Fy flate, nå var det godt å legge forrige uke bak seg – jeg kan ikke huske sist jeg var mer klar for en ny uke.. Jeg kan heller ikke huske sist jeg ikke postet noe på tre dager, men i helgen var jeg rett og slett helt tom i skrotten.

For det er ikke lett å forstå seg på dette blogg-greiene. 9 av 10 dager er det utrolig morsomt – men innimellom tar det pokker’n meg pusten fra deg også. På en skikkelig dårlig måte.

Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg følte meg så ræva. Jeg hadde skrevet om noe jeg mener er viktig, om at barn fortjener å feire jul uten å bekymre seg for andres alkoholinntak. Innlegget fikk 20.000 likes – sånt skjer så godt som aldri. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som har delt ordene mine på Facebook, og jeg har mistet oversikten over hvor mange meldinger som har strømmet inn fra folk som ville takke for at jeg brukte stemmen min.

Alt dette er jo helt fantastisk og jeg er så glad!! Men likevel.. Så var det denne bismaken jeg følte på, det var noe som ikke stemte helt.

Rett før helgen fikk jeg en åpenbaring. Det var Peter som satte meg på tanken, da jeg sa at jeg ikke trodde jeg kom til å orke å svare på de 165 kommentarene som lå og ventet i kommentarfeltet. – “Nå må du slippe taket, for nå har innlegget begynt å leve sitt eget liv”, sa han.

Og det var det! Innlegget mitt hadde begynt å leve sitt eget liv, jeg hadde mistet kontrollen over min egen historie om min helt uskyldige opplevelse rundt julefeiringer i barndommen. Jeg kjente spesielt at det stakk i magen, da jeg leste ingressen journalisten i VG hadde skrevet:

 

(Skjermbilde vg.no)

 

“En julefeiring med alkohol” høres i mine ører ut som en vill fyllefest, og som en venninne så treffende sa det: “Folk som ikke kjenner dere, må jo tro at du satt og klamret deg til tanta di mens resten av familien ravet rundt..”

Dette er jo ingen stor greie, men for meg føltes det plutselig skikkelig uggent. Jeg følte jeg hadde hengt ut noen som virkelig ikke fortjente det – og det hjalp ingen verdens ting at jeg to ganger i teksten hadde presisert: “Jeg husker faktisk ingen episoder der noen ble overstadig beruset etter å ha drukket for mye akevitt eller øl til maten.”

Jeg begynte å føle at jeg var feil person til å fronte en så stor sak – for jeg hadde jo aldri opplevd julefeiringer som var preget av alkohol.

Men så, midt oppi all uggenheten i helgen, skjedde noe ganske fint. Jeg skulle ordne et par småting på kjøpesenteret før jeg skulle plukke opp Peter på hjemveien, og var litt småstressa som vanlig. Så da jeg oppdaget noen damer ved en stand foran matbutikken, skulle jeg til å småløpe forbi. Jeg så ikke hva de reklamerte for, men jeg hadde uansett ikke tid til verken strømbytte eller ny mobiloperatør eller innmelding på treningssenter akkurat da.. 😉

Men idet en av damene kom gående mot meg, kastet jeg et blikk på den store plakaten de hadde satt opp. Og der lyste ordene “Gi flere barn en alkoholfri jul” mot meg. Jeg bråstoppet, og den stakkars dama fra standen som kom gående, må jo ha lurt på hva som gikk av meg..

Jeg ble så paff over tilfeldigheten, at jeg begynte å bable til damen som kom gående. Jeg sa noe om at dette var et kjempeviktig tema, og at jeg hadde en blogg som jeg hadde skrevet litt om dette og at innlegget hadde fått en del likes og at det var fint å se folk bry seg.

Da stoppet damen opp, mens hun myste og kikket på meg mellom smale øyne. Så brøt hun ut i ekstase:

– “ER DET DU SOM ER KONATIL?!”

Ja, mumlet jeg, har du hørt om meg? Så kastet hun seg rundt halsen min, før hun kikket meg inn i øynene og sa:

– “Jeg håper du forstår hvor viktig det innlegget ditt var. For SÅ mange. Jeg vet at du har utgjort en forskjell.”

Så dro hun meg med bort til de andre ved standen, og der og da innså jeg at det var verdt det. Prisen å betale for at et viktig budskap går viralt, er muligens at man på et eller annet tidspunkt mister kontrollen over teksten, men at man tross alt kan ha hjulpet mange. Det varmer godt 🙂

 

Jeg elsker at skjerfet mitt matcher sveisen til lederen av IOGT Norge, Hanne Ringdal 😀

 

Jeg skrev selvfølgelig under på kampanjen til “Hvit jul”, som går på ut på at man feirer julehelgen 23. – 26. desember uten alkohol 🙂

Men nå er det mandag, det er ny uke, og den skal bli fin! Også er jeg så glad for at jeg kan skrive av meg litt frustrasjon.. Det hjelper.

 

/ God ny uke!

* Følg Konatil på Facebook *

Vi satt rundt kjøkkenbordet i morges, alle fire. Seks øyne var rettet mot papsen, som holdt fyrstikken med stødig hånd mens han smugkikket på mobilen, og prøvde å lese det tredje verset av “Advent” av Inger Hagerup.

“Så tenner vi tre lys i dag.. For.. Eh.. Lengsel, håp og glede..”

 

 

Og det var rett etter at han hadde sagt den siste setningen at det begynte å gå i ball for mor.

– “Er det ikke rart å tenke på, at hun som har skrevet de ordene, er moren til han som har skrevet Snøfall? Og tenk at Klaus Hagerup og de to døtrene begynte på manuset allerede i 2012!”

Jeg mente egentlig bare å si det til Peter, men fireåringen kikket rart på meg:

– “Hæ? Hva sa du nå, mamma?”

Jeg møtte blikket til Peter, som himlet med øynene. Det verste han vet er når jeg kommenterer gode skuespillerprestasjoner underveis i en film, og dette var definitivt i samme gata.

– “Nei, altså”, stotret jeg, “Jeg tenkte bare på at han som har skrevet Snøfall..”

– “Som er SANT.. Snøfall er jo sant”, avbrøt Peter.

– “Eh, ja. Sant ja”, fortsatte jeg, “Eh.. Eller en fin julehistorie da, i hvert fall.”

 

 

– “Hva mente du da, mamma?”, spurte fireåringen på nytt.

– “Nei, jo.. Jeg mente bare at hun damen som har skrevet de versene som dere leser i barnehagen når dere tenner et nytt lys i adventsstaken, er mammaen til han som.. Ja.. På en måte bestemmer hva som skal skje i Snøfall, da.”

Jeg merket jeg var i ferd med å vikle meg inn i noe helt idiotisk, og stillheten fra min kjære mann kunne ikke bety annet enn at han tenkte det samme.

– “Hva som skal skje i Snøfall?”, sa den lille stemmen, “Er det noen som bestemmer hva som skal skje?”

Jeg kremtet høyt.

– “Nei.. Eller jo, på en måte.. Det er jo noen som må bestemme hvor mye som skal skje i hver episode.”

Jeg unnlot å se bort på Peter før jeg fortsatte:

– “Noen må jo bestemme hvor mye det er plass til i én episode.. Ellers ville det jo bare blitt en eneste lang episode.. Og det ville jo vært litt.. Dumt.. Haha, siden det er en julekalender med 24 luker.. Eller avsnitt, da..”

Jeg skulte bort på Peter, som kvalte en latter før han ga meg et fårete smil og en ironisk tommel opp:

– “Yes mutter’n, den naila du..”.

 

 

Og det er i sånne øyeblikk jeg med gru tenker på hvordan det skal gå når ungene blir større. For noen må jo hjelpe dem med lekser og noe sier meg at det ikke bør være meg – med mindre de ønsker forklaringer av typen “Første verdenskrig? Jo, det var en.. ja.. en slags uenighet mellom.. ehm.. ja, hvem var det nå igjen..”

 

/ Heldigvis er det noen år til 😉

Les også: Hemmelig kodespråk

Puuuh! Sånn! Da var det oss igjen 🙂 Det kan sies mye fint om å klatre til toppen av blogglista, og det føles helt supert å ha nådd førsteplassen med et viktig budskap – men spesielt behagelig er det ikke der oppe.. Det er vel kanskje ikke så korrekt å innrømme sånt, men jeg trives mye, mye bedre sånn midt på lista isteden 🙂

Så nå er det tilbake til hverdagen, og i ettermiddag bestemte vi oss rett og slett for å pynte juletreet! Hehe, ingen av oss er vel egentlig i særlig julemodus for tida – ute er det mørkt, trist og grått, men samtidig er Peter og jeg enige om at å pynte juletreet på lillejulaften som vi gjorde før i tida, er altfor, altfor sent!

I år har vi gått til innkjøp av et kunstig juletre, for i fjor fikk jeg helt noia da vi skulle kaste ut grantreet og jeg oppdaget den ene småkryp-kolonien etter den andre.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet da jeg åpnet esken i dag, men definitivt ikke dette..

 

Okei, så hver eneste kvist skal danderes og sorteres og monteres..?

 

Det var én..

 

Ehm.. This is gonna take all night.. Få på no’ julemusikk!

 

Ikke en eneste småkrypkoloni i sikte 😉

 

Kjekt med en liten hjelper som holder styr på fargekodene..

 

“Hva i all verden er det som skjer her..?”

 

Så.. Hva syns du? Det ligner mistenkelig mye på treet pappa og jeg pekte oss ut i skogen til Farfar i 1987, og som mamma fikk latterkrampe av da vi kom hjem..

 

 

/ Resten får vi montere i morgen 😉

Les også: Den ultimate sykdomstesten

I løpet av det siste døgnet har innboksen min gått varm. Både på mail og facebook har det tikket inn takknemlige ord fra takknemlige sjeler som bare vil si at de setter pris på at noen tør å kaste brannfakkelen som omhandler jul, alkohol og barn.

 

 

Tenk på det, da! Det er en brannfakkel å oppfordre folk til å tenke seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede! En brannfakkel!

Herregud.

Jeg blir faktisk nødt til å skrive et par ord til, før jeg lar temaet ligge for nå.

For folk liker visst ikke at man prøver å ta fra dem alkoholen. Og det er de samme kommentarene som går igjen:

– Barna må tåle såpass!
– Barna merker ikke forandringer hos de voksne som drikker, så lenge det ikke blir uro, bråk eller krangling.
– Det er viktig at barna lærer seg god alkoholkultur.
– Mine barn har aldri klaget.
– Dette er hysteri, ett glass skader virkelig ikke!

Nei. Som oftest går det helt greit med ett glass, problemet oppstår når det blir ett glass til.

For jeg sier ikke at barn tar skade av å se mamma eller pappa nippe til et glass rødvin på fredagskvelden. Selv om argumentet om at barn har godt av å se foreldrene ha et avslappet forhold til alkohol, er motbevist blant annet i denne studien (der en av konklusjonene er at “det å se at foreldrene drikker seg beruset, kan signalisere at det er greit å drikke alkohol og at beruselse hører med til det å drikke.”) – så er det selvsagt ikke her problemet ligger.

For 300.000 norske barn lider under foreldrefyll –  og jeg tør ikke engang tenke på hvor høyt dette tallet er i julen. Og ja, jeg vet at ikke alle barn blir usikre når de voksne drikker, men hvorfor skal man egentlig gamble, og satse på at det går bra?

Er det ikke fint at barna ser at vi ikke trenger øl eller vin for å “kose oss” eller slappe av, da? Og dessuten er det jo ikke på grunn av rusen vi drikker, så hvorfor er ikke de alkoholfrie variantene bra nok?

Tante, som jeg skrev om i innlegget, ble veldig overrasket da hun leste det jeg hadde skrevet. Hun visste naturligvis ikke om at jeg hadde følt det sånn i oppveksten – og som hun selv sa: – Jeg husker ikke at noen ble “annerledes”. Og det beviser jo bare at barn plukker opp signaler i en helt annen skala enn voksne.

Jeg er så ufattelig glad for at jeg lettet på hjertet mitt og tok opp dette temaet. For jeg sier ikke at man ikke skal drikke, og jeg kaller deg ikke alkoholiker – jeg vil bare at folk skal tenke seg om én ekstra gang før en ny flaske åpnes.

Jeg er så innmari glad for at jeg har nådd ut til så mange, og engasjert en hel haug av dere. Tenk om jeg har fått en og annen som virkelig trengte en påminner, til å tenke seg om en ekstra gang – og kanskje sette barna foran sin egen “kos”.

Da er jeg fornøyd.

 

/ Med ønske om at julen blir fin. For alle 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Nå skal jeg fortelle noe jeg ikke har fortalt noen før. Det handler om alkohol og min barndom.

Du har kanskje fått med deg “Av og Til” sin kampanjevideo “Hvor mange glass tåler barnet ditt?” som sprer seg på nettet for tida? Det er selvsagt ikke tilfeldig at den ruller og går nå, for det nærmer seg jul og det er dessverre veldig mange barn som gruer seg.

 

 

Denne videoen, med den lille jenta som teller hvor mange alkoholenheter faren drikker på julaften, fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom – og jeg innså at jeg har et par ting jeg gjerne vil si.

For i julen skal vi kose oss! Julemiddagene kommer som perler på en snor, og det er nærmest en selvfølge med alkohol i glasset. Men julen, som i mine øyne er barnas høytid, blir i mange hjem ødelagt fordi noen ikke klarer å begrense alkoholinntaket.

Og det kan være fort gjort, for det er ikke så mye som skal til. Det trenger nemlig ikke være snakk om å drikke seg snydens, for det skal ikke mange slurkene til før man helt ubevisst endrer seg. Bare bittelitt. Oppfører seg litt annerledes.. Snakker litt annerledes.. Og man merker det kanskje ikke selv – men det er det noen andre som gjør. Barna.

Jeg vet at ingen liker å innrømme dette, men der det finnes alkohol, finnes det rus. Og der det finnes rus finnes det også et rom for feilskjær. Såpass kan vi vel være enige om.

For et par år siden skrev Peter om dette på bloggen sin, innlegget fikk massiv respons, men han fikk også så ørene flagret:

“Herregud, det må da være lov å KOSE seg! Hvis du ikke klarer å ta ett glass vin eller en øl til maten uten å snøvle er det faktisk DU som har et problem!”

Vel, nå skal jeg fortelle deg en ting.

Oppveksten min var helt upåklagelig. Den var trygg og god, og jeg tror verken søsteren min eller jeg har noe vi kan rette fingeren mot. Julefeiringene likeså, det var julegaver under treet, mandel i grøten, sprø svor på ribba og massevis av kjærlighet.

Jeg husker faktisk ingen episoder der noen ble overstadig beruset etter å ha drukket for mye akevitt eller øl til maten. Men jeg husker én ting:

Jeg var alltid så glad for at tante var der.

Og det var ikke fordi hun bestandig pleide å leke med oss på gulvet, eller fordi hun alltid tok en trall ved pianoet – og med vilje sang ekstra høyt for å gjøre oss litt flaue. Eller at hun leste bøker for oss eller tok på tullebriller og lagde hatter av serviettene, som hun plasserte på hodet.

Nei, det var fordi hun aldri endret væremåte. De andre voksne ble på ingen måte overstadig beruset, men den lille forandringen jeg enset i væremåten deres, var nok til at jeg følte meg usikker. Det var nok til at jeg holdt meg i nærheten av tanten min, nok til at jeg følte at hun var min trygghet.

Og disse tankene får meg selvsagt til å tenke: når dette var nok til å gjøre meg litt usikker og forvirret – hva da med de barna som opplever høylydt krangling, gråting, vold og en jul som blir helt ødelagt? Hva gjør det egentlig med en liten kropp?

Jeg mener ikke å bli en besserwisser som peker finger eller heiser avholdsflagget – og jeg mener ikke at man ikke skal få drikke i julen. Men mitt ønske er at alle tenker seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede.

En liten akevitt kan være én akevitt for mye. Det er ikke sikkert du merker det selv, men det gjør kanskje de minste – som er ekstra ømfintlige for forandringer.

Selv syns jeg øl smaker kjempegodt til julemiddagen, men jeg kan også lett droppe den kosen. Spesielt i julen. For det minste jeg kan gjøre for mine barn hvis de våkner midt på natten, er å gi dem en trøstende kos som ikke stinker alkohol.

 

 

/ Barnas jul 🙂

Se video –> “Hvor mange glass tåler barnet ditt?”

/ Sponset innlegg

Jeg har kanskje et lite snev av konkurranseinstinkt langt der inne et sted, men sammenlignet med min kjære mann, blekner det totalt. Han kan seriøst lage konkurranser ut av den minste ting, og mang en gang har både brødskalker og bananskall sneiet luggen min, idet Peter bestemmer seg for å gjøre matavfallskurven på benken til en basketballkurv.

Først smeller det i beholderen, så brøler han et høylydt “Scooore!” og danser sin lille seiersdans. Jeg kan ikke annet enn å le av ham, for å ha så mye konkurranseinnstinkt at man blir jublende glad av å vinne over seg selv, skal mye til 😉

På akkurat sånne ting kan han få trone i ensom majestet, jeg har ikke tenkt til å plukke opp kampen om brødskalk-basket. Men noe helt annet er det når det kommer til brettspill! Da er det som om løvinnen i meg våkner, og i jakten på tittelen som bordets ubestridte dronning blir jeg like barnslig og konkurransepreget som Peter. Vel, nesten da 😉

 

Let’s do this!

 

Finnes det egentlig noe morsommere og mer jovialt enn en runde med brettspill? Foreldrene mine har sovet over noen netter denne uka siden de pusser opp badet, så de kveldene det ikke har vært Farmen på TV (hei hei, mutter’n), har vi benket oss rundt spisebordet og spilt Alias Kvinner mot Menn!

Guttene mot jentene – det sier seg jo selv at det må bli hysterisk moro når mor og datter skal kjempe en rivaliserende kamp om tronen mot far og svigersønn 🙂

 

 

 

 

Spillet er laget i kjent Alias-stil, bare at det denne gangen er duket for en skikkelig kjønnskamp. Jentene skal prøve å gjette seg frem til typiske mannsdominerte ord, mens guttene skal bryne seg på mer feminine ord. Så her må man regne med å prøve å forklare ting som virker helt innlysende for din partner, men som føles helt gresk for deg!

 

 

 

Alias Kvinner mot Menn fås kjøpt i nærmeste bokhandel eller lekebutikk, og er et av årets triveligste julegavetips, spør du meg! 🙂

Og hvem som vant til slutt? Det får forbli en hemmelighet. Men siste ord er definitivt ikke sagt.. 😉

 

/ Tommel opp for mer brettspill i julen! <3

* Følg “Tid Sammen” på Facebook for mer brettspillmoro *

Dette innlegget burde jeg skrevet for lenge siden, for selv om dere som følger meg på Snap har vært sabla tålmodige, så har det dukket opp noen forsiktige spørsmål i ny og ne. Hvorfor er det så stille på storyen min for tida?

Grunnen er at Snapchat var i ferd med å gjøre meg til en dårlig kjæreste og en dårlig mamma. Og derfor bestemte jeg meg for å ta en pause.

 

Gubben fyller bensin, jeg rekker å snappe litt imens..

 

Jeg elsker å legge ut snapper, og syns konseptet er helt genialt. For min del har Snapchat også fungert som et fantastisk bindeledd til dere som følger meg, noe jeg virkelig har satt pris på. Jeg liker den korte avstanden, og jeg ble utrolig glad for alle snapper og meldinger som var myntet på meg 🙂

Men så var det dette med å bli et “mobilfjes”, da. Et herlig uttrykk Peter har definert, som rett og slett betegner tilstanden man er i når man har trynet sitt i mobilen, mens man “bare kjapt skal svare på en melding” eller “helt kjapt skal legge ut en Snap”. Man tror det skal gå fort, og at man skal klare å holde en samtale gående – men man faller selvfølgelig helt ut og blir “mobilfjes”: fjern og ikke-tilsnakkenes.

I helgene, samt etter at barna er hentet i barnehagen på hverdagene, prøver jeg å legge bort mobilen så mye som mulig. Jeg klarer rett og slett ikke å kombinere mammarollen med å jakte på gode Snap-historier, uten å bli en “fjern” mamma og kjæreste.

 

Første natt på hotell på tre år, bare vent litt – skal bare legge ute en snap..

 

Ja, det er koselig å være på Oslotur, vent her kjære, jeg må bare snappe litt..

 

….

 

Det er godt mulig jeg kommer tilbake på Snap igjen plutselig, for som sagt elsker jeg konseptet. Men akkurat nå må jeg ta en pause, og heller konsentrere meg om bloggingen, gubben og barna – som tross alt er det jeg elsker aller mest 🙂

 

/ Julen uten mobilfjes <3

* Følg Konatil på Facebook *

Neida, det har ikke klikka for Konatil.. Men i dag morges oppdaget jeg noe sjukt morsomt 😉

I går fant jeg nemlig ut at jeg skulle legge inn “Google Analytics” på bloggen min. Det er et verktøy som samler data, og gjør at man kan følge med på hvor mange som er inne og leser bloggen, hva slags type innlegg som er mest populære etc.

Jeg vet at mange bloggere bruker dette aktivt hver dag og tenkte det kunne være litt artig å få en slags oversikt, bare for moro skyld.

Men i morges oppdaget jeg altså noe morsomt. For da jeg skulle inn og se hvor mange lesere jeg hadde hatt det siste døgnet, trykket jeg på oversikten over hvor leserne mine kommer fra. De aller fleste befant seg naturligvis i Norge, men nesten TO hundre lesere kom fra Russland! Hahaha!

 

 

Det fikk meg naturligvis til å tenke litt, for det kan jo være noen nordmenn som følger bloggen min fra Russland. Men jeg syns to hundre var i overkant mange. De 6 leserne fra Tyskland hørtes liksom mer naturlig ut – men to hundre russere? Haha! Sjukt koselig altså, men.. Litt rart også..?

Jeg spurte Peter om hva det kunne skyldes, og han mente at “Konatil” sikkert er navnet på en populær russisk prostituert gledespike der borte. Men uansett:

Privet proch’ v Rossii!

(Hei borti Russland!)

 

 

Litt usikker på om jeg skal slenge på en russisk oversettelse i blogginnleggene mine framover, men jeg får vel se an et par dager til – om trafikken fra Russland øker 😉

 

/ God fredag, hvor enn du måtte befinne deg!

* Følg жена på Facebook * 😉

I disse tider hvor det er så fokus på kjøpepress, og at adventskalenderen heller bør bestå av opplevelser og gode gjerninger framfor godteri og småting, føler jeg meg helt rebelsk som gjør akkurat som jeg vil..

For jeg elsker adventspakker! Jeg elsket det da jeg var liten, og syns det er skikkelig moro som voksen når jeg nå får se spenningen og gleden hos mine to små. Ja, til opplevelser og gode gjerninger – men et stort ja til adventspakker også! Det trenger jo ikke være noe stort 🙂

Men selv om jeg elsker adventskalendere, så er det jo ikke dermed sagt at jeg var ute i god tid.. Men det er akkurat slik jeg husker min egen mor satt om kvelden den 30. november, hvert eneste år 😉

 

 

Ålreit, så ble det sent på natt før jeg fikk lagt meg, men som jeg koset meg! Mens gubben satt og så på sjakk i stua, hadde jeg juleverksted på kjøkkenet med innpakking og nummerering og julemusikk og varm te i koppen.

 

 

Jeg kom ikke helt i mål, men det var det ingen av barna som la merke til i dag morges. Og så lenge det ble jubeldans på gulvet og gledeshyl før klokka rakk å passere 07.00, føler jeg at jeg kan si meg fornøyd 🙂

 

 

 

/ Nå går det skikkelig mot jul! <3

* Følg Konatil på Facebook *

Hvert år tenker jeg at november er den perfekte måneden til å få på plass noen tidlige julegaver.. Og hvert år sier jeg “hupps!” når jeg innser at det er siste kvelden før 1. desember. Men det blir nok jul i år også – og først må november oppsummeres!

 

NOVEMBER

Beste kjøp

Det må jo bli gavekortet jeg kjøpte til Peter i bursdagsgave! Haha, lenge siden jeg har sett en fyr som har satt så pris på litt egentid hos en hudpleier 😉 Jeg siterer: “Jeg klarer ikke slutte å ta meg selv i ansiktet. Det er seriøst som å stryke på en selunge.”

 

“Åsså fikk jeg sånn lavendel-damp i ansiktet!”

 

Fullførte prosjekt

Her var planen å skrive 2 * 24 adventspakker til ungene, men klokka er snart 22.30 og jeg har ikke begynt enda. Det har vært en hektisk måned – og det kommer til å bli en sen kveld, haha 😉

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Julegaver! Spesielt et lite julegaveprosjekt, men det kan jeg ikke skrive hva er for noe.. (Jeg vet dere leser bloggen min, Mormor og Este ;-))

 

Bilde som aldri havnet på bloggen

Favoritt-fotografen min (ironi) Peter Pappahjerte Kihlman, får som vanlig fram det beste i meg. Og varmedresser holder riktignok skikkelig godt på varmen – men det er også det eneste de dressene får til..

 

 

Gladeste øyeblikk

Det har vært mange glade øyeblikk denne måneden, men jeg må innrømme at det var rimelig spesielt da jeg sjekket Snapstoryen til Herman Flesvig (som på sett og vis har byttet plass med Jakob Oftebro i hjertet mitt) og oppdaget at han hadde lagt ut en video av min kjære mann. Det ble litt kaos i hjernen min siden jeg forventet å se Herman, men så Peter, hvis du skjønner.. Men det gikk greit, haha 😉

 

Peter og kongen av Instagram!

 

Tristeste øyeblikk

I dag var jeg i begravelsen til en klassekompis som bare ble 34 år gammel. Det var så trist at jeg har ikke ord.. Men det var en virkelig fin begravelse, og minnetalen er den fineste jeg noen gang har hørt. Full av nydelige, små og morsomme historier fra livet hans <3

 

Peter-øyeblikk

Peter er skikkelig flink om dagen, han gjør manneting i garasjen – ordner og rydder og fikser og sorterer. I den forbindelse fant han ut at han trengte et enkelt hyllesystem, og dagen etter var hylla kjøpt inn og montert. Sånn atte.. Da gjenstår bare å få den ut i garasjen der den hører hjemme, da..

 

Ungene har begynt å legge jakker og sko i hylla, haha 😀

 

Friskus

Jeg har begynt å gå lengre morgenturer med hunden nå, og innser at det er deilig så lenge man kler seg godt nok! Det er vel litt friskus..? Hehe..

 

Daffus

Har nedjustert skrittelleren min på armen, sånn at den nå vibrerer når jeg har gått 6000 skritt i stedenfor 10.000.. Ble litt lei av at den aldri vibrerte 😉

 

Middagsrett

Pinnekjøtt hos Mormor og Este! Det kunne like gjerne vært julaften, manglet bare pakkene.

 

Yndlingssanger

Noonie Bao – Sorry Not Sorry
Thastor – Beach Euphoria (Deep house edit)
Ofenbach – Be mine

 

Favoritt-blogginnlegg

Når livet settes i perspektiv, blir alt annet uviktig.. “Livet er mer enn bagateller”

 

 

/ Takk for nå november – og velkommen desember, håper du blir fin!

* Følg Konatil på Facebook *