi dusjet, at gutta hadde sett oss alle kliss nakne. Det føltes som et skikkelig overtramp, ekstra ille midt i den sårbare puberteten, med pupper i vekst og former som spratt ut både her og der. Jeg husker følelsen, og den var helt for jævlig.
Selvfølgelig var det ikke vondt ment fra guttenes side og det er ikke meningen å henge ut noen, poenget er bare at det føltes så innmari bedritent. Da det sank inn at noen hadde sett oss nakne – hver uke i to år, uten at vi hadde hatt en eneste mistanke.
Og dette må jo være en bitte-bitteliten brøkdel av hvordan folk som har fått spredt nakenbilder av seg selv, føler det. Martine skriver at hun er sint, lei seg og at hun føler seg ekstremt naken akkurat nå. Noe jeg tror alle kan forstå. Jeg håper Elixia kommer til å undersøke hvem som var på senteret på det aktuelle tidspunktet, og at de forhåpentligvis får tak i vedkommende som knipset bildet.
Ting som dette er selvfølgelig ikke greit. Og som Martine skriver: Vær så snill og ikke vær en dritt. Vær så snill og vær et medmenneske.
Peter er som nevnt i Berlin denne helgen, han reiste torsdag og kommer hjem i kveld. Ikke lange svippen, men akkurat lenge nok til å få en tobarnsmor til å svette litt ekstra mens hun sender absolutt alle aleneforeldre der ute mange gode tanker samtidig som hun bøyer seg i støvet.
For når man er vant til å være to voksne på to barn, blir det plutselig veldig dobbelt opp når den forelderen stikker av! Og da jeg våknet med dundrende hodepine på torsdag, svettet jeg i alle fall ikke noe mindre..
Jeg som aldri har vondt i hodet, var rimelig sikker på at jeg kom til å bli syk. Så jeg fant ut at jeg fikk sende en melding til Mamma, og spørre om det var sånn at hun og Pappa var hjemme i helgen og kanskje kunne hjelpe meg litt… Jeg måtte bare høre om muligheten for å få sove litt dersom det trengtes.
Det tok ikke mange minuttene før Mamma svarte, og da jeg hadde lest svaret hennes, måtte jeg sette meg ned.
For joda, ikke bare hadde de tenkt til å hjelpe meg, de lurte på om de ikke bare skulle sove over hos oss hele helgen! Så kunne de hjelpe meg med barna og hunden og alt. Hva gir du meg, liksom? Hele helgen – snakk om snille foreldre!
De troppet altså opp med dyner under den ene armen, og Mammas gamle pizza-steker under den andre. Så i går ble det skikkelig lørdagskos foran TV’n, med hjemmelaget pizza ala Mutter’n, akkurat som i gamle dager!
Alle fikk bestemme hva de ville ha på sin egen pizza, til stor glede for to småttiser som fikk sitte på kjøkkenbenken og hjelpe til 🙂
Sikkert laget på slump…
Mutterns Pizza Express – still going strong!
Mamma ♥
Torsdag kveld skrev jeg at det kom til å bli en tung og lang helg uten Peter, men takket være to stykk foreldre som kom meg til unnsetning, er all energien intakt. I tillegg har jeg klart å hvile av meg hodepinen…
Spørs vel om det står like bra til med hodet til han som kommer hjem i kveld, men så lenge én av oss er uthvilte, går det jo bra 😉
Lørdag, små gaver, brevskriving og pakkeposting – i dag har jeg virkelig kost meg!
For i dag fikk jeg endelig sendt ut de små premiene til vinnerne av de to uhøytidelige konkurransene jeg sveivet i gang på blogg og snapchat for noen uker siden. Og mens jeg holdt på, ble jeg minnet på hvor innmari koselig det er å sende post!
Det skal jo sies at jeg elsker å få post selv, jeg kjøpte meg jo faktisk en italiensk brevvenn for 12 kroner i 1994.. Og helt siden da har jeg elsket spenningen de gangene det plutselig har dukket opp noe annet enn regninger og reklame i postkassa.
Det er lenge siden jeg har sendt noe selv, men du verden så trivelig det er!
Og siden det atpåtil var lørdag i dag, hadde jeg to hjelpere tilgjengelig som meldte seg frivillig som klistremerke-ansvarlige. Hvilken luksus 🙂
Det kan aldri bli nok stjerner ♥
Så nå håper jeg det er noen fornøyde jenter som åpner postkassa si i neste uke – også tror jeg nok ikke det blir lenge til neste uhøytidelige konkurranse 😉
Det går vel ikke en uke uten at noen spør meg hvordan det egentlig er å ha hjemmekontor med gubben. Dag ut og dag inn, liksom – blir det ikke litt mye? Vi må jo bli veldig lei av hverandre til tider?
Sannheten er at det er rart det går så bra som det gjør. Haha! For det er jo helt vilt å tenke på, at hver eneste dag sitter vi ved hver vår kontorpult og grubler og klekker ut ideer, skriver og sletter, og skriver litt igjen, svarer på mailer og telefoner, står fast og trenger hjelp og forstyrrer hverandre akkurat når den andre er veldig opptatt.
Så møtes vi kanskje på kjøkkenet for påfyll av kaffe, blir enige om hvem som skal lufte hunden og hva vi skal ha til middag. Dag etter dag. Vi burde jo gått hverandre på nervene for lengst 😉
Jeg spurte Peter hva han tror er årsaken til at det går så greit, og han var ikke helt sikker. Jeg lurer på om vi rett og slett bare har hatt flaks.. Flaks fordi jeg er et vanedyr, og flaks fordi Peter er så innmari omgjengelig. Det bare funker.
Men så var det baksiden med å være rundt hverandre hele tida, da – og det er jo at det er skikkelig uvant når den ene reiser bort. Akkurat nå er Peter på vei til Berlin sammen med foreldrene og tre søsken – og selv om han bare skal være borte i tre dager, har jeg faktisk gruet meg litt..
Det er ganske flaut, og jeg innser jo hvor innmari pinglete det er – vi snakker TRE små dager! Og egentlig burde det være helt herlig med et lite pusterom, det er bare veldig uvant. Men da er det vel kanskje på tide å være litt oftere borte..?
For som piloten som trøstet Mormor med flyskrekk sa: – “Hvis du er redd for å fly, da har du flydd for lite” 😉
/ Men jeg gleder meg til hjemmekontor igjen på mandag 😉
Det er noe jeg har tenkt på veldig lenge, og det er at jeg tror det er på høy tid å lage en fast ukentlig spalte på bloggen!
For bortsett fra oppsummeringsinnlegget jeg lager i slutten av hver måned, har jeg faktisk ingen faste poster på programmet til Kona til. Med andre ord er det jo absolutt på tide 🙂
Ideen har jeg som sagt tenkt på en stund, og jeg blir minnet på den omtrent daglig på Snapchat. Det har seg nemlig sånn, at hver gang jeg legger ut en liten story på Snap, får jeg snapper i retur fra mine trivelige følgere.
Stort sett er det reaksjoner på det jeg legger ut – for jeg pleier jo ganske ofte å spørre om ting. For det må jeg bare si, jeg har da ikke tenkt til å ha “min personlige google” (som jeg kaller følgerne mine) – uten å bruke den! Slik luksus må jeg jo bare benytte meg av 😉
Og siden jeg ofte spør, får jeg svar – hvilket betyr at jeg hver eneste dag lærer noe nytt! Som i går for eksempel – da var det en observant følger som hadde sett på snapstoryen til min mann, at vi hadde lyng i en blomsterpotte på kjøkkenbordet. Og det skulle man ikke ha – for det betyr visst ulykke. Aldri hørt før, lærte noe nytt!
En typisk ting jeg kunne delt videre i denne nye, faste spalten min. Jeg tror det kommer til å bli artig, og jeg gleder meg allerede til å komme i gang!
Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle spalten enda – men akkurat det satser jeg på kommer til å løse seg ganske kjapt. For jeg er jo så heldig at jeg har min personlige google som pleier å komme meg til unnsetning 😉
/ Alle triks og tips og ny lærdom blir selvfølgelig videreformidlet anonymt ツ
Ålreit folkens, jeg har fått en idé – og det beste av alt er at jeg syns den er råbra! 😉
For akkurat nå har Peter og jeg viklet oss inn i trøbbel som vi ikke klarer å komme oss ut av. Jeg sikter til middagskrisa! Vi har rett og slett kjørt oss fast i de samme rettene som vi looper – og nå er vi i ferd med å gå lei.
Det er ikke lenge siden Peter skrev på bloggen sin at barna har begynt å grynte på nesa når vi skal ha taco – så nå må vi faktisk legge hodene våre i bløt for å utvide middagsmenyen i ukene framover.
Det er jo både utrolig og ganske flaut, for butikkene bugner over av ferske råvarer og alskens ingredienser. Også sitter vi rundt middagsbordet og trøkker i oss de samme gamle rettene med de samme gamle smakene.
Men plutselig innså jeg at jeg sitter i en gullegod posisjon, for jeg har jo dere! Og jeg er faktisk skråsikker på at det er flere som er i samme båt akkurat nå – så hvorfor ikke bare hjelpe hverandre ved å dele våre beste middagsoppskrifter?!
Kanskje er det flere enn oss som sårt trenger litt ny inspirasjon å ta med i middagsloopen i ukene framover.
Noen kriterier: – Først og fremst er jeg ute etter de sunnere hverdagsmiddagene – men feel free til å dele helgekos-mat også. – Det er et stort pluss hvis det er barnevennlig og inneholder grønnsaker, for det har vi voksne godt av å spise også 😉 (Men det er ingen krise, for det meste kan serveres med salat eller dampede grønnsaker)
Del komplett oppskrift i kommentarfeltet, så skal jeg sette sammen forslag til ukesmeny! Dette tror jeg kan bli skikkelig artig – og forhåpentligvis til stor hjelp for flere enn meg 😉
