Jeg har mange rare minner fra jeg var yngre som plutselig popper opp i hodet mitt. Tidligere har jeg jo spekulert i om dette er grunnen til at jeg nå lever med teflonhue, men det er ikke godt å si.

For noen dager siden kom jeg på noe som skjedde da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen. Jeg var 12 år gammel, og på den tida var det helt ufattelig flaut med gutter. Jeg hadde riktignok vært kjæreste med en gutt i 1 år og 10 måneder, men det hadde nettopp blitt slutt. Høydepunktet i det forholdet var forøvrig at vi ga hverandre en klem bak en ballvegg på fotballbanen i boligfeltet der vi bodde.. Og jeg husker faktisk at jeg hadde lurt på å gjøre det slutt en stund, men så rakk han å dumpe meg først. Da ble jeg helt knust.

Men episoden jeg egentlig sikter til, skjedde en kveld vi hadde fått lov til å arrangere diskotek på fellesrommet på skolen. Her skulle det være roligdans-konkurranse, og det var selvfølgelig helt krise for meg. Jeg ble klam i hendene bare av tanken, og enda verre: Jeg visste ikke hvem jeg skulle danse med.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Min store skrekk…

Hvem som skulle danse med hvem, ble bestemt av de som skulle være dommere, og i dommerpanelet satt blant annet min gode venninne Trine. Da parene ble ropt opp, viste det seg at jeg skulle danse med en i parallellklassen som het Nils, og det var helt greit, for han var naboen til Farmor og Farfar og vi hadde lekt en del sammen i oppveksten. Dessuten var han veldig interessert i fotball, og tilsynelatende lite opptatt av jenter. Jeg tenkte det var greit.

Da det omsider var klart for konkurranse, fant Nils og jeg hverandre. Den store frykten min var at han kom til å ville danse veldig tett, med armene rundt livet mitt sånn at jeg måtte holde armene rundt halsen hans. Denne dansestillingen var forbeholdt de minst sjenerte, og jeg var definitivt ikke en av dem. Men til min store lettelse gikk Nils for posituren med litt avstand, sånn at jeg med stive armer kunne holde hendene på skuldrene hans – mens han hvilte hendene sine på mine hofter. Ingen øyekontakt så klart, her gjaldt det å kikke i hver sin retning.

Jeg vet ikke hvor mange par vi kan ha vært totalt, men allerede i den første sangen røk flere på huet og ræva ut av konkurransen. Dommerne var nådløse, og gikk rundt og prikket de som ikke oppfylte kravene, på skulderen. Jeg aner forresten ikke hvilke krav de gikk etter, for det er jo tross alt ikke så mange måter å danse roligdans på..

Minuttene tikket avsted, jeg var fortsatt like svett i håndflatene, og en ny sviskesang ljomet fra anlegget. Så kom dommer Trine plutselig bort til Nils og meg, og jeg var sikker på at vår tid var ute. Men så lente Trine seg fram og hvisket i øret mitt:

– “Christina, du må bøye litt i knærna. Bena dine er helt stive og du.. Du.. Eh, vagger liksom bare fram og tilbake. Men hvis du bare bøyer litt i knærne tror jeg dere kan vinne, asså! Si fra til Nils også, for hans knær har også låst seg.”

Jeg husker hvordan jeg der og da plutselig la merke til hvor utrolig stive knærne mine føltes, og det gikk opp for meg at Trine hadde rett: begge kneleddene var helt utstrakte. Det var rett og slett ikke antydning til bevegelse..

Jeg vet ikke hva som får meg til å fnise mest, tanken på hvordan Nils og jeg, to kropper med fire saltstøtter til bein – må ha sett ut der vi vagget fram og tilbake i den samme posituren, sang etter sang.. Eller det at dommer Trine tok avgjørelsen om å ikke sende oss ut av konkurransen med en gang, men heller gi oss en sjanse til – hvis vi bare lovet å løsne opp litt i kneleddene.

Men hey, det funka faktisk. Nils og jeg vant hele konkurransen – og hver vår pose med “Sur Sild” fra Malaco 🙂

/ Håper jeg delte posen med Trine – for at den serieren var særlig fortjent, det har jeg vanskelig for å tro 😉

– “Det verste er egentlig de her”, sa mannen i kassa på matbutikken, før han pekte mot hylla bak seg, “Vi har bare lov til å selge ett reseptfritt legemiddel av gangen, men du vil ikke tro hvor ofte vi må fylle på i hylla i løpet av dagen. Det er faktisk helt utrolig. Det går mye paracet og ibux også altså, men denne sprayen.. Helt vanvittig!”

Det var ingen folk i kasseområdet, og den hyggelige butikkansatte og jeg småpratet om løst og fast, mens jeg pakket varene mine i poser. Jeg hadde hamstret frukt og grønt, og sa i en spøkefull tone at handlekurven vel aldri inneholder så mye sunt som når man er syk og helst vil blir frisk i en fei..

Mannen i kassa kunne bekrefte at det går mye sykdom nå, for det merket de altså på salget av reseptfrie varer:

– “Nesespray går det definitivt mest av”, fortsatte han, “og den skal jo ikke brukes lenger enn i 10 dager. Men 10 dager går overraskende fort! Og vipps så er du avhengig.”

Og jeg bare: – “Hahaha, yeah.. Nei avhengig nei.. Det skulle tatt seg ut.”

Jada. Der og da innså jeg at 10 dager har gått fort, gitt! Nå skal det sies at jeg ikke er helt frisk enda, men jeg kan allerede nå se hvor dette kommer til å ende. For den forkjølelsesrunda jeg nå har vært gjennom, har tatt “tett nese” til et helt nytt nivå. Der det tidligere har vært mulig å følge bruksanvisningen på nesespray-esken: “Ikke overskrid 3 spray i hvert nesebor daglig” – har det i denne runda vært helt nødvendig å bryte regler.

Jeg ble faktisk så bekymret at jeg på et stadie sendte melding til mutter’n, som også har vært gjennom den samme runda:

Alle vet jo at nesespray er beregnet på kortidsbruk, og at langtidsbruk kan føre til kronisk tett nese. Men Google kunne også fortelle meg at hvis man bruker nesespray for lenge, kan blodårene i neseslimhinnen bli avhengig av virkestoffene i sprayen – derfor er det veldig viktig å ikke bruke nesespray mer enn ti dager sammenhengende.

Jeg har brukt nesespray mye mer enn ti dager sammenhengende.

Så nå er det nok. Jeg kjenner at forkjølelsen er i ferd med å avta såpass at det er på tide å trappe ned på bruken. I morgen er den første dagen i resten av mitt liv!

Planen er som følger: de neste to dagene skal jeg holde meg unna på dagtid, og heller ta en liten sniff før jeg legger meg om kvelden. (Det er tross alt verst å være tett i pappen når man skal sove.) Det kommer til å bli grusomt, men det er helt nødvendig.

Etter disse to dagene er det helt slutt. Jeg nekter å la en spray ta over livet til nesa mi.

/ Det er på tide å ta nesa tilbake 🙂

Peter og jeg får stadig spørsmål om vi ikke blir lei av hverandre, ettersom vi begge har hjemmekontor sju dager i uka. Og det er jo et veldig godt spørsmål, for arbeidssituasjonen gjør jo at vi ser hverandre i overkant mye hver eneste dag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og sannheten er at stort sett går det bra, men dét er faktisk ganske utrolig! For her snakker vi om to bloggere med to vidt forskjellige arbeidssituasjoner..

Vi har for lengst innsett at vi ikke kan ha felles kontor for eksempel, vi har prøvd å sitte i samme rom noen få ganger, men det gikk virkelig ikke. Derfor sitter Peter på det rommet som for tiden fungerer som kontor, men som på sikt skal bli vårt soverom. Tanken er egentlig at det etterhvert skal fungere som både soverom og kontor – men jeg vet ikke helt hvordan dette vil funke i praksis.

Jeg har laget meg en liten kontorkrok i TV-stua i 2.etasje, slik at vi nå har én dør som skiller oss når vi er på jobb. Og den døra er veldig god å ha..

For jeg må nemlig ha det stille når jeg jobber. Jeg er sannsynligvis et mareritt av en kollega, for jeg klarer ikke høre på musikk engang. Jeg er av typen som faller ut og må begynne på nytt hver gang jeg blir distrahert, så det sier seg altså selv at et åpent kontorlandskap ikke hadde vært noe for meg.

Peter derimot, er helt avhengig av musikk på ørene når han skriver. Han klarer ikke konsentrere seg uten lyd, og akkurat dette med hodetelefoner på nøtta har ført til massiv frustrasjon for meg mang en gang.. For han er jo klin umulig å rope på! Noen ganger er jeg midt oppi noe jeg trenger svar på kjapt, også sitter jeg der og roper. Til slutt må jeg trampe inn på kontoret hans, og da finner jeg ham sånn:

“Kan det værra en fugl det der? Eller.. en edderkopp, kanskje?”

Peter sitter forøvrig med ryggen mot døra, så når jeg skal inn til ham er det ekstremt viktig at jeg blunker med lysene mens jeg står borte ved døra, sånn at han merker at jeg kommer. Og skulle jeg ikke orke å reise meg, hender det at jeg sender ham en melding.

En annen ting når man sitter med høyt volum i øretelefonene, er jo at man glemmer at man selv lager lyd. Og jeg som er avhengig av stillhet, får jo med meg det meste. Som for eksempel:

Plystring
Og da mener jeg ikke sånn hyggelig plystring på kjente melodier. Nei, her snakker vi det jeg kaller “skviking”, lyder som vrenges maksimalt mot de høyeste tonene. Lyden trenger seg gjennom marg og bein, og er altså så ille at jeg får frysninger bare jeg skriver om det nå. Jeg spør igjen og igjen om han ikke kan plystre pent isteden, men nei.

Hyleutbrudd
Dette skjer fra tid til annen, og ting som utløser høylydte utbrudd kan for eksempel være at han finner en kvittering han har lett etter som skal inn i regnskapet, at et blogginnlegg han egentlig ikke hadde trua på viste seg å slå an likevel, eller at han for en gangs skyld er i ferd med å klare å svare på alle mailer han har fått i løpet av en arbeidsdag. Utbruddene er såpass høye at jeg spretter i stolen, og det kommer sjeldent noen oppfølging. Ett hyl og det er over, liksom.

Mumling og høytlesning
Hvis Peter står fast i en tekst, pleier han å mumle teksten høyt for seg selv. Hver gang tror jeg at han snakker til meg, og jeg sier “Hæ? Hva sa du?” – uten å få noe svar. Så da må jeg vente på at han har mumlet fra seg, før jeg fortsetter der jeg slapp.

Nakensprading
Hvis han ikke har rukket å dusje om morgenen, hender det han løper i dusjen mellom to telefonmøter. Og da sprader han ofte rundt helt naken og rister løs på alt som ristes kan, mens han later som ingenting. Gjerne mens han står ved siden av meg og spør hva jeg driver med. Dette er vel forøvrig det punktet som skiller hjemmekontor mest fra andre arbeidsplasser..

Knekking av ledd i fingre og nakke
Denne lyden er noe av det verste jeg kan tenke meg. Hvis Peter i tillegg henger seg opp og lyden aldri gir seg, må jeg inn og blunke med lysene. Da skjønner han ikke hva det er, for han har ikke lagt merke til at han har knekt noen ledd.

Tastaturlyder
Dette er egentlig en veldig trivelig lyd, men jeg blir ofte stressa over at Peter jobber så mye raskere enn meg. Så når jeg hører at fingerne hans løper over tastaturet, får jeg nesten litt mark noen ganger. Men det er jo mark på en god måte, da. Jeg må bare håpe at hjernen min en vakker dag blir like kreativ som hans, sånn at jeg kan jobbe like fort.

Men sånn bortsett fra at jeg burde hatt kontorpult i en lydtett bunker, er det helt fantastisk å ha hjemmekontor med Peter. Det blir mye ekstra oppvask, ekstra rot og mer støv – men jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke blir lei av hverandre! Men det er jeg selvfølgelig veldig glad for. Dessuten er det veldig deilig at vi driver med det samme.. Står jeg fast med noe, vet jeg at hjelpen sitter 8 meter unna.

Han hører meg kanskje aldri, men jeg kan jo bare sende en melding. Eller blunke med lysene 🙂

Fjorårets sommerfest med jobben (Skjermbilde TV2 Livsstil)

/ Også er det smoothie til lunsj hver dag 🙂

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å tenke sånn akkurat i dag. Kanskje skyldes det at jeg er litt sliten om dagen, eller bare det faktum at det har gått opp for meg at det faktisk stemmer det man sier; at tida går så altfor fort.

Jeg syns jo ikke det er lenge siden Peter knipset et av mine favorittbilder i hele verden, øyeblikket da storebror kom på sykehuset for å hilse på lillesøster for første gang:

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Og jeg bare elsker det bildet.. Så mye følelser, glede og takknemlighet. En utslitt mamma, en glad liten gutt og en bitteliten fersking. Og her sitter jeg og snufser mens det går opp for meg hvordan tiden flyr.

Også skjønner jeg ikke hvorfor det gjør meg trist, når jeg egentlig bare er glad. Jeg er så utrolig takknemlig for å ha fått to flotte barn, og jeg virkelig stortrives som mamma hver eneste dag.

Helt siden vi fant ut at jeg var gravid med eldstemann for snart fem år siden, har alt føltes riktig. Og det til tross for at ting ikke var planlagt heller – samt det faktum at jeg ventet barn med en som mislikte unger.. Det siste der er jo en liten bragd i seg selv 😉

Det føles bare så rart å forlate babytida og vite at det er for siste gang. På den ene siden føles det helt riktig, for både Peter og jeg har innsett for lengst at vi er typiske tobarnsforeldre. Til tider har vi mer enn nok med å holde styr på én unge hver, og jeg kan ikke forstå hvordan folk med tre og fire og fem barn får det til å gå rundt. Det er bare å ta av seg hatten, for det er virkelig beundringsverdig!

På den andre siden lurer jeg på hvorfor man blir så lei seg når man pakker ned og sender babytøy ut av huset. Jeg håper og tror det bare er en nødvendig og helt naturlig prosess man må gjennom, for jeg føler jo at min lille familie nå er komplett. To barn. Det er perfekt for oss.

Også er jeg faktisk lettet! Jeg er superlettet over at jeg overlevde to fødsler, at keisersnittet gikk bra og at jeg ikke fikk noen komplikasjoner. At arret på magen nå bare er et fint lite minne fra en av de to viktigste dagene i mitt liv.

Og jeg er minst like lettet over at jeg på mirakuløst vis klarte å presse baby nummer to ut på normalmåten et par år etter, og at jeg ikke ble ødelagt i prosessen. At mine tre, fire sting jeg fikk etterpå, grodde som de skulle – og at de helvettes hemoroidene forsvant til slutt. Det er så mye som kunne gått så mye verre, og jeg er så glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for de tingene igjen.

Kanskje grubler jeg nå fordi det først i morges gikk opp for meg hvor deilig det er å kunne stå på kjøkkenet å lage frokost, uten å måtte holde et helt øye med barna. Nå holder det med et halvt. Fireåringen blir til femåringen i neste uke, og lillesøster begynner for alvor å bli stor jente.

Det har gått så fort, at det fortsatt er litt uvant – og denne gangen er det ingen ny baby som venter like rundt hjørnet. Ikke noe nytt som venter på å ta det meste av oppmerksomheten. Nå går det bare framover.. Og det er litt skummelt.

Misforstå meg rett, jeg er så glad for at barna blir større, men.. Noen ganger, ass.. Da er det jaggu ikke bare lett heller ♥

Hvis de bare ville sitte sånn med mora si om ti år.. 😉

/ God søndag fra hønemor 😉

Jeg var litt spent på hvordan denne dagen skulle gå, med to små energiske apekatter hjemme. Men så langt har det vært veldig trivelig med litt besøk under pleddet på sofaen, og snille små hjelpere som har disket opp med kleenex til nesa, og de lekreste retter fra kjøkkenet.

Banankylling (som visstnok var ekstra bra fordi den var “full av næring og vann”..), sitronjuice, druer, vann, en kopp kaffe, to ispinner, sjokoladerosiner og fennikel. Alt fra lekekjøkkenet, heldigvis 😉

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det blir alltid tid til å male litt i helgene, og i forrige uke kjøpte moren min skikkelige malepensler til ungene – jeg fatter ikke at vi ikke har gjort det før! Til nå har de bare brukt de grusomme penslene som følger med i maleskrinene, og de husker jeg veldig godt fra min egen barndom. De bidrar ikke til skaperglede, for å si det mildt..

Så det er dagens lille tips fra meg, ta turen til en hobbybutikk eller lignenede og kjøp noen gode pensler – jeg lover deg at det blir mye morsommere for både barn og voksne å male! Det koster ikke mye heller, så det er det definitivt verdt 🙂

Ekte kunstnere gir selvfølgelig verkene sine navn! Så husk å få barna til å navngi de forskjellige kreasjonene sine – det blir så mye artigere enn å bare skrive navn og dato, eller enda verre, bare samle de ferdige maleriene i en skuff.

Forrige helg fikk for eksempel disse navn:

Vær forberedt på å kvele noen fnis, for det er utrolig morsomt å høre hva som faller dem inn 🙂

/ God lørdag fra familien Klonk ♥

Tenk at for to uker siden i går, var denne jenta ute og kosa seg med blogg-fiffen. Vrikket på hoftene på dansegulvet med Erlend Bratland, nippet til champagne med Makeup-Malin og fikk gratulasjonsklem av Anna Rasmussen.

Det begynner å virke mer og mer som en fjern drøm.. 😉

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

No filter..

Etter å ha vært mamma og sykepleier i fire uker, har det altså gått som det måtte gå. Barnehage-viruset har tatt meg også, og det noe så innmari. I vår familie blir vi det vi på fagspråket kaller “Tryneforkjøla”, altså at forkjølelsen setter seg midt i trynet. Øynene blir røde og smale og produserer masse tårer, smaksløkene streiker fullstendig, og nesa blir pottetett og snørrer som et uvær.

Men hosten.. Jeg sier bare en ting: Løktrikset hjelper ikke om natta! Og enten har jeg forstrukket en muskel ved ribbeina, eller så har jeg hostet på meg en liten brist. Så her ligger jeg da, på sofaen som en slappfisk. Og jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg er mest redd for aldri å bli frisk igjen, eller hvordan det vil gå dersom gubben blir smittet..

Med alt dette i bakhodet, måtte jeg google om det er sånn at immunforsvaret blir sterkere etter en sykdomsrunde. Jeg tenkte at det kunne jo være en slags trøst oppi det hele! Men så viser det seg altså at det er absolutt ingen holdepunkter for å påstå at immunforsvaret blir sterkere av å bekjempe virus og bakterier. Det eneste som skjer, er at systemet husker denne ene infeksjonen dersom man blir utsatt for samme virus eller bakterie ved en senere anledning.

Og det var ingen trøst i det hele tatt, vil jeg si..

Fredagstacoen er fortært, den smakte ingen verdens ting – akkurat like lite som den lille posen med ekstra sterke chilinøtter jeg fant i skapet i går kveld. Jeg tenkte jeg skulle kaste nedpå for å forhåpentligvis klarne opp litt i systemet, det hjalp selvsagt ikke – men da posen var tom kom Peter inn i stua og lurte på hva som luktet så innmari harskt.. Digg.

Resten av denne kvelden har jeg planer om å holde sofaen, ha nesesprayen innen rekkevidde (det står maks tre doseringer om dagen, er dette livsviktig å følge..?), se på “Sofa” i reprise og irritere vettet av Peter med hostingen. Ingenting er vel mer irriterende enn å høre på andres hosting, haha 🙂

Den eneste som ikke bryr seg nevneverdig, er den sprell levende og veldig trofaste varmeflaska som har holdt meg varm i hele dag ♥

/ God fredag, frisk eller syk!

I går gikk det opp for meg hva som er det beste med å blogge 🙂

Tenk at et innlegg om mitt glade liv uten “thigh gap” skulle spre seg som ild i tørt gress, runde 10.000 likes (fy flate!) og få hundrevis av kommentarer og delinger på Facebook. Jeg har ikke sett maken til engasjement noensinne og jeg er helt overveldet!

Kunne vært meg 🙂

La meg først få presisere at jeg absolutt ikke dømmer de som har valgt å legge seg under kniven, for det er selvsagt veldig mange grunner til at man velger å gjøre det. Problemet er når det å fikse på utseendet blir normalen – og jeg er opptatt av at operasjoner og inngrep ikke skal bli den enkleste løsningen på et problem, slik Sophie Elise beskrev det.

Kanskje spesielt lettpåvirkelig ungdom som sliter med ting på innsiden, som tror at en operasjon eller to vil løse alt – det er dette jeg vil til livs. Jeg vil ha tilbake jenters og gutters selvtillit, og jeg vil at man skal være stolt av den man er, akkurat sånn man er!

Og det var altså først i går det for alvor gikk opp for meg hvorfor det er så fantastisk å blogge. Og svaret på det fant jeg i innboksen min, for jeg tuller ikke når jeg sier at den var full av meldinger fra jenter i alle aldre som hadde lest innlegget mitt.

Noen av dem kunne fortelle at de slet med ekstremt lav selvtillit. Andre følte at selvtilliten var ganske ok sånn egentlig, men at den de siste årene hadde begynt å skli ut litt og at veien nå ikke var så lang til å vurdere operasjoner eller små “uskyldige” korrigeringer.

Så var det mødre i alle aldre som i altfor lang tid hadde irritert seg over at kroppen ikke lenger ser ut som før. Som ikke lenger liker å se seg i speilet, fordi det etter hvert har blitt umulig å se forbi alle “feilene”. Som ikke lenger tror på kjæresten som stadig vekk sier at han syns kroppen er vakker. Alle de mammaene som etter å ha lest min tekst, der jeg berømte min mor for å ha hatt et avslappet forhold til sin kropp – begynte å tenke over hva slags signaler de sendte videre til sine barn.

Og felles for alle disse tilbakemeldingene: De hadde lest mine ord og fått tilbake troen på at det er mulig å komme seg forbi alle de ulike hinderne. At det er håp for den lave selvtilliten. At dette var akkurat den påminnelsen de trengte, for å jobbe med å kvitte seg med tankene om at en “enkel” løsning hos kirurgen ville løse alle problemene på innsiden.

At det hjalp å lese om andre med en slapp mammakropp, og kanskje innse at det faktisk er helt normalt. At det er bra som forelder å gå foran som et godt forbilde – og vise barna at mamma er stolt av den hun er.

Er det rart jeg er glad her jeg sitter?! Så tusen takk. Til alle som har lest og likt, delt eller kommentert. Til alle som vil være med å ta tilbake selvtilliten 🙂

/ ♥

Folkens. Dere begynner å kjenne meg nå. Dere vet at jeg ikke føler meg truffet når det snakkes om at bloggere har et ansvar når de legger ut bilder av silikonpupper og opererte rumper.

For det første har jeg aldri lagt meg under kniven, for det andre har aldri kropp vært noe tema på denne bloggen. Men selv om jeg ikke føler at jeg bidrar til noe perfeksjonsideal eller økt kroppsfokus på bloggen min, så har jeg likevel noe veldig viktig jeg vil si.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I bring sexy back

Jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg ser videoen til Sophie Elise, der hun åpenhjertig snakker om hvordan hun ble påvirket av media, og sin egen hjerne som fortalte at hun ikke var bra nok. Og at hun istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, tok den “enkle” utveien – og satset på at plastiske operasjoner ville hjelpe på selvtilliten. Litt silikon på 18 års dagen, så ville angsten, de psykiske problemene og den dårlige selvtilliten forsvinne.

Men operasjonene hjalp jo ikke en dritt. Problemene er der fortsatt, men jenta fremstår som reflektert og mye mer moden for alderen enn jeg var som 22 åring – og hun har for lengst innsett at tingene hun sliter med sitter på innsiden, og at dette er ting hun må ta tak i selv.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det også kroppspress. Jeg husker jeg sammenlignet meg med de peneste jentene, og jeg var aldri fornøyd med kroppen min. Men ingen snakket om å få større lepper eller silikon i puppene eller å få utført intimkirurgi.

Gutter var det eneste jeg tenkte på på ungdomsskolen. Innser at det var en annen tid.

For det å operere seg nedentil er visst den nye greia akkurat nå. 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og mye tyder på at perfeksjonsidealet har nådd en ny kroppsdel. Det er mulig det er jeg som begynner å bli for gammel til å forstå, men hallo? Hvor i huleste skal dette ende?

Og når det gjelder denne intimkirurgien, så er det selvfølgelig ikke “ondter” det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og sårhet og skjennanse i hverdagen. Det handler kun om utseendet – ikke helsemessige årsaker. At de indre kjønnsleppene er for lange, at det ikke ser “normalt” ut. Hvordan i all verden ser en normal vagina ut, forresten? Sånne som pornobransjen serverer oss?!

Jeg har tenkt mye på hvor jeg hadde vært i dag, hvis det ikke var for den kjipe fortida mi. Rett før jeg fylte 19 år, ble jeg plutselig alvorlig syk, og dette satte naturligvis en stopper for alle mine planer. Livet mitt ble satt på vent i en veldig lang periode, og da skal jeg love deg at alt, absolutt alt ble satt i perspektiv.

Når det eneste som betyr noe er å få tilbake livet sitt, så tenker man ikke lenger på at magen godt kunne vært litt flatere eller puppene litt større.

Kanskje er det derfor det gjør så vondt å høre om alle bloggerne som forteller at de hver eneste dag får meldinger fra unge jenter helt ned i 10-12-års alderen, som lurer på hvor mye det er normalt å veie. Hvordan man kan få flatere mage. Hvor man kan operere nesa. Hvor mye det koster.

Dette er jenter som leser blogger daglig, ser bilder på Instagram, leser artikler i media. Som tror at det de ser er normalen.

Jeg får så lyst til å rope høyt, for det er jo ikke normalen! Å fikse på utseendet sitt er ikke normalen! Jeg sier ikke at de som har lagt seg under kniven er dårlige mennesker, jeg lurer bare på når det plutselig ikke lenger var bra nok å være som man er?

Etter to graviditeter – hvor den ene endte med keisersnitt og den andre vaginal fødsel, skal jeg love deg at jeg ikke ser ut som en pornostjerne nedentil. Jeg vetta søren hvordan jeg burde sett ut, men hadde jeg tatt en tur til intimkirurgen, ville jeg garantert fått beskjed om at det var litt av hvert å fikse på.

Og det er bare én av tingene. Etter at jeg fikk barn nummer to, har magemusklene mine nektet å trekke seg sammen igjen, hvilket betyr at så fort jeg spiser mat, ser jeg ut som jeg er tre måneder på vei.

Rumpa mi er et kapittel for seg, den forsvant i dagsuget av den siste fødselen, og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å finne den igjen.

Både den flate rumpa og baksiden av begge lårene er pyntet av en gjeng ivrige cellulitter. For å være ærlig vet jeg ikke når de slo seg ned der, det kan ha vært lenge siden, for de har i alle fall ingen planer om å gå noe sted.

De to slappe puppene som har produsert melk til den store gullmedaljen, er i dag pensjonert, og kan brukes som ørevarmere på en kald vinterdag. Det sier både litt om elastisiteten, men også om hvor begrensede bruksområder de faktisk innehar for tida.

Nesa mi er både skjev og litt klumpete, det ene øyet er mye mindre enn det andre, jeg har skjeve hornhinner og jeg er nærsynt. Tennene mine har hatt fire begynnende hull siden 1998, som jeg hver eneste kveld jobber med å holde i sjakk med tannpuss og tanntråd.

Jeg har ikke thigh gap (måtte google; “dette er en betegnelse på hulrommet som oppstår helt øverst på lårene, når man er så slank at lårene ikke møter hverandre når man står med bena samlet”), og jeg har grevinneheng på begge armene som disser når jeg vifter med flagget på 17.mai. Håret mitt har vært kommunefarget siden barndommen, og har blitt både tørt og livløst med årene.

Men dette er meg.

Og jeg er normal. Helt normal! Og jeg er god nok som jeg er.

Har jeg blitt såpass gammel og trygg på meg selv at det ikke spiller noen rolle lenger? Eller handler det om å lære seg å akseptere det man fikk tildelt fra starten av? At hvis man bare aksepterer at sånn er jeg, dette er meg – så blir man lykkeligere? Hadde jeg flaks som ble syk, og dermed ble tvunget til å tenke over hva som virkelig betyr noe her i livet?

Eller hadde jeg flaks som ble født med en hjerne som aldri har fortalt meg at jeg ikke er bra nok? Bør jeg muligens takke moren min, som bestandig har hatt et avslappet forhold til sin kropp – kanskje det å vokse opp med hennes trygghet har gjort meg til en tryggere person?

For jeg har det bra i min egen kropp. Jeg er 34 år gammel, og er sjeleglad for at ikke hodet mitt fikk anledning til å løpe løpsk da jeg var ung. Jeg er et levende bevis på at selvtillit ikke defineres av utseendet, og jeg vil så gjerne at operasjoner ikke skal bli sett på som den nye løsningen på alle problemer. Og at man heller kan være stolt av den man er, akkurat sånn man er.

Med eller uten thigh gap.

/ Ikke prøv å være noen andre – prøv å være deg selv 🙂

Jeg er ikke sånn innmari god på bil, og helt siden jeg fikk lappen som 18-åring har jeg brukt samme strategi enten batteriet har vært flatt eller viftereima har streiket: Ringe Pappa. Og det har funket bra til nå.

Jeg anser meg selv for å ha rimelig god kontroll i trafikken, med lukeparkering som eneste unntak. Jeg husker faktisk ikke at jeg lærte det på kjøreskolen, hvilket kan bety at kjørelæreren muligens glemte det.. Men jeg har et gavekort på lukeparkering liggende i skuffen som jeg fikk av mamma til jul i 2015. Mamma er nemlig helt utrolig god på lukeparkering, og har lovet å lære meg kunstene sine en dag.

Men så har det seg jo sånn at jeg lenge har drømt om at jeg en gang i tiden kommer til å skaffe meg en konebil med parkeringsassistent. Du vet, sånt ekstrautstyr som gjør at bilen lukeparkerer for deg. Hvor deilig hadde ikke det vært?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Vil du værra med meg hjem.. I natt..

Men etter i dag er jeg litt usikker på hva jeg tenker om akkurat det lenger.. For i dag skulle jeg i et møte, og hadde beregnet perfekt med tid, som jeg pleier hver gang ikke Peter “Notorisk forsinket” Kihlman er med. Jeg skulle parkere i et parkeringshus, og pleier bestandig å være litt ekstra på vakt ettersom jeg aldri har bulka bilen før – derfor må det jo skje på et eller annet tidspunkt.

Vi har sensor på bilen både foran og bak, som sier møysommelig fra når man nærmer seg hindere. Problemet er bare at den har (i mine øyne) en ganske stor sikkerhetsmargin, og derfor har jeg lært meg at når jeg skal parkere mot en vegg, så stopper jeg ikke når det piper litt og lyser grønt, heller ikke når det piper litt og lyser gult, men når det piper helt vanvittig og lyser rødt. Da blir det perfekt.

Problemet i dag var at det aldri begynte å pipe. Og da var det ikke sånn at det gikk opp et lite lys for meg, og at jeg for eksempel kom på at bilen hadde gått tre turer fram og tilbake fra Oslo på en uke, og muligens var så skitten at sensorene ikke registrerte en dritt. Neida, jeg satt bare og ventet på at bilen til slutt skulle ta til vettet og begynne å pipe. Så jeg kjørte litt til. Og litt til. Og litt til. Ingen piping. Det kunne jo ikke bety annet enn at det var et godt stykke igjen til veggen, det da?

Nei.

Definisjonen på en kjerring bak rattet

Akkurat da det sa “doink” tenkte jeg at det var da som pokker’n – hva i all verden var den lyden? Så gikk det plutselig opp for meg at det var min bil som hadde sagt “doink”.

Så nå har jeg i alle fall innsett at jeg skal stryke “Konebil med parkeringsassistent” fra ønskelista mi. Tør ikke tenke på hva slags utfall det kunne fått. Jeg skal heller innkassere gavekortet jeg fikk fra Mutter’n og lære meg lukeparkering the hard way.

P.S. Beklager til Peter som måtte finne ut dette ved å lese det på bloggen min. Eh… love ju!

/ Bedre med en kjerring bak rattet, enn to på taket

Både Mamma og Svigermor er av den omtenksomme typen, og det syns jeg spesielt blir synlig når de kommer på overnatting. For gjett hva de bestandig har med seg i baksetet i bilen? Sengetøy!

Det høres kanskje litt rart ut å ha med egen dyne og pute, for det har vi jo selvsagt liggende på gjesterommet fra før. Men for en småbarnsmor som har skittentøy opp til ørene og helt sikkert kunne satt på en vaskemaskin hver eneste dag hele uken, så er dette faktisk til stor hjelp!

Det er ikke sånn at jeg blir sur når gjester kommer på besøk uten sengetøy, altså – men det hjelper veldig å slippe å vaske sengetøy som har vært i bruk i toppen to netter. Og for oss som i tillegg har et flittig brukt gjesterom, er det ikke bestandig en mulighet å “la det ligge” til neste gang gjestene dukker opp heller.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Tommel opp for mammas dyne 🙂

Det blir riktignok litt skjevhet i regnskapet siden både Mamma og Svigermor blir oppriktig sure dersom vi tar med sengetøy når vi skal overnatte hos dem – men som Svigermor sier: – “Det blir noe annet for oss, vi er ferdige med stappfulle skittentøyskurver, vi!”

Men håndkle.. Det pakker jeg med 😉

/ Snille mødre – bra for meg, bra for miljøet!