Akkurat nå kunne det like gjerne vært søndag kveld, for denne lørdagen har vært altså sååå lang. Vanligvis pleier lørdagene å fise avgårde, men i dag har det gått ufattelig tregt!
Det kan jo ha noe å gjøre med at stakkars Muttern og Fattern har ligget som to slakt på sofaen siden i morges. Jeg sa ganske tidlig at det var forståelig hvis de ville dra hjem, men de mente at det var det samme hvilken sofa de lå på.. Som takk dyttet jeg i dem hver sin store smoothie fullstappet med grønnkål og ingefær og frossen brokkoli og spinat, og svigermors egenplukkede blåbær fra fryseren. Håper det gjorde susen 🙂
Ingen av dem har naturligvis hatt noe matlyst i dag, så da det nærmet seg middagstid sa jeg at jeg kunne stikke en kjapp tur på butikken og kjøpe noe godt. Jeg kunne lage hva som helst. Hva med den supergode ostepaien til Muttern? Den faller jo alltid i smak! Ikke..? Noe annet da? Hva som helst?
Etter fem sekunder pep det fra Fattern borte i kroken: – “Hva med en grandis, da..?”
Og sånn hadde det seg at det ble to pakker med god, gammeldags til middag i dag.
Heldigvis er de to minste i farta igjen, og i dag har jeg fått servert de lekreste retter fra lekekjøkkenet. Alt var til og med gratis siden det var lørdag! Dessuten har vi vært på en liten tur i skogen uten et eneste hosteanfall, så nå tenker jeg Peter gleder seg til å komme hjem fra Stockholm i morgen 🙂
Dagens oppturer:
Straks friske barn
Peter koser seg på tur
Husket å kjøpe hundeposer på butikken, etter å ha brukt lilla bleieposer i tre dager
Han nye programlederen på Barne-TV! Er det Anders han heter? Asså.. Wow! (Okei, kan ikke tro at dette ble et eget punkt.. Haha!)
Dagens nedturer:
Syke foreldre
Har begynt å hoste selv (Men kommer ikke til å bli like syk som de andre, basta)
Møtte Mormor på butikken, som syns det er for mye banning på bloggen nå (Unnskyld Mormor, jeg skal skjerpe meg!)
Nå skal jeg inn og sjekke bloggen til gubben for å se hvordan han har hatt det i Sverige i dag – tenk så koselig det er å være på tur med mor og far og de fire barna, akkurat som i gamle dager! Svigerfar jobbet i Stockholm for mange år siden, og har lenge snakket om at han kunne tenke seg å dra tilbake. Derfor fikk han tur i 70 årsgave, og har de siste ukene lagt opp en skikkelig helgerute med spisesteder og museer og annen moro han ville vise flokken sin. Utrolig trivelig!
Helt avslutningsvis må jeg bare beklage at jeg ikke har flere bilder å vise fra denne dagen, enn en pizza. Det er både litt trist og litt beskrivende på samme tid 😉
/ I morgen er en ny dag for nye bilder! Og mindre banning.
Jeg er helt fnisete her jeg sitter, haha – for dette ser ut til å bli en spesiell helg!
Tidligere i dag skrev jeg at Mamma og Pappa skal sove her i helgen, for å hjelpe meg med to små natthostere. Peter skal på skikkelig familietur med foreldrene og tre søsken, og kommer ikke hjem før på søndag.
Men da det ringte på døra kvart på seks i kveld, tok det ikke mange sekundene før jeg innså at det kommer til å bli en.. Interessant helg..
For da ungene åpnet døra og hoppet rundt seg selv av glede, stod Pappa på trappa og smilte tappert. Han så virkelig ikke frisk ut, stakkar. Hakk i hel fulgte Mamma, som serverte en real hostekule før hun i det hele tatt rakk å ta av seg skoene..
– “Har dere blitt dårlige?”, spurte jeg bekymret.
– “Ja”, mumlet Fatter’n med tett nese, “Vi tok sjansen på å komme likevel. Du trenger hjelp, og siden vi begynte å få vondt i halsen samtidig, to dager etter at vi passet ungene i forrige uke.. Så er det vel ingen tvil om hvor smitten kommer fra..”
Eh.. Så da Peter og jeg fiffet oss på bloggfest i forrige uke, spredde barna våre hosteviruset videre til to snille besteforeldre.
Dette er ståa akkurat nå:
Sammen i tykt og tynt <3
Endelig ser det ut til at ungene mine begynner å bli klare for hverdag igjen på mandag, men jeg er ganske usikker på de to som ligger i sofaen og hoster og snørrer og nyser om kapp.
Det eneste som kan toppe denne skjebnens ironi, er hvis Mamma og Pappa har dratt med seg et nytt og spennende virus som bryter ut i full blomst hos både ungene og meg mandag morgen.
I såfall tror jeg Peter får booke om flybilletten sin og bli en uke ekstra 😉
Nå som jeg faktisk har vunnet en pris for denne bloggingen min, har jeg bestemt meg for å poste innlegg litt sjeldnere. Jeg har ikke så mye tid lenger, siden jeg må svare på alle henvendelsene som tikker inn, samtidig som jeg må passe på så jeg ikke faller ned fra den rosa skyen min.
Haha, neeeida 😉 Denne uka har det derimot gått trått på bloggen fordi det som kjent er sykdom i hus, og det blir ganske synlig når det dukker opp en sykedag på en blogg og man ikke får lagt ut noe innlegg.
Men nå er jeg altså så optimistisk! Jeg har all tro i verden på at helgen kommer til å gjøre susen, sånn at mandagen blir starten på en super uke med friske barn og god stemning. Ta fra meg håpet og jeg er dau 🙂
Akkurat nå går vaskemaskinen for full pupp med sengetøy, jeg ser for meg at hosten nå vaskes ut. Hosten, og all nervøsiteten før Vixen. Det skal bli digg å legge seg i kveld!
Kan ikke tro at jeg faktisk hadde et arkivbilde av meg selv i senga X-)
Det morsomste som har skjedd den siste uka, er at jeg har fått tre forskjellige mailer fra folk som lurer på om jeg kan tenke meg å holde foredrag om blogging. Det er altså så morsomt, med tanke på at jeg har skrevet om sceneskrekk hele den siste måneden. Enten det, eller så har de fått med seg at jeg har sceneskrekk, men tror at den nå er borte siden jeg klarte å gå opp på scenen å ta imot prisen jeg vant..
Men noe annet som er vel så trivelig, er at innboksen min er full av fan-mailer! Hvor kult er ikke det, da! Jeg som liker å skrive fan-mailer til andre, og nå får jeg dem selv. Har høytlesning for Peter, og det blir altså så god stemning i stua. Fan-mailer er sjukt undervurdert, spør du meg.
I dag reiser Peter til Stockholm sammen med moren, faren og tre søsken, og det tror jeg er helt perfekt timing. Jeg har liksom innfunnet meg med at barna blir friske når de blir friske, men Peter er litt mer “nå har de vært syke så lenge at nå får vi bare sende dem i barnehagen.” Han trenger virkelig å komme seg litt bort nå, og jeg er såpass bortskjemt at jeg har fått Mamma og Pappa til å sove hos meg i helgen.. Jeg er riktignok 34 år, men man blir vel aldri for gammel for litt hjelp 😉
Er det noen småbarnsforeldre som vennligst kan bekrefte at virusene som herjer om dagen er av den seige sorten..? Det skyldes sikkert karma etter en snill høst med lite sykdom, men nå føler vi at det begynner å bli greit!
Vi er nå godt inne i uke tre med syke barn, og selv om det selvfølgelig er verst for de to små som hoster seg grønne – så kikket Peter fortvilet på meg i sta før han hvisket skremt:
– “Herregud Christina.. Tenk om dette sykdomsgreiene her aldri tar slutt!”
Og akkurat det fikk meg til å tenke på da hele familien ble smittet av hånd- fot og munnsykdom rett før jul i fjor, og Peter og jeg ble så dårlige som vi aldri har vært, verken før eller siden. Innimellom må jeg faktisk ta fram dette bildet av Peter, for å minne meg selv på hvor forferdelig dårlig stelt det var en ukes tid, haha:
Her snakker vi altså om et virus som gir utslett i munnen, og på hender og føtter (og hos enkelte tydeligvis i ansiktet), og som smitter ekstremt lett. Vi fikk det selvfølgelig i hus via barnehagen, og hos oss fikk det full uttelling.
Jeg slapp heldigvis unna utslett i ansiktet, men halsen var altså så vond at jeg levde på lollipop-is i fire dager. Husker jeg holdt på å ringe inn til Norsk Helseinformatikk og be dem endre teksten på nettsidene deres, da jeg oppdaget at de klassifiserte sykdommen med “mildt forløp”. For noe tull!
Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe; etter den grusomme runda i fjor fikk immunforsvaret vårt seg en skikkelig boost! Vi voksne har vært veldig lite syke det siste året, og det liker jeg å tenke at vi kan takke hånd-, fot- og munnsyken for 😉
Da vi var i Oslo fra torsdag til fredag i forrige uke, virket det som om begge barna var på bedringens vei, men i helgen var det som om forkjølelsen blusset opp på ny. Enten det, eller så er det et nytt virus som herjer. Either way: Blæh.
Hver kveld tenker jeg at i morgen kommer en ny dag! Da er vel de de to små klare for barnehagen igjen.. Men så følger en natt med hosting og lite søvn, og vi er alle helt i ørska dagen etter. Og alt snørret.. Det vil jo seriøst ingen ende ta!
Men skulle denne virusrunda medføre et styrket immunforsvar som vi voksne fikk etter hånd-, fot- og munnsyken i fjor, ja så sier vi ikke nei takk til det, altså 🙂
/ God bedring til alle små og store sjuklinger der ute!
Jeg pleier alltid å havne litt i tenkeboksen etter en tid med mange baller i lufta. Du vet, den “hvordan i huttiheita endte jeg opp her”-tenkeboksen.
Hadde noen sagt til meg for bare noen måneder siden at jeg kom til å stå på en scene og ta imot en pris, hadde jeg ledd høyt. Virkelig skrattledd. Og det sykeste av alt er jo at veien fra å bare være meg – til å bli et stjerneskudd på blogghimmelen, ikke er annet enn en hel haug med tilfeldigheter!
Og det sprøeste av alt, er at hele reisen startet på et hotell på Gran Canaria for litt over fire år siden:
På denne tiden jobbet Peter som tekstforfatter i et reiseselskap, og hadde fått et tilbud på en ferie vi simpelthen ikke kunne takke nei til.
Det var bare det at ingen av oss egentlig var spesielt gira på å reise. Sønnen vår var bare åtte måneder, og vi syns det var slitsomt med både varme og sol. Men etter å ha tenkt oss om ganske lenge, fant vi ut at det ville bli godt for oss alle med en liten ferie.
Og det har vi virkelig ikke angret på siden. Okei, så ble det en ganske kjip ferie hvor vi tilbragte mye tid på hotellrommet, men hadde vi ikke dratt, så vet jeg jaggu ikke om jeg hadde sittet her og blogget akkurat nå.
For hver kveld ble vi nemlig sittende på balkongen, Peter med den svarte notatboka si, der han skrev ned tanker og ideer som poppet opp hos oss begge. Rett før vi reiste hadde han vunnet en skrive-konkurranse, og redaktøren på nettstedet hadde blitt så begeistret for teksten hans at hun ringte Peter for å høre om han ikke kunne tenke seg å skrive mer.
Og vips, så var et lite blogg-frø puttet i jorda.
Da vi returnerte til Norge etter en uke, var den svarte boka fullstappet med potensielle historier – og ikke lenge etter så “Pappahjerte” dagens lys. Jeg stod bak og heiet i kulissene, men hele tiden på én betingelse: At det ikke skulle postes bilder av meg.
Så bestemt var jeg på at jeg ikke ville vise meg på bloggen, at jeg i 2015 brukte i underkant av 1 uke på å bestemme meg for om jeg syns det var greit å legge ut dette bildet:
Haha! Det har aldri ligget i min natur å like oppmerksomhet. Jeg elsker å snakke med mennesker, bli kjent med nye folk – og jeg hilser gjerne på ukjente jeg møter på gata. Men denne typen oppmerksomhet.. Det er noe helt annet.
De siste dagene har jeg altså tenkt mye på hvor lang tid det har tatt meg å komme dit jeg er i dag. Først stå i kulissene gjennom hele prosessen til Pappahjerte, så mine begynnende gjesteinnlegg, deretter være med på Bloggerne (det tok som dere vet et halvt år i tenkeboksen før jeg takket ja) – og så oppstarten av min egen blogg.
Hvor mange ganger jeg har måttet hoppe ut av min egen komfortsone er vanskelig å si. Men stort sett har det jo gått bra! Kanskje ikke da jeg freaket helt ut og måtte avlyse et radiointervju på P1, men direktesendte ting får være unntaket.
På torsdag klarte jeg til og med å stille til fotografering i presseveggen, som lenge har vært noe av det grusomste jeg kan tenke meg. Eller som Peter så elegant sa da han snakket med en reporter: “Å posere i presseveggen er det verste som kan skje et menneske, kanskje med unntak av å sitte fast på et enormt fjell og måtte drikke sin egen urin”
Eh, vi sitter på en rosa sykkel.. (Foto: Christian Zervos)
Og den presseveggen.. Det gikk jo bra, det og.
/ Tre ganger hurra for tilfeldigheter – og å karre seg ut av komfortsonen! 😉
Tenk at det har vært helg, haha! For en som var overbevist om at hun ikke kom til å overleve torsdagen, føles det som et mirakel at det faktisk kom en fredag og en lørdag, og atpåtil en søndag 🙂
Litt som da jeg lå på fødestua og var overbevist om at hele verden hadde stoppet opp fordi jeg lå der og pustet og peste som en hval. Husker faktisk jeg ble mektig irritert da jeg forstod at livet på utsiden av vinduet gikk videre som om ingenting spesielt var i ferd med å skje..
Det har i grunnen vært en helt vanlig helg også, bortsett fra det faktum at Peter og jeg fortsatt svever rundt på hver vår sky, da. Det syns jeg faktisk vi skal fortsette med så lenge vi kan, for det er først nå det begynner å gå opp for oss at det jaggu er en bragd å ha dratt med seg TO priser hjem fra bloggverdenens Oscar-utdeling 🙂
Det er jo ikke til å stikke under en stol at vi er litt nyforelska igjen også, for vi vant jo ikke bare et par priser – men et helt døgn med barnevakt og hotell og tid for oss selv og en nydelig frokost som ble fortært i fred og ro. Uten vannglass som veltet, knekkebrød som gikk i bakken, leverpostei-fingre, våtservietter eller søskenkrangling.
Også hadde jeg helt glemt hvor moro det er når man har vært på fest sammen og stadig kommer på ting som skjedde i løpet av kvelden.. Som da Peter glemte at han hadde sagt ja til å være med på livesending på Dagsrevyen kl. 21.08 presis – men ble stående utenfor toalettene og prate med Markus Bailey isteden.
Eller da vi hilste på Makeup-Malin og Peter klarte å bable i vei om at han forbandt stemmen hennes med dobesøk, siden frua hans ofte sjekker snappene hennes hver gang hun er på do.. Makeup-Malin så ikke sånn veldig imponert ut.
Og da jeg ble stoppet av en jente som ville takke meg for at jeg hadde delt videoen til Av-og-Til rett før jul, den med den lille jenta som telte alkoholenhetene til faren sin på julaften. Hadde det ikke vært for nervene mine hadde jeg begynt å grine, for hun fortalte at det var hun som var den lille jenta. Det var hennes historie.
Dessuten har jeg sett på bildene at jeg fikk en klem av Ingrid Håvik da jeg tok imot prisen. Vokalisten i Highasakite! Jeg elsker Highasakite! Håper alle dere som rakk å sikre dere en billett til konserten i Spektrum i mars, sender meg noen gode tanker når dere koser dere glugg 😉
Jeg er selvfølgelig helt utslitt enda, men det har i alle fall gått opp for meg at verden ikke gikk under! Og det jeg gleder meg mest til akkurat nå, er å kunne skrive om andre ting enn nervøsitet i tiden framover 😉
Også skal jeg prioritere å svare på kommentarer, for dere er jo så himla ålreite som tar dere tid til å legge igjen noen ord! Den søte lillesøsteren min lurte på om jeg også måtte gråte en skvett når jeg leste kommentarfeltet mitt for tida.. Og det kan jeg bekrefte at jeg gjør ♥
Det var litt av et syn som møtte meg da jeg åpnet Mac’en min i morges. Der poppet nemlig alle de siste fanene opp, som jeg har hatt liggende i nettleseren de siste dagene. Og der var det mye snask, gitt!
Først lå “Frykt for å snakke i forsamlinger”, så “Hvordan takle nervøsitet”, før “Tips for å overvinne sceneskrekk”. Så fulgte diverse sider i google, blant annet hva som er det verste som kan skje når nervøsiteten bikker over, haha..
Jeg vet jeg har gnåla mye om sceneskrekken min de siste ukene, men det har rett og slett ikke vært mulig å komme unna. Frykten har vært så ekte og så forferdelig, at jeg har vært konstant kvalm i flere dager.
Samtidig som jeg var overbevist om at Espen Hilton kom til å stikke av med seieren, så var det jo ikke til å komme unna at det var en ørliten mulighet for at det faktisk kunne bli meg. Og det føltes virkelig ikke bra.
På torsdag gikk jeg inn i overlevelsesmodus da Peter og jeg satte oss i bilen i retning Oslo. Dagen hadde startet så altfor tidlig, etter en veldig urolig natt. Planen var derfor at jeg skulle sove en times tid når vi ankom hotellrommet på ettermiddagen, før vi skulle på preparty for finalistene som startet klokka 18.
Så hadde vi altså glemt å ta hensyn til Oslos rush-trafikk. Da jeg endelig fikk slengt meg ned på hotellsenga var det bare én time igjen til vorspillet startet, og ikke bare begynte det å bli knapt med sovetid, nervene var i ferd med å tappe meg for alt av krefter. Jeg var helt pære gåen, men adrenalinet gjorde at jeg aldri i verden hadde klart å sovne, om jeg så hadde prøvd.
Så jeg klappet sammen. Jeg var utslitt, kald, trøtt, lei meg, oppgitt, uttafor, nervøs, på grensa til panisk. Jeg begynte å grine, og sa til Peter at dette ikke kom til å gå. Jeg hadde så sinnssykt lyst til å sparke de forbanna nervene en viss plass, men jeg visste virkelig ikke hvordan jeg skulle få det til. Derfor bestemte jeg meg for at jeg heller fikk droppe hele dritten. Det er en grense for hvor langt man kan pushe seg selv, og jeg hadde nådd min.
Så da begynte vi å krangle. Peter fikk vel også noia, men på en annen måte enn meg. Det eneste jeg ønsket var at han skulle leggge seg ned ved siden av meg, si at han forstod meg og kanskje foreslå at jeg bare kunne legge meg for kvelden mens han dro på Vixen alene.
Men det skjedde jo ikke. Peter hadde nemlig lest et sitat fra en psykolog, om at: “Den som har sceneskrekk, skal ikke til legen, men på scenen”. Jeg prøvde å argumentere mot, ved å si at ting hadde vært annerledes hvis jeg bare ikke hadde vært så trøtt, så sliten. Jeg hadde bestemt meg, og det var ingenting han kunne si for å få meg til å endre mening.
På et tidspunkt husker jeg han begynte å le, og det var da han spurte meg om det ikke kom til å være litt flaut å sitte på hotellrommet hvis jeg mot formodning kom til å vinne. Jeg svarte at “det ville faktisk bare være bra, for da kunne jeg gi alle med sceneskrekk et ansikt”.. Haha 🙂
Plutselig gikk Peter og la seg på senga. Han kom ikke til å dra hvis ikke jeg ble med. Jeg så at han ikke tullet, så da hikstet jeg enda mer. Men mannen lot seg ikke rokke.
Klokka var 18.15, prepartyet var godt i gang – og der lå Pappahjerte og Konatil under hver sin dyne mens minuttene sneglet seg avgårde. Det var Peter som til slutt brøt tausheten:
– “Ja, folkens.. Som dere ser så er ikke jeg Konatil.. Jeg er bare han bedritne typen til Konatil.. Jeg visste tydeligvis ikke hva sceneskrekk var før jeg møtte Christina. Vinneren av “Årets Sceneskrekk” skulle egentlig ligget under dyna på hotellrommet nå, men hun sitter rett der nede. Den eneste muligheten for å få henne med hit i kveld, var nemlig at jeg måtte gå opp og hente prisen for henne hvis hun vant. Så tusen tusen takk! Jeg vet at hun sannsynligvis ville takket meg, så takk til meg”
Innen han var ferdig, lo jeg så jeg hikstet. Peter fortsatte:
– “Herregud, jenta mi. Jeg henter prisen for deg om du vinner! Det går så bra! Nå drar vi på fest og koser oss, okei? Få på deg kjolen! Vi har dårlig tid!”
Jeg lå helt stille mens jeg tenkte så det knaket. Bare tanken på at Peter kunne hente prisen hvis jeg vant, gjorde at den iskalde kloen rundt hjertet begynte å slippe taket. Var det bedre å ta en liten tur, prøve å kose seg og dra hjem rett etter prisutdelingen? Hadde jeg krefter nok? Hvor hard kom smellen til å bli etterpå? Ville det være verdt det?
Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Men plutselig spratt jeg opp av senga, kastet meg i dusjen, hoppet inn i kjolen og dro på meg skoa. Jeg lakket neglene i turbofart (ett midt-på-treet dekkende strøk) mens jeg tenkte: “Fy fasan – den som gir seg er jo en dritt! Ta deg sammen nå, jente!”
Vi rakk ikke noe preparty, og det var fullt av folk da vi ankom Grand. På utsiden stod Thomas Hayes og tok selfies med en skokk med jenter, og på innsiden virret Harm og Hegseth mens de prøvde å komme fram til presseveggen. Klemmer og hei og hopp og blitzregn og mikrofoner. Jeg var nok litt rød i øynene fortsatt, men ingen visste at det skyldtes strigråt for tjue minutter siden.
Minuttene føk avsted, og plutselig var det duket for prisutdeling. Jeg følte meg rolig, for jeg hadde bestemt meg for å ikke gå opp på scenen hvis jeg kom til å vinne. Litt flaut, men samtidig forståelig. Herregud, folk er mer redde for å snakke i store forsamlinger enn å dø! Leserne mine ville forstå.
Vi satte oss ned sammen med Kristin “Styleconnection” og samboeren Dennis. Jeg har alltid tenkt at Kristin har stålkontroll på nervene og at hun elsker oppmerksomhet, men plutselig snudde Dennis seg mot oss, og ristet på hodet mens han sa: “Herregud, Kristin er så nervøs..”
Peter blunket til meg, før han strøk meg på ryggen. Så begynte jeg å vri tankene mine rundt. Var det kanskje flere i dette rommet som hadde litt noia sånn som meg..? Rommet var dessuten mindre enn jeg hadde fryktet på forhånd. Okei, så var det stappa fullt av folk, men jeg tuller ikke når jeg sier at nervøsiteten var til å ta og føle på.
Og den nervøsiteten tilhørte plutselig ikke lenger meg! For da de første prisene ble delt ut, prøvde jeg å se etter om vinnerne så skjelvne ut. Jeg tror Peter forstod hva jeg drev med, for han lente seg over til meg og hvisket:
– “Ser du? Alle er nervøse! Dessuten er det nok å si takk. Bare takk! Jeg gjør det for deg, altså. Men si fra hvis du tror du klarer det selv. Du hadde klart det, jenta mi.”
Så vant Peter “Årets Livsstilsblogg” og jeg ble så sjokkert og glad at jeg glemte tid og sted. Herregud for en følelse! Etter fire år med nominasjoner, så vinner han en kategori hvor han danker ut selveste Fotballfrue, Sophie Elise, Mamma til Michelle og Styleconnection.. Hæ? Jeg er så stolt!
Ikke lenge etter var det pause, og jeg var på vei mot toalettene da en dame huket tak i meg.
– “Hei, jeg må bare høre hvordan det går med nervene dine.. Jeg heter Kristin Grøntoft, og jeg sitter i juryen.”
Først ble jeg helt satt ut, for jeg skjønte ikke hvordan hun kjente igjen meg, lille meg, blant alle de kjente fjesene – så begynte jeg å bable om at det var like før jeg måtte kaste inn håndkledet, at det hadde vært noen tøffe uker med mye sykdom hos begge barna, at jeg har vanvittig sceneskrekk og at jeg helst ville ligget under dyna akkurat nå. Ikke det smarteste å si til en som sitter i juryen, men hun smilte medfølende før hun humret:
– “Jeg vet jo det, da. Jeg sitter i juryen.. Jeg har lest bloggen din opp og ned i mente i lang tid nå, så jeg føler jeg kjenner både deg og Peter godt! Beklager at jeg ikke har lov til å si noe, for jeg har forstått at du er virkelig nervøs.”
Vi ble avbrutt av noen som huket tak i jurymedlemmet, og plutselig var pausen over og vi fant plassene våre i salen igjen. Fremføringen til Tone Damli husker jeg nesten ikke, for på det tidspunktet hadde jeg bestemt meg. Hvis jeg vant, skulle jeg opp på scenen. Jeg skulle klare det. Faen heller, skulle all denne nervøsiteten ha vært til ingen nytte? Alle dagene jeg hadde ligget og grublet på hvordan jeg skulle klare det? Alle dagene der jeg hadde vært fraværende kjæreste, en fraværende mamma, og det til ingen nytte? Nei, for helvete.
Etter dette husker jeg ingenting. Og jeg kan ikke skylde på alkohol, heller. Jeg vant. Jeg gikk opp på scenen. Jeg taklet den forbanna scenefrykten. Jeg overgikk meg selv, jeg vant så mye mer enn en pris.
Og det rareste er jo at alle sier at jeg ikke virket nervøs i det hele tatt. De skulle bare visst. Fra fosterstilling og krampegråt til Årets Stjerneskudd og takketale..
Nå håper jeg at jeg likevel har klart å gi sceneskrekken et ansikt. Bare på en helt annen måte enn jeg hadde sett for meg 🙂
/ Takknemlig klem fra utslitt blogger under pleddet i sofaen <3
Gjett hvem som har måttet klype seg utallige ganger i armen i dag, for å finne ut om gårsdagen bare var en drøm.. Årets Stjerneskudd! Det er fortsatt ikke til å tro – tenk at jeg vant!!
Jeg er så stolt at jeg holder på å kaste opp. Akkurat det kan faktisk skyldes den intense nervøsiteten som har gjort at jeg har vært konstant kvalm i tre dager nå – tror kroppen min går på autopilot fortsatt 🙂
Jeg gleder meg til å fortelle alt om kvelden, for det var altså så på hengende håret at jeg droppet hele dritten i går, og ble liggende i fosterstilling på hotellrommet isteden. Nerver er pokker ikke til å spøke med!
Mer om det i kveld, nå skal vi sjekke ut av hotellet og suse hjemover til de to små barna våre 🙂
Tusen hjertelig takk til alle som nominerte meg, stemte på meg og hadde trua. Love you, guys!
Fytti flate. I morra smeller det.. Årets store blogg-event går av stabelen, og som de fleste nå vel har fått med seg, er både Peter og jeg finalister. Vi setter snuta mot hovedstaden i skikkelig småbarnsforeldre-modus, med tidenes oppladning i bagasjen:
To uker med to syke barn, mengder med snørr og en hoste vi aldri har opplevd maken til. Wohoo!
Nå har nesa mi begynt å knirke litt også, akkompagnert av en umiskjennelig sårhet i halsen. Vanligvis ville jeg avlyst morgendagen for lengst, jeg er supersliten og har mest lyst til å legge meg under dyna – men så mye som jeg har klaget over sceneskrekken min her på bloggen, så kan jeg jo ikke det! Haha, absolutt ingen ville jo trodd meg om jeg sa jeg var for dårlig til å dra 😉
Det er forresten helt absurd, for samtidig som jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å stikke av med seieren, så sier alle at jeg må forberede en liten takketale i tilfelle. Og det er jo derfor jeg blir nervøs! Det går ikke an å forberede en takketale samtidig som man vet man ikke vinner!
Jeg har faktisk vært inne på tanken om jeg ikke bare skal sende en liten mail til et av jury-medlemmene for å forklare “situasjonen” – sånn at jeg kanskje kunne fått et lite hint.. Fordi: For første gang på evigheter skal Peter og jeg på vift, vi har fått barnevakt og alt er på stell. Og her sitter jeg og gruer meg. Det hadde vært så fint å vite! Jeg er sikker på at juryen ville forstått.. Men da jeg nevnte det for Peter, sa han i en streng tone: “Det gjør du ikke. Seriøst, Christina.”
Men sett bort fra frykten, så er kveldens antrekk i alle fall klart, og jeg innser først nå at jeg har plukket ut en kjole jeg fint kunne hatt på i en begravelse.. Det kan jo ikke være tilfeldig. Det eneste jeg husker fra Vixen i fjor var at det var en overvekt av folk som helst ville skille seg ut i mengden, derfor går jeg for motsatt taktikk. Kanskje slipper jeg unna presseveggen også 😉
Dette bildet fra Vixen i fjor sier det meste, haha.. New dress, same color X-)
Jeg kjøpte forresten et par nye pumps rett før jul, sånn at jeg skal få litt lengre bein og ruve littebitt høyere i terrenget. Det var bare det at jeg helt hadde glemt at jeg har kommet i en alder hvor komfort faktisk går foran stil.. Derfor er pumpsene i siste liten byttet ut med noe langt mer behagelig, for hvis jeg først skal på fest og være dødsnervøs, skal jeg i alle fall ikke ha på høye hæler! Skjønner ikke hva jeg tenkte på.
Det hjalp faktisk litt på noiaen min da jeg leste en undersøkelse som viste at folk er mer redd for å snakke i store forsamlinger enn å dø. Haha, huff, det er jo helt tragisk! Men det betyr jo bare at mange må ha det akkurat som meg.
“Årets Sceneskrekk” kupper jeg uansett i morgen, enten jeg må opp på scenen eller ei 🙂
Det var kveld, vi hadde nettopp spist kveldsmat, og jeg var på badet i 2. etasje med eldstemann. Han stod i dusjen med øynene lukket og med et fornøyd smil om munnen, mens han nøt hver eneste varme vanndråpe til fulle.
Lillesnuppa var allerede i seng, og Peter satt nede på kjøkkenet. Plutselig hørte jeg at det ringte på døra, og Teo satte i å bjeffe som vanlig. Han begynner kanskje å bli gammel, men rollen som trofast vaktsjef er fremdeles en viktig del av hverdagen 😉
Det var såpass mye støy på badet, at jeg ikke hørte noe som helst nedenfra – men fordi Teo hadde sluttet å bjeffe, forstod jeg at Peter måtte ha åpnet døra.
Minuttene gikk, og jeg begynte å bli nysgjerrig på hvem som hadde stukket innom. Det er sjeldent folk kommer uanmeldt i disse dager, dessuten var det litt i seneste laget til at det kunne være et nabobarn som kom for å leke.
Jeg åpnet baderomsdøra, og skulle akkurat til å rope på Peter da jeg hørte en kjent stemme. En veldig kjent stemme. En stemme jeg ikke hadde hørt på veldig lang tid..
Eh.. Eksen min..?
Jeg holdt pusten mens jeg lyttet, overbevist om at jeg måtte ha hørt feil. Men nei, nedenfra hørte jeg klart og tydelig at Peter stod i døråpningen og snakket med min eks-kjæreste. Ikke bare min eks-kjæreste heller forresten, vi hadde vært samboere i mange år.
Hva i all verden gjorde han her..? Vi skiltes riktignok som gode venner da det ble slutt, men etter hvert som vi begge etablerte oss på nytt, har vi naturlig nok hatt minimalt med kontakt.
Jeg røsket mobilen opp av lomma for å sjekke om han kanskje hadde prøvd å ringe meg, eller sendt en melding før han dukket opp på døra. Men nei, ingenting.
Jeg holdt et øye med dusjen, mens tankene raste i hodet mitt. Hva i alle dager skulle jeg gjøre? Late som ingenting og la Peter ordne opp i hva enn det måtte være? Få sønnen min ut av dusjen, traske ned trappa, hilse på gjesten og si: – “Næmmen, er’e deg da? Ute og går?”
Mens jeg stod der og holdt pusten, la jeg plutselig merke til den åpenbare gode stemningen i etasjen under meg. Rimelig absurd og ganske uvirkelig, men det hørtes rett og slett ut som om det var to kompiser som slo av en prat, der latteren satt løst.
Plutselig ropte den lille i dusjen at han var ferdig, og jeg hoppet inn på badet og lukket døren kjapt etter meg. Men bare et par sekunder etter, åpnet døren seg igjen, og Peter kom inn mens han sa:
– “Gå ned, du! Jeg tar over her, du har besøk.”
Jeg satte øynene i Peter mens jeg hvisket:
– “H v a v i l h a n ?!”
Men Peter ristet bare spørrende på hodet til svar, så til tross for antydning til noia, kremtet jeg, rettet på joggebuksa (!) og nikket til Peter. Så gikk jeg ned.
Ute på trappa satt eksen min på huk mens han klappet Teo. Da han hørte meg, snudde han seg rundt og smilte, før han sa:
– “Hei! Ikke meningen å avbryte midt i kveldsrutinene deres altså.. Men jeg skulle innom en kompis rett borti gata her, og fant ut at jeg kunne stikke bortom med denne posen med gamle papirer i samme slengen. Det er ditt alt sammen. Skulle levert det for lengst, men du vet.. Tida flyr.”
Det eneste jeg klarte å tenke var: For en utrolig trivelig ting å gjøre, å komme uanmeldt sånn helt uten videre – bare for å levere noen gamle papirer han godt kunne dumpet i søpla for lengst.. Å ringe på døra en kveld midt i uka, uten å vite hvem som kom til å åpne. Kanskje var det eksen, kanskje var det den nye samboeren til eksen. Og alt det, bare for å levere noen gamle papirer han ikke hadde hatt samvittighet til å kaste?
Vi snakket sammen en liten stund, før jeg takket for at han hadde tatt vare på posen for meg, og at han atpåtil bød på hjemlevering. Da jeg lukket døra bak meg, var jeg fortsatt litt satt ut av hele den merkelige situasjonen – men mest av alt veldig spent på hva Peter kom til å si. Det er tross alt ikke hver dag eksen til dama di ringer på døra..
Ville han bli sur? Ville stemningen bli anspent? Ville han mistenke at jeg hadde hatt kontakt med eksen bak hans rygg?
Mer rakk jeg ikke tenke før Peter kom ned trappa. Jeg holdt pusten på nytt, spent på hva som ville komme – men da jeg snudde meg rundt møtte jeg verdens største smil:
– “Fy flate, han var trivelig! Hvorfor i all verden gjorde du det slutt med ham?”
