Det sa Poff!

I helgen skjedde det noe mystisk her hjemme. Vi skulle steke pizza lørdag ettermiddag, og jeg hadde skrudd på stekeovnen ti minutter før. Plutselig sa det “Poff!” inni ovnen, før den begynte å fylle seg med røyk.

Jeg fikk skrudd den av i en fei, men det fortsatte å gløde i varmeelementet på den ene siden. Det så rett og slett ut som at det hadde vært en liten eksplosjon, og jeg fikk helt skjelven av tanken på om det faktisk kunne tatt fyr dersom vi ikke hadde vært på kjøkkenet..

Litt senere på kvelden skulle vi sette på Barne-tv, og da oppdaget vi at vi verken hadde tv-signaler eller internett-forbindelse. Det første vi tenkte var at dette kunne ha noe med stekeovnen å gjøre, men etter å ha snakket med en elektriker var visst det lite sannsynlig.

 


Not Online..

 

Så var det bare å ringe kundeservice for å se om de kunne finne ut om det var noe feil på linja, og denne gangen husket vi faktisk først å sjekke at ikke ungene hadde nappet ut en ledning. Forrige gang vi hadde en tekniker på besøk, følte jeg meg rimelig teit da han fant ut at feilen skyldtes en ledning som ikke sto ordentlig i.. Aldri vært så flau noen gang 🙂

Tv- og internettleverandøren lovet å sende en tekniker så fort som mulig, men det viser seg at “så fort som mulig” er ganske relativt. Hvilket er sabla slitsomt når man er to personer med hjemmekontor. Jeg ringte kundservice nå nettopp for å høre om tekniker er på vei, men den hyggelige damen kunne fortelle at han ikke kommer før på ONSDAG.

Akkurat da angret jeg litt på at jeg hadde tastet “1” på spørsmålet: “Hvis du godkjenner at samtalen kan tas opp og brukes i lærling-øyemed, tast 1”.

Men man trenger da ikke stekeovn eller tv- eller internettsignaler for å få en feianes flott start på uka! Peter er i Oslo for å være med på innspilling av noe artige greier, og jeg har startet mandagen med et rosa smell:

 


Denne fargen.. Kaboom!

 

Også må jeg tipse om at Peter og jeg endelig har fått spilt inn en ny episode av podcasten vår, “Gjesterommet”! Det er moro å være tilbake etter fem måneders pause. og nå gleder vi oss allerede til neste innspilling. Den episoden kommer da om fem måneder, altså i august. Neida 😉

Podcast er perfekt å høre på til og fra jobb, mens man lager mat, går tur, sorterer tøy, etc. Jeg syns podcast gjør husarbeid lettere, og for tiden tråler jeg meg gjennom “Harm og Hegseth” med et smil om munnen.

For jeg hører ikke på Gjesterommet, der går grensa.. 😉

 

 

/ God ny uke – med eller uten podcast, tv, internett eller stekeovn 😉

Cheese and krækkers

To ganger i året (eller maks tre) får Peter og jeg usannsynlig lyst på ost og kjeks. Jeg vet ikke hva det skyldes, men i går skjønte jeg i alle fall at dagen var kommet for min kjære mann. Skapet var plutselig fyllt med kjeks, og kjøleskapet med de rareste oster. For en lykke!

Så da kvelden kom og ungene var i seng, åpnet vi en flott årgangsrødvin til rundt tusenlappen, også nippet vi til den mens vi koset oss i hverandres selskap. Med fyr i peisen og stearinlys overalt. Vi så på en interessant dokumentar, før vi slo av TV’en og prioriterte den gode samtalen.

Vel, ikke helt da 😉 Kvelden kom og ungene var i seng, men jeg hadde ikke lyst på rødvin. Så glemte vi å fyre i peisen, og stearinlysene har jeg droppet til fordel for elektriske, som forresten er utrolig praktisk – også skrur de seg på av seg selv hver kveld klokka 17.45.

Dekoderen vår hadde plutselig ikke forbindelse i går kveld, og mens vi venter på tekniker, måtte vi velge mellom alt det spennende på opptaksboksen. Det stod mellom uendelig mye forskjellig fra NrkSuper – eller gamle ting jeg har tatt opp for evigheter siden.

Vi endte opp med å se siste episode av Thomas Giertsen, der Ine skal føde. Det var sånn midt-på-treet ost- og kjeks-underholdning for Peter, men han sa ingenting. Fortsatt bedre enn Brillebjørn eller Peppa Gris.

Men koselig ble det! Også var det overraskende godt med rød saft inntil. Årgangsvin er oppskrytt 😉

 

 


Sorry Teo..

 

/ Ost, kjeks og føde-tv, da er det lørran 😀

* Følg Ostekona på Facebook *

Den store vannings-krigen

Det er mange ting ved voksenlivet jeg ikke føler meg helt drillet på enda. Jevnlig rengjøring av hus er for eksempel en ting som har kommet gradvis på plass med årene, mens vasking av vinduer er noe som fortsatt blir utsatt i det lengste.

Men én ting jeg virkelig aldri ser ut til å få dreisen på, er vanning av blomster.

Og det er faktisk veldig rart, for jeg elsker å kjøpe inn nye freshe planter til stua! Om våren planter jeg stemorsblomster på trappa, og fargerike plantevekster rundt omkring på verandaen. Det gjør meg glad å putte ting i jorda, men så er det akkurat som om det kortslutter et sted på veien. For jeg glemmer å gi plantene vann. Jeg har prøvd å ha på alarm på mobilen, jeg har prøvd å ha faste vannedager hver uke. Men ingenting hjelper..

For å illustrere vannings-problematikken, ser du her et bilde av en plante jeg fikk av Mormor for mange år siden. Hun hadde ikke noe sted å ha den, og ga den til meg med beskjeden – “Denne trenger nesten ikke vann, så det passer deg vel fint!”

Jeg tror den burde vært litt frodigere, og den røde pilen viser en periode der jeg helt glemte å vanne stakkaren..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men nå tror jeg jaggu mormoren min har klart å knekke vanningskoden, og jeg aner ikke om det var et bevisst stunt fra hennes side eller om det var ren flaks..

For for ett års tid siden, hadde Mormor kjøpt et lite ginseng-tre til seg selv, min lillesøster og meg. Hun smilte bredt da hun ga dem til oss, med en beskjed som lød noe ala dette: – “Nå må dere huske å vanne, da.. Så vil det jo fort vise seg hvem som glemmer det..” Også blunket hun lurt.

Konkurranseinstinktet sparket så klart inn med en gang, selv om jeg var overbevist om at jeg kom til å tape. For lillesøsteren min har ikke barn, og jeg skylder jo all forglemmelse på at jeg er småbarnsmor med altfor mange baller i luften.

Hver gang jeg har besøkt Mormor og Este det siste året, har jeg kastet lange blikk mot ginseng-planten hennes i vinduet. Den har stått der og humret mot meg, dobbelt så frodig som den jeg har hjemme. Det lå jo litt i kortene at Mormor kom til å stikke av med seieren, så her gjaldt det å ikke havne sist.

Hver gang jeg har reist fra besteforeldrene mine, har jeg husket å vanne min egen ginseng så fort jeg har kommet hjem. Og tanken på den frodige planten som garantert har befunnet seg hos min lillesøster i Oslo, har også fått meg til å vanne med jevne mellomrom. Takket være dette er det altså fortsatt liv i vinduskarmen min, og akkurat nå ser den slik ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke så frodig som Mormor sin, men helt innafor..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Som sagt.. Vindusvasken prioriteres ikke enda.. 😉

 

Denne lille intern-konkurransen har medført at de andre plantene mine også har fått vann, for jeg har jo tatt alle i samme slengen når jeg først har vært i gang. Og nå begynner det faktisk å gå opp for meg at jeg har kommet meg over vannings-kneika! Ingen av plantene mine har dødd på aldri så lenge, og jeg syns det begynner å bli litt koselig å stelle pent med dem.

Alt takket være en gave fra Mormor, og tanken på en lillesøster som kom til å stikke av med seieren 😉

I forbindelse med dette innlegget, måtte jeg be om en liten statusrapport fra lillesøsteren i Oslo, og i går kveld tikket dette bildet inn på mobilen, med underteksten “R.I.P”:

 

 

Så da er det i allefall avklart en gang for alle, hvem av søstrene som har størst konkurranseinstinkt 😉

 

/ Er du like dårlig på å vanne som meg – finn noen du kan vanningskrige mot!

Litt ekstra snork, takk

Stort sett pleier Peter og jeg å stå opp samtidig i helgene, for barna våkner omtrent på samme tidspunkt uansett. Men i dag var jeg helt ødelagt etter en hektisk uke med altfor lite søvn – og mens Peter romstere på badet med begge barna i morges, lå jeg helt stille under dyna og prøvde å mobilisere alt jeg hadde for å karre meg ut av sengen.

Jeg fant ut at jeg kunne bli liggende helt til de var ferdige på badet, men like etter tittet Peter inn på soverommet og hvisket: – “Bare ligg du, jeg tar med ungene ned og lager frokost!”

Haaaleluja! Det hadde ikke slått meg å spørre om å få en sovemorgen engang, og jeg ble så ufattelig glad. Hele kroppen skrek etter noen minutter til med søvn, og jeg mumlet et: – “Tusen takk, jeg kommer ned om ikke så lenge, jeg lover!”, før Peter smilte og lukket døren.

Snork.

Da jeg våknet helt fortumlet etter noe jeg trodde var tjue minutter senere, måtte jeg først finne ut hvor jeg var. Så kikket jeg på klokka og oppdaget at jeg hadde sovet i TO timer! Herreminhatt. Jeg spratt ut av sengen, og da jeg åpnet døren ble jeg møtt av lukten av nystekt toast og nytraktet kaffe. Nytt haaaaleluja!

 

 

To timer med bonussøvn gir smale øyne og skikkelig mårratryne, men det er helt greit! Så hvis du har små morgenfugler i hus (og en partner som gjør det mulig såklart) er dagens supertips å fordele sovedager i helgen.

En sovemorgen kan gjøre underverker, dessuten får den som står opp med ungene massive mengder bonuspoeng. Og det skal man heller ikke undervurdere 🙂

 

/ God lørdag fra Snorkefrøkna

Hit og dit i feil butikk

I dag skulle jeg være litt snill og kjøre Peter på trening, og handle mat mens han gjorde seg ferdig. Egentlig var planen at han skulle handle på vei hjem, men jeg tenkte som sagt å være snill og spare ham for den tiden.

“Husket du å ta med handlelista?”, spurte Peter da vi nærmet oss treningssenteret.

“Jepp!”

– “Bra. Hvor tenker du å handle, da?”

“Hæ? Hvor jeg tenker å handle?”

– “Ja, jeg lurte bare på hvor lang tid det tar før du er tilbake, sånn cirka. Tenker du å ta nærmeste matbutikk, eller hva?”

Jeg tenkte meg ikke om før jeg svarte:

“Nærmeste butikk? Jeg kjører jo til den butikken vi pleier å handle, da.”

“Hahaha!”, brølte Peter, “Nei men seriøst, tar du den som ligger rett borti her, eller hva?”

“Eh nei.. Jeg hadde tenkt å kjøre tilbake..”, begynte jeg før Peter avbrøt:

“Du har ikke tenkt til å kjøre helt tilbake der vi kom fra når det sannsynligvis ligger fem matvarebutikker i nærheten av her vi er nå?!”

Jeg kjente jeg stivnet litt.

“Der borte ligger Kiwi”, begynte Peter, “Og der borte er Meny. Så tror jeg det er en Coop-butikk rett borti der.. Du velger jo bare en av dem?”

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg mumlet bare et “Ehh, nja..” før Peter tok ordet igjen:

Hallo..? Tuller du nå, eller hva?”

– “Jammen”, nølte jeg, “I de butikkene vet jeg jo ikke hvor noe er..”

Peter stirret på meg.

“Asså”, fortsatte jeg, “Det kommer jo til å ta meg en hel evighet å handle! Også kommer jeg til å gå fram og tilbake på kryss og tvers og bruke altfor lang tid, og virre hit og dit og.. Nei, det høres ut som en skikkelig dårlig idé.”

Det kom ikke noe svar.

“Jammen Peter”, fortsatte jeg, “Da kommer du til å måtte vente på meg, for du kommer garantert til å være ferdig med treningsøkten før jeg er tilbake. Det kommer til å ta en evighet, jeg lover!”

Enda mer stirring.

“Jammen..”, prøvde jeg på ny, Jeg er jo ikke kjent der!

Så fulgte en flau stillhet. Ingen av oss sa et ord. Men så tok det ikke mange sekundene før jeg innså det åpenbare: Jeg tror jeg har nådd det ultimate gæmlis-nivået i en alder av fireogtredve år.

Fra før visste jeg at jeg ikke får sove uten varmeflaske om vinteren. Jeg har fjernet to føflekker hos legen, som viste seg å være to gammelmannsflekker. Jeg må google ord som ungdommen bruker, og Mokkabønner har gått fra å smake skikkelig kjipt til å smake overraskende godt.

Og nå handler jeg altså kun i butikker jeg er kjent i, og jeg er i tillegg villig til å kjøre langt for å få det til.

 

 

Men jeg betaler med bankkort altså.. Selv om det er sabla kjekt med kontanter, da 😉

 

* Følg Konatil på Facebook *

Håp i tunnelen

Aah! I går hadde vi akkurat spist middag da jeg kikket på klokka. Den var 17.30, og til min store forbauselse oppdaget jeg at det fortsatt var lyst ute! Og den følelsen når det går opp for deg at vi sakte, men sikkert er i ferd med å nærme oss vår og sommer.. Den følelsen er magisk, spør du meg 🙂

Jeg elsker i alle fall denne tida på året, for som formann i frysepinne-foreningen (neida, men kunne fint vært det) syns jeg vinteren kan bli i overkant kald og fryktelig lang.

Også er det nesten litt flaut å innrømme det, men helt siden jeg ble syk for tre uker siden har jeg sovet med pysj. Og sokker. Og varmeflaske. Jeg tror faktisk jeg har blitt avhengig også, for bare jeg ser varmeflaska mi blir jeg helt sånn salig innvendig også begynner jeg å glede meg til å krype under dyna og varme føttene mine.

Jeg må innrømme at jeg får visse assosiasjoner, og det minner meg på ting jeg så i min fartstid som ekstrahjelp på sykehjemmet. Så da kan jeg vel bare konkludere med at det ikke er spesielt ungdommelig å sove med klær 😉

Men nå, nå er jeg altså i ferd med å øyne håp i tunnelen! Jeg skal selvfølgelig ikke si at vi har mørketid her sørpå, sist jeg skrev at det er høst og mørkt ute fikk jeg så hatten passet i kommentarfeltet og i mail-innboksen. Joda, det er mørkt her nerrafor om vinteren, men mørketid er et ord som er forbeholdt dere nordpå.

Si hva du vil om vinter og snø, men vi trenger lys. Vi trenger varme, vi trenger sol, vi trenger å kunne gå uttafor døra uten å måtte pakke oss inn!

 

 


O yeee.. 🙂

 

En liten strek i regninga at vi våknet til 10 minusgrader i morges, men pytt sann. Snart er det vår 😉

 

/ .. Tralalala vår ♥

Hurra for hverdags-kjærligheten!

Forrige lørdag stod jeg på kjøkkenet og ordnet frokost med radioen på i bakgrunnen, da jeg plutselig hørte en kjent og behagelig stemme som ønsket velkommen til “Lørdagsrådet”. Jeg er så glad i P3-programleder Siri Kristiansen, og det beste jeg vet er når hun deler små historier fra sitt eget liv.

Denne gangen hadde hun en skikkelig fin historie på lur, som handlet om at hun og mannen egentlig skulle satt seg på flyet til København litt senere den lørdagen. De skulle på kjærestetur fram til tirsdag, men så hadde det kommet noe praktisk i veien som gjorde ting litt komplisert. De kunne få til å reise, men det ville bli litt knotete og involvere mange folk – så da bestemte de seg heller for å ta en evaluering av forholdet.

Og da konkluderte de med at: “Nå har vi det såpass bra vi to, at vi trenger strengt tatt ikke noen tur bort fra unger og til et annet land og hotell og gode middager..” Så ble de rett og slett enige om å spare det til en gang de trenger det litt mer, for nå hadde de det uansett så bra at de kunne kose seg like mye hjemme i Son, med unger og aking og kakao. Og her er jeg enig med Siri:

– “Da folkens, da er man på et ganske fint sted som par!”

Og denne lille historien gjorde meg så hoppende glad, for jeg elsker jo hverdagskjærligheten! For meg er dette lykken på jord, og kanskje er det derfor jeg ikke har noe forhold til Valentines Day? Jeg har prøvd å bli glad i denne dagen i mange år, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så syns jeg ikke en dag for å feire kjærligheten er spesielt romantisk. Det er fint å sette av tid til noen man er glad i og alt det der, men for meg føles det bare som kos på kommando.

Jeg håper alle dere som feirer denne dagen har en kjempefin kveld – men ikke glem at det er lov å feire litt i morgen også, da! Og på en fredag. Og på en mandag.

Og for å sitere en veldig klok mann jeg kjenner:

“Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet.”
(Peter, 30. januar 2014)

 

 

/ God tirsdagskveld, med eller uten en Valentine i armkroken 😉

Pære eller buse

– “Hva slags blogger er du egentlig?”, mumlet Peter, “Som tar kvelden uten å poste et eneste innlegg på selveste morsdag OG 5 års-dagen til sønnen din! Så utrolig urutinert..”

Jeg møtte blikket hans, og måtte smile da jeg så det lure gliset han hadde om munnen. Sånn humor har vi altså fått – og Peter vet å erte meg litt de dagene jeg ikke får lagt ut noe på bloggen. Og hvis han selv har rukket å poste, er det selvsagt ekstra ille.. 😉

Men i går var det faktisk litt kjipt, for jeg hadde store planer om å skrive etter at ungene var lagt for kvelden. Men da kjøkkenet var ryddet etter en supertrivelig feiring av husets ferske 5-åring, ropte tannbørsten på meg – og jeg må bare innrømme at jeg stupte i seng, utslitt og trøtt som en rumpepinne. (Ingen vet egentlig hva det vil si å være “Trøtt som en rumpepinne”, men det er et av Mammas mange gullkorn som har blitt et uttrykk i familien etter at hun sa det en gang på nitti-tallet).

Årets morsdag gikk for øvrig litt i glemmeboka for alle og enhver i går, jeg glemte i alle fall helt å gjøre stas på min egen mor midt oppi sykdomsrunder og avlyste barnebursdager. Men jeg tror ikke det gjorde noe, for gårsdagens bursdagsfering ble kjempefin – og selv om den lille jubilanten måtte ta en paracet før gjestene kom, så var det stor stas med selskap og bursdagssang og gaver og kaker for alle og enhver 🙂

 


Lillesøster klar for å vekke storebror med kake og sjokolademelk på senga 🙂

 

Siden det har vært usikkert lenge om det kom til å bli noen bursdagsfeiring overhodet, måtte vi kaste oss litt rundt på lørdag. Men for å være ærlig syns jeg det blir mest trivelig når det ikke er så fancy – så vi gjorde det enkelt som vanlig, og serverte pølser, gele og kaker.

Og det ble skikkelig bra til tross for litt tut og kjør! Jeg rakk til og med å snike meg unna et par minutter med nål og tråd, da jeg plutselig oppdaget at det var hull i toppen min, haha 🙂

 


Hupps!

 

Jeg skrev jo her om dagen at lillesøster hadde vært tidlig ute i år og kjøpt inn en skikkelig kul gave til broder’n, og den falt som forventet i smak! Den lagde i tillegg liv og røre rundt bordet, siden alle festens gjester måtte til pers og ta en smak..

 

 

 

Dette er altså et spill der man snurrer pilen, og deretter plukker ut det godteriet pilen peker på. Peker pilen på en grønn, så plukker du opp en grønn og putter den i munnen. Det er bare det at alle de forskjellige fargene kommer i to veldig ulike smaker.. Så det grønne godteriet kan enten ha en smak av pære, eller buse.. Den hvite smaker popcorn eller råttent egg.. Er du heldig og får oransje, smaker den fersken. Er du uheldig, smaker den oppkast..

Jeg vet ikke hvem dette er mest morsomt for, barna eller de voksne. Men ansiktsuttrykkene var i alle fall fantastiske, for smakene er virkelig autentiske. Det ble mye latter og god stemning – særlig når noen måtte ta turen til søppelbøtta for å spytte ut uggenskapen 😉

 

 

Stua vår har de siste ukene vært overfylt med leker, det har vært praktisk siden begge barna har vært mye hjemme fra barnehagen med feber og vekslende form. Før bursdagen tok vi et skikkelig rydderøsk og fikk flyttet de fleste lekene opp i 2. etasje igjen. Og da gjestene gikk i går kveld, var Peter og jeg enige om at stua var mer ryddig enn den har vært på mange uker, haha..

Og nå som hele familien Klonk endelig er feberfrie og stua er ryddigere enn den har vært på lenge, kan vi sette et kryss i taket for en vellykket bursdag, selv med en uggen bismak av buse 😉

 

/ Yæk!

Rier og boblejakke

For fem år siden, akkurat nå i kveld – satt jeg i sofaen i leiligheten vår på Sagene i Oslo og forbannet Peter som hadde smelt meg på tjukka. Da var det nemlig i ferd med å gå opp for meg at den lille tassen som lå inni den gigantiske magen min, skulle ut – og jeg begynte å innse at det kom til å gjøre fryktelig vondt..

Riene hadde startet, og min kjære samboer – som virkelig ikke hadde peiling på hva som ventet ham, skulle bli far:

 


Den gangen det var tid til Fifa-spilling.. 😉

 

Er det ikke rart hvordan noen minner bare sitter bom fast? For eksempel rier. Jeg kan jo ikke gjenskape smerten såklart, men fytti flate som jeg husker hvor intenst og altoppslukende det var. Til å være en så naturlig og nødvendig ting kvinnekroppen må gjennom for å sørge for reprodusering, er det helt utrolig at det skal gjøre så inni hampesvarten vondt. Det henger liksom ikke på grep 😉

 


Ikke akkurat på Spa..

 

For nøyaktig fem år siden ringte Peter fødeavdelingen på Ullevål klokka 21.30, og spurte om det var greit vi tok en tur. Men der var det travelt, og vi fikk beskjed om å vente så lenge som mulig før vi kom. Kl. 23.00 hadde vi nådd “så lenge som mulig”, Peter ringte etter en taxi, og jeg fikk det plutselig for meg at taxisjåføren ikke ville ta oss med dersom han så at jeg var gravid – av frykt for at vannet kunne gå i bilen.

Dette ler vi av enda, for jeg gravde fram den største boblejakka jeg fant i skapet i håp om å skjule magen:

 


“Jeg skal bare en liten svipptur innom Ullevål, takk.. Ikke noe spesielt.”

 

Det ble jo ingen fødsel på denne siden av midnatt, men det er fortsatt rart å tenke på at dette er kvelden det hele startet for alvor. Men det mest spesielle er at min lille sønn kom på termindatoen – og at denne dagen viste seg å være morsdag, akkurat som i morgen. Tenk å bli mamma for første gang på morsdagen, da! Det er ikke mye som slår det..

Jeg er rimelig sikker på at morgendagens morsdag har gått Peter hus forbi, men det gjør ingen verdens ting. Jeg lever fortsatt godt på gaven jeg fikk i 2012, og han fyller fem år i morgen ♥

 

/ I morgen blir det bursdag! 🙂

Bursdagen er avlyst

Onsdag kveld hørte jeg det knirke i babycallen, etterfulgt av en velkjent tasselyd. Jeg satt ved kontorpulten min i TV-stua, og ikke lenge etter stod en liten gutt i døråpningen og kikket på meg.

“Mamma.. Jeg fryser så fælt..”

Jeg kjente på panna hans før jeg tok ham med meg inn på badet, og ga ham litt vann mens jeg fant fram febermåleren. Så bar jeg den slappe gutten inn i senga igjen, konstaterte at måleren viste 39,2 – før jeg tenkte: Here we go again..

Etter en fin høst med mye barnehage og få sykedager, har vi virkelig fått smake virusherjingene på nyåret – og selv om jeg ikke føler vi har lov til å klage riktig enda, så gjør det litt ekstra vondt i mammahjertet akkurat nå.

For på søndag er det en veldig viktig dag, den lille tassen fyller fem år og vi har hatt nedtelling siden 1. januar. Selvfølgelig er det ikke verdens undergang, men akkurat nå er jeg sliten og veldig lei meg på hans vegne – mens jeg sender meldinger til alle foreldrene om at barnebursdagen i morgen er avlyst.

Timingen er med andre ord ganske så ille for en gutt som har gledet seg veldig. Men på søndag satser vi på en liten familiefeiring dersom formen er rimelig bra igjen! Mormor har lovet å bake verdens beste sjokoladekake uansett om det blir selskap eller ikke, og lillesøster har vært tidlig ute og kjøpt tidenes kuleste gave 🙂

 


Hmm.. Hva har hun funnet på i år, tro..? 😉

 

Så bursdag blir det i helgen, uansett! Og Nintendo, såklart. Masse Nintendo 🙂

 

 

/ God fredagskveld fra 3 friske og 1 syk